15.04. – 04.05.2019 ROATAN, HONDURAS BAY ISLANDS

Steinar kastet ut fiskesnøret med en gang vi hadde kommet klar av revet rundt Guanaja, og 10 minutter etterpå hadde vi fanget en flott tuna.
Bare så synd at hverken Steinar eller jeg er begeistret for tunfisk. Men vi slapp den ikke ut. Michael på «Late Harvest» har lært kapteinen at for å blø ut en tunfisk skal vi kappe av den hodet og henge den i halen i en bøtte med vann. Og det ble gjort.
Vi kastet anker utenfor Fantasy Island, og vi var så heldige at Tom på «Honey Ryder» var ute og svømte. Han dykket på ankeret vårt og kunne opplyse at det hadde gravd seg skikkelig ned. Godt å vite.

Her var mesteparten av våre seilervenner også. Steve på «Wanderlust» hadde seilt «Canapesia» hit. Og under over alle under. Jeff er om bord. Liggende på ryggen. Godt at Diane er sykepleier. Han har på seg et stramt korsett som gjør det nesten umulig for han å bevege ryggen. Det er så godt å høre at det går bedre med han, og at han ikke blir lam.

Steinar sløyet fisken og jollet bort til «Canapesia» med den. Kanskje de trengte litt fersk fisk. Og for å si god bedring selvfølgelig.

Vi var også innom palapaen (hytta) i marinaen på Fantasy Island for en sundowner, og for å bli litt kjent med de lokale båtfolkene. Det er folk som har vært i denne marinaen i årevis. Også så herlig å høre at vi i Suzie Too Rally gruppe 2 er så mye hyggeligere enn de i gruppe 1. De hadde visst vært veldig overlegne og ville ikke prate med de lokale. Men slik er jo ikke vi. Den beste gruppa ?

Og så var det på tide med sightseeing med jolla.

Dette er Fantasy Island Marina. Forsiden.
Dette er Fantasy Island Marina. Baksiden. Ikke like lekkert. Men man må jo vise både forsiden og baksiden av medaljen. 
En liten sandtunge stikker ut i sjøen. Den hører til Fantasy Island Resort og det er massevis av solstoler der det aldri ligger folk. Her går det en liten kanal rundt til resorten.
Denne båten gikk på grunn for to måneder siden. En tulling som kom om natten uten kart. Hele øya er jo omgitt av rev, med bare noen få innganger. Han har visst fått en bot på USD 50.000,- for å ødelegge revet. En fattig seiler har jo ikke råd til det, samt kostnadene for å fjerne vraket, så han hadde stukket av fra øya.
Stranden på resorten. Herlig vann.
Kanalen.
Her er det mange dykkere som skifter til dykkerutstyr. Det er visst veldig flott å dykke her. Flesteparten av turistene som kommer hit, kommer for å snorkle og dykke. 
Tilbake gjennom kanalen til bukta vår.
Vi jollet også ut på revet. De forsøker alt de kan å bevare dette flotte revet. Det er mange som dykker her. Hver eneste dag kommer til inn 3-4 cruiseskip, og alle de tusenvis av menneskene skal jo finne på noe. Mange velger å snorkle. 
Vi jollet forbi og sa hei til «Wanderlust».
Så dro vi ut til French Cays for å spise. Dette er også en privat resort, men vi er velkomne til å spise og drikke på restauranten dere. Så det tilbudet ville vi benytte oss av. Det er egentlig to øyer. Petite og Grande French Cays.
Ja, de har tigre her. Tok flere flotte bilder av dem senere.
Råstilige stoler i vannet.
Vi møtte på «Honey Ryder» og «Poerava» på restauranten. Så det er ikke bare oss som ikke gidder å lage mat i dag. Men dette er faktisk den eneste restauranten i nærheten.
Tom koser seg med en bøtte pils. Vi kjøpte en bøtte med 6 pils alle sammen. Det er ulidelig varmt, så væskebalansen må opprettholdes.
Vi går gjennom en palmeskog for å komme til tigerburet. De er godt skjermet fra resten av resorten. 
Selv om det egentlig er synd å se disse majestetiske dyrene i fangenskap, må jeg jo innrømme at jeg blir fasinert. De er kjempestore. Det ser ikke ut som de lider noen nød. De var tjukke og gode alle sammen.
De har også en dam med frisk sjø de kan bade i. Tigre elsker jo vann. Denne hvite tigeren venter på båten med turister fra land. Da vanker det noe godt tror jeg. De stopper rett utenfor buret, og båtførerne kjenner de godt.
Det må være et ganske kjedelig liv de lever. Nei, bedre å slippe de løs.
Steinar har funnet seg den perfekte plassen.
Hmmmmm…..det har visst jeg også.
Eller kanskje dette er den perfekte plassen? Ja, det tror jeg nok. 
Vi fikk med oss solnedgangen fra båten denne kvelden, men jollet inn til marinaen fordi det skulle være BBQ kveld. Vi var jo ikke sultne, så det ble ikke noe grilling på oss.

Dette er øyensynlig et populært arrangement hver onsdag. Massevis av lokale folk også. Noen småjenter delte villig ut kaker og godteri de hadde laget. Og et par småtasser løp rundt og var totalt rabiate. Midt oppi dette kaoset kom den klinete labradoren fra forrige kvelden. Heldigvis la han sin elsk på Jutta denne kvelden.

Det blåser mye for tiden, og vi ser stadig vindkast på over 30 knop. Det gjør jo at jeg sover dårlig. Må passe på vind og bølger selvfølgelig, så det ikke skjer noe fælt. «Wanderlust» er nå lei av å dregge. De dregget til og med med to anker ute. Nå ligger de longside i marinaen.

Vi skulle egentlig ut på sightseeing, men fikk beskjed om at alle tre bussene de hadde til disposisjon var blitt ramponert i løpet av natten. Skrekkelig. Vi får ta det en annen gang. En hyggelig fyr i marinaen kjørte folk til bensinstasjonen for at de skal få gass og bensin. Så nå er alle fylt opp med det i alle fall.

Det ligger mange vrak rundt i vannkanten. Denne kan kanskje minne litt om tilstanden til «Numita». Hun lekker luft. Men Steinar har forsøkt å lime alle skjøter der det pipler ut luft. Nå ser hun bra ut igjen.
Det er en del late dager, og det er fantastisk. Vi har spist her på French Cays flere ganger.
De spiller volleyball rett utenfor restauranten, og det hender at ballen finner veien inn her.

«Quicksilver» har også dregget nå. Det er det mange som gjør. Massevis av båter har flyttet fra West End på grunn av været fra nord som kommer nå. Det begynner å bli ruskete på ankerplassen der. Det blåser mye her også.

Steinar har installert de nye laderne, så nå lader batteriene perfekt når vi starter generatoren. Det er så mye overskyet om dagen at solcellepanelene ikke leverer nok strøm.

Det er jo litt av hvert å foreta seg her i denne lille bukta. Som for eksempel å dra på utflukt til iguana farm.

Steve og Samantha på «Wanderlust» kom og hentet oss, og vi la frekke og freidige til ved brygga til Arch’s Iguana Reserve. Vanligvis så kommer besøkende gjennom hovedinngangen oppe ved veien. Det er gjerne cruisebåt turister. Men ikke vi.
På brygga er det et stort basseng med digre fisk. Der ble vi underholdt med at de ble matet. Veldig glupske fisk. Godt at det bare er oss her i dag. Da slipper vi å dele guiden vår med noen.
På vei opp trappene var det iguaner over alt. På bakken og i trærne. Jeg synes de ser helt praktfulle ut.
Det var selvfølgelig et spesielt sted der iguanene ble foret av turistene. Der var det veldig mange av dem.
Sharon koste seg masse med å gi dem mat. Men hun liker jo å klappe krokodiller også, så hun er unnskyldt.
De ser virkelig ut som forhistoriske monsterøgler. Vegetarianere da. Spiser bare grøntfor.
Guiden vår fortalte at iguanene kan bli opp mot 35 år gamle. Den eldste de har her er 32 år.
Vi fikk også se på «barnerommet». Denne iguanen er 1 år og 7 måneder. Hunnene legger eggene sine i en jordhaug rett på utsiden av barnerommet. Når de klekker blir noen få puttet inn i «barnerommet» for å være sikre på at noen overlever.

Igunaner har visst veldig godt kjøtt, og de blir derfor jaktet på. De var nesten utryddet på Roatan, derfor opprettet Arch denne farmen. Iguanene kommer og går som de vil. Det er ikke noe gjerde som holder dem innesperret. Men de vet at her er de trygge.

De har også et digert bur med Ara papegøyer. En av hunnen hadde lagt egg, og når vi nærmet oss kom pappa-fuglen og passet på. Fint å se. Skulle så gjerne hatt en slik fugl, men «sangen» dens går jo gjennom marg og bein. 
Så fikk vi også hilse på selveste gamlefar. Han beveget seg aldri ut av reservatet lenger.

Dette reservatet drives kun ved hjelp av donasjoner. Så da omvisningen var slutt kjøpte vi oss en is og ga en liten donasjon.

Deretter fant vi ut at vi skulle gå en tur til Frenchy’s. Derfra går båtene over til French Cays.

Vi la i vei med freidig mot. Ikke lange veien heldigvis.
Heldigvis kom vi velberget frem. Vi måtte nemlig gå forbi et hus med noen veldig aggressive hunder. De trodde de eide hele gata, og vel så det. Men vi overlevde, og de lot oss passere.
Veldig rent og pent førsteinntrykk. Og slik var det hele veien.
Først kikket vi på dyrene. Ja, det er løver her. Og tigre på øya. De hadde også hester, esler, sauer og påfugler. Jeg så også noe rådyraktig. Håper de ikke er mat for løvene. Flere av hestene blir fraktet ut til French Cays hver morgen, slik at turistene kan ri. Det er disse løvene vi hører brøle på morgenene. 
Etter å ha sett på dyrene, fant vi baren ved vannkanten. Seilere kan jo ikke si nei til en iskald pils.
En pirat må man selvfølgelig ha på en karibisk øy.
En fantastisk utsikt må jeg si. «Numa» ligger nærmest hvis det skulle være noen tvil.
Etter mye om og men klarte vi å bestille oss en pils hver. Samantha, Steinar, Steve, Chris og Sharon kunne etter hvert nyte en kald en.

Etter endt tur til Frenchy’s ruslet vi tilbake til Iguana Reservatet. Eller noen av oss gjorde. For det kom en herremann kjørende i en pick-up og lurte på om vi ville sitte på. Det var ikke nei i min munn. Det viste seg at det var selveste eieren av reservatet.

Det var hans bestefar som startet reservatet. Nå er iguanene igjen utbredt over hele Roatan.

Han har også fått fredet revet rett her ute. Det hadde ikke vært enkelt å få honduranske myndigheter med på slike ting. Revet hadde vært på det nærmeste dødt for 10 år siden, og turistene hadde sagt at det måtte være det styggeste revet i verden.

Vel, det er det ikke lenger. Sabrina har sett de største hummerne i sitt liv her, og det yrer av fisk i alle størrelser, fasonger og farger. Fantastisk.

Herr Arch var veldig pratesyk og fotefulgte oss helt tilbake til jollene. Han driver også og lager båter og viste stolt frem sin nyeste doning. Hva den mannen får til. Det slutter heller ikke med han, for barna arbeider også med prosjektet.
Da Arch var lei av oss og lot oss dra av gårde i jollene våre, dro vi rett til restauranten på French Cays. Vi var kjempesulte. «Quicksilver» og «Wanderlust» har ikke vært her. De har jo knapt vært ute av båtene sine fordi de har dregget, eller er redde for å dregge. Men nå fikk de deilig mat, og en bøtte med pils. 
Papegøyen viste seg også frem. Chris på «Quicksilver» har skikkelig godt håndlag med dyr og fikk den til å spise av hånden.

Moro å være sammen med disse menneskene da. De har helt utrolig mange historier å fortelle. Samantha og Steve har vært crew på mega yachter, og det sier seg jo selv at det genererer masse historier. Chris og Sharon har vært slottsforvaltere i Skottland, og de historiene de forteller er helt utrolige. De burde skrive en bok.

Vi gikk også for å se på tigrene igjen. Verdens vakreste skapninger.

Denne gangen fikk jeg mye bedre bilder av dem. OG jeg har tatt på en tiger. Først på poten som den fornærmet trakk til seg, så på snuten. Hvorpå den snudde ryggen til meg. Det står selvfølgelig digre skilt med advarsler om at det er dumt å stikke kroppsdeler inn i buret. Men det er ganske mange som gjør det allikevel. Tror ikke disse tjukkasene av noen tigre har lyst på menneskefingre.

Kapteinen på vei ut til jolla. Nå er vi ferdig å spise og ferdig med å se på tigre for denne gangen.
Stille og rolig på ankerplassen. Roen senker seg.
En lokal fisker kom bortom en morgen og vi kjøpte en fisk av han som han sløyet for oss. Den var usannsynlig dyr, men vi må støtte det lokale næringslivet. Det som ikke var så bra var at han solgte hummerhaler. Veldig små. Vi sa at det ikke var lov å fange hummer etter 31. mars, men han sa ut april. Det er jo ikke akkurat vi som er lokale, så vi kranglet ikke om det, men kjøpte ingen hummerhaler.

Vi fikk høre av en lokal mann at folket på øya fortsatt ikke har tilgitt England for å ha gitt dem til Honduras. Det skjedde i 1850 omtrent. Langsinte disse folka. Det er kanskje forståelig når man ser hvor skrekkelig det er i Honduras. Ikke her på øyene, men på fastlandet.

Så var det på tide med sightseeing igjen. Steve på «Wanderlust» har fått leid en buss med 14 seter, og nå er vi på rusletur fra marinaen til hotellet hvor vi skal plukke opp bussen.
Ikke noen dårlig plass dette hotellet. Synd de ikke har en restaurant for folk flest. Vi må betale USD 16,- pr.pers. bare for å få spise her. Og så må vi selvfølgelig betale for mat og drikke. Ikke aktuelt.
Ut på tur i en overfylt buss. Stemningen er på topp.

P1040616

Vi måtte jo ha en stopp også, og dette så ut til å være et utsiktspunkt. (Klikk på lenken for å se filmen). 

Først kjørte vi sørover til Punta Gorda. Her skulle det være et kultursenter. Og det var det.
Vel, jeg synes det er å overdrive å kalle «Flamingo Cultural Center» for akkurat det. Guiden hadde dratt avgårde, så vi fikk ikke så mye informasjon av vaktmannen som var der. Det var i grunnen litt stusselig. Men han gjorde så godt han kunne.
Ett av tablåene som var malt på veggene. Vi tror det skulle illustrere kvinners liv. 
Men stranden i Punta Gorda var nydelig. Rent og pent over alt. Men ingen mennesker.
Flott rett og slett. 
Denne fjærdotten vet å vise seg frem. Glinsende sort og vakker som han er.
Steve og Steinar tar seg en pust i bakken. Vi har tross alt gått ca. 100 meter.
Etter Punta Gorda kjørte vi til Coxen Hole. Det er hovedstaden på Roatan. Vi parkerte rett ved Harbour Master, så nå vet vi hvor vi skal sjekke ut. Steinar og jeg skjønte ikke helt hvorfor vi stoppet her, men så viste det seg at folk skulle ha kopier av diverse skipspapirer som vi trenger når vi skal sjekke ut. Vi har fått beskjed fra Suzanne at vi trenger MANGE kopier av hvert eneste dokument. 

Ja, vi stoppet jo andre steder også da. For eksempel skulle folk ha gass til vannflasker og medisiner.

Steinar og jeg fant en liten bar der vi tok en kald pils og ventet på at de andre skulle få kopiene sine.
Deretter bar det videre til West End. Nå var vi veldig sultne og det var på tide med lunsj. Litt på overtid egentlig. Så det var himmelsk å sette seg ned i skyggen på «The Buccaneer» på stranden i West End.
Ikke noe å si på utsikten fra bordet vårt.
Leo og Steve nyter maten. Den stakkars jenta som serverte oss fikk nesten mer enn hun kunne håndtere da vi ville dele Steve’s regning på alle sammen. Som en betaling for sjåførjobben. Hun gikk helt i frø, men med litt hjelp gikk det bra. Til slutt var alle regningene gjort opp, og vi kunne dra videre.
Neste stopp på programmet var «The Roatan Chocolate Factory & Cafe». Så alle stablet seg inn i bussen igjen. Og kjørte 50 meter ned i gaten. Der var sjokoladefabrikken. Vel, det kunne jo ikke vi vite. Da var det bare å finne en ny parkeringsplass til den digre bussen. Ikke en enkel sak i disse trange gatene.
Jeg hadde ikke så store forventninger, men det viste seg å bli en fornøyelig opplevelse. Guidene snakket perfekt engelsk og de hadde mye å si. Både om hvor kakao vokser, hva det er godt for og hvordan man fremstiller. Virkelig interessant.
Her er vi på kjøkkenet og skulle se hvordan sjokoladen ble til. Da måtte Steve gå, for vi fikk beskjed om å flytte bussen.
Selvfølgelig kjøpte vi massevis av sjokolade. Den var helt fersk og fantastisk god. Og alle kan jo se at det er profesjonelle sjokoladeoppkuttingskokker som står for arbeidet. 
Sabrina er i villrede. Hmmmmm, hva skal jeg velge, tenker hun vel. Hun er veldig glad i mørk sjokolade.
Deretter bar det videre til Rom Factory. Det finnes jo på hver eneste lille øy i kairibien. Utenfor var det et lite fyrtårn som solgte suvenirer. Så merkelig. Utsikten var flott.
Steinar fant seg ei ny jente her også. Litt av en serveringsdame. Og jeg som trodde at sjørøverdamer var stygge og møkkete. Så feil kan man ta.
Hvis vi hadde lyst kunne vi smake på alle variantene og helt sikkert rave drita fulle ut av butikken. For det viste seg å ikke være et destilleri, men et utsalgssted.
De hadde massevis av god rom med alle slags smaker. Du skulle være god om du ikke likte en eneste en av dem. Så det ble selvfølgelig kjøpt både rom og romkaker. Vi kjøpte en flaske Espresso Rum til USD 30,-. Altså ca. 240 kroner. Den er rett og slett megagod og passer godt til kaffe. Så da betyr det at vi må drikke rom til morgenkaffen, siden det er den eneste tiden på døgnet vi drikker kaffe. Huff, hva vi må holde ut med.
Espresso Rum. Dette blir spennende.

Etter rom butikken var det på tide med skikkelige butikker. Chandlere for eksempel. Heldigvis var den største stengt, og den lille hadde ikke noe særlig utvalg. Alle måtte ha internett, så det fikk vi tak i. Og alle måtte en tur innom supermarkedet. Siden det ikke var all verdens plass i bussen, ble vi enige om at det bare skulle handles ting som vi kunne ha på fanget. Ha-ha, som om det var mulig.

Lenge etter at det var mørkt var vi tilbake i marinaen og til jollene våre. «Numita» hadde tatt kvelden. Det var nesten ikke luft igjen i henne og hun lå og plasket som en manet i overflaten. Heldigvis trådte sailing community til og fikk alle hjem til sine respektive båter. Med varer og det hele. Også vi og «Numita». Vi får sjekke henne nærmere i morgen, men til land kommer vi ikke med det første.

Kapteinen har fått blåst opp den ene delen av «Numita», men babord side er ikke samarbeidsvillig.
Steinar spurte på VHF nettet denne morgenen om det var noen som hadde peiling på lapping av jolle. Leo fra «Schloss Ort» kom om bord klokka 9 om morgenen, og reparasjonene var i gang.
Leo er et helt fantastisk menneske som ikke har noen som helst problemer med å vise følelsene sine. Jeg hørte «Jihaaaa» og «Jaaaaaa» fra fordekket etter hvert som de avdekket hull og sprekker.
Påhengsmotoren henger i et tau over vannet. Håper inderlig at det ikke ryker. Ville vært dumt med en lappet jolle og ingen motor. Å ro er ikke noe alternativ.
De tror de har funnet den styggeste lekkasjen som var ventilen der man kobler til pumpa. Den var det faktisk bare å stramme til.
Her ligger hun. «Numita». Kanskje har vi jolle i et par tre år til. Hun ser jo helt ut som ny. Og motoren falt ikke i vannet.  

Steinar satte også i gang watermakeren, og den fungerer som ei klokke. Nå tror jeg faktisk alt om bord fungerer helt utmerket. Det er bare VHF’en som ser litt shabby ut. Men den fungerer. Nå får vi håpe at «Numa» har noen gode, friske år i vente. Vi har brukt mye penger på henne denne sesongen.

Det er nydelige solnedganger (og oppganger) her hver eneste dag. Jeg blir aldri lei av å se på dem. 
«Numita» er fortsatt ikke samarbeidsvillig, og lekker luft. Men nå holder det i hvertfall en stund før hun er paddeflat igjen.
Det kom godt med å ha en operativ jolle når vi måtte komme «Numa» til unnsetning. Sabrina våknet nemlig denne morgenen og trodde hun var blitt gal. «Honey Ryder» hadde dregget forover. Noe som ikke er mulig. Vi oppdaget at både «Annalena» og «Honey Ryder» var blitt ubehagelig nære naboer.
Alle båtene på ankerplassen har snurret 360 grader opptil flere ganger, så det var kanskje ikke så rart at kjettingen til «Numa» hadde snurret seg pent rundt en kjempestor stein der det bodde en diger hummer. Den var ikke blid.

Steinar prøvde de fleste triks i boka for å få løs kjettingen, men det gikk ikke så bra.

Da kom Tom på «Honey Ryder» svømmende som en menneskelig torpedo. Dykket ned og løsnet kjettingen. Og simsalabin så var vi ikke så ubehagelig nærme naboer til «Annalena» og «Honey Ryder» lenger. Herlig.

Nå har jeg bestilt billetter hjem til Norge. I mai. Denne gangen ble det billigere å bestille enkelt reise, og ikke tur/retur. Merkelig. Men bra er det, for vi vet jo ikke helt når vi skal tilbake til «Numa».

P1040703

Ut på tur igjen. Denne gangen går turen til «Roatan Island Brewing Co.». (Trykk på lenken for å se filmen). 

Heldigvis var bussen av den helt moderne typen. Den var laget for pygmeer, men vi hadde en seterekke hver, så det gikk bra. De holdt på å anlegge en helt ny vei langt inne i jungelen, og vi hadde aldri klart å finne frem på egen hånd.
Vi er tidlig ute. Ikke noen andre gjester å se. Møblene er rett og slett helt fantastiske.
Spesielle lysekroner. Veldig morsomt. Passer kanskje ikke i stua mi, men på et bryggeri er det helt perfekt. 
Beviset på at vi er på et bryggeri.
Sabrina er veldig fornøyd. Kanskje hun har ventet på denne turen lenge.
Litt av menyen. Noe for enhver smak ville jeg tro.
Vi fikk oss et flott bord, helt for oss selv. Det var bare fordi vi kom så tidlig. Etter hvert var bryggeriet smekkfullt av gjester. 
Dette er en såkalt kinesisk boks. Inne i boksen er det fyrt opp kull på bunnen. Lammet ligger på en rist i midten. Deretter bli et lokk satt på og kull blir fyrt opp der også.
Nå er det gresk påske, så lunsjen blir helstekt lam med gresk tilbehør. Måtte si jeg var skeptisk til det flattrykte lammet, men jeg gledet meg til tilbehøret.
Det var ikke mye å være skeptisk for. Lammet var det beste jeg noen gang har smakt. Nydelig mørt og herlig krydret. Gresk salat og tzatziki var også deilig. Lefsa og risen kunne jeg klart meg uten.
Steinar nyter maten.
Vi var stadig bortom baren for å få påfyll. Hjemmebrygget øl er litt spesielt i smaken for meg, men jeg fant en øl det gikk an å drikke.
En vellykket dag ble avsluttet med fotballspill. Veldig seriøst. Det var USA mot Europa, og jeg er redd USA vant. Merkelig.
Vi måtte selvfølgelig ha et «klassebilde». Her er det litt hummer og kanari av både Suzie 1 og 2 båter.
Etter å ha beundret både et cashewnøtt tre og et mangotre dro vi tilbake til marinaen og båtene våre.
Det er en fin ankerplass utenfor Fantasy Island. Men det kan være litt vanskelig å få ankerfeste fordi det er mye gress på bunnen. Derfor har også mange dregget når det har blåst mye. 
Etter hvert blir det jo ganske kjedelig å ligge på samme plass, så vi heiste ankeret og seilte til West End på samme øya. En litt skumpete tur, men det ble bedre da vi fikk opp seilet. Det tok bare tre timer da.
Vi hadde litt problemer med å finne «hullet» i revet, og holdt på å gjøre fatale feil. Men kapteinen reddet oss i siste liten, og etter en stund kunne vi slenge ankeret i idylliske West End.

P1040773

Første kvelden fikk vi besøk av Renee og Ryan fra «Poerava» og Steve, DeAnne og Alsino fra «Le Mischief». De er fra gruppe 1, men er veldig hyggelige allikevel. Deanne drikker bare champagne og ble for å si det mildt dritings. Sånn er det når man ikke avslutter sundowneren når solen har gått ned. Men lenge etterpå. (Trykk på lenken for å se filmen). 

Det er rev mer eller mindre rundt hele Roatan. På revet i West End er det lagt ut små moringer som man kan fortøye jolla til. Steinar prøver seg stadig på å snorkle på diverse rev, men finner det ikke særlig underholdende. Denne gangen var han tilbake etter 15 minutter.

Vi jollet til land for å spise lunsj isteden. Og dette må vel sies å være idyllisk. Vakkert rett og slett.
Vi fant et flott sted som heter «Happy Harry’s Hideaway». Det sier seg jo selv at det må være et fint sted.
Kjekt å vite hvor langt det er til de forskjellige plassene i verden. 7.350 miles til Israel. Det visste jeg ikke.
Flott utsikt fra restauranten. 
Dette var jo den flotteste utsikten. De sier at seilere bare går i land for å ta bilde av båtene sine.

Jeg bestilte kyllingvinger. Det er noe av det beste jeg vet. Servicen var upåklagelig og maten kom på et blunk. Og jeg trodde jeg skulle dø. Har aldri smakt så sterk mat i hele mitt liv. Det brant i munnen så jeg holdt på å begynne å grine. Kelneren så at jeg skjøv bort maten og kom ilende og lurte på hva det var. Helt fortvilet forklarte han at jeg hadde bestilt med to forskjellige sauser på vingene. Han viste meg hvilke som var spisbare, og kom med et glass med sukkervann. Det slukket den verste brannen i munnen.

Etterpå ruslet vi gatelangs for å gjøre oss litt kjent i West End.
Dette lille lysthuset hadde jeg ikke sagt nei til.
Hadde ikke sagt nei til å bo i denne leiligheten heller. Vi gikk innom en resort som var så striglet at jeg har ikke sett på maken. Men dessverre så jeg ikke en eneste gjest.
På kvelden gikk vi nok en gang til «Happy Harry’s». Denne gangen med Tom og Sabrina. Vi skulle drikke solen ned, og diskutere utsjekking. Det er nå avgjort at fredag morgen tar vi bussen til Coxen Hole og sjekker ut. Så seiler vi til Rio Dulce i Guatemala på lørdag morgen.
Solen er ferdig drukket ned. Ingen grønne glimt i dag.
Så er det 1. mai. Sabrina og Tom kom innom for å høre om vi ville spise lunsj i byen, og det ville vi jo. Men først måtte vi innom «End of the World», for der hadde Sabrina hørt det var megafest på 1. mai.
Ikke helt som Verdens Ende på Tjøme. Men eieren kunne bekrefte at det ble fest og dans rundt maistangen de holdt på å sette opp. Så vi må nok hit i kveld.
Deretter gikk vi inn til landsbyen og satte oss ned hos Eddy.
Der spiste vi taco til 1 dollar stykket. Jeg må jo innrømme at jeg synes den norske fredags «tacoen» er mye bedre, men amerikanerne mener at dette er den mest perfekte taco. Så da så.
Denne damen stod og lagde tacoen på andre siden av gaten. De var ferdige på en snupp. Da var det bare å gå over gaten å hente det man ville ha. 

Tacoen var virkelig god den, men lefsa var laget av mais, så den falt ikke i så god smak. Deretter overlot vi Tom og Sabrina til seg selv, med avtale om å dra på «End of the world» i kveld. Vi fikk noen deilige stille timer på «Numa» før det braket løs igjen.

På «End of the world»  møtte vi også «Poerava», «Le Mischief» og «Tourterelle» godt i gang med drinkene sine.
Ungdommen var også klare til å danse rundt maistangen.
Hunden fikk selvfølgelig også være med.

P1040810

Film. Det var virkelig underholdende å se på. Men kan på INGEN måte sammenlignes med slik de gjør det i Sverige. (Trykk på lenken for å se filmen). 

Det var tilnærmet gruppesex

Noe som kanskje kan karakteriseres som poledancing?

Da de var ferdige ble den beste danseren kåret, og det var tilskuerne som valgte. Ved å rope og klappe høyest for den de likte. Du behøver ikke å være slank og sexy for å være best til å danse. Det var en voksen dame med mange kilo for mye som danket ut ungdommene.

Så var det på tide for «Numa» å si hade og gå på «Harry’s» igjen. De hadde skrytt av å ha den beste fiolinspilleren på øya. Den eneste som var utdannet på et musikk akademi. Det måtte vi jo høre på.

Det var jentungen som arbeider i baren som var fiolinisten. Steinar sa at musikken kunne minne om portugisisk Fado. Hun var både VELDIG flink, og noen ganger ikke så flink.

Det var dessverre ikke så mange folk der, så vi fikk selvfølgelig masse oppmerksomhet og takk når vi applauderte.

Sabrina og Tom kom også ruslende etter hvert. Som de sa: «You can run, but you can’t hide». Vi ble sittende og prate litt og høre på fiolinmusikken. Da det viste seg at de skulle spise, overlot vi dem nok en gang til seg selv og dro hjem til «Numa». Det har vært en begivenhetsrik dag.

Steinar har heist jolla opp i trampolinen igjen. Den lekker fortsatt, og hullet er vanskelig å lokalisere. Men denne mannen er sta som et esel, så repareres skal det.

Det var deilig å bare slappe av i «Numa» en dag. Steinar hadde siesta i cockpit og jeg ordnet med bloggen. Den eneste som var innom var Ryan, og han fikk betalt for reparasjonen av watermakeren. USD 1.200,-. Wæææææ, dyrt. Men den går som ei klokke, så det var vel verdt det. Han fikk også en hvaltann. Håper han får den med seg inn i USA. Der er det jo strengt forbudt å ha med seg noe fra havpattedyr. Tror ikke de bryr seg om at tennene er trukket ut av hodet på en strandet, stinkende hval i San Blas. Og som manglet resten av kroppen.

Så er fredagen kommet, og på morgenen var vi klare og venter på bussen og resten av de som skal være med.
Det er faktisk folk på stranden klokka 9 om morgenen.

Bussen var en morsom affære. Kjempetrangt og massevis av folk. Den slapp oss av omtrent hos immigration. Vi måtte bare klatre opp en bratt bakke. Stakkars meg.

Det ble litt drama hos immigration. Damen på «Moody Mistress» (tror jeg det var) gikk først opp til skranken. Men hun hadde ikke vært først inn av døren og ble bedt om å gå og sette seg, hvorpå offiseren vinket opp en annen person. Da ble damen skikkelig forbannet og kjeftet og smelte og viste med hele seg hvor opprørt hun var. Hun ble ekspedert sist av alle. Til og med etter «Numa» som garantert var sist inn på kontoret. Da eksploderte hun nok en gang, og måtte ta seg en tur ut for å kjøle seg ned. Snakk om temperament. Hun hadde ikke behandlet offiseren med respekt, og ble straffet for det. Slik gjør man ikke i Honduras.

Offiseren spurte oss om vi også hadde betalt USD 5,- pr.person da vi sjekket inn i Guanaja. Det svarte vi jo ja på. Han fortalte da at det er gratis å sjekke inn i Honduras, så han holdt på å lage en sak som han skulle sende til fastlandet. De prøver så godt de kan å komme korrupsjonen til livs. Det er bare å ta av seg hatten for at de forsøker i et land som Honduras.

Etter immigration gikk vi ned til supermarkedet rett nedenfor og spiste lunsj. Her er vi alle sammen, også sinnataggen som til slutt fikk sjekket ut ?
Deretter bar det avgårde inn til Coxen Hole og Port Captain og customs. Steinar og jeg trodde det var veldig langt, så vi tok taxi. På disse kontorene hadde de lunsj frem til kl. 13, så det var bare å vente.

