Så var vi i gang igjen. Vi la ut fra Roatan klokka 15 omtrent den 29. november. Som det gjerne er når «Numa» legger ut på havet, så er ikke vind og bølger så samarbeidsvillige. Vi fikk vinden inn på 60 grader på styrbord baug. Det i seg selv er jo ikke så ille. Men når det blåser 23 knop og sjøen er krapp og rotete, så fikk vi en heller ubehagelig natt. Den ene motoren måtte vi også ha på, for det gikk knapt fremover. 2,7 knop fart gjør ikke vei i vellinga liksom.
Da jeg vekket kapteinen til hans første vakt utpå natten måtte jeg informere om at jolla snart slet seg fra davitene. Så mye hoppet og spratt vi fremover. Heldigvis oppdaget jeg det, og kapteinen fikk skikkelig fart på seg. Jolla ble reddet.
Ellers hendte det ingenting på denne overfarten. Jeg så to båter, og Steinar så vel ikke så mange flere. Vind og bølger roet seg, og det betyr å gå på motor. Det fungerer det også, bare mye mer bråkete.
Så er det søndag 1. desember og dermed første advent. Da hadde jeg vakta fra 24 til 04. Etter hvert tok vinden seg skikkelig opp og vi fliste av gårde i over 8 knop. Jeg lurte på om jeg skulle ta inn litt på storseilet som ikke var fullt ute i første omgang. Men siden det var så dårlig sikt så lot jeg det stå til. Da kapteinen stod opp, lurte han på hvorfor i alle sine dager jeg ikke hadde alle kluter oppe. Han heiste alle kluter umiddelbart. Vel, det er også en måte å gjøre det på. Jeg gikk å la meg.
Vi nærmer oss kysten og blir ønsket velkommen av en nydelig soloppgang.
Etter hvert som vi kom nærmere tegnet det seg store, digre storbybyginger mot horisonten. Håper inderlig at det er en palme eller to mellom de digre bygningene.
Vi fikk besøk av delfiner igjen. Rett før vi er fremme. Så herlig.
Film – For en fantastisk velkomst. Vi blir aldri lei av disse dyrene. (Trykk på lenken ovenfor for å se filmen)
Kartplotteren vår synger på siste verset. Ikke godt å se hva som skjer her gitt.
Heldigvis skulle vi ikke inn til storbyen. Isla Mujeres er så flat at vi så den ikke med en gang.
Det var massevis av katamaraner på vei ut av lagunen. Fulle av folk. Party båter. Men det var ikke øredøvende musikk.
Nå er vi i skikkelig turistland. Dette er noe jeg forbinder med Balearene i Spania.
Vi kastet ankeret utenfor fergekaia klokka 15. Da hadde vi brukt nøyaktig 48 timer. Kapteinen kan dette med tidsperspektiver. Men jeg må få si at utsikten er heller begredelig. To store bilferger er ikke lekkert å se på.
Så vi får bare se den andre veien.
Eller denne veien.
Det ligger massevis av seilbåter til ankers her.
Steinar hadde hørt at det er enklest å bruke en agent for å sjekke inn. Men hvordan å få tak i en agent har vi ikke peiling på. Så han sjøsatte jolla (ja, den overlevde turen), og jollet bort til båten som ligger foran oss. Den hadde heller ikke sjekket inn, men Steinar fikk et par telefonnummer han kunne forsøke å ringe. Men det får bli i morgen. Nå måtte vi få i oss litt mat og roe oss ned.
Når man går og legger seg grytidlig, så er man også opp grytidlig. Det er da man får med seg slike soloppganger.
Da vil man jo gjerne holde seg oppdatert på hva som foregår i verden. Derfor har man internett. Jeg brukte opp alle mine 50 MB fra Telenor på en snupp. Det koster kr. 49,-. I min dataavhengighet bestilte jeg for første gang mer data fra Telenor. 600 MB for kr. 299,-. Det samme som 6 GB fra Claro i Honduras koster. HVORFOR Telenor. HVORFOR er du så dyr.
Vi har med oss en blindpassasjer. Jeg fant den i dusjen på ett av bada i babord skrog. Men hvordan den har havnet der aner jeg ikke. Ingen av lukene stod opp. Mystisk.
Marina el Milagro. Her skal vi sjekke inn.
