Vi seilte av gårde mot nye eventyr. Sammen med «Honey Ryder» og «Moody Mistress». To amerikanske båter.
På begynnelsen kunne vi seile, men det gikk over allerede klokka 16. Godt vi har motorer da. Kapteinen tok en liten siesta som varte helt til klokka 21:30.
Det nærmer seg solnedgang.
Det skal vel innrømmes at kapteinen ble vekket av undertegnede noen ganger. Merkelig hvor forandret alt blir i mørket. Plutselig var lanternen til «Moody Mistress» kjempeskummel. Trodde nesten jeg hadde båten deres i cockpit. Men med litt opplæring av å sette markør på objektet i kartplotteren gikk alt så meget bedre, og kapteinen kunne sove uten flere hysteriske utbrudd fra meg.
En nydelig morgen langt til havs.
Natten hadde egentlig vært rolig den også, men kapteinen hadde tatt inn seil, tatt ut seil, startet motor, slått av motor i en periode. Det våkner jeg selvfølgelig av. Det viste seg at han hadde mistet tålmodigheten med de to andre båtene. De insisterte på å seile i null vind. Det er ikke noe vi på «Numa» driver med, så Steinar sa ifra til «Honey Ryder» at vi fortsetter pr. motor i 5 knop. Etter hvert gjorde de andre også det, men nå lå vi jo langt foran dem.
Jeg har hatt en stille begravelse til sjøs. Plantene mine har trukket sitt siste sukk. Vi skal jo allikevel hjem til Norge snart, så sorgen er ikke overveldende.Hysteriet tok våre amerikanske seilervenner da denne båten dukket opp. De var helt sikre på at det var en pirat. Vel, den kjørte i hvert fall forbi oss alle sammen, så vi overlevde. Nå skal jeg ikke være så veldig cockey, for det er farlige farvann vi seiler i nå. Langs Honduras og Guatemala. Men jeg blir veldig sliten av dette hysteriet.Ved 13 tiden kunne vi ankre opp i Oksetungebukta. Bukta vi skal overnatte i før vi går over «The Bar» inn i Rio Dulce i morgen.Her ligger mange av de andre S2R2 båtene også. Vi skal alle inn i Rio i morgen. Det blir spennende.«Schloss Ort» inviterte alle over til melon !!! om bord. Vi måtte ta med det vi eventuelt skulle drikke. Det er en fin skikk synes vi, for det koster mye å gi alle en drink eller pils eller noe når de kommer på besøk. Leo kom og hentet oss, for jolla vår lekker fortsatt luft.
Vi hadde selvfølgelig et par hyggelige timer om bord i «Schloss Ort». Men vi skjønte at mange gruet seg for å gå over «The Bar» i morgen. Det er en sanddyne som bygger seg opp der elven renner ut i havet. Båter med dyp kjøl må gå inn på høyvann, og det er det i morgen kl. 08:45. Enkelte båter går så dypt at de må bikkes over, og det må nok både «Schloss Ort» og «Canapesia». Det er noe lokale båter tar seg av, og det koster US$ 60,-. Det koster det samme å bli dratt av sandbanken hvis du går på grunn, så jeg kan tenke meg at de lokale båtfolkene tjener godt med penger.
Det er kjempevarmt. Her i bukta er det 33 varmegrader og en luftfuktighet som gjør det vanskelig å puste. Vi hører jo rykter om at det er enda verre oppover elven. Da er det godt å ha aircondition om bord, og den ble brukt nå.
Klokka ett om natten våknet jeg av et skrekkelig brak og spratt opp som en sprellemann. Det var torden. I de påfølgende timene kom det et lyn og tordenshow som jeg aldri har sett i mitt liv. Lynene minnet om lysstoffrør som holder på å slokne. Det lynte hele tiden. (Trykk på lenken for å se filmen).
Heldigvis regner og blåser det ikke tenkte jeg. Veldig dumt å tenke sånn, for da begynte det også. Med digre ankeropprivende bølger. Det er veldig grunt her, så bølgene bygger seg opp. Jeg ble ganske så redd, og var glad da Steinar også stod opp. Så kunne vi passe på bølger, vind, regn, lyn og torden sammen.
