Så da har vi ligget værfaste i Mosquito Bay i Jolly Harbour en stund. Virkelig ikke morsomt. Været har vært sånn comme si comme sa. Masse, masse vind, masse, masse regn og ganske kaldt. Ganske kaldt er sånn rundt 25-26 varmegrader. Brrrr.
Men Steinar har fått lurt meg på land en gang eller to. Jeg liker virkelig ikke å gå fra Numa når det blåser så mye. Han lokket med middag på restaurant og happy hour. Hvem kan motstå det.
Her i Jolly Harbour har de faktisk den fineste matvarebutikken vi har vært i hittil. Med stort utvalg i ferskvare. Det betyr at vi har spist masse middag i båten. Deriblant sirloin steak med poteter, grønnsaker og bernaisesaus. Takk Robert for at du sendte den sausen med Hanne.
Steinar har nå kommet så langt i utviklingen av brødoppskriften sin at det tyter ut av formen.
Og han setter selvfølgelig pris på litt skryt.
Sånn mellom regnbygene så er det ganske deilig her i Jolly Harbour. Men det er veldig grunt og det betyr at sanden blir virvlet opp og gjør vannet ugjennomsiktig. Ikke så veldig lekkert synes vi. Eller jeg da. Det frister ikke så veldig å bade.
«Careka» har hatt en litt morsom periode mens de har vært her. De solgte båten til en amerikaner. Da ble jo himmel og jord satt i bevegelse for å skaffe nye flybilletter hjem, skaffe båtplass på andre båter til ting de gjerne ville ha med hjem, og å gi bort ting de ikke ville ha. Vi tinget på vaffeljernet. Så viste det seg at «Careka» ikke ble solgt allikevel. Uvisst av hvilken grunn.
Men……………………………….vi fikk vaffeljernet allikevel.
Det passer jo bra med vaffeljern. Da kan vi invitere folk på vafler og kaffe. Jeg tror vi begynner å bli gamle. Vi har til og med sagt nei takk til å være med på strandparty. Det fristet mer med bok i Numa. Oppbruddstemningen har også meldt seg. Venner vi har møtt på turen skal hjem, og vi skal bli. Men, vi finner nok nye bekjentskaper snart. Håper jeg.
Så har endelig drittværet gitt seg, og alt er vidunderlig nydelig igjen. Nå kan vi seile sørover. Vi klarte til og med å få lagt fra oss boka og kreket oss i land og fikk proviantert i den flotte butikken i Jolly Harbour. Flere herlige middager med ferskt kjøtt.
Men endelig fikk vi opp ankeret og satte kursen for Freeman Bay i English Harbour igjen.
Når Numa skal ut å seile, så er det enkelte ganger ikke så mye vind. Så også denne gangen. Skulle ønske værgudene kunne porsjonere ut den vinden litt. Enten er det 40 knop og vi ligger værfaste, eller 5 knop og seilene blir ikke engang luftet. Midt i mellom er bra.
Vel tilbake i Freeman Bay var det flere båter enn noen gang. Tyskeren bak oss var ikke særlig lykkelig, og mente vi lå for nærme. Noe jeg var enig i, men ikke kapteinen. Det er dørgende stille i bukta, og alle båtene slenger rundt som verpesyke høner. Altså i alle retninger. Så, det betyr at jeg satt opp hele natta og passet på tyskeren bak oss og franskmannen foran oss. Og det var franskmannen som klasket inn i oss. Kapteinen ble vekket, og vi måtte flytte oss. Midt på natten. I en overfylt bukt. Ikke hyggelig. Men til slutt fant vi en plass nesten på land. Vi la ut VELDIG kort kjetting, og håpet vi ikke havnet på land.
Heldigvis gjorde vi ikke det, og etter hvert reiste franskmannen vi hadde klasket inn i i natt. Da fikk vi flyttet oss, og fikk en perfekt plass. Ingen å klaske inn i. Kanskje. Håper jeg.
