Steinar kastet ut fiskesnøret med en gang vi hadde kommet klar av revet rundt Guanaja, og 10 minutter etterpå hadde vi fanget en flott tuna.Bare så synd at hverken Steinar eller jeg er begeistret for tunfisk. Men vi slapp den ikke ut. Michael på «Late Harvest» har lært kapteinen at for å blø ut en tunfisk skal vi kappe av den hodet og henge den i halen i en bøtte med vann. Og det ble gjort.Vi kastet anker utenfor Fantasy Island, og vi var så heldige at Tom på «Honey Ryder» var ute og svømte. Han dykket på ankeret vårt og kunne opplyse at det hadde gravd seg skikkelig ned. Godt å vite.
Her var mesteparten av våre seilervenner også. Steve på «Wanderlust» hadde seilt «Canapesia» hit. Og under over alle under. Jeff er om bord. Liggende på ryggen. Godt at Diane er sykepleier. Han har på seg et stramt korsett som gjør det nesten umulig for han å bevege ryggen. Det er så godt å høre at det går bedre med han, og at han ikke blir lam.
Steinar sløyet fisken og jollet bort til «Canapesia» med den. Kanskje de trengte litt fersk fisk. Og for å si god bedring selvfølgelig.
Vi var også innom palapaen (hytta) i marinaen på Fantasy Island for en sundowner, og for å bli litt kjent med de lokale båtfolkene. Det er folk som har vært i denne marinaen i årevis. Også så herlig å høre at vi i Suzie Too Rally gruppe 2 er så mye hyggeligere enn de i gruppe 1. De hadde visst vært veldig overlegne og ville ikke prate med de lokale. Men slik er jo ikke vi. Den beste gruppa ?
Og så var det på tide med sightseeing med jolla.
Dette er Fantasy Island Marina. Forsiden.Dette er Fantasy Island Marina. Baksiden. Ikke like lekkert. Men man må jo vise både forsiden og baksiden av medaljen.En liten sandtunge stikker ut i sjøen. Den hører til Fantasy Island Resort og det er massevis av solstoler der det aldri ligger folk. Her går det en liten kanal rundt til resorten.Denne båten gikk på grunn for to måneder siden. En tulling som kom om natten uten kart. Hele øya er jo omgitt av rev, med bare noen få innganger. Han har visst fått en bot på USD 50.000,- for å ødelegge revet. En fattig seiler har jo ikke råd til det, samt kostnadene for å fjerne vraket, så han hadde stukket av fra øya.Stranden på resorten. Herlig vann.Kanalen.Her er det mange dykkere som skifter til dykkerutstyr. Det er visst veldig flott å dykke her. Flesteparten av turistene som kommer hit, kommer for å snorkle og dykke. Tilbake gjennom kanalen til bukta vår.Vi jollet også ut på revet. De forsøker alt de kan å bevare dette flotte revet. Det er mange som dykker her. Hver eneste dag kommer til inn 3-4 cruiseskip, og alle de tusenvis av menneskene skal jo finne på noe. Mange velger å snorkle. Vi jollet forbi og sa hei til «Wanderlust».Så dro vi ut til French Cays for å spise. Dette er også en privat resort, men vi er velkomne til å spise og drikke på restauranten dere. Så det tilbudet ville vi benytte oss av. Det er egentlig to øyer. Petite og Grande French Cays.Ja, de har tigre her. Tok flere flotte bilder av dem senere.Råstilige stoler i vannet.Vi møtte på «Honey Ryder» og «Poerava» på restauranten. Så det er ikke bare oss som ikke gidder å lage mat i dag. Men dette er faktisk den eneste restauranten i nærheten.Tom koser seg med en bøtte pils. Vi kjøpte en bøtte med 6 pils alle sammen. Det er ulidelig varmt, så væskebalansen må opprettholdes.Vi går gjennom en palmeskog for å komme til tigerburet. De er godt skjermet fra resten av resorten.Selv om det egentlig er synd å se disse majestetiske dyrene i fangenskap, må jeg jo innrømme at jeg blir fasinert. De er kjempestore. Det ser ikke ut som de lider noen nød. De var tjukke og gode alle sammen.De har også en dam med frisk sjø de kan bade i. Tigre elsker jo vann. Denne hvite tigeren venter på båten med turister fra land. Da vanker det noe godt tror jeg. De stopper rett utenfor buret, og båtførerne kjenner de godt.Det må være et ganske kjedelig liv de lever. Nei, bedre å slippe de løs.Steinar har funnet seg den perfekte plassen.Hmmmmm…..det har visst jeg også.Eller kanskje dette er den perfekte plassen? Ja, det tror jeg nok. Vi fikk med oss solnedgangen fra båten denne kvelden, men jollet inn til marinaen fordi det skulle være BBQ kveld. Vi var jo ikke sultne, så det ble ikke noe grilling på oss.