Utsjekkingen der gikk også helt smertefritt. Vi hadde fått beskjed av Suzie Too at vi måtte ha 6-7 kopier av alle båtpapirer. Inkludert pass. Det var bare tull. De skulle ikke ha noe spesielt. Det kostet 50 Limperas for Zarpe, og det var det. Etter 30 minutter var vi alle sjekket ut av Honduras, og hadde 24 timer på oss til å forlate landet. Og det skal vi jo.

På kvelden gikk vi på en pizza restaurant som Tom og Sabrina hadde anbefalt på det varmeste. Stedet het noe så originalt som «Pizza».
Det begynner å bli ganske folketomt når mørket senker seg.

Pizzaen på «Pizza» var 100 ganger bedre enn den på «Harry’s», og vi fikk masse med oss i doggy bag så vi også har til turen i morgen. Noe som også var hensikten. Godt å ha noe lettvint å varme opp.

Vi skjønte jo når vi gikk tilbake til jolla at det var nå kvelden begynte. Unge og gamle begynte å fylle opp utestedene langs strandkanten, og musikken dundret. Det er jo fredagskveld. Men ikke for Janne og Steinar. Vi fortet oss tilbake til «Numa».

Før vi kunne dra avgårde på lørdag formiddag ville Steinar lage brød. Da fant han enda flere av disse svarte billene, og blodhunden satte i gang søket. Og jaggu fant han dem ikke. I luken under dørken. I spagettien. Jeg trodde ikke spagetti kunne råtne, men det kan den. Luka ble behørlig sprayet med insektsmiddel og vasket grundig. Av kapteinen.

Men endelig kunne vi heise ankeret og sette kursen for Guatemala.

«Poerava» var ute og snorklet og vinket adjø. De skal også til Rio Dulce, så vi ser dem nok igjen på et senere tidspunkt. 
Adjø til West End og Roatan for denne gang. Vi fant til og med veien ut gjennom revet. Ingen uhell.

Honduras Bay Islands har vært en opplevelse. Selv om vi ikke fikk med oss den siste øya. Roatan er en øy som vi helt klart kan ønske oss tilbake til. En fornøyelse har det vært.

Men nå venter nye eventyr. Guatemala neste.

FORTSETTELSE FØLGER.

04.04. – 15.04.2019 GUANAJA, HONDURAS BAY ISLANDS, MED OVERFARTEN OG VIVARIOS CAYS

Soloppgangen var aldeles fantastisk da vi vinket farvel til Providencia.

Det var aldeles nydelig seilevind, og det varte ikke lenge før «Innamorata» mistet tålmodigheten. Når det endelig er flott vind, ingen bølger og medstrøm er det vanskelig å reve seilene for å vente på de andre. Steve mente at vi som seilte fortest kunne danne en gruppe, og de andre en annen gruppe. Det sa «Canapesia» og «Schloss Ort» seg enig i. Så da ble det «Innamorata», «Canapesia», «Schloss Ort», «Lulu» og «Numa» i en gruppe, og «Honey Ryder», «Annalena», «Quicksilver» og «Pisces» i den andre gruppen.

P1040284

«Schloss Ort» med full seilføring. Det går så det gviner. (Trykk på lenken for å se filmen). 

Vinden løyet etter hvert, og flere og flere sakket akterut. Til min store overraskelse måtte «Numa» begynne å reve seil. Jeg var overbevist om at vi var de som seilte saktest i lite vind. Men den gang ei. Kapteinen var svært så fornøyd.

Litt drama ble det rett før Steinars vakt begynte kl. 20. Det begynte å komme noen squaller, og det liker jeg ikke. Særlig ikke når vi seiler med fullt storseil og full genoa. Derfor ville kapteinen rulle inn litt av genoaen. Tauet satte seg fast, så kapteinen gikk foran for å løsne det. Da alt var klart, fortsatte jeg å rulle inn genoaen. Jeg skrek til kapteinen at noe var skrekkelig galt, for innhalet skrek som en torturert katt. Og snapp, så røk tauet.

Våre seilervenner revet trofast seilene sine, og ventet på oss mens vi hadde problemer. Det tok Steinar bare 30 minutter å finne ut at vi ikke hadde langt nok tau til å reparere, så vi fikk bare rullet inn genoaen halvveis. Vi må slippe det seilet før vi kan ankre. Men etter 30 minutter var vi på vei igjen.

Det er ikke så galt dette her. Å seile inn i solnedgangen. Vidunderlig.

Men dramaet var ikke ferdig. Ikke vårt drama denne gangen. Men «Quicksilver’s». Hele natten hadde det egentlig vært full trafikk på VHF’en fra alle våre venner. De analyserte ALLE båter. Kan det være en pirat kanskje? Det gjør jo meg overnervøs, så jeg måtte vekke kapteinen en gang. Det kom nemlig en uautorisert farkost i det fjerne. Hjelp, pirater hylte jeg. FISKEBÅT sa kapteinen og gikk å la seg igjen. Båten forsvant ut til babord. Men så kom det melding om at «Quicksilver» var blitt bordet av noe som skulle være den nicaraguanske kystvakten. «Honey Ryder» og «Annalena» var blitt beordret tilbake da de ikke hadde krysset grensen til Honduras enda. Det hadde vært en ganske brutal bording, men det viste seg at det var kystvakten. Heldigvis. De ville se pass og Zarpe.

Det viste seg jo å bli en masete natt for kapteinen. Han hadde selvfølgelig også blitt vekket av all tjappingen på VHF’en. Så da jeg stod opp kl. 06:30 fortjente han virkelig å få sove. Jeg satte meg godt til rette i styreposisjonen, mye bedre i ryggen, og voktet skuta for alle inntrengere.

Vivario Cays i det fjerne. Disse små øyene tilhører Honduras, og ligger på grensen mellom Nicaragua og Honduras. Det er ingen som bor her, og det er en fin plass å ta en pause i passasjen til Guanaja.
Genoaen har også kommet ned. Kapteinen hadde også klart å få ned storseilet helt alene i natt. Det hadde vært helt stille, og ikke noe problem.
Det hadde vært en særdeles våt morgen, men til slutt kunne vi kaste ankeret ved denne fugleøya. På den ene øya var det noe som så ut som fiskeutstyr, men ingen folk. Vi har fått forståelse av at vi ikke har lov til å gå i land. Så det gjorde vi ikke.
Massevis av fregattfugler. Flere tusen tror jeg nok det var. Og måker. Søte måker som ikke skriker. Herlig. Men de høres ut som bade-ender.

Ved 16 tiden hadde alle båtene kommet frem. Utenom «Canapesia» som fortsatte direkte til Guanaja. «Schloss Ort» inviterte til en green-flash sundowner. Dessverre hadde ryggen begynt å plage meg igjen, og jeg hadde bare en Innamorata-pille igjen. Så den samlingen foregikk uten meg.

Godt med en liten stopp på veien. Det er lenge siden vi har seilet i slik vind som vi har nå, så vantene har blitt litt slarkete. Steinar smurte vantskruene og strammet riggen.

Kapteinen har også funnet et langt nok tau til å bruke som innhal til forseilet, så nå er det også på plass. Skjønner ikke hvordan vi skulle ha klart oss uten en handyman som Steinar.

Båtene ligger på rekke og rad. Alt er fredelig og stille.
Solnedgangene er spektakulære

Men jeg har ikke så lyst til å bade her. Når det er mørkt svømmer det merkelige selvlysende skapninger rundt båten. Kanskje det er maneter, eller kanskje ormer. Nei, her skal det ikke bades.

Vi har jo hørt at disse farvannene kan være farlige. Den andre dagen vi var her, kom den honduranske kystvakten og holdt vakt over oss. De var der helt til vi seilte videre. Helt utrolig.
Vi fikk 3 slike svaler som leieboere mens vi var i Vivario. To av dem overnattet. En satt på fruktnettet, og en satt på railen rett under. Steinar ga dem til og med vann i en liten bolle. Og så fanget de fluer. Det setter vi pris på. Vi satte ikke så stor pris på skitten de etterlot seg. De går ikke på toalettet kan man si.

Til Steinars store glede var det en av dagene flere som trengte hjelp. Han var i «Innamorata» og hjelp med en Laptop som ikke ville virke, og han hjalp til med å løsne ankerkjettingen til «Respite» som ikke er en Suzie Too båt.

Ankerkjetting reddes. Den hadde viklet seg rundt og under en diger betongblokk, så det var litt av en jobb å få den løs.

Deretter vasket han akterdekk, for så å overhale motoren til «Numita». Da Steinar var ferdig med å leke duracell kanin for den dagen satte han seg i cockpit og sovnet som en dupp ?

Jeg har for det meste holdt meg helt i ro mens vi har vært her på Vivario, og nå mener jeg at ryggen er helt fin igjen. Ingenting bristet eller brukket, og jeg er klar for nye eventyr.

Tre dager på Vivario var mer enn nok. Det dårlige været over Honduras Bay Islands har blåst seg ferdig. På tide å dra. Men først kalte «Innamorata» opp kystvakten og takket for vaktholdet. Noe de satte pris på.

Denne gangen ventet vi til alle hadde dratt. De små båtene var fortsatt kjempetrege til å komme seg avgårde. Noe som forundrer meg. De har vel ikke lyst til å seile alene helt sist igjen? Dem om det. Klokka 09:30 var ankeret oppe og vi hadde 24 timers seilas foran oss.

P1040352

Vi hadde ganske mye vind og mye bølger. Men det betyr jo også at vi fliste avgårde i over 9 knop. Jiiiiihaaaa. Litt moro da. (Trykk på lenken for å se filmen).

I løpet av natten tok vi igjen de fleste av båtene. Nå hadde de i hvert fall navigasjonslysene på, slik at jeg kunne se dem. Men AIS’en hadde de skrudd av, og jeg hadde problemer med å se dem på radaren på grunn av støy fra bølgene. Denne natten kom det ingen hysteriske utbrudd om pirater og elendighet. Alt var stille. Deilig.

Ved 9 tiden dukket Guanaja opp. Ganske så grått og regntungt i dag. Men det kom ikke noe regn.
Vi tråklet oss frem mellom rev og grunner. Det var heldigvis godt merket.
Så klokka 10:30 kunne vi kaste ankeret utenfor fiskehavnen i Bonacca. Den eneste byen på Guanaja. Denne byen ligger på en liten øy, og hver kvadratmeter er bebygd. Mange av bygningene står også på påler ut i vannet. Her skal vi sjekke inn i Honduras.

Vi har fått beskjed av vår store leder Suzanne at vi skal bruke Red som vår guide til immigration og customs. Vi hadde også fått beskjed om at ting har blitt stjålet fra båtene, så vi tok inn alt vi hadde ute. Til og med putene. Red kom i båten sin allerede før vi hadde fått spist noe, men vi var klare. Her i Honduras må vi presentere bilder av båten vår i denne havna, så Red kjørte rundt «Numa» så Steinar fikk bilder fra alle kanter. Og så bar det i land. «Schloss Ort», «Innamorata» og «Numa» i første pulje.

Bonacca kalles karibiens Venezia. Det går kanaler på kryss og tvers gjennom hele byen. Jeg ble så fasinert av det jeg så at jeg helt glemte å ta bilder. Vi ble bombadert med inntrykk der vi travet bak Red. Det var både stygt og pent, og alle gatene var så smale som dette. 

Vi måtte innom en minibank for å få penger til å betale immigration og Port Captain. Begge skulle ha USD 10,- i lokal valuta. Lempiras. 100 Lempiras er NOK 35,-. Det er bare mulig å få ut 4.000,- Limperas, og alle hadde problemer. Til slutt måtte Leo gå i banken ved siden av og ble kroppsvisitert med metalldetektor. Av en vakt med maskingevær. Ikke helt som Norge nei.

Her er vi hos immigration. Vi hadde fått beskjed om at alle måtte være med, for det skulle bli tatt bilde og fingeravtrykk. Det stemte ikke. Men USD 10,- måtte vi betale. Denne herremannen var veldig hyggelig, for vi kom akkurat når han skulle gå til lunsj. Den utsatte han for å sjekke oss inn. Veldig snilt gjort.

Men Port Captain hadde lunsj frem til klokka 14, så da måtte vi gå på restaurant. Der fikk vi servert pils, for de var utsolgt for mat. Tror de lagde en viss mengde mat og solgte til folk som har lunsj. Etter hvert kom alle de andre båtene også. Den ene trøttere i trynet enn den andre. Vi fikk kjøpt oss internett. 5GB Claro abonnement til 400 Lempiras (tror vi).

Til slutt bar det av sted til Port Captain. Han holder til i den lille bygningen med turkise stolper på venstre side. Der tok det vinter og vår før de var ferdige. Jutta og jeg satt på restauranten og ventet, men til slutt måtte vi bare gå og sjekke hva som skjedde.

Det er ikke så rart at alt tar lang tid, for de skriver faktisk alt for hånd. Veldig møysommelig for ikke å skrive feil. De bruker nemlig blåpapir for å få kopi.

Til slutt var vi endelig ferdig innsjekket i Honduras. Red kjørte oss tilbake til «Numa», og det betalte vi også 5 dollar for. Til han som kjørte båten også. Det skulle bare mangle. De har jo gjort jobben med å sjekke inn mye enklere for oss.

Vel tilbake i «Numa» kunne vi egentlig bare heist anker og reist til ankringsplassen. Men fru «Respit» var alene om bord, og dregget sakte men sikkert mot fiskebåtene på land. Det var ikke noen umiddelbar fare, og heldigvis kom kapteinen om bord ganske kjapt.

P1040378

Så er vi på vei til en hyggeligere ankringsplass 5 minutter unna. El Bight som er godt beskyttet. Vi fikk også et mye bedre inntrykk av Bonacca da vi rundet ut av fiskehavnen. Fine hus med nydelige farger ligger ute i vannet.

Dette huset hadde det ikke gjort noe å ha som feriehus.
Dette tror vi er et hotell. Det ligger rett på utsiden av ankerplassen.
El Bight. Her havnet vi opp alle sammen.

Også «Canapesia» ligger her. Og der om bord er situasjonene ikke mindre enn for jævlig. Jeff har ramlet ned av masten og ødelagt ryggen. Legen mente han måtte til legen i Roatan der det er et sykehus, så «Two Drifters» har seilt han og Diane dit. Vi får sikkert høre mer senere. Men det er jo helt forferdelig. «Two Drifters» har blitt kastet ut av rallyet, visstnok fordi de ikke følger reglene. Det får vi nok også høre mer om senere.

På VHF’en dagen etter lurte Steve på «Wanderlust» om noen ville være med til byen i vanntaxi. Det kommer nye grønnsaker til øya i dag.

Det ville mer eller mindre alle, så vi møtte opp på jollekaia ved pizzasjappa/baren ved 14 tiden. Dette er jollekaia. Ikke det minste vaklevoren.
Her kan vi spise pizza og drikke pils og drinker.
Vi trengte to taxier som kjørte oss veldig behagelig og fort inn til byen. Vi avtalte retur klokka 16:30.
Først travet vi gatelangs. Red hadde troppet opp på brygga uten at vi ba om det, og geleidet oss til utsalgsstedene.

Først kjøpte vi masse deilige nye grønnsaker og frukt. Deretter var vi i butikken og kjøpte ting som vi egentlig ikke trenger. Der var det helt usannsynlig dyrt for importerte varer. Det skremte ikke meg fra å kjøpe peanøtter. Deilig.

Det viste seg at 2,5 timer var i overkant lang tid i byen. Handlingen tok under en time, så vi måtte tilbringe resten av tiden på restauranten vi var på i går. Ingen var interessert i å se mer på byen. Den er pytteliten, og mesteparten av husene er bolighus. Chris koser seg med en kald pils.
Det gjør Tom også, sammen med en ukjent lokal fyr. Visstnok en som spiller i et band, og det vil jo Tom høre mer om. Han er en kløpper på trommer.
Huset ved siden av restauranten. Det er jo litt morsomt å se hvordan folk bor.
Greg og Stephanie venter på vanntaxien tilbake til båtene. Vi unnet oss en is alle sammen. Kjempegodt.
Det ser kanskje ikke ut som en førsteklasses Michelin restaurant ? Men dette er pizzasjanta/baren. Og jollekaia som er gjemt i bakgrunnen.

Det var mange som ville ha pizza i kveld, så vi forhåndsbestilte til klokka 18 omtrent. De har begrenset kapasitet.

Tjohei, vi er klare for pizza på det rareste pizzastedet jeg har vært. Det heter «Pico’s Pizza». Dette blir spennende.

Nå viste det seg at kapasiteten kanskje var enda dårligere enn de hadde varslet. Vi ville jo egentlig ha masse pizza alle sammen, slik at vi kunne få noe til overs og ta med tilbake til båtene. Det kom et par tre pizzaer. Jeg tok en bit og sendte pizzaen videre. Kjekt å dele da. Det skulle jeg ikke ha gjort, for det kom ikke mer før jeg måtte dra ved 19:30 tiden. Ryggen holdt på å drepe meg. Altfor mye sitting og gåing i dag virker det som.

P1040387

Vi venter på pizza. Og venter og venter. Mens vi hører på musikk. De viste gamle musikkvideoer på en TV, og lyden var totalt håpløs. Men vi kunne høre hva slags melodi det var. (Trykk på lenken for å se filmen). 

Ryggen krangler fortsatt med meg. Behøver ikke noe smertestillende (utenom i går kveld), men den blir veldig fort sliten, så fullstendig restituert er den vel ikke. Men mye bedre.

Morgenen etter kringkastet Sabrina at hun hadde nytt om Jeff, og innkalte til møte i «Numa» klokka 09. Vi fikk så vidt tid til å kaste på oss noen klær og rydde vekk det verste rotet. Heldigvis hadde alle med seg sin egen kaffekopp da førstemann dukket opp 08:45.

P1040388

Vi fikk vite at Jeff hadde brukket en ryggvirvel, og ikke fikk lov til å røre seg på minst en måned. Han må ligge flatt på ryggen. The sailing community fornektet seg ikke. Vi ble enige om å seile «Canapesia» opp til Roatan på mandag. Det er tidligste mulighet, for det kommer dårlig vær. Sykehuset på fastlandet i Honduras flyr Jeff og Di til Roatan på lørdag, og da skal de være i «Two Drifters». (Trykk på lenken for å se filmen). 

Det var fryktelig dårlige nyheter, så vi får se hvordan det går fremover.

Som sagt kommer det dårlig vær fra øst og vindene vil da komme rett inn i denne bukta. Vi heiste derfor ankeret, og seilte over til en bukt på andre siden.

Folk bor på slike hus på påler midt ute i vannet.
Det er massevis av disse husene. Dette ser ut til å ha mistet bryggen sin i ett eller annet dårlig vær. Det er mange år siden det har vært noen orkan på disse øyene, men det kommer jo stormer.

Da vi ankret opp kom det en fyr i en båt forbi, og han advarte oss om at det kom til å bli masse bråk fra stranden i helgen. Det er påske, og da kommer det tusenvis av mennesker som skal feire på denne stranden. Fra hele verden. Vi tok sjansen, siden påske ikke er før til neste helg.

Jeg holder fortsatt liv i palmen og aloe vera plantene mine.

Jeg tok meg en liten siesta, og da jeg våknet igjen hadde det kommet 3 andre katamaraner fra Gruppe 1. Det var «J-Squared», «Not all there» og «Poerava». Jeff i «J-Squared» kom jollende over og inviterte oss til en sundowner med litt å bite i.

Vi har jo hørt rykter om Gruppe 1 sine «litt å bite» i, så jeg lagde omelett med ost og skinke som jeg skar opp i små biter og puttet dem på små biter av Steinars nybakte brød. Det må jo bli bra. Jeg tok ikke på meg coctailkjole da ?

Ved 18 tiden var vi på plass hos Lizzy og Steve på «Not all there». Etter hvert kom også Jeff og Julie fra «J-Squared» og Ryan og Renee på «Poerava».  Jeg hadde rett i det med «litt å bite i». Det var sushi, oster, grillede reker og masse annet godt.

Vi hadde selvfølgelig en veldig hyggelig kveld om bord hos Lizzy og Steve. Men vinden begynte allerede å ta seg opp, så det ble ikke så sent. Alle ville være hjemme og passe på båtene sine.

Ryan på «Poerava» har jobbet som servicemann på Spectra Watermakere i mange år. Han har skaffet oss et nytt ferdig programmert kontrollkort. Forhåpentligvis vil den nå slutte å produsere vann når programmet er ferdig. Han kom for å hjelpe også.

Så skal det sies at det ikke hjalp. Watermakeren er like dum med oss. Da klasket Steinar sammen manualen, og så flyttet vi «Numa» nærmere land. Der er det mer beskyttet. Det blåser nemlig i bøtter og spann.

Selv om det blåser, så er vannet deilig og varmt. Kapteinen skraper skroget.
Vi har kastet ankeret utenfor «Lovers Beach». Ååååå, så romantisk. Etter hvert kom det folk for å rydde stranden til fest neste helg.
Heldigvis ble det ikke sundowner hver kveld, så jeg kunne lage et kulinarisk måltid med «Kjøttsaus a la Laila». Men så hadde jeg hverken bacon eller tomatsaus, så det ble joikaboller med potetstappe. Ikke helt det samme nei. Men solnedgangen var fin da. 
Watermakeren vil fortsatt ikke samarbeide helt, men Steinar og Ryan mener de er ett skritt videre. Heldigvis kan vi fortsatt lage vann. Bare passe på at det ikke blir overfylt, og stoppe den manuelt.

I denne bukten vi ligger i nå har vi ikke internett. Etter noen dager medfører det abstinens, så alle båtene (utenom «J-Squared» som har reist) seilte 15 minutter sydover kysten.

Bukta heter Mangle tror vi. Og det var en stor mangel. Vannet ser nemlig veldig ekkelt ut, så her vil vi ikke bade. Ikke lukter det så godt heller. Men internett er det.
Det er også en liten landsby her. Men ifølge de som har vært her før, finnes det ingen restaurant. Så da er det jo liten vits i å gå i land. Siden vi endelig har internett mener jeg. 
Da ble det middag i båten, og med litt rødt i glasset og nydelig solnedgang, ble det en perfekt avslutning på denne dagen.
Mandag morgen kom med blikkstille hav

P1040414

Det blir å gå for motor hele veien til Roatan. Men det er bare ca. 5 timer, så det gjør ikke noe. Da er det bare igjen å si  ha det bra til Guanaja, kanskje vi ses igjen (Trykk på lenken for å se filmen)

FORTSETTELSE FØLGER

27.03. – 04.04.2019 PROVIDENCIA Y SANTA CATALINA (Colombia)

Som man hører jeg sier på filmen, vi har det som vanlig her i «Numa» på tur.

Vi humpet oss frem i mellom 4,5 og 5,5 knop. Pr. motor. Begge motorene faktisk. Det eneste spennende som skjedde var at vi holdt på å miste jolla. Bolten i den ene sjakkelen hadde gått i stykker. Vi hadde nok ikke mistet jolla, siden det var to andre tau og sjakler som holder den oppe i davitene. Men vi kunne ha mistet bensintanken og sandalene våre. Kapteinen fikk tjoret jolla skikkelig fast igjen. Godt vi oppdaget det.

Vi rakk frem til Providencia i god tid før det ble mørkt.
Rett før klokka 17 kunne vi kaste ankeret i bukta hos alle de andre i S2R2. Eller jeg fikk ikke kastet det med en gang, for Steve i «Innamorata» kom jollende i en helsikkes drittfart. Jeg trodde det var for å si ifra at vi ankret på feil plass. Men det var bare for å peke ut hvor baren i land var. Der hvor det er sundowner i kveld.
Der inne ligger baren. Den ligger på Santa Catalina som er den lille naboøya til Providencia. De er forbundet med en gangbro.

Vi fikk aldri tid til å dra i land denne kvelden. Det var et par tre joller som kom bortom for å si hei og velkommen. Veldig hyggelig å se folket i «Pisces», «Schloss Ort» og «Be-Be» igjen. De har jo bestandig mye å fortelle og massevis av informasjon å komme med, så landturen fikk vi gjemme til i morgen. Det ble middag om bord og tidlig kvelden på herr og fru «Numa».

Dagen etter dro Steinar inn til byen for å sjekke inn. Vi hadde hørt at kapteinen blir skysset fra immigration til customs på scooter, så jeg ble ikke med. Det viste seg å stemme, og det tok ganske lang tid. Så jeg rakk å vaske en ladning med klær, vasket opp, spiste frokost og vasket cockpit og akterdekk. Watermakeren er ikke særlig samarbeidsvillig. Den skrur seg ikke av av seg selv lenger, og filter tetter seg veldig ofte.

Da kapteinen kom tilbake flyttet vi «Numa». Han hadde vært på rekognosering i bukta, og det er ikke så mye svell lenger inne. Det var himmelsk å slippe det svellet. Det var så ille at jeg kunne kjenne sjøsyken komme krypende. Ikke så hyggelig når man ligger til ankers.

Vi har «væmøter» på baren vi bare kaller «Our Bar». Det er mye prat om når vi skal reise videre til neste destinasjon som er Honduras Bay Islands. Alle er litt sånn kanskje de skal reise mandag, eller kanskje fredag. Eller kanskje lørdag.
Sabrina har kommet opp med et veldig morsomt konsept. En «Talking Stick». Det er nemlig VELDIG vanskelig å komme til ordet i disse samlingene. Alle har noe på hjertet hele tiden. Så uten «Snakkepinnen» kan man ikke si noe. Det virker ikke helt kan man si.

Vi vil gjerne reise sammen alle sammen. Problemet er bare at noen seiler veldig fort, og andre veldig sakte. Det er vanskelig å holde oss samlet. Men de som seiler fortest får bare reve seilene da. Vanskeligere er det ikke.

Jollekaia. Her er vi velkomne, og det er bare et kvarters rusletur til byen.
«Our Bar»
Kreativ pynting i denne hagen.
Gangveien mot broen
Dette må vel kalles ekte gatekunst?
På ettermiddagen var vi tilbake på «Our Bar» for å høre et foredrag om øya, eller øyene og menneskene her. Dessverre fikk jeg ikke med meg hva damen heter, men hun er raizal. Og det var det mye av foredraget handlet om.

Raizal er etterkommere av de afrikanske slavene, selv om de nå er ganske utvannet.

Det å være raizal handler ikke så mye om rase, men tilhørigheten til øya og havet. De er anerkjent som urbefolkning, og de må kunne dokumentere i alle fall en raizal i tre generasjoner bakover for å kunne bli registrert som raizal. Altså må f.eks. mor, bestemor eller oldemor være raizal.

De snakker kreolsk som er basert på engelsk for det meste. Med innslag av spansk og vestafrikansk. Istedenfor f.eks. tårer sier de eyewater som er direkte oversatt fra afrikansk.

Vi fikk hele historien fra øya ble «oppdaget» på 1600-tallet og bebodd av puritanere fra England og frem til i dag som de er underlagt Colombia. Det er bare 5.821 innbyggere på Provicencia y Santa Catalina, og det var kjempeinteressant å høre på.

Etter foredraget var det  bare å komme seg inn til byen. Mr. Bush, rallyets agent her, skulle arrangere fest for oss. Til slutt fant vi frem. Det var bare å følge en vanvittig høy musikk, og der fant vi disse stolene pent plassert ved siden av hverandre. Det ante oss at vi skulle bli underholdt.
I kafeen kunne vi bestille litt enkelt å spise, samt noe å drikke. På denne festen måtte vi også betale selv. Litt merkelig å invitere til fest der gjestene må betale mat og drikke selv.
Etter hvert var vi alle mann alle. I en liten bakgate. Vi hadde fått oss noe å drikke, og var nesten døve av den øredøvende musikken.
Etter at Mr. Bush hadde pratet litt og fortalt hvor fantastisk han synes det er at «Suzie Too Rally» kom hit til Providencia, begynte underholdningen. Først var det et ungt par som danset gamle danser i gamle kostymer.

P1040164

Film Jeg er redd jeg allerede da var helt satt ut av den øredøvende musikken som hadde vært i forkant, og var derfor en antydning til negativ. Dette er danser som slavene danset som underholdning for hoffet. Fælt å si det, men de var lite inspirerende og overhodet ikke fengende. Men de var vakre da. (Trykk på lenken for å se filmen). 

P1040173

Deretter kom det en ung mann som spilte på dette instrumentet. (Trykk på lenken for å se filmen). 

P1040179

Deretter hadde jentene kledd av seg litt og vi fikk se litt mer salsainspirert dans. Må si at det var veldig mye finere. (Trykk på lenken for å se filmen)

Det viste seg jo også at vi var en del av underholdningen. Den ene etter den andre ble dratt opp på scenen og måtte danse både salsa og gamle engelske puritanske danser. Steinar og jeg nektet iherdig og fikk slippe.

Nei, dette ble mye negativt om noe som sikkert skulle være en fin fest. Men det er ikke helt vår greie. «Schloss Ort» gikk først, og da følte vi at vi kunne gå vi også. Var tilbake i «Numa» allerede klokka 21.

Så deilig det er å ikke være fyllesyk dagen derpå. Jeg nyter morgenkaffen og hører på hanene som krangler om hvem som kan gale høyest ?

Vi spiser for det meste middag i båten nå. Jeg lager middagen tidlig, for nesten hver eneste kveld er det noe som skal foregå.

Som for eksempel en tur på kino.
I denne bilen fikk vi trykket 10 mennesker på lasteplanet og 4 inne i bilen. Det skulle ha vært i Norge. Vi satt trangt som sild i tønne, men vi hadde det veldig moro.
Etter 15 minutters biltur var vi fremme på «Lighthouse Cinema.» Der fikk vi utlevert menyer og kunne bestille noe å drikke og litt å spise hvis vi ville.

P1040186

Og slik ser det ut på en kino i Providencia. (Trykk på lenken for å se filmen)

Vi får forklart at denne kinoen er et kulturtilbud for at alle som bor her skal lære om øya si.

Vi fikk høre om historien, maten, musikken, dansen, dyrelivet og naturen. Veldig moro å høre om. Mye av det hadde vi jo hørt om tidligere, så jeg tror at denne øya er den vi har lært mest om på hele turen.

Vi betalte 42.000 pesos, ca. kr. 112,- for to kinobilletter, 1 pils og 1 drink. Alle pengene går direkte inn i prosjektet. Alle filmene er laget her lokalt, og nå holder de på å lage en film om miljøet. Det er morsomt å kunne bidra med litt i hvert fall.

Tilbake på «riktig» øy, altså Santa Catalina stoppet alle på «Our Bar». Det ble diskusjoner om hva vi skulle gjøre i morgen. Vi skal ha farvelparty, for det er noen som skal reise fra oss. Steinar og jeg hadde invitert til en sundowner på «Numa», men det ble diskusjoner så mye greier. Om vi skulle ha «Pot Luck» i restauranten og om vi skulle ta bilde og legge en hilsen til Suzanne og David på «Suzie Too», og jeg vet ikke hva. Steinar og jeg orket ikke å involvere oss i 14 båter som skulle bli enige om hva vi skulle gjøre, så vi reiste hjem ved 22 tiden.

Steinar bytter spinnaker fallet. Vi har kjøpt flott tau av «Schloss Ort».

Heldigvis hadde jeg vasket bad og toaletter, for dagen etter fikk vi beskjed om at det skulle være sundowner med Pot Luck i «Numa». Og jeg vet hva det betyr…….full fest.

Men først hadde vi samling i restauranten, hvor vi hedret Sabrina. Hun har jo vært vår Net Controller på hele turen, og gjort en fabelaktig jobb. Hun er vår queen. Hvis dette bildet hadde havnet på FB hadde en annen queen blitt ganske sur. Nemlig Suzanne. Men, det får vi håpe at det ikke gjør.
Ralph på «Mora» tjuvstarter festen. Vel, det gjorde vi vel alle sammen.
Bilde fra «Innamorata» Carol har tatt det. Til slutt klarte vi å få samlet alle på jollekaia, og tatt takkebildet til «Suzie Too». Håper de har sett det.
Steinar og jeg fortet oss tilbake til «Numa», og gjorde klart for sundowneren. Vi hadde ikke trodd at alle ville komme, men joda. Til slutt var vi 28 mennesker på «Numa», og det er ny rekord.
De kom krypende opp skutesiden alle som en. Her er det Samantha som tar sats og hopper om bord. For å si det slik, avreisen hennes var ikke like elegant 🙂
Og her er alle de fantastiske menneskene samlet på ett bilde. Om bord på «Numa». Utenom meg da selvfølgelig. Jeg tar jo bildet.

P1040213

Jeg liker jo å ta bilde av alle gjestene vi får om bord i trappene forut. Det er en lystig gjeng. (Trykk på lenken for å se filmen). 