Morgenen opprant uten at noen hadde dregget eller hatt andre uhell. Og den morgenen var blygrå. Vi seilte i underkant av 2 timer før vi var fremme ved Rio Dulce.Det var ganske mange som ventet på å gå over «The Bar». Noen tok sjansen og gikk rett over. For noen gikk det bra, for andre ikke så bra. Heldigvis er det bare en sandbanke så man ødelegger ikke båten. Men hjelp til å komme løs må man ha.«Schloss Ort» har blitt bikket over, og er klare for å forsere «The Bar». En hjelpebåt får storseilfallet deres og rett og slett tipper dem over. Fantastisk.
Det ser jo rett og slett merkelig ut. Det hadde vært litt skummelt, og de hadde subbet langs bunnen. Her er det grunt ja. Vi hadde selvfølgelig ikke problemer. Det minste vi så av vann under kjølen var 1,3 meter. (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi kastet ankeret utenfor Playa Quehueche i Livingston. Det er byen hvor vi skal sjekke inn i Guatemala, og den ligger rett innenfor «The Bar». Livingston. By day. Vi har fått beskjed om at noen må være om bord i båten. Her stjeles det visst alt mellom himmel og jord fra båtene som står ubevoktet.
Vi hadde en agent som tok seg av papirarbeidet. Han heter Raoul og kom om bord et par timer etter at vi hadde ankret opp. Sammen med 5 andre herremenn. Jeg skjønte ikke helt hva de skulle, for det var Raoul som spurte og fylte ut papirer. Så fikk vi beskjed om å komme opp på kontoret hans kl. 12. Da ville papirene være klare. Steinar satt på med «Schloss Ort», slik at jeg kunne passe på båten. Og jeg passet på som en hauk. Da Steinar kom tilbake var vi sjekket inn for 3 måneder, og «Numa» for 9 måneder. Kjekt og lettvint. Men dyrt. Det kostet 3.600,- Quetzales (forkortet Q) og en Q er NOK 1,14.
Her et sted er elveløpet. Vi skal altså seile inn i denne jungelen.
Vi var selvfølgelig kjempespente på hva som ventet oss. (Trykk på lenken for å se filmen).
Det var fattigslige hytterDet var luksus resortsOg det var så frodig at det var helt overveldende.Fuglelivet var også overveldende. Her er noen hegrer og pelikaner.
Turen oppover Rio Dulce var så vakker. Med steile, jungelbevokste bredder. Jungellyder. Massevis av lyder. Fugler og noe jeg tror er sikader. Veldig bråkete. Kanskje hørte vi også noen brøleaper. Vi så på kartet at det også finnes lamantiner her. En slags sjøku. (Manat)
Vi seiler oppover en elv i Guatemala. Helt utrolig. (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi følger etter «Canapesia». De har vært her før, så da føles det trygt og godt.Slike hus var det oppover hele elven.En lokal fisker kan virkelig kunsten å kaste garnet sitt. Håper han fikk masse fisk.Midtveis opp elven videt den seg ut til en innsjø. El Golfete.
Akkurat der elven videt seg ut hadde vi tenkt å overnatte sammen med flere andre båter. Ifølge «Moody Mistress» skal det være en liten restaurant som selger verdens beste pommes frites. Restauranten «La Texano» (eller noe sånt) ligger i en pytteliten trang bukt. Vi kom oss inn i bukta, men da var vi redd for at vi ikke skulle klare å snu «Numa» for å komme ut igjen. Langt mindre slenge ankeret for natten. Vi klarte å snu og komme oss ut på innsjøen igjen i full fart.
Etter ytterligere et par timers seilas oppover innsjøen og Rio Dulce kom vi frem til marinaen vår. Nana Juana. Vi kalte de opp, og det var bare å komme.To unge herremenn fra marinaen hjalp til med fortøyningene. De forklarte at vi måtte sjekke inn på marinakontoret. Heldigvis snakker Steinar litt spansk, for engelskkunnskapene til guttene var heller dårlig. Men servicen var upåklagelig.Jeg ble litt satt ut da jeg så plassen vår. Det så ut til å være midt i skogen. Litt lugubert var det også syntes jeg. Men vi får ligge longside da, og det er deilig. Vi får gi det en sjanse.