Dette er øyensynlig et populært arrangement hver onsdag. Massevis av lokale folk også. Noen småjenter delte villig ut kaker og godteri de hadde laget. Og et par småtasser løp rundt og var totalt rabiate. Midt oppi dette kaoset kom den klinete labradoren fra forrige kvelden. Heldigvis la han sin elsk på Jutta denne kvelden.
Det blåser mye for tiden, og vi ser stadig vindkast på over 30 knop. Det gjør jo at jeg sover dårlig. Må passe på vind og bølger selvfølgelig, så det ikke skjer noe fælt. «Wanderlust» er nå lei av å dregge. De dregget til og med med to anker ute. Nå ligger de longside i marinaen.
Vi skulle egentlig ut på sightseeing, men fikk beskjed om at alle tre bussene de hadde til disposisjon var blitt ramponert i løpet av natten. Skrekkelig. Vi får ta det en annen gang. En hyggelig fyr i marinaen kjørte folk til bensinstasjonen for at de skal få gass og bensin. Så nå er alle fylt opp med det i alle fall.
Det ligger mange vrak rundt i vannkanten. Denne kan kanskje minne litt om tilstanden til «Numita». Hun lekker luft. Men Steinar har forsøkt å lime alle skjøter der det pipler ut luft. Nå ser hun bra ut igjen.Det er en del late dager, og det er fantastisk. Vi har spist her på French Cays flere ganger.De spiller volleyball rett utenfor restauranten, og det hender at ballen finner veien inn her.
«Quicksilver» har også dregget nå. Det er det mange som gjør. Massevis av båter har flyttet fra West End på grunn av været fra nord som kommer nå. Det begynner å bli ruskete på ankerplassen der. Det blåser mye her også.
Steinar har installert de nye laderne, så nå lader batteriene perfekt når vi starter generatoren. Det er så mye overskyet om dagen at solcellepanelene ikke leverer nok strøm.
Det er jo litt av hvert å foreta seg her i denne lille bukta. Som for eksempel å dra på utflukt til iguana farm.
Steve og Samantha på «Wanderlust» kom og hentet oss, og vi la frekke og freidige til ved brygga til Arch’s Iguana Reserve. Vanligvis så kommer besøkende gjennom hovedinngangen oppe ved veien. Det er gjerne cruisebåt turister. Men ikke vi.På brygga er det et stort basseng med digre fisk. Der ble vi underholdt med at de ble matet. Veldig glupske fisk. Godt at det bare er oss her i dag. Da slipper vi å dele guiden vår med noen.På vei opp trappene var det iguaner over alt. På bakken og i trærne. Jeg synes de ser helt praktfulle ut.Det var selvfølgelig et spesielt sted der iguanene ble foret av turistene. Der var det veldig mange av dem.Sharon koste seg masse med å gi dem mat. Men hun liker jo å klappe krokodiller også, så hun er unnskyldt.De ser virkelig ut som forhistoriske monsterøgler. Vegetarianere da. Spiser bare grøntfor.Guiden vår fortalte at iguanene kan bli opp mot 35 år gamle. Den eldste de har her er 32 år.Vi fikk også se på «barnerommet». Denne iguanen er 1 år og 7 måneder. Hunnene legger eggene sine i en jordhaug rett på utsiden av barnerommet. Når de klekker blir noen få puttet inn i «barnerommet» for å være sikre på at noen overlever.
Igunaner har visst veldig godt kjøtt, og de blir derfor jaktet på. De var nesten utryddet på Roatan, derfor opprettet Arch denne farmen. Iguanene kommer og går som de vil. Det er ikke noe gjerde som holder dem innesperret. Men de vet at her er de trygge.
De har også et digert bur med Ara papegøyer. En av hunnen hadde lagt egg, og når vi nærmet oss kom pappa-fuglen og passet på. Fint å se. Skulle så gjerne hatt en slik fugl, men «sangen» dens går jo gjennom marg og bein. Så fikk vi også hilse på selveste gamlefar. Han beveget seg aldri ut av reservatet lenger.
