Forfatter: Janne Hem

ISLA PINOS – TUPBAK

Vi la i vei fra Isla Fuerte ved 17 tiden og ble ganske snart møtt av skumpete sjø. Pølsene flakset rundt i stekepanna da jeg skulle lage middag.

Jeg hadde knapt gått og lagt meg og sovnet før jeg ble vekket av tjapping på VHF’en. Irriterte meg litt over at det ikke kunne være pause på VHF’en fra sånn omtrent 10 på kvelden til 7 på morgenen. Selv om det er enkelte i rallyet som er mer taletrengte enn andre (og sikkert kjeder seg på vakt), så jeg sovnet jo igjen etter hvert.

Da jeg ble vekket til 04-08 vakta fikk jeg forklaring på både VHF maset, at motorene ble stoppet og at vi seilte i VELDIG lite vind. «Schloss Ort» hadde mistet forstaget sitt, men hadde klart å sikre masta så den ikke falt over bord. De gikk derfor sakte fremover på motor. Vi var 6 båter som la oss rundt «Schloss Ort» i tilfelle noe skulle skje. Godt å være med i et rally når slike ting skjer. Og godt å se lys rundt seg så man vet at man ikke er alene. Rett og slett godt å bli passet på.

Vi gikk ikke i land engang den første dagen. Av en eller annen grunn var vi helt utslitte. Det ble soving og mat om bord. Ikke mange av de andre i armadaen var i land heller. De satte ikke ut jollene sine engang. Men vi fikk besøk av representanter for gunaene her på øya. Det kostet US$ 10,- å ligge til ankers her. Disse pengene går visst til samfunnet på øya og det er jo bra. Vi betalt med et anstrengt smil.

Numa trives godt her på Tupbak. Stille og rolig.

Jeg tror nok at mange av oss hadde lyst til å bli sittende en stund etter maten. Men vi ble faktisk jaget av gårde. Vel, jaget og jaget, det var kanskje å overdrive. Personalet skulle rekke en veldig viktig samling i rådhuset i landsbyen. Før det ble mørkt. Så kunne vi være så snille å gå. NÅ. Det gjorde vi selvfølgelig, og jollet ut til våre respektive båter.

Det store prosjektet til alle med kompetanse nå er selvfølgelig å få festet forstaget til «Schloss Ort» igjen. Det var en bolt som hadde bøyd seg og løsnet. Ingen hadde selvfølgelig akkurat en slik bolt, så den ble tvunget tilbake i riktig posisjon og forstaget var reparert.

USTUPU

Tidlig på ettermiddagen satte vi kursen mot Ustupu. Nå er vi ferdige med øy nummer en, så det er bare sånn omtrent 360 igjen. Ustupu er den største landsbyen i Guna Yala og vi hørte rykter om man kan få kjøpt SIM kort der. Vi får jo ikke engang lastet ned været hvis vi ikke har internett, så det var verdt forsøket.

P1020509

Også her er hovedfremkomstmiddelet på vannet kano. Trykk på lenken for å se filmen. 

Så er det slik at man ikke skal skue hunden på hårene. For ikke å snakke om å dømme uten å ha sett selv. Kapteinen kom blid og fornøyd tilbake fra byturen. Byen er bare stygg på utsiden kunne han fortelle. Inne i byen er det kjempefint. Folk er blide og imøtekommende. Han hadde også fått tak i SIM kort, men fikk ikke internett til å virke. Jeg gremmes. I morgen må vi dra inn i byen slik at jeg også kan se den.

 

Jeg er jo oppe tidlig enkelte morgener og da er det stummende mørkt. I denne byen telte jeg 7 lys. Ikke rart at folk går og legger seg tidlig. Da starter de også dagen tidlig. En fisker kom padlende forbi nesten helt lydløst. Og han sang så veldig vakkert at det var helt magisk.

Så var det på tide å reise videre.

ARIDUP

Vi hadde så vidt rukket å komme hjem til «Numa» før Tim var på VHF’en. Jolla hans hadde løsnet, og var nå på vei til å seile sin egen sjø. Det var stup mørkt, men Steinar jumpet ned i «Numita» og fikk reddet jolla som var på ville veier. Det er ikke greit å miste jolla si, det er jo nesten som en bil å regne. Kommer ingen vei uten den.

P1020620

De har virkelig balansen i orden disse gunaene. Den kanoen er virkelig smal. Trykk på lenken for å se filmen.

Etter at vi hadde sittet i sanden en liten stund, kom en kano med 3 gunaer. De var veldig oppspilt og forsøkte å fortelle oss noe. De lagde store øyne og sa «muerte» flere ganger. Steinar er jo nysgjerrig som få, så han tok med seg kameraet og ble med. Jeg ble igjen og passet på sakene våre. Ikke at jeg tror det er nødvendig. Urbefolkningen her stjeler ikke. Har vi fått beskjed om.

På formiddagen dagen etter var det på tide å dra videre. Vi kan jo ikke gro fast på ett sted. Det er mye å se. Coco Bandero Cays er neste stopp på veien.

COCO BANDERO CAYS

P1020738

Det er faktisk helt sant. Det var så spennende at jeg klarer ikke å forklare det en gang. Og så så morsomt. Den hysteriske kommentatoren er meg 🙂 Trykk på lenken for å se filmen. 

P1020742

Tim prøver å få ut kroken. Vi hadde spurt et par lokale gunaer om de ville ha den, men det ville de IKKE. De ba oss om å slippe den, så da gjorde vi det. Jeg tror ikke nursing shark er noe man spiser. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi møtte også noen svensker på denne ankringsplassen. Det var Tord og Anders fra «Lady Star». De kom om bord og fikk seg en pils og en hyggelig prat. De hadde heller aldri vært om bord i en katamaran, så de fikk omvisning selvfølgelig. Kapteinen liker å vise frem skuta og når det hagler lovord så stråler han som en sol.

NARGANA, YANDUP 

Vi kom til Nargana for å bunkre opp med pils og brød. Det har vi fått. «Canapesia» kom til «Johnny’s» og fortalte at de hadde måttet betale US$ 60,- for å ligge til ankers her i bukta i natt. Gjett om det ble spetakkel.

P1020775

Tidlig på morgenen heiste vi ankeret. Vi har ikke til hensikt å betale så mye penger for å ligge i denne bukta. Det viste seg senere at det var visst cruising permit de hadde betalt. Og det må alle som vil seile i San Blas betale til Guna Yala. Men vi fikk tak i pils og brød da. Trykk på lenken for å se filmen. 

GREEN ISLAND – KANLILDUP

Jeg har hatt et lite eksperiment om bord. Vaskemaskin og watermaker ble satt i gang samtidig, og jeg håpet at watermakeren skulle lage minst like mye vann som vi bruker på å vaske klær. Helst litt mer. Det viste seg at produksjon og forbruk er nøyaktig like stort. Vi er fornøyd med det.

Vi ble på Green Island i noen dager. Det var avslappende og godt å være der. Dessuten var det meldt mye vind, så vi kunne likeså godt bli værende.

Dagen etter var det nok en gang på tide å flytte på seg. Det er ikke langt mellom øyene her, så det blir aldri lange seilaser. Da vi tok opp ankeret fulgte det en kjempestor korall med. Diger. Og den har vi hengt i mens vi har vært på Green Island. Godt vi ikke har dregget, for det har jo blåst en del.

ESNASDUP

Denne kvelden hadde ble vi invitert på BOB på «Late Harvest». Altså Bring our Own Beer sundowner. De hadde invitert massevis av mennesker, så «Late Harvest» gikk nesten på felgen. Det var nok 20 mennesker om bord. Vi hadde et par hyggelige timer hos dem, før vi jollet hjem og lagde joikaboller til middag.

«Wapiti» har blitt mektig populære her på ankringsplassen. Det viste seg nemlig at de hadde en harddisk full av filmer fra 2017/18. Vi fikk rasket til oss harddisken først og kopierte 2 Terra Bytes med filmer. «Wapiti» kopierte våre lydbøker. Nå har vi mer enn nok underholdning for resten av turen, og vel så det.

EASTERN LEMMON CAYS

Denne gangen skulle vi til Eastern Lemmon Cays, og det er litt lenger unna. Hele 4 timer. Det viste seg at vær og føreforhold var helt perfekte. Opp kom seilene og motorene ble skrudd av. Vi fosset av gårde i 3,5 knop. Kanskje ikke så fort, men du store min så deilig det var.

P1030001

Vi fikk kronglet oss gjennom rev og brenninger og kom til disse fantastiske øyene. Dette må nok være den vakreste plassen vi har vært hittil. Øyene heter slik som Nuinudup og Banadup. Trykk på lenken for å se filen.

Vi hadde hørt at i San Blas finnes det ingen restauranter, og hvis du er heldig så er du til stede når grønnsaksbåten kommer. Og den er fryktelig dyr. Og alt av pils er utsolgt over hele San Blas. Vel, grønnsaksbåten kom i dag, og den var smekkfull av godsaker. Vi kjøpte 15 gulrøtter, 10 løk, 4 paprika, 1 ananas og 4 kasser pils. Totalt US$ 100,-. Nesten 1000 kroner. Det var 20 dollar for hver av kassene med pils, og 20 dollar for grønnsakene. Akkurat det motsatte av i Norge. Der er pilsen dyr og grønnsakene billige. Vi fikk vite at grønnsaksbåten bunkrer opp på fastlandet hver onsdag, så det var derfor den var så velutstyrt. På mandager er det ikke mye igjen.

Dette var et planleggingsmøte for festen i morgen. Jeg fikk i oppgave å lage et skjema der alle kunne fylle ut hva de ville ha å spise. Eieren her er ikke vant til å ha så mange gjester på en gang, og vi kommer til å bli mange. Vi ville gjerne gjøre det så lett for eieren som mulig. «Be-Be» hadde mesteparten klart. Det skal være vannleker, og vi skal lære oss å entre en jolle uten å ha stige.

Vi har også fått filmserier av «Wanderlust». Slik som Faulty Tower og Black Adder. Vi kommer til å kose oss. Det er fint å være med på et slikt rally. Det er gjerne noen som har noe, eller vet noe som du trenger. F.eks. så kom «Schloss Ort» bortom for å se på ferskvannsopplegget vårt til toalettet. De vil også ha det.

Dagen etter, ved 15 tiden var vi alle mann alle samlet på Red Roof Bar. Klare for Valentines Day Party. Vel, ikke «Q4» for Tim hadde ikke følt seg særlig bra i dag.

P1030061

Deretter kunne alle som ville prøve seg. Dan fra «Be-Be» var førstemann og klarte det elegant og perfekt. Ifølge «speakeren» ville eleganse og flott avslutning bli belønnet. Det kom ikke frem hva belønningen ville være. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030062

Kapteinen på «Numa» klarte også bragden til terningkast 5. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030066

Ikke alle hadde det like lett. Og det skjønner jeg godt. For man må faktisk dukke hodet under, og man får nesa smekkfull av vann. Og klaustrofobisk følelse (kan jeg tenke meg). Men Samantha klarte det litt senere. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030069

Så er det noe med disse ungdommene da. De er ganske så spenstige. Andreas fra «Wapiti» hadde ingen problemer. Trykk på lenken for å se filmen. 

Deretter var det stafett. To lag av gangen. Det var paddleboard, svømmefotgåing (i vann), svømming, trappesteg og øldrikking.

P1030090

Kanskje ikke verdens beste film, men moro var det. Trykk på lenken for å se filmen. 

Steinar hadde ikke helt fått med seg at han var på det ene laget. På sisteetappen som gjaldt å drikke ølen. Som forhåpentligvis inneholdt pils og ikke saltvann. Steinars lag tapte.

Så, mens dette pågikk, tok kvelden en fryktelig vending. Plutselig var det noen som ropte at Steinar var ønsket i «Q4». Tim var dårlig og ville at Steinar skulle komme. Steinar og jeg og en lege fra «Alia Vita» kastet oss i jolla og kom oss til «Q4» så fort vi bare kunne. Heldigvis var det flere som også ble med. Alle med førstehjelpskunnskaper.

Deretter fulgte en skrekkelig time. Vi tror Tim fikk et massivt hjerteinfarkt rett etter at vi kom om bord. Vi fikk så vidt sagt hei, før man måtte i gang med hjerte/lunge redning. Jeg kunne bare prøve å hjelpe Rhonda, som var sterk gjennom det hele. Bare hun fikk noe å gjøre, så fungerte hun fint. Resten holdt på med førstehjelp. Det var både lege og sykepleiere om bord. Det var oksygen og hjertestarter. Men ingenting hjalp. Han var død etter 5-10 minutter.

Etter en times tid sa Rhonda at det var nok. Tim ville ikke bli vekket til å bli en grønnsak. Da kom selvfølgelig alle tårene. Vi var mange som var helt overflødige i båten nå, så jeg ble med Helene tilbake til Red Roof Bar og hentet tingene mine. Jeg klarte ikke å slutte å gråte, så det var bare å komme seg tilbake til «Numa». Jeg gjorde klart en av lugarene i tilfelle Rhonda ville være hos oss istedenfor hjemme i «Q4». Men hun ville ikke la Tim være alene. Hun sendte faktisk alle hjem. Den dama er tøff.

Så kan vi snakke om sailing community. I går var det en lege på plass i løpet av 10 minutter. Samtidig kom en dame som snakker flytende spansk. I dag hjalp de da båten fra fastlandet kom for å hente Tim. Han blir fraktet til sykehuset i Panama City. Legen fortalte om dødsårsaken og tolken oversatte. Klokka 09:30 hentet vi Rhonda i «Q4» og jollet over til Red Roof Bar. Der ble det selvfølgelig enda flere klemmer og tårer. Men Rhonda fikk sitte og prate om Tim og gråte litt mer. I mellomtiden ble det bestemt at Steve fra «Wanderlust» og Rommy fra «Annalena» skal bli med Rhonda på «Q4», mens Samantha og Jutta seiler «Wanderlust». Så seiler de til Shelter Bay Marina i kveld. Da er Rhonda i nærheten av Panama City, sykehuset og den amerikanske ambassaden. Hun har hjemmet sitt og plass til eventuelle gjester som kommer for å hjelpe henne. «Wanderlust» kan deretter seile med alle de andre tilbake hit til Eastern Lemmon Cays. Dessuten er Suzie Too Gruppe 1 i Shelter Bay akkurat nå, og kan være til støtte og hjelp. Alt dette ble ordnet med i løpet av et par timer. Sailing Community er fantastisk å være en del av. Rhonda behøver ikke å bekymre seg om noe som helst.

Vi ble på Eastern Lemmon Cays et par dager til. Måtte jo høre hvordan det hadde gått med «Wanderlust» som hadde fått dieselproblemer på turen. Hva nå det betyr. De ble i hvert fall ønsket hjertelig velkommen tilbake og takket for alt de hadde gjort for «Q4». Leo og Gerhard var nok lykkelige for å få konene sine tilbake i god behold.

ISLA PORVENIR OG WICHUBHUALA

Etter hvert virket det som om Nestor ble mer og mer stresset. Det var en grunn til det. De skulle ha en stor fest med hele landsbyen i kveld, for å feire datteren hans som ble 14 år i går. Alle kvinner som blir 14 år feires med en storstilt fest. Han sa ikke noe om guttene. Så vi betalte han 20 dollar for bryet og jollet tilbake til båtene våre.

WEST HOLANDES CAYS (Acuakargana)

Utenfor flyplassen på Porvenir er det ikke særlig hyggelig å ligge, så vi heiste ankeret og hadde til hensikt å sette kursen mot West Holandes Cays. Jeg må si hadde til hensikt, selv om det ble sluttresultatet, men før jeg hadde fått ankeret helt opp sluttet både fjernkontrollen og fotbryteren til ankeret å virke. Heldigvis var det kommet såpass langt opp at vi unngikk å sette oss fast i revene på vei ut av havnen.

Vel utenfor faresonen viste kapteinen nok en gang hvilken tusenkunstner han er. Fotbryteren hadde hengt seg opp, slik at sikringen gikk hele tiden. Da virker heller ikke fjernkontrollen. Kjettingen hadde også krøllet seg inni ankervinsjen. Ledningen til fotpedalen ble kuttet og kjettingen korrigert og ankeret kom helt opp. Håper det fortsetter å virke, for å ikke ha anker som virker her i San Blas er det samme som å måtte reise herfra.

«Be-Be» ligger for anker utenfor Waisaladup og inviterte oss på veldig sen sundowner. Vi hadde jo spist middag, og solen var gått ned for lenge siden. Men Dan og Lori er kjempehyggelige mennesker, så vi jollet over og tok en drink.

Men så var det slutt på freden. Vi ble kalt opp av «Innamorata». Carol er nesten ferdig med å sy skyddet vi bestilt av henne. Mot regnet. Som kommer en gang i blant. Så nå trengte hun «Numa» for å gjøre de siste justeringene.

EAST HOLANDES CAYS

Og du snakker om å bli lurt. Vi heiste jo ankeret og satte kursen for East Holandes Cays. Hele 30 minutter unna. Man kan jo bli utslitt av mindre. Vi var klare for å kaste ankeret ved siden av «Innamorata», da Steve kom jollende. De hadde i grunnen invitert til fest i «Numa» i kveld fikk vi beskjed om, for Tom i «Honey Ryder» har bursdag. Og det er så mye insekter på stranden, og så er det så hyggelig å være om bord i «Numa», og så har vi så stor plass osv. osv. osv. Om det var OK da? Selvfølgelig sier vi ikke nei til slikt, men det kom litt brått på. Og det hadde vært fint om vi kunne ankre opp litt borte ved de andre, for da ble det ikke så langt å jolle. Du snakker om å ville ha det servert på et fat.

Men vi gjorde som vi fikk beskjed om. Vi fikk ankret opp og gjort rent båten i hui og hast. Det må jo se rent og pent ut når vi får gjester.

P1030237

Det ble selvfølgelig musikk også. Stuart (Stu) og Stepanie (Steph) fra «Matador» sørget for god musikk. Sabrina hadde med  massevis av rytmeinstrument som alle kunne spille på. Tom hadde også med bongo trommene sine. De er han en virtouse på. Denne damen som danser har jeg ingen anelse om hvem her. Sabrina synes så synd på dem, så hun inviterte de også. Og denne damen sølte ut massevis av vår gode vin. Ikke bra, eller populært. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030239

Mer musikk. Dette må vel være irske folketoner eller noe slikt. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030246

Jeff bidrar med et sangnummer. Jeg tror det er det femte eller sjette denne kvelden. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030248

Så når han først har fått scenen for seg selv, så er det vanskelig å få han til å stoppe. Da får han heller bare holder på til han ikke har noe mer stemme igjen. Trykk på lenken for å se filmen. 

Festen var veldig vellykket, og jeg tror Tom var fornøyd med bursdagen sin. Alle hadde med seg litt å bite i og det de skulle drikke. Det er en veldig god ordning synes jeg. Særlig nå når det nærmer seg 4 uker i San Blas og alle begynner å gå tomme for alt mulig.

Kjell og Kaia inviterte oss også på norske PANNEKAKER om bord i «2K». Fantastisk. Vi koste oss glugg i hjel og kunne velge mellom syltetøy, sukker eller bacon. Første gang jeg har smakt pannekaker med bacon, men det var faktisk ganske så godt. Så er det smått utrolig at dagen før vi skal reise videre, så er det 4 norske båter på ankringsplassen. «Numa», «2K», «Wapiti» og «Fiesta». Alle utenom oss skal gjennom kanalen denne sesongen.

Etter det hektiske bylivet i Colombia, har San Blas øyene gitt oss fred og ro i sjelen. Det finnes ingen hurtiggående båter, ingen partybåter, ingen vann scootere. Det er faktisk ingenting som ødelegger freden her. Til og med ikke elektrisk lys om natten. Stjernehimmelen er fantastisk. Jeg håper Tim syntes at dette var det perfekte stedet å forlate livet, selv om vi som er igjen kunne tenke oss at han hadde ventet veldig mange år til.

Nå setter vi kursen for Panama og er klare for nye eventyr.

FORTSETTELSE FØLGER.

P1020263

Vi gjorde mellom 7 og 8 knop på lett vind. Jeg vet, det er ikke en regatta vi er med på, men faktisk tok vi igjen alle de andre utenom «Canapesia». Trykk på lenken for å se filmen. 

