Vi seilte av gårde mot nye eventyr. Sammen med «Honey Ryder» og «Moody Mistress». To amerikanske båter.
På begynnelsen kunne vi seile, men det gikk over allerede klokka 16. Godt vi har motorer da. Kapteinen tok en liten siesta som varte helt til klokka 21:30.
Det nærmer seg solnedgang.
Det skal vel innrømmes at kapteinen ble vekket av undertegnede noen ganger. Merkelig hvor forandret alt blir i mørket. Plutselig var lanternen til «Moody Mistress» kjempeskummel. Trodde nesten jeg hadde båten deres i cockpit. Men med litt opplæring av å sette markør på objektet i kartplotteren gikk alt så meget bedre, og kapteinen kunne sove uten flere hysteriske utbrudd fra meg.
En nydelig morgen langt til havs.
Natten hadde egentlig vært rolig den også, men kapteinen hadde tatt inn seil, tatt ut seil, startet motor, slått av motor i en periode. Det våkner jeg selvfølgelig av. Det viste seg at han hadde mistet tålmodigheten med de to andre båtene. De insisterte på å seile i null vind. Det er ikke noe vi på «Numa» driver med, så Steinar sa ifra til «Honey Ryder» at vi fortsetter pr. motor i 5 knop. Etter hvert gjorde de andre også det, men nå lå vi jo langt foran dem.
Jeg har hatt en stille begravelse til sjøs. Plantene mine har trukket sitt siste sukk. Vi skal jo allikevel hjem til Norge snart, så sorgen er ikke overveldende.Hysteriet tok våre amerikanske seilervenner da denne båten dukket opp. De var helt sikre på at det var en pirat. Vel, den kjørte i hvert fall forbi oss alle sammen, så vi overlevde. Nå skal jeg ikke være så veldig cockey, for det er farlige farvann vi seiler i nå. Langs Honduras og Guatemala. Men jeg blir veldig sliten av dette hysteriet.Ved 13 tiden kunne vi ankre opp i Oksetungebukta. Bukta vi skal overnatte i før vi går over «The Bar» inn i Rio Dulce i morgen.Her ligger mange av de andre S2R2 båtene også. Vi skal alle inn i Rio i morgen. Det blir spennende.«Schloss Ort» inviterte alle over til melon !!! om bord. Vi måtte ta med det vi eventuelt skulle drikke. Det er en fin skikk synes vi, for det koster mye å gi alle en drink eller pils eller noe når de kommer på besøk. Leo kom og hentet oss, for jolla vår lekker fortsatt luft.
Vi hadde selvfølgelig et par hyggelige timer om bord i «Schloss Ort». Men vi skjønte at mange gruet seg for å gå over «The Bar» i morgen. Det er en sanddyne som bygger seg opp der elven renner ut i havet. Båter med dyp kjøl må gå inn på høyvann, og det er det i morgen kl. 08:45. Enkelte båter går så dypt at de må bikkes over, og det må nok både «Schloss Ort» og «Canapesia». Det er noe lokale båter tar seg av, og det koster US$ 60,-. Det koster det samme å bli dratt av sandbanken hvis du går på grunn, så jeg kan tenke meg at de lokale båtfolkene tjener godt med penger.
Det er kjempevarmt. Her i bukta er det 33 varmegrader og en luftfuktighet som gjør det vanskelig å puste. Vi hører jo rykter om at det er enda verre oppover elven. Da er det godt å ha aircondition om bord, og den ble brukt nå.
Klokka ett om natten våknet jeg av et skrekkelig brak og spratt opp som en sprellemann. Det var torden. I de påfølgende timene kom det et lyn og tordenshow som jeg aldri har sett i mitt liv. Lynene minnet om lysstoffrør som holder på å slokne. Det lynte hele tiden. (Trykk på lenken for å se filmen).
Heldigvis regner og blåser det ikke tenkte jeg. Veldig dumt å tenke sånn, for da begynte det også. Med digre ankeropprivende bølger. Det er veldig grunt her, så bølgene bygger seg opp. Jeg ble ganske så redd, og var glad da Steinar også stod opp. Så kunne vi passe på bølger, vind, regn, lyn og torden sammen.
Morgenen opprant uten at noen hadde dregget eller hatt andre uhell. Og den morgenen var blygrå. Vi seilte i underkant av 2 timer før vi var fremme ved Rio Dulce.Det var ganske mange som ventet på å gå over «The Bar». Noen tok sjansen og gikk rett over. For noen gikk det bra, for andre ikke så bra. Heldigvis er det bare en sandbanke så man ødelegger ikke båten. Men hjelp til å komme løs må man ha.«Schloss Ort» har blitt bikket over, og er klare for å forsere «The Bar». En hjelpebåt får storseilfallet deres og rett og slett tipper dem over. Fantastisk.
Det ser jo rett og slett merkelig ut. Det hadde vært litt skummelt, og de hadde subbet langs bunnen. Her er det grunt ja. Vi hadde selvfølgelig ikke problemer. Det minste vi så av vann under kjølen var 1,3 meter. (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi kastet ankeret utenfor Playa Quehueche i Livingston. Det er byen hvor vi skal sjekke inn i Guatemala, og den ligger rett innenfor «The Bar». Livingston. By day. Vi har fått beskjed om at noen må være om bord i båten. Her stjeles det visst alt mellom himmel og jord fra båtene som står ubevoktet.
Vi hadde en agent som tok seg av papirarbeidet. Han heter Raoul og kom om bord et par timer etter at vi hadde ankret opp. Sammen med 5 andre herremenn. Jeg skjønte ikke helt hva de skulle, for det var Raoul som spurte og fylte ut papirer. Så fikk vi beskjed om å komme opp på kontoret hans kl. 12. Da ville papirene være klare. Steinar satt på med «Schloss Ort», slik at jeg kunne passe på båten. Og jeg passet på som en hauk. Da Steinar kom tilbake var vi sjekket inn for 3 måneder, og «Numa» for 9 måneder. Kjekt og lettvint. Men dyrt. Det kostet 3.600,- Quetzales (forkortet Q) og en Q er NOK 1,14.
Her et sted er elveløpet. Vi skal altså seile inn i denne jungelen.
Vi var selvfølgelig kjempespente på hva som ventet oss. (Trykk på lenken for å se filmen).
Det var fattigslige hytterDet var luksus resortsOg det var så frodig at det var helt overveldende.Fuglelivet var også overveldende. Her er noen hegrer og pelikaner.
Turen oppover Rio Dulce var så vakker. Med steile, jungelbevokste bredder. Jungellyder. Massevis av lyder. Fugler og noe jeg tror er sikader. Veldig bråkete. Kanskje hørte vi også noen brøleaper. Vi så på kartet at det også finnes lamantiner her. En slags sjøku. (Manat)
Vi seiler oppover en elv i Guatemala. Helt utrolig. (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi følger etter «Canapesia». De har vært her før, så da føles det trygt og godt.Slike hus var det oppover hele elven.En lokal fisker kan virkelig kunsten å kaste garnet sitt. Håper han fikk masse fisk.Midtveis opp elven videt den seg ut til en innsjø. El Golfete.
Akkurat der elven videt seg ut hadde vi tenkt å overnatte sammen med flere andre båter. Ifølge «Moody Mistress» skal det være en liten restaurant som selger verdens beste pommes frites. Restauranten «La Texano» (eller noe sånt) ligger i en pytteliten trang bukt. Vi kom oss inn i bukta, men da var vi redd for at vi ikke skulle klare å snu «Numa» for å komme ut igjen. Langt mindre slenge ankeret for natten. Vi klarte å snu og komme oss ut på innsjøen igjen i full fart.
Etter ytterligere et par timers seilas oppover innsjøen og Rio Dulce kom vi frem til marinaen vår. Nana Juana. Vi kalte de opp, og det var bare å komme.To unge herremenn fra marinaen hjalp til med fortøyningene. De forklarte at vi måtte sjekke inn på marinakontoret. Heldigvis snakker Steinar litt spansk, for engelskkunnskapene til guttene var heller dårlig. Men servicen var upåklagelig.Jeg ble litt satt ut da jeg så plassen vår. Det så ut til å være midt i skogen. Litt lugubert var det også syntes jeg. Men vi får ligge longside da, og det er deilig. Vi får gi det en sjanse.
Før det var mørkt var vi altså fremme i Nana Juana som ligger rett ved broen over til Fronteras, som er byen her. Vi hadde sjekket inn og kapteinen var veldig fornøyd. Her må vi betale ca. NOK 20.000,- for å ligge til ut oktober. Det inkluderer både opp- og nedløft fra land. Vi skal ha «Numa» på land denne orkansesongen.
Dagen etter gikk vi for å gjøre oss litt kjent i omgivelsene. Denne broen er rett bortenfor båten vår. Litt søt synes jeg. Den leder over til gangveien opp i marinaen. Dette er slippen vi skal opp. Vi kunne ikke se noen kran, så vi lurer på hvordan vi skal komme opp. Ta rennafart kanskje 😊Det er massevis av båter på land her i marinaen, og veldig mange blir det jobbet iherdig på. Både av lokale folk, og de som sikkert eier båtene.Her skal altså «Numa» opp om et par uker.
På yarden var det også en liten butikk som solgte litt matvarer, brus,vann, øl og andre nødvendigheter. De har også bord både inne og ute og selger mat fra restauranten. Så vi satte oss ned og bestilte cheeseburgere. Det tok 20 minutter. Vi kjøpte oss også en pils hver, og alt kom på 50 Q. Det er ikke så ille.
Rett ved siden av marinaen ligger Nana Juana hotellet. Det består av mange hytter fordelt rundt i et veldig hyggelig parklignende anlegg.Slike hytter var det flere av. Noen enkle og noen doble.Dette er en del av resepsjonen.Svømmebasseng står også til vår disposisjon.Merkelige solstoler, men de er gode å ligge i.Utsikten fra restauranten. Ja, det er en restaurant her og der var det forholdsvis dyrt. Nesten norske priser. I den lille hytta der er det vaskemaskiner slik at man kan man vaske klær.På vei tilbake til «Numa». Marinaen er ganske stor. Det er også en liten chandler og en liten dagligvarebutikk. Så her skal vi ikke lide noen nød. I nesten alle båtene langs med vannet var det folk som bodde. Altså liveaboards.
Vi har egentlig fryktelig mye vi skal gjøre før vi drar hjem. Men det er så varmt og det er så høy luftfuktighet at vi sitter stille og svetter som griser. Håper vi venner oss til det etter hvert. Vi har satt på AC’en, så det er deilig i salongen. Der er det derimot lite som skal gjøres. Men vi har internett innkjøpt i Livingston, så tidsfordrivet er reddet.
Vi har heldigvis seilervenner som forhindrer oss fra å jobbe altfor mye. Sundowner på «Backpackers» blir vårt første virkelige besøk på restaurant i Rio Dulce. Heldigvis holder jolla på luften en liten stund. Men vi har med pumpa for sikkerhets skyld.Det var både kjente og ukjente til stede. «Sisu» og «Wanderlust» kjenner vi jo, men de andre var ukjente for oss. Hyggelig å bli kjent med nye mennesker også, selv om kvoten min for «nye bekjentskaper» nærmer seg fullt.