Steinar og Steve tar en pils og slapper av etter den anstrengende fotoseansen.
Stephanie, Ralph, Greg og Samantha nyter også de siste solstrålene.
OK – så solen er nesten nede. På tide å avslutte festen. Eller tar den kanskje helt av.
Det er smekkfullt på «Numa»

Ingen gikk hjem etter solnedgangen. Ingen gikk hjem før ved 1 tiden på natten. For å si det ærlig, så var alle mer eller mindre drita fulle. Det må være en av de mest utagerende festen vi noen gang har hatt på «Numa». Jeff underholdt som vanlig med sang, og litt stripping etter hvert. Steinar sang også av full hals. Samantha havnet i vannet da hun skulle dra hjem. Egentlig skulle jeg vel ikke legge ut noen bilder, men……..jeg gjør det allikevel ?

P1040242

Steinar høster applaus etter å ha sunget et stev eller noe. (Trykk på lenken for å se filmen) 

Vi har jo gitar, så den ble funnet frem. Det viste seg at flere kunne spille, men det var så som så med sangstemmene til folk.
Vel, stemningen tar seg opp
Steinar begynner å få problemer med å artikulere seg. (Foto: «Innamorata») 
Jeff midt i strippenummeret sitt. Jeg er snill og legger ikke ut filmen jeg har ? (Foto: «Innamorata»)
Herlige mennesker.
Så sier vi farvel for i kveld. Rik har sluknet, og det var det flere som gjorde. Den som sover synder ikke 🙂 

Det var altså ikke bare Rik som sluknet, så det var på tide å avslutte ved ett tiden på natten. Altså midnatt for seilere er rundt klokken 9 på kvelden, så dette var jo morgenkvisten. Det var en heidundrende fest. Takk til alle dere fantastiske mennesker som gjorde den minneverdig.

Heldigvis hadde Sanne ryddet av og tørket av bordet. Men vi har masse ting her som ikke er våre. Og her har vi litt av tomgodset som vi må bli kvitt. Pluss to hele sekker med ølbokser.

Formen var ikke bra, men ikke så aller verst heller dagen derpå. Og bra var det, for i dag var det hesteridning sammen med Stephanie og Greg fra «Lulu» som stod på programmet.  Og bra var det at vi ikke måtte møte opp før klokka 15 også.

På jollekaia i byen ble vi hentet av Mr. Hawkins i en pick up. Vi satte oss på lasteplanet.

Dette er gården til Mr. Hawkins. Vi aner ikke hvor stallen er. Eller om det er noen stall. For hestene stod parkert litt sånn rundt om kring.
Denne for eksempel stod parkert i et kratt.
Og disse to stod fortøyd til et buss skur. Et skur i hvert fall. Tror ikke det går busser på Providencia. 
Jeg fikk en hest som het «Blonde». Hun hadde ingen hale og tolererte på ingen måte at jeg strammet tøylene. Men disse tøylene er akkurat som skjøter. Dra i den høyre, så går farkosten til styrbord 🙂
Stephanie har ridd i mange år, og fikk dessverre en hest som ikke hadde så lyst til å springe. I bakgrunnen venter et fransk par som også var med. De var kjempeflinke til å ri og ville bare galoppere.
Steinar fikk en hest som het «Rambo». Den slappeste Ramoen jeg har møtt. Den ville overhodet ikke springe. Og det var vel like greit, siden Steinar nesten aldri har ridd før. (Foto: «Lulu»)
Greg har heller ikke ridd mye sa han, men jeg syns han var kjempeflink. Ser ut som en skikkelig cowboy.  (Foto: «Lulu»)

Jeg ble litt overrasket over at hestene fikk lov til å springe, og særlig nesten med en gang. Etter et par hundre meter la vi i vei i trav. Herregud det er lenge siden jeg har gjort dette. Men jeg kom inn i rytmen etter hvert. Og jeg husket også hvor inn i granskauen slitsomt det er.

Først red vi et langt stykke på en trafikkert vei, før vi svingte av inn i skogen. På en skikkelig steinete, kronglete sti. Jeg mistenker hesten min for å prøve å skubbe meg av mot alle buskene på veien.  Så kom vi opp til Diamond Peak med en fantastisk utsikt. Og der skulle vi alle bli tatt bilde av. (Foto: «Lulu») 
Steinar og jeg på ridetur. Utsikt fra Diamond Peak. (Foto: «Lulu»)
Greg og Stephanie har også klart å holde seg på hesteryggen. (Foto: «Lulu»)
Etter den utsikten bar det nedover igjen. Hester liker visst ikke å gå bratte bakker nedover. Det humpet og skumpet i hvert fall. Men min hest tråklet seg nedover uten bremser. Jeg visste i hvert fall ikke hvor de bremsene var, siden hun ikke ville at jeg skulle stramme tøylene. Dustehest. Her ser det faktisk ut som høsten hjemme i Norge. (Foto: «Lulu»). 

Nå skulle vi på stranden i Manchioneal Bay. Men først var det en strekning på veien igjen. Og dessverre for meg så kom det en strekning der hestene visste at de kunne få lange ut. I full galopp hvis vi ville det. Det ville jeg ikke først, og holdt igjen så godt jeg kunne. Men etter hvert kunne jeg ikke dy meg helt og ga frie tøyler. Det skulle jeg IKKE ha gjort. Etter første galoppsteg traff jeg ryggen til den stakkars hesten med full kraft. Noe som medførte at jeg trodde rygghvirvlene i korsryggen min var knust. Jeg sleit meg i hjel for å stoppe hesten som bare ville springe. Men til slutt stoppet hun, og jeg hadde så vondt at jeg hadde problemer med å holde tårene tilbake. Jeg hadde ikke til hensikt å ødelegge turen for de andre, så vi fortsatte. Ifølge Mr. Hawkins var det om lag 20 minutter igjen av turen.

Sånn ser jeg ut når jeg har vondt i ryggen. Prøver alt jeg kan å ikke bevege på ryggen, men det er faktisk umulig når du sitter på ryggen av en hest. (Foto: «Lulu»)
Steinar storkoser seg. Han har fått en pisk, men jeg tror ikke han hadde så lyst å slå løs på Rambo for å få han til å bevege på seg. (Foto: «Lulu»)
Det hadde vært en aldeles nydelig tur langs stranden, hvis jeg bare ikke hadde hatt så vond. (Foto: «Lulu»)

Da vi vendte tilbake langs stranden fikk også hestene lov til å løpe som de ville. Franskmennene forsvant som ånden i fillehaugen. De storkoste seg. Denne gangen ville hestene til Stephanie og Greg også løpe litt. Jeg skulle jo ha byttet hest med Stephanie som elsker å ri. Men Blondie holdt seg heldigvis sammen med Rambo.

Vel tilbake på gården fikk jeg karret meg av hesten. Mr. Hawkins hjalp meg ned og forsikret seg om at jeg kunne stå på mine egne ben. Det gikk bra, selv om jeg var svimmel og kvalm.

Mr. Hawkins bød også på en frukt da vi vel hadde kommet oss av hestene. Penguinfrukter. Han renset en til oss alle, og den smakte veldig godt. Men, jeg orket ikke hele for jeg var så kvalm. (Foto: «Lulu»)
Den ene hesten stod rett bak oss og tagg som en hund. Den likte øyensynlig penguinfrukt veldig godt. (Foto: «Lulu»). 

Jeg ble faktisk bare kvalmere og kvalmere, så til slutt måtte jeg gå litt inn i buskene og kaste opp. Tror ikke at noen så meg. På tilbakeveien stoppet Mr. Hawkins på et bakeri og kjøpte boller og vann til oss. Det ville jeg i hvert fall IKKE ha. Vi måtte også stoppe ved en innhegning der Mr. Hawkins’ veddeløpshest gikk og beitet. Han het «Bad Boy» og var fantastisk vakker. Her på Providencia er det hesteveddeløp på stranden hver lørdag, og de driver med oppdrett av veddeløpshester i stor stil.

Aldri noen gang har jeg vært mer takknemlig for å kunne legge meg ned på sofaen i cockpit i «Numa». Der ble jeg faktisk liggende i 3 dager. Så ingen bilder fra den tiden. Alle var så hyggelige og kom innom med piller og alskens remedier som jeg skulle prøve. Men det ble ikke bedre før Carol på «Innamorata» kom med piller av «alvorlig» karakter. Jeg får bare ta 3 av dem i døgnet. Hun er jo sykepleier, så jeg stoler på henne.

Så Steinar har ordnet med alle ting de siste dagene før avreise. Zarpe er hentet og vi er sjekket ut. Jeg har fått servert middag. To ganger faktisk. Jeg begynner å føle meg en antydning til bedre, og kan sikkert sitte på vakt. Hvis ikke får jeg jo stå da.

Torsdag morgen heiste vi ankeret klokka 06:30 som nest sistemann. «Quicksilver» somlet noe helt usannsynlig og det er veldig dumt, for de seiler ikke så fort.

P1040282

Vi kunne nyte begynnelsen på en flott seilas. Vi fliste av gårde i 8,5 knop før vi måtte reve og vente på de som ikke seiler så fort. (Trykk på lenken for å se filmen). 

Nå er vi på vei mot Honduras Bay Islands og nye eventyr.

FORTSETTELSE FØLGER.

13.03. – 27.03. 2019 SAN ANDRES (Colombia)

Jeg var veldig glad for at jeg hadde vært litt mer forutseende på denne seilasen enn tidligere. Hadde nemlig laget massevis av baguetter med ost og skinke. Noe som betyr at jeg slapp å stå inne å lage mat. Veldig deilig siden bølgene kom fra siden og ikke var særlig hyggelige.

Soloppgang er deilig. Jeg hadde en merkelig opplevelse på min 24-04 vakt. Plutselig begynte Numa å sveive ukontrollert fra side til side. Farten varierte fra 1,4 til 7,9 knop. Kjempeskummelt. Men som den tøffingen jeg er, så vekket jeg ikke kapteinen denne gangen. Etter 5 minutter var det over. Merkelig opplevelse.
På turen til San Andres kunne vi seile mesteparten av veien. Men jerngenoaen (motorene) måtte også til pers. Vi måtte holde en gjennomsnittsfart på 6 knop for å rekke frem før det ble mørkt.
San Andres i det fjerne. Endelig fremme. Da vi nærmet oss øya ble vi kalt opp av Port Control. De hadde alle dataene om oss men ville ha dem bekreftet. Og så ønsket de oss hjertelig velkommen. Hyggelig.
Innseilingen til San Andres by er skikkelig kjempelang. Vi brukte i hvert fall en times tid gjennom kanalen. Og nå er vi tilbake i «turistland».
Det obligatorisk skipsvraket er på plass også her i San Andres.
Oh yes. Vi er tilbake i turistland. Har hørt at det er mest amerikanske turister her. Her boltrer de seg på revet. 

San Andres er merkelig nok en del av Colombia, selv om øya ligger rett på utsiden av Nicaragua. Øya var tidligere en britisk koloni.

Ankringsplassen var ikke så lett å finne, men heldigvis lå både «Alia Vita», «Innamorata» og «Raven» til ankers der. Ikke så veldig vanskelig å finne da. Men dette er ikke en vanlig ankringsplass. Vi får lov å ligge her fordi vi er med i Suzie Too Rally. Noen fordeler har vi over alt 🙂
Vi kastet ankeret i det mest fantastisk klare asurblå vannet. Krystallklart.

Etter over et døgn med baguetter lengtet vi etter et skikkelig måltid, så jeg fant frem et par skikkelig feite biffer. Nam-nam.

Men da ble vi kalt opp av «Pisces» som trengte å bli tauet til ankerplassen. Kjølevannet var ikke tilstedeværende og motoren ble overopphetet. Steinar, Dan og Steve la av gårde i jolla til «Innamorata». Vår jolle hadde nemlig ikke lyst til å starte akkurat da. Når det trengtes som mest. Så gutta la i vei på redningsoperasjon, og jeg arkiverte biffen i kjøleskapet. Det ble egg og bacon isteden.

Det var nesten litt morsomt å følge med på redningsoperasjonen. «Pisces» seilte inn kanalen, og fru «Innamorata» guidet dem inn via VHF’en. Hun kunne jo se dem på AIS’en. Da de hadde kommet langt nok inn ventet gutta på dem. Steinar gikk om bord og styrte, for Ken var helt utkjørt, og Steve og Dan tauet med jolla. For en operasjon. Klokka 20 var «Pisces» trygt ankret opp ved siden av «Be-Be» og jeg fikk en klissvåt kaptein tilbake til «Numa». Nok en redningsoperasjon var vellykket gjennomført.

Morgenen etter kunne jeg nyte deilig kaffe i cockpit, og følge med mange av de andre båtene som kom inn denne morgenen. For ikke å snakke om alle turistbåtene som går frem og tilbake med musikk og lykkelige turister.

Men så kom beskjeden om at innsjekkingen var i dag. NÅ. Og alle båtene hadde ikke kommet engang. Alle var sikre på at det var i morgen. Men Julian, vår agent i rallyet, sa at immigration og customs var i marinaen. NÅ. Så om vi vennligst kunne innfinne oss. NÅ. Det er jo en fantastisk service at disse etatene kommer til oss, så Steinar tok med seg et par tre andre kapteiner i jolla (som nå hadde lyst til å fungere), og dro til marinaen og sjekket oss inn. Veldig enkelt, og kjempegod service.

Deretter var det på tide å ta turen i land. Vi måtte jo sjekke ut byen. Det er flotte butikker over alt. Det er restauranter for hver tiende meter, og masse amerikanere.
Vi fikk tak i det viktigste. Nemlig internett. Et abonnement fra Movistar, og vi har kontakt med resten av verden

Steinar fikk da lokalisert reservedelene sine. De har han bestilt med levering her i San Andres. Julian vil hjelpe oss med det. Laderen kommer på fredag ifølge DHL og de andre delene kommer på mandag.

I internettbutikken var det også en skikkelig skrekkinngytende vakthund. Den hadde funnet plassen sin under AC’en.
Så ruslet vi videre og kom til en aldeles nydelig strand. Der fant vi også en aldeles nydelig restaurant, med en aldeles nydelig utsikt og med en aldeles skrekkelig service. Både Steinar og jeg var skikkelig irritert etter å ha ventet på kelneren i en times tid. Vi gikk.
En pappa leker i sanden med datteren sin. Det var morsomt å se på, for pappa’n var mye mer interessert i å bygge sandslott enn den lille datteren var.
Vi fant en annen restaurant med denne utsikten. Kanskje ikke så spennende, men serveringen var eksepsjonell og maten var god. Vi koste oss masse.

Vi har hatt problemer med å ta ut penger i minibanken med vårt internasjonale visa kort. Men vakten i marinaen visste hvor vi kunne gå. Så nå har vi altså lokal valuta. Colombianske pesos. Steinar var ikke fornøyd med internettabonnementet fra Movistar, så han jollet i land igjen etter å ha sluppet meg av i «Numa». Han kom tilbake med ett førsteklasses abonnement fra Claro. Nå er vi i kontakt med verden igjen.

Marinaen ser kanskje ikke så lekker ut, men det er koselig her. Med både en liten restaurant (som kanskje eller kanskje ikke er åpen) og salg av drikkevarer.
På kvelden hadde vi fått beskjed om at det skulle være velkomstparty for oss i marinaen. Vel, ingen fra administrasjonen kom og vi måtte kjøpe drinkene våre selv. Ha-ha. Ikke helt samme service som for Gruppe 1.
Men vi spyttet som vanlig ikke i glasset av den grunn.
Jeff og Tom er glade for å se hverandre igjen. Det er vi alle sammen.

Det var mange trøtte tryner i gjengen i dag. De som kom inn sist har seilt i to netter. Da er det godt å komme seg til båten og bare sove.

Bursdager feirer vi selvfølgelig. Noen med mer stil enn andre. Her på San Andres feiret Terry og Grace sine bursdager sammen.

Først var det en samling i marinaen. Med drink og gaveutdeling. Deretter gikk vi alle 22 personer til restaurant «Gourmet».

Men nå har det seg slik at seilere kanskje ikke tar tidspunkt så høytidelig. Vi var invitert til restauranten klokka 19, og sistemann kom vel ved 19:30 tiden. Restauranten hadde også vært lite forutseende. Istedenfor å gi oss 3-4 retter å velge mellom, ga de oss hele menyen. Det måtte jo bare gå galt. Noen skulle ha forrett, andre ikke. Ingen skulle ha like forretter, og ingen skulle ha like middager. Stakkars restaurant. Personalet fikk virkelig kjørt seg.

Grace var veldig fornøyd med bursdagsselskapet sitt.
Etter hvert fikk vi også mat, som smakte helt fortreffelig. Vi kommer garantert til å komme tilbake til denne restauranten.

Alle var ikke like heldige som oss. Da vi fikk hovedretten, begynte de på det andre bordet å få forrettene sine. Stakkars Ken som hadde organisert alt dette. Han hadde bestilt bord til oss på «Bocca» klokka 21. Et sted som spilte levende musikk.

P1030734

Men etter hvert var vi alle mann alle på dette stedet også. Og her er bevis på at seilere også kan danse. (Trykk på lenken for å se filmen)

Det ble masse raggae musikk, og det var umulig å sitte stille. Massevis av drikke, og massevis av lykkelige mennesker. En rett og slett veldig vellykket kveld. Grace og Terry fikk en flott bursdag.

Vi var ikke hjemme i «Numa» før etter klokka 24. Det må være det seneste på veldig, veldig lenge.

Nå er det også på tide å informere om at vi ikke kommer til å reise tilbake til Panama og Bocas del Toro. Vi har hørt så mye bra om Rio Dulce i Guatemala fra de andre seilerne, så vi har bestemt oss for å legge «Numa» der i orkansesongen. Det er opp en elv, så det er ferskvann. Sikkert bra for båten, selv om vi skal ha den på land. Vi har også fått melding fra Marina Nana Juana at det er plass til oss. Fronteras er en liten by rett i nærheten som visstnok skal være veldig koselig. Dette blir morsomt. Selv om Guatemala kanskje ikke har så godt rykte.

Steinar har brukt den nye kajakken vår. Han ble med «Innamorata» og «Canapesia» ut på baren på revet. Jeg takket pent nei, for jeg skal skrive blogg. Jeg takket også nei til sun downer, for jeg skal skrive blogg. Og så er jeg lei av folk. Masse alenetid på meg.

Folk om bord på disse turistbåtene som kjører forbi hele dagen kan være i overkant nysgjerrige. De kjører forbi på en meters avstand og glaner inn uten blygsel. Og hilser og nikker og smiler. Men en dag ligger Steinar og drunter i bare nettoen. Det høstet jubel i en slik turistbåt, som da snudde for å få en bedre kikk på min kjekke kaptein. Heldigvis hadde han rukket å dekke seg til før de fikk snudd. Så det er så som så med privatliv før kvelden kommer. Da roer ting seg ned.

Selvfølgelig måtte vi på sightseeing på øya. På et hotell i nærheten hentet vi bilene våre. Det var Dan og Lori fra «Be-Be», Chris og Sharon fra «Quicksilver», Samantha og Steve fra «Wanderlust», Ken og Grace fra «Pisces», Jutta og Leo fra «Schloss Ort» og selvfølgelig Steinar og Janne fra «Numa». Fordelt på 4 mules. Alle måtte skrive kontrakt.
Ett stykk Mule. Leo sjekker grundig at det ikke er noe feil med farkosten.
Klar for avgang. Alle har fått utdelt kjøretøyene sine, så da er det bare å kjøre. For vår bil som det er plass til to personer i måtte vi betale 150.000 Pesos fra kl. 09-18. Det tilsvarer kr. 500,-.

P1030755

Så bærer det av gårde. Det tok litt tid å venne seg til alt bråket fordi bilene var helt åpne. Men det var deilig med luft fordi det er ganske så varmt. (Trykk på lenken for å se filmen). 

Samantha kjørte den første bilen, og fikk tråklet oss trygt og sikkert ut av byen.
På hotellet hadde vi fått utdelt gode kart, der alle turiststedene var plottet inn. Øya er bare 11 km lang, så vi mente vi hadde god tid. Først kjørte vi ned østkysten, og det er vakkert her. For det meste rent og pent og fine veier.

Det tusser av slike mules som er sperret på 30 km/t. Noe som er fartsgrensen på øya. Mesteparten av trafikantene kjører slike mules eller scootere. Tusenvis av scootere. Alle kjører uten hjelm og gjerne med hele familien på en scooter, pluss hunder og høner. På større steder fremstod trafikken som noe kaotisk, men det gikk bra.

Første stopp var Casa Museo Isleña. Altså et museum. Huset var i kolonistil og litt over hundre år eller noe sånt.
Et koselig hus da.
Sol var guiden vår, og pratet i en rivende fart. Hun hadde mye å fortelle på kort tid.
Litt av tilbehøret i ett av soverommene. Det er kanskje litt rart for oss fra Norge å ha omvisning i et hus som bare er 100 år, men det var en fin omvisning.
Diverse strykejern som har blitt brukt opp gjennom tidene.
Kjøkkenet hadde de ute for 100 år siden. De brukte også bladene på trærne som toalettpapir. Har på følelsen av at de forsøkte å få det til å se ut som slavetiden. Men den var da virkelig over på begynnelsen av 1900-tallet?
Dette er ifølge Sol en statue av Captain Morgan, en engelsk pirat av verste sort. Han var far til over 200 barn med 48 forskjellige kvinner. Noe hun mente var vanlig for engelskmenn.
Omvisningen ble avsluttet med danseundervisning i salsa av alle ting. Damene på en rekke, og herrene på en annen.
Vi holdt på å le oss i hjel alle sammen. Særlig fordi dansen går ut på å rulle og jukke med underlivet. Vi europeere er ikke skrudd sammen på samme måte som disse innfødte jentene.

P1030795

Etter å ha driti oss ut i en 15 minutters tid, viste disse jentene oss hvordan det egentlig skal danses. De krumspringene vi gjorde lignet ikke det minste på dette. Men moro var det.

Heldigvis hadde de et toalett der vi slapp å bruke blader til toalettpapir. Dette er jentedoen. Kreativt skiltet.
En dekorert turistbuss.
Deretter gikk turen videre til Laguna Big Pond. Det er en liten innsjø midt på øya. Den er fylt med vann fra en underjordisk kilde, og er den eneste på hele øya. Alt annet er regnvann.
Her fikk vi også en guide. Armando. Og det er vi glade for. Vi kunne selvfølgelig ha gått rundt for oss selv, men da hadde vi jo ikke fått høre om alt som befant seg her. Armando var en førsteklasses guide.
Først gikk vi ned til sjøen, og der var det en rasta landsby. Armando fortalte at dette er etterkommere av de første menneskene som kom til øya på 1600 tallet. Det var rømte slaver fra koloniene. Her fikk de være i fred helt til pirater begynte å herje. Da gjemte de seg her oppe ved innsjøen. Selv om de de var de første på øya, er de nå en minoritet. Livsfilosofien er kjærlighet. Selvfølgelig. 
I innsjøen bor det kaimaner. Den største er en gravid hunn. Hun ble lokket opp og var nesten tam.
Hun fikk litt fisk, og godtok til og med at man klappet henne. Jeg turte selvfølgelig ikke. Man klapper IKKE på en krokodille.
Men Sharon er ikke skuggeredd. Hun tro til og klappet for oss alle sammen.
Etter at vi hadde hilst på kaimanene, tok Armando oss med på gåtur rundt innsjøen. Dette er et mandeltre og vi fikk smake på deilige ferske mandler alle sammen.
Vi fikk se både blå og hvite hegrer.

Armando fortalte at hver morgen drikker rastafolket her en kopp med «tåfis»!!!!! Det er svarte frukter som henger på trærne. En form for belgfrukt. Det er godt for blodomløpet og hjertet. Noe sier meg at det ikke lukter så godt.

Vi fikk vite at det er hann kaimanen som passer på eggene. Alfahannen viste seg ikke. Armando fortalte også masse om rastakulturene og det var veldig interessant å høre på. Det var så pent og prydelig rundt over alt, fordi de passer på nærmiljøet sitt.

Etter gåturen trengte vi litt kaldt å drikke, og det kunne de selvfølgelig servere i landsbyen.
Det var deilig å kunne sette seg ned litt, for det er skikkelig varmt.
Disse kjevene er musikkinstrument.
Kreativ benk.
Vi begynte å bli sultne, så det var på tide å få seg lunsj. Men først måtte vi kjøre et stykke. Gjennom en liten landsby.
Forbi en fargerik salgsbod av ett eller annet slag.
Nydelige blomster har de her også.
Etter hvert endte vi opp på West View Restaurant, der vi gasset oss i mat og drikke. Steinar, Jutta og Leo nyter maten.
Det gjorde også Dan, Lori, Ken og Grace også.
Vi var kjempesulte alle sammen. Steve, Samantha, Sharon og Chris gafler innpå.

Vi hadde tenkt å gå ned på stranden for å bade også. Men det var så langt ned til vannet, og vi var så mette, og det var så mange stener, og så var det så mange turister. Vi kjørte videre.

Nydelige veier langs med vannet her på San Andres.
Etter å ha fått tak i både cash og bensin endte alle opp i den botaniske hagen.

Den kunne nok vært fin. Men det er den tørre årstiden, så alt var inntørket. Det fantes ikke en blomst, bare tørre kvister. Så jeg må nok innrømme at det var en nedtur.

Men trappene var mange og laaange og bratte. Dessverre har jeg bare godt av å gå i dem.
Vi synes det mest spennene med den botaniske hagen var skilpaddene. Lurer på hvorfor de hadde malt den ene blå. Kanskje fordi den skulle ligne på en blomst, så den passet inn i en botanisk hage. 
Men endelig var det tid for et bad. Vi råkjørte til Playas De San Luis. I 30 km i timen 🙂
Der fikk vi både et avkjølende bad og noe kaldt og drikke. Siden vi er tilbake på «riktig» side av øya, så er vi tilbake til sandstrendene.

Så var det å råkjøre tilbake til byen, for vi måtte levere bilene før klokka 18. Det klarte alle så vidt. Godt at øya ikke er så stor. Men jeg skal si det var deilig å komme tilbake til «Numa» etter en innholdsrik dag.

Armada Nacional passer på oss her i San Andres også. Fantastisk.
Vi har også noen rolige kvelder om bord i «Numa». Med hjemmelaget middag og et glass rødvin i ny og ne.

Ellers er det veldig mye prat om diverse reservedeler, utsjekking og de-humidifiers for tiden. Det er mange som trenger å få reparert ting.

Vi har jo flaks i uflaksen da. Ryan på «Poerava» har jobbet med Spectra Watermakere i mange år, så han har vært om bord og hjulpet Steinar. Den vil nemlig ikke slutte automatisk etter endt kjøretid. Den bare fortsetter og fortsetter. Han tror det kan være et kretskort. Og det kan han selvfølgelig skaffe ?

Det er vanskelig å få lagt til land og fylt diesel på denne øya. Så derfor måtte kapteinen ty til dieselkanner. Vi fikk låne noen av «Sisu» og noen av «Honey Ryder».
Etter å ha løftet og båret og fylt i over 300 liter diesel var kapteinen ganske så sliten. Han fikk mer mosjon enn på lenge denne dagen. Godt at han er så sterk.
Den flytende baren på revet. Hver kveld blir den tauet til land, så den ligger ikke der over natten. Det er bestandig mye folk der.
En av de veldig, veldig, veldig mange turistbåtene som går forbi her på ankringsplassen.
Enkelte ganger er det noen helt fantastiske farger ute på revet. Det er bare å sette seg ned med en kopp kaffe eller en pils i cockpit og nyte synet. 
Vi har proviantert igjen. Vi pakket sammen det vi hadde av trillebager og poser og gikk til butikken et kvarters gange fra marinaen. Men innen vi var ferdige hadde vi fylt to store trillevogner med matvarer, så vi måtte ta taxi tilbake. Alt er nå arkivert på dertil egnede plasser.

Vi møtte Jutta også på vei til butikken. Hun hadde glemt iPaden sin der. Og under over alle under. Ingen hadde stjålet den, så Jutta var lykkelig. Der hadde hun nemlig alle kart og værprogram. Ikke hyggelig å miste.

Vi har også vært ute og spist middag med «Be-Be». Restauranten var ikke åpnet enda, så vi gikk en tur i byen. Her er det mye flott gatekunst.
Jeg har ikke særlig mye greie på kunst, men dette er et kunststykke for meg.
Fortsatt masse mennesker på stranden, selv om solen har gått ned.

Vi koste oss sammen med Dan og Lori på «Peruwok», en blanding av peruviansk og asiatisk mat. Og maten var nydelig. Men i dette landet betyr visst «medium to well done» bloddryppende. Jeg har litt problemer med å takle det.

Vi har også fått vårt Zarpe til den nette pris av USD 80,-. Nå har vi 72 timer på å forlate denne øya. Og vi har ikke fått en eneste reservedel enda. Blir spennende dette her.

Også på ankringsplassen har det vært litt action. Mens vi hentet Zarpe dokumentene i marinaen snudde vinden. Da vi kom tilbake hadde vi 2 fot vann under kjølen, men det fungerte bra for oss. «Be-Be» stikker kjempedypt og hadde heldigvis vært om bord. De måtte ankre opp lenger ut. Og et par andre båter dregget. Men alle klarte seg bra.

Altså dette er kjøttet vi kjøpte her om dagen. Som kanskje, eller kanskje ikke er biff. Det måtte jo testes. Og det er ikke biff. Kanskje bankekjøtt? Kan sikkert brukes til noe.

Nå har mesteparten av båtene i rallyet reist herfra, og dratt til Providencia. «Wanderlust» måtte komme tilbake, for motoren får ikke diesel. Det er jo ikke så bra. Kaptein Steinar hjalp til å finne ut at det var dieseldyr. Etter å ha renset diesel og tank reiste Steve og Samantha av gårde igjen. Men vi ser dem snart igjen.

Turistøya. Morsomt å se på da.
Vi måtte også tilbake til supermarkedet. For vi har nå lært at indrefilet kanskje heter «mola fina». Så da kjøpte vi det og håper det er deilig biff. Det gjenstår å se.
Noen av de tusenvis av scooterne på øya står parkert foran supermarkedet.
Vi rusler gatelangs. Fikk kjøpt nye Reef sandaler, 1 TB harddisk og colombiansk veske. Ikke så dårlig fangst for en tur på land.
En annen form for gatekunst.

Men så begynte jeg å bli bekymret for generatoren også. Altså, den kom med de mest merkverdige banke og pipelyder når jeg slo den på. Vi har jo ikke lader lenger, så vi må kjøre generator for å få 220 V.

Etter at jeg hadde bedt Steinar høre på disse rare lydene gikk han forut for å sjekke generatoren. Og da sa det jaggu meg stopp. Ikke noe mer generator. Det var nesten så jeg ble hysterisk. Ikke inverter, lader eller generator………livet i «Numa» var over.
HELDIGVIS. Det var denne som var synderen. Ett stykk oppfliset impeller. Herregud så lettet jeg ble. Og kapteinen hadde selvfølgelig en i reserve. 

Solcellepanelene er helt fantastiske. Batteriene er fulladet hver dag ved 12-13 tiden. Men det er 12 V. Kan ikke bruke vannkokeren med det. Eller vaskemaskinen. Eller AC’en. Du milde så bortskjemte vi er her om bord.

Etter en slik slitsom dag måtte vi på land og spise middag. Vi gikk på den italienske vi hadde vært på tidligere, men nå var det ikke like hyggelig. Personalet hadde vanskelig med å bevege på seg fant vi ut. Altså treg servering.
Vi gikk en ettermiddagstur langs den flotte stranden. Fortsatt masse mennesker så sent.
Og jeg begynner å bli gammel. Det var massevis av folk og massevis av nakne jenterumper. På denne øya er det string-bikini som gjelder. Jeg lurer virkelig på hvorfor lekre mannfolk går i de største badeshorts man kan tenke seg, mens jentene viser rumpene. Merkelig.
Kapteinen har funnet seg ei ny jente. Men hun virker ikke så interessert.
Så var det på tide å rive fra hverandre salongen igjen. Jeg måtte sette mitt blogg forfatterskap på vent da det var på tide å trekke ledninger.
Steinar er i gang med å installere sitt nye «batterimonitoreringsanlegg». I over 30 varmegrader.
Dette er «Gourmet Cafe» som jeg endelig fikk med meg Steinar til igjen. Måtte nesten dra han med meg ut i jolla, så opptatt var han med det nye anlegget sitt. Men mat må man ha. Sjekk det taket 🙂 
Jeg har vært VELDIG flink og sydd fast den ene molaen på en pute. Synes det ble veldig fint. Og herlige farger. Tenk at en guna dame bruker flere måneder på å sy en slik. Uendelig tålmodighet og gode briller må til tenker jeg. 

Og ENDELIG fikk vi melding fra Julian om at pakken med laderne hadde kommet.

Disse dingsene koser kapteinen seg veldig med. Blikket ble vått og varmt etter hvert som han pakket dem opp. De blir nok sikkert installert en gang også. Snart håper jeg.

Men først skal vi reise til Providencia. Til de andre i S2R2.

Men aller først fikk vi et gjensyn med «Q4».