Da vi var nesten fremme var det på tide å ta ned seilet. Det var IKKE vellykket. Furleren hadde gått i stykker. Det er altså den snurredingsen som trekker seilet inn og ut med evighetstauet. Vi hadde nok satt seilet for høyt. Det ble altså et svare spetakkel. Å få inn et 180 kvm stort seil, som ikke vil inn er veldig vanskelig. Steinar måtte ta det helt ned. Det betyr jo at vinden blåser det hit og dit OG ned i vannet. Jeg satt i styreposisjonen og utførte ordre. «Slipp skjøter», «start motorer», «revers», «forover». Seilet kom velberget ned (og opp av vannet), og ble stappet ned i lockeren forut. Det er fantastisk å ha en kaptein som bestandig (nesten) beholder roen.

Vi var slitne etter den usannsynlig lange seilturen. Hele 3 timer eller noe. Så vi måtte ha en siesta. Da jeg våknet fant jeg kapteinen snorkende i cockpit, og kystvakta på vei inn.

«Pisces» foreslo at vi skulle ha en sundowner til en forandring. Her hvor vi ligger nå er det forbudt å gå i land for alt er privat. Da er det jo egentlig litt rart at «Suzie Too» har funnet frem til denne plassen som passende.

Dagen etter våknet Steinar med vondt i det ene øret. Da var det frem med medisinkofferten og finne frem penicillin. Noen ganger er den intelligente mannen jeg er gift med merkelig uintelligent. Han tok nemlig med seg det verkende øret sitt ned i vannet og skrapet skrog i over en time. Det betyr at øret var fullt av vann veldig lenge. Vi får håpe det går bra.

P1020353

Jeg sa til Steinar etter utflukten til Santa Cruz, at byen så ut som en film fra etter ødeleggelsen av jorda. Bare at folk var vakrere og penere kledd.

Det ble ikke lange oppholdet på San Bernandino. Vi ble nemlig kalt opp av de som allerede er på Isla Fuerte med beskjed om at det var MYE finere der. Det er mulig å bruke kredittkort, det er internett, vi kan gå i land, OG det er barer og restauranter. Da var jo ikke vi vanskelig å overtale, så vi heiste ankeret og seilte de 32 nautiske milene til Isla Fuerte. Kapteinen har fortsatt vondt i øret, så han knasker smertestillende og sov nesten hele veien.

Det er ingen jollekai her, så vi måtte dra jolla opp på stranden. Noe det er veldig lenge siden vi har gjort. En hyggelig fyr kom og hjalp oss og vi ble veldig usikre på om han forventet tips. Men siden vi ikke har noen penger, så var jo ikke valget så vanskelig. Det ble ikke noe tips.

Dagen etter jollet vi i land igjen på leting etter internett. Det er ikke spesielt enkelt å få landet jolla på stranden. Vi må liksom ri på bølgene inn og hoppe ut akkurat når vannet er lavt nok og forte oss i land. Ellers blir vi dratt ut igjen. Men selvfølgelig mestrer vi det.

På veien tilbake til jollene våre møtte vi denne morsomme papegøyen. Den pratet og pludret og skravlet. Da vi begynte å le av den, lo den hjertelig tilbake. Det fikk oss jo til å le enda mer. Herlig liten krabat.

Denne gangen var det ikke så enkelt å komme seg opp i jolla. Vi bommet på bølgen som gikk ut og ble kliss våte begge to. Men etter at vi hadde tørket oss kunne vi sette oss ned akterut og nyte den deiligste tiden på døgnet. Solnedgangen. Og ikke noen sundowner i dag.

Så var det avreise dag igjen. Vi reiste ikke før på ettermiddagen, så på formiddagen reiste vi i land igjen. Ble kvitt søppel og den siste krampaktige turen inn på internett. Det gjorde mer eller mindre alle de andre også.

Og her kommer veien vi måtte gå for å komme til Playita. Vi begynner bakfra.

Film – 20190125_140854.mp4

 

Vi gikk jo feil første gangen vi skulle finne frem. Men for en liten Edens Hage vi kom frem til.

Så var vår tid i Colombia slutt for denne gangen. Neste gang vi er i Colombia er når vi kommer til San Andres og Providencia y Santa Clarita utenfor Nicaragua.

Nå setter vi kurs for San Blas øyene. Eller Guna Yala som indianerne der kaller øyene. Vi føler oss litt usikre, for det verserer så masse forskjellig informasjon. Ifølge reglene må vi ha Cruising Permit før vi kan dra til immigration. Cruising Permit får vi når vi kommer til Shelter Bay i Panama om en måneds tid, men vi må jo sjekke inn i landet. Ja, ja, vi får ta det som det kommer.

Jeg kunne godt tenke meg å komme tilbake til Colombia. Det er et land med masse historie, vakker natur, varme smilende mennesker, musikk og dans, lyder, lukter, sol, varme, regn, vind, vindstille. Colombia har alt. Og så er det jo så billig der. Kan anbefales på det varmeste. Så det er med litt klump i halsen vi heiser ankeret og reiser. Det har vært en opplevelse av de store.

FORTSETTELSE FØLGER

Værmeldingen hadde fortalt oss at vi kom til å få en behagelig tur til Puerto Valero som bare er et stopp på veien. Slik at vi slipper nattseilas. Værmeldingen hadde feil gitt. Nesten som vanlig må jeg si. Bølgene på 2,5 – 3 meter kom fra siden eller litt aktenfor tvers, noe «Numa» ikke er så begeistret for. Vi så også vindkast på 40 knop. Både jeg i cockpit og kapteinen i styreposisjonen ble søkkvåte av bråttsjø som kastet seg inn i båten. Tror det er første gangen jeg har opplevd. Jeg fant frem redningsvester til oss begge. Godt å være på den sikre siden. Vi seilte fort da. Kapteinen hoiet at vi hadde 12 knop. Altså på en surf. Men morsomt var det. Vi hadde bare forseilet oppe.

Vi hadde en deilig kveld og natt i Puerto Valero. Til ankers for første gang på en evighet synes vi, og ingen vind. Det ble hjemmelaget middag, et glass vin og en hyggelig prat. Men vi satt å gapte allerede klokka 20, så da var det natta. Vi skal tidlig i gang i morgen.

Klokka 06:30 neste morgen var ankeret heist og vi var på full fart mot Isla Grande i øygruppen Islas del Rosario utenfor Cartagena.

Vi seilte hele veien til Islas del Rosario med alle de andre båtene. Noen ganger ble det VELDIG tett, og det liker jeg ikke. Og når kapteinen setter kursen rett i fleisen på «Canapesia» kan han overta vakta selv. Noe han gjorde og avklarte situasjonen mesterlig.

P1010721

Vi seiler forbi Cartagena. Det blir spennende å komme tilbake hit. Trykk på lenken for å se filmen. 

Klokka 21 kom den allestedsnærværende kystvakta seilende forbi og ønsket oss god natt. Hyggelige folk.

Av en eller annen merkelig grunn var Steinar opp grytidlig morgenen etter. Det var ikke jeg. Sola stod rett inn i cockpit, men det var et lite problem i forhold til hva den hyperaktive kapteinen holdt med på med på morgenkvisten. Å nyte kaffe og nyheter kunne jeg bare glemme. Først var det SSB radio møte klokka 07:30 på OCC rally. Et helsikkes spetakkel så tidlig på morgenen. Samtidig holdt han på med et prosjekt for å kommunisere på telefon med solcellepanelene????? Hva den mannen finner på. Klokk 07:45 kom Fredrik fra «Bushpoint» padlende på et paddelboard og mens han hang på skutesiden kom Jeff fra «J Squared» svømmende. De hadde begge mye å fortelle om Cartagena. Både positivt og negativt. Så begynte VHF møtet for «Suzie Too Rally» klokka 08:15 der folk har helt usannsynlig mye de skulle ha sagt. Men endelig, rett før klokka 9 kunne jeg kose meg med kaffe og nyheter i forholdsvis rolige omgivelser.

Dagen etter var en stille og rolig dag. Vel, jeg fikk endelig ut fingeren og gjort rent båten. Ikke noe storrengjøring men nå kan vi i hvert fall se ut av vinduene. Steinar var på «floating» en liten stund. Det går ut på å binde sammen joller og andre flytende ting som kajakker og paddleboards, og så bare flyte med strømmen. Man har selvfølgelig med seg det man måtte ønske av drikkevarer. Og paraplyer og parasoller. Det er strålende sol hver eneste dag nå.

Armada Nacional var selvfølgelig til stede da vi heiste ankeret klokka 09 og så til at alle kom seg vel av gårde.

Fra innseilingen til Cartagena.

Ved 13 tiden kastet vi ankeret utenfor Club de Pesca i gamlebyen. Ifølge «Suzie Too» er det en skikkelig high end marina. Hvorfor overrasker ikke det oss. De driver jo bare med luksus.

Steinar og jeg var så sultne at jolla kom på vannet i lynfart. I en slik «High End» marina måtte det jo være en restaurant fant vi ut. Og det var det. Med deilig mat. Men vi fikk ikke spise sammen med de som hørte til i marinaen. Det fikk vi høre av en heller overlegen kelner.

Marinaen har åpnet dørene for oss som er med i rallyet. Ellers er dette en privat marina. Så veldig posh og flott vil jeg vel heller ikke kalle den. Men kjekt å ha en jollekai da.

Marinaen hadde invitert til velkomstparty den samme kvelden som vi kom. Vi fikk servert velkomstdrink og deilige tapas.

Tapas er jo ikke veldig mye mat for sultne sjeler, så ved 19 tiden begynte vi å vri oss i stolene. Vi var klare for mer mat. Noen ville gå til gamlebyen allerede denne kvelden, mens andre ville vente til det var lyst i morgen. I hvert fall så viste Rik på «Incentiv» oss veien til en Food Court. 10 minutter å få fra marinaen.

Plassen er organisert med en masse utsalgssteder av forskjellig junkfood rundt en plass der det er satt ut masse bord og stoler.

Vi fikk masse mat og masse pils for en billig penge på denne plassen. En lokal pils koster 5.000 Pesos og det er ca. kr. 13,-. Jeg kjøpte en haug med tortillas og ost som jeg absolutt ikke hadde sjans til å spise opp. Den kostet 10.000 Pesos. Ca. 28,- kroner. Det er veldig billig synes vi.

Ved 20:30 tiden begynte folk å gå. Det nærmer seg jo midnatt for oss seilere. Noe som er klokka 21. Da var vi trygt tilbake i «Numa» og kunne nyte utsikten til gamlebyen.

Dagen etter måtte vi sjekke inn. Vi er ganske så priviligerte vi som er med i Suzie Too Rallyet. Customs og Immigration kom til oss i marinaen, og innsjekking var gjort på null komma niks.

Vi har fylt bensin til jolla. Kjøpt i marinaen. Og gjett om den stoppet. Det betyr at Steinar måtte frem med verktøy og reparere. Bare for å oppleve at den stoppet igjen rett etterpå.

Vi er jo i Cartagena for å oppleve byen, så den andre kvelden ruslet vi over broa og inn i gamlebyen. Til Hostel området. Vi fant en sjarmerende liten uterestaurant på Plaza de la Santisima Trinidad. Dette er stedet der folk møtes.

Som sagt så er vi i Cartagena de Indias for å oppleve byen. Og hva er vel bedre enn en guidet tur.

P1010828

En av tunnelene var konstruert slik at den ga et massivt ekko. Det gjorde at soldatene øverst opp her kunne høre fottrinnene til fiendesoldatene. Og ikke nok med det. Den var også konstruert slik at de som kom nedenfra ikke kunne se hvor tunnelen ledet, mens de som stod oppe og skulle forsvare seg kunne se bena til de som kom. De ble selvfølgelig skutt i bena, og var de så dumme å bøye seg ned for å se hvor tunnelen gikk, så ble de skutt i hodet. Trykk på lenken for å se filmen. 

 

Noe som nesten var morsomst med klosteret, var ungene som tagg penger utenfor. Det har de selvfølgelig ikke lov til, så de var under et vindu bak klosteret der de sikkert visste at turistene kikket ut. De hadde en lang, lang pinne der de hadde limt fast bunnen på en flaske som de løftet opp til vinduet. Så da var det bare å fylle opp koppen med penger. De fikk en del av oss. Oppfinnsomhet belønnes.

Kapteinen har rett og slett blitt en duracell kanin. Han klarer knapt å sitte stille. Hvis han ikke er å hjelper noen med ett eller annet problem, så er han å kjøper noe.

På vei hjem fra byen i går stoppet vi på Convention Centre og kjøpte billetter til konsert med ungdomsfilharmonikerne. Det er klassisk musikkfestival her i Cartagena fra 4-13. januar.

P1020027

Vi er spente på hva slags musikk som skal spilles. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1020033

Veeeeeel. Det var jo en opplevelse. Dirigenten het Juan Pablo Valencia og solisten på harpe var Gwyneth Wentink. Hverken Steinar eller jeg var så begeistret for harpe sekvensen, men det første stykket var mektig og flott. Resten var rett og slett moderne. Noe som visstnok er veldig vanskelig å spille og for meg hørtes ut som pling plong og vilt sammensatte toner. Konserten het «Serie Latinoamericana», men det var ikke mange salsarytmer å spore kan man si. Trykk på lenken for å se filmen. 

Selv om musikken ikke var det vakreste vi har hørt, så var hele opplevelsen verdt å ta med seg. Hvor mange ganger får vi gått på musikkfestival i Cartagena i Colombia liksom?

Vi har også hatt besøk av en fyr på «Sophisticated Lady». Han lager Youtube videoer om seilerlivet. Tjener visst gode penger på det også har vi hørt. Han ville ta film av solcellepanelene våre. Jeg nektet plent å være med på noen video, men nå er vel Steinar Youtube-stjerne tror jeg.

Vi får se om det blir noe mer kalabashboller på meg. Men jeg har nå massevis av disse fruktene om bord, for vi er stadig på kalabash slang. Man vet aldri når kreativiteten tar overhånd.

Det begynner å nærme seg avreise til San Blas. Eller først skal vi tilbake til Islas del Rosario. Det betyr at møtevirksomheten og chandlerbesøkene blir hyppigere. Hver dag skal det nemlig rapporteres til kystvakta hvem som er hvor og når.

P1020056

Det er uhyggelig mye trafikk rundt denne ankringsplassen. Juleferien har pågått helt til nå og da er det masse colombianere som er på ferie her i Cartagena. Det er små og store båter som alle spiller høy musikk. De kjører fort eller sakte, gjerne mellom båtene som ligger til ankers. Noen ganger er det ganske irriterende. Men disse colombianerne er så hyggelige og usjenerte. De glaner rett inn i båten og vinker henrykt tilbake når vi vinker til dem. Litt hyggelig også da. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi har vært i butikken og proviantert til turen til San Blas. Der har vi fått beskjed om at det ikke finnes restauranter og ikke butikker. Men, det kommer grønnsaksbåter i ny og ne. Av dem kan vi få kjøpt litt grønnsaker til en uhorvelig dyr pris. Så derfor provianterer vi for 37 dager her i Cartagena. Ikke det at grønnsakene vil holde så lenge, men vi har i hvert fall kjøtt, kjøttdeig, pølser og kylling til middager. Jeg er redd for at kjøttet er bankekjøtt og ikke biff. Det viser seg jo senere. Ost, egg, pasta og skinke er også innkjøpt så jeg tror vi er berga. Kanskje vi til og med får en fisk i tide og utide. For all den maten, inkludert 6 kasser pils og en flaske gin betalte vi litt i overkant av kr. 3.000,-. Billig. OG en ansatt i butikken trillet handlevognen tilbake til marinaen for oss. For kr. 13,-. Billig.

De siste par dagene i Cartagena var vi ute å spiste både alene og sammen med flere andre i Suzie Too Gruppe 2. Vi fikk også tak i US$ som vi må ha i San Blas. Der må vi betale all immigration, customs og cruising fees kontant med dollar. Kapteinen hadde en selsom opplevelse når det gjaldt å få vekslet Pesos til USD. Han dro i banken på kjøpesenteret, men der hadde de ikke dollar. Men de kjente en mann som hadde som jobb å veksle dollar, så de ringte han. Steinar måtte stå utenfor banken og vente og etter hvert kom det en fyr med en ryggsekk full av dollar. Det kan jo ikke ha vært ulovlig for det var banken som ringte han. Virkelig merkelig. Så nå har vi dollar til San Blas og Panama. Og vi har kjærlighet på pinne til barna i San Blas.

Gatemusikanter er det også flust av. På Plaza Trinidad veksles det på å være dansegrupper og musikkgrupper. Et yrende folkeliv.

Det var skikkelig show på torget denne kvelden. Gutta kan tromme og jentene kan virkelig vrikke på hoftene. De er skrudd sammen annerledes enn oss jenter fra skandinavia. De har nok kulelager i de hoftene tror jeg.

P1020101.

Vi seiler ut av Cartagena. Og for en by dette er. Den MÅ rett og slett oppleves. Trykk på lenken for å se filmen.

Turen tilbake til Isla Grande i Islas del Rosario tok 4 timer og var fullstendig begivenhetsløs. Ingenting gikk i stykker. Ikke var det vind og ikke var det bølger. Godt vi hadde fylt diesel.

Det var et møte allerede første ettermiddagen. I bassenget på hotellet. Men det var mange som ikke hadde kommet enda, så det var nok litt mislykket. Vi fikk med oss at allerede i morgen er det 5 båter som reiser til San Bernandino. De skal ta med seg de to siste øyene på colombiakysten. Vi skal jo  reise direkte til San Blas herfra.

På kvelden fikk jeg testet ut det nye kjøttet vi kjøpte i Cartagena. To DIGRE biffer (håpet jeg). Men det var det altså ikke. Det var altfor trått og trevlete til det. Det gikk fint an å spise og var godt også, men jeg tror det må kokes ja. Steinars «biff» blødde innvendig og var også kald. Ergo, dette kjøttet kan ikke stekes som en biff. Vi får prøve en annen fremgangsmåte neste gang.

Vi har også fått vasket båten utvendig. Når vi ligger på en slik deilig plass som dette, så kan vi lage vann. Her er det ikke noe dieselsøl.

P1020144

Kapteinen måtte selvfølgelig prøve en av hengekøyene, og jeg forsøkte å få han til å drite seg ut som straff for all den flørtingen i bassenget. Trykk på lenken for å se hvordan det gikk. 

Nå begynner vi å bli veldig usikre her. Alle, utenom «Be-Be» skal reise sørover til San Bernandino og Isla Fuerte for derfra å seile over til San Blas i flokk og følge. Fra de som allerede har seilt hører vi bare fine ting om disse øyene. Og Colombia er jo så flott. Nei, nå er vi usikre. Hva skal vi gjøre. Rett til San Blas, eller følge de andre til øyene.

Morgenen etter sjekket Steinar været enda en gang, og ble betenkt. Ikke så mye for vinden som kommer opp i 27 knop (midt på natten selvfølgelig), men for bølgene som er meldt til opp mot 3 meter og med korte intervaller. Vi har ikke lyst på heisatur over det karibiske hav, så vi meldte på VHF nettet på morgenen at vi blir med til San Bernandino og Isla Fuerte. Ikke så morsomt for «Be-Be» kanskje. De vil heller ikke reise alene, så de blir også med til øyene i sør.

FORTSETTELSE FØLGER

Å få opp ankeret var lettere sagt enn gjort. Med revet på babord side og «Honey Ryder» til styrbord, 1 meter vann under kjølen og en hissig vind rett i trynet ble det en nervepirrende affære. Vi klarte det selvfølgelig og kunne sette kursen mot Huaritcheru – Cabo de Vela. Vårt første stopp i Colombia.

P1010295

På tur inn mot Colombia – trykk på lenken for å se filmen.

Det viste seg at turen slett ikke ble så ille. Masse vind og bølger på begynnelsen, men det roet seg etter hvert. Heldigvis. Det siste strekket inn til ankringsplassen var rett og slett behagelig og ganske morsom. Flere av de andre båtene meldte på VHF’en at de fortsatte direkte til Santa Marta, men resten av oss kastet ankeret i Cabo de Vela utenfor landsbyen Huaritcheru. Et helt umulig navn å huske. «Suzie Too» hadde satt opp dette stedet som en fin plass å ankre på veien til Santa Marta. Da slipper vi å seile i ett strekk. Vi hadde heist ankeret i Aruba klokka 14 og var fremme klokka 12:20 dagen etter. Så det hadde gått unna. For å si det mildt så blåser det som et helvete i denne bukta. Det er ingen bølger for det tar den lave landtungen av for, men vinden får blåse friskt og freidig. Godt vi har et anker vi stoler på.