«Backpackers» var en veldig hyggelig restaurant, og er visst en av de rimeligste i området. Vi fikk vite at det er MANGE restauranter her, og alle har mer eller mindre rimelige priser. Vi kommer nok tilbake hit, selv om kelneren misforstod meg. Han serverte meg både kylling med spagetti og en gigantisk kyllingsalat. Heldigvis hjalp Fiona meg med kyllingsalaten. Og all maten var kjempegod.
OK – vi har kommet i gang med å gjøre klar båten. Siden det er så høy luftfuktighet her, må hele båten vaskes med eddikvann. Alt av klær og tekstiler må puttes i poser. Helst vakuumpakkes. Heldigvis har vi mange vakuumposer. (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi har selvfølgelig besøkt byen Fronteras. På den varmeste dagen hittil. 36 heite varmegrader og 85% luftfuktighet. Vi tok jolla til «Bruno’s» og fortøyde der.Siden vi får lov til å fortøye jolla på deres brygge, gir vi litt igjen ved å spise lunsj eller ta en pils der. Vi spiste en deilig lunsj.Det er morsdag i Guatemala i dag. Den blir ikke feiret som hjemme nei. Med en liten blomsterkvast til mor. All musikken hos «Bruno’s» handlet om mødre og hvor mye de blir elsket og verdsatt. Jeg har aldri opplevd maken.Så bar det opp i byen. En helt usannsynlig opplevelse av lyder og lukter.Det er massevis av små butikker/utsalgssteder tett i tett langs veien. De solgte alt mellom himmel og jord.Skulle du for eksempel trenge en hestesadel, så har de det også. Et lekkert eksemplar til og med. Håndlaget.
Lydene tok nesten kål på det lille vettet jeg har igjen. Fra alle butikker og mange biler spilte de «mamma-musikk» på full guffe. Vi måtte passe godt på så vi ikke ble påkjørt.
Motebutikkene.
En liten filmsnutt til. Denne byen er helt ubeskrivelig. Unnskyld fingeren som absolutt vil være med på filmen 😊
Dette er en liten vei ned mot havnen. Her var det smekkfullt av varer i bittesmå butikker.Vi tror det er her fiskerne kommer inn med fangsten sin. Det var massevis av folk her også.Vi var også innom buss stasjonen og fikk rutetabellen til Guatemala City. Buss selskapet heter Litegua og det er kjempebillig. Helt utrolig billig. En enkelt billett til Guatemala City koster 110 Q og turen tar 6 timer. Må nesten sammenligne med togbilletten fra Tønsberg til Gardermoen. Det tar i underkant av to timer og koster kr. 390,-.Det er nydelige utsalgssteder for frukt og grønnsaker. Du ser ingenting pakket i plast. Du får heller ikke plastikkpose, men må ha med eget bærenett/pose/ryggsekk.
Vi var helt utslitt etter den lille turen til Fronteras. Det er altfor varmt. Så det var godt å komme tilbake til «Numa» og AC avkjølt salong. Og en liten siesta.
På ettermiddagen var det nok en gang på tide å møtes på «Backpackers». (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi så jo at det tårnet seg opp av mørke, truende skyer, så før vi bestilte mat fortet alle seg hjem til båtene sine og lukket alle luker. Steinar også. Alle rakk også tilbake før alle himmelens sluser åpnet seg.
Det ble skikkelig heftig. Strømmen gikk etter 10 minutter og da ble det jo ikke noe mat med det første. Vi filmet uværet isteden. Spennende. Jeg måtte selvfølgelig referere til Tor med Hammeren, så da trodde de andre at det var noe jeg trodde på. Vi er jo vikinger tross alt. Rare folk.
Film Akkurat denne kvelden var det fint at det er godt og varmt. Alle jollene var nemlig smekkfulle av vann og måtte øses. Gutta tok av seg til trusa og øste joller. (Trykk på lenken for å se filmen).
Steinar også, selv om han ikke strippet. Når han først var i gang, kunne han like godt pumpe opp jolla også.
Heldigvis kom strømmen tilbake etter en times tid. Så vi koste oss med lyn, torden, regnvær, pils, etter hvert mat og hverandre. Jeg hadde lovet «Canapesia» (som sitter på med oss) oppholdsvær til vi skulle tilbake. Det kom klokka 20:30, så vi ble bare våte i rumpa. Det er til å leve med.
Alt så bra ut i «Numa» da vi kom tilbake. Helt til vi tok en kikk på Ole Martins lugar. Den var søkkvåt. Steinar har nemlig fjernet rekka over den lugaren, så regnet hadde selvfølgelig strømmet inn gjennom hullet. Masse vann. Umulig å få sugd opp alt med håndklær, så den må ut i trampolina og tørke. Når det blir sol. I morgen forhåpentligvis.
Steinar retter opp jobben som «snekkeren» har gjort. Han er jo altfor høflig til å si direkte til «snekkeren» at jobben han har gjort er makkverk, så kapteinen jobben tålmodig sammen med han hele dagen, og forklarte hvordan det skulle gjøres.Dette er AC’en vi har montert i vinduet. Den skal redde «Numa» fra å bli fullstendig overgrodd av mugg mens vi er borte.Sånn ser det ut på utsiden. Her skal kondensvannet renne ut i en slange. Denne AC’en kjøpte vi på Roatan til en billig penge.
Steinar satte på AC’en for å se hvor vannet kom ut. Den virker veldig effektiv, men noe vann kom ikke ut. Da gjorde kapteinen en av sine MEGET sjeldne megabrølere. Han boret hull i enheten, og ødela hele dritten. Gassen kom hvesende ut. For å gjøre miseren komplett, satte han AC’en på siden så absolutt all gass og olje lakk ut. I cockpit. Det er også en av de sjeldne gangene jeg har hørt kapteinen banne. Høyt og med inderlig innlevelse.
Snekkerarbeid er jo ikke det eneste som foregår om bord. Det er arbeidere her hele dagen. Nesten. Ikke når det er som varmest. Alle «rosettene» i gelcoaten blir reparert. Det blir også benken akterut. Den er nesten knekt. Og de som driver med gelcoaten gjør en skikkelig bra jobb.Alt er litt kaotisk om bord.Helt og totalt kaotisk. Over alt. «Numita» er på ingen måte samarbeidsvillig. Hun lekker mer og mer luft. Det er nok ikke noe håp for henne. Jeg har pakket mesteparten av tekstiler i vakuumposer og poser. Jeg svetter og svetter og prøver å smile tappert.Denne flaska stirrer anklagende på meg. Jeg skulle virkelig ha vært mer effektiv, men det stinker altså ikke veldig godt av eddik. Må stadig ut å ha frisk luft. Heldigvis forsvinner lukten etter en stund.
Etter hendelsen med AC’en pakket Steinar sammen et par kalde pils og gikk til svømmebassenget. Men «snekkeren» hadde sagt han kjente en som reparerer slike ting, og han kom en times tid etter at kapteinen gikk. Og han kunne reparere. Det ville koste 800 Q og han måtte ha 500 på forskudd. Han måtte kjøpe deler. Jeg hadde jo ikke peiling på hvor mye det skulle koste, eller om jeg kunne stole på fyren. Men en beslutning måtte tas, så jeg ga han 500 Q og han tok AC’en på skulderen og gikk. Håper vi får se den igjen. Steinar knurret ikke så veldig høylytt da han kom tilbake og jeg fortalte hva jeg hadde gjort 😊
Dette synes jeg ser ut som en drage som kommer flyvende ut av buskene. Den passer nok på oss tenker jeg.Siden kyllingen jeg tok opp fra frysa tidligere i dag ikke ville tine, ble vi med Jeff og Diane på filmkveld på Mar Marine isteden. Der serverer de jo også mat.
Jeg synes alle stedene vi har vært her i Rio Dulce er veldig fine. Folk som bor her oppfatter jeg som blide og omgjengelige. Vi rigget oss til med middag og god utsikt til TV’en. Maten var god, men filmen var grujammerlig kjedelig.
Mar Marine har en båt som henter folk fra diverse plasser i Fronteras, og bringer dem tilbake. Helt gratis. Det er et flott tilbud som mange benytter seg av, og som gir Mar Marine mange gjester.
En veldig hyggelig plass.
Vi har også fått AC’en tilbake. Heldigvis. Reparatøren ville bare ha 250 Q til. Kanskje 800 hadde vært litt mye. Alle seilere anbefaler jo arbeidere til hverandre. Hvis noen tar for mye betalt blir det kjent, og de får ikke flere oppdrag. Hard justice. Hvis de slurver blir det kjent, og de får ikke flere oppdrag. Det er veldig mange som lever av seilere her i området. De reparerer absolutt alt. Men vi har fått beskjed om at det kanskje er best å være til stede og se til at arbeidet faktisk utføres.
Og jeg vasker og jeg vasker. Kan ikke si jeg har blitt noe bedre venner med eddik flaska. Men nå har jeg ryddet ut av forpiggen i lugaren til Ida. Jeg begriper ikke hvorfor vi har 5 kofferter. Alle fulle av mugg. De er nå vasket og puttet tilbake. Til neste gang de skal vaskes for mugg ☹Vi har også fått gjensyn med gamle kjente. Jeff, Julie og Lukas fra «J-Squared» er også her i Rio Dulce, og vi fikk en hyggelig kveld sammen med dem.Alle hadde lyst på pizza, og da er «Sundog» et flott spisested. De har deilig pizza. Og de er store, så det er bestandig noe igjen. Som vi kan ta med hjem i doggy bag.Jeff og Julie er det mest forelskede paret vi vet om. De legger til stadighet ut hjertedryppende kjærlighetserklæringer til hverandre på Facebook. De er til og med verre (evt. bedre) enn Mona og Per.
Musikk til maten hadde vi også. Lokale musikere som fikk det til å svinge.
Arbeiderne «våre» kommer hver eneste dag. De med gelcoaten gjør en veldig god jobb. I dag kom også han som lager solskjermingen vår. Han hadde bommet totalt, så det var ikke så bra. Men han kunne fikse det. Måtte bare ha litt mer forskudd først. Her går alt etter kontantprinsippet.
Steinar holder på å installere et relè på laderne, og det er visst ikke så enkelt.Både Steinar og jeg blir irritable i varmen. Nå er det oppe i over 37 varmegrader. Men vi får det til å fungere.Det er ikke så lett å komme til med eddikvasken min. Steinars duppeditter er over alt.Heldigvis har vi som regel hyggelige sammenkomster om kvelden. Denne kvelden er det samling på bensinstasjonen (av alle ting) på Ram Marina. Det er mange som skal reise hjem nå, så det var et lite ha det bra party. Litt vemodig. Men vi ser kanskje mange av dem igjen til neste sesong.Et litt morsomt forbudsskilt på døren til bensinstasjonen. Her får du ikke ta med deg hund, katt, kanin, papegøye, jaguar eller den lille fyren som står på bakbena 😊
Film Noen ganger er jeg jo veldig tidlig oppe, og da holder brøleapene meg med selskap. Heldigvis ikke i båten, men i jungelen rundt marinaen. Det er veldig fasinerende å høre på dem. Hvis man skrur lyden høyt på, så kan man høre dem i bakgrunnen.
