Det ble en skikkelig dritt tur til Roatan. Det lynte, tordnet og regnet. Bølgene var et sammensurium på kryss og tvers, og «Numa» hev på seg som ei tispe med løpetid.
Denne dama er veldig glad for endelig å være fremme på Roatan. Det tok ikke så fryktelig lang tid. Bare 28 timer, men fysj for en tur.
Nå visste vi jo at ankeret måtte ut manuelt, så admiralinnen satt godt plassert i «Styrevorta» mens kapteinen fikk trimmet seg med ankeret igjen. Veldig deilig å bare sitte og peke.
Jeg fikk meg litt underholdning, da det ikke bare var ankeret som kranglet. Også bridelen var lite samarbeidsvillig og hoppet av kjettingen 3 ganger. Kapteinen måtte da ut å bade for å hente den opp igjen. Godt at det er varmt i vannet 😊
Vi hadde tenkt å ta en bøye, men kunne ikke finne noen. Og det er BARE oss på hele ankerplassen i West End på Roatan. En merkelig opplevelse.
Dette er altså kranglebøtta av et ankerspill.
Etter hvert kunne vi endelig sette oss ned med en kald pils og nyte den vakre utsikten. Det er godt å være tilbake.
«Pfat Cat» kom også velberget frem, og vi var inne i West End og spiste på deres favorittrestaurant. Det ble som vanlig tidlig kvelden, og vi kunne nyte solnedgangen i «Numa». Betryggende er det å se bølgene bryte over revet. Vi føler oss beskyttet.
Det var på tide å sjekke inn dagen etter ankomst. Vi tok taxi sammen med Sheri og Lawrence og innsjekkingen på immigration gikk på null komma niks. Det er jo ingen andre båter. På dette senteret fikk vi også tak i internett fra Claro. 200,- Limperas for 3 x 5 GB. Det er ca. 670,- kroner.
Så var det tid for å sjekke inn hos Port Captain. Parken der han holder til er ganske så vakker. I motsetning til resten av Coxen Hole som er en ganske så bråkete, trang og møkkete liten by.
Her holder Port Captain til. Ikke ved søppelkassene da, men inn den lille gaten bak der.
«Pfat Cat» skulle proviantere big time i dag. Det skulle ikke vi. Vi hadde kjøpt vann og tørkeruller mens vi ventet på dem. Det får holde. Vi skal ta med Helge på handletur når han kommer. Så Steinar og jeg tok taxi tilbake til West End og gikk på «Happy Harry’s Hideaway». Det var en underholdende taxitur. Sjåføren het Charlie og pratet HELE veien. Han tok også opp andre passasjerer, og en liten gutt viste stolt at han kunne telle til 10 på engelsk. Herlig.
I dag kom det første cruiseskipet for sesongen. «Norwegian Sky». Så nå starter en hektisk jobbeperiode for Charlie. Nå skal han tjene de pengene som skal holde han og familien i live gjennom orkansesongen. Fra juni til begynnelsen av desember.
Steinar koser seg med en pils på «Harry’s». Vi spiste litt kyllingvinger til lunsj også.
Etter hvert kom også Sheri og Lawrence for å hente oss. Vi har jo sittet på i jolla deres i dag. Men først koste vi oss litt mer med deilig kald drikke.
Det skal sies at temperaturen her på Roatan er fantastisk mye bedre enn i Rio Dulce. Det er varmt, men helt levelig. Her kan vi jo også bade. Bare å jumpe i havet.
Men så var det på tide å komme seg tilbake til «Numa». Helge kommer i morgen, og vi er veldig flinke til å utsette ting. Prokrestinasjon heter det visst. Eller noe sånt. Det måtte i hvert fall gjøres rent. Ikke så lett når Steinars ting ligger på alle tilgjengelige flater. Hva hendte med: «En ting inn i båten, en ting ut»? Det gjelder visst bare mine truser eller noe 😊 Men til slutt var Idas lugar gjort om til lager, og Ole Martins var klar for gjesten vår 😊
Og vi kunne nyte nok en vakker solnedgang.
Batteriet til generatoren er flatt !!!!!! Og toalettet på Ole Martins bad lekker !!!!!! Jeg skal aldri mer si, eller tenke, at nå er det ikke noe mer som kan gå i stykker. Nå må vi stole på solcellene når det er sol, og motoren når det er overskyet. Til vi får tak i nytt batteri da, og til Steinar har fikset toalettet.
Disse badeenglene kom også jollende forbi. De skal dykke og skyte lionfish. Det er Sheris store lidenskap, samt å svømme med delfiner.
Steinar jollet i land og hentet en deilig pizza til oss på ettermiddagen. Og så var det bare å sette seg ned og vente på gjesten vår. Han skulle land klokka 18:10, og kl. 18:06 så vi et fly komme inn for landing. Det er ikke så mange fly som lander her, så dette var Helges fly.
Vi satte oss på «Harry’s» og belaget oss på å vente. Men jeg rakk ikke engang å drikke ferdig pilsen før taxien med Helge kom. Kjapt levert. Dette er «ventesolnedgang»
Helge fikk seg en velkomstpils og var blid som ei lerke. Han har hatt en usannsynlig lang reise hit til Roatan. Selvfølgelig var han både sulten og tørst, så vi spiste og drakk et par timer.