Representantene fra immigrasjon kommer hit til El Milagro, og det er jo en fantastisk service. Men de har ikke så stor kapasitet. Vi hadde ikke tatt med oss skipspapirene, for vi visste ikke helt hva som skulle skje. Det var jo dumt, siden vi skulle sjekke inn. Kapteinen jollet tilbake til «Numa» og hentet dem. For selv om immigrasjon ikke hadde tid til å behandle oss i dag, så kunne de ta kopiene de trenger. Og det er mange. Kjempemange. Ved 11 tiden hadde de fått det de trengte, så da kan vi komme tilbake til samme tid i morgen.
Dette er den ene bryggen i Marina el Milagro. Og her håper vi å få plass. Selv om folk faktisk bestiller plass et halvt år før det kommer.
Det er en helt fantastisk fin marina. Masse farger og fullstendig idyllisk.
Det ser kanskje kaotisk ut på bryggene bortover stranden. Men vi får håpe det er bedre enn det ser ut som.
Det er disse staute herremennene som skal sjekke oss inn. Best å være venner med dem.
Her er det utsikt fra andre etasje i hovedbygningen. De leier ut rom her også. Mest til backpackers tror vi.
Fantastisk flotte farger. Jeg blir glad av å se på dem. Litt av et sted å ta morgenkaffen.
Når alle kopier var tatt og immigrasjon hadde fått sitt, ruslet vi gatelangs til et supermarked. Vi måtte ha brød, penger og SIM kort.
Hmmmm – her kan man visst få dykket musa si 😊
Vi fant supermarkedet, som slett ikke var rett rundt hjørnet. Men det var ikke så grusomt langt heller. Bare kjempevarmt. Og vi fikk alt vi trengte. Å kjøpe brød var litt morsomt. Vi måtte ta et brett, som i serveringsbrett, og en klype. Deretter la vi alle brødvarene vi skulle ha på brettet, gikk til en disk der de ble veid og lagt i en pose. Så var det bare å betale i kassa. Det var et stort supermarked som solgte alt man trenger. Både mat, klær, møbler, EL artikler osv.osv.osv. Her kommer vi nok til å handle mye.
Og ja, det er palmer her. De vakreste trærne jeg vet.
Brukte SIM kort
Vel tilbake i båten, og atter en gang ha tilgang til internett, så fant vi ut at 1 mexicansk pesos er mindre enn 50 øre. Vi kjøpte «uendelig» med databruk til iPad’en og været, og 4 GB til Steinar og til meg. Totalt 700 Pesos. Omtrent kr. 350,-. Telenor……dere må skjerpe dere.
Etter den slitsomme turen til supermarkedet er det godt å få litt mat i magen. Egg og bacon er bestandig en vinner.
Det er litt merkelig å være på en ankerplass der vi ikke kjenner noen. Her ligger det massevis av seilbåter til ankers, og ingen kommer over på en sundowner. Veldig rart. Men det betyr jo at vi denne kvelden kunne nyte admiralinnens kylling i løkfløtesaus, og se på «Lost Girl» på Netflix. Livet er herlig.
Vi er jo ikke kjent på denne ankringsplassen, så ved 2 tiden på natten måtte jeg opp å sjekke at alt er i orden. Det blåser masse, og ankerkjettingen blir dratt langs bunnen etter hvert som «Numa» vagger fra den ene siden til den andre. En veldig irriterende lyd som gjør at jeg tror vi dregger. Noe vi selvfølgelig ikke gjør. Det blåser ikke så mye heller.
Steinar stod opp ved 08:15 tiden og lagde seg kaffe. Deilig kaffelukt fylte cockpit, og kapteinen satte seg ned for å nyte morgenstunden. Plutselig dukket det opp et panisk uttrykk i ansiktet hans. Vi skulle jo sjekke inn klokka 08:30. Han hev på seg klærne og kjørte som en Formel 1 kjører inn til El Milagro. Jeg rigget meg til med internett og kaffe og så frem til en avslappet morgen. Men, slik gikk det ikke. Etter 10 minutter kom Steinar tilbake og hentet meg. Jeg måtte også sjekkes inn. På med fillene og inn til en marina som ikke engang serverer kaffe.
Så er vi atter en gang tilbake på Marina El Milagro. Innsjekkingen foregår på kjøkkenet. Det er til allmenn benyttelse for alle som bor her.
Steinar venter på de siste papirene.
Ved 12 tiden var vi ferdige (for i dag). Da hadde vi vært innom, immigrasjon, health, agricultural, port captain og customs. Alle stemplet og byttet de samme papirene. Som de hadde tatt kopi av i går. Heldigvis. De tok til og med temperaturen vår. Hvis vi hadde hatt feber ville vi blitt satt i karantene.