Det er denne lille fjærdotten som synger så himla høyt på filmen.Vi har utsikt til en liten mangroveskog. Der er det mange hegrer som sitter musestille og venter på fisk.Som denne krabaten. Jeg trodde traner er vadefugler, så hva den gjør i trærne er et mysterium. Og alle sammen ser ut som de har knekt halsen. Denne kjekkasen står og tørker vingene på fortøyningene våre. Ser ut som en sule eller noe.
AC’en vår virker jo ikke helt som den skal. Men her kjenner visst alle alle. Så han som jobber med gelcoaten på «Numa» kom tauende med en som kan reparere. Han kikket på enheten lokalisert under sofaen i salongen og tok med seg hele AC’en. Han var tilbake etter et par timer. Satte den på plass igjen og annonserte at vi måtte ha ny compressor. Det var VELDIG dyrt sa han. 2.600,- Q. Steinar var blid som ei lerke. Sist han hadde undersøkt dette hadde det kostet NOK 20.000,-. Senere på kvelden luktet det brent, og da var det en kondensator til vifta til AC’en på babord side som gikk føyka. Nå orker jeg ikke mer som går i stykker. Pengene renner ut. Selv om det er billig å reparere her i Guatemala. Heldigvis har vi en AC mann som sikkert kan fikse.
Steinar jobber og jobber. Her prøver han å omgå problemet med releet som er ødelagt på laderne.Jeg prøver også å bidra. Det betyr at jeg spruter eddik litt her og litt der. Det er så varmt og så høy luftfuktighet at jeg begynner virkelig å lengte hjem til Norge. Humøret er på nedadgående.
Hele dagen går med til å gjøre klar båten til vi skal reise. Det må nødvendigvis gå ganske tregt når det er så varmt. Noen av våre seilervenner er ganske smarte. De starter å jobbe klokken 6 om morgenen og gir seg klokka 11. Andre er enda smartere og har dratt på tur inn i landet og opp i høyden. På 5 dager har vi drukket nesten 5 kasser vann, så det går ikke bare i pils nei.
17. mai jobbet vi. Som vanlig.
Nå ser det sånn ut her. Ny gelcoat er lagt på flere steder, og det kan ikke bli vått.Veldig mye papir som skal til for å maskere et lite område med gelcoat da.Det repareres over alt. Kanskje det hadde vært litt enklere å maskere hvis de hadde tatt ned båtshaken?Vi har til og med fått «teltet» vårt. Det er beskyttelse for sol, vind og vær mens vi står på land. Det er mange som har det over båtene sine. Beskytter nesten hele båten.I det siste har vi mest spist middag på båten, men nå og da unner vi oss en tur ut. Det er deilig om kvelden for da dropper temperaturen i hvert fall 10 grader. Vidunderlig. Her er vi på «Sundog» og venter på maten vår.«Sundog» er en veldig hyggelig restaurant. Alle bord og krakker er malt i forskjellige farger. Men jeg kan ikke annet enn å sammenligne litt med Norge. For ute på denne plattingen er det ikke rekkverk, og du går rett på trynet i vannet hvis du er uheldig. Denne restauranten hadde jo blitt stengt umiddelbart hadde den ligget på brygga i Tønsberg.
Det var mye moro å se på «Sundog» denne kvelden. Et par ungjenter tok bikinibilder av hverandre. Sikkert for Instagram. De brød seg ikke det døyt om alle som så på dem. Et ungt par var sikkert nyforelsket, for de hadde hendene sine på unevnelige plasser på hverandre. Et annet ungt par hadde med seg en baby som nettopp hadde begynt å gå. Hun var ikke interessert i å sitte ved bordet. Hun skulle BARE ut å gå. Morsomt å se på. Vi lo litt av den til dels oppgitte familien, og husket tilbake da vi hadde det sånn.
Vi kan nyte vidunderlige solnedganger her i Rio Dulce også. Denne var jo spektakulær.
Dagen før vi skulle opp på land gikk vi også på restaurant og spiste lunsj. «Backpackers» denne gangen. Jolla holder på luften i akkurat 15 minutter, så vi må ha med pumpa. Ellers må vi svømme tilbake til «Numa». (Trykk på lenken for å se filmen).
«Backpackers» under broen over til Fronteras. Trailerne som går over her har bremser som bråker noe helt vanvittig.
Det er mye jobbing om bord på «Numa» nå, så det er godt å kunne stikke av en stund.
I morgen skal vi opp på land, og det betyr ikke noe mer kjøleskap og fryse. Så da måtte kjøl og frys fryses av. Veldig slitsomt å se på den isen smelte gitt 😊 Vi hadde mye kjøtt i fryseren, så det ga jeg til canvas fyren. Han gliste fra øre til øre og sa at nå kom kona hans til å bli lykkelig. Og det gjør meg lykkelig.
Så kom dagen da vi skal på land. Sol/regn beskyttelsen er på plass. Men den måtte vi selvfølgelig ta vekk når vi skulle heises opp.
Det lå en annen katamaran og sperret veien for oss inn til slippen, så mens den flyttet seg fylte vi opp med diesel. Kjekt å ha fulle tanker, så blir det ikke kondens.
Så var vi klare. Vi hadde ikke behøvd å finne frem hverken tau eller fendere, for vi ligger midt i passasjen, og marinaen hadde 4 menn som sikret «Numa» i alle 4 hjørner. Med egne tau.Så kom sleden. Den trekkes av en pytteliten traktor. Kunne ikke skjønne at den skulle klare å trekke opp «Numa». Sleden ble plassert under «Numa».Sleden blir så jekket opp under skroget på båten. Men de slet noe veldig for å finne bærende punkter. Stakkaren som hadde det som oppdrag var i vannet og dunket og dunket på skroget i flere timer.De bygget opp med treklosser, og etter hvert var vi klare for landgang.
Etter et par timer med dunking og banking ble vi trukket opp den lille bakken opp til marinaen på land. (Trykk på lenken for å se filmen).
Nå har det seg slik at de som jobber med å ta opp og ned båter bare jobber til klokka 16. Dermed ble vi dumpet rett ved siden av den lille kiosken, fortsatt stående på sleden. Heldigvis fikk vi en stige så vi kunne komme oss på toalettet 😊 Vi kommer tilbake i morgen sa de og forsvant som dugg for solen.Det er bestandig spennende å se hvordan «Numa» ser ut under vannlinjen når hun kommer opp. Propellene var IKKE lekre. Men ellers så det ganske bra ut.Så her står vi da.
Den siste kvelden bevilget vi oss middag på Bamboo Restaurant i marinaen. Vi bevilget oss til og med filet mignon med et glass rødvin til. Det var virkelig ikke verdt de 160 Q pr.pers. som det kostet. På veien tilbake så vi Mayflies som svermet under lyset. Så da fikk jeg denne fine filmen. Mayflies er veldig slitsomme. De er der umiddelbart hvis du slår på lyset, og morgenen etter, så er de døde. For et fryktelig liv.
Morgenen etter ble «Numa» parkert på plassen sin, og vi fikk pakket henne inn, og gjort alt ferdig. Men det er enda varmere på land enn på vann, så vi holdt på å krepere. Godt at kiosken solgte sukkerholdige drikker, for det trengte vi. Ikke spesielt morsomt å ta på seg reiseklær som er søkk våte av svette nesten før du har fått dem på deg.Marinaen hadde en båt som kjørte oss til byen ved 12:30 tiden. Bussen gikk kokka 13, og vi var om bord. Litt merkelig opplevelse å gå om bord i den bussen. Det var som å gå om bord i et fly. Alt av bagasje du skulle ha med inn i bussen ble sjekket. Pils var ikke tillatt. Og ikke pistoler heller. Det var det en som leverte fra seg. Så den tok sjåføren hånd om.Så er vi på vei. Turen tar omtrent 6 timer, og jeg tenkte jeg kunne sove litt. DET var helt umulig. Denne TV’en viste film hele veien. Volumet stod på fullt, og alle filmene var dubbet til spansk. Jihaa. Tålmodighet er en dyd (sier de som har det).Midtveis var det et stopp. Der kunne vi kjøpe litt mat og drikke og gå på toalettet. Vi hadde 20 minutter på oss. I disse bodene kunne vi kjøpe litt godis å ha med på bussen, som nøtter og frukt.
Det var mørkt da vi kjørte inn i Guatemala City. Mørkt og skummelt. Vi kjørte i trange gater, og alle butikkene (som var åpne) hadde gitter for både dører og vinduer. Hvis du ville kjøpe noe måtte du stå utenfor gitteret og fortelle hva du skulle ha. Noe sier meg at det er fordi butikkeierne er redde for å bli ranet. Jeg ba inni meg om at bussen ikke måtte stoppe i noen av disse gatene. Noe den selvfølgelig gjorde. Heldigvis var det massevis av drosjer der, så vi jumpet inn i den første og beste.
Drosjen kjørte i en svimlende fart til vårt yndige lille Bed & Breakfast hotell. Kjøkkenet var egentlig stengt, men hvis vi hadde lyst på mat så kunne vi få det. Vi bestilte pizza som var kjempegod, og ble kjent med et amerikansk par fra Texas. De var veldig hyggelige og veldig pratesyke. Jeg hadde på meg altfor lite klær. Guatemala City ligger oppe i fjellene, og det er kaldt der.
Morgenen etter gikk flyet vårt grytidlig, så da var selvfølgelig ikke airport shuttle taxien til hotellet inkludert. Men det gjorde ikke noe. Egentlig kunne vi ha gått, for det var bare 5 minutter med taxi.
På vei til første mellomlanding. Miami.
På flyplassen i Miami ble vi vitne til hvor flinke amerikanerne er til å hedre sine veteraner. Det var TV på plass, flaggborg, korpsmusikk og mange militære folk med masse medaljer på brystet. Veteranen skulle faktisk reise med vårt fly. Norwegian til London. Fantastisk flott å se på. Nesten så man får en klump i halsen.
Etter mange, mange lange timer kunne vi endelig si hei til leiligheten vår i Horten. Der ventet denne hyggelige overraskelsen.
Nå skal vi kose oss med venner og familie i flere måneder. Det gleder vi oss veldig til. Vi skal også jobbe med utleiebygget vårt i Tønsberg. Det blir også morsomt. Steinar har jo bestandig utallige prosjekter på gang, så han skal nok få tiden til å gå han også.
FORTSETTELSE FØLGER NÅR VI REISER TILBAKE TIL GUATEMALA I OKTOBER.