Så merkelig å se henne igjen. Vekker både gode og veldig dårlige minner. Riktig båt, feil mannskap. Hun er på vei til Ft. Lauderdale med leveringsmannskap om bord. Der skal hun selges. Lykke til.
Grytidlig om morgenen 27. mars heiste vi ankeret og la i vei mot Providencia. En tur på omtrent 10 timer.

Nå har vi vært ganske lenge alene i San Andres og ser frem til å møte alle de andre igjen.

FORTSETTELSE FØLGER

24.02. – 13.03.2019 PANAMA, ISLA LINTON OG SHELTER BAY MARINA

Vi la i vei med freidig mot. Ifølge kapteinen skal det være 3 meter bølger fra siden men ikke så mye vind. Heldigvis er det bare 58 nautiske mil til Isla Linton.

Denne gangen klarte vi å heise Blue Water Runneren med begge seilene til en side. Og det gikk så det suste. Vi gjorde godt over 7 knop hele veien.

Da vi la ut fra East Holandes Cays kom det enda en norsk båt, så nå er det vel bare nordmenn der. Jeg tenkte jeg skulle lage egg og bacon til lunsj, men det gikk over da vi var klar av revene og bølgene kom for full musikk. «Numa» liker virkelig ikke 3 meter bølger fra siden. Ikke jeg heller. Det ble brødskiver med ost til lunsj.

Så har vi nådd kysten av Panama. Ganske heftig.
Innseilingen til Linton. Ifølge cruising guiden vår skal dette være den beste ankringsplassen i hele Panama. Med beskyttelse fra alle kanter.
Massevis av båter til ankers her i bukta.
Men beskyttelse fra alle kanter, nei det kan du bare glemme. Vi har aldri ligget på en så rullete ankringsplass noen gang. Vi forsøkte å ankre flere steder, men det var bare plass helt ytterst. Så da fikk vi ta til takke med det. Heldigvis ble jeg ikke sjøsyk da jeg lagde middag, men jeg måtte ut i frisk luft med jevne mellomrom.

Her vi ligger kan vi høre fuglene fra jungelen, og brøleapene. Det er skikkelige jungellyder. I hvert fall slik jeg tror jungellyder høres ut. Eksotisk. Og det er helt klart at vi har forlatt vakre, stille, mørke Guna Yala. Her er det heavy musikk fra land og masse lys.

Ved 14 tiden dagen etter jollet vi i land til marinaen for å kjøpe cruising permit og prøve ut en liten restaurant vi har hørt befinner seg her.
Det vi fant var en bråte av våre seilervenner som satt på bensinstasjonen og drakk øl. Herlig. Her er det både bord og stoler og det viktigste av alt, godt internett.

Vi gikk selvfølgelig glipp av restauranten som stenger klokka 15 og åpner igjen klokka 18. Men vi fikk kjøpt cruising permit da. Av en veldig hyggelig offiser som satt og spilte på mobilen sin da vi kom. Han pratet også godt engelsk, etter å ha hørt på Steinars spansk en stund. Cruising Permit  kostet den nette sum av US$ 185,- og varer i ett år. Da har vi spart mellom 25,- og 50,- dollar ved ikke å kjøpe den i Shelter Bay. Der er det en agent som fikser slike ting, og han skal jo også ha penger.

På ettermiddagen var det nok en gang klart for fest. Denne gangen er det Leo i «Schloss Ort» som har bursdag. Jutta kunne til og med by på champagne til alle. Det er det lenge siden vi har smakt.

P1030295

Bursdagssangen må selvfølgelig synges. Så veldig vakkert er det vel ikke, men det gjøres med innlevelse. Trykk på lenken for å se filmen. 

Seilere har en tendens til å komme sent til alt mulig. Men ved 18 tiden var vi alle mann alle. 14 mennesker i cockpit hos «Schloss Ort», så de har god plass. Alle hadde med seg litt å bite i som vanlig, og det de eventuelt skulle drikke. Men jeg tror at champagnen til Jutta ga meg skikkelig halsbrann, og det var veldig ubehagelig. Holdt ut helt til klokka 20 da.

Solen er på vei ned over Linton Bay.
Det er ganske mange totalt vrak og nesten vrak her. Ikke særlig vakkert.
Men dette er vakkert. På denne lille øya bor det en familie med brøleaper. De er vant til mennesker og bor i en ruin av et hus. Vi blir allikevel advart mot å gå i land for de blir aggressive når de ikke får noe godt å spise  Og de blir aggressive når folk skal dra igjen. Ikke særlig hyggelig vil jeg tro.

P1030304

Vi kan ikke bare sitte på bensinstasjonen å drikke pils og være sosiale. Nå er det ut på eventyr. Vi joller i vei til PanaMarina. Det skal være en fin tur har vi hørt, så dette blir spennende. Trykk på lenken for å se filmen. 

Innkjøringen til kanalen var litt skummel. Vi måtte kjøre slalom mellom revene. Heldigvis gikk ingen på grunn.

P1030310

Det er skikkelig frodig her. Trykk på lenken for å se filmen.

Juhuuu, inngangen til mangrovetunnelen.
Dette var spesielt. Det ER virkelig en tunnel.
Sabrina og Tom er nok like fasinert som alle oss andre.

P1030324

Vi joller gjennom mangroveskogen. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vel ute av tunnelen var det en liten strekning til med kanal.
Og så kom vi ut i PanaMarina. En litt merkelig marina der båtene enten ligger på bøyer, tett i tett, eller på land. Det er ingen brygger, annet enn der båtene blir tatt opp og jollekaia.
Vi bant jollene til jollekaia og ruslet opp til marinaen. Der hadde vi hørt rykter om at det var en god restaurant.
Og det var det. Vi hadde ikke trodd vi skulle på noen restaurant, så vi måtte låne litt penger av våre kjære seilervenner. Det var heldigvis ikke noe problem. Steinar og jeg bestilte cheeseburgere og en pils. Det kom på USD 10,- pr.pers. 1,50 for pilsen og 8,50 for maten. Vi synes ikke det var så veldig dyrt.
Veldig koselig liten restaurant.
Nydelige blomster var det også her.
Etter maten tok vi en rusletur rundt i marinaen. Det er ikke store plassen så det var fort gjort. Det er veldig pent og rent over alt her.
Det er i hvert fall nok plass til at travel liften har plass. Hvis det er slik de tar opp båtene da. Vi så ikke noen lift. Ikke noe annet som kan ta opp båtene heller. Men det er garantert at det ikke er folk som bærer opp båtene. Tror jeg.
Tilbake på jollekaia. Nå går turen hjemover igjen. Noen tok veien ut mellom revene, men vi ville gjennom tunnelen igjen. Det er altfor mye bølger ute i åpent farvann.
Det er aldeles dørgende stille i denne mangroveskogen. Ikke et vindpust. Litt trolsk faktisk.

Rommy hadde foreslått at vi måtte ha en sundowner på bensinstasjonen. For et sted å ha en sundowner. Jeg hadde absolutt ikke lyst, men Steinar jollet inn til land sent på ettermiddag. Da ble det litt alenetid på meg, og det trenger man en gang i blant. Men den alenetiden ble VELDIG lang, så da klokka nærmet seg 22 var jeg veldig nervøs. Dumt, men sånn er det. Det viste seg at han hadde vært i «Incentive» hos Sanne og Rik. De ligger på land for å få på nytt  bunnstoff. Så kapteinen var ganske så lykkelig og full som en alke da han kom hjem. Veldig sjelden å høre Steinar snøvle gitt. Det er han væl unt.

Det er litt fornøyelig å ligge her i Linton Bay. Nå har vi jo fått en bedre plass, og det betyr nærmere skogen. Fuglene synger aldeles nydelig om morgenen og apene har brølekor. Det er helt herlig å høre på. Lurer på hva slags fugler det er.

Det er ikke hver dag jeg slipper unna en sundowner på bensinstasjonen. Vi hadde avtalt med Francis og Rom på «Alia Vita» og Diane og Jeff på «Canapesia» å spise middag i den blå bua i marinaen. Da må man jo ha seg en appertiff først. Den blå bua selger ikke pils eller vin, så det kan vi ha med oss selv. Noe vi kjøpte på bensinstasjonen.
Selvfølgelig ble vi ganske mange etter hvert.
Dette begynner jo å bli flaut.
Middagen i den blå bua ble en morsom opplevelse. Det er hjemmesnekra bord og benker. Noen av benkene er veldig lave i forhold til bordet. Alle måltidene koster US$ 6,-. Samme hva du spiser. Steinar og jeg spiste kyllingsuppe først. Kjempegod. Deretter spiste vi svin med masse pommes frites og deilig salat til. Masse mat for en billig penge.
I denne luka bestiller vi maten av en overstrømmende hyggelig mann. Kona hans lager maten. Og hundene hans tigger ved bordet. Særlig en gul en som heter Luna. Hun er dessuten veldig kosete. Vanskelig å spise mat og kose med hund samtidig.
Vi avsluttet kvelden med å oppføre oss barnslig. Sist gang jeg husket var jeg nok omtrent 10 år, så det var en skummel opplevelse. Særlig når Jeff dyttet meg høyere og høyere. Jeg hylte som en jentunge. (Foto: Diane på «Canapesia»).

«2K» har også kommet hit til Linton Bay Marina. De hadde ikke så mye tid til å prate, for begge Kjell’ene skulle dusje og Kaia skulle lage middag. Men vi ser dem nok igjen i Shelter Bay.

Så var det på tide å si farvel til Linton Bay. Jeg synes det har vært fint å være her, selv om det har vært ganske rullete. Vi kom litt sent av gårde, for kapteinen slet med å finne en fiskefarm som skulle være midt i innseilingen til Shelter Bay. Det viste seg at den var nedlagt for mange år siden. Men det er godt å være grundig da.

P1030360

Ut på tur aldri sur. Blue Water seilet har kommet opp igjen og vi har flott fremdrift. Dessuten har vi ikke lenger problemer med å få ned dette seilet. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi fikk fisk igjen også. En diger en. Den kjempet tappert, selvfølgelig akkurat da vi begynte å nærme oss Panamakanalen og digre skip dukket opp.

P1030364

Kapteinen kjemper også tappert. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030366

Her kommer fisken, og den er stor. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det var ikke noen mahi-mahi. Det var en yellow finned tuna. 10 kg og 93 cm lang. Wow. Denne kan vi dele med de andre seilerne.
Kapteinen er ganske så stolt. En så stor fisk, foruten haien da, har vi aldri fått.
Jeg måtte jo også prøve å løfte på monsterfisken.
Etter masse om og men fikk vi av den hodet, og dratt ut gørra innvendig selvfølgelig. Tunafisk er som store blodsekker. Det sprutet blod over hele båten så det så ut som et slaktehus. Og jeg overdriver ALDRI. Ganske ekkelt ja. Men her har vi fått gjort rent også. Resten av sløyingen får vente til vi kommer til Shelter Bay.
Så begynte disse å komme. Det ene store skipet etter det andre. De hadde jo også åpenbart seg da vi holdt på med fisken, men nå var det skikkelig trafikk. Vi er utenfor Colon, og inngangen til Panamakanalen nærmer seg.
Bølgebryterne på hver side av inngangen. Her skal vi gjennom. Før vi kunne gjøre det måtte Steinar kalle opp Port Control og få tillatelse. Det var ingen trafikk akkurat nå, så det var bare å fortsette.
Det ligger mange skip til ankers i det stille vannet innenfor bølgebryterne. De venter på å komme gjennom kanalen.
Vi måtte også kalle opp marinaen da vi nærmet oss, og det var bare å komme. Plassen vår var klar. På vår vei inn var det massevis av skipsvrak. Som dette.
Og dette.
For ikke å snakke om disse.
Inne i marinaen var det heldigvis ingen båtvrak. Her var alt bare vakkert.

I marinaen stod folk klare til å hjelpe oss, og vi fikk plass ved siden av «Canapesia» på C brygga. Det ser ut til å være veldig fint her. Men vi måtte vente med å gjøre klar båten og se marinaen, for det ble et svare spetakkel med denne fisken vi hadde fått.

Michael og Kathy fra «Late Harvest» kom om bord, og det gjorde også Grace og Ken fra «Pisces» og Di og Jeff fra «Canapesia» kom og gikk litt. Michael fortalte at prisen for en halv kilo gulfinnet tunafisk var ca. US$ 140,-. Altså så hadde vi fått en fisk som var verdt nærmere 20.000 kroner. Hvorfor stod det ingen på brygga og ville kjøpe den?????? Jeg hadde solgt den umiddelbart og med en gang.

P1030409

Noen om bord må jo kunne filetere fisk, og det må jo bli han som insisterer på å fiske dem. Trykk på lenken for å se filmen. 

Kathy kom med et stort skjærebrett. (Robert, vi har bare de små vi fikk av deg.)
Hmmmm, her sitter det visst en som håper på en smakebit.
Steinar skar ut 4 kjempeflotte fileter av fisken. Jeg ga en til Kathy og Michael som takk for hjelpen. Resten gikk rett i frysa.
Restene gikk rett i vannet. Etter konsultasjon med resten av folket på brygga. Kanskje krokodillen som bor her i marinaen vil ha det.
Ett stykk stolt kaptein.

Da alle endelig forsvant fra båten vår, var vi så sultne at det skrek i tarmene. Men før vi kunne gå på restauranten kom også Rhonda fra «Q4» på besøk. Det var så godt å se henne igjen og hun fungerer veldig bra. Godt å ha sailing community sier hun. Godt å få lov å være her og bare kunne sørge på sin egen måte. Ikke måtte være hjemme og være mamma og bestemor og skjerpe seg hele tiden. Hun ble med oss på restauranten og spiste middag. Det er det deiligste måltidet jeg har hatt på så lenge jeg kan huske. Indrefilet med potetmos og deilige grønnsaker. Åh, himmelrike. Helt perfekt. Selvfølgelig var det massevis av seilere som skulle ha sundownere og jeg vet ikke hva. Men jeg var fullstendig ferdig og åkte i seng klokka 19:30.

Dagen etter var det på tide å sjekke ut hvordan marinaen var.
Det ser veldig bra ut. Rett bak her er jungelen, og der holder en stor flokk med brøleaper til. De lager et svare spetakkel på morgenkvisten.
Marinaen er ikke stor. Her kommer Sabrina og Tom. De har nok vært på Mini markedet rett bak her. Og til høyre er restauranten. Med svømmebasseng og det hele.
«Q4» er første båt på vår brygge. Den ser lekker ut, så den bør ikke være så vanskelig å få solgt. Vi hørte rykter om at Rhonda hadde tenkt å fullføre rallyet. Tim har blitt kremert så han kunne også få være med. Han er i en urne i båten i påvente av å reise hjem til USA.
Siden det er bursdagen min får jeg frokost på restauranten. Herlig.
Bursdagspresang fikk vi også. Kajakk til to personer. Kjøpt av «Q4». Steinar har også vært i butikken i dag og kjøpt ballong til meg. Og butikken er 45 minutter og en fergetur unna. Hva den mannen gjør for meg.
Du skal se vi får brukt den også. I hvert fall så har vi ønsket oss en slik en en stund. Men den var jo lealaus allerede på dekk, så hvordan det blir med meg om bord blir en thriller.

Jeg er ikke så begeistret for å bli feiret når jeg har bursdag, så jeg har fått avverget det store partyet. Vi skal ha det i morgen isteden. Med BBQ og spise den digre fisken vår.

Derfor kunne jeg nyte bursdagsmiddagen min i nesten fred og ro. Til og med med et glass vin til.
Men selvfølgelig gikk vi inn til de andre inne i restauranten da vi var ferdige å spise. Nesten alle var der. Og selvfølgelig sang de bursdagssangen for meg. Jeg slipper ikke helt unna. Men nesten. Litt koselig da. Må innrømme det.

Det er stor festivitas i marinaen denne kvelden. En samling med Stillehavsseilere er på kurs og fester vilt og uhemmet. Vi er ikke så helt borte vi heller.

Natten ble ikke noen hyggelig opplevelse. Jeg fikk ikke sove, så jeg satt i salongen klokka 2 om natten og spilte «Wood Block Puzzle». Plutselig hører jeg en lyd. Som ppppzzzzzt, og så begynte det å lukte brent elektronikk. Kapteinen ble vekket i en fei. Heldigvis brant det ikke i båten. Men laderen hadde tatt kvelden. Kanskje inverteren også. Nei, nei, nei. Dette er ikke bra. Men heldigvis har vi solcellepanelene. De lader opp batteriene før klokka er 13 hver eneste dag. Kapteinen har forsøkt å finne reservelader, men ikke funnet noe som passer. Så dette blir jo spennende. Lader og inverter må vi ha.

Jeff i «Canapesia» bytter lyspære i masta for oss. Det er gjengjeld for at Steinar heiste han opp i deres mast. Godt å kunne være til hjelp for hverandre. Hverken Steinar eller jeg synes det er spesielt festlig å klatre i masta.

Denne dagen var vi flinke og jobbet masse begge to. Det var klesvask, båtvask og vedlikehold nesten hele dagen. Steinar tok en velfortjent hvil i svømmebassenget på ettermiddagen.

Klokka 18 var det klart for BBQ i «Sailors Palapa». Det er en åpen bygning i marinaen som har benker,stoler, bord og en stor grill. Den kan alle bruke.
Jentene har en liten skravlestund. Fiona, Samantha, Sabrina og Lori.
Gutta har fyrt opp grillen.
Vi gjør det som vanlig. Jentene har laget alt tilbehøret og tatt med alt kjøtt, fisk og kylling som skal grilles. Så kan gutta ta æren og putte maten på grillen.
Steinar gjør klar fisken – Foto: Honey Ryder
Det ble helt usannsynlig mye fisk som skulle fortæres. «Canapesia» hadde også fått en fisk på veien til Shelter Bay. Og alt ble borte. Foto: Honey Ryder.
Vi gafler i oss deilig grille mat og massevis av tilbehør. Nå har vi jo fått proviantert opp, så det ene lekre tilbehøret etter det andre dukket opp.
Massevis av folk hadde samlet seg denne kvelden. Kjempehyggelig. Vi var 3 norske båter rundt bordet. Foruten «Numa» har også «2K» kommet og en båt som heter «Queen». De er 10 mennesker om bord. Derav 6 barn. Gjett om jeg er glad for at jeg ikke er om bord i den båten. De skal gjennom kanalen i morgen og over Stillehavet.

Det er faktisk ganske morsomt å observere våre medseilere (og oss selv) når klokka begynner å bli 21. Man prøver så godt man kan å ikke vise at senga er det eneste man tenker på, men gjespingen tar overhånd etter hvert. Vi har funnet ut at klokka 21 er midnatt for seilere.

Kaia og Kjell på «2K» er nå klare for å reise fra Shelter Bay. De skal tilbake til San Blas før de reiser gjennom kanalen, og ser nok sikkert frem til en rolig tid for seg selv. Nå som deres to måneder lange besøk har reist hjem. Det var hyggelig å ta en farvel drink med dem. Håper vi ses igjen en gang.
Så var det tid for opplevelser. Vi skal til Panama City og oppleve karneval og bo på hotell. En STOR strek i regningen er at togturen er innstilt. Det er et tog som ser helt fantastisk ut som går langs kanalen som vi skulle ta. Men siden det er karneval er alt stengt, også toget. Vi var ekstremt skuffet hele gjengen.
Bussen hadde akkurat plasser nok til oss alle sammen, og det var deilig air condition. Vi var 18 personer.
Bussen gikk sånn omtrent presis og første stopp var Castillo San Lorenzo. Fortet ble først bygd på 1600-tallet i treverk. Det råtnet selvfølgelig med en gang. Men litt senere ble det bygd av stein. Det ble bygd for å passe på innseiling til Rio Chagres. Massevis av pirater og fribyttere seilte i disse farvannene.
Rio Chagres. På den tiden var det mye trafikk av handelsskip og slaveskip. Nå er elva demmet opp to ganger og danner innsjøene i kanalen mellom Atlanteren og Stillehavet.
Massevis av gammel stein. Denne dagen var også en av få dager med knallsol hele dagen, så dette ble varmt.
En av tunnelene under fortet. Dette ble brukt som våpenlager og matlager. Av en eller annen grunn tenker jeg «Ikke gå inn i lyset» når jeg ser dette bildet 🙂
Det er ganske så nedslitt ja. Captain Henry Morgan hadde dette som sin base da han voldtok og brant Panama. Han etterlot seg bare ruiner. Før han reiste brant han også ned dette fortet.
Det var massevis av slike informasjonstavler. Men, det var veldig, veldig varmt. Skriften var veldig veldig liten, og jeg hadde ikke på meg briller ?
Dette er inngangspartiet. Fortet har blitt ødelagt av pirater og engelskmenn gjennom tidene. Og bygget opp av spanjolene. Men på slutten av 1700 tallet var det mer eller mindre slutt på angrepene, og fortet var ikke lenger viktig. Men her kan vi ihvertfall stå i skyggen.
Alle de gamle kanonene er fortsatt her.
Etter at vi selvfølgelig måtte gå gjennom en mengde telt med suvenirer, hadde vært på toalettet og fått oss litt å drikke gikk turen videre.
Vi måtte ta ferge over kanalen. Det er samme fergen som Steinar tok for noen dager siden. Da han var på butikken og kjøpte bursdagsballong til meg.
Fergen var veldig effektiv synes jeg. Men det var visst fordi det var midt på dagen og masse trafikk. Når det ikke er mye trafikk fyller de opp fergen så mye de kan, samme hvor lang tid det tar. De holder på å bygge en fantastisk bro over kanalen og den åpner i juni eller juli i år. Da blir det nok slutt på denne fergetrafikken.
Etter Fort Lorenzo ble vi busset til New Canal Exhibition Centre. Der skulle vi være i to timer. Vi fikk først se en film om byggingen av den nye kanalen. Det var jo interessant, men den varte bare i 12 minutter, og hadde nesten ingenting om byggingen av den gamle kanalen. Men vi oppfattet det slik at det skulle være et opplevelsessenter her. Det var det ikke. Det er ved den gamle kanalen.
Det var flott å se slusene da. Det er massive byggverk. Sluseportene går inn i fundamentet, og etter hva jeg forstår tar det en halv time å fylle/tømme en sluse. Og 5 minutter å åpne og lukke sluseporten.
Et skip på vei gjennom kanalen. Fra Stillehavet til Atlanterhavet. Hvis vi velger å gå over Stillehavet må «Numa» også gjennom her. Skummelt. Dammene ved siden av regulerer vannet i slusene.
Vi kunne gå en natursti hvis vi ville. Det tok 10 minutter. Det var massevis av skilt om hva vi kunne se, og med oppfordring til ikke å mate dyrene. Siden det er den tørre sesongen var det ikke en blomst å se. Men jeg så et dyr da. En sommerfugl. Jeg hadde ikke noe problemer med å la være å mate den.
Vi delte en pizza og tok en pils på et gatekjøkkenlignende sted. Da vi alle igjen var samlet i bussen var vi nok litt skuffet hele gjengen. Det kunne like godt ha vært et busstopp der vi kunne ha gått ut og sett på utsikten. Men selvfølgelig skulle det tjenes penger på turistene. Jeg skjønner jo det. Men i overkant av USD 50,- pr.pers. var litt i overkant av hva vi synes er greit. Det var inkludert pizzaen da.
Spennende. Vi nærmer oss Panama City.
Veldig høye bygninger.
Le Meridien er vårt hotell i Panama City.
Og førsteinntrykket var overveldende positivt. Vi synes rett og slett det var lekkert, og kanskje ikke det vi hadde forventet til en forholdsvis rimelig penge. Det tok lang tid å sjekke inn, men humøret var på topp. Betjeningen var veldig blide og imøtekommende og svarte på alle spørsmål. Fra alle. Derfor tok det så lang tid.
Wow, for en seng. Vi kan gå ut av sengen på hver vår side. Jeg må ikke ake meg ned til enden av senga. Dette blir flott.
For en utsikt. Alle fikk rom med havsutsikt. Dette er jo litt sånn New York’ish.
Det eneste som var litt merkelig var badet. Det var transparent. Altså jeg kan ligge i senga og se at Steinar dusjer eller sitter på do. Hvis jeg vil da. Merkelig opplegg. Badet er vel DET stedet der man helst vil være alene og privat. Men vi overlever nok.
Etter å ha børstet av oss litt reisestøv og hvilt oss litt, møtte vi de andre i baren. Selvfølgelig er det en lekker bar på hotellet. Gerhard og Jeff begynner å bli i godt humør.
Etter en liten drink eller to gikk vi i samlet tropp til byen og karnevalet. I resepsjonen på hotellet hadde de pekt ut retningen og sa det var 800 meter å gå. De har et merkelig forhold til avstand her i Latin Amerika har jeg forstått etter hvert. Det var 2 km å gå. Men det gikk greit.

Da vi kom frem var det LANGE køer for å komme inn. Men heldigvis var det gatemat å få kjøpt. Vi var jo sultne. Men det skulle vise seg at pils solgte de ikke utenfor sperringene. Det klarte Steinar å få tak i. Rett under nesa på soldater og politi var det en som solgte ulovlig. Heldigvis kom det en dame som skjønte at vi var turister med plastikk kopper til oss. Da kunne vi bli kvitt ølboksene og slippe å bli tauet inn av politiet. Sjakktrekk.

Steinar hadde lest på nettet at man måtte ha med seg ID for å komme inn på arrangementet. Det var det selvfølgelig ingen av oss som hadde. Vi hadde jo også hørt at man blir frastjålet alt man eier og har, så vi hadde kontanter i lomma og kameraet i hånden. Det var det. Men det var soldater og politi OVER ALT. Altså det minnet mest av alt om en antiterror aksjon. Vi kom selvfølgelig ikke inn i første omgang. For vi hadde ikke ID. Men da vi fikk forklart at hotellet hadde all informasjon om oss, fikk vi komme inn allikevel.

Rett etter at vi hadde kommet inn ble vi også KROPPSVISITERT. Er det mulig. Da skjønte jeg også hvorfor det var to køer. En for kvinner og en for menn. Vi er jo ikke vant til slike sikkerhetsopplegg i Norge. Jeg håper at det aldri blir behov for det heller.
Slike klynger med politifolk var det over alt. Hvis noen hadde stjålet noe fra oss, så hadde de jo blitt arrestert før de hadde fått tenkt ferdig.

P1030539

Fyrverkeri ble det sendt opp opptil flere ganger. Trykk på lenken for å se filmen. 

Endelig kom paraden. Vi skjønte ikke helt det til å begynne med, for det stod så mange mennesker rundt for å se. Men vi fikk brøytet oss frem i første rekke.

P1030547

Det var masse flott musikk, og masse flott dans. Dessverre er ikke kameraet mitt det beste på kveldstid. Men et lite inntrykk blir det jo. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det var mange fantasifulle flåter med diverse temaer.
På alle flåtene var det selvfølgelig vakre jenter som vinket majestetisk til folkemengden.
Veldig synd at det skulle være mørkt. Men fargene kommer fint frem da. Fargesprakende var det.
Den asiatiske flåten. Der var det flest vakre jenter.
Det var en afrikansk flåte også.
Enda mer afrikansk. Nå med egyptisk tema.
Etter at paraden (som ikke var så lang) var ferdig, menget deltagerne seg med publikum. Hvis du ville bli tatt bilde med dem, så kostet det penger.
Slike smådjevlene hoppet rundt over alt, og det kostet selvfølgelig penger å bli tatt bilde med dem også. 5 US$.
Denne smådjevelen viste også frem fjeset sitt. Og for et fjes. Og for noen øyne. Jeg ble helt fasinert. Klart jeg måtte ta bilde sammen med han.
En av de usannsynlig lekre småjentene som hadde gått i paraden gnukket seg oppetter benet til kapteinen. Ha-ha. Han så lettere ukomfortabel ut. Men betale måtte han.

P1030592

Diane er ikke skuggeredd. Hun kan danse hoftedans. Kanskje ikke så bra som denne lokale jenta. Men veldig bra. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030593

Altså det var en slik som gnukket seg oppetter benet til kapteinen. Godt jeg fikk han med tilbake på hotellet. Maken til hoftebevegelser. De er ikke skrudd sammen på samme måte som oss jenter fra nord. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det var et svare spetakkel å være på dette arrangementet. Helt magisk rett og slett. Det var massevis av boder langs veien som solgte mat og drikke. En pils eller brus koster USD 1 og f. eks. et grillspyd med kjøtt og grønnsaker kostet USD 2. Det var fyrverkeri, mennesker, dans, mat, drikke, lukter, lyder, musikk, barn, voksne, politi, soldater og sansene ble etter hvert helt lammet.
Jeg måtte simpelthen ta bilde av dette praktfulle håret. Hun må jo ha brukt timevis på det.

Vi fikk selvfølgelig mer enn nok i løpet av noen timer, så Rommy, Gerhard, Grace, Ken, Steinar og jeg gikk tilbake på hotellet.

Der satte vi oss i baren og tok en night cap. Det var så godt å bare kunne sitte å prate uten å måtte skrike til hverandre. Jeg kommer til å være hes i morgen.
Slike lamper ønsker jeg meg over spisebordet i leiligheten i Horten. Sender like godt bildet til sønnen, så fikser han sikkert det før jeg kommer hjem.

På nesten alle hotell jeg har overnattet på de siste årene har det vært vannkoker og te/kaffe på rommet. Men ikke her. Så da måtte jeg ringe roomservice for å få morgenkaffen min klokka 6 om morgenen. Snakk og luksus.

Det fine med alle disse seilervennene våre, er at ingen blir sure hvis det ikke skal være felles arrangementer. Det er helt greit å ønske å gjøre ting på egenhånd. Og slik var det dagen etter. Alle spiste frokost og forsvant hver til sitt.

Vi har lastet ned Über appen, for det er Über som gjelder i denne byen. Du snakker om effektiv tjeneste. Vi ringte opp, så på kartet at det var mange Über biler rundt hotellet, så fikk vi opp navn og bilde av sjåføren som skulle hente oss, samt bilde og registreringsnummer på bilen han kjørte. Og hvor mye det kom til å koste. Vi er imponert. 10 minutter etter at vi ringte stod bilen utenfor hotellet.

I dag gikk turen til gamlebyen. Det er MANGE gater som er stengt rundt hele byen på grunn av karnevalet, så den stakkars sjåføren hadde et svare strev med å finne gater han kunne kjøre. Men til slutt ble vi satt av midt i gamlebyen. Og det kostet bare USD 3,-. Billig.
Fra gamlebyen er det flott utsikt over til den nye bydelen med skyskrapere.
Som sagt tidligere, alle byer i søramerika har en plass eller park for å hedre Bolivar. Så også her i Panama City.
Vi ruslet rundt i over 3 timer og så på de mange flotte bygningene
Blomsterprakten var monumental enkelte plasser. Så vakkert.
De holder på å pusse opp i gamlebyen, og dette er ett av oppussingsobjektene. Men hvis man har lyst til å kjøpe det, så er det helt usannsynlig dyrt. Hadde vært morsomt å satt i gang med dette prosjektet da. Man kan se konturene av noe fantastisk. (Eller hva tror du John?)
Når man er i en «gamleby», så er det selvfølgelig diverse kirker. Vi besøkte en og ble passelig imponert. Det er noe med katolske kirker som er litt overveldende. Pomp og prakt hele veien.
Kirken er veldig vakker synes jeg.
På utsiden stod denne bilen parkert. Får ikke håpe det er presten sin 🙂
Av en eller annen merkelig grunn, karnevalet kanskje, så er det nesten ikke folk ute i gatene i gamebyen og nesten alt er stengt.
Folketomme gater med massevis av oppussingsobjekter.
Selvfølgelig traff vi på flere av våre seilervenner på vår tur gjennom byen. Vi tok til og med en pils med Di og Jeff fra «Canapesia». Men så ruslet vi hver til vårt igjen.
Flere hus var pyntet til karnevalet. Dette er vel slikt vi kan finne på å pynte juletreet med hjemme med, bare i litt mindre format.
Det er mange parker i byen. Både små og store. Grønne, deilige lunger i en travel storby.
Langs strandpromenaden er det en flaggstang med flagg for hvert eneste land i hele verden. Det er vel en fin gest. Velkommen hit liksom.
Vi hadde tenkt å besøke karnevalet igjen. På dagtid slik at vi kunne få mer oversikt. Men jeg hadde selvfølgelig fortsatt ikke med meg ID, og Steinar hadde med seg en ryggsekk som det ikke er lov å ta med seg inn. Dessuten var køen inn helt usannsynlig lang igjen. Jentekøen var flerdobbelt så lang som guttekøen.
Vi fant oss et lite serveringssted på utsiden isteden. Der hadde de internett og iskald pils, så det var ikke vanskelig for oss å velge. Stå i kø i solsteika og krangle med vaktene, eller kald pils. He-he, vi vil heller nyte livet ja.
En Über taxi tok oss velberget tilbake til hotellet, og etter en velfortjent siesta var det sundowner ved svømmebassenget. Vi kan jo ikke gå glipp av en sundowner. Og for en utsikt vi har.
Allerede i morgen skal vi tilbake til Shelter Bay, men jeg tror nok at dette er en by jeg gjerne vil komme tilbake til. Når det IKKE er karneval. Nå har vi nok ikke fått et riktig inntrykk av byen.
Sundowner på hotell i Panama City, eller sundowner på en strand eller i en marina. Det spiller ingen rolle. Det er like hyggelig samme hvor.
På andre siden av gaten for hotellet var det et apotek. På det apoteket solgte de pils, vin, sprit og snacks. Tror de hadde noen piller bak disken også. Så der hadde vi selvfølgelig vært og kjøpt billig pils istedenfor å kjøpe dyrt på hotellet. Vi er jo fattige seilere tross alt.
På kvelden var det slutt på å gjøre ting hver for seg. Vi gikk på kinarestaurant. «Chin-Chin» lå bare 5 minutters gåtur fra hotellet. Det viste seg at det var en asiatisk restaurant. De hadde alt av asiatisk mat. Dessverre ikke kylling eller svin i sursøt saus. Men maten var god, og vi delte på alle rettene.