Etter hvert forflyttet vi oss til «Numa», og Helge uttrykte passende begeistring for båten. Kapteinen var fornøyd. Hva er det å ikke like liksom 😊
Og vi pratet og pratet. Eller Helge pratet. På både innpust og utpust. Det har vært en lang reise, så han måtte bli kvitt noen ord som hadde hopet seg opp tenker jeg.
Jeg synes at været kunne ha vist seg fra en bedre side den første dagen. Men den gang ei. Regnet øste ned på morgenkvisten, og denne herremannen tok ingen notis av det, og jumpet i havet.
Værgudenes måte å be om unnskyldning på.
Frokost ble det også servert. Ikke dårlig. Helge begynner besøket med å lage frokost til oss. Vi liker slike gjester vi.
Gutta boys badet og koste seg hele formiddagen. Været klarnet opp og ble aldeles nydelig.
Så var det på tide å dra i land. Det skulle provianteres og spises lunsj. Vi startet med lunsjen på «Buccaneers» som ligger helt i vannkanten.
Morsomt skilt. Ganske så sant da. Det manglet bare at de spilte «Ølbriller» så hadde det vært komplett.
Med magen full av mat var vi klare for proviantering. Men først skulle vi ha batteri til generatoren. Det er et vanlig bilbatteri, og det fikk vi tak i rett utenfor Coxen Hole. Det kostet 4.900 Limperas, og det skulle de ha i kontanter. Noe som betød at vi måtte til kjøpesenteret hvor det er en ATM (minibank). Steinar dro tilbake til batteributikken, og Helge og jeg begynte shoppingen. Det ble kjøpt masse godsaker, og vi var ganske slitne da vi kom tilbake til «Numa». Men nå virker generatoren igjen. Livet er atter en gang herlig.
Helge hadde lovet oss lasagne til middag, og det satte han i gang med med en gang vi kom hjem. Med et lite avbrekk sammen med Steinar på fordekk. For å avkjøle seg litt.
Lasagnen smakte fortreffelig, og med salat til ble det perfekt. Særlig perfekt var det fordi jeg slapp å lage middag. Vidunderlig. Det er helt merkelig hvordan alle våre gjester liker å lage mat. Og overtar byssa på en måte. Ikke at jeg klager, men kan det ha noe med min matlaging å gjøre? 🙂
Så hva skal man si om de første dagene til Helge da?
Det regnet
Og det fortsetter å regne
Innimellom var det litt opphold så vi rakk å komme oss i jolla og inn til West End for å spise på restaurant. Det er deilig.
Her er vi på «Harry’s» og nyter synet av «Numa» i det fjerne. Merkelig å være så alene på ankerplassen. Men aaaahhh, hvilke farger. Vidunderlig.
Om kveldene er det selvfølgelig opphold og vi kan nyte den ene spektakulære solnedgangen etter den andre.
Det er helt utrolig hvordan værgudene IKKE spiller på lag. Regnet har øst ned hver eneste dag, med litt opphold i ny og ne. Vi rekker noen ganger å komme oss inn til land og spise, men det blir mye mat på båten også. Helge bader selv om det lyner, tordner og regner. Han er ikke skvetten den gutten.
Begynner du å kjede deg Helge? 😊 Han får i hvert fall innføring i hva det vil si å være innestengt i en liten båt.
Så vil heller ikke watermakeren være samarbeidsvillig. Og så den som vi reparerte for flere tusen kroner forrige sesong. Den vil ikke stoppe av seg selv, og må kjøres manuelt. Men heldigvis får vi laget vann, så det er ikke krise. Steinar har sendt mail til Ryan (som hjalp oss tidligere) og bedt om råd. Det ordner seg sikkert.
Steinar sliter med øreverk igjen. Det starter med en gang han begynner å bade. Men hva skal man gjøre da? Bading må til. Heldigvis har vi ørespray som vi ble anbefalt av Carol i fjor. Så med ørespray og smertestillende så holder han ut. Det er IKKE morsomt å ha så vondt i øret da.
Her er vi på favorittrestauranten til «Phat Cat» igjen. Jeg spiste konkyliesuppe for første gang. Suppen og grønnsakene var for så vidt gode, men konkylien var akkurat så seig som jeg trodde den ville være. De andre spiste wraps som gikk ned på høykant.
Trappen opp i andre etasje på restauranten er så bratt at man kan fire seg ned med tau. Og holde seg i det når man skal opp. Eller rettere sagt, men kan dra seg opp med tauet.
Etter maten var det tid for en rusletur i West End. Det er en pittoresk liten landsby.
Den lokale stranden. Her kan man leie kajakk.
T-skjorter til salgs. Det er MANGE slike butikker i West End. Helge kjøpte T-skjorter til både seg selv og døtrene sine. Noe må man jo ha med seg hjem.
Varselskilt. Her kommer det faktisk dykkere ruslende over hovedveien. Dykkersjappa ligger rett ved stranden, men hovedveien går jo også der, så da må man over veien. Vi så ikke noen MED dykkermasker som krysset veien.
Spagettiledninger med fisk.
Ja, og så har vi dregget. Sakte men sikkert dregget vi mot revet. Heldigvis var vi om bord, været var pent og det gikk ikke fort. Vi orket ikke maset med å ta opp og ned anker, så denne gangen fant vi oss en bøye. Håper den holder hvis det blir dårlig vær. Steinar dykket på ankeret, og det lå på siden og dro med seg sjøgress. Første gangen det har skjedd med det nye ankeret. Håper det blir første og SISTE gang.
