Ut på tur igjen. Det er lenge siden sist, og som vanlig stemmer ikke værmeldingene helt. Det skulle være ca. 1 meter bølger mot oss og strøm med oss. Nesten ikke vind. Det stemte ganske bra i begynnelsen. Men etter hvert gikk det over. Bølgene var ganske så mye mer enn 1 meter høye. Snarere 4-5 meter kanskje. Heldigvis var det ikke så ofte vi fikk bråstopp i bunnen av bølgedalene.
Uheldigvis har kapteinen fått feber og vondt i ørene igjen. Men han har tatt sin vakt uten å mukke.
På min første vakt må vi ha krysset en skipsled uten at det var merket i kartet. Det kom i hvert fall tankskip på rekke og rad fra både styrbord og babord. Hadde det vært på natten hadde jeg jo vært helt panikkslagen. Men i lyset så jeg jo hvor de var. OG AIS er fantastisk. Forteller meg hvor fort de går og hvilken kurs. Til og med hva de heter enkelte ganger. AIS forteller meg til og med hvor lenge det er til jeg krasjer hvis jeg ikke endrer kurs. Fantastisk.
He-he. Jeg har stjålet jakken til Ida. Det passet meg veldig bra, da det blir kaldere og kaldere jo lenger nord vi kommer.
Så må jeg lære meg å sjekke instrumentene skikkelig. På ettermiddagsvakten min fikk jeg en skikkelig støkk. Jeg ser på monitoren i hvert fall hvert 3 minutt eller noe. Plutselig ser jeg en båt midt i fleisen på meg. Skummelt. Vanligvis så ser jeg jo båtene visuelt når de er så nærme som mindre enn 6 nautisk mil. Kapteinen ble vekket i hui og hast. «HJELP, en usynlig båt kommer og tar oss» var beskjeden han fikk. Så viser det seg at han har satt radarringene på 12 nm. Det skulle jeg jo ha sett, men vi pleier bestandig å ha dem på 6 nm. Vel, vel, resten av vakten gikk uten hendelser.
Mørke skyer i horisonten.
Steinar hadde hatt en litt uheldig hendelse på sin siste vakt før Key West. Tauet som holdt kajakken på plass på styrbord side hadde røket, og det viste seg at den hadde ødelagt trampolinen. Det er noe dritt.
Denne synderen må selges snart.
Steinar lå og sov da vi nærmet oss kanalen inn til Key West. Men, han får sove en annen gang. Kanalen er stappfull av fiskebåter, fiskebøyer og andre uhumskheter. Jeg har aldri sett så mye grums i et farvann noen gang.
Amerika i sikte.
Vi har jo hørt massevis av historier om å komme seilende inn til USA. Hvis coast guarden kommer, så er det bare å holde hatten i hånden og håpe de ikke kommer om bord. De skal være skrekkelig å ha med å gjøre har vi hørt. Dessuten kommer vi jo seilende fra et narkoreir av et land (ifølge USA). Det som faktisk kan skje er at vi kan bli brukt som en «mule». Narkotikasmuglere fester poser med narkotika til skroget på uvitende seilbåter som de vet skal til USA. Deretter henter de bare varene når seilbåten har droppet ankeret på destinasjonen. Vi var heldigvis ikke en «Mule». Ikke så vi en eneste kystvaktbåt heller, så det var bare å seile inn i USA. Nada problemas.
Vi seilte inn Key West Main Channel, og da vi kom inn langs øya Key West lå det jaggu meg to norske cruise båter ved kai.
Det ene seilte faktisk under norsk flagg. Hjemmehavn Bergen.
Farvannet rundt Key West ble sjekket for ankerplasser. Vi vil jo finne den beste plassen selv om det blåser 25 knop. Det var plass til oss på ankerplassen vest for Fleming Key, men vi ville sjekke om det var plass ved en bøye. Vi tok derfor Garrison Bight Channel over til den andre siden for å sjekke om det var noen ledige moringer utenfor Sigsbee Park. Der lå båtene tett som haggel. H det var en ledig bøye innimellom alle båtene, så tok vi ikke sjansen på det i 25 knop vind.
Vi seilte derfor tilbake til vestsiden av Fleming Key og kastet anker på en dertil egnet plass. Altså her. Ikke så veldig vakkert spør du meg.
Det gikk ikke uten dramatikk og totalt raseri fra min side. Kapteinen hadde bundet fast kajakken i et tau som gikk under ankeret. Dermed fikk jeg det ikke ut. Da han hadde klart å fikse det, hadde ikke jeg klart å holde båten i posisjon i vinden. Når jeg da endelig skal ut med ankeret får jeg ut en meter kjetting om gangen før jeg må trykke på reset-knappen på fjernkontrollen. Det gjelder både opp og ned. Noe inn i helsikkes irriterende. Særlig når det er 40 meter kjetting som må ut. Det er 8 meter dypt her. Pluss 15 meter til bridelen. Så da vi endelig fikk feste på andre forsøk, verket tomlene mine og jeg var sur som en padde. Welcome to America liksom.
Men freden senket seg selvfølgelig etter hvert. Etter å ha sjekket når custom åpnet, en deilig siesta og en enda deiligere kyllingmiddag, kunne vi nyte vår første solnedgang i USA.
Jeg håper de har frisør her i Key West. Dette her trenger en total makover.
SÅ KALDT er det altså. Vi må ha på sko og langbukser 🙁
Da vi stod opp denne første morgenen var det 17 grader ute og 18 inne. Jeg tror jeg kommer til å fryse i hjel. Vi pakket oss inn i pledd og prøvde å tine opp på morgenkvisten. Etter hvert begynte solen å varme litt, og da var det på tide å flytte «Numa.
Vi har kommet for nærme en motorbåt.
Det er mange på ankerplassen som ligge med anker ut både forut og akter, noe som betyr at de ikke svinger likt som oss som bare har anker forut. Veldig irriterende faktisk. Men det er vel praksisen her. Det betyr at «Numa» trenger veldig stor plass.
Vi fant den plassen litt nærmere byen, så får vi håpe det ikke kommer en båt med lite sosial ankring. Men i så fall er det jo vi som var her først.
Vår nye utsikt. Litt fabrikker, litt cruiseskip, litt båter. Litt urbant rett og slett. Været er fantastisk selv om det er kaldt.