Steinar kastet ut fiskesnøret med en gang vi hadde kommet klar av revet rundt Guanaja, og 10 minutter etterpå hadde vi fanget en flott tuna.Bare så synd at hverken Steinar eller jeg er begeistret for tunfisk. Men vi slapp den ikke ut. Michael på «Late Harvest» har lært kapteinen at for å blø ut en tunfisk skal vi kappe av den hodet og henge den i halen i en bøtte med vann. Og det ble gjort.Vi kastet anker utenfor Fantasy Island, og vi var så heldige at Tom på «Honey Ryder» var ute og svømte. Han dykket på ankeret vårt og kunne opplyse at det hadde gravd seg skikkelig ned. Godt å vite.
Her var mesteparten av våre seilervenner også. Steve på «Wanderlust» hadde seilt «Canapesia» hit. Og under over alle under. Jeff er om bord. Liggende på ryggen. Godt at Diane er sykepleier. Han har på seg et stramt korsett som gjør det nesten umulig for han å bevege ryggen. Det er så godt å høre at det går bedre med han, og at han ikke blir lam.
Steinar sløyet fisken og jollet bort til «Canapesia» med den. Kanskje de trengte litt fersk fisk. Og for å si god bedring selvfølgelig.
Vi var også innom palapaen (hytta) i marinaen på Fantasy Island for en sundowner, og for å bli litt kjent med de lokale båtfolkene. Det er folk som har vært i denne marinaen i årevis. Også så herlig å høre at vi i Suzie Too Rally gruppe 2 er så mye hyggeligere enn de i gruppe 1. De hadde visst vært veldig overlegne og ville ikke prate med de lokale. Men slik er jo ikke vi. Den beste gruppa ?
Og så var det på tide med sightseeing med jolla.
Dette er Fantasy Island Marina. Forsiden.Dette er Fantasy Island Marina. Baksiden. Ikke like lekkert. Men man må jo vise både forsiden og baksiden av medaljen.En liten sandtunge stikker ut i sjøen. Den hører til Fantasy Island Resort og det er massevis av solstoler der det aldri ligger folk. Her går det en liten kanal rundt til resorten.Denne båten gikk på grunn for to måneder siden. En tulling som kom om natten uten kart. Hele øya er jo omgitt av rev, med bare noen få innganger. Han har visst fått en bot på USD 50.000,- for å ødelegge revet. En fattig seiler har jo ikke råd til det, samt kostnadene for å fjerne vraket, så han hadde stukket av fra øya.Stranden på resorten. Herlig vann.Kanalen.Her er det mange dykkere som skifter til dykkerutstyr. Det er visst veldig flott å dykke her. Flesteparten av turistene som kommer hit, kommer for å snorkle og dykke. Tilbake gjennom kanalen til bukta vår.Vi jollet også ut på revet. De forsøker alt de kan å bevare dette flotte revet. Det er mange som dykker her. Hver eneste dag kommer til inn 3-4 cruiseskip, og alle de tusenvis av menneskene skal jo finne på noe. Mange velger å snorkle. Vi jollet forbi og sa hei til «Wanderlust».Så dro vi ut til French Cays for å spise. Dette er også en privat resort, men vi er velkomne til å spise og drikke på restauranten dere. Så det tilbudet ville vi benytte oss av. Det er egentlig to øyer. Petite og Grande French Cays.Ja, de har tigre her. Tok flere flotte bilder av dem senere.Råstilige stoler i vannet.Vi møtte på «Honey Ryder» og «Poerava» på restauranten. Så det er ikke bare oss som ikke gidder å lage mat i dag. Men dette er faktisk den eneste restauranten i nærheten.Tom koser seg med en bøtte pils. Vi kjøpte en bøtte med 6 pils alle sammen. Det er ulidelig varmt, så væskebalansen må opprettholdes.Vi går gjennom en palmeskog for å komme til tigerburet. De er godt skjermet fra resten av resorten.Selv om det egentlig er synd å se disse majestetiske dyrene i fangenskap, må jeg jo innrømme at jeg blir fasinert. De er kjempestore. Det ser ikke ut som de lider noen nød. De var tjukke og gode alle sammen.De har også en dam med frisk sjø de kan bade i. Tigre elsker jo vann. Denne hvite tigeren venter på båten med turister fra land. Da vanker det noe godt tror jeg. De stopper rett utenfor buret, og båtførerne kjenner de godt.Det må være et ganske kjedelig liv de lever. Nei, bedre å slippe de løs.Steinar har funnet seg den perfekte plassen.Hmmmmm…..det har visst jeg også.Eller kanskje dette er den perfekte plassen? Ja, det tror jeg nok. Vi fikk med oss solnedgangen fra båten denne kvelden, men jollet inn til marinaen fordi det skulle være BBQ kveld. Vi var jo ikke sultne, så det ble ikke noe grilling på oss.
Dette er øyensynlig et populært arrangement hver onsdag. Massevis av lokale folk også. Noen småjenter delte villig ut kaker og godteri de hadde laget. Og et par småtasser løp rundt og var totalt rabiate. Midt oppi dette kaoset kom den klinete labradoren fra forrige kvelden. Heldigvis la han sin elsk på Jutta denne kvelden.
Det blåser mye for tiden, og vi ser stadig vindkast på over 30 knop. Det gjør jo at jeg sover dårlig. Må passe på vind og bølger selvfølgelig, så det ikke skjer noe fælt. «Wanderlust» er nå lei av å dregge. De dregget til og med med to anker ute. Nå ligger de longside i marinaen.
Vi skulle egentlig ut på sightseeing, men fikk beskjed om at alle tre bussene de hadde til disposisjon var blitt ramponert i løpet av natten. Skrekkelig. Vi får ta det en annen gang. En hyggelig fyr i marinaen kjørte folk til bensinstasjonen for at de skal få gass og bensin. Så nå er alle fylt opp med det i alle fall.
Det ligger mange vrak rundt i vannkanten. Denne kan kanskje minne litt om tilstanden til «Numita». Hun lekker luft. Men Steinar har forsøkt å lime alle skjøter der det pipler ut luft. Nå ser hun bra ut igjen.Det er en del late dager, og det er fantastisk. Vi har spist her på French Cays flere ganger.De spiller volleyball rett utenfor restauranten, og det hender at ballen finner veien inn her.
«Quicksilver» har også dregget nå. Det er det mange som gjør. Massevis av båter har flyttet fra West End på grunn av været fra nord som kommer nå. Det begynner å bli ruskete på ankerplassen der. Det blåser mye her også.
Steinar har installert de nye laderne, så nå lader batteriene perfekt når vi starter generatoren. Det er så mye overskyet om dagen at solcellepanelene ikke leverer nok strøm.
Det er jo litt av hvert å foreta seg her i denne lille bukta. Som for eksempel å dra på utflukt til iguana farm.
Steve og Samantha på «Wanderlust» kom og hentet oss, og vi la frekke og freidige til ved brygga til Arch’s Iguana Reserve. Vanligvis så kommer besøkende gjennom hovedinngangen oppe ved veien. Det er gjerne cruisebåt turister. Men ikke vi.På brygga er det et stort basseng med digre fisk. Der ble vi underholdt med at de ble matet. Veldig glupske fisk. Godt at det bare er oss her i dag. Da slipper vi å dele guiden vår med noen.På vei opp trappene var det iguaner over alt. På bakken og i trærne. Jeg synes de ser helt praktfulle ut.Det var selvfølgelig et spesielt sted der iguanene ble foret av turistene. Der var det veldig mange av dem.Sharon koste seg masse med å gi dem mat. Men hun liker jo å klappe krokodiller også, så hun er unnskyldt.De ser virkelig ut som forhistoriske monsterøgler. Vegetarianere da. Spiser bare grøntfor.Guiden vår fortalte at iguanene kan bli opp mot 35 år gamle. Den eldste de har her er 32 år.Vi fikk også se på «barnerommet». Denne iguanen er 1 år og 7 måneder. Hunnene legger eggene sine i en jordhaug rett på utsiden av barnerommet. Når de klekker blir noen få puttet inn i «barnerommet» for å være sikre på at noen overlever.
Igunaner har visst veldig godt kjøtt, og de blir derfor jaktet på. De var nesten utryddet på Roatan, derfor opprettet Arch denne farmen. Iguanene kommer og går som de vil. Det er ikke noe gjerde som holder dem innesperret. Men de vet at her er de trygge.
De har også et digert bur med Ara papegøyer. En av hunnen hadde lagt egg, og når vi nærmet oss kom pappa-fuglen og passet på. Fint å se. Skulle så gjerne hatt en slik fugl, men «sangen» dens går jo gjennom marg og bein. Så fikk vi også hilse på selveste gamlefar. Han beveget seg aldri ut av reservatet lenger.
Dette reservatet drives kun ved hjelp av donasjoner. Så da omvisningen var slutt kjøpte vi oss en is og ga en liten donasjon.
Deretter fant vi ut at vi skulle gå en tur til Frenchy’s. Derfra går båtene over til French Cays.
Vi la i vei med freidig mot. Ikke lange veien heldigvis.Heldigvis kom vi velberget frem. Vi måtte nemlig gå forbi et hus med noen veldig aggressive hunder. De trodde de eide hele gata, og vel så det. Men vi overlevde, og de lot oss passere.Veldig rent og pent førsteinntrykk. Og slik var det hele veien.Først kikket vi på dyrene. Ja, det er løver her. Og tigre på øya. De hadde også hester, esler, sauer og påfugler. Jeg så også noe rådyraktig. Håper de ikke er mat for løvene. Flere av hestene blir fraktet ut til French Cays hver morgen, slik at turistene kan ri. Det er disse løvene vi hører brøle på morgenene. Etter å ha sett på dyrene, fant vi baren ved vannkanten. Seilere kan jo ikke si nei til en iskald pils.En pirat må man selvfølgelig ha på en karibisk øy.En fantastisk utsikt må jeg si. «Numa» ligger nærmest hvis det skulle være noen tvil.Etter mye om og men klarte vi å bestille oss en pils hver. Samantha, Steinar, Steve, Chris og Sharon kunne etter hvert nyte en kald en.
Etter endt tur til Frenchy’s ruslet vi tilbake til Iguana Reservatet. Eller noen av oss gjorde. For det kom en herremann kjørende i en pick-up og lurte på om vi ville sitte på. Det var ikke nei i min munn. Det viste seg at det var selveste eieren av reservatet.
Det var hans bestefar som startet reservatet. Nå er iguanene igjen utbredt over hele Roatan.
Han har også fått fredet revet rett her ute. Det hadde ikke vært enkelt å få honduranske myndigheter med på slike ting. Revet hadde vært på det nærmeste dødt for 10 år siden, og turistene hadde sagt at det måtte være det styggeste revet i verden.
Vel, det er det ikke lenger. Sabrina har sett de største hummerne i sitt liv her, og det yrer av fisk i alle størrelser, fasonger og farger. Fantastisk.