Endelig er det litt fint vær som varer lenge. Vi drikker lunsj på «Harry’s» før vi rusler videre.
Denne dagen skulle vi nemlig spise lunsj på «End of the World». En liten bar/restaurant i strandkanten.
De har selvfølgelig et skilt som ikke gjør skam på navnet. Jeg trodde verdens ende var på Tjøme jeg.
Kunst har de også. Skåret direkte inn i trærne rundt restauranten. Spesielt.
Maten går fritt rundt og venter på å bli stekt.
Da vi var på «Harry’s» fortalte de at det kom dårlig vær om et par dager. En skikkelig storm. Steinar sjekket lokale og internasjonale værkart, men kunne ikke se noen storm. Men de lokale fiskebåtene begynner å legge seg i le, siden stormen kommer rett inn mot West End. Kanskje vi skal flytte oss til French Harbour for sikkerhets skyld?
Vel tilbake på Numa fikk vi besøk av Sheri og Lawrence. De måtte skryte litt av lionfish fangsten sin. En veldig vakker, men giftig fisk. De invitere oss med på «Bananarama». En resort rett rundt hjørnet. De serverte «Two for one pizza».
Selvfølgelig ble vi med. Vi jollet etter Lawrence som hadde staket ut kursen. Mellom rev og merker i leden. Det skvulpet og blåste litt, men vi kom velberget frem. Så veldig rett rundt hjørnet var det vel ikke, siden det tok 10-15 minutter å komme oss dit.
Gutta boys er i det lystige hjørnet. Venter på pizza og film.
Filmen som ble vist denne kvelden var «Godzilla». En helt utrolig tåpelig film.
Så vi pakket oss sammen etter å ha spist deilig pizza. Vi jollet tilbake til våre respektive båter. Ingen nachspiel altså. En fantastisk flott jolletur under stjerner og fullmåne, og nesten flat sjø. Kan man ha det bedre.
Stille før stormen?
Selv om neste dag opprant med nydelig vær, fant vi det best å flytte oss til French Harbour. Men først hadde Steinar det litt morsomt tror jeg. Vi må fylle opp blomsterpottene våre. De er helt tomme etter vinteren. Han kom om bord med en aloe vera plante etter å ha levert søppel. Så dro han og Helge i land og kom tilbake med enda en aloe vera og en kokosnøtt som hadde begynt å spire. Altså så måtte de tilbake i land, med pottene, og få de plantet. Dette blir spennende. Kommer de til å dø den første uka, eller den andre 😊
De ser kanskje ikke så imponerende ut nå, men hvis jeg ikke tar livet av dem først, så blir de sikkert flotte. Dessuten er det veldig deilig å smøre aloe vera på brent hud.
En veldig nervepirrende opplevelse hadde vi også før vi dro. Vi satt på «Harry’s» og spiste lunsj da vi så «Phat Cat» på ankringsplassen. I full fart bakover mot land. Jøss, tenkte vi. Det var da litt av en fart. Men vent, er det folk om bord eller dregger de? Steinar kastet seg over telefonen og fikk heldigvis tak i Lawrence med en gang. De var IKKE om bord. Vi var heldigvis ferdige med å spise og hadde betalt regningen, så vi spurtet av gårde. Mot jolla vår for å eventuelt avverge en katastrofe. Da vi kom helt utmattet frem til jolla hadde ankeret til «Phat Cat» festet seg, en båtlengde fra dykkersenteret der vi har jolla. Det var dykkere nede for å sjekke ankeret, som ikke hadde satt seg helt ordentlig. Steinar ble jollet ut til «Phat Cat» og startet motorene. Så da Lawrence og Sheri kom to minutter etterpå var alt i skjønneste orden. Du milde for en opplevelse. Herlig å ha sånn flaks. Det hadde blitt dyrt hvis de hadde smadret dykkerklubben. Og båten.
Så var det bare å heise anker og sette kursen mot French Harbour. Og for en seilas det ble. Veldig morsomt å kunne vise Helge hvor flott det kan være. Vi seilte i 6 knop med bare forseilet oppe og fliste forbi «Phat Cat». Morsomt. Synd det bare tok 3 timer.
Sheri og Lawrence kom jollende over rett etter at mørket senket seg. De hadde med seg pils fra Colorado og platans som kunne spises som potetgull, som takk for at vi reddet båten deres. Noe vi i utgangspunktet ikke hadde gjort.
Dagen etter ville kapteinen over til French Cay for å spise lunsj. Og kapteinen får det jo som han vil. Denne sesongen blir det visst ikke så lett å legge til ved brygga midt i resorten. Der skal alle de andre turistene komme. De som kommer med cruise båtene. Vi må legge til ved tigerburet. Men i dag fikk vi lov, siden det ikke er så mange folk.
Det er så godt å være tilbake. Akkurat så koselig som vi husker det. Bare papegøyen manglet.
Gutta venter på mat. De fikk taco og jeg fikk kyllingfingre. Visste ikke at kyllinger hadde fingre.
Tørsten ble behørlig slukket med en bøtte corona.
Helge begynner å få dreisen på jollekjøring. Vi har vært å besøkt tigrene.