Denne stakkaren har vært litt uheldig. Rart den ikke er fjernet, siden det er midt i ankringsområdet.
Vi føler oss ikke vel tilpass med ikke å ha sjekket inn, så vi fant ut at vi tar med papirene og ser om det er oppe allikevel. På en søndag altså.
Vi jollet inn til marinaen i Key West Bight. Her var det usannsynlig mange joller, og vi fikk kjøpt jolleplass for en uke til den nette sum av USD 37,-. Da har vi en plass å parkere. Hvis det ikke er fullt da.
Det er veldig, veldig fint her på jolleplassen.
Dyreliv er det også. Pelikaner er morsomme fugler. De får jo servert mat her hele tiden, så spesielt ville er de ikke. Key West sine måker, uten bråket.
Vi rusler gatelangs for å finne customs/immigration. Heldigvis har Steinar GPS på mobilen, så vi fant frem til Cort House. Som var stengt selvfølgelig. Det er søndag.
Dette er court house som huser immigrasjonskontoret. Jeg får vibber til det gamle sovjet.
Steinar ringte derfor et telefonnummer vi hadde fått, og det ble en lang samtale. Det var åpenbart at de hadde dataene våre pga. B1/B2 visumet vårt. Nå har vi i hvert fall sagt i fra at vi har kommet og fått tillatelse til å gå i land. I morgen skal vi sjekke inn.
Deretter var det bare å ta bena fatt og oppleve byen. Duval Street er visst hovedgaten, og der var det veldig, veldig mange turister.
Vi fant turistkontoret. Med den mest fantastiske 80-åringen bak disken. Hun flørtet hemningsløst med Steinar, og han flørtet tilbake. Stor suksess. Hun visste alt om hvor man kunne få kjøpt dagligvarer, og SIM kort. Som var vår første prioritet.
Vi fant begge plassene uten problemer, og Fausto’s viste seg å være en fin dagligvare. Men de har ikke godt brød her heller altså. Begynner å savne norsk brød veldig.
Det er massevis av flotte bygninger her i Key West.
Vi satte oss på Hard Rock Cafe for å spise lunsj. Sikkert den dyreste plassen i hele Key West, men den bød på flott utsikt over hovedgaten. Vi kunne sitte og nyte synet av livet.
Og for et liv det er. Aldri har jeg sett så mange rare mennesker. Som har det hysterisk morsomt. Midt på dagen. Det var mange som hadde kledd seg ut i rare kostymer (som de kan leie i diverse butikker). Vi fant ut at disse er med i en «bar til bar»-runde til USD 30. Så de kan sikkert drikke så mye de vil, for mange var ganske påseilet. Dette er en «drikkeby» fikk vi beskjed om. Ja, ja. Da passer vi jo godt inn.
Film – Det kom også et opptog med masse folk med plakater av hunder og folk og hamstre og jeg vet ikke hva. Det var et opptog for å hylle livet. Men om folk og dyr på plakatene var døde eller levende, det fikk jeg ikke svar på. (For å se filmen, trykk på lenken ovenfor)
Vi spurte selvfølgelig kelneren vår om opptoget. Hun hadde ikke peiling hva det dreide seg om, men fortalte at slike opptog kommer hver dag og jammer trafikken. Merkelig. Hun er herfra og vet ikke hva som skjer i hennes egen by. Morsomt å se på da.
Etter å ha betalt USD i bøtter og spann på Hard Rock Cafe, pratet med norske folk på tur fra Ft. Lauderdale og blitt helt tummelumsk i hodet av merkelige mennesker, satte vi kursen tilbake til havnen og jolla vår.
En fisker har kommet inn, og pelikanene får maten sin.
På ankerplassen er det rolige forhold nå. Ingen bølger eller plasking. Vidunderlig.
Men kaldt er det.
Vi har fått sjekket inn i USA. Etter selvfølgelig å ha fått skrekkelige historier om grusomme customs folk, gruet vi oss skikkelig. Det skulle være noe fæle greier med veterinærer, tollere, hunder and you name it. Alt skrekkelig man kan tenke seg. Men, altså, jeg aldri noensinne opplevd hyggeligere mennesker. Det var null problemer. På toppen av det hele måtte vi ikke betale noe. Vi hadde lest på nettet at Cruising Permit koster USD 100 men vi fikk det gratis. Så nå er vi sjekket inn i USA, og kan være her i 6 måneder. Life is good som vi sier på norsk.
Selv om bygningen ser ut som en levning fra sovjettiden, så var folkene der inne uten unntak veldig hyggelige og serviceminded.
På vei tilbake til jolla stoppet vi for å spise lunsj. Jeg tenkte kylling måtte være bra. Lite kalorier og masse proteiner, så jeg bestilte kylling sandwich. Aldri har jeg fått pulled kylling dynket i et tonn guacamole, majones og dressing. Alt på en gang. Fryktelig. Men chipsen var god da. Det ble hjemmelaget middag i «Numa» den kvelden.
Watermakeren driver og tuller med oss igjen. Ryan hadde nok ikke gitt kapteinen om bord på «Numa» særlig gode råd. Han hadde sagt at Steinar bare skulle slå av varsellampen om at filteret var fullt, for det stemte ikke. Men etter hvert som filteret ble fullere og fullere, så har trykket bygd seg opp. Nå hadde noen slanger og foringer sprukket, og dermed fylt skroget med saltvann. Heldigvis hadde han reservedeler. Hele båten full faktisk. Av reservedeler altså. Watermakeren ble fikset med nytt filter, nye slanger og nye foringer, så nå lager den vann igjen. Roen senker seg i «Numa».
Endelig. Etter et par dager slapp jeg å pakke meg inn i tepper. Det er 21 grader på morgenen. Og 20,5 grader i vannet. Det blir ikke bading med det første. Grisekaldt.
Selv om det ser nydelig ut, så er det merkelige værforhold her i Key West. Båtene slenger rundt, og vi var usikre på om det var dregging på gang. Men det var det altså ikke. Plutselig var nabobåten så nærme at jeg la ut fendere, for så å like plutselig å være borte igjen. Dette er en veldig merkelig ankerplass, og jeg gruer meg til nordaværet kommer til helgen.
Etter hvert kom vi oss på land igjen, og gikk gatelangs i denne pittoreske lille byen.