Alt dette kostet oss 3.830 Pesos som er det samme som USD 210,-. I kontanter. Som vi ikke hadde. Da måtte Steinar ta bena fatt, og gå tilbake til supermarkedet der det er minibanker. Til slutt hadde vi betalt alt, og er da sjekket inn i Mexico.
Nå har jeg vært i spansktalende land VELDIG lenge, så jeg må være ganske sen i topplokket. Isla Mujeres betyr jo «kvinnenes øy». Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på toaletter på restauranter og utesteder der det står «Mujeres» på døren. Altså kvinner. Så fantastisk å være på damenes øy.
Så var det tid for sightseeing med jolla.
Det var massevis av disse turistkatamaranene ute på tur. Folk har det veldig morsomt om bord. Herlig musikk og masse stemning. Mange av båtene var Numa’s brødre og søstre. Altså Leopard 46 katamaraner.
Langs hele vannkanten er det et mylder av brygger og båter og hus. Noen er fantastisk flotte og andre er mer lugubre.
En restaurant som vi kanskje har lyst til å besøke.
Slik så det ut hele veien. Vi synes det er helt fantastisk. Hadde ikke hatt noe imot å eie ett av disse stedene.
På kvelden valgte vi å spise på «Soggy Peso Bar & Grill». Den ligge rett ved siden av El Milagro, så vi fortøyde der.
Steinar venter på maten i denne hulelignende baren.
Taket er fullt av donerte capser. Morsomt. Og så var det massevis av folk som skrøt veldig av stedet.
Denne kvelden ble det servert fajitas med valg av kylling eller kjøtt. Vi valgte kylling begge to, men kelneren så litt rart på oss da vi bestilte en hver. Det skjønte vi jo da vi fikk maten. Det var helt usannsynlig mye mat. Vi hadde fint klart oss med en porsjon.
Steinar glefser i seg så mye som han klarer. Man lærer så lenge man lever, og nå vet vi at på denne restauranten bestiller man en porsjon.
For alt dette (+ 5 pils) betalte vi kr. 315,-. Ikke spesielt billig, men ikke spesielt dyrt heller. Jeg spurte kelneren om vi kunne parkere jolla på brygga deres (og det kunne vi), og om de serverte bare en rett hver kveld (og det gjorde de). Vi kommer nok tilbake til denne intime baren/restauranten med den fantastiske servicen og den gode atmosfæren. Dette er også et sted som leier ut rom til backpackere. Frokost blir ikke servert, men det er visst ganske rimelig for rommene.
Slik ser kapteinen ut når han endelig kan benke seg ned i cockpiten i «Numa». Etter en travel dag og stapp mett etter deilig mat.
Noen dager er det bare å være på båten. Det er også deilig. Vi må ikke oppleve noe nytt hver eneste dag.
Da går dagene med til vedlikehold, vasking, lese nyheter, lese bok, lage alle måltidene, ta en sundowner på dekk, diskutere dagens nyheter. Og vips, så er dagen over.
Steinar reparerer hyllen i skapet i lugaren i babord baug. Den vi refererer til som «Ida’s lugar».
Underholdning. Disse turistbåtene legger til rett ved siden av oss, og de har massevis av morsomme leker for gjestene sine. Vi har moro av å se på dem.
Kapteinen nyter underholdningen og får samtidig sol på hele kroppen.
Men vi kan ikke bare sitte i båten og nyte livet. Vi må sjekke hva Isla Mujeres har å by på også.
På brygga til «Miramar» får vi lov å legge til. Så lenge vi tar en pils eller noe å spise.
Velkommen til Isla Mujeres. Brygga til Miramar. Det kom til og med en kelner for å hjelpe til med fortøyningene på jolla. ETTER at vi hadde sagt vi skulle spise litt og deretter se på byen.
Vi satte oss lydig ned og bestilte noe å spise den hyggelige restauranten.
Film – Vi ble nesten umiddelbart overfalt av denne musikanten, og trodde at han jobbet der. Men, vi måtte betale hvis vi sa OK, spill noe for oss. Jeg betrodde han at jeg ønsket en «happy song», og det kostet meg 60 Pesos. 😊 Han hadde nydelig sangstemme da. (Trykk på lenken ovenfor for å se filmen)
Etter maten ruslet vi ut i El Centro/Downtown.
Først gikk vi langs strandpromenaden.