Før det var mørkt var vi altså fremme i Nana Juana som ligger rett ved broen over til Fronteras, som er byen her. Vi hadde sjekket inn og kapteinen var veldig fornøyd. Her må vi betale ca. NOK 20.000,- for å ligge til ut oktober. Det inkluderer både opp- og nedløft fra land. Vi skal ha «Numa» på land denne orkansesongen.
Dagen etter gikk vi for å gjøre oss litt kjent i omgivelsene. Denne broen er rett bortenfor båten vår. Litt søt synes jeg. Den leder over til gangveien opp i marinaen. Dette er slippen vi skal opp. Vi kunne ikke se noen kran, så vi lurer på hvordan vi skal komme opp. Ta rennafart kanskje 😊Det er massevis av båter på land her i marinaen, og veldig mange blir det jobbet iherdig på. Både av lokale folk, og de som sikkert eier båtene.Her skal altså «Numa» opp om et par uker.
På yarden var det også en liten butikk som solgte litt matvarer, brus,vann, øl og andre nødvendigheter. De har også bord både inne og ute og selger mat fra restauranten. Så vi satte oss ned og bestilte cheeseburgere. Det tok 20 minutter. Vi kjøpte oss også en pils hver, og alt kom på 50 Q. Det er ikke så ille.
Rett ved siden av marinaen ligger Nana Juana hotellet. Det består av mange hytter fordelt rundt i et veldig hyggelig parklignende anlegg.Slike hytter var det flere av. Noen enkle og noen doble.Dette er en del av resepsjonen.Svømmebasseng står også til vår disposisjon.Merkelige solstoler, men de er gode å ligge i.Utsikten fra restauranten. Ja, det er en restaurant her og der var det forholdsvis dyrt. Nesten norske priser. I den lille hytta der er det vaskemaskiner slik at man kan man vaske klær.På vei tilbake til «Numa». Marinaen er ganske stor. Det er også en liten chandler og en liten dagligvarebutikk. Så her skal vi ikke lide noen nød. I nesten alle båtene langs med vannet var det folk som bodde. Altså liveaboards.
Vi har egentlig fryktelig mye vi skal gjøre før vi drar hjem. Men det er så varmt og det er så høy luftfuktighet at vi sitter stille og svetter som griser. Håper vi venner oss til det etter hvert. Vi har satt på AC’en, så det er deilig i salongen. Der er det derimot lite som skal gjøres. Men vi har internett innkjøpt i Livingston, så tidsfordrivet er reddet.
Vi har heldigvis seilervenner som forhindrer oss fra å jobbe altfor mye. Sundowner på «Backpackers» blir vårt første virkelige besøk på restaurant i Rio Dulce. Heldigvis holder jolla på luften en liten stund. Men vi har med pumpa for sikkerhets skyld.Det var både kjente og ukjente til stede. «Sisu» og «Wanderlust» kjenner vi jo, men de andre var ukjente for oss. Hyggelig å bli kjent med nye mennesker også, selv om kvoten min for «nye bekjentskaper» nærmer seg fullt.
«Backpackers» var en veldig hyggelig restaurant, og er visst en av de rimeligste i området. Vi fikk vite at det er MANGE restauranter her, og alle har mer eller mindre rimelige priser. Vi kommer nok tilbake hit, selv om kelneren misforstod meg. Han serverte meg både kylling med spagetti og en gigantisk kyllingsalat. Heldigvis hjalp Fiona meg med kyllingsalaten. Og all maten var kjempegod.
OK – vi har kommet i gang med å gjøre klar båten. Siden det er så høy luftfuktighet her, må hele båten vaskes med eddikvann. Alt av klær og tekstiler må puttes i poser. Helst vakuumpakkes. Heldigvis har vi mange vakuumposer. (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi har selvfølgelig besøkt byen Fronteras. På den varmeste dagen hittil. 36 heite varmegrader og 85% luftfuktighet. Vi tok jolla til «Bruno’s» og fortøyde der.Siden vi får lov til å fortøye jolla på deres brygge, gir vi litt igjen ved å spise lunsj eller ta en pils der. Vi spiste en deilig lunsj.Det er morsdag i Guatemala i dag. Den blir ikke feiret som hjemme nei. Med en liten blomsterkvast til mor. All musikken hos «Bruno’s» handlet om mødre og hvor mye de blir elsket og verdsatt. Jeg har aldri opplevd maken.Så bar det opp i byen. En helt usannsynlig opplevelse av lyder og lukter.Det er massevis av små butikker/utsalgssteder tett i tett langs veien. De solgte alt mellom himmel og jord.Skulle du for eksempel trenge en hestesadel, så har de det også. Et lekkert eksemplar til og med. Håndlaget.