Etter hvert kom «Marlene» seilende. Og siden det er smekkfullt her fant de ut at å legge seg med hekken mot land, med liner i land og ankeret ut var det beste. Kaptein Steinar hjalp selvfølgelig mer enn gjerne.
Da Steinar kom tilbake, tok det ikke lange stunden før han måtte i jolla igjen. Jeg oppdaget et menneske som svømte veldig merkelig, og etter en liten stund begynte hun å rope om hjelp. Da ble kapteinen sendt i jolla, og han kom damen til unnsetning som en ridder i skinnende rustning. I hvert fall i en grå jolle. Dagens andre gode gjerning. Min helt.
På kvelden fikk vi besøk.
Heldigvis kjente disse ungdommene sin besøkstid. Så de gikk før klokka 05:30 om morgenen.
Dagen etter kom Karoline padlende på en «Supb» fikk vi beskjed om at det het. «Stand Up Padle Board». Og det måtte selvfølgelig Steinar prøve.
Det ble ikke så lange filmsnutten. Men han strevde iherdig i mange minutter.
Jeg har sjelden ledd så mye. Det ser helt trygt ut når Karoline padler av gårde som den selvfølgeligste ting av verden. Steinar hadde ikke den samme stilen for å si det sånn. Veldig morsomt.
Utpå ettermiddagen jollet vi bort til «Powder Rooms» og spiste lunsj. Et fantastisk flott sted som i gamle dager var ammunisjonslageret til fortet. Det er merkelig å sitte slik i gamle omgivelser. Man kan nesten forestille seg hvordan livet må ha vært. Med engelske soldater på vakt og kommandanter som gir ordre og et yrende liv.
Maten var deilig, og servicen var god. Selv om vi måtte vente lenge, for kelneren hadde glemt å levere ordren vår på kjøkkenet 🙂 Men de var så blide at det glemte vi fort.
Vi følte behov for å komme fort tilbake til Numa, og det viste seg å ikke være så dumt. Det har kommet en tysk katamaran ved siden av oss, og den klasket så vidt inn i oss. Det gjorde også den mikroskopiske lille båten fra New England. Dette er en merkelig ankringsplass. I det ene øyeblikket føler man at man har verdens beste plass, og i neste øyeblikk ligger alle båtene omtrent oppå hverandre. Det var ingen folk på katamaranen, så vi flyttet på Numa enda en gang.
Heldigvis forløp natten uten hendelsen. Men morgenen etter hadde vi fått mer enn nok av Freeman Bay. Vi heiste ankeret og seilte opp til Falmouth Harbour. Hele 15 minutter unna. Og for en forskjell. Det var jo milevis mellom båtene. Mange i opplag. Så vi kunne bade nakne igjen. For en befrielse.
Tidlig på kvelden fikk vi besøk av Karoline og Espen på «Marlene» igjen. De hadde invitert seg selv på vafler. Vi hadde strøm og vaffeljern. De hadde vaffelrøre, OG stekte vaflene. Kommer ikke på noen bedre deal jeg.
Fantastisk flotte mennesker som vi har sagt adjø til, for nå har Espen og Karoline også reist nordover. På vei hjem til gamlelandet. Veldig hyggelig å ha blitt kjent med dere.
Vi må være her i Falmouth en stund. For watermakeren vår lekker. Dessverre var det ikke o-ringen det var noe feil med, men det var en sprekk i høyttrykksylinderen. Den hadde de selvfølgelig ikke på chandleren, så vi bestilte den fra USA. Kommer om noen dager.
I mellomtiden har vi lest enda flere bøker, irritert oss over det dårlige været, kost oss i land, kost oss i båten, vasket litt klær og gjort litt reparasjoner og vedlikehold. For ikke å snakke om at vi nyter å ikke klaske inn i andre båter.
Internettet i båten er helt elendig, og enkelte ganger må man bare betale litt regninger og ha kommunikasjon med omverdenen. Så vi har vært på «Scullduggery» blant annet. Der er det OK internett, OK pils, OK lett mat, og OK humor.
