Måned: august 2016

(Janne skriver) 19. august ja. For en dato. Bryllupsdagen vår. 21 år siden vi sa «JA». Tiden flyr når man har det gøy. Men selv om man har bryllupsdag, så er det ikke noe slaraffenliv. Steinar har byttet makaratorpumpa i doen på «Ida’s» lugar, så da får vi forhåpentligvis ingen flere problemer med den doen. Og det er vel det som ble gjort den dagen. Det skulle jo bades og soles og spises og drikkes og leses, og jeg vet ikke hva. Men vi fikk i hvert fall tid til å ta jolla ut på den første lengre turen utpå kvelden. Vi gikk på restaurant for å feire 21 år sammen.

 

Men selv på innsiden av La Manga, på Mar Menor siden var nabobordet fullt av nordmenn. Hyggelig å vite at vi ikke er alene.

Morgenen etter driver Janne med sitt morgenrituale av kaffedrikking, lesing av internett, sudokuløsing osv.osv., og oppdager plutselig at vi har en «villjolle». Numita har slitt seg. Kapteinen blir vekket med skrik og skrål, og bedt om å kaste seg i havet og redde villstyringen, noe han ikke går med på. Numa blir startet, og nesten på land blir jolla fanget. Godt at det er brådypt her, og ikke langgrunt. Orden  var gjenopprettet, og frokost kunne inntas i fred og fordragelighet. Jolla ble heist opp i davitene. Den blir ikke lenger betrodd friheten ved bare å være fortøyd med et tau til båten.

Man kan ikke ha vært på denne delen av Costa Blanca uten å ha sett Mar Menor fra innsiden. Så ved 15.45 tiden husket vi endelig å få heist ankeret og peiset av gårde for å rekke broåpningen klokka 16. Og på veien så vi dette krekkeksempelet på folk som koser seg i båt. Ikke en flytevest å se. Slik hadde vi det en gang i Norge også.

Men vi rakk broåpningen.

Det er bestandig litt spennende å forsere ukjente kanaler og nytt farvann. Men dette gikk helt uten hendelser av noe slag. Litt mye strøm bare. Da vi nærmet oss utgangen til Mar Menor ser vi hva som kan vente oss av musikk og underholdning.

 

Og skulle du ha sett. Ikke et flyteplagg å se. Hvordan skal dette gå?

Etter å ha seilt litt formålsløst rundt i Mar Menor fant kapteinen ut at det skal blåse ganske hardt i morgen, så vi måtte finne et sted med litt le, og helst et koselig sted.

 

Partystedene lå tett som haggel. Får vi sove i natt tro?

Men det var rolig før vi gikk å la oss. Disse stakkarene hadde nok seilt ganske fint tidligere på kvelden. Det er bare det at vinden tok helt slutt. Så båten full av barn og et par voksne lå og drev ganske lenge før noen kom og slepte dem til land.

 

Vinden tok seg opp midt på natten (som vanlig), så Janne la seg i cockpit for å passe på den. Vinden altså. Og litt på bølgene. Og på de andre båtene rundt. Det er mye som må passes på. Men øyensynlig hadde vaktposten sovnet på vakt, for når hun våknet hadde nabobåten dregget flere hundre meter av gårde. Vekking av kaptein, påkalling av vannscooter kjørere og diverse hadde ingen effekt. De var ikke på vei mot land, og dessuten var det folk oppe om bord. Merkelig. Steinar hadde ingen sympati, for de hadde holdt han våken til langt på natt. Irriterende med folk som har høylytt moro gitt.

Vinden har gitt seg mye, så vi lurte på hva disse skyene kunne frembringe av eventuelt dårlig vær.