Ralph på «Mora» ble vår talsmann og han fikk forklart at vi var med i «Suzie Too Rally Group 2». Da var kystvakta verdens hyggeligste mennesker og vi fikk beskjed om at de var der for å passe på oss. Hvis det var noe som helst vi lurte på så var det bare å kontakte dem på kanal 16. Det var litt ekkelt og spennende på en gang. For når vi tenker på Colombia så er det narkotika og geriljakrig som dukker opp i tankene. Og kanskje kaffe. Ikke snille soldater fra kystvakta.

Gruppe 1 hadde også kastet anker her. Siden vi ikke har sjekket inn i landet er det ikke tillatt å gå i land selvfølgelig. Det hadde flere i gruppe 1 gjort, og lagt det ut på Facebook. Suzanne (den store lederen vår)  hadde ikke vært blid. Så vi er flinke og går ikke i land. Vi kunne selvfølgelig ha spurt kystvakta om vi kunne, men……vi inviterte til sundowner i «Numa» isteden.

Først var responsen laber. Alle var nok slitne etter nattseilasen, og mesteparten har jolla bundet fast på dekk. Men da de hørte at Steinar skulle hente Tim i «Q4» og Steve og Carol i «Innamorata» var det flere som ville komme. Og Steinar hentet alle. Og alle ble kliss våte. Nå er det masse bølger.

Dagen etter ble en avslappingsdag. Ralph har kontakt med kystvakta, og de vil vite når vi skal reise videre slik at de kan avslutte vaktholdet. 4 båter reiser i dag og resten i morgen. Deriblant vi. Men før det ble besluttet var det «Vær-møte» på VHF’en. Og aldri har jeg hørt så mange meninger om vær og føreforhold. Særlig var det mye snakk om Gabo de Juan de Guia som er et kapp vi må runde inn til Santa Marta. Skikkelige skrekkhistorier ble fortalt, og jeg kjente at jeg gruer meg.

Så var det bare å vinke adjø til Huaritcheru (for et navn) og legge i vei til Santa Marta. Ankeret kom opp ved 8 tiden på morgenen og om 24 timer er vi i Santa Marta.

Vi hadde fått klar beskjed fra «Suzie Too» om å prøve å planlegge seilasen slik at vi var ved Sierra Nevada de Santa Marta ved soloppgang. Den blir sagt å være helt fantastisk.

Turen rundt kappet gikk også på skinner. Litt mer bølger, men ikke mer vind. Altså ingenting å være redd for.

P1010350

På veien inn til Santa Marta kom det en mottagelseskomite med massevis av delfiner. Våre favoritt sjødyr. De fulgte oss nesten hele veien inn. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det ble etter hvert en anspent stemning på marinakontoret. For det første så måtte det fylles ut en hel bråte med papirer, selv om alt var sendt på forhånd. For det andre må vi betale US$ 6,- pr.dag for vann og elektrisitet. Det er visst noe som er avtalt med «Suzie Too Rally». Ifølge «Pisces» er vannet forurenset og «Numa» kan jo ikke bruke strømmen. Det er 60 Hertz og vi har 50. Så de 35% vi får i rabatt på marinaavgiften tar de igjen på strøm og vann. Mange sure miner på kontoret i dag, men det går nok over etter hvert.

Så var det ut å sjekke byen. Og å kjøpe brød.

Den første kvelden i Santa Marta var det informasjonsmøte/sundowner ved minimarkedet i marinaen. Der kan vi kjøpe kald pils og også litt enkel mat. I morgen begynner Steinar og jeg på spanskkurs. Kjekt å kunne litt av det språket de snakker i dette landet. Steinar kan jo allerede noe, så han må begynne på kurset for viderekommende. Jeg er totalt nybegynner.

Litt skummelt var det at immigrasjonsmyndighetene hadde vært og hentet Ken i «Pisces». Det betyr at Grace var overlatt til seg selv og det er ikke bra. Hun begynner å bli litt dement og mister lett orienteringsevnen og vet ikke helt hva som skjer. Men vi vet jo det, så de som lå i båten ved siden av tok henne med hjem. Heldigvis kom Ken snart tilbake, og det viser seg at kanadiere må betale mer i immigrasjon enn andre. Merkelig. Men det er sikkert noe politikk greier.

Dagen etter arrangerte marinaen et velkomstparty for oss.

P1010410

Vi koser oss med deilig mat og hyggelig prat. Skikkelig mye skravling. Trykk på lenken for å se filmen. 

Mange tok en tur til byen etter endt velkomstparty. Deriblant Steinar. Der er det gatemusikanter, folk som danser og et yrende folkeliv. Men jeg orket ikke. Kan ikke være med på alt hele tiden heller. Litt alenetid er godt.

Det blåser helt ekstremt i denne marinaen. Vi har målt opp mot 40 knop i vedvarende vind. Det betyr faktisk at glassene blåser av bordet. De lokale kaller vinden «La Brisa Loka», og den oppstår ved juletider og varer ut januar. Det er fallvinder som kommer fra fjellene.

Det skjedde også noe lite hyggelig ved båten vår en dag. Leo fra «Schloss Ort» kom for å levere tilbake en generator han hadde lånt. Da han skulle gå fikk han se noe stort som lå og drev i vannet. Det var en del av en flytebrygge, og den grep han tak i. Jeg holdt med båtshaken mens Leo prøvde å få et tau rundt den. Det var da det skjedde. Leo fikk lillefingeren i klem mellom båtshaken og tauet og ropte ut. Han sa au et par ganger og fikk fingeren løs. For meg så det ut som om den var knust. Det var helt skrekkelig. Han bare ga meg tauet og sa han måtte på sykehuset, og så gikk han. Med fingeren i været.

Vi har selvfølgelig også vært i gamlebyen og spist middag.

På vei inn i parken

Street dance i paviljongen i parken. De var virkelig flinke gutter.

På balkongen på «Ouzo». Førsteklasses mat, førsteklasses vin og førsteklasses service. Vi storkoste oss.

Og så kom julaften da. For første gang uten Ida og Ole Martin. Må innrømme at det stakk i mammahjertet.

 

P1010437

Vi begynner å bli en flott og sammensveiset gjeng. Trykk på lenken for å se filmen.

«White Elephant Gift Exchange» går ut på at de som har lyst til å være med kjøper med seg en gave. Det kan være hva som helst men ikke noe veldig dyrt. Hvis man ikke absolutt vil da. Litt kreativ innpakking kan også gjøre gaven attraktiv. Kanskje er det noe fint. Vi var 20 som deltok. Alle får tildelt et nummer, og nummer 1 begynner med å velge en gave fra gavebordet. Og pakker den opp. Nestemann, nr. 2, kan velge å stjele denne gaven eller velge en ny. Alle gavene kan stjeles bare to ganger. Det var fryktelig morsomt og det var spesielt en gave som var spesielt populær. En høne formet som en kurv som man kunne legge egg i. Jeff på «Canapesia» døpte den umiddelbart for Henrietta. Jeg fikk tak i en oransje shorts til Steinar og en smekke med «Marry Christmas» på.

Den harde kjernen dro til byen etter festen. Jeg er heldigvis ikke medlem der, så jeg var så privilegert at jeg kunne dra tilbake til «Numa» å legge meg ved 23 tiden. Det har vært en strålende julefeiring selv om familien min ikke har vært her.

Michael på «Late Harvest» har gjort det til sin oppgave å fortelle meg om frukter i karibien. Tidlig 1. juledag kom han travende med en halv papaya og en halv pomelo. Han forklarte inngående om papayaen. NÅR den var klar til og spises, og HVORDAN den skulle spises. Men eller uten lime. Jeg smakte begge deler, og det var nydelig. Pomeloen må vente til en annen dag. Vi skulle ut på båttur så jeg måtte vekke en heller fyllesyk kaptein.

Etter maten samlet vi oss igjen i skyggen ved stranden. Flere av oss badet, og vannet var grisekaldt. Merkelig. Noen av de nye damene (som jeg ikke vet hva heter) hadde med seg nydelige kaker, men det gikk mest i drikke og snacks. Vi er jo seilere.

Mini markedet i marinaen er stedeet vi møtes om kveldene for sundownere. Det er mange som er flinke til å spille instrumenter, så de har trommet sammen til music jams.

Kanskje det er det som har inspirert Steinar til å finne frem saxofonen igjen. Håper han rydder den bort igjen snart. Denne filmsnutten må ses på eget ansvar. 

P1010538

Vi kom oss endelig om bord i bussen. 10 personer i hver buss. Hun som kom med bussene var superstressa for at vi ikke skulle komme oss av gårde tidsnok. Til hva aner jeg ikke. Minca går ingen steder. Trykk på lenken for å se filmen.

Vi ble også vist teltet der bønnene ble tørket. Men der var det en kjempediger veps som guiden mente var for farlig for oss.

Så var det på tide å rusle videre. Først tilbake til Minca, og det tok jo sin tid. Vi er mange seilere som skal samles. Noen går sakte og skal se på alt av ting, mens noen går fort.

P1010587

Endelig fremme i fossen. Det blir jo litt lite og puslete, men du store min så deilig det var å endelig være fremme. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1010591

Vi leker oss i fossen. Selvfølgelig var det enkelte som skulle vise seg skikkelig frem og klatret opp til kulpen i 2. etasje.Trykk på lenken for å se filmen.

 

Før jeg fikk sukk for meg var den trivelige tiden i vannet over, og vi måtte ut å klatre igjen. Jeg hadde spurt om det var enda mer klatring og fått et klart nei til det. Snakk om løgnfull guide. Men først måtte jeg jo drite meg ut litt. Jeg tok på meg sokker og sko, og så viste det seg at vi måtte vasse i elva. Før vi måtte klatre opp en vanvittig bratt sti. Jeg blåste i skoene og vasset uti med dem på. Det fikk gå som det går. Michael viste seg å bli min store redningsmann. Lårmusklene mine ville ikke samarbeide mer, og jeg tror ikke jeg hadde kommet opp åssiden hvis han ikke hadde tatt meg i hånden og halvveis dratt meg opp. Jeg var så takknemlig at jeg kunne ha grått. Kathy, kona hans, forteller at han er en mester i å se når folk har det vanskelig og da gjør han alt for å hjelpe. Steinar hadde det litt vanskelig med sin egen kondisjon, men langtfra så ille som jeg.

Da vi kom tilbake til Minca satte vi oss ned på fortauet ved en liten kiosk og fikk oss en kald pils. ALLE ville ha en kald pils da. Det ble litt diskusjoner om hvor langt det egentlig var til «Jungle Joe». Guiden sa, bare 15 minutter, men han stoler vi ikke på lenger. Han sier det han tror folk vil høre. Jeg tenkte at jeg kunne klare 15 minutter selvfølgelig, og det skulle jo ikke være mer klatring.

Heldigvis reddet Tim i «Q4» meg. Han nektet å gå et eneste skritt til, så han og Rhonda skulle sette seg på en restaurant. Drikke pils og spise deilig mat og slappe av. Så jeg tenkte: «Ut i jungelen igjen, eller kose meg på restaurant». Valget var ikke vanskelig. Steinar var usedvanlig medgjørlig og ville gjerne være med på restaurant. Jeg sa han bare kunne fortsette. Tim og Rhonda ville ta vare på meg. Men han ble med kona si. Herlig.

Mens Steinar klippet seg gikk Rhonda og jeg en tur i «byen». På handletur ?. Det tok nøyaktig 5 minutter. Jeg fikk kjøpt en liten maske av solguden og Rhonda kjøpte noen armbånd. Det som gjorde meg litt irritert var da jeg så stedene der de solgte turer til de forskjellige severdighetene rundt Minca. Vi kunne enten gå, ri hest, kjøre scooter eller kjøre jeep. Og den som bestilte turen vår hadde valgt å GÅ. Vel, det er jo billigst. Og jeg har fått masse trim. Som jeg trenger. Men allikevel……….vi kunne jo ha sett så mye mer.

En annen ting som er litt spennende. For 10 år siden var Minca helt stengt for turister. I åsene rundt her holdt FARC geriljaen til og det var livsfarlig å være her. Nå er det bare fred og fordragelighet. Jeg håper at det varer og at Colombia ikke får noe mer krig.

Det var helt riktig av oss å ikke bli med på den turen til «Jungle Joe». Det hadde vært over 30 minutter med klatring rett opp åsen. En skikkelig hard tur. Verre enn til vannfallet. Maten hadde vært god da. Men kakaoplantasjen var at de fikk servert kakao hos Joe. De fikk også se hvordan man lager hus av bambus. Det hadde vært veldig interessant.

Turen tilbake til marinaen i Santa Marta gikk ikke helt uten komplikasjoner. Det var et par som ikke hørte hjemme blant oss som satte seg inn i taxien. Vi hadde jo ikke hjerte til å kaste dem ut, så det ble en trang fornøyelse tilbake. De hadde visst ikke skjønt at de ikke skulle ta denne bussen for de ble kjempeforbannet da sjåføren ikke ville kjøre dem dit de skulle. Han var betalt for å kjøre Suzie Too deltagere fra Minca til marinaen. Og det var det. Vi gikk før vi så resultatet av krangelen.  Det var deilig å komme tilbake til «Numa» og få av seg de våte skoene og sokkene.

Vi gjør jo også ting i båten. Som å vaske klær og vaske opp og vaske båt og vaske jeg vet ikke hva. Steinar har også byttet armaturene i dusjene og vaskene på badene på babord side. Det har blitt virkelig fint. Men det er 34-35 varmegrader ute, og det innbyr ikke til å gjøre hverken det ene eller det andre. Vi svetter for det meste. Men vi er på spanskkurs. Vanskelig. Vi har ikke tid til å øve. Tiden bare forsvinner.

De kunne kanskje ha øvd litt mer. Men kanskje det er det de gjør nå. 🙂

En kveld fikk vi med oss juleforestillingen som vises som små filmsnutter på katedralens fasade. Parroquia Del Sagrario Y San Miguel. Helt fantastisk.

Ikke bare nisser, men litt juleevangelium også.

Hvert av showene varte i omtrent 15 minutter, og så begynte det forfra igjen. Vi så det to ganger og det var nesten så vi fikk julestemning.

Michael på «Late Harvest» har visst nådd gjennom til meg når det gjelder frukt. Vi har vært på supermarkedet og hamstret litt forskjellig frukt. Som vi egentlig ikke ante hva var.

Det har vært veldig mange sosiale sammenkomster her i Santa Marta. Vi har nå blitt kjent med alle og enhver, for det er umulig å unngå.

Her i denne marinaen må jeg si at vi har opplevd den verste vinden hittil på turen. Selv sammenlignet med seilturen hit til Colombia. Den kommer tidlig på kvelden og varer hele natten. Svell er det også, og stakkars «Numa» jager som en verpesyk høne. Håper ikke kryssholtene blir røsket av. Nå skal det bli godt å komme ut til ankers snart.

Nyttårsaften ble feiret som på julaften. Vi hadde spleisefest med grilling av det vi måtte ønske.

P1010638

Gutta boys griller. De skravler noe helt forferdelig, så det var nok mange som fikk svidde biffer og hamburgere. Trykk på lenken for å se filmen.

Men det er jo nyttårsaften og vi forventer fyrverkeri og yrende folkeliv i byen. Derfor rusler en hel gjeng av oss opp i gamlebyen. Om vi klarer å holde oss våkne til klokka 24 er jo et spørsmål, for midnatt for oss seilere har vi funnet ut er klokka 21. Senest.

P1010657

Vinden har tatt seg opp, men bare vi holder godt på glassene, så går det bra. Trykk på lenken for å se filmen.

P1010659

Underholdning fikk vi også. Man kan jo kalle det akrobatikk. Trykk på lenken for å se filmen.

Vi ventet med spenning på fyrverkeriet, men jeg må innrømme at det var begredelige greier. Tror vi så en 5-6 raketter og så var det ferdig.

GODT NYTT ÅR OG VELKOMMEN 2019. Vi gleder oss til å se hva du har på lur for oss.

Da det var gjort ble det siesta både på han og meg, og sløving resten av dagen. En sundowner ble det selvfølgelig, og et «værmøte». Det er ikke lenge til vi endelig kan slippe fortøyningene og reise fra marinaen. Alle værrapporter skal da selvfølgelig diskuteres i det uendelig.

Så var det på tide å proviantere. Neste stopp er Islas del Rosario og der er det ingen butikker har vi fått høre. Altså må vi ha middag for et visst antall dager. Vi var MANGE seilere i butikken i dag, og jeg tror butikken gikk tomme for pils. Og dette er en stor butikk. På tilbakeveien gikk kapteinen innom marinakontoret og betalte regningen vår. Det kostet utrolige 2.600.000 Pesos. Altså i overkant av NOK 7.000,- med 35% rabatt. Huff, her var det dyrt.

Den siste kvelden i Santa Marta arrangerte marinaen et avskjedsparty for oss.

P1010670

Det var også ordnet med underholdning for oss. Et band som heter «The Funky Band». Trykk på lenken for å se filmen.

P1010673

Bandet var virkelig flinke og fikk opp stemningen. Det var til og med folk som danset. Men det er nok fordi søsteren til Terry er danselærerinne. Trykk på lenken for å se filmen.

Avreisedagen satt jeg grytidlig i cockpit og koste meg med kaffe og internet. Kathy på «Late Harvest» hadde organisert når hver og enkelt av oss skulle seile ut av marinaen. Vi hadde fått avreise kl. 08:10 som siste båte. Men, altså, seilere gjør som de vil, så alle hadde gått tidlig. De som ikke skulle reise i dag kom travende bortover brygga og tok fortøyningene før vi fikk sukk for oss. Heldigvis hadde Steinar tatt inn strømmen og vannet.

Selv om vi var skeptiske til å reise til Colombia har alle bange anelser blitt gjort til skamme. Folk her er glade og inkluderende. De slår gjerne av en prat. Hvis vi forsøker å prate spansk blir de kjempeglade og korrigerer uttale og ordbruk med et smil. Vi har ikke opplevd noe som i det hele tatt er tilnærmet skummelt, så nå gleder vi oss til å bruke enda noen uker i dette flotte landet.

FORTSETTELSE FØLGER.

Vi trodde det skulle ta omtrent 10 timer å komme oss til Aruba. Det tok bare 7. Men det skal sies at vi hadde forseilet oppe og motor i gang. Vi måtte lage vann. Så selv om vi reiste fra Curacao som siste båt, så var vi ikke sist inn. Turen bød på 1,5 – 2 meter bølger og 20 knop vind litt sånn akten for tvers. Faktisk så seilte vi like fort med eller uten motor. Det oppdaget vi da vi skrudde av motoren på oppløpet mot Osthavn i Oranjestad. Hovedstaden på Aruba.

Det viste seg at å slå seg til ro ikke var så enkelt. Vi ligger omtrent på landingsstripa til flyplassen. Fly kommer inn i lav høyde og lager et fryktelig spetakkel.

P1010099

Fly kommer inn for landing. Klikk på lenken for å se filmen.

Men det varte jo ikke hele natten, og til slutt bare overhørte vi det. Ikke noe problem. Alt gir jo veldig inntrykk den første gangen man kommer til en ny plass, så også her på Aruba. Da en merkelig tromme/disco/lyd/musikk startet på stranden med et mektig volum ble til og med Steinar stram i maska. Oi oi tenkte vi. Både discomusikk og bråkete fly på en gang. Dette blir jo et herlig opphold. Den såkalte musikken var bare den ene kvelden, og flyene overhører vi. Så dette blir bra.

Det var MYE vind på morgenkvisten dagen etter at vi kom, og mange båter hadde dregget. 3-4 båter sirklet rundt og prøvde å finne ny ankringsplass. Det er ikke så lett når vi er så mange båter. Her er det grunt lenger inn og på babord side er det et digert rev.

Tidlig på ettermiddagen jollet vi inn til Renaissance Marina. Vi må betale for å bruke jollekaia og bli kvitt søppel. Men alt i marinaen, utenom restaurantene var stengt. Til og med marinakontoret var stengt. Merkelig. Men, det er jo søndag. Siden jeg var kjempesulten gikk vi på kinarestaurant og spiste lunsj, slik at utflukten kunne fortsette i fred og fordragelighet.

Etterpå gikk vi en runde i Oranjestad for å sjekke fasilitetene. Der traff vi også Ken og Grace fra «Pisces» og tok en liten runde sammen med dem.