Vi har også funnet den deiligste restauranten hittil. «Cloggy’s» i marinaen. Atmosfæren var rett og slett herlig. Avslappet, men litt fancy og en fantastisk service og nydelig mat.
Og endelig klarner været opp.
En morgen hadde jeg en fantastisk opplevelse. Jeg holdt på å koke vann til kaffen ved 6 tiden, og så hørte jeg høye plask og prusting. Og der var det to delfiner som lekte seg. På ankringsplassen. Rett ved Numa.
Det har jeg aldri opplevd. Og rett etterpå hørte jeg en puste/stønne/pese lyd. Det var en skilpadde, men den forsvant med en gang jeg reiste meg. Litt sjenert kanskje. Eller kanskje den ikke likte utsiktene til dette været.
På tide med frokost. Man kan ikke la seg påvirke av været. Det blir som det blir. Samme om man vil eller ikke.
Og endelig kom reservedelen til watermakeren. Vel, endelig og endelig. Det har vært en rask levering. Vi er kjempefornøyd. Og kapteinen satte umiddelbart i gang med reparasjonen.
Som den tusenkunstneren han er, så var watermakeren reparert på null komma niks. Nå fungerer den helt perfekt og vi slipper å fylle vann fra land på tankene våre.
Men det var for sent å reise videre etter reparasjonen, så vi dro i land og bunkret opp mat. Vi kjøpte kyllingfilet, og noe jeg tror er fløte og noe som ser ut som vårløk. I morgen skal jeg lage kylling i løkfløtesaus. Håper det blir godt. Denne kvelden ble det restaurantmat 🙂
Så var det endelig tid for å heise ankeret igjen. Steinar måtte gå til English Harbour for å sjekke oss ut, men det var forholdsvis fort gjort. Og 10:30 hadde vi lagt Antigua bak oss. Tror nok ikke vi kommer tilbake dessverre.
Turen til Deshaies (uttales <Days-ay>) på Guadeloupe ble en humpete og treg affære. Massevis av bølger og lite vind. Sjelden at vi så 6 knop. Det lå mer på 4,7. Jeg lagde toast med ost og skinke til lunsj, og ved 17 tiden var vi fremme.
Erik og Britt fra «Harry Z» ligger også her, og kom på besøk så fort vi hadde kastet ankeret. Trond fra «Go Beyond» er også her, og han kom også en tur.
Vi er jo ikke skuggeredde, så vi prøver å fange det grønne glimtet i det solen går ned. Går det an å fange en optisk illusjon på film?
Det er alltid kjempehyggelig å få besøk av andre nordmenn. Vi tenkte vi skulle filme solnedgangen i tilfelle det ble et «green flash», men det kom ikke. Da alle de kalde pilsa var drukket opp, dro alle hver til sitt for å spise middag. Jeg var så sulten at jeg ikke kunne sette i gang med kylling i løkfløtesaus, så det ble brødskive på Steinar og meg til middag i dag.
Deshaies ser ut til å være en veldig hyggelig plass, men vi har ikke tid til å gå i land.
Vi får jo snart besøk, og da må vi være på Martinique. Steinar synes jeg er i overkant hysterisk, men det får så være. Jeg liker å være ute i god tid.
Dieselmåleren på babord tank er ikke til å stole på. Vi trodde at vi nærmet oss tom tank, og seilte innom Marina Sud Ancrage i Basse-Terre og fylte diesel. Det viste seg at det fortsatt var 100 liter på tanken. Men det er jo kjekt å få fylt opp. Lenge siden sist nå.
Og så er vi tilbake i Iles des Saintes.
Ved 16:30 tiden kastet vi ankeret omtrent på samme plass som sist. Ved Pain de Sucre ved Bourg des Saintes. Etter to minutter ble vi ropt opp av «Ultimo» på VHF’en. De ligger lenger inn i bukta. Jeg skulle så veldig gjerne ha vært med Steinar og hilst på. Men i dag MÅTTE jeg lage kyllingen før den ble ødelagt.