 

Det hadde vi ikke tenkt å bekymre oss for, for vi prøver desperat å finne noe positivt å si om Mar Menor. Og Steinar kom opp med disse gullkornene: «Vannet er så brunt at vi ikke ser brennmanetene». Derfor bestemte vi oss for å legge oss nærmest mulig broen ut fra Mar Menor og gå på restaurant om kvelden. Som sagt så gjort. Ankeret ble heist, og 200 meter etterpå gikk vi på grunn. Heldigvis bare gjørme. Numa fikset det. Og deretter kolliderte vi med en HobbyCat som virret rundt og ikke visste hvor han skulle. Greit at han seilte og vi gikk for motor, men det får da være måte på. Huff. Vi ba så mye om unnskyldning. Og ankeret fikk vi til slutt kastet ved utgangen til kanalen. Gleder oss til å komme ut til badevann og åpen sjø i morgen.

Herlig. Vi rakk broåpningen klokka 14 og satte kursen sørover mot Cartagena. Janne har lyst til å stikke innom det første stedet vi oppholdt oss da vi kom til Spania i august 2012. Det var bare 4-5 timer til Cartagena. Litt ruskete sjø, men det roet seg da vi fikk opp noen seil.

 

Og før klokka 19 hadde vi lenket oss fast til bykaia i Cartagena. Her koster det 59 Euro natten inkludert strøm og vann. Inkludert er også slagborret som river bygninger 10 meter unna. Men det ga seg fort. Vi var sultne som ulver og hadde tenkt oss på restauranten vi spiste på med Niels og Hanne i mars 2013, men den var stengt. Derfor ble det, etter litt vandring rundt i byen, tapas på torget.

Cartagena er fortsatt like vakker. Men vi blir nok ikke her lenge. Så da slagborret vekket oss klokka 9 morgenen etter, spiste vi frokost (kylling og hamburger) på Coyote Ugly, og var ute av byen før klokka var 12.

Og ferden fortsetter sørover. Det er jo ut av Middelhavet som er målet. I dag var det nydelig seilvind og vi suste av gårde i over 8 knop. En preventer gikk føyka, men det var på grunn av materialtretthet forsikret kapteinen om. Vi var litt bekymret for ikke å finne en ankringsplass som hadde ly for bølgene, men det fant vi. Puerto de Aguilas tilbød en plass uten svell, og her har vi også vært før. Det husket vi når vi så det særegne kommunehuset som også blir brukt til kunstutstillinger.

 

Det viste seg at det brukes til mer enn kommunehus. Klokka 23.30 ble den ene veggen brukt som kinolerret, og der viste de en operakonsert. Og de spilte for hele byen og vel så det. Opera kan være mektig og fantastisk flott. Men når klokka nærmer seg 00.30 og man bare har lyst til å sove, så minner det mer om kattejammer.

I kveld koste vi oss også med mat om bord.

 

Og kvelden ble avsluttet med opera og et par episoder av en Netflix serie. Internettet fungerer perfekt.

Morgenstund i Numa er helt uten sidestykke. Det er rolig og avslappet. Kaffen smaker perfekt, og man kan følge fiskebåtene som kommer tilbake etter en natts arbeid.

 

Selv om vi ble underholdt med opera til langt ut på natt, så heiste vi ankeret før kl. 09.00 og satte kursen mot Almerimar. Det er meldt masse vind, og det finnes ikke særlig gode ankringsplasser på dette strekket.

Men vi hadde en flott seilas. Eller seilas var kanskje litt å overdrive. Dieselmotorer skal jo kjøres skikkelig varme en gang i blant, og det ble våre på denne turen. Enkelte ganger kjørte vi i over 11 knop. Ruskete bølger som heldigvis kom aktenfor tvers og noen ganger platt lens. Veldig godt for Numa.

Allerede 19.30 var vi fremme i Almerimar, og fikk den gamle plassen vår. Kapteinen er veldig fornøyd med plass 314.

 

 

(Janne skriver) Det er veldig mye greier som skal til før vi klarer å hive fortøyningene. Men vi fikk i hvert fall hjelp til å bli kvitt de gamle batteriene. Det er fantastisk god service i Marina Salinas.

