Som man hører jeg sier på filmen, vi har det som vanlig her i «Numa» på tur.
Vi humpet oss frem i mellom 4,5 og 5,5 knop. Pr. motor. Begge motorene faktisk. Det eneste spennende som skjedde var at vi holdt på å miste jolla. Bolten i den ene sjakkelen hadde gått i stykker. Vi hadde nok ikke mistet jolla, siden det var to andre tau og sjakler som holder den oppe i davitene. Men vi kunne ha mistet bensintanken og sandalene våre. Kapteinen fikk tjoret jolla skikkelig fast igjen. Godt vi oppdaget det.
Vi fikk aldri tid til å dra i land denne kvelden. Det var et par tre joller som kom bortom for å si hei og velkommen. Veldig hyggelig å se folket i «Pisces», «Schloss Ort» og «Be-Be» igjen. De har jo bestandig mye å fortelle og massevis av informasjon å komme med, så landturen fikk vi gjemme til i morgen. Det ble middag om bord og tidlig kvelden på herr og fru «Numa».
Dagen etter dro Steinar inn til byen for å sjekke inn. Vi hadde hørt at kapteinen blir skysset fra immigration til customs på scooter, så jeg ble ikke med. Det viste seg å stemme, og det tok ganske lang tid. Så jeg rakk å vaske en ladning med klær, vasket opp, spiste frokost og vasket cockpit og akterdekk. Watermakeren er ikke særlig samarbeidsvillig. Den skrur seg ikke av av seg selv lenger, og filter tetter seg veldig ofte.
Da kapteinen kom tilbake flyttet vi «Numa». Han hadde vært på rekognosering i bukta, og det er ikke så mye svell lenger inne. Det var himmelsk å slippe det svellet. Det var så ille at jeg kunne kjenne sjøsyken komme krypende. Ikke så hyggelig når man ligger til ankers.
Vi vil gjerne reise sammen alle sammen. Problemet er bare at noen seiler veldig fort, og andre veldig sakte. Det er vanskelig å holde oss samlet. Men de som seiler fortest får bare reve seilene da. Vanskeligere er det ikke.
Raizal er etterkommere av de afrikanske slavene, selv om de nå er ganske utvannet.
De snakker kreolsk som er basert på engelsk for det meste. Med innslag av spansk og vestafrikansk. Istedenfor f.eks. tårer sier de eyewater som er direkte oversatt fra afrikansk.
Vi fikk hele historien fra øya ble «oppdaget» på 1600-tallet og bebodd av puritanere fra England og frem til i dag som de er underlagt Colombia. Det er bare 5.821 innbyggere på Provicencia y Santa Catalina, og det var kjempeinteressant å høre på.
Film Jeg er redd jeg allerede da var helt satt ut av den øredøvende musikken som hadde vært i forkant, og var derfor en antydning til negativ. Dette er danser som slavene danset som underholdning for hoffet. Fælt å si det, men de var lite inspirerende og overhodet ikke fengende. Men de var vakre da. (Trykk på lenken for å se filmen).
Deretter kom det en ung mann som spilte på dette instrumentet. (Trykk på lenken for å se filmen).
Deretter hadde jentene kledd av seg litt og vi fikk se litt mer salsainspirert dans. Må si at det var veldig mye finere. (Trykk på lenken for å se filmen)
Det viste seg jo også at vi var en del av underholdningen. Den ene etter den andre ble dratt opp på scenen og måtte danse både salsa og gamle engelske puritanske danser. Steinar og jeg nektet iherdig og fikk slippe.
Nei, dette ble mye negativt om noe som sikkert skulle være en fin fest. Men det er ikke helt vår greie. «Schloss Ort» gikk først, og da følte vi at vi kunne gå vi også. Var tilbake i «Numa» allerede klokka 21.
Vi spiser for det meste middag i båten nå. Jeg lager middagen tidlig, for nesten hver eneste kveld er det noe som skal foregå.
Og slik ser det ut på en kino i Providencia. (Trykk på lenken for å se filmen)
Vi fikk høre om historien, maten, musikken, dansen, dyrelivet og naturen. Veldig moro å høre om. Mye av det hadde vi jo hørt om tidligere, så jeg tror at denne øya er den vi har lært mest om på hele turen.
Vi betalte 42.000 pesos, ca. kr. 112,- for to kinobilletter, 1 pils og 1 drink. Alle pengene går direkte inn i prosjektet. Alle filmene er laget her lokalt, og nå holder de på å lage en film om miljøet. Det er morsomt å kunne bidra med litt i hvert fall.
Tilbake på «riktig» øy, altså Santa Catalina stoppet alle på «Our Bar». Det ble diskusjoner om hva vi skulle gjøre i morgen. Vi skal ha farvelparty, for det er noen som skal reise fra oss. Steinar og jeg hadde invitert til en sundowner på «Numa», men det ble diskusjoner så mye greier. Om vi skulle ha «Pot Luck» i restauranten og om vi skulle ta bilde og legge en hilsen til Suzanne og David på «Suzie Too», og jeg vet ikke hva. Steinar og jeg orket ikke å involvere oss i 14 båter som skulle bli enige om hva vi skulle gjøre, så vi reiste hjem ved 22 tiden.
Heldigvis hadde jeg vasket bad og toaletter, for dagen etter fikk vi beskjed om at det skulle være sundowner med Pot Luck i «Numa». Og jeg vet hva det betyr…….full fest.