Lydene tok nesten kål på det lille vettet jeg har igjen. Fra alle butikker og mange biler spilte de «mamma-musikk» på full guffe. Vi måtte passe godt på så vi ikke ble påkjørt.
Motebutikkene.
En liten filmsnutt til. Denne byen er helt ubeskrivelig. Unnskyld fingeren som absolutt vil være med på filmen 😊
Dette er en liten vei ned mot havnen. Her var det smekkfullt av varer i bittesmå butikker.Vi tror det er her fiskerne kommer inn med fangsten sin. Det var massevis av folk her også.Vi var også innom buss stasjonen og fikk rutetabellen til Guatemala City. Buss selskapet heter Litegua og det er kjempebillig. Helt utrolig billig. En enkelt billett til Guatemala City koster 110 Q og turen tar 6 timer. Må nesten sammenligne med togbilletten fra Tønsberg til Gardermoen. Det tar i underkant av to timer og koster kr. 390,-.Det er nydelige utsalgssteder for frukt og grønnsaker. Du ser ingenting pakket i plast. Du får heller ikke plastikkpose, men må ha med eget bærenett/pose/ryggsekk.
Vi var helt utslitt etter den lille turen til Fronteras. Det er altfor varmt. Så det var godt å komme tilbake til «Numa» og AC avkjølt salong. Og en liten siesta.
På ettermiddagen var det nok en gang på tide å møtes på «Backpackers». (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi så jo at det tårnet seg opp av mørke, truende skyer, så før vi bestilte mat fortet alle seg hjem til båtene sine og lukket alle luker. Steinar også. Alle rakk også tilbake før alle himmelens sluser åpnet seg.
Det ble skikkelig heftig. Strømmen gikk etter 10 minutter og da ble det jo ikke noe mat med det første. Vi filmet uværet isteden. Spennende. Jeg måtte selvfølgelig referere til Tor med Hammeren, så da trodde de andre at det var noe jeg trodde på. Vi er jo vikinger tross alt. Rare folk.
Film Akkurat denne kvelden var det fint at det er godt og varmt. Alle jollene var nemlig smekkfulle av vann og måtte øses. Gutta tok av seg til trusa og øste joller. (Trykk på lenken for å se filmen).
Steinar også, selv om han ikke strippet. Når han først var i gang, kunne han like godt pumpe opp jolla også.
Heldigvis kom strømmen tilbake etter en times tid. Så vi koste oss med lyn, torden, regnvær, pils, etter hvert mat og hverandre. Jeg hadde lovet «Canapesia» (som sitter på med oss) oppholdsvær til vi skulle tilbake. Det kom klokka 20:30, så vi ble bare våte i rumpa. Det er til å leve med.
Alt så bra ut i «Numa» da vi kom tilbake. Helt til vi tok en kikk på Ole Martins lugar. Den var søkkvåt. Steinar har nemlig fjernet rekka over den lugaren, så regnet hadde selvfølgelig strømmet inn gjennom hullet. Masse vann. Umulig å få sugd opp alt med håndklær, så den må ut i trampolina og tørke. Når det blir sol. I morgen forhåpentligvis.
Steinar retter opp jobben som «snekkeren» har gjort. Han er jo altfor høflig til å si direkte til «snekkeren» at jobben han har gjort er makkverk, så kapteinen jobben tålmodig sammen med han hele dagen, og forklarte hvordan det skulle gjøres.Dette er AC’en vi har montert i vinduet. Den skal redde «Numa» fra å bli fullstendig overgrodd av mugg mens vi er borte.Sånn ser det ut på utsiden. Her skal kondensvannet renne ut i en slange. Denne AC’en kjøpte vi på Roatan til en billig penge.