Da måtte vi selvfølgelig sjekke stranden. Skikkelig vakkert er det. Kritthvit sand og krystallblått hav.
Sånn midt på dagen er det ikke noe yrende folkeliv i sidegatene i sentrum av byen. Det er vel bare turister (som oss), som trasker gatelangs når det er som varmest.
Vi besøkte kirkegården også. Her har de familiegraver, og mange av dem er veldig vakre. Man får litt høytidsstemning når man besøker en slik kirkegård.
Vi skjønner at alt her på Isla Mujeres er innrettet mot turisme. Her tusser det av barer, restauranter og suvernirbutikker. Men alt virker ganske laid back. Det er ikke mange som maser om at vi skal kjøpe noe eller sette oss ned i restaurantene. Veldig avslappende og deilig atmosfære. Jeg tror vi elsker denne plassen.
Dette trodde vi var reklame for et sted der man kan kjøpe iskrem. Det var feil. Det er et sted som rett og slett er laget av is. Altså en bar laget av is. I Mexico med 30 varmegrader. Hva de får seg til å gjøre. Etter det vi skjønner er det inne et sted, og man må ha på seg varme klær for det er skikkelig kaldt. Er det et sted vi IKKE skal besøke, så er det dette.
Jeg fant meg en skikkelig kjekk hidalgo
Nede ved stranden fant Steinar seg en liten senorita. Tror faktisk et er selveste Afrodite 😊
På østsiden av øye kommer havet rett inn. Der er det ingen sandstrender, bare masse klipper. Det er også vakkert på sin måte, og overalt er det flotte gangveier.
Vi brukte ikke så lang tid i byen denne dagen. Vi tok en pils på Miramar før vi jollet tilbake til «Numa». Jeg unngikk å bli spist av haien. Aldri har jeg vært så lykkelig.
Det er deilig å bare være om bord i «Numa» også. Selv om det ikke er så morsomt å gjøre rent, så blir det også gjort en gang i blant. Både bad og salong ble gjort rent i løpet av et par dager etter ankomst.
Da er det godt å ha underholdning i pausene.
Film – Turistbåtene kaster anker rett ved siden av oss. Og dette er noe av det de underholde passasjerene med. Det ser kjempemorsomt ut. (Trykk på lenken ovenfor for å se filmen)
Vi har vært på «Muelle 7». Enda en restaurant. Det er helt åpenbart at vi er altfor tidlig ute for å møte andre mennesker. Men det er en fordel å kunne jolle til land mens det er dagslys. Vi aner jo ikke hvor vi skal. Pizzaen var forresten ikke god.
Det begynner jo å nærme seg jul og julebesøk. Vi hadde tenkt å legge til i Marina El Milagro, men det begynner å se vanskelig ut. Bestyreren i marinaen, Julio, sier vi får plassen til en katamaran som skal reise når som helst. Men mannskapet har ikke kommet tilbake enda. Vi får håpe alt går i orden. Det er så mye enklere å ligge til kai når det er masse folk om bord. Vi har også fått beskjed om at folk bestiller plass i El Milagro mange måneder før de kommer, så hvis vi får plass må vi bare takke og bukke.
Steinar forsøker å reparere kartplotteren.
Vi kunne jo ikke se noe særlig på kartplotteren på turen til Isla Mujeres, og det er ganske krise. Kapteinen tok av glasset og fant ut at det var en hinne som hadde halvveis smeltet. Han fikk av resten av belegget og trodde alt var i orden. Men det hadde medført at vi ikke kunne se noe som helst. Alt ble hvitt. Nå er det faktisk veldig krise. Selv om vi har andre kart, kan vi ikke se på rader eller AIS. Ikke bra. Men kapteinen finner nok ut av det.
Det er både gode og dårlige nyheter hjemmefra. Pappa har havnet på sykehus, og jeg sjekket flybilletter hjem umiddelbart. Man før jeg fikk bestilt fikk jeg beskjed fra mamma at han var hjemme igjen. Det var «bare» litt vondt i ryggen, men jeg er fortsatt bekymret. Jeg går ut fra at jeg får beskjed hvis ting blir verre.
Steinar har også bestilt en ny kartplotter til oss på eBay. Den er bestilt til Idas adresse i Los Angeles. Så hun må nok betale overvekt på turen hit. Vi bestilte den samme kartplotteren som vi har nå, og den kostet bare kr. 4.000,-. Det er VELDIG mye billigere enn å bytte ut alt kommunikasjonsutstyret. Noe som vil koste oss omtrent NOK 100.000,-. Minst.