På vei tilbake til «Numa» stoppet vi hos «Shamballa» og sa hei. Vi inviterte dem over på en drink når det passet for dem.
Det skjedde før vi fikk sukk for oss. Heike og James fra «Shamballa» og Sheri og Lawrence fra «Phat Cat» kom nok en gang når middagen var i full gang. Heldigvis å ble denne middagen bedre og bedre jo lenger den fikk putre og koke 😊
Det er jo slik at seilere ikke blir til langt utover natten, så ved 20 tiden ble middagen servert til Helge, kapteinen og meg. Det smakte fortreffelig, og vi hadde ikke rukket å bli så veldig hangry.
Denne kvelden var det Helge som gikk først å la seg. Han har virkelig kommet adoptert dette båtlivet.
Dagen etter tok vi nok en tur til French Cay for å spise lunsj/middag. Etter en deilig avslappet dag i solen. Det ble mye bading.
Denne gangen var papegøyen på plass. Den hadde vel tatt seg fri forrige gang vi var på besøk.
Det jeg synes er litt trist, er alt det trøstesløse regnet som daler ned. Selv om det er varmt og vi bader ganske mye, så er det jo litt kjedelig. Tenker selvfølgelig på Helge som har brukt massevis av tid og penger på å komme å besøke oss. Så er det bare regn. Trist.
Da blir det brukt mye tid på internett. Det merkelige er at jeg fortsatt bruker SIM kortet vi kjøpte i Guatemala. Steinar sier han kjøpte 6 GB, men nå har jeg brukt 11. Har ikke engang begynt på kortet vi har kjøpt her på Roatan. Merkelig.
Det får være måte på til å oppholde seg i båten. Nok er nok. Vi tok jolla inn til Tiki Bar på Fantasy Island Marina. Disse menneskene holder det hele gående, og er selvfølgelig yachtees selv.
Noen folk kom det jo på baren utover kvelden. Veldig hyggelig. De fortalte at det hadde vært kjempefest på «Shamballa» i går kveld, og hvorfor kom vi ikke. Da måtte vi fortelle at vi beskjedne nordmenn trenger en invitasjon, noe James syntes var helt uforståelig. Det er jo bare å komme. Vi har øyensynlig fortsatt ting å lære.
De små rottelignende dyrene watusa eller agouti som de også kalles, holder fortsatt til på den lille øya til Fantasy Island Marina. Det er nesten bare her de holder til nå, for de smaker visst godt. De er nesten utryddet på resten av Roatan. Det samme som iguanene som også smaker godt.
Etter nok en dag med regn, vind og atter mer regn ble det endelig opphold. Vi hadde hørt at Sunday = Funday, så Helge og Steinar jollet inn til Tiki-Bar for å spørre hva det var. Det betyr at for USD 50 kan vi komme inn på Fantasy Island Resort rett ved siden her, og spise og drikke så mye vi vil. Vel, vi lot oss ikke be to ganger.
Jolla ble fortøyd i marinaen. Der er vi velkomne hvis vi bare tar en pils en gang iblant. Og det gjør vi jo.
Veggmaleri i inngangspartiet på resorten. Jeg tror de tror på havfruer.
Maten var kjempegod. Det var buffet med en overflod av alt man kunne ønske seg. Vi spiste oss rett og slett proppmette.
Utsikten over bassengområdet var heller ikke så ille. Dette er forbudt område for oss seilere. Utenom på søndager da. Og hvis vi har betalt. Dette er en all inclusive resort.
Avslutningen på måltidet var kanskje ikke av de aller beste. Kelneren ville nemlig ha betalt USD 3,- for hver av flaskene med pils vi hadde drukket. Det ble IKKE godt mottatt av kapteinen, og heldigvis viste det seg å være feil.
Etter maten gikk vi bortover stranden og møtte flere av de andre seilerne. Som drakk pils i vannet. Som de hentet fortløpende på restauranten. Vi ble med på det.
Stranden er så til de grader innbydende.
Vi koser oss. Vannet er hva vi på godt norsk kaller pisselunka. Herlig altså.
Etter hvert var vi nok folk til å spille volley ball. Til og med jeg forsøkte meg. Ikke veldig vellykket må jeg si. Følte meg som ei dundre som ikke helt hadde grep om spillet.
Det var selvfølgelig noen som IKKE var store tjukkaser, OG som var kjempeflinke til å spille.
Film – Vi spiller volley ball. Helge og Steinar bidrar som best de kan. Jeg kommenterer heftig og begeistret. Vi har nok litt mye pils innabords alle sammen. Morsomt var det i alle fall. (Trykk på lenken ovenfor for å se filmen)
Klokka 18 var det slutt på all inclusive. Altså ikke mer «gratis» pils. Så vi gikk til Tiki Bar og la igjen noen dollar der isteden. Alle var allikevel litt ute av stand til å spille mer volley ball.
En nydelig solnedgang ble det, etter en lang og varm dag på stranden.
Vi fikk en overnattingsgjest også. James hadde bare dratt tilbake til båten, og latt Heike være igjen alene. Da vi kjørte henne hjem hadde han låst døren, og vi fikk ikke kontakt. Vi tok henne med tilbake til «Numa». Godt vi har litt plass til uventede gjester. Som sagt, alle hadde nok drukket litt i overkant mye.