Steinar satte på AC’en for å se hvor vannet kom ut. Den virker veldig effektiv, men noe vann kom ikke ut. Da gjorde kapteinen en av sine MEGET sjeldne megabrølere. Han boret hull i enheten, og ødela hele dritten. Gassen kom hvesende ut. For å gjøre miseren komplett, satte han AC’en på siden så absolutt all gass og olje lakk ut. I cockpit. Det er også en av de sjeldne gangene jeg har hørt kapteinen banne. Høyt og med inderlig innlevelse.
Snekkerarbeid er jo ikke det eneste som foregår om bord. Det er arbeidere her hele dagen. Nesten. Ikke når det er som varmest. Alle «rosettene» i gelcoaten blir reparert. Det blir også benken akterut. Den er nesten knekt. Og de som driver med gelcoaten gjør en skikkelig bra jobb.Alt er litt kaotisk om bord.Helt og totalt kaotisk. Over alt. «Numita» er på ingen måte samarbeidsvillig. Hun lekker mer og mer luft. Det er nok ikke noe håp for henne. Jeg har pakket mesteparten av tekstiler i vakuumposer og poser. Jeg svetter og svetter og prøver å smile tappert.Denne flaska stirrer anklagende på meg. Jeg skulle virkelig ha vært mer effektiv, men det stinker altså ikke veldig godt av eddik. Må stadig ut å ha frisk luft. Heldigvis forsvinner lukten etter en stund.
Etter hendelsen med AC’en pakket Steinar sammen et par kalde pils og gikk til svømmebassenget. Men «snekkeren» hadde sagt han kjente en som reparerer slike ting, og han kom en times tid etter at kapteinen gikk. Og han kunne reparere. Det ville koste 800 Q og han måtte ha 500 på forskudd. Han måtte kjøpe deler. Jeg hadde jo ikke peiling på hvor mye det skulle koste, eller om jeg kunne stole på fyren. Men en beslutning måtte tas, så jeg ga han 500 Q og han tok AC’en på skulderen og gikk. Håper vi får se den igjen. Steinar knurret ikke så veldig høylytt da han kom tilbake og jeg fortalte hva jeg hadde gjort 😊
Dette synes jeg ser ut som en drage som kommer flyvende ut av buskene. Den passer nok på oss tenker jeg.Siden kyllingen jeg tok opp fra frysa tidligere i dag ikke ville tine, ble vi med Jeff og Diane på filmkveld på Mar Marine isteden. Der serverer de jo også mat.
Jeg synes alle stedene vi har vært her i Rio Dulce er veldig fine. Folk som bor her oppfatter jeg som blide og omgjengelige. Vi rigget oss til med middag og god utsikt til TV’en. Maten var god, men filmen var grujammerlig kjedelig.
Mar Marine har en båt som henter folk fra diverse plasser i Fronteras, og bringer dem tilbake. Helt gratis. Det er et flott tilbud som mange benytter seg av, og som gir Mar Marine mange gjester.
En veldig hyggelig plass.
Vi har også fått AC’en tilbake. Heldigvis. Reparatøren ville bare ha 250 Q til. Kanskje 800 hadde vært litt mye. Alle seilere anbefaler jo arbeidere til hverandre. Hvis noen tar for mye betalt blir det kjent, og de får ikke flere oppdrag. Hard justice. Hvis de slurver blir det kjent, og de får ikke flere oppdrag. Det er veldig mange som lever av seilere her i området. De reparerer absolutt alt. Men vi har fått beskjed om at det kanskje er best å være til stede og se til at arbeidet faktisk utføres.
Og jeg vasker og jeg vasker. Kan ikke si jeg har blitt noe bedre venner med eddik flaska. Men nå har jeg ryddet ut av forpiggen i lugaren til Ida. Jeg begriper ikke hvorfor vi har 5 kofferter. Alle fulle av mugg. De er nå vasket og puttet tilbake. Til neste gang de skal vaskes for mugg ☹Vi har også fått gjensyn med gamle kjente. Jeff, Julie og Lukas fra «J-Squared» er også her i Rio Dulce, og vi fikk en hyggelig kveld sammen med dem.Alle hadde lyst på pizza, og da er «Sundog» et flott spisested. De har deilig pizza. Og de er store, så det er bestandig noe igjen. Som vi kan ta med hjem i doggy bag.Jeff og Julie er det mest forelskede paret vi vet om. De legger til stadighet ut hjertedryppende kjærlighetserklæringer til hverandre på Facebook. De er til og med verre (evt. bedre) enn Mona og Per.