Så mens Steinar først jollet innom «Ultimo» og sa hei, og etterpå reiste inn til Bourg des Saintes og sjekket oss inn, lagde jeg kylling i løkfløtesaus. Maten var ferdig 18:30 og da hadde også kapteinen innfunnet seg. Og det smakte fortreffelig. Det var fløte, og det var vårløk vi hadde kjøpt.
Da vi var ferdige å spise var jeg stappmett og helt slutt. Jeg nektet å være med til «Ultimo» for et glass vin, for jeg kunne knapt holde øynene oppe. Så Steinar reiste på besøk, og jeg lå og sov klokka 20. Maken til gammel kjerring.
Men det skal sies at jeg lå og sov i samfulle 9 timer. I strekk. Så jeg trengte det vel da. Og etter litt bading og oppvask etter gårsdagens herremåltid bar det videre. Vi rekker nok ikke til Martinique, så vi satte kursen mot Roseau på Dominica.
Vi hadde fått beskjed av andre norske seilere, og vår eminente cruising guide, at vi kun skulle forholde oss til Marcus i Roseau. Som sagt så gjort. Han kom og plukket oss opp da vi var nesten inne i bukta, og bukserte oss til en av bøyene.
Han er security i bukta, og fortalte at vi ikke trengte å sjekke inn siden vi skulle reise videre i morgen tidlig. Etter at han etablerte security i bukta, er det slutt på innbrudd i båtene, og seilerne har begynt å vende tilbake. Et helt fantastisk prosjekt som er godt for øya. Han kom også utom på kvelden og spurte om alt stod bra til med oss. Service. Tipp topp. Vi betalte for bøya med ca. kr. 150,- og en pils.
Vi får ikke lov til å gå i land når vi ikke sjekker inn. Så jeg begynte å koke ris for å prøve å lage en form for risotto. Og da fikk vi besøk av Anne og Øyvind i «Anneke». De er det VELDIG lenge siden vi har sett, så det var kjempehyggelig.
Men selv så hyggelig det var, så måtte jeg til slutt si ifra at risen nok ble ødelagt, og jeg var kjempesulten. Veldig lite gjestfritt, men sånn er det nå en gang.
Det ble stekt ris med grønnsaker og pulled pork. Faktisk ganske godt, om enn litt tørt.
Roseau må være den mest bråkete plassen vi har vært på hittil. I hvert fall for meg. Musikken fra land var øredøvende til langt på natt. Hunder bjeffet og haner har galt. På morgenkvisten ble disse dyrene helt hysteriske, da en eller annen tulling blåste i horn klokka 05:00. Men det luktet veldig godt av bakervarer fra land.
Men allerede klokka 08 heiste vi ankeret og satte kursen for St. Pierre på Martinique. Skvalpete, men flott vind. Som det var fint å seile på. Hvis bare sjakkelen på genoafallet hadde holdt seg på plass. Et par timer ut på turen hadde den skrudd seg ut, og genoaen virket ikke lenger. Heldigvis var den rullet inn, og Steinar merket det da han skulle rulle den ut. Da slapp vi å ha den i en kladeis i trampolinen.
Og allerede klokka 15 kunne vi kaste ankeret i St. Pierre.
Heldigvis var vi der såpass tidlig, for vi fikk en fin plass. Men utover ettermiddagen og kvelden kom det MANGE båter, og til slutt var det vanskelig å finne plass.
Og nå har vi lest ganske mange historier om frekke franskmenn. Er det noen som skal ligge oppe i cockpiten din, så er det en franskmann. Det fikk vi se i kveldingen. En engelskmann rett foran oss fikk en franskmann rimelig tett på. Og det hjalp ikke å kjefte og be han om å flytte. Så til slutt var det engelskmannen som flyttet. Veldig ufint spør du meg.