Jeg hadde IKKE sagt nei til dette huset.
Men dette kan noen andre få. Lekkert, men fysj så mye å gjøre rent 😊
Det er sikkert mange hjemme i Norge som hadde falt for denne motorsykkelen.
Og her kan jeg bare si………ONLY in America. Helt fantastisk.
Etter hvert havnet vi på Duval Street igjen. Det er hovedgaten som går gjennom byen. Det er masse mennesker og mye som skjer. Hele tiden. Ikke mye tvil om at vi er tilbake i turistland nei.
Duval Street var denne dagen sperret av en stor scene der lokale musikere spilte. Masse fin musikk.
Altså, jeg har ikke ord. Lurer på om det er til karneval? Eller er det seriøst?
Etter hvert havnet vi ned på Mallory Square. Der blir solnedgangen feiret hver kveld. Vi får dra dit en kveld.
Ifølge Steinar (som har kjøpt cruising guides for hele området, i flere eksemplarer) skal man ta med en flaske vin og et par glass og nyte solnedgangen, folkelivet og musikken. Her kom vi i prat med en amerikansk veteran som var veldig skravlesyk. Han fortalte at han gjerne ville investere i en liten leilighet her. Men kona sa NEI. Ikke så rart, siden «leiligheten» var på ca. 25 kvm og kostet USD 265.000. Det er dyrt her i Key West gitt.
Det er to små øyer på den andre siden av innseilingen. På den ene har de rike og berømte sommerhusene sine. På den andre bruker live aboards å gå tur med hundene sine og ha grill parties. Ikke langt mellom rik og fattig altså. Her er noe for alle.
Vi satte oss på «Flying Monkey’s» for å ta en pils og se på folk. Jeg var så lur at jeg bestilte en Corona. Steinar bestilte en lokal ale og det var visst ikke særlig vellykket. Amerikanere har lykkes med mye, men godt øl er kanskje noe de bør jobbe mer med.
Det har vært et jordskjelv utenfor Cuba med styrke 7,7. Tsunamivarsel har blitt utstedt, og jeg ville bare tilbake til «Numa» og dra så fort som f… Cuba er jo rett rundt hjørnet. Heldigvis ble tsunamien avlyst, og lykkelig er jeg.
Vi koser oss også masse om bord i «Numa». Nå har vi fått internett og livet er igjen verdt å leve. Selv om watermakeren fortsatt ikke er samarbeidsvillig. For, skroget er atter en gang fullt av vann. Men heldigvis er den ene vanntanken smekkfullt av deilig vann. Kapteinen fikser sikkert dette også.
OK – så er det fortsatt kaldt da.
Det begynner å brygge seg opp til VÆR. Våknet ved to tiden om natten av at det lyner og tordner. Skjønner ikke hvordan kapteinen bare kan sove? Heldiggrisen. Jeg satte meg i cockpit med lyset av. For ikke å ødelegge nattesynet selvfølgelig. Jeg er da proff. Det så ut til at alle båtene lå samme vei, så jeg sovnet på sofaen. Godt å ha det avklart.
Kapteinen stod opp til strålende sommervær på morgenen. Strømmen viste seg å være lite samarbeidsvillig senere på formiddagen, og vi måtte være på vakt. Godt vi har fendere ute. Merkelige strøm og vindforhold her. Heldigvis klasket vi fortsatt ikke inn i andre båter, men dette er ikke hyggelig. Det er ikke en veldig fin ankerplass akkurat.
Vi har nå endelig fått med oss den mye omtalte solnedgangen på Mallory Square
Det er vi veldig glade for. Stemningen var helt fantastisk. Det var massevis av folk. Det var gatemusikanter, sverdslukere, balansekunstnere, historiefortellere, salgsboder, popcorn, drinker, sukkerspinn. Ja, alt man kan ønske seg.
Denne entusiastiske pianisten holdt koken så lenge vi var der. Til glede for alle som ville høre på. Og det var mange.
Mannskapet på «Numa» nyter landlivet. Det er så vel fortjent.
Solnedgangen var nydelig, men…….
Jeg tror kanskje vi begynner å bli blaserte. Vi har sett så utrolig mange spektakulære solnedganger og soloppganger, at denne ble litt blass. Så vi ruslet litt rundt og kikket på folk. People watching er faktisk veldig morsomt. Vi så også flere steder som sender super bowl kampen på søndag. Den har vi lyst til å se siden vi aldri har sett en amerikansk fotball kamp. Vi får se hva som skjer.
Nå er det to båter vi kjenner som ligger her i Key West. Vel, de ligger på bøye på andre siden av øya. Det er «Poerava» med Reneè og Ryan, og «Le Mischief» med Steve og DeAnne. Håper ikke Ryan leser norsk. Det er jo han som har «reparert» watermakeren vår. Som Steinar nå har fikset et utall ganger.
Vi har hatt besøk. Fra Norge. Av norske folk. Herlig.
Jon og Arild er på sin årlige guttetur til Florida. Jon og kona har hus i Orlando, og hver januar drar Jon og Arild på guttetur til «hytta». Fantastisk. Da drar de også på biltur til Key West. En lang biltur, men det er visst verdt det. Særlig når de får besøke «Numa». Steinar kunne nyte et par timer med å vise frem båten, drikke noen pils og være sjåfør med jolla. Han kjenner Jon som en tidligere kollega fra Vinghøg.
Så må jeg innrømme at det er et hull i billedgalleriet. For den påfølgende natten er noe av det verste vi har vært med på. Jeg la meg som vanlig ved 21:30 tiden og leste litt. Da startet et helsikkes drittvær. Det tordnet, lynte, regnet og blåste, så det var bare å stå opp. Og det var VELDIG bra. For det blåste opp mot 40 knop og ankeret hadde sluppet. Kapteinen styrte skuta desperat for ikke å treffe noen av de andre båtene. Det er vanskelig med et anker ute som får feste for så å slippe igjen. Seilbåten som tidligere hadde sunket midt på ankringsplassen fanget opp båter som dregget, og det ble sendt ut mey dey mange ganger. Heldigvis kom redningsbåtene ganske fort. Men vi dregget jo fortsatt. Så, admiralinnen måtte forut for å ta opp ankeret og ble umiddelbart søkk våt. Heldigvis var ankervinsjen samarbeidsvillig så ankeret kom opp uten problemer. Herregud så lettet jeg var da. Sikringen gikk bare en gang og ankeret kom opp med bare litt filler og vaiere på seg. Jobben var ikke spesielt morsom med vind i 40 knop vind og regn midt i trynet.