Musikk til maten hadde vi også. Lokale musikere som fikk det til å svinge.
Arbeiderne «våre» kommer hver eneste dag. De med gelcoaten gjør en veldig god jobb. I dag kom også han som lager solskjermingen vår. Han hadde bommet totalt, så det var ikke så bra. Men han kunne fikse det. Måtte bare ha litt mer forskudd først. Her går alt etter kontantprinsippet.
Steinar holder på å installere et relè på laderne, og det er visst ikke så enkelt.Både Steinar og jeg blir irritable i varmen. Nå er det oppe i over 37 varmegrader. Men vi får det til å fungere.Det er ikke så lett å komme til med eddikvasken min. Steinars duppeditter er over alt.Heldigvis har vi som regel hyggelige sammenkomster om kvelden. Denne kvelden er det samling på bensinstasjonen (av alle ting) på Ram Marina. Det er mange som skal reise hjem nå, så det var et lite ha det bra party. Litt vemodig. Men vi ser kanskje mange av dem igjen til neste sesong.Et litt morsomt forbudsskilt på døren til bensinstasjonen. Her får du ikke ta med deg hund, katt, kanin, papegøye, jaguar eller den lille fyren som står på bakbena 😊
Film Noen ganger er jeg jo veldig tidlig oppe, og da holder brøleapene meg med selskap. Heldigvis ikke i båten, men i jungelen rundt marinaen. Det er veldig fasinerende å høre på dem. Hvis man skrur lyden høyt på, så kan man høre dem i bakgrunnen.
Det er denne lille fjærdotten som synger så himla høyt på filmen.Vi har utsikt til en liten mangroveskog. Der er det mange hegrer som sitter musestille og venter på fisk.Som denne krabaten. Jeg trodde traner er vadefugler, så hva den gjør i trærne er et mysterium. Og alle sammen ser ut som de har knekt halsen. Denne kjekkasen står og tørker vingene på fortøyningene våre. Ser ut som en sule eller noe.
AC’en vår virker jo ikke helt som den skal. Men her kjenner visst alle alle. Så han som jobber med gelcoaten på «Numa» kom tauende med en som kan reparere. Han kikket på enheten lokalisert under sofaen i salongen og tok med seg hele AC’en. Han var tilbake etter et par timer. Satte den på plass igjen og annonserte at vi måtte ha ny compressor. Det var VELDIG dyrt sa han. 2.600,- Q. Steinar var blid som ei lerke. Sist han hadde undersøkt dette hadde det kostet NOK 20.000,-. Senere på kvelden luktet det brent, og da var det en kondensator til vifta til AC’en på babord side som gikk føyka. Nå orker jeg ikke mer som går i stykker. Pengene renner ut. Selv om det er billig å reparere her i Guatemala. Heldigvis har vi en AC mann som sikkert kan fikse.
Steinar jobber og jobber. Her prøver han å omgå problemet med releet som er ødelagt på laderne.Jeg prøver også å bidra. Det betyr at jeg spruter eddik litt her og litt der. Det er så varmt og så høy luftfuktighet at jeg begynner virkelig å lengte hjem til Norge. Humøret er på nedadgående.
Hele dagen går med til å gjøre klar båten til vi skal reise. Det må nødvendigvis gå ganske tregt når det er så varmt. Noen av våre seilervenner er ganske smarte. De starter å jobbe klokken 6 om morgenen og gir seg klokka 11. Andre er enda smartere og har dratt på tur inn i landet og opp i høyden. På 5 dager har vi drukket nesten 5 kasser vann, så det går ikke bare i pils nei.
17. mai jobbet vi. Som vanlig.