Men, han angret nok dagen etterpå franskmannen. Svellet kom i digre bølger og tok nesten med seg båten hans på land. Stygt å le, men…………..jeg gjør det allikevel 🙂
Kapteinen prøvde alle mulige slags intelligente og uintelligente krumspring for å få ned genoa-fallet.
Vi hadde egentlig tenkt å bli i St.Pierre en natt til, men det ble litt for mye svell til å heise noen av oss i masta.
Derfor heiste vi ankeret tidlig og reiste videre sørover. Hadde tenkt å gå til Trois Islets, og forsøkte oss først der. Jeg skjønte ikke at noe var galt, før kapteinen ble stram i maska og Numa sneglet seg fremover i lusefart. Kjølene hennes lugget fremover over bunnen, men heldigvis fikk Steinar lirket henne ut uten ytterligere hendelser. Vi kastet ankeret i Anse Mitan isteden.
Der var det vill fest på stranden. Eller det var i hvert fall musikk. Tekno-disco-heavy-stuff. Jeg holdt på å få fra forstanden etter hvert. Vi kastet ankeret klokka 15, og klokka 20 var det fortsatt full guffe på stranden. Men Steinar har slike øreklokker som reddet forstanden min.
Musikken stoppet i løpet av sent på kvelden, og vi fikk oss en god natts søvn.
Og så var det på med regn og drittvær igjen. Nå synes jeg det har vært mye av den slags i det siste, og har avbestilt for de nesten tre ukene.
Så var det på tide å få ned genoa-fallet. Og Steinar var den heldige som ble utvalgt til å bli heist opp i masta. 50/50 sjanse for at det ble han, og siden admiralinnen har trippel stemme ble det kapteinen 🙂
Vel, så er det ikke alle forunt å komme helt opp i masta. Han kom nesten opp til salingshornet. Men da var det stopp. Hverken Steinar eller jeg er så glade i høyder, så noen andre får gjøre det. Dessverre er ikke Robert tilgjengelig, så vi får se om vi kan finne noen andre.
Vi dro på land og spiste både lunsj og middag. Litt trøst må man ha.
Kapteinen gir seg jo ikke så lett, så vi forsøkte heising i masta igjen. Det gikk ikke noe særlig bedre. Men Steinar oppdaget en sprekk i terminalen på undervantet før jeg måtte heise han ned igjen. Det betyr at vi ikke kan seile. Noe dritt når vi får gjester om et par dager. Kapteinen kastet seg da på telefonen og fikk kontakt med en rigger i Fort de France. Han hadde visst det vi trengte.
Vi seilte da til Fort de France, hele 40 minutter, og Steinar gikk til riggeren. De hadde IKKE de vi trengte, men i Le Marine hadde de det. Fikk vi beskjed om. Så da var det opp med ankeret, og vi fikk en deilig seilas til Ste. Anne. Vi orker ikke å legge oss inn i marinaen.
Og dagen etter fikk vi besøk av disse herremennene:
De hadde ikke før satt bena på båten før det sa: «Jasså, fra Sør-Afrika». Det så de på riggen med en gang. Vi fikk beskjed om at sprekken i terminalen ikke var kritisk, men at den bør byttes før vi seiler over Stillehavet. Så da er vi berga. Vi kan seile med gjestene våre som kommer i dag.
Stakkars gjester. De har først fått beskjed om at de skal komme til Anse Mitan. Så fikk de beskjed om Fort de France. Deretter var det Le Marine, og til slutt Ste. Anne. Ikke så lett å vite hvor vi er hele tiden.
Men ENDELIG kunne vi ønske Ulla, Terje og Christin velkommen om bord.
Og det var godt at de kom. Vi oppdaget nemlig en dusteting. Her i Martinique stiller de IKKE klokken 1 time frem mot sommeren. Det har Steinar og jeg gjort. Så vi trodde gutta som var her og sjekket masten i går var en time forsinket, og flyet til gjestene våre var 1,5 time forsinket. Men det var vi som var litt forsinket. Nå har vi stilt klokkene våre tilbake igjen. Godt at det var en time frem da, og ikke tilbake. Bedre at vi tror at folk er forsinket, enn at vi skal komme en time for sent.