Det vi så av Oranjestad i dag var rett og slett deprimerende. Alt er selvfølgelig tilrettelagt for cruise turistene. Av en eller annen merkelig grunn så betyr det rådyre merkebutikker og gullsmeder.

Rikmannsbutikker. Det er garantert IKKE slike butikker fattige seilere handler i. 

P1010120

Veldig spesielt med båtholdeplass inne på hotellet da. Kapteinen hadde store problemer med å få snudd båten og kommet seg ut igjen. Vanskelig å få utvidet passasje og snuplass etter hvert som båtene blir større ville jeg tro.

Det var kjekt å ta denne turen inn til marinaen i dagslys for da fikk vi et inntrykk av det digre revet som vi ikke vil kjøre på. Vi må kjøre helt inne ved land for ikke å gå på, og det klarte vi fint. Denne gangen.

Sabrina på «Honey Ryder» har VHF nett hver morgen klokken 08:15. Der annonseres alt av hva folk måtte trenge hjelp til, om de har noe å selge/gi bort eller om det skjer noe spennende. Altså alt hva en seiler måtte trenge å vite. Og nå er det selvfølgelig happy hour som gjelder.

P1010131

Jeg tror faktisk vi var alle mann alle på denne samlingen. Og under over alle under, vi så «The Green Flash». Selvfølgelig stod hun som var aller mest skeptisk med ryggen til, så hun kan skylde seg selv. Alle vi andre jublet og klappet.

Heldigvis varer ikke slike Happy Hours så veldig lenge. Ikke lenger enn til klokka 19 for da er det mørkt. Helt mørkt. Vi får derfor deilige rolige kvelder om bord i «Numa». Som regel.

Steinar har tatt i bruk sine brødbakerferdigheter igjen. Vi var enige om at det første forsøket måtte beskrives som særdeles mislykket. Men den gutten er ikke skuggeredd, han satte i gang med et nytt brød. Ny oppskrift, nye muligheter. Etter hvert blir det nok bra.

Vi tok også en ny tur inn til byen etter hvert. Måtte jo sjekke om den hadde annet enn fancy butikker å by på. Det var det vel dårlig med, men i bakgatene var det i hvert fall ikke så ille.

P1010157

Det går også kjempefine turisttrikker rundt omkring i byen. Jeg synes de er veldig vakre.

I bakgatene var det faktisk flere butikker som solgte billige varer. Vi fant en som solgte billige barneklær, og det trengte vi jo. Rallyet har en innsamlingsaksjon på gang. Det skal gis gaver til et senter for barn i Santa Marta i Colombia. De trenger absolutt alt har vi forstått. Selvfølgelig skal vi bidra. Vi har kjøpt klær, leker, plastalina og fargeblyanter. Håper det blir godt tatt imot.

Selvfølgelig er vi også samme med våre seilervenner, og vi blir sakte men sikkert kjent med dem alle sammen.

Det ble en av de dyreste kveldene vi har hatt hittil. US$ 70,- for taxi og US$ 60,- for maten (ikke inkludert pils som vi selvfølgelig drakk mange av). Hyggelig var det lell. Så veldig hyggelig var det ikke da vi tok jolla hjemover i mørket. Vi gikk selvfølgelig på grunn på revet. Heldigvis er kapteinen forsiktig i ukjent farvann og kjørte i sneglefart. Ingen skade skjedd.

Den store snakkisen oss seilere imellom er om noen har fått tilgang til internett. Hvilken leverandør leverer det beste nettet til den billigste prisen. Vi har faktisk fått vite at Digicel leverer ubegrenset bruk for bare US$ 20,- for en hel uke. Megabillig. Det må vi skaffe oss.

P1010215

Vi skravler og blir kjent. Allerede nå virker det som om vi kommer til å bli en sammensveiset gjeng, vi i Suzie Too Rally Gruppe 2 (S2R2).

Kapteinen fikk tak i internett til oss også. US$ 23,- for 7 dager med 12GB pr. dag. Altså tilnærmet fri bruk. Kjempebillig. Da kunne jeg laste opp bloggen fra Curacao med bilder og det hele. OG jeg kunne se på Netflix. Vel, Steinar fikk også se da.

Steinar har vært god handyman igjen og reparert to doer om bord. «Numa» begynner jo å bli en tilårskommen dame og ting går i stykker. Denne båten kunne vi ikke hatt hvis kapteinen hadde hatt 10 tommeltotter. Vi har også hatt masse vann i skroget på vår side og etter noe detektivarbeid fant han ut at det var en slange i dusjen som hadde hoppet av. Sikkert på grunn av det høye vanntrykket i Seru Boca Marina.

Alle gode ting må jo ta slutt en gang. Selv om vi nesten bare har vært på stranda og drukket solen ned med de andre seilerne, så er det jo hyggelig å ha vært på Aruba. Selv om vi kunne vært foruten. Vi skal nå på en kjempelang seiltur til Colombia. Ihvertfall tar det mange timer. Til og med en natts seilas er det. Derfor må det provianteres.

Etter 20 minutters gåtur kom vi til «Price Smart» som butikken heter. Der solgte de alt i store kvanta. Kjøttdeig for eksempel kom ikke i 4-500 grams pakker, men 2 kg i hver pakke. Og det gjaldt alt. Så vi fikk MASSE mat. 3 kg indrefilet (nam-nam), 4 kg kjøttdeig, 3 kg kyllingfilet og massevis av pølser. Samt mye annet. Jeg hadde lyst på en pakke tyggis, så nå har jeg tyggis for de neste 4 årene.

Vi fikk alt om bord i «Numa» og arkivert på dertil egnede plasser. Jeg måtte dele opp kjøtt og pølser i passe porsjoner. Det blir litt mye med 3 kg indrefilet på en middag.

Neste morgen jollet Steinar til land og leverte passene og skipspapirene til Rommy på «Annalena» og Kathy på «Late Harvest». Disse to jentene fikk sjekket ut alle båtene og seilerne slik at vi slapp å dra tilbake til den grusomme cruisebrygga. Vi kunne ikke vært mer takknemlig. De gjorde det så enkelt for oss alle sammen.

Vi rakk en liten tur på land med den siste rest av søppel. Tenkte også at vi skulle kjøpe med litt pils, men det kostet utrolige US$ 4,- for en liten boks i butikken i marinaen. Så de fikk bare beholde dem. Vi fant alt vi trengte i en liten «kinabutikk».

Etter hvert var vi alle klare for avreise. Men da kom Gerhard på «Annalena» med en beskjed på VHF’en at de måtte vente til i morgen. Pumpen til kjølesystemet hadde streiket. Han fikk umiddelbart hjelp av kapteinene på to andre båter og problemet ble fikset. Godt å være med i et rally der alle passer på og hjelper hverandre.

Aruba er sikkert en fantastisk øy å komme til hvis man er på cruise skip eller på charter tur. Men jeg tror ikke dette er et sted vi vil dra tilbake til. Gran Canaria er vel så fint. Så, da ses vi i Colombia.

FORTSETTELSE FØLGER.

Vi hadde en kjempefin seilas til Curacao. 20 knop vind litt aktenfor tvers og 1,5 meter bølger med oss.

Men med en gang vi kom inn på «grunna» rundt Eastpoint på vei til Spanish Water ble det riktig ruskete sjø en stund, og det brygget opp til regn.

Drittværet varte heldigvis ikke lenge, og da vi nærmet oss innseilingen til Spanish Water hadde det både løyet og sluttet å regne.

Det er godt at jeg ikke er kaptein, for jeg så virkelig ikke den trange innseilingen til Spaanse Water som det heter på Nederlandsk.

Kapteinen hadde ingen problemer med å finne frem, og innseilingen var jo ikke SÅ trang da. Måtte bare komme litt nærme for å se den. Veldig nærme. 

Heldigvis fant Steinar frem, og vi kom velberget frem til Seru Boca Marina ca. klokka 14. Der hadde både «Utimo» og vi bestilt plass. Hjelp til å fortøye fikk vi også, selv om det ble en selsom opplevelse. Naboen vår stod og pratet ustoppelig, og hjelperne våre la fortøyningene på den mest merkverdige måte. Så innen vi endelig lå på plass, var stemningen om bord en antydning til amper.

Etter en lang siesta, og deilig biff i «Numa» på kvelden, var kapteinen og admiralinnen nok en gang i godt humør. Vi avsluttet kvelden med bena på bordet, en god film og et deilig glass rødvin. Livet er herlig.

Siden denne marinaen ligger langt uti «huttiheita» måtte vi leie bil. «Numa» og «Ultimo» leide hver sin. Godt å kunne gjøre noe på egenhånd også.

En merkverdighet var det at de skulle ha betalt i kontanter. Altså kontanter, hvem er det som har det nå til dags? For en måned koster det US$ 666,-, så vi måtte til minibanken. Det ordnet seg heldigvis til slutt. Folka fra leiebilfirmaet var serviceminded som få.

Det var da på tide å reise til Willemstad og diverse kontorer for å sjekke inn i landet. Etter mye om og men fant vi endelig fram og fikk parkert. Men ikke uten at «Ultimo» måtte opp med GPS’en på telefonen. Veiskilt er en mangelvare her.

Customs var en grei affære. Noe av det enkleste kapteinene hadde vært med på. Alle detaljene om pass og båt hadde vi sjekket inn på forhånd i SailClear. Men så skulle vi på Immigration. Diskusjonen gikk da høylytt om vi skulle gå eller ta bilene. JEG tapte og måtte GÅ.

Vi prøver å finne immigration blant busker å kratt på toppen av Willemstad.

Etter Immigration måtte vi Port Authority som HELDIGVIS lå vegg i vegg. Her i Curacao får vi nemlig ikke ankre opp hvor vi vil. Vi må si ifra i god tid hvor vi skal, og får bare være på en plass i 3 dager. Men vi ligger jo i marina akkurat nå, og har ikke den fjerneste idè om hvor vi eventuelt skal ankre opp. Så vi slapp. Men, når vi finner ut om vi skal ut til ankers fikk vi streng beskjed om å møte opp på Port Authority igjen. Tror ikke det blir aktuelt nei. Vel, kanskje ut til ankers i Spanish Waters. Senere.

Så var det bare å traske tilbake til bilen. Men først måtte vi ha mat. Vi hadde jo ikke spist hele dagen.

Vi har skjønt at det bare er å rope opp Port Authority, så åpner de broen. Det tar ikke lange tiden, og med små båter åpner de bare en liten åpning. Hadde nok ikke vært så enkelt hvis det hadde vært noe annet enn en gangbro. 

Vi tok oss en runde rundt i byen etter maten, og det er en fin liten by. Det blir morsomt å utforske den senere.

Vel tilbake i Santa Barbara Plantation (Santa Barbara Golf and Beach Resort) kjørte Steinar og jeg litt rundt. Det er så rent og pent her at det er helt utrolig. Hotellet ser helt fantastisk ut, og vi gleder oss til å innta stranden der. Seru Boca Marina er også veldig ren og pen. Pytteliten, og ikke veldig mange som er i båtene sine. Men da er det stille og rolig. Herlig.

Curacao utgjør sammen med Nederland, Sint Maarten og Aruba, Kongeriket Nederlandene. Vi fant jo fort ut at de er flinke til å prate engelsk her. Alle gjør det. Og selvfølgelig nederlandsk. For alle tror vi er fra nederland. Men vi hører også et annet språk som minner veldig om spansk. Men det er papiamento. Det er et kreolspråk som inneholder spansk, engelsk, portugisisk og nederlandsk, samt litt arawak og vestafrikanske språk. Tror det blir vanskelig å lære. Vi holder oss til engelsk vi.

Men selv om det ikke finnes mange veiskilt, og vi ikke helt klarer å lese kart, så har vi vært på utflukt. Det må man selvfølgelig når man kommer til et nytt sted. Med bil.

Turen gikk nordover på øya. «Ultimo» kjørte først, og de mistet vi på Queen Juliana broen. Hvordan det er mulig å miste noen på en bro er mer enn jeg forstår. Men vi visste sånn omtrent hvor vi skulle, så vi kjørte nordover med freidig mot.

Jeg tror at Curacao er en øy vi kan like veldig godt. Det er mye grønnere enn på Bonaire. Atmosfæren føles god og arkitekturen og fargene på husene gjør meg glad.

Heldigvis fant vi «Ultimo» igjen. Det er Carina som til enhver tid er informert om hva man skal se og gjøre (og spise) på de nye stedene vi kommer til. Uten henne blir vi jo helt handikappet. Første stopp var Playa Portomari.

Dette er en virkelig fin plass, og vi hadde det fint her en stund.

Etter maten ruslet vi litt rundt for å se på fasilitetene. Og en av dem var en strandgris.

Så var det på tide å fortsette ferden nordover. Conny og Carina hadde fått informasjon om at vi MÅTTE dra til stranden i Santa Cruz. Der skulle det være en grotte som heter Blue Room. Og alle (utenom meg) hadde lyst til å snorkle der.

På vei til Santa Cruz. Det er ganske mye frodigere her enn på Bonaire. 

Det viste seg at det var altfor langt å svømme til grotten. Vannet var heller ikke særlig innbydende. Siden det var så grumsete er det vanskelig å se hvor du setter føttene, og koraller er noe vi har den største respekt for. De skjærer opp føttene til folk uten å spørre om lov først.

Etter en liten svømmetur, var alle klare for å dra sørover igjen. Selv om det ikke var lange turen igjen til nordspissen av øya. Men det kan vi ta en annen gang.

Det er flott her på Curacao

Vi var også nedom Santa Martha. Og der fikk vi se baksiden av medaljen. Det var helt klart at dette hadde vært en flott resort en gang i nær fortid. Alt var overgitt og i ruiner. Stranden var heller ikke noe å skryte av. Vi tror det går fort med forfallet her på øya hvis det ikke vedlikeholdes hele tiden.

Så vi fortet hjemover.

Da var det jo allerede blitt tidlig ettermiddag, så vi kjørte rett til Boca 19, som er en annen restaurant på resorten her. Etter hvert så har vi funnet ut at Seru Boca betyr hull nummer 0, og Boca 19 betyr hull nummer 19. Hull 1 til 18 er altså golfbanen som ligger rundt. Det tar tid, men etter hvert forstår vi mer og mer.

Den kvelden spiste vi også middag på Boca 19. Alle bordene var egentlig opptatt, men Conny flirtet skamløst med serveringsdamen, så da fikk vi bord allikevel. Godt å ha Conny til å ordne opp for oss en gang i blant.

Vi er jo som regel i båten og ikke bare på restaurant. Nå har vi oppdaget at det stinker kloakk fra BEGGE septiktankene. Og det er veldig flaut når vi ligger i marina. Steinar har gått i gang med å sjekke problemet. Men det luktet også rart i lugaren vår, og det viste seg å være gammelt vann fra watermakeren. Kapteinen lurte på hvor lenge det var siden JEG hadde sett under lukene i dørken. Altså var han i dårlig humør. Men alt ble fikset og lukten ble borte.

Men så var det på tide med restaurantbesøk med «Ultimo» igjen. Denne gangen på luksusrestauranten på Santa Barbara Golf Club. Det er rett og slett en helt fantastisk flott restaurant (med helt fantastisk flotte priser ☹).

Når vi kommer inn i lokalet åpner hele restauranten seg opp mot horisonten. Tror aldri jeg har vært på en restaurant med bedre utsikt. Betjeningen var ytterst profesjonelle, atmosfæren avslappet, maten var veldig god, vinen perfekt temperert. Men……man kan diskutere om det var verdt prisen.

En merkelig ting her i Curacao. Folk er ferdige å spise og drikke og ute av restaurantene før klokka er 22. Til og med på steder vi oppfatter som «steder der seilere går for å bli kjent med andre seilere». Det er nok noe man må bli vant til.   Betjeningen var i hvert fall overlykkelige når «Numa» og «Ultimo» endelig var klare til å betale regningen. Vi var de siste gjestene, og klokka var ikke engang 21:30. Merkelig.

Og så var det på tide med utflukt igjen. Eller utflukt og utflukt. Vi reiste rett til Pirates Bay som ligger rett nord for Willemstad. Et litt kitchy sted med piratfigurer i alle former og fasonger.

Det eneste vi klarte å lokalisere, var en deilig liten strand, et par tre spisesteder på stranden og et dykkerfirma. Etter å ha spist ruslet vi litt rund på stranden og sjekket dykkerfirmaet. De hadde noen fantastiske «dykkermopeder». Man sitter på den, har hodet i en boble med luft, og så kan man kjøre under vann. Nesten som en u-båt. Helt utrolig. Men det kostet US$ 115,- for 45 minutter, så det var ikke interessant.

Før vi kjørte tilbake til Willemstadt, tok vi en sving opp til Piscadera. Det skulle være en lagune der, og en liten marina.

Der parkerte vi og gikk på Rif Fort. Det står faktisk på Unescos liste, uten av vi helt forstår det. Bare en del av fortet er bevart, og resten er et gigantisk kjøpesenter med BARE dyre butikker og små drikke-/spisesteder. Det heter noe så fint som Renaissance Curacao Restort & Casino og Renaissance Mall. Det er selvfølgelig tilrettelagt for cruise turistene, som i dag tøyt ut av 5 digre skip. Det var smekkfullt av folk.

Vi tok også en rusletur langs bryggen, og den var full av små utsalgsboder. I grunnen så er hele Willemstad tilrettelagt for turister, med tusenvis av suvenir sjapper, markeder og små spisesteder. Man må ut til forstedene for å få kjøpt for eksempel nye kaffekopper eller kokekar.

Innimellom alle restaurantbesøk og utflukter med «Ultimo» er det jo litt å gjøre på båten. Steinar er en kløpper med nålen, og reparerer shortsen sin.

Og så var det på tide å ta farvel med «Ultimo». Conny og Carina har bestemt seg for å gå gjennom Panama kanalen i år, mens vi har bestemt oss for å bli lenger på Curacao og i karibien. Det er faktisk liten sjans for at vi ser dem igjen, i hvert fall i Stillehavet, så det ble litt snørr og tårer da vi tok farvel. Vi har jo seilt med de lenge og blitt gode venner. Vi kommer til å savne dem.

«Ultimo» seiler avgårde mot Panama. En tur på ca. 3 dager. Fair winds gode venner. Kanskje vi ses igjen. 

Vel, så har «Ultimo» reist fra oss, og hverdagen kan begynne. Vi skal jo være her på Curacao i noen måneder, og jeg skal begynne et nytt og bedre liv. Altså fant jeg frem joggeskoene (som luktet mugg). Musklene i bena mine er fraværende, så de har jeg tenkt å vekke opp igjen Håper jeg.

Etter en så lang og slitsom tur trengte vi rekreasjon. Stranden i Santa Barbara skulle utforskes.

Vi koste oss masse på stranden. Men, vi fikk lettere sjokk av prisen på en pils. Steinar kjøpte en til meg og en til han, og det kostet US$ 15,-. Så det er nok første og siste gangen vi kjøper pils på stranden.

Vi koser oss også masse i båten.

Faktisk så tok det ikke lange tiden før det var nesten som å være hjemme. Vi gjør det som vi pleier å gjøre. Vel, kanskje ikke akkurat dette.

Ifølge Steinar er det ikke saltvannet i slangene som gjør at det stinker, men selve septiktanken. Det oser ut av luftuttaket når vi trekker ned. Jeg håper så veldig at det er riktig, for nå er det ikke stort mer å gjøre med denne septikdritten. Kapteinen har vært helt enestående flink, og fortjener litt medgang nå. I morgen skal de settes på plass. Håper han får spleiset alle slangene han har saget over.

Men andre ting må jo også gjøres.

Vi er og bader hver eneste dag på Santa Barbara Beach. Og en dag ble vi kjent med noen nye svensker.  Anneli og Thomas fra Stockholm. Når «Ultimo» har forlatt oss, så får vi bytte dem ut med andre svensker. Thomas og Anneli har hatt feriehus her i 3 år. Nå hadde de solgt det for en hel drøss med millioner og skal bygge sitt eget drømmeferiehus. Det blir flott. Vi utvekslet mailadresser hvis det skulle være ønskelig med en sammenkomst.

Og så har jeg hatt bursdag. Som vanlig var det ingen gratulasjon å oppdrive fra kapteinen, bare Facebook hilsener fra andre venner og bekjente og familie. Kjente at jeg ble litt (veldig) sur. Jeg må slutte med det. For jeg ble servert nydelig frokost på pizzarestauranten på resorten. Så da var egentlig dagen berget for meg. Men det var ikke slutt med det.