Nå ser det sånn ut her. Ny gelcoat er lagt på flere steder, og det kan ikke bli vått.Veldig mye papir som skal til for å maskere et lite område med gelcoat da.Det repareres over alt. Kanskje det hadde vært litt enklere å maskere hvis de hadde tatt ned båtshaken?Vi har til og med fått «teltet» vårt. Det er beskyttelse for sol, vind og vær mens vi står på land. Det er mange som har det over båtene sine. Beskytter nesten hele båten.I det siste har vi mest spist middag på båten, men nå og da unner vi oss en tur ut. Det er deilig om kvelden for da dropper temperaturen i hvert fall 10 grader. Vidunderlig. Her er vi på «Sundog» og venter på maten vår.«Sundog» er en veldig hyggelig restaurant. Alle bord og krakker er malt i forskjellige farger. Men jeg kan ikke annet enn å sammenligne litt med Norge. For ute på denne plattingen er det ikke rekkverk, og du går rett på trynet i vannet hvis du er uheldig. Denne restauranten hadde jo blitt stengt umiddelbart hadde den ligget på brygga i Tønsberg.
Det var mye moro å se på «Sundog» denne kvelden. Et par ungjenter tok bikinibilder av hverandre. Sikkert for Instagram. De brød seg ikke det døyt om alle som så på dem. Et ungt par var sikkert nyforelsket, for de hadde hendene sine på unevnelige plasser på hverandre. Et annet ungt par hadde med seg en baby som nettopp hadde begynt å gå. Hun var ikke interessert i å sitte ved bordet. Hun skulle BARE ut å gå. Morsomt å se på. Vi lo litt av den til dels oppgitte familien, og husket tilbake da vi hadde det sånn.
Vi kan nyte vidunderlige solnedganger her i Rio Dulce også. Denne var jo spektakulær.
Dagen før vi skulle opp på land gikk vi også på restaurant og spiste lunsj. «Backpackers» denne gangen. Jolla holder på luften i akkurat 15 minutter, så vi må ha med pumpa. Ellers må vi svømme tilbake til «Numa». (Trykk på lenken for å se filmen).
«Backpackers» under broen over til Fronteras. Trailerne som går over her har bremser som bråker noe helt vanvittig.
Det er mye jobbing om bord på «Numa» nå, så det er godt å kunne stikke av en stund.
I morgen skal vi opp på land, og det betyr ikke noe mer kjøleskap og fryse. Så da måtte kjøl og frys fryses av. Veldig slitsomt å se på den isen smelte gitt 😊 Vi hadde mye kjøtt i fryseren, så det ga jeg til canvas fyren. Han gliste fra øre til øre og sa at nå kom kona hans til å bli lykkelig. Og det gjør meg lykkelig.
Så kom dagen da vi skal på land. Sol/regn beskyttelsen er på plass. Men den måtte vi selvfølgelig ta vekk når vi skulle heises opp.
Det lå en annen katamaran og sperret veien for oss inn til slippen, så mens den flyttet seg fylte vi opp med diesel. Kjekt å ha fulle tanker, så blir det ikke kondens.
Så var vi klare. Vi hadde ikke behøvd å finne frem hverken tau eller fendere, for vi ligger midt i passasjen, og marinaen hadde 4 menn som sikret «Numa» i alle 4 hjørner. Med egne tau.Så kom sleden. Den trekkes av en pytteliten traktor. Kunne ikke skjønne at den skulle klare å trekke opp «Numa». Sleden ble plassert under «Numa».Sleden blir så jekket opp under skroget på båten. Men de slet noe veldig for å finne bærende punkter. Stakkaren som hadde det som oppdrag var i vannet og dunket og dunket på skroget i flere timer.De bygget opp med treklosser, og etter hvert var vi klare for landgang.
Etter et par timer med dunking og banking ble vi trukket opp den lille bakken opp til marinaen på land. (Trykk på lenken for å se filmen).
Nå har det seg slik at de som jobber med å ta opp og ned båter bare jobber til klokka 16. Dermed ble vi dumpet rett ved siden av den lille kiosken, fortsatt stående på sleden. Heldigvis fikk vi en stige så vi kunne komme oss på toalettet 😊 Vi kommer tilbake i morgen sa de og forsvant som dugg for solen.Det er bestandig spennende å se hvordan «Numa» ser ut under vannlinjen når hun kommer opp. Propellene var IKKE lekre. Men ellers så det ganske bra ut.Så her står vi da.