Etter å ha ridd på vinden en stund så løyet det ørlite, og vi fikk lagt ut ankeret igjen. Denne gangen holdt det. Heldigvis. Vi ligge ubehagelig nærme en motorbåt, men det får bare gå bra. Andre på ankringsplassen har større problemer enn oss. De har dregget inn i hverandre og satt fast propeller i ankertau. Kystvakten er heldigvis profesjonelle og hjelper så godt de kan. Ved midnatt hadde ting roet seg. Det blåste fortsatt 15-20 knop, men det er til å leve med. Kapteinen dånte på sofaen og jeg satt i cockpit og passet på bølger og vind. Frøys så jeg hakket tenner. Men ingenting mer hendte. Jeg tror nok at dette er den skumleste opplevelsen så lenge vi har seilt. Mest fordi det var så tett med båter på ankringsplassen. Jeg er så lykkelig for at jeg har en så profesjonell, rolig og kunnskapsrik kaptein.
Uværet forlat Key West. For en vanvittig natt vi har hatt.
«Poerava» hadde gitt oss melding i går om at de går videre nordover i dag. Så hvis vi ville ha deres bøye kunne vi få den. Det er nemlig ingen ledige bøyer på grunn av dårlig vær i vente. Altså enda mer dårlig vær. Også i natt. Hvis kapteinen på «Numa» hadde sagt nei til det tilbudet, så kan jeg garantere at det hadde blitt et blodig mytteri. Mildt sagt.
Ved 09 tiden på morgenen lå vi fortøyd til denne bøya.
«Poerava» slapp fortøyningene da de så vi kom, og vi vinket adjø. Du snakker om service. Det er ikke sikkert at vi ser disse flotte menneskene igjen, som vi ble kjent med i Suzie Too rally.
Nærmeste nabo er en «spøkelsesbåt».
Den båten er bebodd av noe jeg tror er skarv. De har driti ned hele båten, og det kan vi lukte når vinden blåser vår vei.
Ankerplassen. Velorganisert. Alle ligger like langt fra hverandre. Alle på bøye. Bøyene er sikre, for ingen amerikanere vil bli saksøkt. Vi er i sikkerhet. Livet er herlig.
Vi sa ifra til marinaen at vi nå ligger på bøye C32. Det koster USD 17,- pr.natt og inkluderer alt. Til og med «Pump out» av septiktanken. Det er bare å si ifra, så kommer det en septikbåt og henter bæsjen vår. Helt fantastisk. Nå slipper vi å dra flere sjømil ut fra land for å kvitte oss med avfallet. Slik skulle det vært på alle ankerplasser, så hadde det blitt litt mer renslig.
Denne dagen kunne vi ikke dra inn til land for å betale i marinaen, for det kom nok et drittvær. Jeg var så lykkelig, så lykkelig for å ligge på bøye. Ingen strøm som kommer i motsatt retning av vinden, så vi har vinden i baugen hele tiden. Vidunderlig deilig. Vi hørte på VHF’en at kystvakta melder om grunnstøtinger og distress. På vår forrige ankerplass. Da er det godt å kunne kose seg med middag. Siden vi ikke har vært i butikken på noen dager, ble det stekte pølser med toast, løk, sennep og ketchup. Snakk om gourmet måltid 😊
Når det er så dårlig vær som nå, så er jo ikke solcellepanelene til stor nytte. Derfor må vi bruke generatoren. Den høres ikke helt frisk ut. Hjelp. Hvis den går i stykker vil det koste oss nærmere 250.000, -, så det har jeg avbestilt. Det får være nok at watermakeren ikke vil være samarbeidsvillig. Vi får vasket skroget innvendig med jevne mellomrom.
Kapteinen jollet inn til Garrison Bight & Marina da det løyet litt for å sjekke inn. Der trengte de selvfølgelig skipspapirer og pass (noe han selvfølgelig ikke hadde med). Men det var bare å komme tilbake når vi hadde tid. Snakk om service. Stakkars kapteinen var ganske så våt da han kom tilbake.
Så har endelig den store dagen kommet. Vi skal se super bowl for første gang. Men først gikk vi på pub for å få oss en pils for første gang på mange dager. Altså en pils på land. Etter en lang jolletur fra mooring-feltet.
Det ble en grisekald jolletur, så det var godt med litt varme på «Conch Company». En veldig hyggelig plass der folk satt og spiste småmat ved bardisken. Sjømat.
«Le Mischief» hadde bestilt bord til oss på «Off the Hook Bar & Grill». Her skal vi nyte deilig mat, drikke, godt selskap og super bowl. Vi gleder oss.
Det var ikke vanskelig å følge med, for det var TV i hver eneste krok i restauranten.
Altså, i amerikansk fotball er det 4 omganger à 15 minutter. Det tar 3 timer. Og grunnen til det er som følger: En spiller får tak i ballen og skal springe mot motstanderens mål. Da blir han taklet etter omtrent 30 sekunder (ikke det engang). Spillet blir da stoppet, og startet igjen fra det punktet taklingen ble foretatt. Men det tar jo en evighet å få startet spillet igjen. Vi fant det ikke særlig spennende. Det som var mye mer spennende var å se på de engasjerte amerikanerne i restauranten. Veldig morsomt.
På denne filmen har jeg en veldig feil kommentar. Vi hadde fått beskjed om å heie på KC Cheefs. Noe vi også gjorde. Og de vant faktisk. Morsomt.
Etter en veldig hyggelig kveld sa vi ha det bra til DeAnne, Steve og Alonso i «Le Mischief». De reiser til Frankrike for å hente sin nye Saba 50 katamaran. Etter hva vi forstår har de allerede fått solgt «Le Mischief». Vi ønsker dem lykke til. Og jeg skal IKKE fortelle hvem av dem som ble så full at «hen» sovnet ved bordet.
Så hadde vi et lite uhell da vi skulle tilbake til «Numa». Det er ytterst sjelden kapteinen og jeg misforstår hverandre. Men det skjedde altså da jeg skulle gå om bord i jolla. Da jeg skulle hoppe om bord kjørte han forover istedenfor å holde jolla stille. Det medførte at jeg gikk på trynet ned i jolla og vred venstre benet så mye at skoen falt av. Kanskje det var bra, for jeg tror ikke noe er brukket. Men fy flate så vondt det gjorde.