Jeg var oppe allerede klokka 4 om morgenen. Heike stod opp klokka 5 og var lei seg. Hadde ikke sovet mye den jenta nei. Av alle ting kom James padlende i kajakken deres klokka 6 og var kjempelei seg. Fylle har skylda for så mangt. Heike ble i hvert fall med han tilbake til båten deres. Godt at de er venner igjen. Alle kan gjøre dumme ting tenker jeg. Nesten som å være tenåring igjen jo 😊
Begynnelsen på denne dagen var ganske så slapp ja. Jeg tok siesta klokka 08, og gutta sov en stund klokka 10. Vi er alle mer eller mindre spist opp av sandfluer etter å ha lekt i sanden i går. Det klør noe infernalsk. Leggene våre er spesielt utsatt. Men Helge orket å lage frokost til oss, som han har gjort så mange ganger på denne turen.
Ved 12 tiden fikk vi endelig somlet oss ut på sightseeing, til iguanaparken. Vi har jo vært her før, men den er verdt et nytt besøk. Dessuten må vi jo vise de flotte dyrene til Helge.
Vi la til ved brygga deres og en hyggelig ung gutt viste oss rundt. Pablo heter han. Han viste oss først fiskene som holder til rundt bryggene.
Vi følger lydig etter Pablo og hører nøye etter hva han lærer oss om alle disse iguanene. Han er veldig kunnskapsrik og er virkelig glad i disse merkelige dyrene. Men han kan masse om alle dyrene som holder til her. Fisker, iguaner og fugler.
Film – Pablo ga iguanene bananer, og da ble de helt på styr. Det er helt tydelig at bananer er noe de elsker. (Trykk på lenken ovenfor for å se filmen)
De elsker øyensynlig Pablo også, for de klatret opp på han for å få tak i bananene. Som de sikkert elsket enda mer. Iguaner er vegetarianere og bor i trærne.
De kom krabbende ned fra trærne da de skjønte at det ble servert bananer. Vi fikk også gi dem litt. Det er veldig spennende. De ser jo ut som forhistoriske uhyrer. Om enn i litt mindre format enn dinosaurene.
Helt utrolig. Pablo har virkelig draget på disse dyrene.
Vi besøkte fugleburene også. Papegøyer, og da særlig ara-papegøyer er fantastisk flotte. Vel, de er jo ganske høylytte, og vi hører dem helt ut til båten.
Vi fikk også gå inn i «barnerommet», og selvfølgelig måtte vi hilse på en av «småtassene». Etter at de har vokst til litt, så får de slippe ut. Alle iguanene her kommer og går som de vil. Men de vet jo selvfølgelig at de får mat her, så de kommer tilbake. Her blir de jo heller ikke jaktet på. Denne lille tassen heter Juan. De forsøker til stadighet å slippe den løs, men det går ikke så bra. Veldig hjemmekjær den lille karen.
Så er det bare så si ha det bra til alle iguanene, Pablo, fuglene og fiskene. Det har vært et fornøyelig besøk. Vi ga en liten donasjon da vi gikk, det er slik de finansierer parken.
Etter besøket hos iguanene dro vi rett til French Cay og spiste lunsj. Vi var kjempesultne. Helge og Steinar har også vært et par ganger på butikken i dag. Det er stadig ting vi trenger på kjøkkenet. I dag måtte de to ganger fordi de glemte sennep og ketchup til mine stekte pølser og hjemmelaget potetstappe til middag. Godt ble det faktisk.
Vi sliter alle med stikkene vi fikk på stranden i går. Men Helge plages helt forferdelig. Vi prøver å hjelpe så godt vi kan. Med diverse kremer, sprayer og piller. Jeg håper inderlig at det ikke varer så lenge.
Noen ganger har vi litt underholdning på ankerplassen.
Denne digre båten tråklet seg mellom alle seilbåtene som ligger til ankers. For å hente en gravemaskin på land.
Kapteinen på den skuta kunne virkelig manøvrere, og ble belønnet med applaus. Han tutet i hornet til takk.
Det var bare det at den kom akkurat da jeg hadde mitt morgenbad og hadde håret fullt av såpe. Heike satt også ved siden av i kajakken sin. Så det skulle visst ikke være min dag til å vaske håret. Kapteinen startet motorene i tilfelle den digre fraktebåten ikke skulle klare å manøvrere. Med meg i vannet. Det skal sies at han ikke visste at jeg var i vannet da. Han er jo ikke blitt helt tulling heller. Håper jeg.
Soloppganger kan være helt magiske. Vi er jo opp ganske tidlig. Både Helge og jeg. Sånn er det jo når man legger seg så tidlig.
Begge gutta har uheldigvis vondt i ørene, så det går mye i smertestillende om bord. Det er ganske morsomme å se på når de svømmer. De skal jo ikke få vann i ørene og svømmer som gamle kjærringer som ikke skal bli våte i håret. Stikkene fra sandfluene plager oss også fortsatt.
Men en GOD nyhet er som følger: Kapteinen har reparert fjernkontrollen til ankeret. Jippi, da slipper jeg å styre og få kjeft av kapteinen for å gjøre det feil. Veldig godt at vi heretter kan gjøre det vi er gode på begge to. Jeg tar opp anker og Steinar styrer båten.
Og det er nydelig vær hele tiden. Så NÅ får Helge se hvordan vi egentlig har det.