Herr Arch var veldig pratesyk og fotefulgte oss helt tilbake til jollene. Han driver også og lager båter og viste stolt frem sin nyeste doning. Hva den mannen får til. Det slutter heller ikke med han, for barna arbeider også med prosjektet.Da Arch var lei av oss og lot oss dra av gårde i jollene våre, dro vi rett til restauranten på French Cays. Vi var kjempesulte. «Quicksilver» og «Wanderlust» har ikke vært her. De har jo knapt vært ute av båtene sine fordi de har dregget, eller er redde for å dregge. Men nå fikk de deilig mat, og en bøtte med pils. Papegøyen viste seg også frem. Chris på «Quicksilver» har skikkelig godt håndlag med dyr og fikk den til å spise av hånden.
Moro å være sammen med disse menneskene da. De har helt utrolig mange historier å fortelle. Samantha og Steve har vært crew på mega yachter, og det sier seg jo selv at det genererer masse historier. Chris og Sharon har vært slottsforvaltere i Skottland, og de historiene de forteller er helt utrolige. De burde skrive en bok.
Vi gikk også for å se på tigrene igjen. Verdens vakreste skapninger.
Denne gangen fikk jeg mye bedre bilder av dem. OG jeg har tatt på en tiger. Først på poten som den fornærmet trakk til seg, så på snuten. Hvorpå den snudde ryggen til meg. Det står selvfølgelig digre skilt med advarsler om at det er dumt å stikke kroppsdeler inn i buret. Men det er ganske mange som gjør det allikevel. Tror ikke disse tjukkasene av noen tigre har lyst på menneskefingre.
Kapteinen på vei ut til jolla. Nå er vi ferdig å spise og ferdig med å se på tigre for denne gangen.Stille og rolig på ankerplassen. Roen senker seg.En lokal fisker kom bortom en morgen og vi kjøpte en fisk av han som han sløyet for oss. Den var usannsynlig dyr, men vi må støtte det lokale næringslivet. Det som ikke var så bra var at han solgte hummerhaler. Veldig små. Vi sa at det ikke var lov å fange hummer etter 31. mars, men han sa ut april. Det er jo ikke akkurat vi som er lokale, så vi kranglet ikke om det, men kjøpte ingen hummerhaler.
Vi fikk høre av en lokal mann at folket på øya fortsatt ikke har tilgitt England for å ha gitt dem til Honduras. Det skjedde i 1850 omtrent. Langsinte disse folka. Det er kanskje forståelig når man ser hvor skrekkelig det er i Honduras. Ikke her på øyene, men på fastlandet.
Så var det på tide med sightseeing igjen. Steve på «Wanderlust» har fått leid en buss med 14 seter, og nå er vi på rusletur fra marinaen til hotellet hvor vi skal plukke opp bussen.Ikke noen dårlig plass dette hotellet. Synd de ikke har en restaurant for folk flest. Vi må betale USD 16,- pr.pers. bare for å få spise her. Og så må vi selvfølgelig betale for mat og drikke. Ikke aktuelt.Ut på tur i en overfylt buss. Stemningen er på topp.
Vi måtte jo ha en stopp også, og dette så ut til å være et utsiktspunkt. (Klikk på lenken for å se filmen).
Først kjørte vi sørover til Punta Gorda. Her skulle det være et kultursenter. Og det var det.Vel, jeg synes det er å overdrive å kalle «Flamingo Cultural Center» for akkurat det. Guiden hadde dratt avgårde, så vi fikk ikke så mye informasjon av vaktmannen som var der. Det var i grunnen litt stusselig. Men han gjorde så godt han kunne.Ett av tablåene som var malt på veggene. Vi tror det skulle illustrere kvinners liv.Men stranden i Punta Gorda var nydelig. Rent og pent over alt. Men ingen mennesker.Flott rett og slett. Denne fjærdotten vet å vise seg frem. Glinsende sort og vakker som han er.Steve og Steinar tar seg en pust i bakken. Vi har tross alt gått ca. 100 meter.Etter Punta Gorda kjørte vi til Coxen Hole. Det er hovedstaden på Roatan. Vi parkerte rett ved Harbour Master, så nå vet vi hvor vi skal sjekke ut. Steinar og jeg skjønte ikke helt hvorfor vi stoppet her, men så viste det seg at folk skulle ha kopier av diverse skipspapirer som vi trenger når vi skal sjekke ut. Vi har fått beskjed fra Suzanne at vi trenger MANGE kopier av hvert eneste dokument.
Ja, vi stoppet jo andre steder også da. For eksempel skulle folk ha gass til vannflasker og medisiner.
Steinar og jeg fant en liten bar der vi tok en kald pils og ventet på at de andre skulle få kopiene sine.Deretter bar det videre til West End. Nå var vi veldig sultne og det var på tide med lunsj. Litt på overtid egentlig. Så det var himmelsk å sette seg ned i skyggen på «The Buccaneer» på stranden i West End.Ikke noe å si på utsikten fra bordet vårt.Leo og Steve nyter maten. Den stakkars jenta som serverte oss fikk nesten mer enn hun kunne håndtere da vi ville dele Steve’s regning på alle sammen. Som en betaling for sjåførjobben. Hun gikk helt i frø, men med litt hjelp gikk det bra. Til slutt var alle regningene gjort opp, og vi kunne dra videre.Neste stopp på programmet var «The Roatan Chocolate Factory & Cafe». Så alle stablet seg inn i bussen igjen. Og kjørte 50 meter ned i gaten. Der var sjokoladefabrikken. Vel, det kunne jo ikke vi vite. Da var det bare å finne en ny parkeringsplass til den digre bussen. Ikke en enkel sak i disse trange gatene.Jeg hadde ikke så store forventninger, men det viste seg å bli en fornøyelig opplevelse. Guidene snakket perfekt engelsk og de hadde mye å si. Både om hvor kakao vokser, hva det er godt for og hvordan man fremstiller. Virkelig interessant.Her er vi på kjøkkenet og skulle se hvordan sjokoladen ble til. Da måtte Steve gå, for vi fikk beskjed om å flytte bussen.Selvfølgelig kjøpte vi massevis av sjokolade. Den var helt fersk og fantastisk god. Og alle kan jo se at det er profesjonelle sjokoladeoppkuttingskokker som står for arbeidet. Sabrina er i villrede. Hmmmmm, hva skal jeg velge, tenker hun vel. Hun er veldig glad i mørk sjokolade.Deretter bar det videre til Rom Factory. Det finnes jo på hver eneste lille øy i kairibien. Utenfor var det et lite fyrtårn som solgte suvenirer. Så merkelig. Utsikten var flott.Steinar fant seg ei ny jente her også. Litt av en serveringsdame. Og jeg som trodde at sjørøverdamer var stygge og møkkete. Så feil kan man ta.Hvis vi hadde lyst kunne vi smake på alle variantene og helt sikkert rave drita fulle ut av butikken. For det viste seg å ikke være et destilleri, men et utsalgssted.De hadde massevis av god rom med alle slags smaker. Du skulle være god om du ikke likte en eneste en av dem. Så det ble selvfølgelig kjøpt både rom og romkaker. Vi kjøpte en flaske Espresso Rum til USD 30,-. Altså ca. 240 kroner. Den er rett og slett megagod og passer godt til kaffe. Så da betyr det at vi må drikke rom til morgenkaffen, siden det er den eneste tiden på døgnet vi drikker kaffe. Huff, hva vi må holde ut med.Espresso Rum. Dette blir spennende.
Etter rom butikken var det på tide med skikkelige butikker. Chandlere for eksempel. Heldigvis var den største stengt, og den lille hadde ikke noe særlig utvalg. Alle måtte ha internett, så det fikk vi tak i. Og alle måtte en tur innom supermarkedet. Siden det ikke var all verdens plass i bussen, ble vi enige om at det bare skulle handles ting som vi kunne ha på fanget. Ha-ha, som om det var mulig.
Lenge etter at det var mørkt var vi tilbake i marinaen og til jollene våre. «Numita» hadde tatt kvelden. Det var nesten ikke luft igjen i henne og hun lå og plasket som en manet i overflaten. Heldigvis trådte sailing community til og fikk alle hjem til sine respektive båter. Med varer og det hele. Også vi og «Numita». Vi får sjekke henne nærmere i morgen, men til land kommer vi ikke med det første.
Kapteinen har fått blåst opp den ene delen av «Numita», men babord side er ikke samarbeidsvillig.Steinar spurte på VHF nettet denne morgenen om det var noen som hadde peiling på lapping av jolle. Leo fra «Schloss Ort» kom om bord klokka 9 om morgenen, og reparasjonene var i gang.Leo er et helt fantastisk menneske som ikke har noen som helst problemer med å vise følelsene sine. Jeg hørte «Jihaaaa» og «Jaaaaaa» fra fordekket etter hvert som de avdekket hull og sprekker.Påhengsmotoren henger i et tau over vannet. Håper inderlig at det ikke ryker. Ville vært dumt med en lappet jolle og ingen motor. Å ro er ikke noe alternativ.De tror de har funnet den styggeste lekkasjen som var ventilen der man kobler til pumpa. Den var det faktisk bare å stramme til.Her ligger hun. «Numita». Kanskje har vi jolle i et par tre år til. Hun ser jo helt ut som ny. Og motoren falt ikke i vannet.
Steinar satte også i gang watermakeren, og den fungerer som ei klokke. Nå tror jeg faktisk alt om bord fungerer helt utmerket. Det er bare VHF’en som ser litt shabby ut. Men den fungerer. Nå får vi håpe at «Numa» har noen gode, friske år i vente. Vi har brukt mye penger på henne denne sesongen.
Det er nydelige solnedganger (og oppganger) her hver eneste dag. Jeg blir aldri lei av å se på dem. «Numita» er fortsatt ikke samarbeidsvillig, og lekker luft. Men nå holder det i hvertfall en stund før hun er paddeflat igjen.Det kom godt med å ha en operativ jolle når vi måtte komme «Numa» til unnsetning. Sabrina våknet nemlig denne morgenen og trodde hun var blitt gal. «Honey Ryder» hadde dregget forover. Noe som ikke er mulig. Vi oppdaget at både «Annalena» og «Honey Ryder» var blitt ubehagelig nære naboer.Alle båtene på ankerplassen har snurret 360 grader opptil flere ganger, så det var kanskje ikke så rart at kjettingen til «Numa» hadde snurret seg pent rundt en kjempestor stein der det bodde en diger hummer. Den var ikke blid.
Steinar prøvde de fleste triks i boka for å få løs kjettingen, men det gikk ikke så bra.
Da kom Tom på «Honey Ryder» svømmende som en menneskelig torpedo. Dykket ned og løsnet kjettingen. Og simsalabin så var vi ikke så ubehagelig nærme naboer til «Annalena» og «Honey Ryder» lenger. Herlig.
Nå har jeg bestilt billetter hjem til Norge. I mai. Denne gangen ble det billigere å bestille enkelt reise, og ikke tur/retur. Merkelig. Men bra er det, for vi vet jo ikke helt når vi skal tilbake til «Numa».
Ut på tur igjen. Denne gangen går turen til «Roatan Island Brewing Co.». (Trykk på lenken for å se filmen).