Den siste kvelden bevilget vi oss middag på Bamboo Restaurant i marinaen. Vi bevilget oss til og med filet mignon med et glass rødvin til. Det var virkelig ikke verdt de 160 Q pr.pers. som det kostet. På veien tilbake så vi Mayflies som svermet under lyset. Så da fikk jeg denne fine filmen. Mayflies er veldig slitsomme. De er der umiddelbart hvis du slår på lyset, og morgenen etter, så er de døde. For et fryktelig liv.
Morgenen etter ble «Numa» parkert på plassen sin, og vi fikk pakket henne inn, og gjort alt ferdig. Men det er enda varmere på land enn på vann, så vi holdt på å krepere. Godt at kiosken solgte sukkerholdige drikker, for det trengte vi. Ikke spesielt morsomt å ta på seg reiseklær som er søkk våte av svette nesten før du har fått dem på deg.Marinaen hadde en båt som kjørte oss til byen ved 12:30 tiden. Bussen gikk kokka 13, og vi var om bord. Litt merkelig opplevelse å gå om bord i den bussen. Det var som å gå om bord i et fly. Alt av bagasje du skulle ha med inn i bussen ble sjekket. Pils var ikke tillatt. Og ikke pistoler heller. Det var det en som leverte fra seg. Så den tok sjåføren hånd om.Så er vi på vei. Turen tar omtrent 6 timer, og jeg tenkte jeg kunne sove litt. DET var helt umulig. Denne TV’en viste film hele veien. Volumet stod på fullt, og alle filmene var dubbet til spansk. Jihaa. Tålmodighet er en dyd (sier de som har det).Midtveis var det et stopp. Der kunne vi kjøpe litt mat og drikke og gå på toalettet. Vi hadde 20 minutter på oss. I disse bodene kunne vi kjøpe litt godis å ha med på bussen, som nøtter og frukt.
Det var mørkt da vi kjørte inn i Guatemala City. Mørkt og skummelt. Vi kjørte i trange gater, og alle butikkene (som var åpne) hadde gitter for både dører og vinduer. Hvis du ville kjøpe noe måtte du stå utenfor gitteret og fortelle hva du skulle ha. Noe sier meg at det er fordi butikkeierne er redde for å bli ranet. Jeg ba inni meg om at bussen ikke måtte stoppe i noen av disse gatene. Noe den selvfølgelig gjorde. Heldigvis var det massevis av drosjer der, så vi jumpet inn i den første og beste.
Drosjen kjørte i en svimlende fart til vårt yndige lille Bed & Breakfast hotell. Kjøkkenet var egentlig stengt, men hvis vi hadde lyst på mat så kunne vi få det. Vi bestilte pizza som var kjempegod, og ble kjent med et amerikansk par fra Texas. De var veldig hyggelige og veldig pratesyke. Jeg hadde på meg altfor lite klær. Guatemala City ligger oppe i fjellene, og det er kaldt der.
Morgenen etter gikk flyet vårt grytidlig, så da var selvfølgelig ikke airport shuttle taxien til hotellet inkludert. Men det gjorde ikke noe. Egentlig kunne vi ha gått, for det var bare 5 minutter med taxi.
På vei til første mellomlanding. Miami.
På flyplassen i Miami ble vi vitne til hvor flinke amerikanerne er til å hedre sine veteraner. Det var TV på plass, flaggborg, korpsmusikk og mange militære folk med masse medaljer på brystet. Veteranen skulle faktisk reise med vårt fly. Norwegian til London. Fantastisk flott å se på. Nesten så man får en klump i halsen.
Etter mange, mange lange timer kunne vi endelig si hei til leiligheten vår i Horten. Der ventet denne hyggelige overraskelsen.
Nå skal vi kose oss med venner og familie i flere måneder. Det gleder vi oss veldig til. Vi skal også jobbe med utleiebygget vårt i Tønsberg. Det blir også morsomt. Steinar har jo bestandig utallige prosjekter på gang, så han skal nok få tiden til å gå han også.
FORTSETTELSE FØLGER NÅR VI REISER TILBAKE TIL GUATEMALA I OKTOBER.