Vi i har jo kjørt litt rundt på øya, og vært på andre strender. Men stranden i Santa Barbara er så desidert den beste. Her er vi hver dag. Bare en 1 times tid, men det er nok til en halvtimes svømmetur og en halvtimes sol.

Steinar filmer stranden. Det er perfekt her.

Som sagt, så lever vi omtrent som hjemme, bare at ting tar litt lenger tid. Vi er på stranden, gjør diverse husarbeid og diverse reparasjoner i hjemmet vårt (altså Numa). Vi må handle på Van den Tweel.

Vi avslutter gjerne kveldene med middag i båten og en serie på Netflix. Det er godt internett her i denne marinaen.

Så har vi søndag da. Det jeg sa om at Seru Boca er en stille liten  marina tar jeg tilbake når det gjelder søndager. Da er det et svare spetakkel fra sånn omtrent klokka 17 til klokka 21. Day cruiserne som ligger her er utstyrt med de mest spektakulære stereoanleggene, og konkurrerer om å spille høyest. Det er ørten mennesker om bord i alle båtene, og det grilles og drikkes. Trivelig med liv i leier’n, men noen ganger er det litt i overkant.

Vi har også spist middag med Anneli og Thomas. På Boca 19. Kjempetrivelig. Vi møter de på stranden også sånn dann og vann. Kanskje de vil komme å spise i «Numa» en kveld.

Vi har selvfølgelig gått gatelangs i Willemstad også. Og endelig blitt bedre kjent med byen. Den er ikke stor for å si det sånn. Vi måtte ha nye kaffekopper, for kapteinen har forsøkt å gjøre de vi har rene med klor. Noe som har gjort at kaffen smaker helt forferdelig.

Etter å ha trålet alle gatene i Willemstad, og nok en gang funnet ut at det kun er suvernirbutikker måtte jeg spørre: Hvor får man tak i kaffekopper som det IKKE står Curacao på? Det får man på Van den Tweel.

De er flinke til å pynte opp uterom her i Willemstad.

Det er litt vind i dag, og bølgene slår inn i kanalen. Lurer på om det er noen som våger seg ut på denne stien i dag?

Vi fikk tak i kaffekopper på Van den Tweel. Men av glass. Passer dårlig i en båt. Kjenner at jeg savner de gamle koppene allerede. Med antiskliunderlag og det hele. Men det er veldig mye bedre enn designer kaffekoppene til US$ 15,- pr.stk., med Curacao på.

Kapteinen skal også begynne å trimme. Han vurderer å spille golf. Det er en kjempediger golfbane rundt helt marinaen her, så hvorfor ikke. Men før han får komme ut på banen må han slå 1.000 treningsballer.  Det er godt for han å komme seg vekk fra båten og ha litt alenetid også, så vi får se hvordan det tar av.

Vi har hatt en merkelig bryggefyr til å gjøre et par jobber for oss. Han har forkortet baugspydet med omtrent en halv meter, og overhalt påhengsmoteren til «Numita». Det kom på US$ 140,-. Noe som må sies å være ganske så billig. Men fyren er en merkelig skrue som forteller om smugling uten å bry seg om at noen hører på. Kanskje han bare skrøner.

Kapteinen begynner å bli ganske så rastløs, så vi tok en luftetur til Willemstad igjen. For å se folk, og oppleve en ny liten restaurant.

Der var det også et par mannfolk med hver sin digre iguan. De tjente penger på å la turistene ta bilde sammen med dem. Et bilde, betaling, og så sprang de bort til baren og kjøpte en øl. De traff i hvert fall mange mennesker.

Steinar har kommet i gang med golfingen sin. Første dagen slo han 120 baller, og hadde vært på streningsbanen i MANGE timer. Da han kom tilbake kollapset han i cockpit og sov i et par timer. Andre dagen slo han like mange baller, selv om korsryggen verket. Da trengte han ikke noen siesta. Han synes det er gøy, så dette tegner godt. Jeg på den annen side synes ikke det er SÅ morsomt å gå lenger. Men jeg prøver å følge opp. Svømming derimot er veldig mye hyggeligere. Det betyr: Ikke så slitsomt. Å, jeg svake menneske.

En gang i blant er vi i Willemstad og ser mennesker, og spiser deilig mat. Eller noen ganger er det deilig mat, noen ganger ikke. Men jeg slipper i hvert fall å lage middag hver eneste dag.

Det er morsomt å sitte å studere menneskene som går forbi. Turister for det meste. Men en dag var det også morsomt å få med seg kelnerens iherdige kurtisering. Han var nok bare 20 år eller noe, og flørtet hemningsløst med 4 amerikanske jenter som satt ved ett av bordene. Alle veldig vakre. Får håpe han fikk draget på en av dem i hvert fall.

Vi har også sett en leilighet på Finn.no som det hadde vært morsomt å kjøpe. Den er i samme bygget som svigermor bor i. Også i andre etasje, men i den øvre inngangen. Det kan kanskje være like godt å ha en leilighet som hele familien kan benytte. Å bo på hotell eller hos familie i flere uker når vi er hjemme i Norge kan jo by på utfordringer.

Endelig har vi også fått tatt oss sammen og invitert Anneli og Thomas til litt småmat og vin. Litt vanskelig å finne på ting siden Thomas ikke spiser kjøtt eller kylling. Men vi fikk det til.

Dagen derpå ventet usannsynlige mengder med oppvask på meg. Mengder med tomme vinflasker, og restemat som var helt ubrukelig å spare på. Som vanlig hadde vi kjøpt inn altfor mye mat. Ikke er vi vant til å feste lenger heller, så dagen derpå ble en heller laber opplevelse.

Men vi fortsetter med trimmingen. Steinar har fått fryktelig vondt i ryggen av å svinge golfkøllene, men jeg begynner å få dreis på å gå også. Det går ikke fortere, men jeg har funnet ut at jeg kan gå hver dag istedenfor å gå så langt annenhver dag. Aner ikke hva som er best jeg.

Deilig med bad hver dag. Og godt å kunne erte Inger litt også.

Steinar bader, og lekrere kaptein skal du lete lenge etter

Nå har vi vært her så lenge at vi har fått våre favorittsolstoler. Vi blir ganske satt ut hvis de er opptatt. Selv om vi bare skal bruke dem en halv times tid.

Steinar har nå slått golfballer i nesten 14 dager, og har sett frem til å kunne gå på banen. Han ble mektig skuffet da en fyr fra golfklubben skulle sjekke om han kunne gjøre det. Men han pratet bare om golfbanen og leverte fra seg masse reklame. Steinar hadde sett for seg at «spesialisten» skulle sjekke hvordan han slo ballene og komme med forslag på forbedringer. Slik ble det altså ikke. Bare at han måtte slå flere baller.

Jeg har fått bestilt flybilletter hjem til Norge, så 4. mai går turen hjemover. Håper vi har fått et sted å bo innen den tiden.

Så har vi endelig fått lokalisert «pirat-baren» der alle seilere visstnok møtes.

Ut på tur aldri sur. Nå er det lenge siden vi har vært på jolletur

Jolletur. Juhuuuuu hvor det går. 

Pirat restauranten. Her kan vi sikkert få det mye moro. 

Vi jollet forbi alle som ligger på svai i Spanish Water, men det var ingen nordmenn der, og vi kjenner jo ingen, så vi stoppet ikke noe sted for å si hei. Dessverre var det heller ingen seilere på pirat restauranten. Men, vi fikk deilig mat, og det var mange lokale folk der. Prisene var det heller ingenting å si på. 13 gylden for 3 pils, 1 hamburger og 1 spagetti bolognese. Tilbaketuren ble en heller skvalpete affære, men det er deilig å være ute å kjøre jolle igjen. FRIHET.

Nå har jeg gått til det ekstreme skrittet å opprette en oppskriftsbok. På middagsretter. Som jeg kan lage i båten. Håper jeg. Ikke at jeg tror jeg blir en gourmetkokk, men det blir ganske kjedelig å spise på restaurant. Og så langt har jeg faktisk laget noe ganske godt. Pølsegrateng for eksempel………vel det ble litt godt.

Utkjøringen fra stranda «vår» er veldig vakker.

Vakker blomstrende hekk. Fargen er så intens at man nesten kan tro at den er uekte. Noe den ikke er. 

Siden det ikke var særlig mange seilere der første gangen vi var der, så dro vi tilbake til «Pirates Nest» (som jeg har fått vite at det heter) et par dager etterpå. Da var det levende musikk som ble varmt anbefalt av betjeningen. Denne gangen var det en norsk båt på ankringsplassen, så vi stoppet og pratet litt med han. Han skal bare være et par dager til, før han reiser vestover mot Panama. Han reiser alene, for mannskapet hadde blitt sendt hjem samme dagen. Det var en som begynte å bli skikkelig demen, og det kan man ikke ha om bord. Hyggelig å hilse på en nordmann igjen da.

Musikken ble spilt og sunget med innlevelse og engasjement. Kapteinen hadde hørt nok etter et par melodier, men vi ble sittende en stund til.

Denne kvelden fikk vi heller ingen kontakt med nye seilere. Men folket på motorbåten i marinaen var der, og colombianerne vi trodde hadde reist i går. Væren er ganske dårlig akkurat nå, så de måtte kaste anker og avvente bedre vær.

Som sagt, så begynner livet å innta vante daglige rutiner. Som at jeg går, vi svømmer, vi er å handler dagligvarer, Steinar er på chandler, jeg gjør regnskap og skriver blogg, Steinar holder på med vedlikehold av Numa og er i gang med nytt prosjekt. Stabil plattform. Vi begynner å bli ganske fastgrodd til land. Og litt bortskjemte. Vi har stabil strøm hele tiden (selv om mesteparten kommer fra solceller og ikke landstrøm), og godt internett. Ikke mye seilerutfordringer her nei.

Og vi har kjøpt leilighet. Hvis vi får den da. USBL leilighet som vi må vente i 14 dager på å vite om vi får. Hvis noen har ansiennitet i borettslaget, kan de tre inn i kontrakten hvis de vil. Så vi får se hvordan det går.

Vi har, eller rettere sagt Steinar har funnet en jazz restaurant. Den er å finne på Avila Beach Hotel i det historiske Pietermaai distriktet i Willemstad. Så da måtte vi selvfølgelig utforske den.

Blues Bar & Restaurant lå på en egen pir ut i vannet.

Vi rigget oss til i baren med et eget lite bord og en vinflaske på deling. Selve scenen er på et loft over baren, så vi hadde den beste utsikten.

Jeg håpet på blues og Steinar håpet på jazz. Steinar vant.

Det var stor stemning og masse mennesker. Vi likte både musikken og stedet. 

En lokal kjendis fikk også masse oppmerksomhet og applaus.

Vi likte oss veldig godt på Blues Bar & Restaurant, så før vi gikk bestilte kapteinen bord til oss neste torsdag. Da skal vi spise deilig mat og sitte litt lenger fra musikken og nyte en spektakulær solnedgang (håper vi).

Det er påske, og da har også folk her på Curacao fri. Det betyr MASSE mennesker på stranden «vår». Steinar prøver å fortrenge at han ikke har lyst til å spille golf lenger, så han er ikke vanskelig å be med på stranden. Det er massevis av småbåter som legger til ved brygge. Og det er hyggelig med folk, men kan de ikke holde seg unna der hvor jeg skal svømme da. Som er langs hele brygga. Særlig unger er uberegnelige vesener. Jumper i vannet uten varsel. Hyl og skrik og spruting. Neida, det er kjempehyggelig med massevis av folk og barn med utømmelige mengder energi.

Siden det er påske er det jo ikke mat å oppdrive i butikken. Alt er stengt. Det betyr jo at vi MÅ spise på restaurant. Vi hadde tenkt å spise biff teriaki på sushi restaurant, men den var også stengt. Så derfor måtte vi spise her:

Vi venter på maten

På en av våre turer på stranden, stod Steinar og pratet med en lokal nederlender da jeg var ferdig med svømmeturen min. Han kunne fortelle at Santa Barbara Beach var den fineste stranden på Curacao. Hotellet her blir brukt av fastboende som et «feriested». De reiser hit og blir en dag eller to. Så det er derfor det er massevis av folk i helger og ferier, men nesten folketomt i ukedagene.

Steinar fortsetter med «plattform-prosjektet» sitt. Han har hatt gjennombrudd og er svært så fornøyd. Ole Martin er også dratt inn i prosjektet. Han skal designe og printe ut delene på 3D printeren sin. Det blir spennende.

Palmesteinen jeg plantet i Martinique vokser som et uvær. Etter diverse påtrykk fra familien, om at den kom til å dø, vantrives, ødelegges, skades og jeg vet ikke hva hvis den ikke fikk sin egen potte, så har den fått det.

Så var det tid for jazzklubben igjen. Denne gangen med middag. «The Pen» er det korrekte navnet på denne klubben.

Heismusikk?

Maten var nydelig og betjeningen ytterst profesjonelle. Men vi gikk da bandet hadde pause.

Dagen etter mens Steinar koste seg i hengekøya forut, lagde jeg Biff Bourguignon. Du store for et navn på en kjøttgryte. Innen maten var ferdig hadde kapteinen blitt solbrent i panna og hadde fått pandaøyne etter solbrillene igjen. Men maten smakte godt.

Vi har skjønt at søndager kanskje er dagen for å gå ut å spise middag. Da er det noen ganger, ikke alltid, et lurveleven i marinaen. Veldig høy musikk fra flere digre musikkanlegg i veldig små båter. Tror musikkanleggene må ta plassen i halve båten. Men det er ikke hver søndag. Og øreklokkene til Steinar hjelper meg å beholde vettet.

Vi fortsetter å ta små turer til Willemstad. Det er veldig hyggelig.

Fra den lille restauranten vår i Willemstad

Fra Pietermaai. Fargerike bygninger

Slik har vi det i Santa Barbara Beach & Golf Resort:

 Inngangsporten. Vi føler oss godt passet på her. Men vi ser jo ikke mye til lokalbefolkningen da. Og det er litt synd. 

Nesten tilbake i marinaen. Jeg hadde laget en film fra før vi kommer hit. Men det er jo egentlig bare ødemark 🙂 

Bryggevandring

Så er vi hjemme igjen. 

Vel, så er det avgjort. Vi er nå de stolte eiere av leilighet 202 i Sentroveien 14 A i Horten. Det begynte å plinge på telefonen min klokka 03:30. Rett over 4 om morgenen hadde jeg fått nok og stod opp. Det var selvfølgelig familien Hem som ville vite hvordan det hadde gått. Klokka 06 vekket jeg kapteinen og ba han være så snill å utløse spenningen. Det er han megleren ringer til. Så da var det avgjort. Tenk at vi skal til Horten når vi kommer tilbake til Norge. Det må være 30 år siden sist jeg har bodd der. Og Eva vil bli så glad kan jeg tenke meg. Sønnen i naboleiligheten må være bra. Det er jo en av grunnene til at vi har kjøpt leilighet i Horten. Både Steinar og jeg har gamle foreldre som det er godt å være i nærheten av når vi er hjemme.

Nå begynner det å dukke opp flere folk på brygga vår. Eller i marinaen da. Roberta fra USA lurte på om vi ville være med å spise på «The Pier». Der er det sailors dinner hver torsdag. Og selvfølgelig så ville vi gjerne det.

Det viste seg at det var ca. 14 mennesker som kom. Men jeg hadde mer enn nok med å forholde meg til menneskene som er i Seru Boca. Det er Jackie og Neil som er engelske, men bor i USA. Og Nathaniel og Roberta i båten «Goya». De mistet alle båtene sine i orkanene på St. John i fjor. Og så har vi danske Anita og Kurt i båten «Loa».

«The Pier» som ved siden av «Pirates Nest». Kanskje vi har vært på feil sted hele tiden. Vel, vi har bare vært på «Pirates Nest» to ganger. 

Det var kjempemorsomt å endelig bli kjent med andre seilere. Selvfølgelig når det ikke er så lenge til vi skal hjem. Anita kom også bortom et par dager senere med et brød hun akkurat hadde bakt. Hun kalte det «bestikkelsesbrød». De skal reise hjem til Danmark på lørdag, og trenger skyss til flyplassen. Selvfølgelig skal de få det.

Så var det søndag igjen, og både vi og andre i marinaen skygget banen før kokka ble 18. Like godt å spise ute og overlate marinaen til festende lokalbefolkning. «Sunday is funday» er ikke for alle. Steinar og jeg prøvde oss på en restaurant rett i nærheten av marinaen. «El Gaucho» heter den.

Fra restauranten «El Gaucho»

Maten var god den, og serveringen ganske OK. Men det var jo ikke folk der. Nesten helt folketomt. Tror ikke vi kommer tilbake dit nei. Da vi kom tilbake til «Numa» var det fullstendig tyst i marinaen. Det hadde heller ikke vært noen som grillet og spilte musikk. Kanskje de hadde fått restriksjoner etter det sanseløse bråket forrige søndag?

Stakkars «Numita» har nå ligget nesten ubrukt på vannet i to måneder. Det betyr at hun er overgrodd av alle slags vannplanter og uhumskheter og må gjøres ren før hun kan heises opp i davitene igjen.

Jolla skal sjøsettes, før den skal heises opp i davitene. Og det bør skje fort så ikke den blir overfalt av tang og tare igjen. Det skjer nemlig fort. 

Det er ikke bare solskinn her i Curacao. Noen ganger er det faktisk ganske mye regn. Det har også vært mye vind. Så når de sprenger i fjellet rett ved siden her, så kommer det skyer av sand. Det legger seg som et belegg over hele båten. Både innvendig og utvendig.

Anita er en sosial dame. Heldige oss. Hun kom bortom en tur fordi hun måtte ha litt pause fra klargjøringen av båten. Kurt hadde okkupert hengekøyen deres, så hun kom til oss med et par kalde pils. Selvfølgelig måtte hun gjerne komme om bord. Jeg inviterte på middag dagen etter. Må jo gjengjelde både brød og pils. Vi har også blitt kjent med Jutta og Leopold fra Østerrike. De skal også være med Suzie Too’s OCC Rally i andre pulje. Litt merkelig å dra på «The Pier» og ikke ane hvordan menneskene vi skal møte ser ut. Men heldigvis kjente de oss igjen fra Facebook profilene våre. Det var også veldig hyggelige mennesker. Jeg kjenner jeg gleder meg til rallyet.

Så har vi fått flere morsomme nyheter fra Norge. Min mamma og pappa flytter inn i leilighet 3 minutter fra vår leilighet. Og min nevø flytter også inn i en leilighet i samme bygget. Du store min. Dette blir jo rene familiekvartalet. Da har vi Steinars mamma i samme bygg som oss, og min mamma og pappa 3 minutter unna. Det kunne jo ikke vært bedre.

Jeg gikk som vanlig å la meg før alle andre. Og da hadde de 3 andre avtalt å møtes til happy hour på «Splash» på hotellet. Anita kom for sikkerhets skyld bort for å sjekke at vi fortsatt hadde en avtale. Noe vi selvfølgelig hadde.

Restauranten lå helt fantastisk til ved svømmebassengene på hotellet.

Fra «Splash»

Det har skjedd noe merkelig her de siste dagene. Altså fra den ene dagen til den andre.

Og så var det på tide å ta vår lenge påtenkte tur til Westpunt. Det vestligste punktet på øya. Der skal det visst være veldig fint.

Etter besøket på «Pirate Bay» kjørte vi direkte opp til Westpunt Beach.

Det var ingen fasiliteter på stranden, som for eksempel et sted å få tatt seg en iskald pils. Vi fant en liten plass da vi kjørte litt opp i høyden over stranden. På mandager er nesten alt av restauranter stengt på Curacau, så da var det bare ett liten serveringssted som var oppe. Vi fikk en plass med spektakulær utsikt til klippene. Der var det flere våghalser som hoppet i vannet. Det er sikkert 20 meter høyt.

Vi hadde en deilig utflukt, og det var godt å komme litt bort fra «Numa». Men gosh så deilig det er å komme tilbake. Vi sank lykkelige og fornøyde inn i cyberspace. Altså internett og Netflix ?

Ellers begynner det å nærme seg avreise til Norge. Noe som betyr å klargjøre «Numa». «Numita» er blitt heist opp i davitene og fått trekket sitt på. Det høstet kapteinen stor anerkjennelse for av de andre på brygga. Vi har også fått på plass trekket rundt styreposisjonen. Godt for alt som er gjort.