Dette reservatet drives kun ved hjelp av donasjoner. Så da omvisningen var slutt kjøpte vi oss en is og ga en liten donasjon.
Deretter fant vi ut at vi skulle gå en tur til Frenchy’s. Derfra går båtene over til French Cays.
Vi la i vei med freidig mot. Ikke lange veien heldigvis.Heldigvis kom vi velberget frem. Vi måtte nemlig gå forbi et hus med noen veldig aggressive hunder. De trodde de eide hele gata, og vel så det. Men vi overlevde, og de lot oss passere.Veldig rent og pent førsteinntrykk. Og slik var det hele veien.Først kikket vi på dyrene. Ja, det er løver her. Og tigre på øya. De hadde også hester, esler, sauer og påfugler. Jeg så også noe rådyraktig. Håper de ikke er mat for løvene. Flere av hestene blir fraktet ut til French Cays hver morgen, slik at turistene kan ri. Det er disse løvene vi hører brøle på morgenene. Etter å ha sett på dyrene, fant vi baren ved vannkanten. Seilere kan jo ikke si nei til en iskald pils.En pirat må man selvfølgelig ha på en karibisk øy.En fantastisk utsikt må jeg si. «Numa» ligger nærmest hvis det skulle være noen tvil.Etter mye om og men klarte vi å bestille oss en pils hver. Samantha, Steinar, Steve, Chris og Sharon kunne etter hvert nyte en kald en.
Etter endt tur til Frenchy’s ruslet vi tilbake til Iguana Reservatet. Eller noen av oss gjorde. For det kom en herremann kjørende i en pick-up og lurte på om vi ville sitte på. Det var ikke nei i min munn. Det viste seg at det var selveste eieren av reservatet.
Det var hans bestefar som startet reservatet. Nå er iguanene igjen utbredt over hele Roatan.
Han har også fått fredet revet rett her ute. Det hadde ikke vært enkelt å få honduranske myndigheter med på slike ting. Revet hadde vært på det nærmeste dødt for 10 år siden, og turistene hadde sagt at det måtte være det styggeste revet i verden.
Vel, det er det ikke lenger. Sabrina har sett de største hummerne i sitt liv her, og det yrer av fisk i alle størrelser, fasonger og farger. Fantastisk.
Herr Arch var veldig pratesyk og fotefulgte oss helt tilbake til jollene. Han driver også og lager båter og viste stolt frem sin nyeste doning. Hva den mannen får til. Det slutter heller ikke med han, for barna arbeider også med prosjektet.Da Arch var lei av oss og lot oss dra av gårde i jollene våre, dro vi rett til restauranten på French Cays. Vi var kjempesulte. «Quicksilver» og «Wanderlust» har ikke vært her. De har jo knapt vært ute av båtene sine fordi de har dregget, eller er redde for å dregge. Men nå fikk de deilig mat, og en bøtte med pils. Papegøyen viste seg også frem. Chris på «Quicksilver» har skikkelig godt håndlag med dyr og fikk den til å spise av hånden.
Moro å være sammen med disse menneskene da. De har helt utrolig mange historier å fortelle. Samantha og Steve har vært crew på mega yachter, og det sier seg jo selv at det genererer masse historier. Chris og Sharon har vært slottsforvaltere i Skottland, og de historiene de forteller er helt utrolige. De burde skrive en bok.
Vi gikk også for å se på tigrene igjen. Verdens vakreste skapninger.
Denne gangen fikk jeg mye bedre bilder av dem. OG jeg har tatt på en tiger. Først på poten som den fornærmet trakk til seg, så på snuten. Hvorpå den snudde ryggen til meg. Det står selvfølgelig digre skilt med advarsler om at det er dumt å stikke kroppsdeler inn i buret. Men det er ganske mange som gjør det allikevel. Tror ikke disse tjukkasene av noen tigre har lyst på menneskefingre.
Kapteinen på vei ut til jolla. Nå er vi ferdig å spise og ferdig med å se på tigre for denne gangen.Stille og rolig på ankerplassen. Roen senker seg.En lokal fisker kom bortom en morgen og vi kjøpte en fisk av han som han sløyet for oss. Den var usannsynlig dyr, men vi må støtte det lokale næringslivet. Det som ikke var så bra var at han solgte hummerhaler. Veldig små. Vi sa at det ikke var lov å fange hummer etter 31. mars, men han sa ut april. Det er jo ikke akkurat vi som er lokale, så vi kranglet ikke om det, men kjøpte ingen hummerhaler.