Det er herlig å ha familien om bord. Etter at de hadde ordnet seg på sine respektive lugarer fikk vi oss en pratestund. Skinke, ost og melon kom også på bordet. Og vin selvfølgelig. Hadde jeg visst at de var kjempesultne, så skulle jeg kanskje klart å lage litt mere vomfyll. Men IKKE joikabollene.
Og så var det bare å sette i gang og nyte karibien.
Selv om Terje lurte på om det var hai i vannet, så hoppet han uti etter hvert han også. Vannet er jo helt fantastisk deilig, og det er luften også. Første dagen var det litt mye skyer. Det var sol, skyer, sol, skyer osv. osv. Først var gjestene våre litt irritert på disse skyene, etter hvert var de takknemlige. Det er nemlig veldig varmt.
Etter at gjestene hadde solt seg litt på fordekk, jollet vi i land og gikk på stranden for å spise lunsj.
Vi begynte med en rom-punsj på «Blues Bar». Man har jo ikke vært i karibien hvis man ikke har smakt rom-punsj.
Og så måtte vi selvfølgelig rusle langs den vakre stranden.
En sen lunsj inntok vi på restauranten med plastikk-stoler. Aner ikke hva den heter. Veldig klamt, men maten smakte godt. Og jeg fikk suss på kinnet av kelneren. Rødme, rødme.
Så var det bare å rusle tilbake over haugen. Men heldigvis er det jo et «vannhull» halvveis på tilbakeveien. Og der stanset vi og tok en is.
Etter massevis av besøk i diverse bikinibutikker og kjøp av briller og solbriller på apoteket, og proviantering kunne roen endelig senke seg over Numa igjen. He-he. Og gjestene våre var helt utslått. Det er VARMT, og da blir man trett. Jeg har prøvd å si at vi lever et veldig slitsomt liv, og må gå tidlig til sengs. Får se om de lærer etter hvert.
Ste. Anne er jo ikke verdens navle, så vi heiste ankeret og satte kursen mot St. Lucia. Selv om det heller ikke er verdens navle. Men det er i hvert fall veldig annerledes.
Turen over tar jo ikke all verdens tid, og denne gangen kunne vi seile nesten hele veien. Ikke var bølgene altfor krappe heller, så det ble en fin tur. Og vi fikk oppleve hval.
Ulla ble litt sjøsyk på veien, men det gikk over med et plaster bak øret. Etter hvert oppdaget hun favorittplassen om bord.
Etter noen timers seilas, var vi tjoret fast på plass E2 i Rodney Bay Marina. Dette er første gang vi ligger i marina siden ARC’en. Merkelig følelse. Men det er lettere å pynte seg og gå i land. Og det gjorde vi på kvelden. Middag på «Bosuns – Thai One On».
Vi har fått noen helt førsteklasses eksempler på bråkete amerikanere som naboer. Før halv åtte på morgenen spilte de musikk på full guffe. Deretter begynte de å spyle båten sin, og vår. Da hadde Christin og jeg fått nok og ba dem roe seg. Noe de gjorde.
Men da fikk visst kapteinen blod på tann. Massevis av mannskap om bord, en skikkelig nedsaltet Numa og ubegrenset med ferskvann på brygga. Hva passet bedre enn storrengjøring?
Etter at mannskapet hadde gjort jobben sin, fikk de landlov. Sammen med kapteinen og admiralinnen.
Etter at vi hadde spist litt mat på «Elena’s» gikk vi rundt lagunen til Reduit Beach.
Vel fremme på Reduit Beach fikk vi oss et deilig bad, solsenger, parasoller og en bøtte med pils og cola. Christin drikker cola. Er det mulig for den jenta å bli voksen snart. Vel, hun har jo begynt å drikke kaffe, så da får vi vel tilgi henne.