De nye batteriene fungerer helt perfekt. Ingen skriking i sikringsskapet når jeg bruker vannkokeren om morgenen. Altså slik «low battery» alarm. Håper jeg aldri skal høre den igjen.

Vi har også hatt forseilet hos seilmaker igjen. Forrige gang ble ikke alle sømmene forsterket, og faktisk ikke reparert i det hele tatt. Så vi har tatt seilet ned igjen og leverte det hos ny seilmaker med håp om å få hullet reparert. Men dessverre så var ikke symaskinen til seilmakeren stor nok. Vi har plastret igjen med seiltape og heist det opp igjen. Bedre lykke neste gang. Innen vi krysser Atlanteren får vi håpe det er reparert.

 

Men etter mye om og men fikk vi endelig kastet fortøyningene, og kommet oss ut på svai.

 

Alle fortøyningstau og fendere trenger selvfølgelig en «total makeover» etter månedsvis i vær og vind på brygga i Torrevieja.

 

 

Men vi får ta det litt etter hvert. Først måtte vi reparere septiktanken på vår side. Syntes det begynte å lukte ganske bedritent, og det var ganske riktig. Septiken har lekket ned i skroget.

Men det betyr jo bare at man får tøyd ut ryggen skikkelig. Må stå på kne med nesa ned under dørken (i urinlukt) og få opp uhumskheten med svamp.

Men nå er alt i sin skjønneste orden, og vi har til og med laget mat om bord.

 

Ganske deilig å slippe restaurantmat for en stund. Vi må øve oss på matlaging om bord. Hittil har vi laget 3 brød i brødbakermaskinen, og vi tror vi har funnet oppskriften nå. Det siste brødet var helt perfekt. Takk til Ragnar Nygård.

Etter at par dager på svai utenfor Torrevieja var det på tide å reise videre. Ferden har begynt.

 

Vi har hatt en nydelig seilas. Lite vind, men alle seilene oppe. Og vi har sust avgårde i 4,5 knop. Etter knappe 3,5 time var vi fremme ved Mar Menor. Vi kastet ankeret utenfor La Manga som er den 22 km lange halvøya som skille Mar Menor fra Middelhavet. Mar Menor betyr «Det lille havet» men er faktisk Europas største saltsvannslagune.

Her har vi i hvert fall tenkt å ligge en natt, (kanskje flere) og nyte det deilige vannet, slappe av i cocpit og beundre solnedgangen. For ikke å snakke om fullmånen.

 

 

 

Vi har reist. Vi har faktisk gjort det. Og er nå i vårt nye «hjemland» SPANIA. For så lenge det varer da.

Men før vi reiste var det et skikkelig spetakkel for å komme seg av gårde. Eller jeg synes det var et spetakkel. Steinar er bestandig rolig og avslappet. Og vi fikk det selvfølgelig til. Huset ble faktisk tømt.

Vi flyttet faktisk inn i uthuset.

Men vi fikk jo litt hjelp 🙂 Hva har man ikke svigermødre til, om det ikke er for å kappe grener fra bjørka vår.

Alle rommene i Storgata er leid ut, og det er også Vestfjordveien. Utleiemeglingen vil selvfølgelig fortsette å leie ut slik at det er fullt belegg til enhver tid (håper vi).

Viktige ting som privat økonomi og vaktmestertjenester er overlatt til gode venner. Hanne og Robert vil se til at alt fungerer perfekt. Vi kunne ikke vært mer fornøyd med ordningen. Takk til dere som gjør det mulig for oss å reise ut på eventyr.

 

Vi fikk faktisk sagt adjø til venner og familie i en storslagen fest. Eller det var faktisk flere «fester», og vi sa massevis av «ha det bra», «kommer til å savne dere», «kom på besøk», osv. osv.

 

Det ble litt snørr og tårer, men det er mange som har lovet å komme på besøk. Så da får vi håpe at det blir virkeligheter og ikke bare slik man sier.