Jeg har begynt å vaske båten innvendig med eddik. Det lukter altså så ille, men lukta er borte i løpet av noen timer. Vi vil ikke ha mugg i båten.

«Suzie Too» har ankommet og ligger longside på brygga ved Santa Barbara Beach. Steinar svømte bort og introduserte seg selv. Vi skal jo være med i rallyet som de organiserer. Ifølge kapteinen var det veldig hyggelige mennesker, og de inviterte oss om bord på onsdag klokka 17:30. Det blir moro.

Vi ble «innkalt» en dag tidligere for å besøke «Suzie Too», og det er jo bare hyggelig. Maggie og Alan på Sweet Dreams» skulle også dit, så de fikk sitte på med oss. Golfcarten de har fått låne går saktere enn et menneske går. Da tar det lang tid å komme seg til Santa Barbara Beach.

P1000613

Film fra «Suzie Too». Det var en skikkelig oppdekning med småmat. Og som det nesten bestandig er når det gjelder engelskmenn……..massevis av pils, GT, Rødvin, Hvitvin, Rosèvin, you name it. Vi tok det litt forsiktig, for Steinar skulle jo kjøre.

P1000605

Film. Jentene som danser på brygga. Det er fridag her også 1. mai, så da er det fullt av lokale båter, musikk og dans på brygga. De lokale jentene kan danse ja. Flotte å se på.

Vi hadde noen veldig hyggelige timer sammen med disse menneskene. Praten gikk i ett skum, og man får jo stor respekt for mennesker som bare setter i gang et rally. Tror de har holdt på med dette i noen år nå, men dette er det andre offisielle rallyet. Det blir spennende. Til sammen (i to puljer) tror jeg vi er 70 båter. Og vi skal til Aruba, Colombia (Santa Martha og Cartagena), San Blas øyene, Colon, San Andres, Providence, Honduras Bay Islands og avslutte i Belize i slutten av april 2019. Vi starter 8 desember 2018 i gruppe nummer 2.

Klokka 21 takket vi fra Seru Boca for oss og reiste hjem. Både «Numa» og «Sweet Dreams». «Supertramp» og «Suzie Too» skulle fortsette festen utover natten.

Vi fortsetter klargjøringen av «Numa». Nå er fjærene på plass på fortøyningstauene. Flere tau har kommet til, så nå ligger «Numa» som en klippe til brygga. Hun rikker ikke mye på seg nei. Jeg fortsetter med eddik vasken. Selv om både Suzanne og Fiona har sagt at det ikke er nødvendig her på Curacao. Det er ikke så høy luftfuktighet at det er nødvendig. Men, bedre føre var.

Steinar er veldig nøye når han gjør «Numa» klar til å ligge alene over mange måneder. Deriblant får motorene en skikkelig omgang. På ettermiddagene skjedde noe skikkelig skummelt. Steinar holdt på i styrbord motorrom, og jeg nede i Ida’s lugar da jeg hørte et halvkvalt rop. Jeg spurtet opp, og der kavet Steinar rundt i motorrommet mens blodet renner i strie strømmer fra panna hans. Det blåste så mye at den blytunge luka til motorrommet hadde falt igjen. Steinar fikk den i bakhodet, og smalt panna ned i motoren.

Men en slik hendelse forhindrer ikke kapteinen fra å være med på den siste «Sailors Dinner» på «The Pier». Nå er det mange rally seilere som har kommet, og da skal vi selvfølgelig reise hjem. I morgen allerede.

Siste kvelden på Curacao. Steinar fikk selvfølgelig mange beundrende blikk på bandasjen i pannen. 

Jim, som også har båt i Seru Boca, satt på med oss hjem. Han kjører scooter til vanlig, men den har stoppet. Han har også hatt besøk av en iguan om bord, og det var visst ikke morsomt. Han måtte få hjelp av en nabo for å få den vekk. Den ble sluppet fri i mangroveskogen rundt marinaen. Hyggelig å bli litt bedre kjent med han også.

Siste morgen var jeg oppe klokka 05:45 og nyter kaffen og den deilige temperaturen.

Nå skal vi hjem til Norge og nyte kvalitetstid med familie og venner. Og en ny leilighet. Dette blir spennende.

FORTSETTELSE FØLGER 🙂

 

 

Vi satte avgårde fra Martinique med freidig mot. Litt merkelig at vi mest sannsynlig ikke kommer tilbake hit. Det nye seilte kom opp, og vi seilte i mellom 7,5 og 9 knop. Så nå skal vi være på havet i ca. 3 døgn,

Det er så morsomt å seile med det nye seilet, og det går jo så usannsynlig mye fortere enn med bare storseil og genoa. Men selvfølgelig, det er jo medvindsseilas. 

Og sånn er det da. Jeg kan ikke skjønne at det går an å ha det finere.

Det er helt usannsynlig morsomt med det nye seilet, men vi er jo litt nybegynnere, så vi tok det inn da det ble mørkt og vi skulle begynne på vaktene våre. Man vet jo ikke hvordan det er å ta inn hvis det plutselig skulle blåse 30 knop. Bedre føre var som det heter. Da tok det jo heller ikke lange tiden før «Ultimo» hadde seilt fra oss.

Og så ble jeg uvel. Altså ikke spysyk, men allikevel. Nå er det lenge siden vi har vært langt til sjøs. Vinden løyet veldig etter hvert, men ikke bølgene. De var i grunnen ganske lite hyggelige spør du meg. Men middag ble det laget. Svinekoteletter med ris og bernaisesaus. Jeg kan vel si så mye som at jeg spiste ikke så mye.

Men det hjelper å sette seg ut og nyte en deilig seilas.

Vi seiler inn i solnedgangen og natten. Vakter er blitt fordelt og vi er klare. 

Så hva kan man si om overfarten til Bonaire? Steinar og Carina chattet på SSB radioen hver fjerde time, utenom om natten selvfølgelig. Fint å sjekke at radioen virker. Vinden løyet faktisk så mye etter hvert at vi startet den ene motoren. Å tusle fremover i 2 knop er ikke noe for oss nei. Etter hvert lå «Numa» og «Ultimo» side om side, og det gjorde vi helt frem til Bonaire. Jeg laget middag hver dag. Mat må man jo ha. Men å stå med nesa i osende gryter, for deretter å vaske opp er ikke spesielt morsomt når man er litt sjøsyk. Men det skal sies at kapteinen tok 20:00-24:00 og 04:00-08:00 vakta på hele overfarten. Kul type.

Det tar sånn omtrent 2-3 dager å venne seg til å være på sjøen igjen. Og da jeg var frisk som en fisk igjen var vi fremme i Bonaire.

Vi hadde bestilt plass i Harbour Village Marina, men klokka 7 på morgenen var det ikke mulig å oppnå kontakt med dem. Så vi gikk inn på egenhånd. Vi hadde jo fått beskjed om hvilken plass vi skulle ligge på.

Heldigvis var naboen vår våken og hjelp oss med fortøyningene. Det var ganske trangt. Steinar og Carina gikk på marinakontoret og sjekket oss inn. Etter en stund kom en marinaansatt og koblet oss til vann og strøm, men ingen Carina og Steinar kom.

Etter et par timer kom Conny bort til meg og lurte på om jeg hadde hørt noe fra dem. Altså, marinakontoret er 3 minutter å gå, så et par timer virket å være i overkant mye tid å bruke. Han kom om bord og fikk en pils, så satt vi og var nervøse sammen. Etter enda en time kom de endelig. De hadde vært helt inne i byen for å sjekke oss inn på customs. Og de hadde gått. Og var fullstendig utslitt. Og Carina hadde mistet telefonen sin i vannet. Og alt var i grunnen noe dritt. For de hadde ikke fått sjekket oss inn. Hvordan i alle sine dager kan de sjekke inn folk i dette landet når de ikke er til stede? Og det var jo ikke Conny og jeg. Dermed måtte de tilbake til marinaen og hente oss. Men først var de på flyplassen og leide bil. Noe som nesten er umulig å oppdrive på Bonaire i disse dager. Det er nemlig karnevaltid. Men de var heldige og fikk leid en. Dermed måtte vi kjøre tilbake til Kralendijk (som hovedsteden heter) Og inn på tollkontoret og vise oss frem. Heldigvis var begge kapteinene fortsatt i godt humør og vi fikk alle lov til å komme inn i landet alle sammen. Båtene også.

Men da var vi helt usannsynlig sultne, så vi strente bort til nærmeste restaurant som var helt fantastisk.

Vel tilbake i marinaen måtte Conny dykke etter mobilen til Carina. Hun hadde mistet den ned mellom den minste lille sprekken i brygga. Der hadde hun også bankkortene og sertifikatet sitt. Veldig uheldig den jenta. Men de fikk opp mobilen og reddet ett bankkort og sertifikatet. Så da går det nok bra.

Bankkortet kom i hvert fall godt med på kvelden. Da kjørte «Numa» og «Ultimo» nok en gang ut for å gå på restaurant. Denne gang på «Sebastian’s» som Carina hadde funnet på Tripadvisor. Vi knotet fælt for å finne frem, men til slutt kunne vi nyte et helt utsøkt måltid. Vi bestilte alle argentinsk sirloine steak, og det var så mørt at det smeltet på tungen. Vi koste oss i 2,5 time med biff, vin, dessert og GT. Livet er herlig. Vi har litt på følelsen av å ha kommet tilbake til sivilisasjonen.

Dagen etter var det utfluktdag. Conny, Carina, Steinar og jeg satte kursen nordover (i bil, ikke båt). Nå skal Bonaire utforskes.

Og sånn ser det ut på Bonaire. Nesten som en western film. Det er helt usannsynlig annerledes enn de frodige øyene som f.eks. Grenada og St.Lucia.

Deretter gikk turen videre nordover til Washington Slagbaai National Park. Det er faktisk Nederlands eldste nasjonalpark. Dessverre fikk vi ikke lov til å kjøre inn der med bilen vår, for den hadde ikke overlevd på de veiene. Vi måtte ha en jeep. Som vi ikke hadde, og som parken ikke hadde til å leie ut. Men det var et museum med tilhørende «opplevelsespark» som vi tok en rundtur i.

Vi fikk fortalt at Bonaire ikke hadde vært en attraktiv øy fordi det ikke gikk an å dyrke for eksempel sukker her. Eller noe som helst i det hele tatt som hadde noe av verdi. Så noen store plantasjer med utnyttelse av slaver var det ikke på denne øya.

Etter rundturen på museet var vi kommet så langt vi kunne nordover, så vi satte kursen tilbake igjen. Det gikk litt på kryss og tvers, men i prinsippet er det bare en vei rundt øya. Vi kjørte forbi Lagun Goto (Gotomeer) der det var massevis av flamingoer.

Vi kjørte forbi oljeraffineriet og kom etter en liten stund til Karpata, som er et dykkersted. Derfra tenkte vi at vi skulle kjøre langs kysten tilbake til Kralendijk og spise lunsj. Men av alle ting så var den veien enveiskjørt. Noe vi oppdaget etter å ha kjørt noen hundre meter. Litt flaut å måtte rygge tilbake.

Deretter gikk turen videre sørover, og vi kom til Sorobon Beach. Et windsurfing sted. Vi hadde med badetøy, men det fristet ikke så mye å bade. Altfor grunt, og altfor mange advarsler om at det IKKE var lov til å bade. Men vakkert var det.

Så fortsatte turen videre sørover. Og der kom vi til det jeg syntes var den styggeste strekningen. Langs kysten, et langt stykke, var det avfallsdeponi fra saltsjøene. Tror vi det var. Ikke slam og søle eller noe, men stein og korallrester.

Men innimellom alt dette stygge, så var det faktisk litt fint også.

Et lite kunstverk av en korall. 

Vi kjørte videre, og kom til slutt til den sydligste tuppen av Bonaire.

Deretter fortsatte vi oppover vestkysten og kom til saltsjøene. Eksport av salt er Bonaires viktigste inntektskilde, sammen med turisme. Og langs med kysten ligger obelisker og slavehytter i forskjellige farger. Orange, hvite, røde og blå. Dette for at båtene som kom for å hente salt skulle se hvor de skulle gå for å hente lasten sin.

Men så var det på tide å sette kursen tilbake til båtene og marinaen. Det var letter sagt enn gjort, siden det er karnevalstider, og nesten alle gatene var stengt av. Men vi klarte å komme oss velberget tilbake.

Så tilbrakte vi et par dager i marinaen. Det måtte vaskes og gjøres rent litt. Bare litt ble det. Og klær måtte vaskes. Conny og Steinar er ute og shopper.

Vi er selvfølgelig på restauranter både titt og ofte. Men nå har vi blitt enige om at vi skal spise litt i båtene også. Kanskje jeg skal være så tøff i trynet at jeg inviterer på middag. Conny og Carina er nemlig veldig flinke til å lage mat.

I denne marinaen som vi bor i nå, så er det ganske mange fiskebåter som driver charter. Nesten hver eneste morgen så er det en eller annen tulling som starter buldremotorene sine klokka 05:30. Hvem i alle sine dager vil dra ut å fiske så tidlig på morgenen. Det er selvfølgelig cruisebåt turistene. Men en morgen måtte jeg nesten takke dem. For jeg stod opp, og regnet høljet ned, og Steinar hadde ikke lukket en av lukene i salongen. Men trukket for myggnettingen. Tanken var god, for myggen spiser oss opp her, men resultatet var heller søkkvått.

Så gjorde «Ultimo» alvor av å invitere på middag.

Altså, vi fikk servert helgrillet indrefilet (de har grill), fløtegratinerte poteter, salat, bernaisesaus, jordbær, brie, vin og jeg vet ikke hva. Vi var fullstendig stapp mette da måltidet var over. Det smakte rett og slett helt himmelsk. Og for ikke å snakke om, he-he, det var gratis. Får håpe jeg klarer å få til noe godt jeg også når vi inviterer på middag. Hvis vi gjør det. Senere. Kanskje. En annen gang.

På vei tilbake til «Numa», som er på nabobrygga, viste det seg at det var jazzkonsert på restauranten i marinaen. Ifølge Steinar var de flinke, så han plasserte meg trygt om bord, og fortet seg tilbake.

En lite smakebit 🙂 

Uheldigvis var det litt sent, så kapteinen rakk bare å høre en låt før bandet pakket sammen og forsvant. Eller sent og sent. De pakket sammen klokka 22. Alt stenger i grunnen ganske tidlig her på denne øya.

Vi skulle ønske å legge oss ut på bøye rett utenfor her. Men det er meldt mye vind og dårlig vær i ganske mange dager, så alle bøyene er opptatt. Det er det man gjerne vil her på Bonaire. Ligge på bøye. For da ligger man på revet og kan snorkle rett fra båten. Her i marinaen kan man IKKE bade. Det lukter ganske ille noen ganger. Steinar og Conny har fått forlenget leietiden på bilen, så nå har vi bil helt til vi reiser den 15. februar. Marinaen ligger jo ganske langt utenfor allfarvei, så det er kjekt å ha bil.

Og en formiddag, da Conny og Steinar var ute og shoppet, oppdaget jeg at det var kommet en norsk båt i marinaen. Den lå på charter-triamaranens plass, og der kan de jo ikke ligge. Det viste seg å være Ann Kristin og Atle i «Jovial», og de har vi jo møtt før. I Bequia til jul. Ann Kristin kom sprettende over (jeg måtte åpne porten for henne), og lurte på om plassen ved siden av oss var ledig. Og siden det ikke ligger noen båt der, så gikk jeg ut ifra at den var det. Deretter fulgte en ganske fornøyelig prosess med å få «Jovial» over på vår brygge. Det blåser ganske heftig, og de rygger veldig dårlig med sin 16 HK motor. Dermed ble halve marinaen organisert med lange tau, og Ann Kristin, som er kaptein om bord, pekte og beordret og organiserte, og etter 10 minutter lå de godt plassert ved siden av «Numa». Godt gjort. Deretter forsvant de for innsjekking i marinaen og customs i Kralendijk.

Siden vi hadde invitert Conny og Carina på middag denne kvelden, ville jeg gjerne invitere Ann Kristin og Atle også. De har seilt i mange dager i skikkelig ruskete sjø og var ganske slitne. Så hva er bedre enn å få servert middag. De er tross alt bare 23 år, og den aldersgruppen kjenner vi jo godt ?. Så da ble det slik.

Det ble ikke så fryktelig sent, for Carina er ikke helt bra. Hun hoster mye, så hun og Conny forsvant tidlig. Jeg holder gjerne ikke lenger enn til 22:30, og da gikk Ann Kristin også. Men Atle og Steinar holdt det gående. Ganske lenge tror jeg.

Og de var IKKE i god form dagen derpå. Men det var heller ikke forventet. Allikevel ble Steinar med Conny på shopping langt utpå ettermiddagen.

Siden vi er de vi er, og vi nå er ferdige med å spise i båten, så dro «Numa» og «Ultimo» ut og spiste middag. Men først inviterte «Ultimo» på snacks. Og snacks i «Ultimo» er ikke peanøtter, potetgull og pils. Det er gratinerte asparges, ost, skinke, jordbær og rosèvin. Livsnytere rett og slett.

Etterpå skulle vi på en italiensk restaurant, men vi endte opp på en sushi plass. Jeg ble lurt sikkert. Siden alle de andre elsker sushi, mens jeg ikke orker rå fisk.

Ikke nok med at jeg ble lurt med på sushi restaurant. De lurte meg med på baren i marinaen da vi kom tilbake også. Men en samboca shot fikk de IKKE lurt i meg. Den måtte Steinar drikke.

Det skjer jo at vi bare sløver i båten. Ganske ofte gjør vi faktisk det. Og prater med andre folk på brygga. Her i denne marinaen er det akkurat nå mest lokale folk som forsvinner i løpet av dagen. Men noen er det jo å prate med. Middag i «Numa» har vi også for det meste. Selv om det ikke høres sånn ut.

Men altså, det er karnevaltid i karibien. Også her i Bonaire. Det varer ganske lenge, men er fordelt utover hele øya, så vi hadde ikke helt fått med oss hvor og når det skulle være opptog. Endelig fikk vi greie på når det skulle være i Kralendijk og vi møtte opp i god tid for å få fin plass til å se på paraden.

Vi hørte at paraden skulle begynne klokka 15, så klokka 14 var vi ferdig parkert og klare for parade. Det var merkelig lite folk, og merkelig mange ledige parkeringsplasser. Så fikk vi høre at paraden kanskje, kan hende, muligens kom ved 15:30 tiden.

Ikke skuggeredd denne karen her nei.

Og det morsomme er at her i denne paraden er det ikke bare lekre jenter og gutter a la hva vi ser fra Rio de Janeiro. Her er det folk i all fasonger. Altså det er en folkeparade. Kjempefint. Det liker vi.

Vi fikk servert massevis av farger, rytmer og til dels glade mennesker. 

Den samme dama finner øyensynlig litt inspirasjon etter hvert, og rytmene inntar også henne. Litt ihvertfall. 

Deretter gikk det i hundreogti i litt over en time.

Vinden var lite samarbeidsvillig til tider. Det blåser mye for tiden. 

Flere land var representert. Litt Peru med Inka og noen andre naboland. Og enkelte hadde helt fantastiske kostymer. 

Det er ikke karneval uten musikk, og den dundret så innvollene hoppet rundt i kroppen. Men slik skal det være.

Og så er det enkelte i «Numa» som er i overkant interessert i andre atributter. 

Vi tok helt usannsynlig mange bilder av hele paraden. Kostymene var fantastiske og musikken var totalt øredøvende. Hjernen min var helt og totalt bedøvd etter en time med den musikken. Men det var så morsomt å endelig oppleve et karneval i karibien. Alle bildene kan jeg ikke legge ut her. Det blir kjedelig. Det var også morsom at deltagerne i paraden fikk servert noe å drikke hele tiden. Jeg, mitt enfoldige naut, trodde det var cola eller vann. Det er jo ganske varmt her. Men neida. Enkelte fikk mer i glasset enn som så. Det så vi helt på slutten, da flere deltagere måtte hjelpes (halvveis bæres) for å komme seg fremover. Drita fulle tror jeg det kalles.

Da paraden hadde passert, nærmest sprang «Ultimo» og «Numa» ned til vår favorittrestaurant «Karel’s». Vi var redd for at alle skulle dit. Med referanse fra 17. mai i Norge så vet vi jo hvordan det er å få plass på uteservering når toget har gått forbi. Nærmest umulig. Men ikke her. Vi kunne velge hvilket bord vi ville.