Vi fikk høre av en lokal mann at folket på øya fortsatt ikke har tilgitt England for å ha gitt dem til Honduras. Det skjedde i 1850 omtrent. Langsinte disse folka. Det er kanskje forståelig når man ser hvor skrekkelig det er i Honduras. Ikke her på øyene, men på fastlandet.
Så var det på tide med sightseeing igjen. Steve på «Wanderlust» har fått leid en buss med 14 seter, og nå er vi på rusletur fra marinaen til hotellet hvor vi skal plukke opp bussen.Ikke noen dårlig plass dette hotellet. Synd de ikke har en restaurant for folk flest. Vi må betale USD 16,- pr.pers. bare for å få spise her. Og så må vi selvfølgelig betale for mat og drikke. Ikke aktuelt.Ut på tur i en overfylt buss. Stemningen er på topp.
Vi måtte jo ha en stopp også, og dette så ut til å være et utsiktspunkt. (Klikk på lenken for å se filmen).
Først kjørte vi sørover til Punta Gorda. Her skulle det være et kultursenter. Og det var det.Vel, jeg synes det er å overdrive å kalle «Flamingo Cultural Center» for akkurat det. Guiden hadde dratt avgårde, så vi fikk ikke så mye informasjon av vaktmannen som var der. Det var i grunnen litt stusselig. Men han gjorde så godt han kunne.Ett av tablåene som var malt på veggene. Vi tror det skulle illustrere kvinners liv.Men stranden i Punta Gorda var nydelig. Rent og pent over alt. Men ingen mennesker.Flott rett og slett. Denne fjærdotten vet å vise seg frem. Glinsende sort og vakker som han er.Steve og Steinar tar seg en pust i bakken. Vi har tross alt gått ca. 100 meter.Etter Punta Gorda kjørte vi til Coxen Hole. Det er hovedstaden på Roatan. Vi parkerte rett ved Harbour Master, så nå vet vi hvor vi skal sjekke ut. Steinar og jeg skjønte ikke helt hvorfor vi stoppet her, men så viste det seg at folk skulle ha kopier av diverse skipspapirer som vi trenger når vi skal sjekke ut. Vi har fått beskjed fra Suzanne at vi trenger MANGE kopier av hvert eneste dokument.
Ja, vi stoppet jo andre steder også da. For eksempel skulle folk ha gass til vannflasker og medisiner.
Steinar og jeg fant en liten bar der vi tok en kald pils og ventet på at de andre skulle få kopiene sine.Deretter bar det videre til West End. Nå var vi veldig sultne og det var på tide med lunsj. Litt på overtid egentlig. Så det var himmelsk å sette seg ned i skyggen på «The Buccaneer» på stranden i West End.Ikke noe å si på utsikten fra bordet vårt.Leo og Steve nyter maten. Den stakkars jenta som serverte oss fikk nesten mer enn hun kunne håndtere da vi ville dele Steve’s regning på alle sammen. Som en betaling for sjåførjobben. Hun gikk helt i frø, men med litt hjelp gikk det bra. Til slutt var alle regningene gjort opp, og vi kunne dra videre.Neste stopp på programmet var «The Roatan Chocolate Factory & Cafe». Så alle stablet seg inn i bussen igjen. Og kjørte 50 meter ned i gaten. Der var sjokoladefabrikken. Vel, det kunne jo ikke vi vite. Da var det bare å finne en ny parkeringsplass til den digre bussen. Ikke en enkel sak i disse trange gatene.Jeg hadde ikke så store forventninger, men det viste seg å bli en fornøyelig opplevelse. Guidene snakket perfekt engelsk og de hadde mye å si. Både om hvor kakao vokser, hva det er godt for og hvordan man fremstiller. Virkelig interessant.Her er vi på kjøkkenet og skulle se hvordan sjokoladen ble til. Da måtte Steve gå, for vi fikk beskjed om å flytte bussen.Selvfølgelig kjøpte vi massevis av sjokolade. Den var helt fersk og fantastisk god. Og alle kan jo se at det er profesjonelle sjokoladeoppkuttingskokker som står for arbeidet. Sabrina er i villrede. Hmmmmm, hva skal jeg velge, tenker hun vel. Hun er veldig glad i mørk sjokolade.Deretter bar det videre til Rom Factory. Det finnes jo på hver eneste lille øy i kairibien. Utenfor var det et lite fyrtårn som solgte suvenirer. Så merkelig. Utsikten var flott.Steinar fant seg ei ny jente her også. Litt av en serveringsdame. Og jeg som trodde at sjørøverdamer var stygge og møkkete. Så feil kan man ta.Hvis vi hadde lyst kunne vi smake på alle variantene og helt sikkert rave drita fulle ut av butikken. For det viste seg å ikke være et destilleri, men et utsalgssted.De hadde massevis av god rom med alle slags smaker. Du skulle være god om du ikke likte en eneste en av dem. Så det ble selvfølgelig kjøpt både rom og romkaker. Vi kjøpte en flaske Espresso Rum til USD 30,-. Altså ca. 240 kroner. Den er rett og slett megagod og passer godt til kaffe. Så da betyr det at vi må drikke rom til morgenkaffen, siden det er den eneste tiden på døgnet vi drikker kaffe. Huff, hva vi må holde ut med.Espresso Rum. Dette blir spennende.