Så da er vi her da. I Marina Salinas. I Torrevieja på Costa Blanca i Spania.

I Torrevieja (som betyr Gammelt Tårn) har de i alle tider drevet med utvinning av salt. Og det kan vi se når vi kommer fra flyplassen i Alicante. Byen ligger mellom havet og to store saltsjøer (Las Salinas). Det er fortsatt en stor industri her. Nå er byen en av de største turistbyene på Costa Blanca, og vi kan knapt bevege oss utenfor marinaen uten å høre norsk.

Eller retter sagt. Da vi kom frem til marinaen oppdaget vi at vi har fått ny nabo. Han bor i «Morgengry» og er fra Bergen. Så vi trenger ikke å gå ut av marinaen for å høre norsk.

Numa hadde pådratt seg en usannsynlig mengde med møkk i de månedene vi ikke har vært her. Og det er både inne og ute. Særlig ut. Og ganske mye inne også. Rengjøringen har begynt, men man skal ikke forte seg altfor mye. Først må batteriene byttes.

Steinar har massevis av mengder av ting han må gjøre. Og en av yndlingsbeskjeftigelsene hans er å plukke båten min fra hverandre. I sine enkelte faktorer.

Men det gjør bare at jeg må vente med f.eks. støvsuging. Huff så lei meg jeg er . Vi kan jo ikke tråkke i bena på hverandre. Alt for husfreden vet dere. Kanskje det blir gjort en gang.

Men før han, altså kapteinen, rev fra hverandre byssa. Så lagde vi vårt første brød. I brødbakermaskinen. Fraktet hit fra Norge.

Siden kapteinen har revet fra hverandre båten min, så har jeg i dag  slitt med følgende ting:

Jeg har ruslet bort for å vaske tøy på «Lavanderia». Det tok MANGE timer. Strømmen gikk opptil flere ganger, så maskinen måtte startes på nytt igjen og igjen. Og mens jeg ventet, så må man jo gjøre ting. Fange Pokèmon for eksempel. Og så måtte jeg dusje. For man blir svett og sliten av slike utskeielser. Godt at kapteinen tar ansvar for å bytte batterier, levere forseil til reparasjon, installert AIS, fiksa jolla (som lekker bensin) osv. osv. Veldig tungt. Jeg blir sliten av alt dette slitet.

Så da er det godt at vi også kan kose oss litt.

Så må jeg avslutte dette innlegget med noen bilder av Torrevieja. Det er faktisk ganske fint her.

 

 

 

 

Det er i dag. Vi er klare for et nytt kapittel i livet. Selv om vi koketterer med at jeg nå har sluttet å jobbe og egentlig er pensjonist, passer det ikke helt. Vi er ikke gamle nok. Hverken i kropp eller sjel. Vi har lagt til en egendefinert livsfase, rett etter foreldrefasen, og før pensjonist fasen. La oss kalle den dessert fasen.

Vi endrer på så mye som mulig i livet; bosted, omgangsvenner, kultur, språk, lover og regler, og mange av verdiene våre.

Vi er velsignet med flaks. Flaks nok til at det har vært mulig å få til. Flaks med fantastiske selvstendig barn, flaks med arbeid, flaks med helse og flaks med tid. Denne muligheten til å seile rundt i verden nærmest på måfå kjennes nesten uvirkelig luksuriøs ut. I hvert fall når man som oss mener at den ypperst luksus er å sitte på dekk i en sliten shorts og se på soloppgangen.

Vi er opprømte og gleder oss. Det er blanke ark som skal fylles med nye opplevelser og mennesker vi skal knytte vennskap med. Det er steder og historier som vil gjøre inntrykk på oss og det er først og fremst en ultimat anledning til å nyte den desserten livet har å by på.

Farvel til karrièrejag, pengefokus, statussymboler og stress – Velkommen til latter, nysgjerrighet, minimalisme og sjelefred.