Man kan si det slik at etter dette karnevalet og dette måltidet ble det ikke nachspiel hverken i «Ultimo» eller «Numa».

Dagen etter var det utflukt dag igjen. Denne gangen var det snorkling som stod på programmet. Det hadde vi hørt at man måtte gjøre på Bonaire. Så sånn er det med den saken. Vi smørte med oss niste. Baguetter med ost og paprika. 6 pils i en kjøleveske, og en stor flaske vann. Dette skal bli fint. Men først overlot vi «Numa» til «Jovial». De måtte vaske tøy, så da er det jo kjekt å bruke Numa’s vaskemaskin. Godt å være til hjelp.

Først stoppet vi på en dykkerforretning. Alle som vil snorkle eller dykke på Bonaire må nemlig betale en turistskatt. US$ 16,- for snorkling og US$ 25,- for dykking. Lisensen varer et helt år, og går i sin helhet til å bevare revene rundt Bonaire. Det går til en god sak altså. Godt vi bare skulle snorkle. Eller de andre skulle. De slapp å betale for meg. Jeg er nemlig litt mer forutseende enn de andre ?

Vi kjørte nordover mot Kaminda-Turisko. Altså, selv om folka på dykkerforretningen sa vi skulle kjøre sørover. Det er nemlig mye sjø for tiden, og da er det best å snorkle i sørenden av øya. De hadde rett gitt.

Siden disse 50 åringene har så vanskelig med å komme seg ut i vannet, så snudde vi og kjørte sørover. (Som mannen i dykkerforretningen sa vi skulle gjøre). Rett ved siden av marinaen er det en flott liten strand som jeg mener heter «Buddy’s Reef». Og her fikk Conny, Carina og Steinar endelig snorklet.

Jeg hadde det i hvert fall ustyrtelig morsomt der jeg kunne sitte å obsevere . Charterturistene blir nemlig kjørt hit for å lære å snorkle og dykke. Og når tjukke turister (Carina og jeg er sylfider) må ha hjelp til å reise seg opp, da blir det faktisk litt morsomt. Hysteriske lærere som prøver å få tak i lattermilde elever før de blir ført ut i sjøen igjen av bølgene er stor underholdning.

Det var visst ikke så morsomt å snorkle på denne stranden, så vi drakk en pils og spiste en baguett, før vi kjørte videre sørover. Men………50 åringene hadde fått nok av snorkling.

Det er nok mye bedre hvis vi kunne ligge på bøye. Men alle er opptatt i lang tid fremover. Så vi dro hjem. Vi hadde en hyggelig kveld med ungdommene i «Jovial». Pils og vin og nøtter. Selv om Ann Kristin ikke drikker noe særlig alkohol. Hun har jobbet som bartender på «Glassmagasinet» i Horten, og fått avsmak for fyll og fanteri. Man må bare ta av seg hatten for den fornuftige jenta.

Været tegner ikke særlig godt for «Ultimo» til å reise direkte til Panama. Og det er jo godt for oss.

De bestemte seg for å bli med oss til Curacao, og ligge og avvente været der. Vi har bestemt oss for å bli i Curacao kommende orkansesong, og se hvordan det er å være lenger på et sted. Vi har lest mye fint om den øya.

Så da var det bare å si ha det bra til Ann Kristin og Atle på «Jovial», og ønske dem en flott seilas over Stillehavet. De reiser rett til San Blas i morgen, og siden bærer det gjennom Panamakanalen. Vi skal følge med dem på «Jovialsailing» på FB.

Torsdag 15. februar klokka 08:00 var vi klare til å ta fortøyningene. Og heldigvis var det flere på brygga som kunne hjelpe oss. Fortøyningene måtte tas rimelig kjapt, ellers hadde vi klasket inn i naboen. Det blåser nemlig ganske mye. Så heldigvis slapp vi det.

Så er det bare å si adjø til Bonaire. Det har vært en flott tid, og kanskje kommer vi tilbake.

Heldigvis er det ikke lange veien over til Curacao. Det gynget litt sånn berg og dalbane. (Film: Carina Hammarlund) 

«Ultimo» er selvfølgelig lekker hun også. Merkelig å tenke på at dette er den siste seilturen vi har sammen med henne. 

Vi ses på Curacao.

FORTSETTELSE FØLGER

 

Så er vi alene igjen. Ingen barn å mate eller venner eller familie om bord.

Det er selvfølgelig deilig å ha alene tid også, og de første dagene etter at Ida og Ole Martin reiste hjem måtte det selvfølgelig gjøres rent og ordnes og ryddes. Tilbake til normalen liksom.

Fikk litt gode nyheter hjemmefra da de var kommet hjem. Nickelodeon vil fortsette samarbeidet med Ida, og går for sponsorship. Herlig. Da får vi håpe arbeids- og oppholdsvisumet går i orden i løpet av noen måneder.

Normalen innebærer også at Steinar drar på chandleren. Han kom tilbake med en pose full av stæsj der jeg tror en ny dynamo til babord motor var juvelen i posen. Jeg likte best den nye regulatoren til gasstankene. Nå blir det likt hver gang vi bytter gassflaske, og jeg slipper den totale forvirring.

Nå har jeg oppdaget at å utsette ting er noe av det dummeste man kan gjøre. Jeg må jo føre regnskapet for det lille firmaet vårt. Men å få overført regnskapsprogrammet til den nye PC’en har blitt utsatt og utsatt. Selvfølgelig døde den gamle PC’en da jeg skulle begynne. Og da mener jeg HELT død. Umulig å få en liten gnist av liv engang. Heldigvis kunne helpdesken til Mamut hjelpe meg. De sendte en bruksanvisning. Etter hvert som jeg leste den følte jeg at hjernen skrumpet inn til en liten ert som skranglet hjelpeløst inni skallen. Løsningen ble Steinar som fikset alt på 10 minutter. Kjekt med egen IT-avdeling ?

Vi sparer mange penger på å ha en handy man om bord. Altså kapteinen. Han fikk tak i en ny (brukt) vifte til AC’en, og etter litt justeringer fungerte den perfekt. Den måtte vi betale 150 Euro for, men det er jo småtteri mot å måtte betale kr. 30.000,- for en ny AC.

«Ultimo» har også kommet seg tilbake til Martinique, og vi er selvfølgelig å spiser på restaurant med dem stadig vekk. Dessuten har Steinar funnet seg en sjelevenn i Conny. De elsker begge to å gå på shopping.

Så har vi fått en så gledelig beskjed. Inger og Matthew kommer på besøk. De kommer den 19. januar og blir i bare 6 dager. Men alt er bedre enn ingenting. Vi gleder oss veldig.

«Harry Z» har også kastet ankeret her utenfor Sainte-Anne, og vi jollet bort og tok en drink hos dem en ettermiddag. «Oda» ligger også her, men de kjenner vi ikke fra før. Morsomt med nye bekjentskaper. Dessverre ble det ikke så mye samvær, for Britt og Erik har gjester om bord.

Noen ganger så går vi faktisk på tur. Helt til stranden med massevis av turister og noen få restauranter.

Orkanene «Irma» og «Maria» lagde også litt ståhei her på Martinique da de dundret forbi. De traff ikke direkte, men ifølge ryktene kom det svell på 9 fot inn i bukta her. Det tar vi med en klype salt. Det er liksom 3 meter bølger. Allikevel har det gått hardt for seg, for dette er resultatet, og det ligger visst fler rundt omkring på Martinique.

Vi synes det er merkelig at denne båten får ligge her. Dette er jo en vakker strand med et hotellanlegg og massevis av turister. Det kan jo hende at eieren ikke har råd til å få den flyttet. Det er jo ikke som å plukke plast fra strendene akkurat. Hvor i alle sine dager skal man gjøre av et slikt vrak?

Septiken er et tilbakevendende problem i «Numa», men kapteinen setter i gang og ordner opp i elendigheten.

Det er mye som skal ordnes før vi seiler fra Martinique. Her har de jo alt et seilerhjerte kan ønske seg. Vi har fått beskjed om at det nye seilet vårt har kommet, og kan hentes på flyplassen. Steinar og Conny har leid bil.

Så det betyr at vi må legge oss inn i marinaen. Det hadde jeg overhodet ikke lyst til, da det er stapp fullt av bråkete mennesker og vi kan ikke bade engang. Selvfølgelig må jeg jo gi meg. Særlig når ny kjetting og nytt seil skal om bord. Tungvint å frakte det i jolle.

Conny og Carina kom jollende bort på vei til bursdagsfeiring i en svensk båt. Da ble det oppdaget en ny skade på babord skrog. Den må ha kommet i løpet av de siste par dagene, og den som har påført skaden har bare stukket av. Det er ikke store skaden, men fryktelig irriterende allikevel. Vi må jo reparere den, og det koster penger.

Den nest største begivenheten denne måneden (den største er at Inger og Matthew kommer ? ). Det nye seilet, Blue Water Runner fra Elvstrøm, har ankommet «Numa».

Vi har også vasket og pusset og ordnet og fikset. Nå ser «Numa» ut som en skinnende stjerne (så lenge det varer). Håper gjestene våre kommer til å trives. I morgen kommer de.

Før vi kunne hente gjestene våre på flyplassen, måtte den nye kjettingen på plass. Kapteinen kom nemlig tilbake til «Numa» etter sin daglige tur på chandleren med 100 meter kjetting.

Men før alt dette kunne skje, hadde kapteinen tatt ut den stinkende gamle kjettingen og lagt den ved siden av ankerbrønnen. Vi hadde fått beskjed om at vi bare kunne dumpe den i marinaen, for noe returordning av kjetting driver de ikke med her i Martinique. Noe vi ikke gjorde (men den forsvant på 700 meters dyp senere).

Så denne dagen har Steinar hatt en skikkelig treningsøkt. Han har løftet 100 meter kjetting opptil flere ganger. Og det er slitsomt. Fryktelig tungt.

Og så var det endelig på tide å reise til flyplassen og hente våre amerikanske gjester. Klokka 21:45 kom de glade og fornøyde ut av ankomsthallen og vi satte nesa hjemover igjen.

Best å ikke skjemme dem bort sånn med en gang, så Inger gjorde seg kjent i byssa og snekret sammen noen brødskiver. Kan ikke ha gjester som venter på å bli vartet opp kan du skjønne. Og det har vi heller aldri hatt ?

Vi ble enige i går om at ingen egentlig hadde lyst til å dra på sightseeing rundt øya. Herlig spør du meg. Vi ville heller ut å seile, bade og sole.

Men først var det handling på gang. Matvarer og andre remedier på dagligvarebutikken, og grønnsaker på det lokale markedet. Matthew elsker å lage mat, så da vil han selvfølgelig også ta ut råvarene. Er det mulig å være så heldig med gjestene da? Alle elsker å lage mat. JEG elsker å ha gjester.

Steinar fikk sjekket oss ut av marinaen og levert bilen. Og så bar det i vei.

Jeg måtte styre skuta hele veien ut av Le Marine, for Steinar gjorde klart for å seile med vårt nye seil. Selvfølgelig kom det selvmordskandidater i veien for oss (Inger satt ved siden av meg og kom med ganske mange dommedagsprofetier). Kandidatene for selvutslettelse kom i form av brettseilere som kullseilte og ikke klarer å komme opp igjen. Men vi unngikk dem (så vidt), med litt hjelp av kapteinen (litt hjelp, ikke mye).

Vi er altfor spent på hvordan det er å seile med det nye seilet, til å bry oss om vi havner på riktig plass eller ikke. Nå skal vi ha vinden rett fra akter og sånn er det med den saken.

Det var så morsomt at det tok litt tid før vi skjønte at gjestene våre kanskje ikke syntes at det var like morsomt. Men de holdt ut lenge, det skal de ha.

Men til slutt hadde Matthew fått litt nok av bølgene, og vi hadde havnet ganske langt til sjøs. Det var på tide å rulle inn seilet, og sette kursen mot land igjen.

Etter en liten stund kastet vi ankeret i Petit Anse D’Arlet. Det er ikke så lange veien dit fra Le Marine, selv med en omvei for å teste seilene.

Godt at gjestene våre vet å kose seg ? Og gjør som alle andre folk. Vi er ganske avhengige av sosiale media ja.

Etter å ha fått oss litt mat, jollet vi til land for å ta Petit Anse nærmere i øyensyn. Og våre landkrabbegjester håndterer transportmiddelet vårt helt uten problemer. Skulle tro de ikke har gjort annet.

Å hoie rundt på stranden og drikke og oppføre seg som tullinger er noe vi har kommet over for VELDIG mange år siden. Ikke at det skjer så veldig mye av det her i Petit Anse. Men for sikkerhets skyld så fortet vi oss tilbake til «Numa». Der lagde Matthew middag til oss.

Etter maten ble det en fornøyelig diskusjon om Trump og religion. To av tre emner man aldri skal diskutere i festlig lag. Politikk, religion og barneoppdragelse. Men vi er fortsatt venner, og jeg hørte praten fortsatt gikk etter at jeg hadde gått og lagt meg.

Og endelig var det tid for bading. Noe Inger har ventet på og gledet seg til så VELDIG.

Vi får nok ta henne med inn til stranden. Så blir hun nok vant til å bade i karibien etter hvert. Lurer på hvor hun har fått det med hai fra?? Og at skilpadder spiser folk?? Merkelig. 

Men hun fikk seg en liten svømmetur i alle fall. Og her kommer noen flere skrytebilder av Steinars nye seil installasjon.

På programmet denne dagen, stod dykking på revet midt i bukta her. Og til Ingers store glede er det lettest å ta seg dit fra land. Altså fra stranden. Ingen hai eller skilpadder som kan spise på henne der.

Jeg har ikke så stor glede av å snorkle, så Steinar, Inger og Matthew dro inn til land og storkoste seg på revet. Og jeg kunne ta meg en sieste. Som varte til utpå ettermiddagen. Men ved 14 tiden kom Steinar og hentet meg.

Så ble det lunsj på stranden. Ved et plastikk bord, med plastikk stoler. Tror ikke Matthew var imponert over maten, men ned gled den. Mens vi satt der og spiste hørte vi trommer og masse musikk. Hmmmmmmm – hva er på gang? Inger og Matthew stormet avgårde for å sjekke. De kom tilbake med stjerner i øynene og fortalte at det var et korps som spilte.

Det var helt usannsynlig mye lyd på dette korpset. Foran gikk jenter med svingende hofter (som vi jenter fra norden ikke får til, fordi vi er ikke skrudd sammen på samme måte, noe som er totalt urettferdig)

Jeg tror faktisk at de synes det er morsomt, og de er så flotte å se på disse jentene.

Deretter kom korpset som hadde flotte røde uniformer. Litt sånn pirat inspirert. De spilte for det meste trommer, men innimellom var det litt trompeter og trekkbasuner også.

Herlig, rytmisk musikk som setter seg fast i hodet. 

Det var kjempemorsom å se på dem. De holdt på i mange timer, så jeg kunne ikke fri meg fra å tenke at alle i korpset måtte bli tullete i hodet av de høye trommene. Men VI kunne dra derfra. Og vel tilbake i «Numa» forstod Inger og Matthew hvorfor vi ikke er så begeistret for sandstrender. Det blir nemlig sand OVER ALT hvis man ikke skyller vekk alt. Og det er nesten umulig.

Matthew laget middag til oss i dag også. En kyllinggryte med masse digg oppi. Lurer på om han kanskje kan lære opp Steinar? Får se om jeg tør å spørre.

Vi hadde tenkt å reise videre tidlig neste morgen, men den gang ei. Inger ville gjerne snorkle på revet en gang til, og da får hun det jo som hun vil. Vår eminente kaptein hadde også vært i land ved 9 tiden. Han leverte søppel og kjøpte nystekte baguetter til oss. What a man.

Men da alle var klare med frokost og bading og snorkling og bibellesing og jeg vet ikke hva, så kunne vi nesten heise ankeret og dra videre. Først var det lunsj. Jeg skal slutte å være så veldig kjapp. For jeg tok bare et egg fra frokosten på en fersk baguett. Det er jo godt. Helt til jeg oppdaget at Matthew lagde salat som så helt herlig fristende ut. Ja, ja. Man kan ikke få i pose og sekk. He-he. Eller kanskje vi kan.

Så var det å heise ankeret igjen, og det går som en drøm med den nye kjettingen. Vi hadde en flott tur over til Anse a l’Ane. Med en gang vi kommer inn i Baie de Fort de France pleier det å blåse mye. Også denne gangen. Men gjestene våre synes det var deilig å seile, så da gjorde vi det. Inger og jeg satt forut og fikk oss en skikkelig fin jenteprat. Lett å prate med den jenta ja.

Etter noen deilige timer med seiling kastet vi ankeret utenfor Anse a l’Ane, og jolle etter hvert til land. Det er jo en fantastisk deilig strand, men det viste seg at alle restaurantene utenom en hadde stengt. Det er mandag. Mandag er en IKKE dag for turister i Martinique. Eller i hele karibien for den saks skyld. Da er det mange restauranter som holder stengt.

Vi fikk oss likevel en sundowner på en bar på stranden. Barer er bestandig åpne.

Og denne kvelden lagde ikke Matthew middag til oss. Vi spiste på stranden. Det var faktisk en restaurant eller kanskje vi skal si taverna som var åpen. Ganske god mat syntes jeg, selv om jeg ikke liker å knaske fiskebein.

Dagen derpå var det regnevær. Men det var kanskje ikke så dumt, for alle og enhver er litt solbrente. Inger og Steinar jollet til land og kjøpte egg, for Matthew ville lage fransk omelett til oss til frokost. Det får han selvfølgelig lov til. Og det smakte fantastisk.

Det er morsomt hvor fort alle våre gjester faller inn i rutinene. Da jeg våknet fra min siesta i dag, lå Matthew og sov på sofaen i cockpit, mens Inger sov i trampolina. Ingen skal fortelle meg at vi ikke lever et slitsomt liv. Vi TRENGER en siesta hver dag.

Men så var det på tide å reise videre. Anse de l’Ane er vel ikke verdens navle, så vi seilte hele 10 minutter nordover til Anse Mitan. Den bukta er ikke særlig vakker, men landsbyen er litt større enn det vi har vært i hittil. Så ved 17 tiden var vi klare for landhogg.

Vi tok en runde rundt i Somatras Marina og landsbyen. Den er nok mer chabby enn chique vil jeg mene. Inger og jeg var helt enige om at de kunne spandere et malingstrøk eller to enkelte steder. Det er morsomt å se da. Før var dette et skikkelig trendy sted, men det er nok lenge siden.

Jolla klarte vi å finne tilbake til i mørket, og også å kreke oss opp i «Numa». Alle hadde da behov for egentid, og det er jo ikke vanskelig. Det er bare å ikke prate med hverandre. Steinar og jeg fordypet oss i internetts irrganger, Inger leste Agatha Christie. Matthew var den mest oppfinnsomme av oss. Han satte seg i trappa på babord side, med en sigar, ett glass whisky og internett. Kan man ha det bedre.

Ingen av oss syntes at Anse Mitan er spesielt vakkert, så vi forflyttet oss morgenen etter til Grand Anse. Det er siste dagen gjestene våre er her hos oss, og de vil selvfølgelig bade. Det var massevis av båter i Grand Anse, men til slutt fant vi en perfekt plass. Grunt, sandbunn og grønt vann. Stort mer kan man ikke forvente. Og Inger kan se alt som skjer på bunnen.

Det var en deilig avslappet siste dag i Grand Anse. I morgen reiser amerikanerne våre hjem. De har totalt falt inn i rytmen på «Numa», og fikk seg en siesta i dag også. Og så ble det mer bading.

Men allerede ved 16 tiden var det på tide å heise ankeret og sette kursen for Fort de France.

Det tok oss en time å komme til Fort de France. Vi kastet ankeret rett utenfor fortet, og Steinar og Matthew jollet til land for å bestille taxi til i morgen tidlig klokka 8. Det var heldigvis ikke noe problem, så da var den saken klar.

Matthew trakterte oss med nok en deilig middag. Men han var særdeles misfornøyd med at kjøttdeigen vi kjøpte i går var formet som hamburgere. De ble tatt ut av forpakningen, og eltet sammen til ny kjøttdeig med masse spennende ingredienser i.

Kvelden ble benyttet til pakking. Det er sånn det er. Når folk skal reise fra oss. Men det ble også tid for en god prat og gutta fikk seg en drink. De ble i riktig godt humør etter hvert.