Etter rom butikken var det på tide med skikkelige butikker. Chandlere for eksempel. Heldigvis var den største stengt, og den lille hadde ikke noe særlig utvalg. Alle måtte ha internett, så det fikk vi tak i. Og alle måtte en tur innom supermarkedet. Siden det ikke var all verdens plass i bussen, ble vi enige om at det bare skulle handles ting som vi kunne ha på fanget. Ha-ha, som om det var mulig.
Lenge etter at det var mørkt var vi tilbake i marinaen og til jollene våre. «Numita» hadde tatt kvelden. Det var nesten ikke luft igjen i henne og hun lå og plasket som en manet i overflaten. Heldigvis trådte sailing community til og fikk alle hjem til sine respektive båter. Med varer og det hele. Også vi og «Numita». Vi får sjekke henne nærmere i morgen, men til land kommer vi ikke med det første.
Kapteinen har fått blåst opp den ene delen av «Numita», men babord side er ikke samarbeidsvillig.Steinar spurte på VHF nettet denne morgenen om det var noen som hadde peiling på lapping av jolle. Leo fra «Schloss Ort» kom om bord klokka 9 om morgenen, og reparasjonene var i gang.Leo er et helt fantastisk menneske som ikke har noen som helst problemer med å vise følelsene sine. Jeg hørte «Jihaaaa» og «Jaaaaaa» fra fordekket etter hvert som de avdekket hull og sprekker.Påhengsmotoren henger i et tau over vannet. Håper inderlig at det ikke ryker. Ville vært dumt med en lappet jolle og ingen motor. Å ro er ikke noe alternativ.De tror de har funnet den styggeste lekkasjen som var ventilen der man kobler til pumpa. Den var det faktisk bare å stramme til.Her ligger hun. «Numita». Kanskje har vi jolle i et par tre år til. Hun ser jo helt ut som ny. Og motoren falt ikke i vannet.
Steinar satte også i gang watermakeren, og den fungerer som ei klokke. Nå tror jeg faktisk alt om bord fungerer helt utmerket. Det er bare VHF’en som ser litt shabby ut. Men den fungerer. Nå får vi håpe at «Numa» har noen gode, friske år i vente. Vi har brukt mye penger på henne denne sesongen.
Det er nydelige solnedganger (og oppganger) her hver eneste dag. Jeg blir aldri lei av å se på dem. «Numita» er fortsatt ikke samarbeidsvillig, og lekker luft. Men nå holder det i hvertfall en stund før hun er paddeflat igjen.Det kom godt med å ha en operativ jolle når vi måtte komme «Numa» til unnsetning. Sabrina våknet nemlig denne morgenen og trodde hun var blitt gal. «Honey Ryder» hadde dregget forover. Noe som ikke er mulig. Vi oppdaget at både «Annalena» og «Honey Ryder» var blitt ubehagelig nære naboer.Alle båtene på ankerplassen har snurret 360 grader opptil flere ganger, så det var kanskje ikke så rart at kjettingen til «Numa» hadde snurret seg pent rundt en kjempestor stein der det bodde en diger hummer. Den var ikke blid.
Steinar prøvde de fleste triks i boka for å få løs kjettingen, men det gikk ikke så bra.
Da kom Tom på «Honey Ryder» svømmende som en menneskelig torpedo. Dykket ned og løsnet kjettingen. Og simsalabin så var vi ikke så ubehagelig nærme naboer til «Annalena» og «Honey Ryder» lenger. Herlig.