Så fikk vi endelig med oss en sundowner på «Shamballa». En nydelig katamaran som har sittegruppe på dekk. Det er veldig deilig.
Helge og Steinar er klare for en sundowner eller fem. Vi var først, men etter hvert ble vi veldig mange om bord på «Shamballa»
Hmmmmm, noen som ikke er i så godt humør eller? Godt vi ikke kjenner dem.
Sheri og Lawrence er derimot bestandig i godt humør. Jeg har fått god kontakt med både Sheri og Heike. Fint å ha et par andre jenter å prate med en gang i blant.
Helge og jeg var veldig ferdige med sundowner klokka 20. Lenge etter at sola har gått ned må jeg bare poengtere. Steinar jollet oss tilbake til «Numa» og dro tilbake for mer fest. Kapteinen på «Numa» i et nøtteskall. Mye av det gode er godt.
Så er stormen over. Den har vi ikke merket mye til, men nå må vi dra tilbake til West End. Morgenen var aldeles praktfull, så da ble det selvfølgelig ikke heist anker. Forståelig. Men da skyene tårnet seg opp i horisonten fikk vi opp ankeret. Steinar skylder meg nå en million million penger, da fjernkontrollen til ankeret ikke virket som kapteinen skrøt av. Ankeret kom opp da. Turen til West End tok bare 3 timer. I regn og vind. Det ble litt vanskelig da vi forsøkte å legge til på bøya «vår» i West End. Det blåste 17 knop. Men etter en times tid var vi på plass, og alle hjerter gleder seg.
Noen ganger er det ubeskrivelig. Så her er et bilde som forklarer hvorfor vi sitter og nyter solopp-og nedganger.
Mitt hjerte gledet seg i hvert fall da vi kunne dra i land og spise pizza. Steinar og Helge var også ganske så fornøyde.
Vi nyter hver eneste bit. Det er lenge siden vi har spist pizza.
Helge er nok glad for å slippe å lage lunsj/middag. Han har skjemt oss bort så lenge han har vært om bord.
Det begynner å bli ganske mange båter i West End nå. Mange som vi ikke kjenner heller, selv om vi har sett dem før. «Vela» kom jollende innom og lurte på om vi ville være med på konsert på «Sundog’s», etter en drink på «Harry’s».
Vel, drink på «Harry’s» kunne vi vel være med på. Men verken Helge eller jeg hadde lyst på konsert.
«Rotten Bottom» var også på «Harry’s» denne kvelden. De hadde vi også møtt på volley ball banen på French Harbour. Kan ikke si at jeg husker dem så godt 😊 Ikke noen av de andre heller.
Så må jeg fortelle om kelneren vår på «Harry’s». Han er helt fantastisk. Så skjev som det går an. Han gir ALLE jentene som kommer en skikkelig bamseklem og kaller dem darling. Han er jo også ganske mørk i huden, og sier til gutta som kommer at de gjerne kan få «a bit of chocolate» hvis de vil. Helt ubetalelig.
Jeg går aldri lei. Vi fikk med oss en fantastisk solnedgang. Noen ganger er det så vakkert at man blir helt poetisk.
Vi fikk med oss livsnyteren Steinar tilbake i «Numa». Han gikk visst ikke glipp av så veldig mye med den konserten fikk vi høre senere.
Dagene blir deiligere og deiligere. Solen skinner fra morgen til kveld. Vannet er flatt og krystallklart. Denne damen nyter slike morgener.
Noen dager må vi bare reise på sightseeing. Det er morsomt. Særlig når Sheri og Lawrence kommer innom og spør om vi vil være med å leke med delfiner på «Anthony’s Key Resort» Vel, ingen av oss hadde så lyst å leke med delfinene, men vi ville gjerne være med å se på.
Jolleturen tok i overkant av 15 minutter, og jeg er glad det var blikkstille vann. For turen gikk på utsiden av revet og rundt på ganske vindutsatte steder. Til «Sandy Bay».
Vi fikk legge til med jollene våre, men det er visst ikke vanlig. Mesteparten av turistene kommer nok med bil eller en av de mange turistbåtene.
Vi venter på båten som skal ta oss over til delfinøya.
Sheri gleder seg som en unge. Dette er hennes tredje tur ut hit. Hun rett og slett elsker delfiner.
Først måtte vi innom noen hytter for å få informasjon om hva som skulle skje videre. Der kunne også de som skulle snorkle med delfinene skifte til svømmeutstyr. Det var bare vi i «Numa» og Lawrence som skulle se på. Resten skulle snorkle.
Sheri får enda mer informasjon som hun ikke trenger, før hun får svømme med delfinene.
Det er en ting jeg liker med dette opplegget. I utgangspunktet synes jeg ikke noe særlig om å ha dyr i bur. Men disse delfinene kan faktisk komme og gå (ehhh…..svømme) som de vil. Det er et hull i gjerdet som omgir bassenget, og det vet de godt hvor er. Delfiner er intelligente dyr og vil selvfølgelig ha lett tilgjengelig mat. De blir også trent i å hoppe og gjøre kunstner, men det er ikke noe show for turistene. Vi ser det bare i bakgrunnen. Jeg vil tro at det også er en måte å få delfinene til å komme tilbake på. De får mat til samme tidspunkt hver dag.
Det tar ikke lang tid før Sheri får besøk av et par delfiner som vil leke.