Her er det vingetørking på gang.
Det er ikke veldig mye som skjer om dagen. Jeg må holde meg i ro med vondt i benet og ryggen. Men det går veldig mye bedre. Steinar pusler litt rundt, og det gjør jeg også. Kapteinen har sjekket oss inn i marinaen og funnet et supermarked. Så nå har vi mat og internett. Ubegrenset bruk av internett koster USD 35,- pr.pers. for 1 måned. Altså rundt 350 kroner. HVORFOR må Telenor ta så usannsynlig mye mer? Helt uforståelig.
Vi har litt å se på her på ankerplassen. Dette ser jo veldig morsomt ut. Vi har sett slike nesten over alt i hele Karibia.
Jeg har vasket klær. Endelig har vi nok vann og nok strøm, så det var på tide å vaske våre saltvannsbefengte klær. Så tørre og slette ble de jo ikke siden vinden krøllet klærne rundt tørkesnoren. Men rene er de.
Så har vi fått drittvær igjen. Vi har blitt med på en VHF-gruppe her i Key West der vi får informasjon og hører nyheter. Aldri har vi noen gang hørt så mye klaging som på denne kanalen. Det har aldri vært så kaldt, så dårlig vær, så dårlig hold på ankerplassen, så mange idioter av noen seilere og jeg vet ikke hva. Vi orker ikke å høre på dem.
Det er jo litt vakkert da. Nå som vi ligger trygt på bøye og ikke dregger, så kan vi nyte synet. Selv om vi begynner å ønske oss litt mer varme og godvær.
Vi er på tur. Endelig litt bedre vær. Vel, vi skal bare i butikken for nå er jeg bra i benet og i ryggen. Og vi må bli kvitt søppel.
Hvordan Steinar hadde klart å finne frem til jollekaia og innsjekkingen i marinaen er en gåte for meg. Men jeg eier jo ikke retningssans heller. Det var LANGT fra ankerplassen og inn til jollekaia i marinaen. Men nå MÅ vi i butikken. Steinar har renset vanntankene med klor, så nå smaker det svømmebasseng av vannet. Ergo må vi gå til innkjøp av drikkevann.
Film – Det er en skikkelig stor jollekai. Av alle de hundrevis av båtene som ligger på bøyene er flesteparten live aboards. De har kjøpt seg båt og bor til USD 17 pr.døgn. Sikkert billigere når de bor lenge, og veldig mye billigere enn å leie eller kjøpe noe i land. Prisene her i Key West er helt hinsides. Så parkerer de jolla her når de drar på jobb om morgenen. Perfekt.
Denne porten skapte problemer for oss da den ikke ville slippe oss ut. Kortet vi hadde fått i marinaen virket ikke. Så det ble en liten omvei bort til marinakontoret for å få et nytt. Det virket fortsatt ikke, og heller ikke for noen andre som forsøkte å komme ut. Derfor fikk vi hjelp fra noen på utsiden. Så får vi håpe vi kommer inn igjen 😊
Vi gikk til kjøpesenteret, og det var langt. Men de hadde jo til gjengjeld alt. Et typisk amerikansk butikkområde. Masse butikker rundt en diger parkeringsplass. Vi fikk alt vi skulle ha og vel så det. I kveld skal vi kose oss.
Tilbake hadde vi så mye å bære på at vi tok en Uber bil. Du snakker om forskjell på standard fra Panama City til Key West USA. Bilen her i USA kostet USD 11,- og det er den flotteste bilen vi har sittet i. Kunne sitte i den helt tilbake til Norge hvis jeg kunne.
Vi kom oss velberget inn på jollekaia, da porten var åpen. Den skal sikkert repareres. Og om kvelden fråtset vi i deilig mat og godis. Herlig.
Så må jeg rett og slett si at Key West er litt skuffende værmessig. Det er greit at det er vinter, men her har det blåst, regnet og vært kaldt siden vi kom. Det betyr jo også at vi har vært mest om bord i «Numa», og det begynner å bli kjedelig.
Heldigvis får vi besøk av Inger og Matthew snart.
Når man bare er om bord så får man jo gjort ting som skulle vært gjort for lenge siden. Som for eksempel å fryse av fryseren.
Kulinariske opplevelser får vi jo også. Hjemmelaget mat er godt. Men jeg gleder meg til Matthew kommer. Han kan virkelig lage mat.
Jeg vet altså ikke hvor appetittlig dette ser ut. Men det ble ganske godt. Eksperimenterte med løk, sjysaus, fløte, rødvin, salt og pepper. Utrolig hva man får til ved hjelp av Google.
Nå har vi pusset og vasket hele båten til vi får besøk. Til og med «Pump out»-båten har vært på besøk.
Servicen er upåklagelig, og folka om bord er kjempehyggelige. Synd det lukter så vondt hver gang de er på besøk . De etterlater seg en umiskjennelig odør av bæsj. 😊
Så har vi endelig fått besøk. Inger og Matthew har ankommet fartøyet og vi koser oss masse. Første kvelden ble tilbrakt i Key West.
Vi rusler langs bryggene og viser frem Key West.
Middag og solnedgang på Mallory Square. Inger sa hun aldri hadde sett en så vakker solnedgang.
Ganske så masse mennesker.
Hun har nok et dårlig korttidsminne, for hun har vært i «Numa» før og solnedgangene derfra er ganske så veldig mye flottere. Stakkars lille «Numita» slet med å få alle oss 4 store mennesker samt bagasje tilbake til «Numa», men etter hvert kunne vi avslutte kvelden med en gin tonic, pils og vann (til Inger). Og gode samtaler rundt bordet i cockpit, Nå er det nemlig varmt og godt. Vi har jo fått besøk. Av amerikanere. Og de sier det er varmt og godt i Key West.
Dagen etter at de kom ble litt sånn…..levere bil……kjøpe matvarer……bli vant til hverandre. Veldig hyggelig. Særlig siden gutta dro i land og leverte bil og kjøpte matvarer. Da kunne Inger og jeg kose oss i sola. Det er fortsatt deilig vær.