Nå har jeg bestilt billetter hjem til Norge. I mai. Denne gangen ble det billigere å bestille enkelt reise, og ikke tur/retur. Merkelig. Men bra er det, for vi vet jo ikke helt når vi skal tilbake til «Numa».
Ut på tur igjen. Denne gangen går turen til «Roatan Island Brewing Co.». (Trykk på lenken for å se filmen).
Heldigvis var bussen av den helt moderne typen. Den var laget for pygmeer, men vi hadde en seterekke hver, så det gikk bra. De holdt på å anlegge en helt ny vei langt inne i jungelen, og vi hadde aldri klart å finne frem på egen hånd.Vi er tidlig ute. Ikke noen andre gjester å se. Møblene er rett og slett helt fantastiske.Spesielle lysekroner. Veldig morsomt. Passer kanskje ikke i stua mi, men på et bryggeri er det helt perfekt.Beviset på at vi er på et bryggeri.Sabrina er veldig fornøyd. Kanskje hun har ventet på denne turen lenge.Litt av menyen. Noe for enhver smak ville jeg tro.Vi fikk oss et flott bord, helt for oss selv. Det var bare fordi vi kom så tidlig. Etter hvert var bryggeriet smekkfullt av gjester. Dette er en såkalt kinesisk boks. Inne i boksen er det fyrt opp kull på bunnen. Lammet ligger på en rist i midten. Deretter bli et lokk satt på og kull blir fyrt opp der også.Nå er det gresk påske, så lunsjen blir helstekt lam med gresk tilbehør. Måtte si jeg var skeptisk til det flattrykte lammet, men jeg gledet meg til tilbehøret.Det var ikke mye å være skeptisk for. Lammet var det beste jeg noen gang har smakt. Nydelig mørt og herlig krydret. Gresk salat og tzatziki var også deilig. Lefsa og risen kunne jeg klart meg uten.Steinar nyter maten.Vi var stadig bortom baren for å få påfyll. Hjemmebrygget øl er litt spesielt i smaken for meg, men jeg fant en øl det gikk an å drikke.En vellykket dag ble avsluttet med fotballspill. Veldig seriøst. Det var USA mot Europa, og jeg er redd USA vant. Merkelig.Vi måtte selvfølgelig ha et «klassebilde». Her er det litt hummer og kanari av både Suzie 1 og 2 båter.Etter å ha beundret både et cashewnøtt tre og et mangotre dro vi tilbake til marinaen og båtene våre.Det er en fin ankerplass utenfor Fantasy Island. Men det kan være litt vanskelig å få ankerfeste fordi det er mye gress på bunnen. Derfor har også mange dregget når det har blåst mye.Etter hvert blir det jo ganske kjedelig å ligge på samme plass, så vi heiste ankeret og seilte til West End på samme øya. En litt skumpete tur, men det ble bedre da vi fikk opp seilet. Det tok bare tre timer da.Vi hadde litt problemer med å finne «hullet» i revet, og holdt på å gjøre fatale feil. Men kapteinen reddet oss i siste liten, og etter en stund kunne vi slenge ankeret i idylliske West End.
Første kvelden fikk vi besøk av Renee og Ryan fra «Poerava» og Steve, DeAnne og Alsino fra «Le Mischief». De er fra gruppe 1, men er veldig hyggelige allikevel. Deanne drikker bare champagne og ble for å si det mildt dritings. Sånn er det når man ikke avslutter sundowneren når solen har gått ned. Men lenge etterpå. (Trykk på lenken for å se filmen).
Det er rev mer eller mindre rundt hele Roatan. På revet i West End er det lagt ut små moringer som man kan fortøye jolla til. Steinar prøver seg stadig på å snorkle på diverse rev, men finner det ikke særlig underholdende. Denne gangen var han tilbake etter 15 minutter.
Vi jollet til land for å spise lunsj isteden. Og dette må vel sies å være idyllisk. Vakkert rett og slett.Vi fant et flott sted som heter «Happy Harry’s Hideaway». Det sier seg jo selv at det må være et fint sted.Kjekt å vite hvor langt det er til de forskjellige plassene i verden. 7.350 miles til Israel. Det visste jeg ikke.Flott utsikt fra restauranten. Dette var jo den flotteste utsikten. De sier at seilere bare går i land for å ta bilde av båtene sine.