Heldigvis var bussen av den helt moderne typen. Den var laget for pygmeer, men vi hadde en seterekke hver, så det gikk bra. De holdt på å anlegge en helt ny vei langt inne i jungelen, og vi hadde aldri klart å finne frem på egen hånd.Vi er tidlig ute. Ikke noen andre gjester å se. Møblene er rett og slett helt fantastiske.Spesielle lysekroner. Veldig morsomt. Passer kanskje ikke i stua mi, men på et bryggeri er det helt perfekt.Beviset på at vi er på et bryggeri.Sabrina er veldig fornøyd. Kanskje hun har ventet på denne turen lenge.Litt av menyen. Noe for enhver smak ville jeg tro.Vi fikk oss et flott bord, helt for oss selv. Det var bare fordi vi kom så tidlig. Etter hvert var bryggeriet smekkfullt av gjester. Dette er en såkalt kinesisk boks. Inne i boksen er det fyrt opp kull på bunnen. Lammet ligger på en rist i midten. Deretter bli et lokk satt på og kull blir fyrt opp der også.Nå er det gresk påske, så lunsjen blir helstekt lam med gresk tilbehør. Måtte si jeg var skeptisk til det flattrykte lammet, men jeg gledet meg til tilbehøret.Det var ikke mye å være skeptisk for. Lammet var det beste jeg noen gang har smakt. Nydelig mørt og herlig krydret. Gresk salat og tzatziki var også deilig. Lefsa og risen kunne jeg klart meg uten.Steinar nyter maten.Vi var stadig bortom baren for å få påfyll. Hjemmebrygget øl er litt spesielt i smaken for meg, men jeg fant en øl det gikk an å drikke.En vellykket dag ble avsluttet med fotballspill. Veldig seriøst. Det var USA mot Europa, og jeg er redd USA vant. Merkelig.Vi måtte selvfølgelig ha et «klassebilde». Her er det litt hummer og kanari av både Suzie 1 og 2 båter.Etter å ha beundret både et cashewnøtt tre og et mangotre dro vi tilbake til marinaen og båtene våre.Det er en fin ankerplass utenfor Fantasy Island. Men det kan være litt vanskelig å få ankerfeste fordi det er mye gress på bunnen. Derfor har også mange dregget når det har blåst mye.Etter hvert blir det jo ganske kjedelig å ligge på samme plass, så vi heiste ankeret og seilte til West End på samme øya. En litt skumpete tur, men det ble bedre da vi fikk opp seilet. Det tok bare tre timer da.Vi hadde litt problemer med å finne «hullet» i revet, og holdt på å gjøre fatale feil. Men kapteinen reddet oss i siste liten, og etter en stund kunne vi slenge ankeret i idylliske West End.
Første kvelden fikk vi besøk av Renee og Ryan fra «Poerava» og Steve, DeAnne og Alsino fra «Le Mischief». De er fra gruppe 1, men er veldig hyggelige allikevel. Deanne drikker bare champagne og ble for å si det mildt dritings. Sånn er det når man ikke avslutter sundowneren når solen har gått ned. Men lenge etterpå. (Trykk på lenken for å se filmen).
Det er rev mer eller mindre rundt hele Roatan. På revet i West End er det lagt ut små moringer som man kan fortøye jolla til. Steinar prøver seg stadig på å snorkle på diverse rev, men finner det ikke særlig underholdende. Denne gangen var han tilbake etter 15 minutter.
Vi jollet til land for å spise lunsj isteden. Og dette må vel sies å være idyllisk. Vakkert rett og slett.Vi fant et flott sted som heter «Happy Harry’s Hideaway». Det sier seg jo selv at det må være et fint sted.Kjekt å vite hvor langt det er til de forskjellige plassene i verden. 7.350 miles til Israel. Det visste jeg ikke.Flott utsikt fra restauranten. Dette var jo den flotteste utsikten. De sier at seilere bare går i land for å ta bilde av båtene sine.
Jeg bestilte kyllingvinger. Det er noe av det beste jeg vet. Servicen var upåklagelig og maten kom på et blunk. Og jeg trodde jeg skulle dø. Har aldri smakt så sterk mat i hele mitt liv. Det brant i munnen så jeg holdt på å begynne å grine. Kelneren så at jeg skjøv bort maten og kom ilende og lurte på hva det var. Helt fortvilet forklarte han at jeg hadde bestilt med to forskjellige sauser på vingene. Han viste meg hvilke som var spisbare, og kom med et glass med sukkervann. Det slukket den verste brannen i munnen.
Etterpå ruslet vi gatelangs for å gjøre oss litt kjent i West End.Dette lille lysthuset hadde jeg ikke sagt nei til.Hadde ikke sagt nei til å bo i denne leiligheten heller. Vi gikk innom en resort som var så striglet at jeg har ikke sett på maken. Men dessverre så jeg ikke en eneste gjest.På kvelden gikk vi nok en gang til «Happy Harry’s». Denne gangen med Tom og Sabrina. Vi skulle drikke solen ned, og diskutere utsjekking. Det er nå avgjort at fredag morgen tar vi bussen til Coxen Hole og sjekker ut. Så seiler vi til Rio Dulce i Guatemala på lørdag morgen.Solen er ferdig drukket ned. Ingen grønne glimt i dag.Så er det 1. mai. Sabrina og Tom kom innom for å høre om vi ville spise lunsj i byen, og det ville vi jo. Men først måtte vi innom «End of the World», for der hadde Sabrina hørt det var megafest på 1. mai.Ikke helt som Verdens Ende på Tjøme. Men eieren kunne bekrefte at det ble fest og dans rundt maistangen de holdt på å sette opp. Så vi må nok hit i kveld.Deretter gikk vi inn til landsbyen og satte oss ned hos Eddy.Der spiste vi taco til 1 dollar stykket. Jeg må jo innrømme at jeg synes den norske fredags «tacoen» er mye bedre, men amerikanerne mener at dette er den mest perfekte taco. Så da så.Denne damen stod og lagde tacoen på andre siden av gaten. De var ferdige på en snupp. Da var det bare å gå over gaten å hente det man ville ha.
Tacoen var virkelig god den, men lefsa var laget av mais, så den falt ikke i så god smak. Deretter overlot vi Tom og Sabrina til seg selv, med avtale om å dra på «End of the world» i kveld. Vi fikk noen deilige stille timer på «Numa» før det braket løs igjen.
På «End of the world» møtte vi også «Poerava», «Le Mischief» og «Tourterelle» godt i gang med drinkene sine.Ungdommen var også klare til å danse rundt maistangen.Hunden fikk selvfølgelig også være med.
Film. Det var virkelig underholdende å se på. Men kan på INGEN måte sammenlignes med slik de gjør det i Sverige. (Trykk på lenken for å se filmen).
Det var tilnærmet gruppesex
Noe som kanskje kan karakteriseres som poledancing?
Da de var ferdige ble den beste danseren kåret, og det var tilskuerne som valgte. Ved å rope og klappe høyest for den de likte. Du behøver ikke å være slank og sexy for å være best til å danse. Det var en voksen dame med mange kilo for mye som danket ut ungdommene.
Så var det på tide for «Numa» å si hade og gå på «Harry’s» igjen. De hadde skrytt av å ha den beste fiolinspilleren på øya. Den eneste som var utdannet på et musikk akademi. Det måtte vi jo høre på.
Det var jentungen som arbeider i baren som var fiolinisten. Steinar sa at musikken kunne minne om portugisisk Fado. Hun var både VELDIG flink, og noen ganger ikke så flink.
Det var dessverre ikke så mange folk der, så vi fikk selvfølgelig masse oppmerksomhet og takk når vi applauderte.
Sabrina og Tom kom også ruslende etter hvert. Som de sa: «You can run, but you can’t hide». Vi ble sittende og prate litt og høre på fiolinmusikken. Da det viste seg at de skulle spise, overlot vi dem nok en gang til seg selv og dro hjem til «Numa». Det har vært en begivenhetsrik dag.
Steinar har heist jolla opp i trampolinen igjen. Den lekker fortsatt, og hullet er vanskelig å lokalisere. Men denne mannen er sta som et esel, så repareres skal det.
Det var deilig å bare slappe av i «Numa» en dag. Steinar hadde siesta i cockpit og jeg ordnet med bloggen. Den eneste som var innom var Ryan, og han fikk betalt for reparasjonen av watermakeren. USD 1.200,-. Wæææææ, dyrt. Men den går som ei klokke, så det var vel verdt det. Han fikk også en hvaltann. Håper han får den med seg inn i USA. Der er det jo strengt forbudt å ha med seg noe fra havpattedyr. Tror ikke de bryr seg om at tennene er trukket ut av hodet på en strandet, stinkende hval i San Blas. Og som manglet resten av kroppen.
Så er fredagen kommet, og på morgenen var vi klare og venter på bussen og resten av de som skal være med.Det er faktisk folk på stranden klokka 9 om morgenen.
Bussen var en morsom affære. Kjempetrangt og massevis av folk. Den slapp oss av omtrent hos immigration. Vi måtte bare klatre opp en bratt bakke. Stakkars meg.
Det ble litt drama hos immigration. Damen på «Moody Mistress» (tror jeg det var) gikk først opp til skranken. Men hun hadde ikke vært først inn av døren og ble bedt om å gå og sette seg, hvorpå offiseren vinket opp en annen person. Da ble damen skikkelig forbannet og kjeftet og smelte og viste med hele seg hvor opprørt hun var. Hun ble ekspedert sist av alle. Til og med etter «Numa» som garantert var sist inn på kontoret. Da eksploderte hun nok en gang, og måtte ta seg en tur ut for å kjøle seg ned. Snakk om temperament. Hun hadde ikke behandlet offiseren med respekt, og ble straffet for det. Slik gjør man ikke i Honduras.
Offiseren spurte oss om vi også hadde betalt USD 5,- pr.person da vi sjekket inn i Guanaja. Det svarte vi jo ja på. Han fortalte da at det er gratis å sjekke inn i Honduras, så han holdt på å lage en sak som han skulle sende til fastlandet. De prøver så godt de kan å komme korrupsjonen til livs. Det er bare å ta av seg hatten for at de forsøker i et land som Honduras.
Etter immigration gikk vi ned til supermarkedet rett nedenfor og spiste lunsj. Her er vi alle sammen, også sinnataggen som til slutt fikk sjekket ut ?Deretter bar det avgårde inn til Coxen Hole og Port Captain og customs. Steinar og jeg trodde det var veldig langt, så vi tok taxi. På disse kontorene hadde de lunsj frem til kl. 13, så det var bare å vente.
Utsjekkingen der gikk også helt smertefritt. Vi hadde fått beskjed av Suzie Too at vi måtte ha 6-7 kopier av alle båtpapirer. Inkludert pass. Det var bare tull. De skulle ikke ha noe spesielt. Det kostet 50 Limperas for Zarpe, og det var det. Etter 30 minutter var vi alle sjekket ut av Honduras, og hadde 24 timer på oss til å forlate landet. Og det skal vi jo.