Tilbake på hotellet etter matauket på «Chin-Chin» havnet de fleste av oss i baren på hotellet igjen. Men det viste seg at vi hadde drukket dem tomme for gin. Noen skal jo absolutt ha gin og tonic. Kvelden ble ikke veldig gammel før alle hadde trukket seg tilbake.

På formiddagen den siste dagen skulle gutta på chandler. De tenkte de kunne få tak i noe spennende. Grace og jeg tok en rusletur langs strandpromenaden. Den var også lagt opp som en park, og det var mange folk som jogget i varmen. De må være plaget.

Bussen kom og hentet oss klokka 12. Eller bussene. En buss til oss, og en buss til bagasjen og alle varene vi skulle kjøpe. Det var nemlig proviantering på veien hjem. Først en kjempebutikk som solgte alt i digre kvanta. Ikke en tørkerull, men 12. Kjekt å ha. Vi kjøpte en hel bråte med varer. Sjåføren vår forstod ikke så godt engelsk, så vi var på fergen tilbake over kanalen før vi fikk han til å forstå at vi skulle ha vært på et supermarked til. I Colon. Som vi hadde kjørt forbi. Dermed ble det tur tilbake over kanalen og til det andre supermarkedet som solgte deilige oster og kjøtt. Vi fikk tak i en diger indrefilet som jeg håper smaker godt. Jeg skal si det var godt å komme tilbake til «Numa» etter en heller slitsom busstur.

Vi har møte i Sailors Lounge i marinaen for å finne ut av hvilke papirer vi trenger for å sjekke ut, og når vi skal sjekke ut. Vi vil gjerne seile flere i følge, for nå skal vi opp i hva vi hører er litt farligere farvann. Til de Colombianske øyene utenfor Nicaragua.
Juanjo som driver marinaen kom og holdt et foredrag om hva vi skal gjøre, og selvfølgelig drive litt reklame for Shelter Bay Marina. Det har vært en kjempeflott marina å være i og servicen har vært virkelig toppers. De har ordnet med hele turen vår til Panama City, så vi har ikke behøvd å tenke på noen ting. Godt å slippe å bruke hodet hele tiden må jeg si.
Juanjo ordnet også et velkomstparty for oss. Eller det skulle ha vært et velkomstparty. Nå ble det mer et farvelparty. Det var hvitvin, rødvin og pils i lange baner, så han sparte ikke på noe.
Jeff ser ut til å ville ta kvelden tidlig. Godt å se at det ikke bare er meg.
Men Samantha og Lori holder det gående.
Det gjør også disse flotte damene. Sharon og Diane.

Flere av seilervennene våre har vært crew på båter som har gått gjennom Panamakanalen mens de har vært her. Det har visst vært en morsom opplevelse, samt erfaring å ta med seg hvis man selv skal gjennom senere. Vi har dessverre ikke hatt anledning til det.

Steinar har trålet internett på leting etter en lader til oss. Det er faktisk ingen som har hatt en på lager, og da tar det 2-3 uker å få den hit til Shelter Bay. Men til slutt bestilte han fra Sterling Power to stk. 12v-60a ProCharge Ultra. For levering i San Andres. Vårt neste stoppested. Der er det jo en Suzie Too Rally agent som kan ordne ting for oss.

Vi vurderer nå seriøst å bli med rallyet videre til Rio Dulche i Guatemala for orkansesongen. Der er det så veldig mye billigere både med opphold og arbeid vi trenger å få gjort, enn det er i Shelter Bay.

Numa koser seg ved brygga, selv om vi ikke gjør det. Eller, det var litt feil. Men når vi ligger tjoret fast til en brygge, så svinger vi ikke med vinden. Nå kommer vind og regn rett inn i cockpit, så vi skulle nok ha lagt oss med baugen inn. Men det føles helt feil.

I denne tiden i Shelter Bay har vi fått gjort mye på båten. Vel, selvfølgelig har Duracell Kanin Kaptein Steinar gjort mest. Det er mye tungt arbeid i en båt. Men jeg vil si at, foruten alt som ikke fungerer helt som det skal, så er «Numa» nå i tipp topp shape. Ren og pen.

Kapteinen har også hatt plenty med sosial omgang. Det er bestandig noen av seilervennene våre som er oppe til happy hour. Eller han kan spille Mexican Train Domino. Godt for han å ha litt tid for seg selv også. Og det er et deilig svømmebasseng der han kan kjøle seg av etter en hard arbeidsøkt.
Det er faktisk et fint basseng her i Shelter Bay. På ettermiddagen er ungene for det meste ferdige med hopping og skriking. Det passer oss gamlinger perfekt.

Steinar har også blitt en slik person som veldig mange tar kontakt med hvis de har noen problemer med båtene sine. Det være seg teknisk eller mekanisk eller hva som helst. Det er til stadighet folk som kommer innom for gode råd og hjelp. Han er litt som en sånn allmennlege for båter, og jeg tror han stortrives med det.

Det å være med på Suzie Too Rally har vist seg å ha sine fordeler en gang i blant. Blant annet kom customs og immigration hit til marinaen, og utsjekking var gjort på 5 minutter. Enkelt.

Etter noen måneder på tur har jeg endelig lært. I morgen reiser vi videre til San Andres som også er Colombia (selv om det er hundrevis av mil fra fastlands Colombia). Det er nattseilas igjen og meldt mye bølger. Ergo så har jeg kjøpt mange baguetter, og smørt 18 stk. med ost og skinke. Vi skal ikke sulte på turen. Hverken på dagvakter eller nattevakter, og jeg trenger ikke å stå inne å lage mate. Flinke jenta. Det har bare tatt meg 5 måneder å lære.

Den siste kvelden, og den siste sundowneren i Panama. Alle mann alle møttes for å avtale avreise, og flesteparten av oss går i morgen tidlig.
Steinar fikk også det siste måltidet med wraps, som han liker veldig godt.

Denne kvelden ble det ikke veldig sent. Alle skal jo tidlig opp.

Klokka 07:30 hadde vi tatt alle fortøyningene, og kunne vinke farvel til Shelter Bay Marina. Marinaen ligger langt ute i huttiheita, men vi trivdes veldig godt der. Litt synd at vi ikke fikk se krokodillen da. Men den er der. Flere andre har sett den.
Så var det å tråkle seg samme vei ut som vi kom inn. Kalle opp Port Control og kjøre litt sikksakk mellom digre båter. Denne gangen måtte vi vente litt.
Til slutt kunne vi gå gjennom bølgebryterne og ut i det fri.

Tusen takk for nå Panama. Det har vært en fornøyelse. Virkelig. Vi vil veldig gjerne komme tilbake. Da skal vi til Bocas del Toro som vi går glipp av denne gangen.

FORTSETTELSE FØLGER.

25.01. – 24.02.2019 SAN BLAS – (GUNA YALA)

ISLA PINOS – TUPBAK

Vi la i vei fra Isla Fuerte ved 17 tiden og ble ganske snart møtt av skumpete sjø. Pølsene flakset rundt i stekepanna da jeg skulle lage middag.

Jeg tok første vakta fra 20.00 til 24.00. Totalt hendelsesløs vakt, og takk for det. 

Jeg hadde knapt gått og lagt meg og sovnet før jeg ble vekket av tjapping på VHF’en. Irriterte meg litt over at det ikke kunne være pause på VHF’en fra sånn omtrent 10 på kvelden til 7 på morgenen. Selv om det er enkelte i rallyet som er mer taletrengte enn andre (og sikkert kjeder seg på vakt), så jeg sovnet jo igjen etter hvert.

Da jeg ble vekket til 04-08 vakta fikk jeg forklaring på både VHF maset, at motorene ble stoppet og at vi seilte i VELDIG lite vind. «Schloss Ort» hadde mistet forstaget sitt, men hadde klart å sikre masta så den ikke falt over bord. De gikk derfor sakte fremover på motor. Vi var 6 båter som la oss rundt «Schloss Ort» i tilfelle noe skulle skje. Godt å være med i et rally når slike ting skjer. Og godt å se lys rundt seg så man vet at man ikke er alene. Rett og slett godt å bli passet på.

Ved 9 tiden på morgenen dukket Isla Pinos opp i det fjerne. Gunaene kaller den for Tupbak og det betyr «hval». Ganske så logisk, for øya ser unektelig ut som en hval på avstand.
«Schloss Ort» har hatt en heller grusom tur. Med røket forstag og ruskete sjø. Så jeg kan tenke meg Jutta og Leo var lykkelige da øya dukket opp og bølgene fikk en mer anstendig størrelse.
Det var deilig å kaste ankeret utenfor denne deilige stranden. Denne øya har i århundre blitt brukt av seilere, pirater og fribyttere som et landemerke og tilholdssted. I 1571 planla Sir Francis Drake sitt angrep på Nombre de Dios fra denne bukta. Rart å tenke på at vi kanskje har lagt ankeret akkurat der hvor Francis Drake en gang var. Kult.
«Q4» og «Schloss Ort» har kommet seg velberget frem til den første øya i Guna Yala. Nå blir det reparasjonsarbeid på østerrikeren.
Fastlandet Panama. Det er ikke lange svippen over til fastlandet. Men Panama lar guna indianerne styre San Blas øyene. Nesten som et land i landet. Men San Blas tilhører Panama.

Vi gikk ikke i land engang den første dagen. Av en eller annen grunn var vi helt utslitte. Det ble soving og mat om bord. Ikke mange av de andre i armadaen var i land heller. De satte ikke ut jollene sine engang. Men vi fikk besøk av representanter for gunaene her på øya. Det kostet US$ 10,- å ligge til ankers her. Disse pengene går visst til samfunnet på øya og det er jo bra. Vi betalt med et anstrengt smil.

Dagen etter fikk vi somlet oss i land sammen med mange andre også. Det viser seg at det koster US$ 2,- pr.pers. å ha jolla på stranden. Nesten som en parkeringsavgift kan man si. Vi hadde jo hørt at det er sånn enkelte steder i San Blas, så vi betalte uten noen dikkedarer. Men det var enkelte som knurret skikkelig, kranglet og ville ikke betale. De tapte. De ga seg jo også når de ble fortalt at det var en engangsavgift. Vi må ikke betale hver gang vi skal ha jolla på stranden.
Vi hadde også blitt fortalt at det ikke finnes restauranter eller serveringssteder i San Blas. Det første vi traff på var et serveringssted, så vi satte oss ned og tok en pils alle mann. US$ 2,- pr.stk. Alle skulle ta en runde på øya, og vi bestilte mat til klokka 17. De serverte kylling og ris til USD 8,- pr.pers.

Numa trives godt her på Tupbak. Stille og rolig.

Så er det på tide å utforske øya. Steinar er klar for eventyr.
Det var selvfølgelig palmer langs vannet. De er fortsatt de vakreste trærne jeg vet om.
Det var palmeskog. Og vi fant ut hvorfor hele ankringsplassen var blitt røyklagt denne morgenen. Alle palmetrær og alle kokosnøtter tilhører en eller annen guna. Det er deres livsgrunnlag, og det er strengt forbudt å ta en eneste kokosnøtt. Skogen blir holdt fritt for småskog og ugress ved å brenne det. Så de hadde ikke brent søppel som vi trodde.
Herr og fru «Sisu» på full fart gjennom skogen.
Fru «Numa» ønsker velkommen eller noe. Glad for å være på tur er jeg i hvert fall. Det er godt å få bevege seg en gang i blant. Og denne øya var velsignende fri for bakker. Ihvertfall som jeg måtte klatre i.
Litt mer karrig terreng. Men vi håndterte det som de tøffe seilerne vi er.
Det skal visst være krokodiller her. Noe jeg ikke tror på.
Stien til landsbyen gikk faktisk gjennom gravplassen til øyboerne. En litt merkelig opplevelse. Det var stoler og bord og bestikk og tallerkener plassert litt rundt omkring. Samtidig var det åpenbart kristne innslag også. I form av kors mener jeg.
De døde var gravlagt i slike hytter.
blabla
Vi nærmer oss landsbyen
Herr Sisu og Fru Numa holder inn magen når de blir tatt bilde av. Nå har vi gått i alle fall i 15 minutter, så da må vi vel ha mistet en kilo eller to på veien. Håper vi ikke finner dem igjen.
På vei over fotballbanen i utkanten av landsbyen. Fiona, Terry, Carol og meg.
Landsbyen i det fjerne. Helt umulig å få tatt bilde uten disse palmetrærne i forgrunnen gitt.
Noe sånn som dette har vi aldri sett før. På samme tid fattigslig og rent og pent.
Vi vandret gjennom velstelte gater og alle husene hadde høye gjerder rundt en privat gårdsplass. Der holdt visst de voksne til, for det var ingen som «hang» på gatehjørnene. Alle var travelt opptatt med noe.
Strandeiendommer. Lenger ut på denne brygga var det offentlige toalettet. Hvert toalett var et hull der ting gikk rett ut i sjøen. Det fikk meg til å tenke på filmen «Slumdog Millionaire».
De hadde også sin egen skole.
En idyllisk landsby.
På vei tilbake fra brygga ble vi praiet av en dame som ville selge oss noe å drikke. Det viste seg å være søsteren til han som hadde servert oss pils på restauranten. Vi kunne velge mellom limonade eller kokosnøtt. Vi valgte kokosnøtt.
Broren hakket hull i kokosnøtta for oss, og da var det bare å ta for seg. Til US$ 2,- pr.stk. Alt koster visst 2 dollar her. Det er ikke så lett å ta bilde av folkene her, for det liker de ikke. Vi spurte han her om det var OK, og det var det. Men søsteren ville ha 1 dollar for å bli tatt bilde av. En gang for lenge siden hadde nemlig noen gunaer vært inne på fastlandet og sett at det ble solgt postkort med bilde av dem på. Til 1 dollar pr.stk. Ergo så vil de ha 1 dollar for å bli tatt bilde av. Andre sier det er fordi de tror en bit av sjelen deres blir borte når de blir tatt bilde av, og det vil de ha betalt for. Det er jo også forståelig.
Steinar nyter kokosnøttmelk.
Det gjør de andre også. Carol, Fiona, Ralph og Terry. På en privat gårdsplass. I San Blas. En helt utrolig opplevelse.
Foruten å eie alle kokosnøttene, så driver gunaene også med fiske selvfølgelig. Dette er faktisk farkostene de bruker. Kanoer uthult av trestammer. Jeg trodde virkelig at det var noe som hørte fortiden til. Så der ser man hvor mye man vet.
Det var på tide å si adjø, og vi rusler tilbake mot jollene. Stort vakrere kan det jo ikke bli. Skulle bare ønske det ikke var så mye søppel på veien. Men vi tror faktisk ikke det er gunaene som forsøpler, det er plast som kommer med havstrømmene.
Dette var en merkelig innretning som vi fikk forklaring på av en lokal mann. Det er en sukkerrørspresse. En gang i året er gunaene på fastlandet og henter sukkerrør. De blir presset i denne pressen, og det lages en alkoholholdig drikk. Kun til bruk for religiøse ritualer. Sukkerrørene plasseres i tvingen nærme palmetreet, og en mann sitter på den lange planken. Dermed blir sukkerrørene presset sammen med stor kraft. Jeg tror det var slik han forklarte.
Vi må over en vaklevoren «bro».
Godt jeg har litt balanse igjen i kroppen.
Vi møtte kjentfolk i jungelen også. Jeff og Di fra «Canapesia» går også en tur på stien. Og hører skogens ro. Men det er garantert ingen gjøk som galer ko-ko her.
Hmmmmmmmmmmm. Kunstverk???
Vi kom oss velberget tilbake til restauranten, i god tid før middagen ble servert. Innen den tid var vi ikke lenger 6 personer som skulle spise, men halve ankringsplassen. Håper det blir nok til alle.
Vi koser oss med en pils før maten. Særlig når «Schloss Ort» spanderte. Som takk for at vi hadde seilt sammen med dem da forstaget gikk føyken. Tusen takk. Jeg tror faktisk at de ikke hadde mer pils igjen i restauranten da vi dro.
Det er ikke lov å gå inn med sko.
Og så fikk vi servert maten. Vi mistenker dem for å ha delt en, toppen to kyllinger på alle oss. Men vi klager ikke. Det var masse tilbehør. Ris, stekte bananer, bønnestuing, gulrøtter og jeg vet ikke hva alt var faktisk. Godt var det.

Jeg tror nok at mange av oss hadde lyst til å bli sittende en stund etter maten. Men vi ble faktisk jaget av gårde. Vel, jaget og jaget, det var kanskje å overdrive. Personalet skulle rekke en veldig viktig samling i rådhuset i landsbyen. Før det ble mørkt. Så kunne vi være så snille å gå. NÅ. Det gjorde vi selvfølgelig, og jollet ut til våre respektive båter.

Alle utenom Tim i «Q4». Jeg tror virkelig han trengte en real «gutteprat», så jeg satte meg i salongen og ordnet med bilder og la en kabal på PC’en. Så kunne gutta klare seg selv.

Det store prosjektet til alle med kompetanse nå er selvfølgelig å få festet forstaget til «Schloss Ort» igjen. Det var en bolt som hadde bøyd seg og løsnet. Ingen hadde selvfølgelig akkurat en slik bolt, så den ble tvunget tilbake i riktig posisjon og forstaget var reparert.

Leo er ikke redd for å gå opp i masta. Han er fra Østerrike og driver med fjellklatring. Masta til «Schloss Ort» ble sjekket grundig før den ble friskmeldt.

USTUPU

Tidlig på ettermiddagen satte vi kursen mot Ustupu. Nå er vi ferdige med øy nummer en, så det er bare sånn omtrent 360 igjen. Ustupu er den største landsbyen i Guna Yala og vi hørte rykter om man kan få kjøpt SIM kort der. Vi får jo ikke engang lastet ned været hvis vi ikke har internett, så det var verdt forsøket.

På vei vekk fra Tupbak fikk vi se kanopadling in action. De kan virkelig håndtere denne farkosten. Tror nok jeg hadde veltet umiddelbart.
Gjennom denne kanalen må vi. Altså mellom disse to reva. Hele San Blas er smekkfull av rev, så derfor har vi spesialkart lastet ned fra Eric Bauhaus sin bok «The Panama Cruising Guide». Får håpe de stemmer, for karta på kartplotteren er heller unøyaktige.
Terry på «Sisu» fortalte på VHF’en denne morgenen at det bare kom til å være 3-6 knop vind i dag. Han tok feil. Eller værmeldingen tok feil. VELDIG feil. Vi fikk opp mot 21 knop vind midt i fleisen og rotete sjø. Vi slet oss fremover i 3 knop. Men endelig dukket Ustupu opp.
Og jeg er lei for å si det, men det er noe av det styggeste jeg har sett. Jeg ble ganske deprimert. Det var ikke dette San Blas skulle dreie seg om. Jeg hadde ikke noe behov for å være med inn i denne byen for å se på andre folks elendighet. Føler meg som en «Peeping Tom».
Her får man et inntrykk av hvordan Ustupu Waterfront ser ut.

P1020509

Også her er hovedfremkomstmiddelet på vannet kano. Trykk på lenken for å se filmen. 

Så er det slik at man ikke skal skue hunden på hårene. For ikke å snakke om å dømme uten å ha sett selv. Kapteinen kom blid og fornøyd tilbake fra byturen. Byen er bare stygg på utsiden kunne han fortelle. Inne i byen er det kjempefint. Folk er blide og imøtekommende. Han hadde også fått tak i SIM kort, men fikk ikke internett til å virke. Jeg gremmes. I morgen må vi dra inn i byen slik at jeg også kan se den.

Dette er det offisielle Guna Yala flagget. Et spansk flagg med et hakekors i. Veldig spesielt, selv om jeg vet at hakekorset ikke ble oppfunnet av nazistene. Det har blitt brukt som ornament og religiøst symbol siden førhistorisk tid. Så vi får bære over med det.
På byens torg er det et monument over Nele Kantule, gunaindianernes viktigste åndelige leder. Han er gravlagt på en liten øy rett utenfor Ustupu.
Hovedgaten i denne byen er usannsynlig bred. Det er jo ingen biler her. Eller hest og kjerre for den saks skyld. Så folk har god plass. Her var det masse folk i gatene i motsetning til i landsbyen på Tupbak.
Et nydelig lite hus
En forlatt kirke. Det så ut som den hadde brent.
En gribb godt plassert på korset gjorde det hele komplett. Skummelt.
Sidegatene er mer å sammenligne med stier. Og det er et virvar av dem.
Her kan vi lære å telle til ti på engelsk og guna. Jeg må innrømme at jeg holdt meg til engelsken.
Midt i byen kom vi til et lite Venezia a la San Blas.
Vi har aldri sett noe slikt som dette og selvfølgelig blir vi fasinert.
Jeg er fornøyd for at jeg ble med inn til byen den andre dagen. Og jeg skal aldri aldri aldri mer være forutinntatt. Trur eg.
Hele familien på tur? Her i Guna Yala er det kvinnene som tar hånd om økonomien. Det er et matriarkalsk samfunn. Mannen flytter inn til kvinnens familie når de gifter seg. Å bli skilt er visst en enkel affære. Kvinnen lemper mannens ting ut av huset. Og det er det. Mannen kan selvfølgelig også flytte hvis han ønsker det. Vi har skjønt at det er et åpent samfunn og alle legninger blir akseptert som noe naturlig.
På kvelden hadde vi hørt at det skulle være en tilstelning med tradisjonell dans på torget. Så vi var ganske mange som tok turen inn. Det ville vi gjerne se.

 

Vi ventet og vi ventet. Ingenting skjedde, så vi tok en runde rundt i byen for at Rommy skulle vise oss hvor Gerhard hadde klipt seg. Frisøren hadde vært frisør i den amerikanske marinen, og slik ser Gerhard ut på håret nå. Flere av jentene bestilte time til i morgen. De trenger å få klipt seg. Hvordan de tør å gjøre det hos en marinefrisør er mer enn jeg forstår.
Det viste seg at det ikke var noen tradisjonell dans på torget denne kvelden. Men en bråte med unge gutter som øvde seg på å synge kampsanger og gå i takt samtidig. Ikke lett. De holdt på å le seg i hjel enkelte av dem. De øvde seg til at revolusjonen og frigjøringsdagen skal feires neste måned. Det var høvdingen som forklarte oss dette. Samtidig ba han om en liten donasjon for å feire nasjonaldagen er dyrt. Selvfølgelig fikk han en donasjon, før vi alle ruslet tilbake til jollene våre og kjørte hjem.

Jeg er jo oppe tidlig enkelte morgener og da er det stummende mørkt. I denne byen telte jeg 7 lys. Ikke rart at folk går og legger seg tidlig. Da starter de også dagen tidlig. En fisker kom padlende forbi nesten helt lydløst. Og han sang så veldig vakkert at det var helt magisk.

Så var det på tide å reise videre.

ARIDUP

Ha det bra Ustupu. På utsiden er du stygg, men på innsiden er du vakker. Vi har også lært at alle disse skurene ute i sjøen er toaletter. Da er det ikke så rart kanskje at vi aldri ser barn som bader. Ikke voksne heller for den saks skyld.
På Aridup ankret vi opp rett ved siden av «Wanderlust» og etter en liten stund kom en kano med 3 gunaer om bord. De solgte fisk, krabber og hummer.
«Q4» fikk også besøk og så ut til å kjøpe noe.
Så var det vår tur til å få besøk, og vi kjøpte faktisk en diger krabbe for USD 10,-. Den hadde ikke til hensikt å legge seg frivillig ned i bøtta. Da ungguttene spurte om vi hadde noe kaldt å drikke fikk de en pils hver og de padlet overlykkelige av gårde. De hadde nemlig fått pils av alle de andre også. Og vi som trodde gunaer ikke drakk alkohol.
Rhonda og Tim på «Q4» inviterte på skalldyrfest, og vi tok med oss vår nå avdøde krabbe. Den ble behørlig tilberedt sammen med de andre krabbene og en diger hummer.
Skikkelig verktøy må til for å få hull på krabbeklørne.
Tim, Rhonda og Steve gasser seg i mat (Steinar og jeg også selvfølgelig). Vi var alle stapp mette da kvelden var over. Både av skalldyr, tilbehør, vin og pils. En perfekt kveld i «Q4».

Vi hadde så vidt rukket å komme hjem til «Numa» før Tim var på VHF’en. Jolla hans hadde løsnet, og var nå på vei til å seile sin egen sjø. Det var stup mørkt, men Steinar jumpet ned i «Numita» og fikk reddet jolla som var på ville veier. Det er ikke greit å miste jolla si, det er jo nesten som en bil å regne. Kommer ingen vei uten den.

Morgenen etter våknet jeg til denne grisete, illeluktende gjesten. Den hadde klart å komme seg opp i cockpit og under en pute. Det er jo ikke engang en flyvefisk. Merkelig. Og jeg er helt sikker på at vi ikke fisket på vei hjem fra «Q4» i går kveld.
Så var det på tide å utforske øya
Det tar jo ikke så lange tiden å gå rundt disse små øyene, men det er morsomt å se
Admiralinnen korrekt dandert oppetter et palmetre. På den vakre stranden et sted i karibien 🙂
Denne palmen har nok sett sine siste dager. Alle palmene, alle kokosnøttene på alle øyene tilhører en eller annen guna. Det er strengt forbudt å ta med seg noen kokosnøtter til eget bruk.
Underskogen blir holdt nede ved at den brennes. Også nederste del av stammene blir brent. Sikkert for å holde insektene unna. Denne øya er egentlig ubebodd, så denne hytta brukes nok sporadisk av fiskere og de som vedlikeholder palmeskogen.
Det er litt trist å se alt søppelet som flyter i land. De har jo de samme problemene her som i resten av verden. Dritten skylles i land fra andre steder. Vi har sett at de forsøker å rydde opp og brenne søppelet, men det er vel vanskelig å kvitte seg med alt sammen.
«Numita» ligger trygt forankret i en palmetre.
Vi er selvfølgelig veldig slitne etter en slik oppdagelsestur. Godt vi hadde tatt med oss våre nye solstoler og en kald pils. Belønning på øverste nivå.

P1020620

De har virkelig balansen i orden disse gunaene. Den kanoen er virkelig smal. Trykk på lenken for å se filmen.

Etter at vi hadde sittet i sanden en liten stund, kom en kano med 3 gunaer. De var veldig oppspilt og forsøkte å fortelle oss noe. De lagde store øyne og sa «muerte» flere ganger. Steinar er jo nysgjerrig som få, så han tok med seg kameraet og ble med. Jeg ble igjen og passet på sakene våre. Ikke at jeg tror det er nødvendig. Urbefolkningen her stjeler ikke. Har vi fått beskjed om.

Etter en stund kom kapteinen tilbake, like barnslig oppjaget som gunaene. Det var hodet til en diger hval som var vasket i land. Vi hadde jo sett det på vår tur rundt øya men trodde det var en stor stein.
Han hadde forsøkt å forklare at tennene er verdifulle. Det er jo elfenben. Kapteinen var villig til å betale for to tenner. Stor ståhei. Gunaene fant frem det de hadde av verktøy, som var gammelt og ganske ubrukelig. Derfor fikk de en av våre rustfrie kniver.
Dette er nok de store øynene de pratet om. Som har poppet ut av hodet på den RÅTNE hvalen.
Da Steinar sa at han ville ha 5 store tenner og ville betale US$ 40,- for dem ble det enda mer ståhei. De gikk løs på det stinkende kadaveret med stor arbeidsvilje og pågangsmot. De kan umulig å luktesansen i orden.
Tim fra «Q4» ville også ha 5 tenner for US$ 40,-.Gunaene er faktisk verdens nest minste folkeslag. Bare slått av pygmeene.
En forlatt guna kano. Eieren er mer interessert i å hogge ut tenner på hvalen.
Vi jentene ville heller sitte og nyte den vakre stranden. Gutta fikk ordne med stinkende hval lik.
Og kanskje snorkle litt. Det var dessverre ikke så mye å se.
Denne kanoen er nok eid av en mer velstående guna. Alle kan sette på seil, men ikke så flott som dette.
Herr og fru «Q4» koser seg i solen med en kald pils. Rettere sagt, i skyggen.
Pelikanene fisker på revet.
Tim sjekker om jobben går fremover. Vi kunne ikke se at gunaene hadde mobiltelefoner, men det må være grunnen til at nyheten spredde seg så fort. Etter hvert var det MANGE gunaer som hogget ut tenner. Jeg håper de får solgt til turistene som kommer seilende. Det er jo ikke slik at disse folka  vasser i penger.
Dette er fangsten vår. 5 hvaltenner for US$ 40,-. Hva vi skal med dem er jo en annen ting. Vi har ingen anelse. Dessuten er det forbudt å ta med seg noe fra maritime pattedyr inn i USA for eksempel. Selv om vi nå kan dokumentere at dyret var definitivt dødt før vi trakk ut tennene dens. Smilet til gunaene da de fikk betalingen sin på US$ 80,- gikk nesten rundt. De var jo bare 3 som skulle dele de pengene. Godt å kunne bidra litt til lokalsamfunnet.

På formiddagen dagen etter var det på tide å dra videre. Vi kan jo ikke gro fast på ett sted. Det er mye å se. Coco Bandero Cays er neste stopp på veien.

COCO BANDERO CAYS

Dette stedet vil vi IKKE gå i land på. Godt beskyttet av rev.
Kapteinen skuer utover havet. Ingenting overlates til tilfeldighetene, og han fører oss trygt frem til dit vi skal.
Denne turen kunne også by på litt spenning. Vi fikk vår første fisk på denne turen. Aner ikke hva slags fisk det er, men spises skal den. Den ser litt sånn makrell aktig ut.
Slike rev omgir ALLE øyene her. Jeg er så glad for at vi har oppdaterte kart, slik at vi vet hvor inngangen til øyene er. Som regel så er det bare en eller to steder vi kan gå gjennom revet.
Nok en fantastisk palmeøy med sandstrand. Da vi lirket oss inn mellom øyene, hadde «Numa» på et tidspunkt bare 1,5 meter vann under kjølen.
Til slutt kastet vi ankeret mellom øyene Dupwala, Olosicuidup og Guariadup. For noen navn. Helt umulig å huske.
Steinar ønsker velkommen til Coco Bandero. Det ligger mange båter ankret opp her. Men bare «Numa» og «Q4» fra Suzie Too Gruppe 2. En fantastisk plass.
Dette er Dupwala, tror jeg.
Fisken vi fikk tidligere på dagen har Steinar filetert. Det fantes ikke et ben igjen i fisken, noe som etterlot ganske lite kjøtt av en i utgangspunktet liten fisk. Men den smakte godt. Litt makrellaktig. Nam-nam.
Kapteinen har virkelig fått dreisen på å lage brød. Helt nydelige brød. Hva er vel bedre enn nystekt brød til frokosten?
Tim og Rhonda fra «Q4» kom padlende morgenen etter. De skulle ut på eventyr. Altså utforske de tre øyene vi ligger midt blant. Det kan umulig ta lang tid.
Det er ikke mulig å bli kvitt søppel her i San Blas. Hvis vi ikke vil brenne det på stranden da. Jeg har derfor fått råd om å fylle opp vannflasker med plast. Det er jo det viktigste at ikke havner i naturen. Jeg kutter det opp så får jeg plass til mer. Noe annet som er veldig smart med det, er at det ikke stinker.
Jeg tror denne fyren fisker?
Det gjør vi også. På ankerplassen. Tim har nemlig utviklet et vidunderagn. Det måtte vi selvfølgelig prøve med en gang.
Hva skal jeg si. Vi fikk hai på kroken.