Herrene hadde blant annet kjøpt to digre indrefileter som Inger ikke ville arkivere i fryseren. Den skulle Matthew dele opp og krydre ifølge Inger.
Vi ble enige om at dette skulle være en «Være om bord i båten dag».
Inger badet til og med. Hun har definitivt tatt med seg viking genene hit til Amerika. Jeg kunne ikke engang drømme om å hoppe i havet her.
Godt å se at det ikke bare er oss som er avhengige av å lese internett hver dag.
Kanskje Matthew prøver å fiske middag til oss.
Heldigvis ble det ikke fisk, men nyinnkjøpt biff med poteter, brokkoli og gulrøtter. Det var så godt. Matthew var ikke imponert over skarpheten på knivene, så de fikk seg en omgang med slipejernet.
Den kvelden introduserte vi Inger og Matthew til kortspill. Liverpool. Det ble godt mottatt. Matthew har nesten aldri spilt kort, så det ble nok litt overveldende. Liverpool er et veldig langdrygt spill. Men ganske så morsomt.
Så har også «Bushpoint» ankommet Key West. De har vi ikke sett siden Isla Mujeres. Veldig hyggelig. De kalte oss opp så vi kunne holde av en bøye til dem. Det er jo ikke mange bøyer ledig, og det er mange som venter på plass. Det var enda en båt som gikk akkurat da de kom, og den tok en annen katamaran. De fortalte at de hadde ventet i 3 dager på en bøye. Heldige «Bushpoint» da, som hadde oss til å holde av en bøye til dem. Sikkert ikke populært, men bryr vi oss om det? Nei.
Vi sa hei til dem, hjalp med fortøyningene og så kastet vi våre egne fortøyningene. For nå skal det bades.
Turen gikk til Wistira Island, en hel halvtime fra bøya vår. Og en av de to små øyene utenfor Key West. Det spesifiseres……ikke den med rikfolket på.
Inger koser seg på den beste plassen på «Numa».
Pelikanene holder oss med selskap. Det er fryktelig mange av dem her. Amerikas måker kanskje, for vi har ikke sett en eneste måke.
Vi fant en bøye som vi hektet oss fast i, og det ser unektelig flott ut her.
Stranden ser kanskje ikke så flott ut. Det er her live aboards lufter hunder og har strand parties.
Steinar, Inger og Matthew lot seg ikke skremme. De samlet sammen solstoler, snorkleutstyr, vann og pils og jollet til stranden. Jeg gjettet at de snart var tilbake.
Det er nok sant når det gjelder lufting av hund. De fikk besøk av en kjælen hund.
De fikk badet.
Jeg fikk rett. Stranden var ikke den beste, så hva er da bedre enn å komme tilbake til trampolinen i «Numa».
Der lå vi og kokte ganske lenge, selv om vi begynner å bli ganske solbrente. Etter hvert kom det en eldre herremann jollende, og lurte på hvor lenge vi skulle ligge på bøya hans. Det var OK å bli til i morgen fikk vi beskjed om. Han hadde to hunder, og de hadde Inger, Matthew og Steinar hilst på inne på øya.
Film – Og Matthew lager mat. Tenk å være så heldige å få folk om bord som elsker å lage mat. Jeg bare sier det. Vi er privilegerte.
Denne dagen fikk vi servert kylling med stekt løk og stekt paprika. Matthew er på slankekur, så det blir ikke servert saus 😊 Og det har vi ikke noe imot. Kapteinen og jeg bør også begynne å tenke på inntaket av kalorier. Senere.
Solnedgangen er så veldig mye mer vakker sett fra «Numa» enn den man kan se fra land.
Så har vi kommet til 14 februar. Happy Valentine. Og det er dagen da Tim døde på San Blas øyene. Sabrina sendte ut en melding på S2R2 om at vi kanskje kunne legge ut bilder til minne om Tim. Jeg la ut to bilder og en liten filmsnutt som jeg håper Rhonda setter pris på.
Bare for å gni det inn. Soloppgangene er også vakre.
En vakker hegre (tror jeg) har slått seg ned på nabobåten. Morsomt å holde øye med den når jeg inntok morgenkaffen mens solen stod opp.
I dag har vi seilt. Helt utrolig, I hele 4 timer til Newfound Harbour Keys.
Det er en samling av små øyer, og det er aldeles nydelig her.
Vi reagerte på at det ikke er løv på trærne her. Palmene har bladene sine, men ikke de vanlige trærne. Lurer på om det er fordi det er vinter, eller fordi det var en orkan her for to år siden. Noe skal man lure på.
Egentlig skulle vi jolle inn på den nærmeste øya for å bade, men Matthew ville handle grønnsaker. Det begynner å bli skralt med proviant. Steinar og Matthew jollet av gårde og var ikke tilbake før mange timer senere. Å finne dagligvareforretning her i Key West er ikke det enkleste. Så de endte opp i en Uber som kjørte dem til et digert supermarked. De kom tilbake med masse godsaker.
Inger og jeg fordrev tiden med å sole og bade fra båten. Vi kan ikke hoppe vilt og uhemmet fra båten, i hvert fall ikke Inger. Hun er ikke lenger redd for hai, men siden hun visstnok har observert portugisiske krigsskip (dødelige maneter), så er hun redd for dem nå. Vi koste oss i vannet allikevel.
Det ble ikke noen badetur til øya siden gutta var tilbake så sent. Inger gjør derfor i stand til gourmet middag, utfordrende kortspill, deilige drinker, god vin (vann til Inger) og fine samtaler.
Bare for å gni det ytterligere inn Inger. Solnedgangene er vakrere når man ser de fra sjøen.
Men så var det på tide for folket å jolle inn til den lille øya for å bade. Jeg er redd jeg grep sjansen på litt alenetid. Det er bare en halvmeter vann eller noe sånt der inne, så det blir litt lite vann for denne jenta.
Her kan man ta seg en «Time Out». Jeg trodde time out betydde en rolig stund til ettertanke og filosofering. Kanskje man klarer det til skikkelig heavy metal music her i Amerika.
Jeg måtte selvfølgelig følge med på hva som skjedde, og på lekteren var det massevis av folk og båter. Det var også en bar der, så stemningen tok seg opp etter hvert.
Film – Her er beviset på at jeg «stalket» dem 😊 (For å se filmen, trykk på lenken ovenfor)
De var ikke så lenge på øya, men bade fikk de. På en halv meter vann.