De som ikke vil leke, viser seg frem til oss. Til og med en baby delfin som var 4 måneder bare.
Film – Det er altså noe som er så veldig fasinerende med delfiner. Samme om de er ute i det fri og vi møter dem på havet, eller om det er i akvarium, eller her. (Trykk på lenken ovenfor for å se filmen)
Sheri var helt ekstatisk da hun var ferdig å svømme. Gliste fra øre til øre. Men hun var gjennomfrossen. Selv om vannet er varmt, så blir Sheri veldig kald fordi hun er så tynn.
Selvfølgelig var det profesjonelle fotografer som tok «kysse» bilde. Sheri kjøpte selvfølgelig alle bildene for USD 45. Så med de USD 150,- det kostet å svømme med delfinene, ble det en dyr affære for jenta. Men når det gir så mye glede for henne, så spiller ikke kostnadene noen rolle.
Det var ikke noe mat å få kjøpt på resorten, annet enn litt sjokolade og noe å drikke. Det fyller jo ikke opp magen til sultne seilere, så da alt var over klokka 15 var både Helge og jeg ganske så hangry. Derfor kastet vi oss i jolla og kjørte til den første restauranten vi kom til. Den lå helt fantastisk plassert helt ytterst på den første piren i West End.
Vi gleder oss til mat
Her er vi alle mann alle. Nydelig utsikt over vannet.
Sheri og Lawrence smiler og er glade nesten bestandig. I hvert fall når vi er sammen med dem.
Det var bare oss på restauranten. Men hun som serverte fortalte at de akkurat hadde servert 189 cruise turister som akkurat hadde gått. Så, turistene vender nå tilbake til Roatan. Heldigvis gikk vi glipp av dem. 😊
Helge og Sheri kom godt overens. Her er de i gang med en heftig samtale igjen.
Maten på denne restauranten var helt fortreffelig. Vi satt der i flere timer og nøt mat, drikke og en fantastisk solnedgang. Et lite aber var at solen kom rett inn på restauranten, så vi var solbrente i halve ansiktet hele gjengen.
Det er ikke mye som slår dette. Nok en vakker solnedgang.
Avreisedagen nærmer seg for Helge, så vi måtte jo også vise han «The Brewerie». Det passet jo ypperlig siden dagen var ganske så grå. Etter frokost/lunsj på «Harry’s» praiet vi en taxi. Sjåføren så totalt forvirret ut da vi sa hvor vi skulle, så han måtte ringe faren sin. Faren trodde vi skulle kjøpe øl på butikken, så da ble vi kjørt til supermarkedet. He-he. Vi fikk en liten rundtur.
Til slutt kom vi faktisk frem, og det var bare 15 minutters kjøretur fra West End. Hvordan kunne taxisjåføren IKKE vite om en av de største turistattraksjonene på Roatan? Føler at vi har blitt litt lurt her altså. Det var smekkfullt av mennesker på bryggeriet.
Vi begynte med et brett hver med smaksprøver. De har 8 forskjellige slag med øl her. Jeg liker bare ett, og det ble selvfølgelig utsolgt. Det har jeg nok ikke vondt av.
Steinar er i gang med å smake på ølet. Både Steinar og Helge har sansen for mange flere øltyper enn meg.
Denne gangen var det massevis av salgsboder her. De solgte smykker, såper, kremer, honning og Gud vet hva. Mellom alle disse bodene sprang det mange løse hunder. Deriblant en med bare 3 ben. Den klarte seg fint.
Det er flott her på «The Brewerie». I dag var det veldig mange folk her. Så hyggelig å se at alle turistene er tilbake. Mesteparten er amerikanere på cruise.
Da vi endelig var klare for å spise (de lager nydelig mat her), så var kalkunen utsolgt. Heldigvis hadde vi bedt taxisjåføren om å hente oss klokka 16. Heldigvis husket han veien, og stod og ventet på oss.
Vel tilbake i West End fant vi ut at vi ville ha middag før vi dro tilbake til «Numa». Vi gikk på «Argentina Grill» som Lawrence hadde sagt lagde nydelig biff.
Fint var det også. Uten andre gjester enn oss. Vi var altfor tidlig ute. Vanlige folk får ikke ut å spiser før på kvelden.
Gutta nyter maten og en god prat. Dette må være ett av de beste måltidene vi har hatt i West End. Det i går var også godt, men dette tar nok kaka.
Mørket hadde begynt å senket seg da vi hentet jolla på «Harry’s» og reiste tilbake til «Numa». Det har vært en innholdsrik dag.
Helge gikk og la seg nesten med en gang vi kom hjem. Vi mistenker han for å prøve å komme inn i tidssonen i Norge, slik at han slipper jet-lag.
Dette er ett av gjøremålene her i «Numa». Det tilbringes mye tid i vannet.
Dette er siste dagen Helge er her hos oss, så det ble en sløv dag. Mye av dagen ble tilbrakt i vannet, men Helge har jo også fått pakket alle tingene sine. Han er klar for avreise.
Sheri og Lawrence kom innom og inviterte på lionfish middag i «Phat Cat» sånn ved 14-15 tiden. Senest klokka 17. Middagen ble servert klokka 18 😊
Vi venter på middagen. Lawrence er kokk. Det er massevis av plass rundt bordet i denne flotte båten. En Lagoon 42 fra 2016. Vi har jo vært så cocky og kalt dem taperkatter, men det er de virkelig ikke. Flott båter.