P1020738

Det er faktisk helt sant. Det var så spennende at jeg klarer ikke å forklare det en gang. Og så så morsomt. Den hysteriske kommentatoren er meg 🙂 Trykk på lenken for å se filmen. 

P1020742

Tim prøver å få ut kroken. Vi hadde spurt et par lokale gunaer om de ville ha den, men det ville de IKKE. De ba oss om å slippe den, så da gjorde vi det. Jeg tror ikke nursing shark er noe man spiser. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi møtte også noen svensker på denne ankringsplassen. Det var Tord og Anders fra «Lady Star». De kom om bord og fikk seg en pils og en hyggelig prat. De hadde heller aldri vært om bord i en katamaran, så de fikk omvisning selvfølgelig. Kapteinen liker å vise frem skuta og når det hagler lovord så stråler han som en sol.

NARGANA, YANDUP 

Så er det avreisedag igjen. Kapteinen vasker og gnukker litt i styreposisjonen før det er klart til å heise ankeret.
Denne gangen går turen til Nargana, Yandup på gunaspråket. Dette er ikke en tradisjonell guna by. Her har de valgt å leve «vestlig». Det er barer, butikker, restauranter og lys hele natten. Damene går heller ikke i de tradisjonelle draktene.
Vi møtte flere av våre Suzie Too Gruppe 2 venner her. Dette er «Annalena»
Grace og Ken på «Pisces» har vært her en stund, så de geleidet oss inn i byen. Nargana har en tvillingby som den er knyttet sammen med ved en bro. Denne byen har det fantastiske navnet Corazon de Jesus, Akvanusatupu på guna.
Midt mellom umalte trehus stod dette knallgrønne murhuset.
Ungdommene spiller volleyball. Både gutter og jenter hadde lag.
Vi møtte mange av våre seilervenner igjen på «Johnny’s». Et gatekjøkken som serverte ganske så god mat.
Det ble selvfølgelig mange morsomme historier. Masse mat og masse pils.
Rhonda var ikke spesielt begeistret for Nargana. Altfor mye søppel. Og det var det jo.

Vi kom til Nargana for å bunkre opp med pils og brød. Det har vi fått. «Canapesia» kom til «Johnny’s» og fortalte at de hadde måttet betale US$ 60,- for å ligge til ankers her i bukta i natt. Gjett om det ble spetakkel.

P1020775

Tidlig på morgenen heiste vi ankeret. Vi har ikke til hensikt å betale så mye penger for å ligge i denne bukta. Det viste seg senere at det var visst cruising permit de hadde betalt. Og det må alle som vil seile i San Blas betale til Guna Yala. Men vi fikk tak i pils og brød da. Trykk på lenken for å se filmen. 

GREEN ISLAND – KANLILDUP

Etter at ankeret var heist satte vi kursen mot Green Island (Kanlildup), og det tok oss i overkant av 30 minutter å komme dit. Slitsomt liv gitt.
Denne lille perlen seilte vi forbi. En slik skulle man hatt. Småøyene rundt Green Island har navn som Walsaladup, Ogopsibudup, Kulgaladup og Sabudupored. Hvis jeg får en hund en gang, så kan jeg jo kalle den noe sånt.
Her på Green Island møtte vi Jutta og Leo på «Schloss Ort» igjen. Veldig hyggelige folk.
Vi gikk på oppdagelsesferd på øya sammen med dem. Dette skal visst være den øya som har krokodiller. Men det er lenge siden noen har blitt observert her. De sier det er krokodiller over alt, men vi har ikke sett en eneste en.
Steinar fant en palmespire som han tok med seg. Det er sikkert strengt forbudt, men vi har bare hørt at vi ikke skal ta kokosnøtter. Denne nøtta går det jo ikke an å spise.
Jutta måtte selvfølgelig bade. På vindsiden av øya også. Hun bader og snorkler over alt.
Vi fant noen gedigne sjøstjerner også. Veldig vakre.
Tilbake på le-siden av øya. Her er det så mye vakrere enn på vind-siden.
Selv om noen har glemt igjen stolen sin. Det er helt utrolig hvor mye merkelig man kan finne i strandkanten. Jeg tror jo ikke at denne bare har reket i land. Noen må ha satt den der.
Jutta og Leo poserer med sjøstjerne. Perfekt dandert på en palme. Slik skal det være.
Titt deg.
Så store er sjøstjernene. Og større også.
Palmen er plantet. Måtte den leve lenge og få et godt liv om bord på «Numa».

Jeg har hatt et lite eksperiment om bord. Vaskemaskin og watermaker ble satt i gang samtidig, og jeg håpet at watermakeren skulle lage minst like mye vann som vi bruker på å vaske klær. Helst litt mer. Det viste seg at produksjon og forbruk er nøyaktig like stort. Vi er fornøyd med det.

Vi ble på Green Island i noen dager. Det var avslappende og godt å være der. Dessuten var det meldt mye vind, så vi kunne likeså godt bli værende.

Michael på «Late Harvest» kom på besøk en ettermiddag. Min redningsmann fra den colombianske jungelen. Han elsker å diskutere politikk. Selv om han er flau over Trump, så nyter han å diskutere.
Dagen etter hadde Michael med seg Kathy også. De kom for å invitere oss med på søppelbrenning i land. Og for å fortelle at grønnsaksbåten er her. Jeg inviterte dem på middag om kvelden. Det er lenge siden vi har hatt middagsgjester nå.
Grønnsaksbåten kom til oss også, og vi fikk kjøpt et par flotte ananas og løk. Det blir deilig.
Dette er grønnsaksbåten. Hvis man ønsker besøk av den er det bare å henge ut fendere, så kommer den etter hvert.
Da Steinar var over på «Late Harvest» for å hjelpe til med noe elektrisk opplegg, fikk jeg besøk av Yessica som selger mulaer. Det er for- og bakstykkene på gunadamenes tradisjonelle drakter. Jeg har lenge hatt lyst på et par stykker, så dette er de jeg fikk kjøpt for totalt US$ 50,-. De skal jeg sy på putene tenkte jeg.
På kvelden kom Kathy og Michael på middag. Kylling i løkfløtesaus. Det ble veldig godt og vi hadde noen hyggelige timer sammen med disse flotte menneskene fra «Late Harvest». Og de er av den sjeldne rasen lavmælt amerikaner 🙂

Dagen etter var det nok en gang på tide å flytte på seg. Det er ikke langt mellom øyene her, så det blir aldri lange seilaser. Da vi tok opp ankeret fulgte det en kjempestor korall med. Diger. Og den har vi hengt i mens vi har vært på Green Island. Godt vi ikke har dregget, for det har jo blåst en del.

ESNASDUP

Etter en times tid hadde vi nådd målet for i dag. Esnasdup. Her måtte vi selvfølgelig også tråle oss mellom rev og andre uhumskheter.
Vel, dette er ikke en uhumskhet, men en lokal fisker. Gunaene er kunnskapsrike sjøfolk. Det må de jo være. Her er det bare hav og palmeøyer.
Her i Esnadup var det mange fra Gruppe 2 som var ankret opp. Veldig morsomt å se så mange av dem igjen. Her i San Blas seiler alle som de vil. Ingen restriksjoner. Og møtes vi, så møtes vi.
Og så kom den andre norske båten vi har sett siden Aruba. Men, det viste seg å være samme båten. «Wapiti» fra Bergen. Det var de som hjalp oss med fortøyningene på Aruba før de forsvant som spøkelser.
Helene og Andreas kom selvfølgelig om bord en liten tur og fikk en pils hver, og vi kunne prate norsk igjen. Milde måne så deilig. De skal gjennom Panamakanalen og over Stillehavet denne sesongen.

Denne kvelden hadde ble vi invitert på BOB på «Late Harvest». Altså Bring our Own Beer sundowner. De hadde invitert massevis av mennesker, så «Late Harvest» gikk nesten på felgen. Det var nok 20 mennesker om bord. Vi hadde et par hyggelige timer hos dem, før vi jollet hjem og lagde joikaboller til middag.

Besøk på ankerplassen. Disse delfinene svømte rundt en lang stund. Det syntes selvfølgelig alle var stor stas.
Det er vakkert her på Esnasdup
Vi har ingenting å klage på når vi har denne utsikten. Det er en nytelse.
Jeg prøver meg på noen nærbilder i ny og ne. Kanskje jeg får et bilde av en krokodille som alle maser om. De skal visst finnes her på øyene, men vi har aldri sett noen. Ingen andre heller som vi vet om.
«Sisu» er på vei til land for å brenne søppel.
Jeg har fått for meg at jeg vil ha fisk til middag. Da hjelper det jo ikke å ha et slapt snøre hengende ut fra akterenden. Det må pilkes tenkte jeg. Det hjalp ikke. Null fisk.

«Wapiti» har blitt mektig populære her på ankringsplassen. Det viste seg nemlig at de hadde en harddisk full av filmer fra 2017/18. Vi fikk rasket til oss harddisken først og kopierte 2 Terra Bytes med filmer. «Wapiti» kopierte våre lydbøker. Nå har vi mer enn nok underholdning for resten av turen, og vel så det.

Grønnsaksbåten har kommet. «Sisu» og en annen båt hadde ikke tid til å vente til det ble deres tur, og jollet over til dem. Det skulle de IKKE ha gjort. En båt som seiler i disse farvannene år etter år kunne fortelle dem, på åpen VHF, at de hadde vært særdeles uforskammet. Man venter til grønnsaksbåten kommer til sin båt. Terry på «Sisu» er ikke en som lar seg pelle på nesa, så han ba dem gå til en annen kanal (som resten av ankringsplassen også gikk til for å høre). Der skjelte han dem ut for å være ufine på en offentlig kallekanal. Offentlig uthenging kalte han det. Og så ble det tyst. Tror ikke de ble venner igjen. Godt det ikke var en annen Suzie Too Rally båt.
DENNE dusten har lagt seg nesten i cockpiten vår. Han har den hele og fullstendige oversikten over hva vi foretar oss. Noen har virkelig ikke respekt for privatlivets fred. Denne båten og kameraten kom i går kveld. Og kameraten har ankerlys som er helt hysteriske. Tre lys som blinker usynkront. Det er jo til å bli sprø av.
He-he. Fargen på vannet her.
Så var det på tide å si ha det bra til Esnadup. Nok en fantastisk øy.

EASTERN LEMMON CAYS

Denne gangen skulle vi til Eastern Lemmon Cays, og det er litt lenger unna. Hele 4 timer. Det viste seg at vær og føreforhold var helt perfekte. Opp kom seilene og motorene ble skrudd av. Vi fosset av gårde i 3,5 knop. Kanskje ikke så fort, men du store min så deilig det var.

Kapteinen fisker. Vi har jo fått en fisk, så hvorfor ikke en til?
Denne gangen var det en tunafisk som måtte bøte med livet. Det blir et fint måltid for Steinar og meg.
Litt større enn den forrige fisken vi fikk.

P1030001

Vi fikk kronglet oss gjennom rev og brenninger og kom til disse fantastiske øyene. Dette må nok være den vakreste plassen vi har vært hittil. Øyene heter slik som Nuinudup og Banadup. Trykk på lenken for å se filen.

Dette er Banadup, og der skal vi ha fest om et par dager. Det er «Be-Be» som arrangerer.
Fisken måtte jo sløyes og fileteres. Tunafisk er virkelig stappfulle av blod og kjøttet er rødt, som oksekjøtt. Egentlig ganske ekkelt spør du meg. Fiskekjøtt skal være hvitt eller rosa. Sånn er det med den saken.
Guffe. Men fisken ble renset og filetert og puttet i fryseren. Kanskje den blir tatt opp en dag.
Enda et deilig bilde av enda en vidunderlig vakker palmeøy.
Den første solnedgangen kunne vi nyte om bord på «Wanderlust» sammen med «Schloss Ort». Vi er de eneste som har kommet foreløpig. Jutta er virkelig et snilt menneske. De hadde nemlig fått en makrellaktig fisk på veien hit, og var villige til å bytte med vår tunafisk. Jeg var lykkelig.
Steinar har funnet frem hengekøya igjen. Den passer jo nesten helt perfekt å ha på fordekk. Der er det litt vind, men dessverre, absolutt ingen skygge.
Da lager kapteinen sin egen lille skygge. Bedre enn ingenting.
Det begynner å fylles opp på ankringsplassen.

Vi hadde hørt at i San Blas finnes det ingen restauranter, og hvis du er heldig så er du til stede når grønnsaksbåten kommer. Og den er fryktelig dyr. Og alt av pils er utsolgt over hele San Blas. Vel, grønnsaksbåten kom i dag, og den var smekkfull av godsaker. Vi kjøpte 15 gulrøtter, 10 løk, 4 paprika, 1 ananas og 4 kasser pils. Totalt US$ 100,-. Nesten 1000 kroner. Det var 20 dollar for hver av kassene med pils, og 20 dollar for grønnsakene. Akkurat det motsatte av i Norge. Der er pilsen dyr og grønnsakene billige. Vi fikk vite at grønnsaksbåten bunkrer opp på fastlandet hver onsdag, så det var derfor den var så velutstyrt. På mandager er det ikke mye igjen.

Vi måtte selvfølgelig sjekke ut fasilitetene der festen skulle avholdes. Så dette er en av restaurantene som ikke finnes. Eieren kunne by på både fisk, kylling, svin og hummer, så her er det ingenting å klage på.
Jollekai med plass til massevis av joller var det også der.
VELDIG vakkert er det også her.
Vi var flere som hadde lyst til å smake på maten her i kveld. Altså slippe å lage mat i båten, og ta oss en sundowner.
Rhonda, Samantha og Lori får seg en jenteprat.
Stedet har også sin egen hund. Den var usannsynlig merkelig. Nesten hele tiden var den ute i vannet og stirret stivt på det som eventuelt måtte befinne seg nede i vannet. Samtidig som den logret henrykt og noen ganger knurret. Hmmmmm – splittet personlighetshund.
Etter badet tok den seg et bad i sanden også. Og så ville den ha kos.
Her kan vi spille volleyball også.
Greit å få det forklart.
Vi koser oss med maten. Den var virkelig god. Og så var det helt himmelsk å slippe å lage maten selv.

Dette var et planleggingsmøte for festen i morgen. Jeg fikk i oppgave å lage et skjema der alle kunne fylle ut hva de ville ha å spise. Eieren her er ikke vant til å ha så mange gjester på en gang, og vi kommer til å bli mange. Vi ville gjerne gjøre det så lett for eieren som mulig. «Be-Be» hadde mesteparten klart. Det skal være vannleker, og vi skal lære oss å entre en jolle uten å ha stige.

Vi har også fått filmserier av «Wanderlust». Slik som Faulty Tower og Black Adder. Vi kommer til å kose oss. Det er fint å være med på et slikt rally. Det er gjerne noen som har noe, eller vet noe som du trenger. F.eks. så kom «Schloss Ort» bortom for å se på ferskvannsopplegget vårt til toalettet. De vil også ha det.

Dagen etter, ved 15 tiden var vi alle mann alle samlet på Red Roof Bar. Klare for Valentines Day Party. Vel, ikke «Q4» for Tim hadde ikke følt seg særlig bra i dag.

Først var det demonstrasjon om hvordan man enkelt tar seg opp i jolla uten stige. Elegant.

P1030061

Deretter kunne alle som ville prøve seg. Dan fra «Be-Be» var førstemann og klarte det elegant og perfekt. Ifølge «speakeren» ville eleganse og flott avslutning bli belønnet. Det kom ikke frem hva belønningen ville være. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030062

Kapteinen på «Numa» klarte også bragden til terningkast 5. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030066

Ikke alle hadde det like lett. Og det skjønner jeg godt. For man må faktisk dukke hodet under, og man får nesa smekkfull av vann. Og klaustrofobisk følelse (kan jeg tenke meg). Men Samantha klarte det litt senere. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030069

Så er det noe med disse ungdommene da. De er ganske så spenstige. Andreas fra «Wapiti» hadde ingen problemer. Trykk på lenken for å se filmen. 

Deretter var det stafett. To lag av gangen. Det var paddleboard, svømmefotgåing (i vann), svømming, trappesteg og øldrikking.

De to første lagene gjør seg klare. Andreas og Leo var lag 1, og Samantha og en jeg ikke vet hvem er (ikke Suzie Too båt) var lag 2. En skulle ro paddelboardet mens de stod med ryggen til, og en skulle fortelle hvor de skulle padle mens de holdt en pils i hånden. Uten å få vann i pilsen.
De måtte selvfølgelig runde en bøye. Samantha hadde tatt med seg vannpistol og drev ufin konkurranse ved å spyle ned konkurrentene. Ikke at laget ble straffet av den grunn. Alt er visst lov.
Deretter var det bytte av deltagere på samme lag. Nå måtte det gås/løpes med svømmeføtter i vannet. Fortsatt med den samme ølboksen det gjelder å ikke få vann i. Alle fant selvfølgelig ut at det går fortest å gå baklengs. Men det er jo ikke like morsomt å se på som når de kaver seg fremover forlengs.
Deretter var det bytte igjen, og Helene og Steve la ut på svømmetur. Med ølboksen høyt hevet.

P1030090

Kanskje ikke verdens beste film, men moro var det. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vel i land gikk stafettpinnen (ølboksen) videre, og det var trappesteg på programmet.

Steinar hadde ikke helt fått med seg at han var på det ene laget. På sisteetappen som gjaldt å drikke ølen. Som forhåpentligvis inneholdt pils og ikke saltvann. Steinars lag tapte.

Så, mens dette pågikk, tok kvelden en fryktelig vending. Plutselig var det noen som ropte at Steinar var ønsket i «Q4». Tim var dårlig og ville at Steinar skulle komme. Steinar og jeg og en lege fra «Alia Vita» kastet oss i jolla og kom oss til «Q4» så fort vi bare kunne. Heldigvis var det flere som også ble med. Alle med førstehjelpskunnskaper.

Deretter fulgte en skrekkelig time. Vi tror Tim fikk et massivt hjerteinfarkt rett etter at vi kom om bord. Vi fikk så vidt sagt hei, før man måtte i gang med hjerte/lunge redning. Jeg kunne bare prøve å hjelpe Rhonda, som var sterk gjennom det hele. Bare hun fikk noe å gjøre, så fungerte hun fint. Resten holdt på med førstehjelp. Det var både lege og sykepleiere om bord. Det var oksygen og hjertestarter. Men ingenting hjalp. Han var død etter 5-10 minutter.

Etter en times tid sa Rhonda at det var nok. Tim ville ikke bli vekket til å bli en grønnsak. Da kom selvfølgelig alle tårene. Vi var mange som var helt overflødige i båten nå, så jeg ble med Helene tilbake til Red Roof Bar og hentet tingene mine. Jeg klarte ikke å slutte å gråte, så det var bare å komme seg tilbake til «Numa». Jeg gjorde klart en av lugarene i tilfelle Rhonda ville være hos oss istedenfor hjemme i «Q4». Men hun ville ikke la Tim være alene. Hun sendte faktisk alle hjem. Den dama er tøff.

Rest in peace Tim. You were a hell of a guy and we feel priviliged to have known you.

Så kan vi snakke om sailing community. I går var det en lege på plass i løpet av 10 minutter. Samtidig kom en dame som snakker flytende spansk. I dag hjalp de da båten fra fastlandet kom for å hente Tim. Han blir fraktet til sykehuset i Panama City. Legen fortalte om dødsårsaken og tolken oversatte. Klokka 09:30 hentet vi Rhonda i «Q4» og jollet over til Red Roof Bar. Der ble det selvfølgelig enda flere klemmer og tårer. Men Rhonda fikk sitte og prate om Tim og gråte litt mer. I mellomtiden ble det bestemt at Steve fra «Wanderlust» og Rommy fra «Annalena» skal bli med Rhonda på «Q4», mens Samantha og Jutta seiler «Wanderlust». Så seiler de til Shelter Bay Marina i kveld. Da er Rhonda i nærheten av Panama City, sykehuset og den amerikanske ambassaden. Hun har hjemmet sitt og plass til eventuelle gjester som kommer for å hjelpe henne. «Wanderlust» kan deretter seile med alle de andre tilbake hit til Eastern Lemmon Cays. Dessuten er Suzie Too Gruppe 1 i Shelter Bay akkurat nå, og kan være til støtte og hjelp. Alt dette ble ordnet med i løpet av et par timer. Sailing Community er fantastisk å være en del av. Rhonda behøver ikke å bekymre seg om noe som helst.

«Q4» på vei ut av ankringsplassen. Alle vinker og blåser i horn. Så ble det enda mer tårer.
Alle vi andre samlet oss i Red Roof Bar og tok en siste drink til minne om Tim. Have a nice last journey Tim.
Det er altså så vakkert her. Så uendelig trist at det skal forbindes med Tims død.
Mange av oss spiste middag.
Det var fint å være sammen. Vi spiste og drakk og lo og gråt. Akkurat slik et gravøl skal være.
Etter et par turbulente dager kom vi på at vi kjøpte et par krabber for et par dager siden, og nå var det på tide å få spist dem. Men i dag var det vanskelig å få til noen måltider i det hele tatt. Mens vi inntok frokost kom det folk, og når vi inntok krabbene kom det folk, så det ble heller lite mat på oss i dag.
Men da kan vi jo nyte seileferdighetene til lokalbefolkningen isteden. De er virkelig flinke.
Vi kjøpte en stokk bananer av en guna-båt her om dagen. De bør vi spise fort nå.
Solnedgang over Eastern Lemmon Cays. Vakker som alltid.
Da er det selvfølgelig sundowner på Red Roof Bar. Noe jeg nektet plent å være med på denne dagen. Nå er det nok med folk. Jeg satte meg ned å så på en skrekkfilm. Av alle ting.

Vi ble på Eastern Lemmon Cays et par dager til. Måtte jo høre hvordan det hadde gått med «Wanderlust» som hadde fått dieselproblemer på turen. Hva nå det betyr. De ble i hvert fall ønsket hjertelig velkommen tilbake og takket for alt de hadde gjort for «Q4». Leo og Gerhard var nok lykkelige for å få konene sine tilbake i god behold.

Dette er faktisk klokka 6 om morgenene, og fullmånen er på vei ned. Fantastisk.
Så var det på tide å si ha det bra til Eastern Lemmon Cays. Det har vært fantastisk og fryktelig.

ISLA PORVENIR OG WICHUBHUALA

Nå måtte vi til Isla Porvenir for å sjekke inn. Det er på tide. Jeg blir fortsatt nesten skjelven av å tråkle «Numa» gjennom slike rev for å komme frem til øyene.
Det var bare en times seiling fra Lemmon Cays, og vi kastet ankeret utenfor flyplassen. Hele øya er egentlig en flyplass, beregnet på små fly som kan ta opp til 8 passasjerer.
Immigration holder til i denne bygningen. Veldig rent og pent over alt. Først måtte vi inn på ett kontor og betale US$ 60,- for oppholdstillatelsen. Den går til Guna samfunnet (tror vi). Deretter måtte vi til Port Officer som måtte sende dataene våre til fastlandet, så vi fikk en times tid vi kunne tilbringe på øya.
Utenfor stod guna damer og solgte mulaer. Og denne gangen fikk jeg endelig tatt et bilde av dem. De bruker et par måneder på å sy en slik mula, og jeg er mektig imponert over håndarbeidet.
«Schloss Ort» er her sammen med oss, og Nestor som har oversatt for oss på kontoret, tok oss med over flystripa til et hotellområde.
Dette er Nestor og hotell Porvenir. Det var en bar/restaurant/butikk der vi kunne få kjøpe noe å drikke mens vi ventet på papirene våre. Nestor fikk selvfølgelig også en pils.
På under en time var alt klart i Guna General Congress. Langt under den tiden vi har hørt skrekkhistorier om. I grunnen så er alle skrekkhistoriene vi har hørt blitt gjort til skamme.
Leo og Jutta er inne og får papirene sine. Og en liten pepp-talk av offiseren. Vi skulle egentlig ha cruising permit før vi fikk oppholdstillatelse. Men siden han var en slik hyggelig fyr skulle vi få tillatelsen. Vi har 3 dager på oss til å skaffe en cruising permit. Den venter jo på oss i Shelter Bay, noe vi ikke fortalte den strenge offiseren.
Vi tauer på Nestor. Vi skal nemlig på eventyr på naboøya. Vel, vi skal skaffe oss SIM kort, og det kan Nestor ordne på Wichubhuala (for et navn). Han syntes det var stor stas å bli tauet, og det synes visst alle andre vi møtte også. De hoiet og lo og vinket.
Kapteinen kjørte så forsiktig han kunne, men det gikk litt fort i svingene enkelte ganger. Nestor lenset kanoen nesten hele veien.
Nestor ville ta oss med på omvisning på øya med en gang. Men ingen av oss hadde spist noe i dag, så vi gikk på restaurant i stedet. Vi fikk servert nydelig kylling av damer i tradisjonelle klær. Mens vi ventet på maten kjøpte Nestor SIM kort for oss. Det er kvinnene her i Guna Yala som håndterer alt av økonomi, som jeg har sagt tidligere. Han henvendte seg også hele tiden til Jutta eller meg. En merkelig opplevelse.
Steinar, Nestor og Jutta er snart klare for tur rundt øya.
Først viste han oss kongresshallen. Alle Guna landsbyer har en slik. Her holder høvdingen eller deres åndelige leder taler. Hele landsbyen møter opp på slike tilstelninger, og vi har forstått at de kan være ganske kjedelige. Det er bare lederne som har lov til å ligge i hengekøyene.
Så viste han oss stolt skolen. Her kan barna gå til de er 10 år gamle, men så må de ta båten til fastlandet. Hver dag.
Vi vandrer gatelangs. Det finnes ikke biler. Ikke har vi sett sykler heller. Og alt er like rent og pent som det har vært i de andre guna landsbyene vi har vært. Utenom Nargana, og der hadde de jo valgt å ikke leve tradisjonelt guna-liv.
Et tradisjonelt hus. Det ser ikke særlig solid ut, og området blir jo hjemsøkt av orkaner. Kanskje det ikke er så vanskelig å bygge opp igjen heller.
Vi går gjennom en nydelig hage.
Og kommer frem til det som denne landsbyen driver med. De fanger hummer for levering i Panama City. Her blir de oppbevart. Kanskje ikke så lett å se, men de var kjempedigre.

Etter hvert virket det som om Nestor ble mer og mer stresset. Det var en grunn til det. De skulle ha en stor fest med hele landsbyen i kveld, for å feire datteren hans som ble 14 år i går. Alle kvinner som blir 14 år feires med en storstilt fest. Han sa ikke noe om guttene. Så vi betalte han 20 dollar for bryet og jollet tilbake til båtene våre.

Ha det bra Wichubhuala. Det var morsomt å oppleve deg.
Ha det bra «Schloss Ort». Dere ser vi igjen ganske snart tenker jeg.

WEST HOLANDES CAYS (Acuakargana)

Utenfor flyplassen på Porvenir er det ikke særlig hyggelig å ligge, så vi heiste ankeret og hadde til hensikt å sette kursen mot West Holandes Cays. Jeg må si hadde til hensikt, selv om det ble sluttresultatet, men før jeg hadde fått ankeret helt opp sluttet både fjernkontrollen og fotbryteren til ankeret å virke. Heldigvis var det kommet såpass langt opp at vi unngikk å sette oss fast i revene på vei ut av havnen.

Vel utenfor faresonen viste kapteinen nok en gang hvilken tusenkunstner han er. Fotbryteren hadde hengt seg opp, slik at sikringen gikk hele tiden. Da virker heller ikke fjernkontrollen. Kjettingen hadde også krøllet seg inni ankervinsjen. Ledningen til fotpedalen ble kuttet og kjettingen korrigert og ankeret kom helt opp. Håper det fortsetter å virke, for å ikke ha anker som virker her i San Blas er det samme som å måtte reise herfra.

Ankeret oppførte seg eksemplarisk da vi kom frem til West Holandes Cays og kastet ankeret utenfor Acuakargana. Det er to øyer (som vi kunne se), og utenfor denne (Waisaladup) ligger det en del båter. Til og med en charterbåt (som ikke er tillatt i San Blas).
Der «Numa» kastet ankeret er det bare Steinar og meg. Vidunderlige stillhet. Det er første gang på hele denne turen at vi ligger alene på en ankringsplass.

«Be-Be» ligger for anker utenfor Waisaladup og inviterte oss på veldig sen sundowner. Vi hadde jo spist middag, og solen var gått ned for lenge siden. Men Dan og Lori er kjempehyggelige mennesker, så vi jollet over og tok en drink.

Morgenen etter var det morsomt å sitte på fordekk og se på joller som kom og gikk på revet. En av charterbåtene har sikkert 15 personer om bord og det er en vanlig seilbåt. Jolla har vel plass til max 6 personer, og der stuer de sammen 8-9 personer. Den går på felgen kan du si. Den fikk også motorstopp. Så det var stor underholdning til morgenkaffen.
Det har fortsatt ikke kommet noen andre båter rundt her hvor vi ligger, så da benytter kapteinen sjansen til å ha litt privatliv. Når ikke admiralinnen går rundt og fotograferer da.
Vi ble på denne øya et par dager. Det var så vidunderlig stille. Utenom når en av charter båtene spilte psykedelisk musikk da. Merkelig.

Men så var det slutt på freden. Vi ble kalt opp av «Innamorata». Carol er nesten ferdig med å sy skyddet vi bestilt av henne. Mot regnet. Som kommer en gang i blant. Så nå trengte hun «Numa» for å gjøre de siste justeringene.

EAST HOLANDES CAYS

Og du snakker om å bli lurt. Vi heiste jo ankeret og satte kursen for East Holandes Cays. Hele 30 minutter unna. Man kan jo bli utslitt av mindre. Vi var klare for å kaste ankeret ved siden av «Innamorata», da Steve kom jollende. De hadde i grunnen invitert til fest i «Numa» i kveld fikk vi beskjed om, for Tom i «Honey Ryder» har bursdag. Og det er så mye insekter på stranden, og så er det så hyggelig å være om bord i «Numa», og så har vi så stor plass osv. osv. osv. Om det var OK da? Selvfølgelig sier vi ikke nei til slikt, men det kom litt brått på. Og det hadde vært fint om vi kunne ankre opp litt borte ved de andre, for da ble det ikke så langt å jolle. Du snakker om å ville ha det servert på et fat.

Men vi gjorde som vi fikk beskjed om. Vi fikk ankret opp og gjort rent båten i hui og hast. Det må jo se rent og pent ut når vi får gjester.

Dtte er synderne. Carol og Steve fra «Innamorata». Steve prøver selvfølgelig å legge skylden på Carol. Det gjør han bestandig.
De første som kom om bord var folket fra «Fiesta». En NORSK båt. Kjempemorsomt. De ligger ankret opp rett rundt hjørnet her. Det er Victoria, Joakim, Fredrik og to til jeg ikke husker navnet på.
Det ble etter hvert trangt om jolleplassen.
Det begynner å fylles opp.
Jeff fra «Canapesia» underholder damene inne. Sharon, Frances, Sabrina og Diane.
Stemningen blir høyere og høyere.

P1030237

Det ble selvfølgelig musikk også. Stuart (Stu) og Stepanie (Steph) fra «Matador» sørget for god musikk. Sabrina hadde med  massevis av rytmeinstrument som alle kunne spille på. Tom hadde også med bongo trommene sine. De er han en virtouse på. Denne damen som danser har jeg ingen anelse om hvem her. Sabrina synes så synd på dem, så hun inviterte de også. Og denne damen sølte ut massevis av vår gode vin. Ikke bra, eller populært. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030239

Mer musikk. Dette må vel være irske folketoner eller noe slikt. Trykk på lenken for å se filmen. 

To lykkelige damer langt utpå kvelden. Diane og jeg.

P1030246

Jeff bidrar med et sangnummer. Jeg tror det er det femte eller sjette denne kvelden. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030248

Så når han først har fått scenen for seg selv, så er det vanskelig å få han til å stoppe. Da får han heller bare holder på til han ikke har noe mer stemme igjen. Trykk på lenken for å se filmen. 

Festen var veldig vellykket, og jeg tror Tom var fornøyd med bursdagen sin. Alle hadde med seg litt å bite i og det de skulle drikke. Det er en veldig god ordning synes jeg. Særlig nå når det nærmer seg 4 uker i San Blas og alle begynner å gå tomme for alt mulig.