På kvelden gikk vi på en pizza restaurant som Tom og Sabrina hadde anbefalt på det varmeste. Stedet het noe så originalt som «Pizza».Det begynner å bli ganske folketomt når mørket senker seg.
Pizzaen på «Pizza» var 100 ganger bedre enn den på «Harry’s», og vi fikk masse med oss i doggy bag så vi også har til turen i morgen. Noe som også var hensikten. Godt å ha noe lettvint å varme opp.
Vi skjønte jo når vi gikk tilbake til jolla at det var nå kvelden begynte. Unge og gamle begynte å fylle opp utestedene langs strandkanten, og musikken dundret. Det er jo fredagskveld. Men ikke for Janne og Steinar. Vi fortet oss tilbake til «Numa».
Før vi kunne dra avgårde på lørdag formiddag ville Steinar lage brød. Da fant han enda flere av disse svarte billene, og blodhunden satte i gang søket. Og jaggu fant han dem ikke. I luken under dørken. I spagettien. Jeg trodde ikke spagetti kunne råtne, men det kan den. Luka ble behørlig sprayet med insektsmiddel og vasket grundig. Av kapteinen.
Men endelig kunne vi heise ankeret og sette kursen for Guatemala.
«Poerava» var ute og snorklet og vinket adjø. De skal også til Rio Dulce, så vi ser dem nok igjen på et senere tidspunkt. Adjø til West End og Roatan for denne gang. Vi fant til og med veien ut gjennom revet. Ingen uhell.
Honduras Bay Islands har vært en opplevelse. Selv om vi ikke fikk med oss den siste øya. Roatan er en øy som vi helt klart kan ønske oss tilbake til. En fornøyelse har det vært.
Soloppgangen var aldeles fantastisk da vi vinket farvel til Providencia.
Det var aldeles nydelig seilevind, og det varte ikke lenge før «Innamorata» mistet tålmodigheten. Når det endelig er flott vind, ingen bølger og medstrøm er det vanskelig å reve seilene for å vente på de andre. Steve mente at vi som seilte fortest kunne danne en gruppe, og de andre en annen gruppe. Det sa «Canapesia» og «Schloss Ort» seg enig i. Så da ble det «Innamorata», «Canapesia», «Schloss Ort», «Lulu» og «Numa» i en gruppe, og «Honey Ryder», «Annalena», «Quicksilver» og «Pisces» i den andre gruppen.
«Schloss Ort» med full seilføring. Det går så det gviner. (Trykk på lenken for å se filmen).
Vinden løyet etter hvert, og flere og flere sakket akterut. Til min store overraskelse måtte «Numa» begynne å reve seil. Jeg var overbevist om at vi var de som seilte saktest i lite vind. Men den gang ei. Kapteinen var svært så fornøyd.
Litt drama ble det rett før Steinars vakt begynte kl. 20. Det begynte å komme noen squaller, og det liker jeg ikke. Særlig ikke når vi seiler med fullt storseil og full genoa. Derfor ville kapteinen rulle inn litt av genoaen. Tauet satte seg fast, så kapteinen gikk foran for å løsne det. Da alt var klart, fortsatte jeg å rulle inn genoaen. Jeg skrek til kapteinen at noe var skrekkelig galt, for innhalet skrek som en torturert katt. Og snapp, så røk tauet.
Våre seilervenner revet trofast seilene sine, og ventet på oss mens vi hadde problemer. Det tok Steinar bare 30 minutter å finne ut at vi ikke hadde langt nok tau til å reparere, så vi fikk bare rullet inn genoaen halvveis. Vi må slippe det seilet før vi kan ankre. Men etter 30 minutter var vi på vei igjen.
Det er ikke så galt dette her. Å seile inn i solnedgangen. Vidunderlig.
Men dramaet var ikke ferdig. Ikke vårt drama denne gangen. Men «Quicksilver’s». Hele natten hadde det egentlig vært full trafikk på VHF’en fra alle våre venner. De analyserte ALLE båter. Kan det være en pirat kanskje? Det gjør jo meg overnervøs, så jeg måtte vekke kapteinen en gang. Det kom nemlig en uautorisert farkost i det fjerne. Hjelp, pirater hylte jeg. FISKEBÅT sa kapteinen og gikk å la seg igjen. Båten forsvant ut til babord. Men så kom det melding om at «Quicksilver» var blitt bordet av noe som skulle være den nicaraguanske kystvakten. «Honey Ryder» og «Annalena» var blitt beordret tilbake da de ikke hadde krysset grensen til Honduras enda. Det hadde vært en ganske brutal bording, men det viste seg at det var kystvakten. Heldigvis. De ville se pass og Zarpe.
Det viste seg jo å bli en masete natt for kapteinen. Han hadde selvfølgelig også blitt vekket av all tjappingen på VHF’en. Så da jeg stod opp kl. 06:30 fortjente han virkelig å få sove. Jeg satte meg godt til rette i styreposisjonen, mye bedre i ryggen, og voktet skuta for alle inntrengere.
Vivario Cays i det fjerne. Disse små øyene tilhører Honduras, og ligger på grensen mellom Nicaragua og Honduras. Det er ingen som bor her, og det er en fin plass å ta en pause i passasjen til Guanaja.Genoaen har også kommet ned. Kapteinen hadde også klart å få ned storseilet helt alene i natt. Det hadde vært helt stille, og ikke noe problem.Det hadde vært en særdeles våt morgen, men til slutt kunne vi kaste ankeret ved denne fugleøya. På den ene øya var det noe som så ut som fiskeutstyr, men ingen folk. Vi har fått forståelse av at vi ikke har lov til å gå i land. Så det gjorde vi ikke.Massevis av fregattfugler. Flere tusen tror jeg nok det var. Og måker. Søte måker som ikke skriker. Herlig. Men de høres ut som bade-ender.
Ved 16 tiden hadde alle båtene kommet frem. Utenom «Canapesia» som fortsatte direkte til Guanaja. «Schloss Ort» inviterte til en green-flash sundowner. Dessverre hadde ryggen begynt å plage meg igjen, og jeg hadde bare en Innamorata-pille igjen. Så den samlingen foregikk uten meg.
Godt med en liten stopp på veien. Det er lenge siden vi har seilet i slik vind som vi har nå, så vantene har blitt litt slarkete. Steinar smurte vantskruene og strammet riggen.
Kapteinen har også funnet et langt nok tau til å bruke som innhal til forseilet, så nå er det også på plass. Skjønner ikke hvordan vi skulle ha klart oss uten en handyman som Steinar.
Båtene ligger på rekke og rad. Alt er fredelig og stille.Solnedgangene er spektakulære
Men jeg har ikke så lyst til å bade her. Når det er mørkt svømmer det merkelige selvlysende skapninger rundt båten. Kanskje det er maneter, eller kanskje ormer. Nei, her skal det ikke bades.
Vi har jo hørt at disse farvannene kan være farlige. Den andre dagen vi var her, kom den honduranske kystvakten og holdt vakt over oss. De var der helt til vi seilte videre. Helt utrolig.Vi fikk 3 slike svaler som leieboere mens vi var i Vivario. To av dem overnattet. En satt på fruktnettet, og en satt på railen rett under. Steinar ga dem til og med vann i en liten bolle. Og så fanget de fluer. Det setter vi pris på. Vi satte ikke så stor pris på skitten de etterlot seg. De går ikke på toalettet kan man si.
Til Steinars store glede var det en av dagene flere som trengte hjelp. Han var i «Innamorata» og hjelp med en Laptop som ikke ville virke, og han hjalp til med å løsne ankerkjettingen til «Respite» som ikke er en Suzie Too båt.
Ankerkjetting reddes. Den hadde viklet seg rundt og under en diger betongblokk, så det var litt av en jobb å få den løs.
Deretter vasket han akterdekk, for så å overhale motoren til «Numita». Da Steinar var ferdig med å leke duracell kanin for den dagen satte han seg i cockpit og sovnet som en dupp ?
Jeg har for det meste holdt meg helt i ro mens vi har vært her på Vivario, og nå mener jeg at ryggen er helt fin igjen. Ingenting bristet eller brukket, og jeg er klar for nye eventyr.
Tre dager på Vivario var mer enn nok. Det dårlige været over Honduras Bay Islands har blåst seg ferdig. På tide å dra. Men først kalte «Innamorata» opp kystvakten og takket for vaktholdet. Noe de satte pris på.
Denne gangen ventet vi til alle hadde dratt. De små båtene var fortsatt kjempetrege til å komme seg avgårde. Noe som forundrer meg. De har vel ikke lyst til å seile alene helt sist igjen? Dem om det. Klokka 09:30 var ankeret oppe og vi hadde 24 timers seilas foran oss.
Vi hadde ganske mye vind og mye bølger. Men det betyr jo også at vi fliste avgårde i over 9 knop. Jiiiiihaaaa. Litt moro da. (Trykk på lenken for å se filmen).
I løpet av natten tok vi igjen de fleste av båtene. Nå hadde de i hvert fall navigasjonslysene på, slik at jeg kunne se dem. Men AIS’en hadde de skrudd av, og jeg hadde problemer med å se dem på radaren på grunn av støy fra bølgene. Denne natten kom det ingen hysteriske utbrudd om pirater og elendighet. Alt var stille. Deilig.
Ved 9 tiden dukket Guanaja opp. Ganske så grått og regntungt i dag. Men det kom ikke noe regn.Vi tråklet oss frem mellom rev og grunner. Det var heldigvis godt merket.Så klokka 10:30 kunne vi kaste ankeret utenfor fiskehavnen i Bonacca. Den eneste byen på Guanaja. Denne byen ligger på en liten øy, og hver kvadratmeter er bebygd. Mange av bygningene står også på påler ut i vannet. Her skal vi sjekke inn i Honduras.
Vi har fått beskjed av vår store leder Suzanne at vi skal bruke Red som vår guide til immigration og customs. Vi hadde også fått beskjed om at ting har blitt stjålet fra båtene, så vi tok inn alt vi hadde ute. Til og med putene. Red kom i båten sin allerede før vi hadde fått spist noe, men vi var klare. Her i Honduras må vi presentere bilder av båten vår i denne havna, så Red kjørte rundt «Numa» så Steinar fikk bilder fra alle kanter. Og så bar det i land. «Schloss Ort», «Innamorata» og «Numa» i første pulje.
Bonacca kalles karibiens Venezia. Det går kanaler på kryss og tvers gjennom hele byen. Jeg ble så fasinert av det jeg så at jeg helt glemte å ta bilder. Vi ble bombadert med inntrykk der vi travet bak Red. Det var både stygt og pent, og alle gatene var så smale som dette.
Vi måtte innom en minibank for å få penger til å betale immigration og Port Captain. Begge skulle ha USD 10,- i lokal valuta. Lempiras. 100 Lempiras er NOK 35,-. Det er bare mulig å få ut 4.000,- Limperas, og alle hadde problemer. Til slutt måtte Leo gå i banken ved siden av og ble kroppsvisitert med metalldetektor. Av en vakt med maskingevær. Ikke helt som Norge nei.