Jeg bestilte kyllingvinger. Det er noe av det beste jeg vet. Servicen var upåklagelig og maten kom på et blunk. Og jeg trodde jeg skulle dø. Har aldri smakt så sterk mat i hele mitt liv. Det brant i munnen så jeg holdt på å begynne å grine. Kelneren så at jeg skjøv bort maten og kom ilende og lurte på hva det var. Helt fortvilet forklarte han at jeg hadde bestilt med to forskjellige sauser på vingene. Han viste meg hvilke som var spisbare, og kom med et glass med sukkervann. Det slukket den verste brannen i munnen.
Etterpå ruslet vi gatelangs for å gjøre oss litt kjent i West End.Dette lille lysthuset hadde jeg ikke sagt nei til.Hadde ikke sagt nei til å bo i denne leiligheten heller. Vi gikk innom en resort som var så striglet at jeg har ikke sett på maken. Men dessverre så jeg ikke en eneste gjest.På kvelden gikk vi nok en gang til «Happy Harry’s». Denne gangen med Tom og Sabrina. Vi skulle drikke solen ned, og diskutere utsjekking. Det er nå avgjort at fredag morgen tar vi bussen til Coxen Hole og sjekker ut. Så seiler vi til Rio Dulce i Guatemala på lørdag morgen.Solen er ferdig drukket ned. Ingen grønne glimt i dag.Så er det 1. mai. Sabrina og Tom kom innom for å høre om vi ville spise lunsj i byen, og det ville vi jo. Men først måtte vi innom «End of the World», for der hadde Sabrina hørt det var megafest på 1. mai.Ikke helt som Verdens Ende på Tjøme. Men eieren kunne bekrefte at det ble fest og dans rundt maistangen de holdt på å sette opp. Så vi må nok hit i kveld.Deretter gikk vi inn til landsbyen og satte oss ned hos Eddy.Der spiste vi taco til 1 dollar stykket. Jeg må jo innrømme at jeg synes den norske fredags «tacoen» er mye bedre, men amerikanerne mener at dette er den mest perfekte taco. Så da så.Denne damen stod og lagde tacoen på andre siden av gaten. De var ferdige på en snupp. Da var det bare å gå over gaten å hente det man ville ha.
Tacoen var virkelig god den, men lefsa var laget av mais, så den falt ikke i så god smak. Deretter overlot vi Tom og Sabrina til seg selv, med avtale om å dra på «End of the world» i kveld. Vi fikk noen deilige stille timer på «Numa» før det braket løs igjen.
På «End of the world» møtte vi også «Poerava», «Le Mischief» og «Tourterelle» godt i gang med drinkene sine.Ungdommen var også klare til å danse rundt maistangen.Hunden fikk selvfølgelig også være med.
Film. Det var virkelig underholdende å se på. Men kan på INGEN måte sammenlignes med slik de gjør det i Sverige. (Trykk på lenken for å se filmen).
Det var tilnærmet gruppesex
Noe som kanskje kan karakteriseres som poledancing?
Da de var ferdige ble den beste danseren kåret, og det var tilskuerne som valgte. Ved å rope og klappe høyest for den de likte. Du behøver ikke å være slank og sexy for å være best til å danse. Det var en voksen dame med mange kilo for mye som danket ut ungdommene.
Så var det på tide for «Numa» å si hade og gå på «Harry’s» igjen. De hadde skrytt av å ha den beste fiolinspilleren på øya. Den eneste som var utdannet på et musikk akademi. Det måtte vi jo høre på.
Det var jentungen som arbeider i baren som var fiolinisten. Steinar sa at musikken kunne minne om portugisisk Fado. Hun var både VELDIG flink, og noen ganger ikke så flink.
Det var dessverre ikke så mange folk der, så vi fikk selvfølgelig masse oppmerksomhet og takk når vi applauderte.
Sabrina og Tom kom også ruslende etter hvert. Som de sa: «You can run, but you can’t hide». Vi ble sittende og prate litt og høre på fiolinmusikken. Da det viste seg at de skulle spise, overlot vi dem nok en gang til seg selv og dro hjem til «Numa». Det har vært en begivenhetsrik dag.
Steinar har heist jolla opp i trampolinen igjen. Den lekker fortsatt, og hullet er vanskelig å lokalisere. Men denne mannen er sta som et esel, så repareres skal det.