Så var det på tide å komme seg ut av båten igjen. Etter å ha fortøyd jolla på Miramar og tatt den obligatoriske pilsen, gikk vi en tur langs stranden.
North Beach er kjempelang og veldig vakker. Det er massevis av restauranter, barer, massører, solstoler, parasoller og ganske nye mennesker. Men ikke overfylt.
Sånn omtrent halvveis satte vi oss ned for å spise litt snacks og drikke en pils. Det viste seg å være et fullverdig middagsmåltid. Jeg bestilte fish & chips og tenkte jeg fikk et par fiskebiter og noen poteter. Tallerkenen var HELT full. Steinar spiste fajitas med kylling.
Jeg har kjøpt noen saronger her. De har broderier og noen fantastiske farger. Jeg elsker fargene her i Mexico.
Ikke noe å si på lokasjonen av denne restauranten. Sjekk den fargen på vannet.
Etter maten ruslet vi videre bortover stranden som virket uendelig.
Denne kunstneren må ha den beste arbeidsplassen i hele verden.
Vi nærmer oss enden av stranden. Dette er den vakreste delen, og er der turistkatamaranene legger til slik at gjestene kan få bade.
Steinar for fulle seil
Hmmmm, kanskje dette hadde vært en flott hytte ved sjøen?
Etter å ha vandret langs North Beach helt til enden, satte vi kursen mot byen igjen. Denne gangen fikk vi med oss enda mer av utkanten.
De kan pynte her i Mexico. Dette er en pynt på en mur som går langs veien.
Vel tilbake i byen satte vi oss på en hebraisk restaurant og tok en pils. Her ble vi kjent med et amerikansk ektepar. Veldig hyggelige folk, men i overkant mye for oss nordboere 😊
Vasken på toalettet var en opplevelse i seg selv. Noe av det flotteste jeg har sett. Jeg måtte sende Steinar inn for å se. Om han skulle på toalettet eller ikke.
«Annalena» har ankommet ankringsplassen og vi ser at de joller omkring. Uten å stikke innom å si hei, noe vi synes er merkelig. Men de er vel opptatt med innsjekking og proviantering som andre folk.
Så er vi på vei til supermarkedet igjen. Da må vi jo stoppe på pizza/pasta restauranten «vår». Den heter altså «Seso loco’s» som ifølge Google Translate betyr «Gale hjerner». Får ikke håpe det er det de serverer. Gale hjerner altså. Blandet med pasta. Eller servert i pizzaen.
Steinar er klar for shopping.
Poteter må vi jo ha.
Vi kjøpt massevis av ting vi trenger. For eksempel en hel indrefilet, et belte til Steinar, en BH til meg (istedenfor torturinstrumentet jeg går med nå), SIM kort, grønnsaker, potetgull (bare MÅ ha det) osv. osv.
På vei tilbake møtte vi et par seilere som kom syklende. Vi har visst møtt dem før. I Rio Dulce i Ian sin bursdag. Kan ikke si vi husket det, men det er kanskje ikke så merkelig. Bursdager i seilermiljøet er ikke så lette å huske 😊
Så endelig kom Rommy og Gerard i «Annalena» på besøk. Og rett etterpå kom Jeanette og Fredrik i «Bushpoint» også. Så fantastisk. Vi hadde en herlig kveld med disse flotte menneskene. Det er lenge siden alle hadde sett hverandre, så det ble vanskelig å komme til orde etter hvert.
«Sikre kilder» sier at vi må tolle inn båten her i Mexico. Hvis vi skal være over 2 måneder. «Annalena» sier 1 uke. Vi jollet inn til El Milagro og spurte Julio om det er tilfelle. Han sier at det ikke er nødvendig. Men, vi får vel gjøre det i tilfelle nødstilfelle. Veldig kjedelig å bli tatt i arrest eller noe.
Nå har også «Le Mischief» med DeAnne (fra California), Steve (fra Australia) og Alonso (fra Grenada) om bord kommet til ankringsplassen. DeAnne ropte at vi måtte komme bort for en sundowner da de seilte forbi. Så, det gjorde vi. Veldig hyggelig. Vi kjenner dem ikke så godt, men nå har vi jo sjansen.
Det er noen sinna skyer i horisonten.