Det var også hunder der. Alle amerikanere har hunder. Gjerne 2-3-4 stykker. Det var veldig lekne hunder ifølge Steinar, men skikkelig aggressive ifølge Inger. Ja, ja, det er forskjell på øynene som ser.
Kapteinen slapper av etter badeturen.
Det er ikke det eneste kapteinen har gjort i dag. Vi har jo fått besøk, så begge toalettene på babord side (gjestesiden) har tettet seg. IKKE veldig morsomt. Heldigvis virker toalettet på badet vårt da. Men, da får jo gjestene våre med seg noe av det som er mest dritt om bord i en båt. Toaletter og septikk. Slangene var helt tette av forstenet urin, så de tok Steinar med seg ut i trampolinen (der Inger og jeg satt og solte), og banket det løs. Det medførte jo også at det stinket kloakk i hele båten. Men, men, hva gjør vel det når toalettene fungerer igjen. Flinke kapteinen.
Det var varslet dårlig vær, men dette var det meste vi så av skyer. Litt kaldt, men deilig sol.
Matthew lager den deiligste mat. Denne kvelden vartet han opp med surf & turf. Biff, kongereker, stekte poteter og stekte grønnsaker. Mat for guder. Vi nyter.
Siden Inger sa at solnedgangen inne i byen var den vakreste hun har sett, så kommer enda en motsigelse på det. Mens vi spiste middagen vår, kunne vi nyte synet av solen som deiset i havet.
Steinar og Matthew har stor glede av å diskutere alt mellom himmel og jord. Inger og jeg ser litt oppgitt på hverandre og detter ut av diskusjonene. Vi nyter derimot våre fine samtaler, en god bok, internett og tidlig kvelden.
Det skal også sies om disse gjestene at de faller veldig fort inn i rutinene. Tidlig opp og tidlig til sengs. De trodde ikke noe særlig på det da de kom (som alle andre gjester). Men ved 9 tiden om kvelden sitter de også og gjesper. Håper det ikke har noe med selskapet å gjøre 😊
Alle gode ting kommer til en slutt, også Newfound Harbour Keys. Den har gitt oss alt den hadde å gi, noe som ikke var så veldig mye. Det var på tide å komme oss tilbake til ankerplassen.
Vel, hver dag er ikke herr og fru Mirabile tidlig oppe. Hva de gjør (ganske høylytt) denne morgenen er et mysterium. Men det medførte i hvert fall at herr Mirabile sov helt til klokka 09:30. Vi måtte da vente på frokost, og kunne derfor ikke heise anker før ved 11 tiden.
Tilbake på mooring-feltet hadde noen rappet bøya vår, og fenderen vi hadde lagt ut for å holde den av. Veldig irriterende, siden fendere er ganske så dyrt og vi har ikke en overflod av dem. Heldigvis var det en ledig moring rett ved siden av, og Fredrik på «Bushpoint» hjelp oss å fortøye. Vi avtalte samtidig å møte dem i byen for å spise middag.
Og under over alle under. Jolla gikk i plan med alle oss 4 store, voksne mennesker om bord da vi jollet inn til byen,
Dette er altså jollekaia inne i byen. Mildt sagt crowded, men vi finner alltid en plass. Det er bare å dytte på de andre jollene, så får vi alltid plass.
Noe sier meg at Matthew synes det er lite moro å vente på Inger utenfor HVER ENESTE BUTIKK I HELE KEY WEST. Der er han og jeg helt på bølgelengde. Jeg er sikker på at Hem familien har en defekt på handlegenet.
Vi ruslet rundt i gatene på jakt etter suvenirer og kanskje noen skatter. Det er merkelig hvor lite folk det er med en gang vi kommer vekk fra Duval Street. Dette er nabogaten.
Alle klarer jo ikke å forberede seg på landtur. Deriblant jeg. Jeg hadde reist fra skoene mine, og fikk låne kjipp-kjapper av Inger. Hadde ganske vondt i bena etter hvert. Steinar måtte på chandler å kjøp do-ting. Steinar på chandler er en risikosport for oss andre som venter på han. Inger i butikker er også en risikosport for oss som venter. Kanskje det ligger i Hem-genet å shoppe veldig treigt.
Til slutt var vi alle samlet på «Fogarty’s». Her forteller nok Inger om sine fantastiske opplevelser i diverse butikker, og minneparken.
Det ble en veldig hyggelig kveld, med massevis av mat. Uforskammet mye egentlig. Vi var 4 stykker som måtte ta med oss «doggy-bag». Hvis ikke vi tar med oss maten vi ikke har spist blir betjeningen rett og slett fornærmet. Og det vil vi ikke ha noe av.
Kvelden ble avsluttet på «Numa». Jeanette tok med rom som de hadde kjøpt på Cuba. Den ble raust delt med alle om bord. Matthew fikk også en sigar fra Cuba som han koste seg skikkelig med. Vi koste oss alle sammen, selv om Inger og jeg ikke drikker rom. Bibelen ble selvfølgelig diskutert da «Bushpoint» fant ut at Matthew er prest. Er det ikke det man IKKE skal diskutere i hyggelig lag? Men alle var i hvert fall venner da festen ble avsluttet.
Makan til lekker svigerinne skal man lete lenge etter. Dagen derpå bød på nydelig. Litt bading ble det også. Inger vet å nyte alle solstrålene hun kan før turen går tilbake til New Hampshire.
I dag har Inger og Matthew til hensikt å reise fra oss. De trenger derfor en bil. Fra Key West til fastlandet går det bare en vei som kun har to filer. En i hver retning. På vei nedover hadde det vært en ulykke. Noe som medfører full stans i trafikken. Inger og Matthew har ikke til hensikt å miste flyet hjem, så de drar en dag før flyet går. Bedre å ligge over på et motell langs veien enn å miste flyet.
Dette er hva de endte opp med. En kabriolet. Camaro. Stort lekrere skal man lete lenge etter.
Så vi reiste på biltur den siste dagen med Inger og Matthew. Vi måtte jo ned til «The southernmost point» i USA. Det er jo litt trist å ikke ha et eneste bilde av det. Men køen for å få tatt bilde var milelang. Den orket vi ikke å stå i. Bedre å kjøpe en suvenir som bevis på at man har vært der 😊
Vi kjørte på kryss og tvers i denne vakre lille byen og så på de helt unike husene. Jeg skjønner godt at folk har lyst til å bo her. Bare så synd at prisen for et hus er hinsides høy. Selv de som trenger gjennomgående oppussing er dyre. Men vakre er de.