Her er vi hos immigration. Vi hadde fått beskjed om at alle måtte være med, for det skulle bli tatt bilde og fingeravtrykk. Det stemte ikke. Men USD 10,- måtte vi betale. Denne herremannen var veldig hyggelig, for vi kom akkurat når han skulle gå til lunsj. Den utsatte han for å sjekke oss inn. Veldig snilt gjort.
Men Port Captain hadde lunsj frem til klokka 14, så da måtte vi gå på restaurant. Der fikk vi servert pils, for de var utsolgt for mat. Tror de lagde en viss mengde mat og solgte til folk som har lunsj. Etter hvert kom alle de andre båtene også. Den ene trøttere i trynet enn den andre. Vi fikk kjøpt oss internett. 5GB Claro abonnement til 400 Lempiras (tror vi).
Til slutt bar det av sted til Port Captain. Han holder til i den lille bygningen med turkise stolper på venstre side. Der tok det vinter og vår før de var ferdige. Jutta og jeg satt på restauranten og ventet, men til slutt måtte vi bare gå og sjekke hva som skjedde.
Det er ikke så rart at alt tar lang tid, for de skriver faktisk alt for hånd. Veldig møysommelig for ikke å skrive feil. De bruker nemlig blåpapir for å få kopi.
Til slutt var vi endelig ferdig innsjekket i Honduras. Red kjørte oss tilbake til «Numa», og det betalte vi også 5 dollar for. Til han som kjørte båten også. Det skulle bare mangle. De har jo gjort jobben med å sjekke inn mye enklere for oss.
Vel tilbake i «Numa» kunne vi egentlig bare heist anker og reist til ankringsplassen. Men fru «Respit» var alene om bord, og dregget sakte men sikkert mot fiskebåtene på land. Det var ikke noen umiddelbar fare, og heldigvis kom kapteinen om bord ganske kjapt.
Så er vi på vei til en hyggeligere ankringsplass 5 minutter unna. El Bight som er godt beskyttet. Vi fikk også et mye bedre inntrykk av Bonacca da vi rundet ut av fiskehavnen. Fine hus med nydelige farger ligger ute i vannet.
Dette huset hadde det ikke gjort noe å ha som feriehus.Dette tror vi er et hotell. Det ligger rett på utsiden av ankerplassen.El Bight. Her havnet vi opp alle sammen.
Også «Canapesia» ligger her. Og der om bord er situasjonene ikke mindre enn for jævlig. Jeff har ramlet ned av masten og ødelagt ryggen. Legen mente han måtte til legen i Roatan der det er et sykehus, så «Two Drifters» har seilt han og Diane dit. Vi får sikkert høre mer senere. Men det er jo helt forferdelig. «Two Drifters» har blitt kastet ut av rallyet, visstnok fordi de ikke følger reglene. Det får vi nok også høre mer om senere.
På VHF’en dagen etter lurte Steve på «Wanderlust» om noen ville være med til byen i vanntaxi. Det kommer nye grønnsaker til øya i dag.
Det ville mer eller mindre alle, så vi møtte opp på jollekaia ved pizzasjappa/baren ved 14 tiden. Dette er jollekaia. Ikke det minste vaklevoren.Her kan vi spise pizza og drikke pils og drinker.Vi trengte to taxier som kjørte oss veldig behagelig og fort inn til byen. Vi avtalte retur klokka 16:30.Først travet vi gatelangs. Red hadde troppet opp på brygga uten at vi ba om det, og geleidet oss til utsalgsstedene.
Først kjøpte vi masse deilige nye grønnsaker og frukt. Deretter var vi i butikken og kjøpte ting som vi egentlig ikke trenger. Der var det helt usannsynlig dyrt for importerte varer. Det skremte ikke meg fra å kjøpe peanøtter. Deilig.
Det viste seg at 2,5 timer var i overkant lang tid i byen. Handlingen tok under en time, så vi måtte tilbringe resten av tiden på restauranten vi var på i går. Ingen var interessert i å se mer på byen. Den er pytteliten, og mesteparten av husene er bolighus. Chris koser seg med en kald pils.Det gjør Tom også, sammen med en ukjent lokal fyr. Visstnok en som spiller i et band, og det vil jo Tom høre mer om. Han er en kløpper på trommer.Huset ved siden av restauranten. Det er jo litt morsomt å se hvordan folk bor.Greg og Stephanie venter på vanntaxien tilbake til båtene. Vi unnet oss en is alle sammen. Kjempegodt.Det ser kanskje ikke ut som en førsteklasses Michelin restaurant ? Men dette er pizzasjanta/baren. Og jollekaia som er gjemt i bakgrunnen.
Det var mange som ville ha pizza i kveld, så vi forhåndsbestilte til klokka 18 omtrent. De har begrenset kapasitet.
Tjohei, vi er klare for pizza på det rareste pizzastedet jeg har vært. Det heter «Pico’s Pizza». Dette blir spennende.
Nå viste det seg at kapasiteten kanskje var enda dårligere enn de hadde varslet. Vi ville jo egentlig ha masse pizza alle sammen, slik at vi kunne få noe til overs og ta med tilbake til båtene. Det kom et par tre pizzaer. Jeg tok en bit og sendte pizzaen videre. Kjekt å dele da. Det skulle jeg ikke ha gjort, for det kom ikke mer før jeg måtte dra ved 19:30 tiden. Ryggen holdt på å drepe meg. Altfor mye sitting og gåing i dag virker det som.
Vi venter på pizza. Og venter og venter. Mens vi hører på musikk. De viste gamle musikkvideoer på en TV, og lyden var totalt håpløs. Men vi kunne høre hva slags melodi det var. (Trykk på lenken for å se filmen).
Ryggen krangler fortsatt med meg. Behøver ikke noe smertestillende (utenom i går kveld), men den blir veldig fort sliten, så fullstendig restituert er den vel ikke. Men mye bedre.
Morgenen etter kringkastet Sabrina at hun hadde nytt om Jeff, og innkalte til møte i «Numa» klokka 09. Vi fikk så vidt tid til å kaste på oss noen klær og rydde vekk det verste rotet. Heldigvis hadde alle med seg sin egen kaffekopp da førstemann dukket opp 08:45.
Vi fikk vite at Jeff hadde brukket en ryggvirvel, og ikke fikk lov til å røre seg på minst en måned. Han må ligge flatt på ryggen. The sailing community fornektet seg ikke. Vi ble enige om å seile «Canapesia» opp til Roatan på mandag. Det er tidligste mulighet, for det kommer dårlig vær. Sykehuset på fastlandet i Honduras flyr Jeff og Di til Roatan på lørdag, og da skal de være i «Two Drifters». (Trykk på lenken for å se filmen).
Det var fryktelig dårlige nyheter, så vi får se hvordan det går fremover.
Som sagt kommer det dårlig vær fra øst og vindene vil da komme rett inn i denne bukta. Vi heiste derfor ankeret, og seilte over til en bukt på andre siden.
Folk bor på slike hus på påler midt ute i vannet.Det er massevis av disse husene. Dette ser ut til å ha mistet bryggen sin i ett eller annet dårlig vær. Det er mange år siden det har vært noen orkan på disse øyene, men det kommer jo stormer.
Da vi ankret opp kom det en fyr i en båt forbi, og han advarte oss om at det kom til å bli masse bråk fra stranden i helgen. Det er påske, og da kommer det tusenvis av mennesker som skal feire på denne stranden. Fra hele verden. Vi tok sjansen, siden påske ikke er før til neste helg.
Jeg holder fortsatt liv i palmen og aloe vera plantene mine.
Jeg tok meg en liten siesta, og da jeg våknet igjen hadde det kommet 3 andre katamaraner fra Gruppe 1. Det var «J-Squared», «Not all there» og «Poerava». Jeff i «J-Squared» kom jollende over og inviterte oss til en sundowner med litt å bite i.
Vi har jo hørt rykter om Gruppe 1 sine «litt å bite» i, så jeg lagde omelett med ost og skinke som jeg skar opp i små biter og puttet dem på små biter av Steinars nybakte brød. Det må jo bli bra. Jeg tok ikke på meg coctailkjole da ?
Ved 18 tiden var vi på plass hos Lizzy og Steve på «Not all there». Etter hvert kom også Jeff og Julie fra «J-Squared» og Ryan og Renee på «Poerava». Jeg hadde rett i det med «litt å bite i». Det var sushi, oster, grillede reker og masse annet godt.
Vi hadde selvfølgelig en veldig hyggelig kveld om bord hos Lizzy og Steve. Men vinden begynte allerede å ta seg opp, så det ble ikke så sent. Alle ville være hjemme og passe på båtene sine.
Ryan på «Poerava» har jobbet som servicemann på Spectra Watermakere i mange år. Han har skaffet oss et nytt ferdig programmert kontrollkort. Forhåpentligvis vil den nå slutte å produsere vann når programmet er ferdig. Han kom for å hjelpe også.
Så skal det sies at det ikke hjalp. Watermakeren er like dum med oss. Da klasket Steinar sammen manualen, og så flyttet vi «Numa» nærmere land. Der er det mer beskyttet. Det blåser nemlig i bøtter og spann.
Selv om det blåser, så er vannet deilig og varmt. Kapteinen skraper skroget.Vi har kastet ankeret utenfor «Lovers Beach». Ååååå, så romantisk. Etter hvert kom det folk for å rydde stranden til fest neste helg.Heldigvis ble det ikke sundowner hver kveld, så jeg kunne lage et kulinarisk måltid med «Kjøttsaus a la Laila». Men så hadde jeg hverken bacon eller tomatsaus, så det ble joikaboller med potetstappe. Ikke helt det samme nei. Men solnedgangen var fin da. Watermakeren vil fortsatt ikke samarbeide helt, men Steinar og Ryan mener de er ett skritt videre. Heldigvis kan vi fortsatt lage vann. Bare passe på at det ikke blir overfylt, og stoppe den manuelt.
I denne bukten vi ligger i nå har vi ikke internett. Etter noen dager medfører det abstinens, så alle båtene (utenom «J-Squared» som har reist) seilte 15 minutter sydover kysten.
Bukta heter Mangle tror vi. Og det var en stor mangel. Vannet ser nemlig veldig ekkelt ut, så her vil vi ikke bade. Ikke lukter det så godt heller. Men internett er det.Det er også en liten landsby her. Men ifølge de som har vært her før, finnes det ingen restaurant. Så da er det jo liten vits i å gå i land. Siden vi endelig har internett mener jeg. Da ble det middag i båten, og med litt rødt i glasset og nydelig solnedgang, ble det en perfekt avslutning på denne dagen.Mandag morgen kom med blikkstille hav
Det blir å gå for motor hele veien til Roatan. Men det er bare ca. 5 timer, så det gjør ikke noe. Da er det bare igjen å si ha det bra til Guanaja, kanskje vi ses igjen (Trykk på lenken for å se filmen)