Dette er alt som var av oppvask etter en stor fest.
Godt å ha vakre Nuinudup å hvile øynene på dagen derpå.
Kan ikke klage på fargen på vannet her heller. Jolle på besøk storkoser seg.
Jolla er «Innamorata» sin. Carol har kommet for å ta de siste målene på regnskyddet vårt. Som vi trodde hun skulle gjøre i går. Men som heller hadde invitert til fest i «Numa». Ikke drikker hun alkohol heller, så hun var frisk som en fisk. Og tidlig ute. Makan.
Hun har til og med en gigasal symaskin. Den kan hun sy seil og alt mulig med. Alt ble gjort på en eneste dag. Det eneste som gjenstår nå er å sette det på plass. Det gjøres i morgen. Fantastisk jobba.
Noen ganger kan det være lurt å være tidlig oppe. Dårlig bilde. Men det er en delfin som hadde oppvisning på morgenkvisten. Veldig morsomt å se på.
Det har kommet enda en norsk båt. «2K» med Kaia og Kjell om bord. De skal gjennom Panama kanalen om et par måneder. De kom jollende bort og fikk seg en prat og en pils. De er fra Stavanger og har også en kamerat om bord. Som også heter Kjell.
Gutta boys ordner med de siste justeringene og knappene og hempene til regnskyddet. Og det ser ut som om de synes det er veldig morsomt.

Kjell og Kaia inviterte oss også på norske PANNEKAKER om bord i «2K». Fantastisk. Vi koste oss glugg i hjel og kunne velge mellom syltetøy, sukker eller bacon. Første gang jeg har smakt pannekaker med bacon, men det var faktisk ganske så godt. Så er det smått utrolig at dagen før vi skal reise videre, så er det 4 norske båter på ankringsplassen. «Numa», «2K», «Wapiti» og «Fiesta». Alle utenom oss skal gjennom kanalen denne sesongen.

Men alt tar slutt en gang. Også vår tid i San Blas – Guna Yala.

Etter det hektiske bylivet i Colombia, har San Blas øyene gitt oss fred og ro i sjelen. Det finnes ingen hurtiggående båter, ingen partybåter, ingen vann scootere. Det er faktisk ingenting som ødelegger freden her. Til og med ikke elektrisk lys om natten. Stjernehimmelen er fantastisk. Jeg håper Tim syntes at dette var det perfekte stedet å forlate livet, selv om vi som er igjen kunne tenke oss at han hadde ventet veldig mange år til.

Nå setter vi kursen for Panama og er klare for nye eventyr.

FORTSETTELSE FØLGER.

21.01. – 25.01.2019 COLOMBIA – SAN BERNANDINO OG ISLA FUERTE

Klokka 11:15 hadde vi lagt Isla del Rosario bak oss. Etter litt vanskeligheter kom også Blue Water Runner seilet opp og vi fikk en fantastisk seilas.

P1020263

Vi gjorde mellom 7 og 8 knop på lett vind. Jeg vet, det er ikke en regatta vi er med på, men faktisk tok vi igjen alle de andre utenom «Canapesia». Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi er glade for at «Be-Be» besluttet å bli med sørover.
«Annalena» fliser også avgårde.

Da vi var nesten fremme var det på tide å ta ned seilet. Det var IKKE vellykket. Furleren hadde gått i stykker. Det er altså den snurredingsen som trekker seilet inn og ut med evighetstauet. Vi hadde nok satt seilet for høyt. Det ble altså et svare spetakkel. Å få inn et 180 kvm stort seil, som ikke vil inn er veldig vanskelig. Steinar måtte ta det helt ned. Det betyr jo at vinden blåser det hit og dit OG ned i vannet. Jeg satt i styreposisjonen og utførte ordre. «Slipp skjøter», «start motorer», «revers», «forover». Seilet kom velberget ned (og opp av vannet), og ble stappet ned i lockeren forut. Det er fantastisk å ha en kaptein som bestandig (nesten) beholder roen.

Klokka 14:30 hadde vi kastet ankeret ved siden av «Canapesia». I disse idylliske omgivelsene. San Bernandino er også en øygruppe, og vi ankret opp utenfor øya Tintipan.
Kapteinen tar ansvar og snorkler ut for å se at ankeret sitter som det skal. Og det gjør det jo. Bestandig.
Nydelige omgivelser vi har ankret i her også. Det kjennes godt ut å vite at det er lenge til vi skal ligge i en marina igjen.
Lurer på om dette er en slags resort. Men vi kan ikke se noen mennesker der.

Vi var slitne etter den usannsynlig lange seilturen. Hele 3 timer eller noe. Så vi måtte ha en siesta. Da jeg våknet fant jeg kapteinen snorkende i cockpit, og kystvakta på vei inn.

Så ble vi bordet av kystvakta for første gang. Nå vet vi jo hva det gjelder, så det var overhodet ikke noe å være redd for. (Ikke så mye ihvertfall).
Offiseren som kom om bord var høfligheten selv. Han ville se pass, papirene fra utsjekking i Cartagena og skipspapirene. Det var gjort på 5 minutter og så kjørte de over til neste båt. De hadde selvfølgelig fått beskjed om at vi skulle komme. Så nå sjekket de at alle var på plass.

«Pisces» foreslo at vi skulle ha en sundowner til en forandring. Her hvor vi ligger nå er det forbudt å gå i land for alt er privat. Da er det jo egentlig litt rart at «Suzie Too» har funnet frem til denne plassen som passende.

Selvfølgelig finner vi bestandig en løsning. Vi bandt alle jollene sammen og forankret oss i en begredelig brygge. Det er som sagt ikke å gå i land. En brygge er jo ikke på land.
Dan og Lori på «Be-Be» på vei til møtestedet.
Selvfølgelig hadde vi en kjempehyggelig sundowner. Den første i joller bundet sammen.
Selvfølgelig klarte vi å drikke solen denne gangen også til en fantastisk solnedgang. Ikke noe grønt glimt da.
Vi kosær vårs. Det er Jeff på «Canapasia» sin bursdag i dag. Vi sang bursdagssangen for han. Jeg tror ikke at noen av oss kan synge, for det hørtes helt skrekkelig ut. Og vakte masse latter så klart.
En gang til – solnedgang. Det tok lang tid å drikke solen ned i dag

Dagen etter våknet Steinar med vondt i det ene øret. Da var det frem med medisinkofferten og finne frem penicillin. Noen ganger er den intelligente mannen jeg er gift med merkelig uintelligent. Han tok nemlig med seg det verkende øret sitt ned i vannet og skrapet skrog i over en time. Det betyr at øret var fullt av vann veldig lenge. Vi får håpe det går bra.

På ettermiddagen var det tid for utflukt. Dan og Lori på vei til øya Santa Cruz.
Og dette er hele øya. Den er helt enestående og er berømt for å være øya med verdens høyeste innbyggertall. 1.247 mennesker bor i til sammen 90 hus og hver eneste lille millimeter av øya er bebygd.
Øya er visst bygd av lokale fiskere og fundamentert på konkylier og skallet fra andre sjødyr. Øya har vært bebodd i 350 år. Helt utrolig. Men vakker er den altså ikke.
Vi la til ved fergekaia og der ventet en selvutnevnt «guide» på oss. Han tok 8.000 Pesos pr.person og vi bet selvfølgelig på kroken. Vi hadde jo akkurat stått og sett på akvariet på brygga, og han hadde forklart oss om fiskene. Det er laget kun for turister og inneholder fisk som ikke kan spises. Som f.eks. nursing sharks og månefisk. Skilpadder kan man selvfølgelig spise, men de er fredet.
Noen småunger er ute og padler kano.
Vår guide Juan tok oss rundt hele øya på en time. Den har både skole, kirke og flere butikker.
Vi vandrer gatelangs og tar inn inntrykk av en verden som i hvert fall jeg aldri har sett før. Fascinerende. Men det føles litt som om vi er kikkere. Det er jo samfunnet deres som er selve turistattraksjonen.
De livnærer seg selvfølgelig som fiskere her. Bodene ser ut til å være bygget av rekved, og det betyr vel at de som bor her bruker ressursene som er tilgjengelige.
Steinar og Gerhard har besøkt kirken. De er katolske her og veldig religiøse.
Vi fikk oss til og med en pils i sola. Den kostet 5.000 Pesos og Steinar fikk ikke igjen vekslepengene sine. Heldigvis betalte han med en 20.000 seddel og ikke 50.000. Vi må jo bidra litt til lokalsamfunnet.
Ungene leker lykkelige i sølevannet i gatene. Det er vann fra vaskeriet. Ikke noen PC’er og iPad her nei.
Di og jeg venter på at jolla skal ta oss tilbake til båtene våre.

P1020353

Jeg sa til Steinar etter utflukten til Santa Cruz, at byen så ut som en film fra etter ødeleggelsen av jorda. Bare at folk var vakrere og penere kledd.

Det ble ikke lange oppholdet på San Bernandino. Vi ble nemlig kalt opp av de som allerede er på Isla Fuerte med beskjed om at det var MYE finere der. Det er mulig å bruke kredittkort, det er internett, vi kan gå i land, OG det er barer og restauranter. Da var jo ikke vi vanskelig å overtale, så vi heiste ankeret og seilte de 32 nautiske milene til Isla Fuerte. Kapteinen har fortsatt vondt i øret, så han knasker smertestillende og sov nesten hele veien.

Heldigvis klarte «Canapesia» å komme seg velberget ut av denne situasjonen. Denne gangen var det deres tur til å få seilet i vannet.
Vi kastet ankeret sammen med de andre utenfor Puerto Limón, og fikk nesten umiddelbart besøk av kystvakta. Veldig hyggelige og engelsktalende. De fortalte at de var her for å passe på oss. Også veldig hyggelig. Men nå vet vi jo det. At de passer på oss mener jeg. «Innamorata» kom også jollende og sa at vi måtte komme oss inn på stranden for en sundowner. Ta med egen pils. Det passet oss bra siden vi ikke har noen colombianske penger igjen. Vi skulle jo direkte til San Blas egentlig.

Det er ingen jollekai her, så vi måtte dra jolla opp på stranden. Noe det er veldig lenge siden vi har gjort. En hyggelig fyr kom og hjalp oss og vi ble veldig usikre på om han forventet tips. Men siden vi ikke har noen penger, så var jo ikke valget så vanskelig. Det ble ikke noe tips.

På en bar langs stranden fant vi gjengen. Vi synes det er litt rart å drikke medbrakt pils på en bar, så vi lånte litt penger av «Canapesia» så vi kunne kjøpe en. Etter hvert ga vi blaffen i det og drakk våre egne og betalte «Canapesia» tilbake i pils.
Det ble som det pleier. Masse hyggelig prat mens vi drakk solen ned.
Mange lokale folk var også på stranden og nøt livet vil jeg tro.

Dagen etter jollet vi i land igjen på leting etter internett. Det er ikke spesielt enkelt å få landet jolla på stranden. Vi må liksom ri på bølgene inn og hoppe ut akkurat når vannet er lavt nok og forte oss i land. Ellers blir vi dratt ut igjen. Men selvfølgelig mestrer vi det.

Kapteinen ruslet bortover stranden. Kjekt med ryggsekk hvis vi kanskje finner noe å kjøpe, uten penger.
Vi fant «Sisu», «Mora» og «Honey Ryder» på en bar langs med stranden. De skulle spise lokal fisk, og de pekte ut veien til internett og restauranten der vi kan betale med kort.
Det er virkelig pent her i denne byen.
Vel, alt er kanskje ikke like pent over alt men veldig mye bedre enn i Santa Cruz
Den lokale fergen. Passasjerene må faktisk vasse ut. Spesielt.
Da vi endelig fant frem til «Hostel Playita» fant vi «Pisces» og «Q4» som spiste lunsj. Veien til Playita er godt skiltet, men det klarte vi ikke å lese visstnok. For vi klarte å gå feil i denne lille byen. Godt gjort.
Lunsj ville vi også ha, selv om kjøkkenet kanskje kunne se litt lugubert ut. Men det var faktisk rent og pent.
Hostel Playita er veldig vakkert. Det er et sted for surfere og backpackere.
Etter hvert kom det flere og flere seilere. Vi må jo benytte anledningen når vi får tilgang på internett. Diane og Steve koser seg med en pils i baren.

På veien tilbake til jollene våre møtte vi denne morsomme papegøyen. Den pratet og pludret og skravlet. Da vi begynte å le av den, lo den hjertelig tilbake. Det fikk oss jo til å le enda mer. Herlig liten krabat.

Denne gangen var det ikke så enkelt å komme seg opp i jolla. Vi bommet på bølgen som gikk ut og ble kliss våte begge to. Men etter at vi hadde tørket oss kunne vi sette oss ned akterut og nyte den deiligste tiden på døgnet. Solnedgangen. Og ikke noen sundowner i dag.

Så var det avreise dag igjen. Vi reiste ikke før på ettermiddagen, så på formiddagen reiste vi i land igjen. Ble kvitt søppel og den siste krampaktige turen inn på internett. Det gjorde mer eller mindre alle de andre også.

En av gjestehyttene på «Hostel Playita».
Skjeggete trær hadde de også.
Dusjene. Man kan ikke være for storforlangende. Det gjør ingenting om det ikke er varmt og kaldt vann. Det er så varmt allikevel at varmtvannstanken hadde vært totalt bortkastet.
Når det er så store forhold må man jo ha veiskilt.
Surferne kommer i land etter en lang dag på sjøen.
Jutta koser seg i hengekøya, med internett. Jutta simpelthen elsker hengekøyer. Og å snorkle.

Og her kommer veien vi måtte gå for å komme til Playita. Vi begynner bakfra.

Film – 20190125_140854.mp4

 

Vi gikk jo feil første gangen vi skulle finne frem. Men for en liten Edens Hage vi kom frem til.

På stranden ligger litt av et oppussingsprosjekt.

Så var vår tid i Colombia slutt for denne gangen. Neste gang vi er i Colombia er når vi kommer til San Andres og Providencia y Santa Clarita utenfor Nicaragua.

Nå setter vi kurs for San Blas øyene. Eller Guna Yala som indianerne der kaller øyene. Vi føler oss litt usikre, for det verserer så masse forskjellig informasjon. Ifølge reglene må vi ha Cruising Permit før vi kan dra til immigration. Cruising Permit får vi når vi kommer til Shelter Bay i Panama om en måneds tid, men vi må jo sjekke inn i landet. Ja, ja, vi får ta det som det kommer.

Kystvakta var som vanlig på plass og takket for besøket og ønsket oss velkommen tilbake.

Jeg kunne godt tenke meg å komme tilbake til Colombia. Det er et land med masse historie, vakker natur, varme smilende mennesker, musikk og dans, lyder, lukter, sol, varme, regn, vind, vindstille. Colombia har alt. Og så er det jo så billig der. Kan anbefales på det varmeste. Så det er med litt klump i halsen vi heiser ankeret og reiser. Det har vært en opplevelse av de store.

FORTSETTELSE FØLGER

03.01. – 21.01.2019 COLOMBIA – ISLAS DEL ROSARIO OG CARTAGENA DE INDIAS

Værmeldingen hadde fortalt oss at vi kom til å få en behagelig tur til Puerto Valero som bare er et stopp på veien. Slik at vi slipper nattseilas. Værmeldingen hadde feil gitt. Nesten som vanlig må jeg si. Bølgene på 2,5 – 3 meter kom fra siden eller litt aktenfor tvers, noe «Numa» ikke er så begeistret for. Vi så også vindkast på 40 knop. Både jeg i cockpit og kapteinen i styreposisjonen ble søkkvåte av bråttsjø som kastet seg inn i båten. Tror det er første gangen jeg har opplevd. Jeg fant frem redningsvester til oss begge. Godt å være på den sikre siden. Vi seilte fort da. Kapteinen hoiet at vi hadde 12 knop. Altså på en surf. Men morsomt var det. Vi hadde bare forseilet oppe.

Litt vanskelig å ta bilde og få inntrykk av hvor store bølgene var
Aloe veraen kommer nok ikke til å overleve her i båten. I dag ble den dynket i saltvann.
Pilslageret vårt klarte heller ikke å holde seg på beina. Totalt kaos i Ole Martins lugar.
Da vi nærmet oss Puerto Valero Barranquilla ble vannet brunt og ikke særlig lekkert. Det skyldes at elven Magdalena, Colombias største elv, renner ut her og blander seg med havet.
I innseilingen til ankringsplassen var det selvfølgelig fiskere. De la også ut nett på kvelden, så det blir spennende om vi kommer ut i morgen. «Q4» var ganske bekymret.
Mange steder i verden har de fortsatt med markeringer fra krigens dager. Så også her. «Red right return». Altså skal vi ha de røde bøyene på styrbord side når vi går inn til en havn/ankringsplass. Motsatt av i Norge.
«Be-Be» i solnedgangen.

Vi hadde en deilig kveld og natt i Puerto Valero. Til ankers for første gang på en evighet synes vi, og ingen vind. Det ble hjemmelaget middag, et glass vin og en hyggelig prat. Men vi satt å gapte allerede klokka 20, så da var det natta. Vi skal tidlig i gang i morgen.

Klokka 06:30 neste morgen var ankeret heist og vi var på full fart mot Isla Grande i øygruppen Islas del Rosario utenfor Cartagena.

Kapteinen styrer skuta trygt gjennom fiskegarn, grunner og bøyer. I soloppgangen.
«Innamorata II» fliser avgårde.

Vi seilte hele veien til Islas del Rosario med alle de andre båtene. Noen ganger ble det VELDIG tett, og det liker jeg ikke. Og når kapteinen setter kursen rett i fleisen på «Canapesia» kan han overta vakta selv. Noe han gjorde og avklarte situasjonen mesterlig.

«Q4» er den andre katamaranen i Gruppe 2 og ligger til stadighet rett i hæla på oss.

P1010721

Vi seiler forbi Cartagena. Det blir spennende å komme tilbake hit. Trykk på lenken for å se filmen. 

Når sjøen er så rolig som den var på denne seilasen får jeg også gjort ting om bord. Som for eksempel å lage lunsj. Dobbeltdekker som vi kaller det. Stekt brød med ost i mellom og egg på toppen. Nam-nam.
Ved 17 tiden var vi fremme på Isla Grande og forsøkte å slenge ankeret ved siden av «J Squared». En kjenning fra Curacao. Men sjakkelen på ankeret hadde vridd seg, så ankeret lå med kroken opp. Lite smart. Til slutt fikk vi hjelp av «J Squared» og fikk vridd sjakkelen på plass. To minutter etterpå lå vi trygt forankret. Herlig med litt hjelp i ny og ne.
«J Squared» er med i Gruppe 1 i rallyet. De vil kose seg her litt etter en lang stund i Cartagena.
Vi trodde kanskje det var en tilstelning i land eller noe, men det er visst vanskelig å komme i land her på Isla Grande. Så vi koste oss om bord i «Numa», spiste hjemmelaget middag og nøt solnedgangen.

Klokka 21 kom den allestedsnærværende kystvakta seilende forbi og ønsket oss god natt. Hyggelige folk.

Av en eller annen merkelig grunn var Steinar opp grytidlig morgenen etter. Det var ikke jeg. Sola stod rett inn i cockpit, men det var et lite problem i forhold til hva den hyperaktive kapteinen holdt med på med på morgenkvisten. Å nyte kaffe og nyheter kunne jeg bare glemme. Først var det SSB radio møte klokka 07:30 på OCC rally. Et helsikkes spetakkel så tidlig på morgenen. Samtidig holdt han på med et prosjekt for å kommunisere på telefon med solcellepanelene????? Hva den mannen finner på. Klokk 07:45 kom Fredrik fra «Bushpoint» padlende på et paddelboard og mens han hang på skutesiden kom Jeff fra «J Squared» svømmende. De hadde begge mye å fortelle om Cartagena. Både positivt og negativt. Så begynte VHF møtet for «Suzie Too Rally» klokka 08:15 der folk har helt usannsynlig mye de skulle ha sagt. Men endelig, rett før klokka 9 kunne jeg kose meg med kaffe og nyheter i forholdsvis rolige omgivelser.

«Suzie Too» har fortsatt ikke reist videre og Suzanne har inviter Gruppe 2 om bord til dem for et informasjonsmøte.
Vi møtte selvfølgelig opp mannsterke.
Det skal sies at vi var ganske lei etter en liten stund. Suzanne og mannen hennes David har mye de skal ha sagt. I munnen på hverandre. De overleverte massevis av informasjon som sikkert er relevant. Informasjon som vi i Gruppe 2 ikke satte så veldig pris på, var at Suzanne synes det er skikkelig slitsomt å ha to grupper. Det skulle de ALDRI gjøre noe mer. Og takk for det. Etter et par timer var det endelig ferdig og vi kunne dra tilbake til «Numa».
Og gjøre dette. For første gang på så lenge jeg kan huske var det endelig tid for en deilig svømmetur i krystallklart vann. Vel, hvis vi ser bort fra det grisekalde badet i Santa Marta ?
Etter en liten stund kom Jeff og Julie fra «J Squared» svømmende. Julie driver visst og trimmer Jeff. Men de kom ikke lenger enn til oss. Her kom de om bord og fikk et glass vann og litt pomelo. Merkelig folk, de ville ikke ha en iskald pils. De er, som alle vi møter, veldig hyggelige folk. I kategorien amerikanere som prater høyt og mye. Morsomme og underholdende.
På ettermiddagen hadde «Suzie Too» invitert til sundowner på Bora-Bora. En resort i bukta ved siden av der hvor vi er ankret opp.
Det var jo litt merkelig å bli møtte av massevis av ansatte som jublet, klappet og ønsket oss velkommen. De hjelp oss i land og geleidet oss opp til fasilitetene.
Og dette her var jo enda merkeligere. Hvert «bord» var en SENG. Med laken og puter og det hele. Vi kunne til og med trekke for gardinene. Hvis vi skulle gjøre «private» ting tenkte jeg. Så alle måtte velge seg en seng så kelnerne visste hva de skulle sette på regningen. Merkelig.
Det føltes veldig rart å skulle sitte to stykker i hver seng og se på solnedgangen. Og enda merkeligere hvis jeg skulle krype til køys med f.eks. Rhonda og Tim 🙂
Selv om utsikten var så å si perfekt.
Det endte selvfølgelig med at vi seilere minglet rundt mellom sengene. Til kelnernes store fortvilelse. Da hadde de jo ikke noe «bord» å servere ved, og sette regningen på. Vi gikk til baren og kjøpte våre egne drinker, for vi husket jo ikke «bordnummeret» vårt.
Kapteinen har vært og hentet pils selv.
Dessverre er kameraet mitt av heller dårlig kvalitet, så kveldsbilder er vanskelig. Men flere av Gruppe 1 båtene er fortsatt her, så vi hadde en hyggelig kveld sammen med Fredrik på «Bushpoint» og hans svoger og svigerinne. Jeanette kunne ikke komme for hun har fått influensa. Godt å få praktisert svorsken igjen.

Dagen etter var en stille og rolig dag. Vel, jeg fikk endelig ut fingeren og gjort rent båten. Ikke noe storrengjøring men nå kan vi i hvert fall se ut av vinduene. Steinar var på «floating» en liten stund. Det går ut på å binde sammen joller og andre flytende ting som kajakker og paddleboards, og så bare flyte med strømmen. Man har selvfølgelig med seg det man måtte ønske av drikkevarer. Og paraplyer og parasoller. Det er strålende sol hver eneste dag nå.

Kystvakta er til stede med et skikkelig krigsskip. Det ligger midt i blant alle seilbåtene.
De kommer også i sine små speed-båter og hilser på og hører hvordan vi har det. Fantastisk hvordan de passer på oss. Ifølge Suzanne på «Suzie Too» er det et spesielt privilegium vi som deltagere i rallyet får. Colombia vil IKKE at det skal skje noe negativt med oss. De vil BARE se positive ting på Facebook. Og det får de.
Etter bare et par dager var det på tide å heise ankeret igjen og sette kursen mot Cartagena. Det har vært et deilig avbrekk mellom to storbyer. Og dette landstedet skulle jeg ikke ha sagt nei til.
Enkelte trenger ikke en stor seilbåt for å komme seg frem.

Armada Nacional var selvfølgelig til stede da vi heiste ankeret klokka 09 og så til at alle kom seg vel av gårde.

Vi måtte komme inn som en gruppe for vi må krysse leden der alle de digre båtene kommer inn til Cartagena. Port Control stopper den trafikken for oss. Da vi kom til leden kalte Sabrine på «Honey Ryder» opp Port Control og «Canapesia» påtok seg oppgaven med å lede oss inn. Langs de grønne markørene.
Denne digre båten er et eksempel på hva som blir stoppet for at vi skal komme velberget over leden. Vi vil ikke sloss med slike kolosser om forkjørsretten.
Jaggu meg så var ikke kystvakta her også. For å ønske oss velkommen.

Fra innseilingen til Cartagena.

Det var en seilas på omtrent 5 nautiske mil fra leden og frem til ankringsplassen vår. På veien ble vi alle kalt opp av Port Control, og måtte nok en gang stave navnet på båten (ikke vanskelig i vårt tilfelle) og fortelle hvor mange vi var om bord. Vi fikk ankomstnummer 0022.

Ved 13 tiden kastet vi ankeret utenfor Club de Pesca i gamlebyen. Ifølge «Suzie Too» er det en skikkelig high end marina. Hvorfor overrasker ikke det oss. De driver jo bare med luksus.

«Lulu» har funnet seg en god ankringsplass.
Så kom selvfølgelig kystvakta og så til at vi alle var på plass og hadde det komfortabelt.

Steinar og jeg var så sultne at jolla kom på vannet i lynfart. I en slik «High End» marina måtte det jo være en restaurant fant vi ut. Og det var det. Med deilig mat. Men vi fikk ikke spise sammen med de som hørte til i marinaen. Det fikk vi høre av en heller overlegen kelner.

Vi måtte sitte ved bardisken å spise. Men det gjør jo ingenting. Maten var like god for det. Den var faktisk kjempegod og gled ned på høykant.

Marinaen har åpnet dørene for oss som er med i rallyet. Ellers er dette en privat marina. Så veldig posh og flott vil jeg vel heller ikke kalle den. Men kjekt å ha en jollekai da.

Marinaen hadde invitert til velkomstparty den samme kvelden som vi kom. Vi fikk servert velkomstdrink og deilige tapas.

Ken og Grace koser seg med tapas. OCC representanten kom også og holdt en fin tale og fortalte oss litt om Cartagena.
Den allestedsnærværende kystvakta kom også og presenterte seg.
Veldig hyggelige folk som bare vil oss vel. Selv om det føles litt rart å bli passet så veldig godt på.

Tapas er jo ikke veldig mye mat for sultne sjeler, så ved 19 tiden begynte vi å vri oss i stolene. Vi var klare for mer mat. Noen ville gå til gamlebyen allerede denne kvelden, mens andre ville vente til det var lyst i morgen. I hvert fall så viste Rik på «Incentiv» oss veien til en Food Court. 10 minutter å få fra marinaen.

Plassen er organisert med en masse utsalgssteder av forskjellig junkfood rundt en plass der det er satt ut masse bord og stoler.

Leo gleder seg til mat.
Ralph på «Mora» har fått pizzaen sin mens Stephanie og Greg på «Lulu» fortsatt venter på sin mat.

Vi fikk masse mat og masse pils for en billig penge på denne plassen. En lokal pils koster 5.000 Pesos og det er ca. kr. 13,-. Jeg kjøpte en haug med tortillas og ost som jeg absolutt ikke hadde sjans til å spise opp. Den kostet 10.000 Pesos. Ca. 28,- kroner. Det er veldig billig synes vi.

Ved 20:30 tiden begynte folk å gå. Det nærmer seg jo midnatt for oss seilere. Noe som er klokka 21. Da var vi trygt tilbake i «Numa» og kunne nyte utsikten til gamlebyen.

Katedralen er lyst opp i det fjerne. Vakkert er det.

Dagen etter måtte vi sjekke inn. Vi er ganske så priviligerte vi som er med i Suzie Too Rallyet. Customs og Immigration kom til oss i marinaen, og innsjekking var gjort på null komma niks.

Vi har fylt bensin til jolla. Kjøpt i marinaen. Og gjett om den stoppet. Det betyr at Steinar måtte frem med verktøy og reparere. Bare for å oppleve at den stoppet igjen rett etterpå.

Steinar fikk låne et filter av «Sisu» som filtrerer vekk vannet i diesel eller bensin. Vi mistenkte jo at det var bensinen vi kjøpte i går. Etter at vi fikk filtrert den startet jolla igjen. I etterkant mistenker Steinar at bensinkannene var fulle av dritt og vann fra tidligere.

Vi er jo i Cartagena for å oppleve byen, så den andre kvelden ruslet vi over broa og inn i gamlebyen. Til Hostel området. Vi fant en sjarmerende liten uterestaurant på Plaza de la Santisima Trinidad. Dette er stedet der folk møtes.

Torget og katedralen er fortsatt julepyntet.
Jeg tror aldri jeg har sett en flottere seilbåt enn dette. Den må være laget av tusenvis av lys.
Det er fullt på alle bordene og det er mange fortausrestauranter i området.
Vi tar oss en skål mens vi venter på maten.
Hva skal man si…….Det er mat. Steinar fikk en pizza som smakte veldig godt. Jeg fikk en lasagna som ikke smakte fullt så godt. Men det blir oppveid av den fantastiske atmosfæren på plassen.
Når vi går er det bare vårt bord som er ledig på Cafe la Trinidad. Vi kommer nok helt sikkert tilbake.
Et typisk hus i gamlebyen. Fantastisk vakkert. Og det skulle vi lære mer om senere.
På vei tilbake til marinaen tok vi strandpromenaden, og der fant vi enda en Food Court. Med masse mennesker. Vi satte oss ned og tok en pils og en pust i bakken.
Det er flott i denne parken som Food Courten er.
På vei tilbake over broa. Massevis av julelys fortsatt.

Som sagt så er vi i Cartagena de Indias for å oppleve byen. Og hva er vel bedre enn en guidet tur.

Omtrent 20 av oss møtte spent opp på kaia til en guidet tur.
Guiden vår het Sam (egentlig noe helt annet på spansk som vi ikke forstod). Det viste seg at han var både kunnskapsrik og morsom. Både faren og bestefaren hans hadde vært guider i Cartagena. Han fortalte oss massevis av historier på vår busstur gjennom byen.
Første stoppested var Fortress of San Felipe. Det er bygget av italienske ingeniører. Både fortet og muren rundt byen. Det er mange som har forsøkt å ta Cartagena fra spanjolene. USA, Nederland, England og Frankrike.
Vi hadde flere stopp på veien opp til toppen av fortet. Sam fortalte villig vekk. Særlig om engelskmennene under admiral Vernon. De led et grusomt nederlag og Cartagena har aldri senere blitt forsøkt erobret. Da engelskmennene ikke klarte å ta Cartagena sjøveien, prøvde de over land. Rundt Cartagena i 1741 var det sumpland, bebodd av millioner på millioner av malariamygg.
Admiral Vernon hadde 24 tusen mann til disposisjon. Cartagena hadde 6.000 inkludert slaver og indianere. Tusenvis av engelske soldater døde av malaria og dysenteri, så man må jo si at naturen hjalp Cartagenas store helt, Don Blas de Lenzo, til seier. Dette fortet er et imponerende byggverk og ingeniørkunst.
Det er massevis av slike tuneller på kryss og tvers i borgen. Litt klaustrofobisk kan man si. De hadde også blindveier for å villede fienden.
Heldigvis lå det ingen soldater og ventet på disse turistene. Tom, Di, Chris og Carol kom alle velberget ut av en av tunnelene.
Vi ble selvfølgelig hilst av soldater kledd tidsriktig. Med reveljer og det hele.
Øverst opp var det vakthus. Denne kjekkasen fikk nesten ikke plass. Tror nok spanske soldater for 3-400 år siden var ganske mye mindre enn vikinger fra 2019.

P1010828

En av tunnelene var konstruert slik at den ga et massivt ekko. Det gjorde at soldatene øverst opp her kunne høre fottrinnene til fiendesoldatene. Og ikke nok med det. Den var også konstruert slik at de som kom nedenfra ikke kunne se hvor tunnelen ledet, mens de som stod oppe og skulle forsvare seg kunne se bena til de som kom. De ble selvfølgelig skutt i bena, og var de så dumme å bøye seg ned for å se hvor tunnelen gikk, så ble de skutt i hodet. Trykk på lenken for å se filmen. 

 

Dette er Cartagenas store helt Don Blas de Lezo.
Etter å ha sømfart fortet fra bunn til topp, kjørte vi til La Popa Monastery som ligger på det høyeste punktet i Cartagena. Derfra var det en helt fantastisk utsikt.
Klosteret (som ikke er et kloster lenger) er veldig vakkert. Det hadde et atrium som jeg ikke hadde hatt noe imot å ha som hage.
Blomstene var praktfulle.
Det egentlige navnet på klosteret. En gang i året er det en fiesta som hyller helgenen. Hun blir da tatt ut og båret ned fjellet mens alle går i tog og bærer lys. Det skal være veldig fint.
Denne altertavlen er ikke den originale for den stjal spanjolene da Bolivar kom og jaget dem ut. Til dette klosteret ble overklassejenter som hadde kommet i «uheldige omstendigheter» sendt, og måtte være her til «omstendigheten» var født. Ingen visste hvor det ble av barna for det finnes ingen arkiver.