Inger og Matthew ville gjerne spise litt før de kjørte nordover, så vi gikk på italiensk restaurant. Jeg skulle ønske jeg bestilte pizza istedenfor biff. Man går på italiensk restaurant for å spise pizza eller pasta, noe de andre, intelligente menneskene gjorde.
Vi nyter måltiden, og den siste tiden med Inger og Matthew.
Som sagt, alle gode ting tar slutt. Heldigvis kommer det nye. Men tiden med Inger og Matthew var slutt. De kjørte oss tilbake til jollekaia, og satte kursen nordover. Det har som alltid vært hyggelig å ha besøk av disse menneskene. Joviale og inkluderende som de er. Vi gleder oss til neste besøk.
Det var ikke helt bekmørkt da vi satt i jolla tilbake til «Numa». Derfor kunne kapteinen ta den nye ruta over grunnene. Litt skummelt, men det gikk jo bra.
Det er hyggelig å ha besøk, men det er også deilig å ha båten for seg selv igjen. Steinar og jeg sank hen i hver vår mobil i total taushet da vi kom tilbake. Det er deilig det også.
Halvøya ved siden av oss er en marinebase. Stadig vekk har de øvelser. Navy Seals. Morsomt å se. De hopper faktisk ut av helikoptrene og blir hentet av digre ribs. Tøffe gutter og jenter.
Steinar har fikset resten av det som var galt med toalettene på babord side. Alt virker som det skal akkurat nå, og det er deilig. Watermaker, toaletter, ovner, AC’er. Alt er på G. Steinar har virkelig gjort en formidabel jobb med toalettene.
Vi koser oss med Jeanette og Fredrik fra «Bushpoint». Kveldene går fort når vi spiller Mexican Train Domino og Liverpool. Jeg er redd vi er like fokusert på å vinne alle sammen, så det kan gå en kule varmt. Herlige mennesker.
Det nærmer seg avreise nordover. Nå er vi ganske så lei av Key West. Vi skal seile til Miami. Men mellom alle reparasjoner, vasking, pump out båter, handling og diverse er det hyggelig å tilbringe tid med «Bushpoint».
Vi har for eksempel vært og spist sjømat på «Pinchers». Jeg hadde trodd at krabbene ble servert hele. Det er ekkelt, så jeg bestilte fish & chips. Men, det var bare klørne som ble servert, og det er jo kjempegodt. Det er sesong for stone crabs her, så de var helt ferske.
Endelig fikk vi plass på en av balkongene som vi har beundret siden vi kom hit.
Slik ser det ut fra utsiden. Så veldig flott.
Fra balkongen hadde vi utsikt rett ned på et teater med drag queens. De stod ute og reklamerte for showet og så helt fantastiske ut.
Vi har vært mye sammen med «Bushpoint» i disse dagene. Vi har hatt spillkvelder, spist middag ute, gutta har vært på chandler, og rett og slett hatt det trivelig sammen.
Men vi har gjort ting på egenhånd også. For eksempel så har vi klart å sende brillene til Inger som hun glemte om bord. Her er det ikke postkontorer over alt, så vi googlet oss frem til en Pakmail i nærheten. I nærheten betyr å gå sånn omtrent 10 minutter langs tungt trafikkerte veier. Men det gikk bra.
På broen over jollekaia får vi flott utsikt og alle de fine husbåtene. Vi tenkte at dette er veldig amerikansk.
Vi fant Pakmail i hva jeg vil karakterisere som en luguber bakgård. En hyggelig kar ekspedert oss, mens hundene hans (2 labradorer) slikket saltvannet av legene våre. Han hadde en bestefar som er 102 år gammel og som kommer fra Ålesund. Han hadde vært hval- og selfangstmann. Morsom historie å høre.
Vi har vært og proviantert. Ikke at det er så nødvendig for en liten svipptur til Miami. DETTE er altså rosenkål i Amerika. Kjempedigre. Jeg trengte 4 stk. til middagen vår. Utrolig. Gode var de også.
Vi er så godt som klare til å reise nordover. Steinar har fikset bensinsølet i jolla. Det viser seg at bensinkannen vi fikk gratis i Roatan lekker. Ikke så rart at den var gratis kanskje. Men den har holdt helt til nå, og det er vi kjempeglade for. Så nå har vi ny tank og nye tilkoblinger.
Denne pump-out båten var annerledes enn de vi har sett før. Men nå er det helt tomt i begge septiktankene.
Det er fint å reise av gårde med tomme septiktanker. Her i Amerika må vi langt ut i havet for å tømme dem, derfor er det fint å ha slike pump-out båter. Vi vet jo ikke hva som venter oss i Miami. Kanskje finnes det ingen pump-out båter der.
Så er det bare å si ha det bra til bøya vår. Pelikanen ønsker oss lykke til på ferden. Håper jeg.
Kapteinen måtte bare hjelpe en seilbåt å fortøye til bøya bak oss, så var vi klare for avseiling.
Det er litt godt å føle at man er underveis igjen. 1 måned i denne bakevjen er litt lenge. Det kan tenkes at vi føler det litt som en bakevje siden vi ligger på en bøye utenfor allfarvei, været har vært kaldt og ugjestmildt, prisene er hinsides høye. Men amerikanerne er hyggelige. Vi har tross alt kost oss mye. Men nå går turen til Miami.
Før vi reiser nordover gjør vi som vi bestandig gjør før både korte og lange turer. Fyller opp dieseltankene. Vi vet jo ikke hva vi går til, så det er godt å være forberedt.
Vi er på full fart ut av kanalen.
Åpent hav forut. Det kjennes nesten som om «Numa» kaster seg fremover. Hun er nok lei av å ligge fortøyd til ei bøye.
Bye bye Key West. Det har vært en opplevelse. Vår første erfaring med å seile inn i USA, og det har vært en fornøyelse. Ingen problemer. Skulle bare ønske det hadde vært bedre vær.
Vi gleder oss til å fortsette vår reise i USA.
FORTSETTELSE FØLGER.