Så kommer dagen da. Da de skal reise.

Vi jollet til land klokka 8, og taxien stod og ventet ved pizza sjappa. Da var det bare igjen å si ha det bra og god reise hjem og gi meg en klem.

Selv om de bare har vært her i noen dager, så har det vært noen flotte dager som vi har satt umåtelig stor pris på. Inger og Matthew er så greie å omgås, og det var aldri noen gnisninger. Det kan det jo lett bli i en liten båt. Takk for gode samtaler, deilige middager og godt reiseselskap. Kom snart igjen.

Vel tilbake i «Numa» ble vi sittende og diskutere hva vi skal gjøre videre. Skal vi dra gjennom Panama kanalen og se enda flere øyer? Eller skal vi bli værende lenger på hver plass vi kommer til og bli bedre kjent? Altså i flere måneder. Skal vi bli med «Ultimo» til ABC øyene på tirsdag, eller skal vi dra til Jomfruøyene? Og derfra til ABC øyene i orkansesongen. Vi kom ikke til noen konklusjon. Vi får ta det som det kommer.

Selv om Fort de France er en fin ankringsplass, er det litt skvulpete på grunn av alle fergene som går frem og tilbake. Så etter hvert fikk vi opp ankeret, og rett før solnedgang var vi atter en gang ankret opp utenfor Sainte-Anne.

Vi lokaliserte «Harry Z» og «Ultimo» i marinaen, så vi treffer dem sikkert snart.

Og det ble snarere enn jeg hadde trodd. Dagen etter fikk jeg beskjed om å heise ankeret, for vi skulle inn på bøye i Le Marine. Og «Ultimo» hadde invitert oss på taco i kveld. Hvem kan vel motstå det, så jeg gjorde som kapteinen sa. Det gjør jeg jo bestandig. Han er tross alt kapteinen. He-he.

Vi fikk oss en flott plassert bøye. Og til og med hjelp til å fortøye, så admiralinnen var mer enn fornøyd.

Kvelden tilbrakte vi i «Ultimo», med deilig mat, deilig drikke og morsom planlegging om overfarten til Bonaire. Ja. Vi blir med til ABC øyene. En gang må vi jo ta beslutningen, og det er nå.

Vi har også møtt Britt og Erik i «Harry Z» til lunsj på «Mango Bay». De har hatt gjester i ett kjør i nesten hele vinter. Og nå gjør de båten klar til mannskapet som skal være med dem til Panama. De kommer om et par dager. Vi hadde en veldig hyggelig lunsj med Britt og Erik. De er bestandig hyggelig å være sammen med. Men dette er nok siste gangen vi ser dem på veldig lenge. De går rett til Panama, og vi går til Bonaire. Og kanskje ikke lenger. Vi tok en liten tur innom dem og fikk massevis av flotte bøker også. Men så var det på tide å si ha det bra og god reise. Litt vemodig.

Det har også vært regatta i innseilingen til Le Marine. Merkelig sted å ha en regatta, men dem om det. Vi har jo sett en slik regatta før, men det er like morsomt for det.

Regatta de røde djevler eller noe

At de ikke kræsjer i hverandre er en gåte for meg.

Det begynner å nærme seg avreise til Bonaire, og det betyr handletur. Den siste handleturen til de fantastiske butikkene på Martinique.

Gjengen handlet alt utenom mat. Det gjorde vi dagen før vi reiste til Bonaire. Da var det å bunkre opp med all verdens godis, for det er jo en tur på hele 3 dager. Vi skal jo ikke sulte i hjel på veien heller. Det er lenge siden vi har hatt nattseilas nå. Og det blir litt godt å komme skikkelig ut på havet igjen.

For at vi skal komme velberget frem, må det være kapteinmøte. Så vi jollet bort til «Ultimo», og kapteinene Steinar og Carina ble etter hvert enige om avreise i morgen, 31. januar. ETD (Estimated time of departure) blir sånn ca. 13-14 tiden.

Fokkerslaskene Janne og Conny kunne roe det ned med en pils, og overlate ansvaret til de ansvarlige. Deilig å være så ansvarsløs gitt ?

Og siden det er «Numa» og «Ultimo» det handler om, så måtte vi avslutte oppholdet på Martinique med et restaurantbesøk. Denne gangen gikk vi på «Numero 20» og spiste en bedre middag. Vi har jo vært der en gang før, og det var ikke så vellykket. Taffelmusikken var en høylytt affære med live-band. Conny og Carina forsikret at det hadde de ikke opplevd etter at vi var der sist. Og de har vært der mange ganger.

Vi var ganske hese i røsten etter å ha skreket til hverandre under middagen, så vi tok desserten på «Kokoarum», og fikk enda mer å drikke. Det ble i grunnen ganske sent. Og i morgen skal vi reise. Huff, dette regner dårlig.

Og det viste seg selvfølgelig at morgenkvisten ble heller tung å komme gjennom. Disse svenskene er dårlige venner som lurer i oss alkohol. Vi får legge skylden på noen synes jeg.

Men utover formiddagen ble alt så mye bedre. Steinar jollet inn med søppel og fikk sjekket oss ut av marinaen og Martinique. Kanskje vi faktisk aldri kommer tilbake.

«Ultimo» kom og la seg til ankers. De måtte ha på plass spristake og spise lunsj. Men klokka 13:30 hadde vi fylt diesel, fått opp jolla og gjort oss mentalt ferdige med Martinique. Nå går ferden til Bonaire.

FORTSETTELSE FØLGER.

Så har vi ligget på svai her utenfor Saint George’s i natt. Klokka 03:00 ringte vekkeklokka. På tide å heise anker. Etter en kopp kaffe og klargjøring av «Numa» seilte vi avgårde fra Grenada klokka 03:45.

Det var på det nærmeste flatt hav i dag. Også mellom øyene. Tror aldri vi har opplevd det før. Det betyr jo at hele turen gikk for motor.

Når man har vært på plasser helt usannsynlig mange ganger, så blir det heller ikke så mange bilder.

Men vi stoppet i Admirality Bay på Bequia i nesten to dager.

Så gikk ferden videre til Rodney Bay på St. Lucia, før vi til slutt kunne kaste ankeret utenfor Sainte-Anne på Martinique 15. desember. I morgen kommer Ole Martin.

Vi har jo pratet med en del norske båter på vår vei nordover. Nesten alle har kommet over med årets ARC. Ingen har tenkt å sette i gange noen julefeiring i Bequia. Alle barnebåtene skal visst til Grenada, og mange skal feire på Martinique. Så vi får se hva det blir til. Steinar elsker jo å arrangere fest, så han har satt i gang en Facebook gruppe igjen. Kanskje det er noen som melder seg på. Vi skal i hvert fall til Bequia. Tror vi.

Å få hentet Ole Martin på flyplassen var ikke så enkelt som vi trodde. Vi hadde flyttet oss inn på bøye i Le Marine, så vi var jo på «hovedstedet».

Til slutt måtte vi få hjelp av marinakontoret for å få tak i en taxi, og ankom flyplassen en halvtime etter at flyet hadde landet. Heldigvis hadde vi telefonkontakt med sønnen vår. Vi fant han på restauranten i andre etasje på flyplassen, der han hadde problemer med å få betalt for en baguett og en flaske vann. Kortet hans virket ikke utenfor Europa. He-he. Vi kom i siste liten.

Og det er SÅ DEILIG å ha sønnen her også. Endelig. Nå er hele vår lille familie samlet. Vi gikk på restauranten i marinaen og spiste deilig middag. Og mange mange pils. Jo flere Ole Martin får jo lykkeligere blir han. Og mer og mer snakkesalig. Det er så man blir svett i ørene. Bare hyggelig.

Men tilbake til «Numa» måtte vi. Og der skulle Ole Martin pakke ut.

Vi koste oss noen dager i Le Marine. Var på restaurant og spiste kjøtt vi stekte selv, fått senga søkkvåt av regnskur (sånn er det når man glemmer å lukke lukene), og vi har fått proviantert opp masse mat.

Men vi har altså bestemt oss for å feire julen i Bequia, så det betyr at vi måtte sette kursen sørover igjen. Nok en gang. Første stopp var Rodney Bay. Igjen. Vi gikk ikke i land. Så vi har vel egentlig vært illegale innvandrere igjen. Vi trøster oss med at vi kom etter at customs var stengt, og reiser før det åpner.

Grytidlig morgenen etter fortsatte vi ferden mot Bequia. Etter morgenkaffen heiste vi ankeret og var ute av Rodney Bay før klokka var 7. Og da har jo ikke customs åpnet enda.

Vi fikk en kjempefin seilas ned til Bequia. Bare mellom St. Vincent og Bequia var det som vanlig lite hyggelig. Men det varer jo bare en times tid, så det gikk bra.

Det begynner å bli tett med båter i Admirality Bay. Kan ikke huske at det var så mange i fjor. Men det kommer sikkert av at mange ikke reiser nordover til BVI. Øyene er fortsatt ikke særlig operative etter ødeleggelsene i høst. Middagen vår denne dagen ble inntatt på «Mac’s» til Ole Martins store glede. Vi måtte ta med take away pizza til Ida. For hun jobber som vanlig.

Morgenen etter våknet jeg til et helsikkes drittvær. Må venne meg til å være på en ny plass og stole på ankeret. Så jeg satt i cockpit allerede klokka 04:30. Men da sola stod opp prøvde værgudene igjen å blidgjøre meg. Og denne gangen klarte de det.

Steinar, Ida og Ole Martin jollet i land og kjøpte internett tilgang. Til alle mann alle. De ungene er jo helt avhengige. Må jo innrømme at det er deilig å ha internett selv også.

Men det betyr at jeg ikke fikk lurt dem ut av båten på kvelden for å spise middag. Og det betyr at jeg måtte lage middag. Pølse og potetstappe ble det, siden det er det eneste som er å oppdrive i båten (foruten Joikaboller som vi ikke vil dele med noen). Vi må proviantere.

Så da ble det proviantering og frokost i land morgenen etter. Der møtte vi folket fra Holmestrand. Rita og Jan i «Colpodivita» og datteren deres Ann Kristin med kjæresten Atle i «Jovial». Samt flere barn og noen venner. Veldig hyggelige folk. I butikken fikk vi tak i litt frossen mat jeg håper er OK. Litt grønnsaker og litt nødvendigheter. Utvalget er ikke av det ypperste. Men det klarer seg.

På kvelden fikk jeg endelig lurt familien ut av «Numa» og inn på «Jack’s».

Lille julaften pyntet vi «Numa» med lyslenkene Ole Martin hadde med hjemmefra. Det blir morsomt å se hvordan det blir i mørket. For jeg slapp å lage middag denne dagen også. I dag var alle mann alle klare for middag på «Mac’s». Og der var det stappende fullt av folk, så det gikk vinter og vår før vi fikk maten vår. Men det var ei lita tulle som hadde bursdag, det var levende musikk, folk som danset litt, stressa kelnere og lykkelige seilere. Så vi hadde en flott kveld på «Mac’s».

Og så opprant den store dagen. JULAFTEN. Formiddagen ble akkurat som alle andre julaftener. Kjempesløv. Dessverre uten Mikke Mus og vennene hans og Tre Nøtter til Askepott. Men pytt pytt, hva gjør vel det. Vi skulle spise julelunsj på «Open Deck», en restaurant som «Ultimo» har oppdaget. Men den var stengt fortalte den hyggelige svenske eieren. Så vi dro til «Jack’s» igjen. Men først måtte vi innom «Numa» og skifte klær, for det er så skvulpete bølger at vi ble kliss våte.

Men endelig var det på tide med de fantastiske JULEPRESANGENE ?

Etter en liten drink i «Alutia», en norsk aluminiumsbåt, var vi alle på plass hos Willy på Princess Margaret Beach ved 18 tiden.

Det var på langt nær så mange som i fjor. Dette året var vi sånn ca. 25 personer. Noe som gjorde julemiddagen intim og koselig. Alle kunne prate med alle. Selv om ungdommene selvfølgelig rottet seg sammen, ungene rottet seg sammen, og ifølge Ann Kristin på «Jovial» så rottet gamlingene seg sammen også. Jeg tror jeg går under kategorien gamlinger.

Jeg våknet grytidlig morgenen etter av at noe banket i båten. Det er ganske mye bølger, så etter hvert fant jeg ut at det var kjelene i skapet under komfyren som banket inn i hverandre. Det er jo så usannsynlig irriterende med sånne lyder når man begynner å høre etter. Men jeg løste problemet. Nei, jeg kastet ikke kjelene på sjøen selv om jeg hadde lyst.

Men første juledag, da var det sen lunsj på «Open Deck». Vi rakk det akkurat før de stengte for lunsjserveringen. Jeg fikk svenske kjøttbullar og gutta spiste sandwich. Ida var ikke med. Hun jobbet til en forandring. Maten var kjempegod og betjeningen var hyggelig.

Conny, Carina og Angelica kom akkurat for sent til å spise. Vi satte av Ole Martin i «Numa» og ble med dem til «Jack’s». Må jo holde dem litt med selskap.

Kvelden ble tilbrakt på «Numa». Familietid. Noe som betyr at mor må lage mat. Denne gangen ble det dobbeltdekker på avkommet. Langt utpå kvelden fant Ida det for godt å ta en pause. Hun ville spille Skip-Bo. Men da hadde jeg sett ut som en pute i trynet i mange timer allerede, så det kom ikke på tale. Senga ropte på meg. Jaaaaaannnnnnneeeeeeee. Jeg hørte det helt tydelig.

Dagen etter fikk vi dratt begge ungene ut på tur. Vi skulle ta den nye stien inn til Port Elizabeth.

I morgen er det avreisedag igjen. Så Steinar sjekket oss ut. Det var helligdag i Bequia i dag, så det kostet ekstra EC$ 100,- å få sjekket ut. Men noe skal dem vel tjene penger på også. Vi avsluttet oppholdet her på Bequia med noen slag Skip-Bo. Altså Ole Martin, Steinar og jeg. Ida, hun jobbet.

Brudeskrævet hadde tvinnet seg rundt ankerkjettingen igjen da vi skulle reise morgenen etter. Men ikke verre enn at jeg fikk løsnet det. Så klokka 06:30 seilte vi ut av Admirality Bay. Kanskje for siste gang. Litt vemodig.

Vi fikk en huskete tur opp til St. Lucia. Vind og bølger rett i snuta. Men endelig, ved 17 tiden kunne vi seile inn i Marigot Bay. Og under over alle under. Det var en ledig bøye til oss. Litt for godt til å være sant tenkte jeg, siden det var smekkfullt av båter til ankers og på alle de andre bøyene. Men vi fikk hjelp av en grønnsaksselger til å fortøye, og alle var lykkelige. Særlig grønnsaksselgeren da jeg kjøpte noen bananer og en agurk av han for i overkant mye penger. EC$ 50,-. Vi var lykkelige helt fram til klokka 18. Da ble vi jaget bort. Superyachtene kommer ikke ut hvis noen ligger på denne bøya. Og nå skulle selvfølgelig en av gigantene reise. Da vi tok fortøyningene begynte det selvfølgelig å styrtregne så vi ble søkk våte. Jeg ble så sur at man kunne skjære seg på meg. Og det var jeg hele turen opp til Rodney Bay (der det heldigvis er enkelt å ankre opp i mørket). Jolla kom på vannet og alle var klare for å dra i land og spise. IKKE jeg. Jeg var fortsatt sur. Gikk og la meg isteden. Virkelig voksent gjort. Sulten var jeg også. Dust.

Men dagen etter var jeg blid igjen. Og vi dro inn i marinaen og spiste lunsj.

Vi vil gjerne inn i marinaen, for «Numa» trenger en rundvask. Både innvendig og utvendig. Kapteinen fikk beskjed om at det var fullt, men etter mye mas fikk vi plass etter klokka 15. Og rett etter det var vi trygt plassert på plass E13. Her er det virkelig smekkfullt, og masse mennesker som holder på å gjøre båtene sine klare for «World ARC». Den går rett over nyttår.

Så som sagt så gjort. Vi bestemte oss for å bli i Rodney Bay til over nyttår. Da fikk vi god tid på å vaske og gnukke på «Numa». Til slutt strålte hun som en sol og koser seg i fortøyningene sine. Men samme hvor godt vi vasket så fikk vi dette om bord:

Steinar åpnet en av lukene i taket i salongen og følte at noe falt ned derfra. Og krøp inn i skjorta hans. Han kom derfor sindig ut i cockpit og vrengte av seg skjorta og ristet den kraftig. Først skjønte vi ikke hva det var før vi fikk se denne skolopenderen på krakken ved siden av der jeg satt. Hysteriet kom og tok oss litt, før vi endelig fikk funnet frem kamera. Etter at den var behørlig drept, tok Steinar den med opp på marinakontoret for å spørre hva det var. Der fikk han beskjed om at den var giftig og potensielt dødelig. Vet ikke helt om jeg tror på det altså.

Min kjære familie har selvfølgelig også vært ute å handlet. På kjøpesenteret. Jeg vasker heller hele «Numa» enn å dra på shopping med Ida, Ole Martin og Steinar. Det er drepen kjedelig.

Vi hadde som sagt bestemt oss for å bli og feire nyttårsaften i Rodney Bay. Marinaen er smekkfull av båter. Også de som skal ut på «World ARC» om  noen dager. Derfor regnet vi med at det kom til å bli arrangert noe. Vi hadde sjekket med noen restauranter i nærheten om å bestille bord til nyttårsaften, men alt var fullt. I marinaen tok de ikke imot bordbestilling.

Derfor, klok av skade, ble det middag om bord i «Numa» før vi skulle gå i land for en drink og kjempeparty.

Ved 23 tiden gikk vi i land og forventet oss liv og røre. INGENTING kunne vært mer feil. Det var ingen folk der. Restaurantene var stengt. Vel, det var en bar som var åpen. De serverte øl, vin og enkle drinker. No coctails. Og det var INGEN musikk.

Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd en mer tragisk nyttårsaften.

Dagen etter var OGSÅ alt stengt i marinaen. Det får være måte på til hvor mye mat som skal lages i «Numa», så Steinar, Ole Martin og jeg tok en taxi til «Spinnacer’s». Ida ville jobbe. Og der var det smekkfullt av folk både på stranden og i restauranten. Derfor tok det selvfølgelig lang tid før vi fikk mat, men det var mye morsomt å se på.

Men så var det på tide å reise fra St. Lucia. Steinar sjekket oss ut, og klokka 12:30 hadde vi kastet fortøyningene og satt kursen for Martinique. I morgen skal Ida og Ole Martin reise hjem til Norge. De skal være samboere i uthuset, så vi får håpe de ikke dreper hverandre. Etter en tre timers seilas kastet vi ankeret utenfor Sainte-Anne. En herlig plass. Steinar målte vanntemperaturen til å være 28 grader, og vi tok oss et bad. Jeg tror han juger, for jeg syntes det var kaldt.

Den siste kvelden om bord ble det «Spagetti a la mamma» til middag. Med norsk biff krydder. Luksus. Kjempegodt. Steinar støvsugde Ole Martins koffert for rester av pepperkaker ?. Vi fikk oss noen omganger med Skip-Bo, og avkommet fikk pakket sakene sine. Ida bruker plass i Ole Martin sin koffert også. For hun skal ha med seg mye. Så av alle koffertene og sekkene de har med seg, så bruker Ida 90% av kapasiteten.

Det ble en del stress på morgenkvisten. Steinar fikk sjekket oss inn. Avkommet fikk organisert alle eiendelene sine i diverse kofferter. Vi fikk skaffet vann og baguetter. Og vi stod utenfor kirken og ventet på taxien presis klokka 11:30 som avtalt.

Innsjekkingen var gjort i en fei, og allerede etter 40 minutter på flyplassen var Ida og Ole Martin klare til å gå gjennom sikkerhetskontrollen. Da var det bare igjen å si hade, og det syntes jeg var veldig tungt. Jeg får jo ikke se dem igjen før om et halvt år eller noe. Men det er godt å vite at de skal hjem til kjente trakter. Det har vært så godt å ha dem om bord. De har blitt voksne oppegående mennesker som det er hyggelig å være sammen med. Vi er heldige som har slike kjekke unger. Og det er det vel ingen andre foreldre som sier heller. ?

Nå skal vi være på Martinique til vi finner ut hva vi skal gjøre videre.

FORTSETTELSE FØLGER.