Jeg liker jo å ta bilde av alle gjestene vi får om bord i trappene forut. Det er en lystig gjeng. (Trykk på lenken for å se filmen).
Ingen gikk hjem etter solnedgangen. Ingen gikk hjem før ved 1 tiden på natten. For å si det ærlig, så var alle mer eller mindre drita fulle. Det må være en av de mest utagerende festen vi noen gang har hatt på «Numa». Jeff underholdt som vanlig med sang, og litt stripping etter hvert. Steinar sang også av full hals. Samantha havnet i vannet da hun skulle dra hjem. Egentlig skulle jeg vel ikke legge ut noen bilder, men……..jeg gjør det allikevel ?
Steinar høster applaus etter å ha sunget et stev eller noe. (Trykk på lenken for å se filmen)
Det var altså ikke bare Rik som sluknet, så det var på tide å avslutte ved ett tiden på natten. Altså midnatt for seilere er rundt klokken 9 på kvelden, så dette var jo morgenkvisten. Det var en heidundrende fest. Takk til alle dere fantastiske mennesker som gjorde den minneverdig.
Formen var ikke bra, men ikke så aller verst heller dagen derpå. Og bra var det, for i dag var det hesteridning sammen med Stephanie og Greg fra «Lulu» som stod på programmet. Og bra var det at vi ikke måtte møte opp før klokka 15 også.
På jollekaia i byen ble vi hentet av Mr. Hawkins i en pick up. Vi satte oss på lasteplanet.
Jeg ble litt overrasket over at hestene fikk lov til å springe, og særlig nesten med en gang. Etter et par hundre meter la vi i vei i trav. Herregud det er lenge siden jeg har gjort dette. Men jeg kom inn i rytmen etter hvert. Og jeg husket også hvor inn i granskauen slitsomt det er.
Nå skulle vi på stranden i Manchioneal Bay. Men først var det en strekning på veien igjen. Og dessverre for meg så kom det en strekning der hestene visste at de kunne få lange ut. I full galopp hvis vi ville det. Det ville jeg ikke først, og holdt igjen så godt jeg kunne. Men etter hvert kunne jeg ikke dy meg helt og ga frie tøyler. Det skulle jeg IKKE ha gjort. Etter første galoppsteg traff jeg ryggen til den stakkars hesten med full kraft. Noe som medførte at jeg trodde rygghvirvlene i korsryggen min var knust. Jeg sleit meg i hjel for å stoppe hesten som bare ville springe. Men til slutt stoppet hun, og jeg hadde så vondt at jeg hadde problemer med å holde tårene tilbake. Jeg hadde ikke til hensikt å ødelegge turen for de andre, så vi fortsatte. Ifølge Mr. Hawkins var det om lag 20 minutter igjen av turen.
Da vi vendte tilbake langs stranden fikk også hestene lov til å løpe som de ville. Franskmennene forsvant som ånden i fillehaugen. De storkoste seg. Denne gangen ville hestene til Stephanie og Greg også løpe litt. Jeg skulle jo ha byttet hest med Stephanie som elsker å ri. Men Blondie holdt seg heldigvis sammen med Rambo.
Vel tilbake på gården fikk jeg karret meg av hesten. Mr. Hawkins hjalp meg ned og forsikret seg om at jeg kunne stå på mine egne ben. Det gikk bra, selv om jeg var svimmel og kvalm.
Jeg ble faktisk bare kvalmere og kvalmere, så til slutt måtte jeg gå litt inn i buskene og kaste opp. Tror ikke at noen så meg. På tilbakeveien stoppet Mr. Hawkins på et bakeri og kjøpte boller og vann til oss. Det ville jeg i hvert fall IKKE ha. Vi måtte også stoppe ved en innhegning der Mr. Hawkins’ veddeløpshest gikk og beitet. Han het «Bad Boy» og var fantastisk vakker. Her på Providencia er det hesteveddeløp på stranden hver lørdag, og de driver med oppdrett av veddeløpshester i stor stil.
Aldri noen gang har jeg vært mer takknemlig for å kunne legge meg ned på sofaen i cockpit i «Numa». Der ble jeg faktisk liggende i 3 dager. Så ingen bilder fra den tiden. Alle var så hyggelige og kom innom med piller og alskens remedier som jeg skulle prøve. Men det ble ikke bedre før Carol på «Innamorata» kom med piller av «alvorlig» karakter. Jeg får bare ta 3 av dem i døgnet. Hun er jo sykepleier, så jeg stoler på henne.
Så Steinar har ordnet med alle ting de siste dagene før avreise. Zarpe er hentet og vi er sjekket ut. Jeg har fått servert middag. To ganger faktisk. Jeg begynner å føle meg en antydning til bedre, og kan sikkert sitte på vakt. Hvis ikke får jeg jo stå da.
Torsdag morgen heiste vi ankeret klokka 06:30 som nest sistemann. «Quicksilver» somlet noe helt usannsynlig og det er veldig dumt, for de seiler ikke så fort.
Vi kunne nyte begynnelsen på en flott seilas. Vi fliste av gårde i 8,5 knop før vi måtte reve og vente på de som ikke seiler så fort. (Trykk på lenken for å se filmen).
Nå er vi på vei mot Honduras Bay Islands og nye eventyr.
FORTSETTELSE FØLGER.