Lawrence kokkelerer, og for første gang spiste vi lionfish. Som jo er giftig. Men det er bare piggene på finnene har vi skjønt. Lionfish er en deilig matfisk, og vi koste oss masse.
Dette er kanskje siste gangen vi treffer Sheri og Lawrence. De har sjekket ut av Roatan i dag, og seiler til Belize i morgen. Så det var veldig hyggelig å få denne siste kvelden sammen med dem.
Så var det på tide å si ha det bra til Helge.
Han har vært hos oss i 3 uker, og vi håper han har hatt det bra.
Klokka 6 om morgenen jollet Steinar Helge til land, og han er på vei hjem til Norge.
Helge har bidratt med skravling (uten opphold), matlaging, humor og glede. TAKK FOR BESØKET. Vi ses på Oksøya til sommeren.
Og stillheten senker seg over «Numa». Jeg tror ikke Steinar og jeg sa ett ord til hverandre det første døgnet etter at Helge reiste. Vel, kanskje et par ord da, men ikke mange.
Vi har også funnet ut hva restauranten heter. Den vi spiste etter turen til delfinene. Vi spiste der igjen, og plassen heter «Eagle Rays Bar & Grill».
Maten var akkurat like god som vi husker, og like dyr.
Og her reiser gjestene som akkurat har forlatt restauranten. Vi tror det er «Norwegian Sky».
Steinar og jeg har begynt å prate litt sammen igjen. Som for eksempel: «Hva skal vi ha til middag?», «Skal vi se på en serie?», «Vi må proviantere». I morgen sier vi sikkert enda litt mer 😊. Men vi nyter dagene og får gjort en hel masse om bord. I sakte tempo.
Nydelige skyer i horisonten.
Steinar leser internett. Han er snart ferdig tror jeg.
Vi har selvfølgelig vært på restaurant igjen. «Argentina Grill» ga et godt førsteinntrykk, og det andre var heller ikke verst. Vi holdt på å få en kokosnøtt i hodet da vi kom ut på gaten, men den bommet med omtrent en meter.
Og så måtte det jo skje, rett før vi skal reise fra Roatan. Vi er blitt frastjålet bensintanken til jolla. Noe så helt usannsynlig irriterende. Det er jo som å bli frastjålet alle 4 hjulene på en bil. «Vela» hadde sett noe mistenkelig ved 1 tiden i natt og tatt bilde. Men det er vanskelig å se noe midt på natten. Kapteinen fikk i hvert fall skyss til land av en annen båt, og dro på bensintankjakt. Tilkoblingen var heldigvis ikke stjålet, så det var bare å skaffe en kanne som passet. Enden på visa var at Steinar fikk en tank gratis hos marine parken, og måtte til chandler for å skaffe en tilkobling som passet. Men det var jo litt av en service. Steinar la ut rosende ord på Honduras Bay Island gruppa på FB. Vi er operative igjen.
Det var ikke bare vi som hadde blitt frastjålet ting i natt. «Saltair III» hadde blir frastjålet fiskeutstyret sitt, og det er jo ganske kritisk for seilere som baserer mye av middagene sine på fisk. Vi hadde en fiskestang for mye og sa de kunne få den. Så mannskapet på «Saltair III» kom og fikk en pils (vann til den 14 år gamle sønnen) og en fiskestang. VI fikk mange flotte historier fra Isla Mujeres, så nå gleder vi oss masse til å komme dit.
Så var tiden kommet. Vi skal reise fra Roatan. Fredag 29. november. Vi dro i land ved 9 tiden og fikk tak i taxi med en gang. Først var vi hos immigration og siden vi var de eneste, så tok det bare 10 minutter. Deretter provianterte vi på supermarkedet Eldon rett nedenfor, og så bar det avgårde til Port Officer i Coxen Hole. Der var alle offiserene på cruise skipet som var kommet inn denne morgenen. Det betyr LANG ventetid for vanlige seilere. Jeg ble skipet tilbake til «Numa» og kapteinen fikk etter lang ventetid Zarpen vår. Altså dokumentet som forteller hvor vi har vært, og hvor vi skal. Steinar var ikke tilbake i «Numa» før ved 14 tiden.
Steinar venter. Og venter. Utenfor kontoret til Port Officer.
Mens han var borte fikk jeg laget ferdig mat til turen. Det er best å være på den sikre siden, i tilfelle det blir dårlig vær. Da går det ikke an å stå i byssa og lage mat.
Litt frukt og kjeks er også gjort klar.
Film – Nå skal vi reise. Klokka 15 tok jeg fortøyningene. (Klikk på lenken ovenfor for å se filmen)
Film – Vi tok runden for si hade til folk. (Klikk på lengen ovenfor for å se filmen)
Der fremme et sted ligger Isla Mujeres. Etter sigende bare 48 timer unna.
Da sier vi nok en gang ha det bra til Roatan og Honduras Bay Islands. Dette er nok en av favorittplassene våre. Det er så vakkert, folk er så vennlige og imøtekommende, vannet er fantastisk. Hvis det blir dårlig vær er det bare å seile til en annen bukt. Jeg håper vi kan komme tilbake en gang. Men nå………off to Isla Mujeres.
FORTSETTELSE FØLGER