Det var deilig å bare slappe av i «Numa» en dag. Steinar hadde siesta i cockpit og jeg ordnet med bloggen. Den eneste som var innom var Ryan, og han fikk betalt for reparasjonen av watermakeren. USD 1.200,-. Wæææææ, dyrt. Men den går som ei klokke, så det var vel verdt det. Han fikk også en hvaltann. Håper han får den med seg inn i USA. Der er det jo strengt forbudt å ha med seg noe fra havpattedyr. Tror ikke de bryr seg om at tennene er trukket ut av hodet på en strandet, stinkende hval i San Blas. Og som manglet resten av kroppen.
Så er fredagen kommet, og på morgenen var vi klare og venter på bussen og resten av de som skal være med.Det er faktisk folk på stranden klokka 9 om morgenen.
Bussen var en morsom affære. Kjempetrangt og massevis av folk. Den slapp oss av omtrent hos immigration. Vi måtte bare klatre opp en bratt bakke. Stakkars meg.
Det ble litt drama hos immigration. Damen på «Moody Mistress» (tror jeg det var) gikk først opp til skranken. Men hun hadde ikke vært først inn av døren og ble bedt om å gå og sette seg, hvorpå offiseren vinket opp en annen person. Da ble damen skikkelig forbannet og kjeftet og smelte og viste med hele seg hvor opprørt hun var. Hun ble ekspedert sist av alle. Til og med etter «Numa» som garantert var sist inn på kontoret. Da eksploderte hun nok en gang, og måtte ta seg en tur ut for å kjøle seg ned. Snakk om temperament. Hun hadde ikke behandlet offiseren med respekt, og ble straffet for det. Slik gjør man ikke i Honduras.
Offiseren spurte oss om vi også hadde betalt USD 5,- pr.person da vi sjekket inn i Guanaja. Det svarte vi jo ja på. Han fortalte da at det er gratis å sjekke inn i Honduras, så han holdt på å lage en sak som han skulle sende til fastlandet. De prøver så godt de kan å komme korrupsjonen til livs. Det er bare å ta av seg hatten for at de forsøker i et land som Honduras.
Etter immigration gikk vi ned til supermarkedet rett nedenfor og spiste lunsj. Her er vi alle sammen, også sinnataggen som til slutt fikk sjekket ut ?Deretter bar det avgårde inn til Coxen Hole og Port Captain og customs. Steinar og jeg trodde det var veldig langt, så vi tok taxi. På disse kontorene hadde de lunsj frem til kl. 13, så det var bare å vente.
Utsjekkingen der gikk også helt smertefritt. Vi hadde fått beskjed av Suzie Too at vi måtte ha 6-7 kopier av alle båtpapirer. Inkludert pass. Det var bare tull. De skulle ikke ha noe spesielt. Det kostet 50 Limperas for Zarpe, og det var det. Etter 30 minutter var vi alle sjekket ut av Honduras, og hadde 24 timer på oss til å forlate landet. Og det skal vi jo.
På kvelden gikk vi på en pizza restaurant som Tom og Sabrina hadde anbefalt på det varmeste. Stedet het noe så originalt som «Pizza».Det begynner å bli ganske folketomt når mørket senker seg.
Pizzaen på «Pizza» var 100 ganger bedre enn den på «Harry’s», og vi fikk masse med oss i doggy bag så vi også har til turen i morgen. Noe som også var hensikten. Godt å ha noe lettvint å varme opp.
Vi skjønte jo når vi gikk tilbake til jolla at det var nå kvelden begynte. Unge og gamle begynte å fylle opp utestedene langs strandkanten, og musikken dundret. Det er jo fredagskveld. Men ikke for Janne og Steinar. Vi fortet oss tilbake til «Numa».
Før vi kunne dra avgårde på lørdag formiddag ville Steinar lage brød. Da fant han enda flere av disse svarte billene, og blodhunden satte i gang søket. Og jaggu fant han dem ikke. I luken under dørken. I spagettien. Jeg trodde ikke spagetti kunne råtne, men det kan den. Luka ble behørlig sprayet med insektsmiddel og vasket grundig. Av kapteinen.
Men endelig kunne vi heise ankeret og sette kursen for Guatemala.
«Poerava» var ute og snorklet og vinket adjø. De skal også til Rio Dulce, så vi ser dem nok igjen på et senere tidspunkt. Adjø til West End og Roatan for denne gang. Vi fant til og med veien ut gjennom revet. Ingen uhell.
Honduras Bay Islands har vært en opplevelse. Selv om vi ikke fikk med oss den siste øya. Roatan er en øy som vi helt klart kan ønske oss tilbake til. En fornøyelse har det vært.