Noe som nesten var morsomst med klosteret, var ungene som tagg penger utenfor. Det har de selvfølgelig ikke lov til, så de var under et vindu bak klosteret der de sikkert visste at turistene kikket ut. De hadde en lang, lang pinne der de hadde limt fast bunnen på en flaske som de løftet opp til vinduet. Så da var det bare å fylle opp koppen med penger. De fikk en del av oss. Oppfinnsomhet belønnes.

Etter at vi hadde vært i Sams butikk og betalt for turen dro vi til gamlebyen. Der ruslet vi fra den ene enden til den andre og fikk høre enda mer om byen. Vi startet ved huset til Gabriel Garcia Marquez som fikk Nobel prisen i litteratur, og avsluttet ved katedralen.
Det er vakkert i gamlebyen. Vi fikk lære masse om gamledager. F.eks. var det slik at rikdom og sosial status ikke hang sammen. Hvis du var spanjol behøvde du nødvendigvis ikke å være rik, men du hadde aller høyeste sosial status. Hvis du var sønn/datter av spanjoler, men født i koloniene, så hadde du ikke så høy status. Hvis du rett og slett var fra koloniene fikk du aldri gode stillinger, eller kunne gifte deg oppover i hierarkiet. Husene viste også om du var fattig eller rik. Det er lave hus, en etasje, som er de billigst. Mellomhus som har to etasjer og en balkong, og høye hus på to etasjer, en mellometasje, lang balkong og små balkonger under disse.
Dørhammerene fortalte også om hva eieren av huset drev med. F.eks. en firfisle fortalte at eieren drev innen medisin (lege/apoteker), en ørn fortalte at eieren drev innen alkohol, og en fisk faktisk at eieren var fisker.
Hva løvene på Sir Francis Drakes hus fortalte fikk jeg ikke med meg. Men jeg gjetter på maktpersoner.
Her bodde faktisk Sir Francis Drake i 1586. Til engelskmennene i følget vårt sin store irritasjon ble han kalt pirat. Han er jo en stor helt i England. Men Sam, guiden vår, takket han også, selv om han brant ned byen hans før han dro. Da ble nemlig arbeidet med den store borgen påbegynt for å beskytte byen mot en slik hendelse igjen. Og det virket jo.
Alle byer i Sør-Amerika har en Bolivar park. Han kjeppjaget spanjolene ut av Venezuela, Colombia og Peru. Faktisk så døde han i Santa Marta der vi akkurat har vært, og som også var den første byen som ble frigitt.
Vi ser ut som skikkelige turister. Og det er vi jo også. Vi hørte godt etter hva Sam sa. Han pekte også ut gode restauranter og butikker for lær og kaffe. Colombia er kjent for sitt lær som er av veldig god kvalitet. Vi kjøpte ingenting for dessverre så mugner lær i båten.
Etter avsluttet tur ble mange med bussen tilbake til marinaen. Steinar og jeg gikk på en heller glissent besøkt restaurant. Kjempedyr og ikke veldig god mat. Men vi ble mette.
Fargerike hus på veien tilbake til marinaen. Fortsatt i gamlebyen.

Kapteinen har rett og slett blitt en duracell kanin. Han klarer knapt å sitte stille. Hvis han ikke er å hjelper noen med ett eller annet problem, så er han å kjøper noe.

Som for eksempel to nye solcellepaneler på 300 watt hver. Totalpris 1.380.000 Pesos. Sånn omtrent NOK 3.700,-. Ifølge kapteinen er det veldig billig. Panelene var jo altfor store til å få i jolla, så marinaen kjørte dem ut for oss i sin båt. Skikkelig god service.
Kapteinen gleder seg som en liten unge til å se hvor mye vi lader med de nye panelene, så de ble montert umiddelbart. Og slik ser det ut i hekken nå. Vi synes det har blitt veldig fint. Steinar har konstruert stativet selv og det fungerer bra.

På vei hjem fra byen i går stoppet vi på Convention Centre og kjøpte billetter til konsert med ungdomsfilharmonikerne. Det er klassisk musikkfestival her i Cartagena fra 4-13. januar.

P1020027

Vi er spente på hva slags musikk som skal spilles. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vakkert scenario.

P1020033

Veeeeeel. Det var jo en opplevelse. Dirigenten het Juan Pablo Valencia og solisten på harpe var Gwyneth Wentink. Hverken Steinar eller jeg var så begeistret for harpe sekvensen, men det første stykket var mektig og flott. Resten var rett og slett moderne. Noe som visstnok er veldig vanskelig å spille og for meg hørtes ut som pling plong og vilt sammensatte toner. Konserten het «Serie Latinoamericana», men det var ikke mange salsarytmer å spore kan man si. Trykk på lenken for å se filmen. 

Selv om musikken ikke var det vakreste vi har hørt, så var hele opplevelsen verdt å ta med seg. Hvor mange ganger får vi gått på musikkfestival i Cartagena i Colombia liksom?

Vi har også hatt besøk av en fyr på «Sophisticated Lady». Han lager Youtube videoer om seilerlivet. Tjener visst gode penger på det også har vi hørt. Han ville ta film av solcellepanelene våre. Jeg nektet plent å være med på noen video, men nå er vel Steinar Youtube-stjerne tror jeg.

Sabrina i «Honey Ryder» inviterte meg over til seg for å lære meg å lage kalabash skåler. Moro. Her viser hun meg at alle kalabasher har en strek der det er naturlig å dele den.
Det kan se ut som en vanlig, deilig, myk frukt. Men det er det altså ikke. Den er mer som treverk og må deles med en sag.
Slik ser den ut inni. Full av guffe som man ikke engang kan spise. Man vil ikke få det på gulvet for det er skikkelig vanskelig å få vekk klisset.
Dette er kalabashen når alt er skrapet ut og den har ligget i klor en liten stund. Den må ligge i klor for at man skal få frem det man ønsker å gravere inn. Hvis man skal gravere da. Det er veldig fint å male den også.
Dette skal bli mitt første design. Tror jeg. Det er skikkelig tungt å holde på med og man kan ikke gjøre feil. Derfor er det lurt å tegne opp først, på kalabashen, det man har tenkt å gravere inn. Det er det min eminente lærer har lært meg.

Vi får se om det blir noe mer kalabashboller på meg. Men jeg har nå massevis av disse fruktene om bord, for vi er stadig på kalabash slang. Man vet aldri når kreativiteten tar overhånd.

Vi var blitt forespeilet Happy Hour med fingermat i marinaen, men der var det et privat selskap, så det stemte nok ikke. Derfor havnet vi på Food Courten igjen.
Masse deilig, billig mat og masse å drikke. Her går det i sushi.
Veggmaleri på dame toalettet. Så lekkert.

Det begynner å nærme seg avreise til San Blas. Eller først skal vi tilbake til Islas del Rosario. Det betyr at møtevirksomheten og chandlerbesøkene blir hyppigere. Hver dag skal det nemlig rapporteres til kystvakta hvem som er hvor og når.

Jeg har brukt dremmel på kalabashen min. Orket ikke å risse inn med ishakke eller ett eller annet spisst.
Dette ble resultatet. Min første kalabash. Ikke så veldig mange feilskjær. Lite sannsynlig at det blir flere.

P1020056

Det er uhyggelig mye trafikk rundt denne ankringsplassen. Juleferien har pågått helt til nå og da er det masse colombianere som er på ferie her i Cartagena. Det er små og store båter som alle spiller høy musikk. De kjører fort eller sakte, gjerne mellom båtene som ligger til ankers. Noen ganger er det ganske irriterende. Men disse colombianerne er så hyggelige og usjenerte. De glaner rett inn i båten og vinker henrykt tilbake når vi vinker til dem. Litt hyggelig også da. Trykk på lenken for å se filmen. 

Kapteinen har funnet ut at han vil seile Blue Water Runneren igjen allikevel. Ett av tauene (det uendelige) må kortes inn og spleises på nytt.

Vi har vært i butikken og proviantert til turen til San Blas. Der har vi fått beskjed om at det ikke finnes restauranter og ikke butikker. Men, det kommer grønnsaksbåter i ny og ne. Av dem kan vi få kjøpt litt grønnsaker til en uhorvelig dyr pris. Så derfor provianterer vi for 37 dager her i Cartagena. Ikke det at grønnsakene vil holde så lenge, men vi har i hvert fall kjøtt, kjøttdeig, pølser og kylling til middager. Jeg er redd for at kjøttet er bankekjøtt og ikke biff. Det viser seg jo senere. Ost, egg, pasta og skinke er også innkjøpt så jeg tror vi er berga. Kanskje vi til og med får en fisk i tide og utide. For all den maten, inkludert 6 kasser pils og en flaske gin betalte vi litt i overkant av kr. 3.000,-. Billig. OG en ansatt i butikken trillet handlevognen tilbake til marinaen for oss. For kr. 13,-. Billig.

En kveld var vi også invitert til Michael og Kathy i «Late Harvest» for en sundowner. De hadde laget drinken som Sabrina har kalt Suzie Too Group 2’s signaturdrink. Kokosmelklimonade med en shot rom. Den er syrlig og god. Michael og Kathy er også av rasen lavmælte amerikanere.
Senere på kvelden var vi invitert til noe som skulle være en av de beste restaurantene i Cartagena med Rhonda og Tim på «Q4». Restauranten lå rett på utsiden av marinaen, så det var jo ikke langt å gå. Tim og Rhonda er av rasen høylytte amerikanere. Men vi hadde en kjempehyggelig kveld sammen med dem. De har massevis av historier å fortelle. Og de forteller dem morsomt.
For å få plass til alt vi har kjøpt, måtte jeg faktisk ordne i kjøkkenskapet mitt. Det med alle tørrvarene som bare har blitt stappet inn fortløpende. Jeg kastet en hel søppelsekk med ting som aldri en gang har blitt smakt på. Innerst fant jeg til og med noe fra Kroatia. Wææææ. Der er det lenge siden vi har vært. Men nå er det rent og pent.
Deretter reiste vi til Mall Plaza sammen med Grace og Rhonda. Og mens de tok pedikyr kjøpte Steinar og jeg nye puter til cockpit, nye hodeputer til senga og masse oppbevaringsbokser. Etterpå spiste vi fastfood sammen med Grace, som hadde fått turkise tånegler, og Rhonda som hadde fått blå.
Tilbake i «Numa» danderte jeg putene i cockpit. Og nå er turkis tilbake. Jeg er virkelig glad i den fargen.
Det er lov å applaudere. Aldri har dette skapet vært så organisert og ryddig.
«Annalena» til ankers i gamlebyen. Der bor Gerhard og Rommy. Veldig trivelige folk. Psykologer. Det kan det jo hende vi trenger etter hvert.
Denne stæren eller hva det er kom på besøk en morgen. De synger aldeles fantastisk. Men alle lydene den kommer med er ikke av det vakre slaget. Plutselig skriker den som en kråke, og det skikkelig høyt.

De siste par dagene i Cartagena var vi ute å spiste både alene og sammen med flere andre i Suzie Too Gruppe 2. Vi fikk også tak i US$ som vi må ha i San Blas. Der må vi betale all immigration, customs og cruising fees kontant med dollar. Kapteinen hadde en selsom opplevelse når det gjaldt å få vekslet Pesos til USD. Han dro i banken på kjøpesenteret, men der hadde de ikke dollar. Men de kjente en mann som hadde som jobb å veksle dollar, så de ringte han. Steinar måtte stå utenfor banken og vente og etter hvert kom det en fyr med en ryggsekk full av dollar. Det kan jo ikke ha vært ulovlig for det var banken som ringte han. Virkelig merkelig. Så nå har vi dollar til San Blas og Panama. Og vi har kjærlighet på pinne til barna i San Blas.

Vi traver rundt i gamlebyen, the Walled City,  i bydelen Getsemani. Denne gaten er jo bare helt unik. Pyntet med paraplyer.
Jeg har aldri sett noe som denne gaten.
Gatekunst er det her også. Helt fantastisk gatekunst egentlig.

Gatemusikanter er det også flust av. På Plaza Trinidad veksles det på å være dansegrupper og musikkgrupper. Et yrende folkeliv.

Her har det bodd en fisker. Det har vi jo lært av Sam.
Vi fant en pub som serverte S2G2 sin signaturdrink. Kokosnøttmelklimonade med en dæsj rom.
Sabrina var mer opptatt av kattungen som bodde på puben.
Ingen skal si at colombianere ikke har humoristisk sans.
Det var ikke så vanskelig å gjette seg til hva som var dame- og herretoalettet ?
Som vanlig, en veldig hyggelig kveld med gjengen.
Denne krabaten ønsker velkommen til en drikkebule. Vi gikk ikke inn der.
Gatekunst. Det var flere slike figurer rundt om i gamlebyen i Cartagene. De så ut til å være laget av den samme kunstneren.
Rundt Trinidadplassen selges det gatemat fra slike vogner. Og det er faktisk veldig god mat, og vanligvis lange køer. Steinar og jeg måtte ta en siste tur tilbake til denne flotte plassen.
Vi fant også en cubansk restaurant/bar. Det er vel selve symbolet på Cuba, biler fra 50-tallet og sigarrøykende damer.

Det var skikkelig show på torget denne kvelden. Gutta kan tromme og jentene kan virkelig vrikke på hoftene. De er skrudd sammen annerledes enn oss jenter fra skandinavia. De har nok kulelager i de hoftene tror jeg.

Så var siste dagen i Cartagena kommet. Kystvakta «Armada» hadde selvfølgelig fått beskjed om at vi alle skulle reise, så de kom bortom for å forsikre seg om at det var Islas del Rosario vi skulle til. Veldig hyggelige gutter.
Men før vi la i vei måtte vi ha diesel. Det er ikke mye vind i disse farvannene på denne tiden av året. Bare bølger. Det gikk veldig trått på begynnelsen, før vi skjønte at pumpa stoppet når vi hadde fylt for 10.000 Pesos. Noe sånt som 4 liter. Da måtte vi trykke på dieselpistolen for å få den til å fortsette.
Imponerende marinefartøy dukket opp på vår vei ut av Cartagena. Eller kanskje det er forskningsfartøy.
Et militært skip kom seilende mot Cartagena. Da de passerte oss ble det blåst i en fløyte, og alle om bord gjorde honnør til oss. Jeg syntes det var en flott gest, helt til noen fortalte meg at det gjør den colombianske marinen til alle fartøy som passerer dem på vei UT av en by. Vel, jeg velger å tro at det var spesielt til oss.

P1020101.

Vi seiler ut av Cartagena. Og for en by dette er. Den MÅ rett og slett oppleves. Trykk på lenken for å se filmen.

Ha det bra Cartagena. Kanskje vi kommer igjen. Det har vi veldig lyst til. Nå vet vi jo at Colombia er et fantastisk land. Og helt ufarlig.

Turen tilbake til Isla Grande i Islas del Rosario tok 4 timer og var fullstendig begivenhetsløs. Ingenting gikk i stykker. Ikke var det vind og ikke var det bølger. Godt vi hadde fylt diesel.

Det var et møte allerede første ettermiddagen. I bassenget på hotellet. Men det var mange som ikke hadde kommet enda, så det var nok litt mislykket. Vi fikk med oss at allerede i morgen er det 5 båter som reiser til San Bernandino. De skal ta med seg de to siste øyene på colombiakysten. Vi skal jo  reise direkte til San Blas herfra.

På kvelden fikk jeg testet ut det nye kjøttet vi kjøpte i Cartagena. To DIGRE biffer (håpet jeg). Men det var det altså ikke. Det var altfor trått og trevlete til det. Det gikk fint an å spise og var godt også, men jeg tror det må kokes ja. Steinars «biff» blødde innvendig og var også kald. Ergo, dette kjøttet kan ikke stekes som en biff. Vi får prøve en annen fremgangsmåte neste gang.

Denne turen til Islas del Rosario er nok ment som en deilig avslapping etter oppholdet i Cartagena. Det betyr at vi kan bade igjen. I havet, og det er fantastisk deilig. Kapteinen satte i gang å skrape skroget. Der har det grodd masse merkelig under oppholdet i Cartagena.

Vi har også fått vasket båten utvendig. Når vi ligger på en slik deilig plass som dette, så kan vi lage vann. Her er det ikke noe dieselsøl.

Det er også middag i båten hver kveld. Nå har jeg prøvd meg på kylling med fløtesaus med hvitvin. Snart er jeg en gourmetkokk. Ha-ha. Jeg må bruke fløten før den går ut på dato.
Nesten alle turistbåtene har sluttet å gå her nå. Så det er bare en og annen som fortsatt fliser forbi. Musikken har helt sluttet å ljome. Det betyr at det er deilig og stille. Nydelig. Herlig. Vi nyter livet her ute på øyene.
Og vi bader og vi bader. Da jeg badet akterut og vasket håret hørte jeg plutselig latter fra baugen. Jeff på «Canapesia» ler nesten bestandig når han er ferdig å prate. Da Dan hørte at det var guttetreff rundt baugen på «Numa» kom han også svømmende. Men siden det ikke var ølservering ble møtet kortvarig.
Våre sundownere blir nå inntatt på «Cocoliso Island Resort». Der er det fullt av turister fra fastlandet frem til klokka 15, og så er det tomt. Foruten oss.
Da har vi hele dette bassenget for oss selv. Og selvfølgelig bare til venstre der. Noe som betyr at sundownere nå blir inntatt lenge før solen går ned.
Vi fyller opp bassenget etter hvert. Steinar, Dan, Sabrina, Lori og Tom har kommet seg ut i vannet.
Steinar koser seg selvfølgelig med jentene. Sharon og Diane.
Litt vel koselig i baren kanskje 🙂
Chris, mannen til Sharon, og jeg tenkte at vi kanskje kunne forstyrre dem ved å kaste kokosnøtter på dem. Men så slemme er vi selvfølgelig ikke.
Det er et flott sted med hengekøyer mellom palmene.

P1020144

Kapteinen måtte selvfølgelig prøve en av hengekøyene, og jeg forsøkte å få han til å drite seg ut som straff for all den flørtingen i bassenget. Trykk på lenken for å se hvordan det gikk. 

Nydelig resort, uten noen gjester som vi kunne se. Bare de som kommer fra fastlandet på dagtid.
Jeg har tilgitt ham flørtingen. Her er vi på vei ut til jolla.

Nå begynner vi å bli veldig usikre her. Alle, utenom «Be-Be» skal reise sørover til San Bernandino og Isla Fuerte for derfra å seile over til San Blas i flokk og følge. Fra de som allerede har seilt hører vi bare fine ting om disse øyene. Og Colombia er jo så flott. Nei, nå er vi usikre. Hva skal vi gjøre. Rett til San Blas, eller følge de andre til øyene.

Det er noen lekre private feriehus her på Isla Grande.
Dette er jo bare helt perfekt for meg. Med egen brygge til og med.
Dette er vel kanskje i største laget. Da må jeg jo vente på neste lønning før jeg kan betale for denne kolossen. Og det kan jo bli lenge til. Når jeg får pensjon. 🙂
Sabrina og Tom er ute og padler. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilde da Tom gikk på trynet i vannet. Jeg lo for mye. Storveis underholdning på morgenkvisten.
Den store happeningen denne helgen er selvfølgelig måneformørkelsen. Den måtte vi ifølge Rommy på «Annalena» få med oss. Fra klokka 23:45 fikk vi beskjed om.
Det er jo midt på natten, men vi ville gjerne få det med oss. Så jeg la meg til å drunte litt i cockpit og ble vekket 22:45. Da hadde det begynt. Håper de andre ikke venter til 23:45 før de ser opp.
Det lille kameraet vårt klarte å få et forholdsvis bra bilde av begivenheten. Men det var grisekaldt å sitte foran i baugen å se på fenomenet. Det blåste heftig og begeistret. Da månen var godt gjemt i skyggen fra jorda og hadde antatt en rødlig farge hadde jeg fått nok. Jeg stupte til køys og overlot til kapteinen å lokke månen frem igjen.

Morgenen etter sjekket Steinar været enda en gang, og ble betenkt. Ikke så mye for vinden som kommer opp i 27 knop (midt på natten selvfølgelig), men for bølgene som er meldt til opp mot 3 meter og med korte intervaller. Vi har ikke lyst på heisatur over det karibiske hav, så vi meldte på VHF nettet på morgenen at vi blir med til San Bernandino og Isla Fuerte. Ikke så morsomt for «Be-Be» kanskje. De vil heller ikke reise alene, så de blir også med til øyene i sør.

Steinar satte i gang med å få opp Blue Water Runner seilet vårt igjen. Nå skal det til pers atter en gang.
Vi er klare.
Adios Isla Grande. Vi har sagt ha det bra til kystvakta og sagt i fra hvor vi skal. Så da er vi helt klare. Kanskje vi kommer tilbake en gang. Det vil vi gjerne.

FORTSETTELSE FØLGER

18.12.18 – 03.01.19 COLOMBIA – SANTA MARTA

Å få opp ankeret var lettere sagt enn gjort. Med revet på babord side og «Honey Ryder» til styrbord, 1 meter vann under kjølen og en hissig vind rett i trynet ble det en nervepirrende affære. Vi klarte det selvfølgelig og kunne sette kursen mot Huaritcheru – Cabo de Vela. Vårt første stopp i Colombia.

På havet igjen. På vei inn i ett av verdens farligste havområder. Hvorfor ikke. Noen må jo gjøre det også.
Godt å være flere i følge da.

P1010295

På tur inn mot Colombia – trykk på lenken for å se filmen.

Det viste seg at turen slett ikke ble så ille. Masse vind og bølger på begynnelsen, men det roet seg etter hvert. Heldigvis. Det siste strekket inn til ankringsplassen var rett og slett behagelig og ganske morsom. Flere av de andre båtene meldte på VHF’en at de fortsatte direkte til Santa Marta, men resten av oss kastet ankeret i Cabo de Vela utenfor landsbyen Huaritcheru. Et helt umulig navn å huske. «Suzie Too» hadde satt opp dette stedet som en fin plass å ankre på veien til Santa Marta. Da slipper vi å seile i ett strekk. Vi hadde heist ankeret i Aruba klokka 14 og var fremme klokka 12:20 dagen etter. Så det hadde gått unna. For å si det mildt så blåser det som et helvete i denne bukta. Det er ingen bølger for det tar den lave landtungen av for, men vinden får blåse friskt og freidig. Godt vi har et anker vi stoler på.

Jeg fikk meg en liten siesta da vi hadde kastet ankeret. Da jeg våknet var kystvakta i ferd med å borde «Mora». Skummelt. Vi hadde jo hørt noen på VHF’en som lurte på hva alle disse båtene gjorde i bukta deres.
Stilig båt de disponerer. Tror ikke vi bør prøve å stikke av nei.

Ralph på «Mora» ble vår talsmann og han fikk forklart at vi var med i «Suzie Too Rally Group 2». Da var kystvakta verdens hyggeligste mennesker og vi fikk beskjed om at de var der for å passe på oss. Hvis det var noe som helst vi lurte på så var det bare å kontakte dem på kanal 16. Det var litt ekkelt og spennende på en gang. For når vi tenker på Colombia så er det narkotika og geriljakrig som dukker opp i tankene. Og kanskje kaffe. Ikke snille soldater fra kystvakta.

Og dette er Huaritcheru. Vårt første møte med Colombia.

Gruppe 1 hadde også kastet anker her. Siden vi ikke har sjekket inn i landet er det ikke tillatt å gå i land selvfølgelig. Det hadde flere i gruppe 1 gjort, og lagt det ut på Facebook. Suzanne (den store lederen vår)  hadde ikke vært blid. Så vi er flinke og går ikke i land. Vi kunne selvfølgelig ha spurt kystvakta om vi kunne, men……vi inviterte til sundowner i «Numa» isteden.

Først var responsen laber. Alle var nok slitne etter nattseilasen, og mesteparten har jolla bundet fast på dekk. Men da de hørte at Steinar skulle hente Tim i «Q4» og Steve og Carol i «Innamorata» var det flere som ville komme. Og Steinar hentet alle. Og alle ble kliss våte. Nå er det masse bølger.

Vi ble ganske mange etter hvert. Tim fra «Q4», Ken og Grace fra «Pisces», Steve og Carol fra «Innamorata», Sanne fra «Incentive» og Terry og Fiona fra «Sisu». Det ble som vanlig en veldig hyggelig kveld som varte ganske mye lenger enn til klokka 19. Gutta gikk fra pils til rom og gin etter hvert, og det hørtes på støynivået.
Terry er en skikkelig moroklump, smekkfull av engelsk humor og gode historier.
Sola gikk ned denne dagen også, og folk ble kliss våte igjen da Steinar jollet dem tilbake til båtene deres. Ganske mye lenger etter at solen hadde gått ned.

Dagen etter ble en avslappingsdag. Ralph har kontakt med kystvakta, og de vil vite når vi skal reise videre slik at de kan avslutte vaktholdet. 4 båter reiser i dag og resten i morgen. Deriblant vi. Men før det ble besluttet var det «Vær-møte» på VHF’en. Og aldri har jeg hørt så mange meninger om vær og føreforhold. Særlig var det mye snakk om Gabo de Juan de Guia som er et kapp vi må runde inn til Santa Marta. Skikkelige skrekkhistorier ble fortalt, og jeg kjente at jeg gruer meg.

Noen bygninger inne på land. Dette er et sted for vindsurfere. Det er mange av dem her og en kom bort til båtene våre og hadde en liten oppvisning. Helt fantastisk.
En lokal fisker i en kano. Det er en uthulet strestamme.
«Sisu» i morgengryet.
Når solen kommer opp blir lyset så aldeles nydelig. Det er nesten ikke et vindpust og pelikanene har oppvisning i fiskekunst.

Så var det bare å vinke adjø til Huaritcheru (for et navn) og legge i vei til Santa Marta. Ankeret kom opp ved 8 tiden på morgenen og om 24 timer er vi i Santa Marta.

Vi hadde fått klar beskjed fra «Suzie Too» om å prøve å planlegge seilasen slik at vi var ved Sierra Nevada de Santa Marta ved soloppgang. Den blir sagt å være helt fantastisk.

Dessverre var det litt for disig til at soloppgangen ble spektakulær, men vakker var den.

Turen rundt kappet gikk også på skinner. Litt mer bølger, men ikke mer vind. Altså ingenting å være redd for.

P1010350

På veien inn til Santa Marta kom det en mottagelseskomite med massevis av delfiner. Våre favoritt sjødyr. De fulgte oss nesten hele veien inn. Trykk på lenken for å se filmen. 

Innseilingen til Santa Marta tidlig på morgenen.
Det ser ut til å være en stor by. Her blir det spennende å utforske.
Vi har lest at det er et kullverk i byen. Her blir kullet knust og skipet ut. Og legger også fra seg et fint belegg av sot på alt og alle.
Det er en stor og travel havn. Digre båter går inn og ut hele dagen, og noen ligger til ankers i havnebassenget rett på utsiden av marinaen.
Klokka 8:30 hadde vi funnet innseilingen til marinaen og ut kom en jolle og hentet oss. Vi fikk beskjed om å feste fendere og tau på babord side og så geleidet han oss inn til plassen vår.
Det gikk som smurt for der stod Julio og Umberto klare til å hjelpe oss med fortøyningene. Snakk om service. Så da er «Numa» atter en gang lenket fast i en brygge.
Gutta sjekker inn.

Det ble etter hvert en anspent stemning på marinakontoret. For det første så måtte det fylles ut en hel bråte med papirer, selv om alt var sendt på forhånd. For det andre må vi betale US$ 6,- pr.dag for vann og elektrisitet. Det er visst noe som er avtalt med «Suzie Too Rally». Ifølge «Pisces» er vannet forurenset og «Numa» kan jo ikke bruke strømmen. Det er 60 Hertz og vi har 50. Så de 35% vi får i rabatt på marinaavgiften tar de igjen på strøm og vann. Mange sure miner på kontoret i dag, men det går nok over etter hvert.

Så var det ut å sjekke byen. Og å kjøpe brød.

Det er hektisk trafikk her. Massevis av små biler og ingen stopper for fotgjengere. Vi ble faktisk tutet på da vi våget oss på å krysse gaten.
De er stolte av historien sin her. Selv om jeg ikke helt forstår denne statuen. Stor sterk mann står over en sittende kvinne med puppene i det fri. Ja, ja, vi får håpe han skal forestille å beskytte henne da.
På tur langs strandpromenaden. Der er det fullt av telt som selger suvenirer.
Det er rent og pent over alt så langt vi har sett. Det er også massevis av byggevirksomhet.
Det er en kraftanstrengelse å gå opp og ned av fortauskantene. Ikke akkurat handikapvennlige.
Tilbake i marinaen etter den første lille rundturen i nærmiljøet. Vi fant supermarkedet også. Rett rundt hjørnet. I denne marinaen nytter det ikke å snike seg inn. Det er fingeravtrykket vårt som er nøkkelen.
Mange flotte bygninger rundt marinaen.

Den første kvelden i Santa Marta var det informasjonsmøte/sundowner ved minimarkedet i marinaen. Der kan vi kjøpe kald pils og også litt enkel mat. I morgen begynner Steinar og jeg på spanskkurs. Kjekt å kunne litt av det språket de snakker i dette landet. Steinar kan jo allerede noe, så han må begynne på kurset for viderekommende. Jeg er totalt nybegynner.

Informasjonsmøte for trøtte seilere

Litt skummelt var det at immigrasjonsmyndighetene hadde vært og hentet Ken i «Pisces». Det betyr at Grace var overlatt til seg selv og det er ikke bra. Hun begynner å bli litt dement og mister lett orienteringsevnen og vet ikke helt hva som skjer. Men vi vet jo det, så de som lå i båten ved siden av tok henne med hjem. Heldigvis kom Ken snart tilbake, og det viser seg at kanadiere må betale mer i immigrasjon enn andre. Merkelig. Men det er sikkert noe politikk greier.

Dagen etter arrangerte marinaen et velkomstparty for oss.

Personalet gjør i stand tapasbordet. Det ble servert fingermat og punsj. Veldig godt.
Vi var selvfølgelig alle mann alle. Vi er faktisk blitt flere folk i Gruppe 2 da 3 båter fra Gruppe 1 fortsatt er her. De skal nå være med oss. Får se om de fortjener det da. Det er strenge opptakskrav i gruppa vår.

P1010410

Vi koser oss med deilig mat og hyggelig prat. Skikkelig mye skravling. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi er ganske mange folk nå. Omtrent 15 båter tror jeg. Og det er to i hver båt. Det er ingen som har barn om bord.

Mange tok en tur til byen etter endt velkomstparty. Deriblant Steinar. Der er det gatemusikanter, folk som danser og et yrende folkeliv. Men jeg orket ikke. Kan ikke være med på alt hele tiden heller. Litt alenetid er godt.

Det blåser helt ekstremt i denne marinaen. Vi har målt opp mot 40 knop i vedvarende vind. Det betyr faktisk at glassene blåser av bordet. De lokale kaller vinden «La Brisa Loka», og den oppstår ved juletider og varer ut januar. Det er fallvinder som kommer fra fjellene.

Spanskkurset er godt i gang. Det er vanskelig, men læreren vår Aleja er veldig flink og veldig tålmodig. Jeg skjønner at jeg må øve. Steinar har også fått seg en aha opplevelse. Han har jo aldri lært seg så mye av den spanske grammatikken. Han må også øve. Vi må betale 15.000 Pesos pr.pers. pr.time. Ca. 40 kroner. Det er billig det.

Det skjedde også noe lite hyggelig ved båten vår en dag. Leo fra «Schloss Ort» kom for å levere tilbake en generator han hadde lånt. Da han skulle gå fikk han se noe stort som lå og drev i vannet. Det var en del av en flytebrygge, og den grep han tak i. Jeg holdt med båtshaken mens Leo prøvde å få et tau rundt den. Det var da det skjedde. Leo fikk lillefingeren i klem mellom båtshaken og tauet og ropte ut. Han sa au et par ganger og fikk fingeren løs. For meg så det ut som om den var knust. Det var helt skrekkelig. Han bare ga meg tauet og sa han måtte på sykehuset, og så gikk han. Med fingeren i været.

Dette er litt av elementet til flytebrygga. Den kunne ha kræsjet inn i mange båter på sin ferd innover i marinaen hvis ikke Leo hadde stoppet den.
Og blodet litt Leo er splættet utover store deler av brygga. Stakkars mann. Heldigvis ble han godt tatt i mot på sykehuset og fingeren ble lappet sammen igjen. Så får fremtiden vise om han får en negl igjen og full førlighet i fingeren.

Vi har selvfølgelig også vært i gamlebyen og spist middag.

Det er massevis av flott gatekunst her i Santa Marta
Ingenting av det vi så var tagget over. Egentlig så var det ikke noe tagging i det hele tatt.

På vei inn i parken

Street dance i paviljongen i parken. De var virkelig flinke gutter.