VHF nettet på ankringsplassen er nå i gang igjen. Det er veldig hyggelig å høre på hver morgen klokka 08:00. Litt laber deltagelse den første dagen, men det kommer seg nok etter hvert som folk har noe å fortelle, noe å selge, noe de må ha reparert og diverse informasjon. Og så været da selvfølgelig. Det ble dessverre varslet opp mot 35 knop på ankringsplassen om noen dager. Da vil vi visst ikke være her. Vi vil ligge i en marina eller legge oss inn i lagunen. Det kommer til å bli mye dregging ifølge kjentfolk som har vært her mange ganger. Vi får se hva vi gjør.
«Bushpoint» ligger til brygge på El Milagro, der vi også håper å få plass. De inviterte til sundowner og sjansen til å bli kjent med masse mennesker.
Jeanette (Bushpoint), og Steve og DeAnne (Le Mischief). Disse kjenner vi jo.
«Bushpoint» har masse plass om bord, og vi ble mange mennesker.
Her er noen jeg fikk med meg navnet på. Steve på «Willow», Steve, DeAnne og Alonso på «Le Mischief», Bjørn og Nella på «Think Twice» og Phillip og Hatty på «Pepper». Jeg tror det var alle. Ja, selvfølgelig vertene Jeanette og Fredrik. Og Steinar og jeg. Jøss, det var mye folk.
Etter massevis av drinker, pils, snacks og gode samtaler, skulle folk ut å spise middag. Og gå på bar. Jeg ble helt skrekkslagen. Heldigvis kjenner mannen min meg så godt at han jollet meg hjem til «Numa», og dro ut med de andre. Det er ham vel forunt. Jeg kunne nyte den sene kvelden i stillhet. Roen senker seg i sjelen til admiralinnen.
Vi har vært ute og spist med Rommy og Gerard også.
Det skulle være på «Soggy Peso», men der var det stengt på søndager. Så vi fant en taverna litt lenger inn mot byen. Et enkelt sted med masse lokale folk. Tavernaen heter «El Comejen», uten at jeg vet hva det betyr. Men vi kommer nok hit igjen. Servicen var helt upåklagelig. Kelneren kom til og med ut på brygga og hjalp oss gamlinger i land.
Prisene var også helt upåklagelige. Vi fikk 4 middager (store porsjoner), 7 pils og en drink for 1.200 Pesos. Tilsvarende NOK 600,-. Fantastisk. Kelneren var helt utrolig oppmerksom under hele måltidet. Han var jo også litt morsom da han presiserte at tips ikke var inkludert i regningen, og at han håpet han hadde gitt oss førsteklasses service. Han ble veldig fornøyd med tipsen han fikk.
Steinar har også vært på fastlandet sammen med «Bushpoint». De har importert båtene våre til Mexico !!!! Dette er det eneste landet vi har vært i som krever dette. Det var ikke noe problem å få «Temporary Import License». Den koster 110,- Pesos og varer i 10 år. Merkelig ordning.
Heldigvis har «Numa» en ansvarsbevisst kaptein. Da han kom tilbake fra fastlandet fortalte jeg om dagens værmelding. Værmelderen malte de skrekkeligste scenarier med dregging og grunnstøting og jeg vet ikke hva. Vind opp mot 35 knop og 40 i kastene. Siden en som kalte seg «Wind Master» på det sterkeste anbefalte å komme seg inn i lagunen, så gjorde vi det. Vi fikk anvist en plass i hjørnet av lagunen, så her kommer vi til å ligge trygt. (Håper jeg).
Vi har vært på byen igjen. Med «Pepper» og «Bushpoint». Denne gangen var vi på «Morgan’s» inne i byen.
Men vi begynte med en drink på «Miramar». Der ble det fordeling av kvinner og menn som Steinar og jeg mistrives sterkt med. Jentene satt på den ene siden av bordet og pratet «jenteting», mens gutta skulle prate om «gutteting» på sin side av bordet. Så jeg pratet om yoga, zumba, dietter, intimbarbering og mannlig ereksjon frem til klokka var 20. Ett av emnene var i hvert fall interessant 😊
Film – Vi fikk servert deilig mat og nesten gratis drinker. Stemningen var høy og musikken var veldig bra. Det er eieren som spiller saxofon. Vi er heldige som får leve det livet vi lever nå.
Så veldig sent ble det ikke. Steinar fikk medynk med meg sånn ved 22 tiden, og ved 22:30 tiden var jeg trygt plassert i sengen. I lagunen. Uten vind. Herlig.
Nå får vi snart besøk fra Norge, USA og Sverige. Vi gleder oss masse.
FORTSETTELSE FØLGER