Vi orket ikke å gå tilbake, så det ble taxi. Herlig. Naboen vår på brygga er «Lento». Der er det Berit og Pål som regjerer. De inviterte oss alle om bord på en drink. Det er en fantastisk båt. Fountain Pajot Saba 50. Bare ett år gammel. Og så striglet at man kan sleike gulvet. Helt fantastisk rett og slett. De skal også over Stillehavet til neste år, så vi håper vi får se mer av dem.
Denne kvelden ble det middag i båten. Neida, vi lagde ikke mat. Vi hentet mat i land. Sushi og pizza. Nam nam.
Morgenen etter kom det en lokal fyr som vasker båter. Steinar hadde engasjert han til å vaske skrogene til Numa på utsiden. Og mens han holdt på gikk Ulla, Terje og jeg på «Elena’s» og spiste frokost. Det er grenser for hvor mye man skal spise i båten. Christin koste seg med alenetid på Numa, og Steinar koste seg på chandleren. Det viste seg også at Christin hadde «kost» seg med å vaske vinduene i cockpit. Så nå kan vi se ut igjen. Takk skal du ha Christin.
Men så var det å kaste fortøyningene og sette kursen mot Marigot Bay.
I kanalen er det flere lokale maritime bedrifter. Her holder fiskebåtene til.
Det er knallvarmt, men deilig bris på dekk. Vi dovnet oss sørover, så i dag har gjestene våre virkelig fått grillet seg. Vi hadde advart om at det kanskje ikke er så herlig badevann i Marigot Bay. Men da vi etter en VELDIG rolig tur lenket oss fast i bøya ved 15:30 tiden jumpet vi i vannet. Samme om det er møkkete eller bare litt sumpaktig. Vi var rett og slett litt for grilla til ikke å bade.
Jeg følte at jeg trengte en liten siesta før middagen på kvelden. Men, det var ikke enkelt å få til. Resten av folket om bord satt i cockpit og drakk rom-punsj og rom og cola. Mens de på toppen av det hele skravlet og lo. Makan til gjester. Så jeg fikk heller stå opp igjen og ta en pils.
På kvelden tok vi dem med til «Rainforest Hideaway». Det er morsomt å kunne ta dem med til dette spesielle stedet. På dagtid ser det jo ut som en haug med planker, og på kvelden blir det et fantastisk spisested. Merkelig.
Dagen derpå var vi veldig usikre på hva vi skulle gjøre. Utflukt eller oppdage Marigot Bay. He-he. Det er jo ikke så mye å oppdage i Marigot Bay, men ingen orket noen utflukt. Det er fortsatt mektig varmt. Så vi tok jolla til Capella Resort. Der fortøyde vi, og etter en liten omvisning ruslet vi til landsbyen. Vi fant dagligvarebutikken og noen andre butikker. Men Ulla, Steinar og jeg hadde fått nok av butikker og varmen, så vi gikk til «Chateau Mygo» for å få noe kaldt å drikke. Etter hvert kom jo også de to andre.
Resten av dagen tilbrakte vi ved svømmebassenget på Capella Resort.
Vel tilbake i Numa kunne hver og enkelt gjøre som de ville. Og jeg fikk meg endelig en time på ryggen, uten at noen satt i cockpit og hadde det hyggelig. Men det ble bare en liten blund, før det var på tide på jolle av gårde igjen. Denne gangen til middag på «Doolittles».
Det ble et hyggelig måltid, selv om vi egentlig var litt mette etter den sene lunsjen på Capella Resort. Men hva gjør man ikke for å få med seg litt doggy bag med pizza hjem. Og vi avsluttet kvelden med biljard. Det var akkurat like morsomt som sist. Men «Doolittles» stengte akkurat like tidlig som sist, selv om vi kunne tenke oss en omgang til. Særlig fordi mitt lag tapte. Jeg liker ikke noe særlig å tape, selv om jeg selvfølgelig er en veldig god taper :(.
Men så var det på tide å si ha det bra til St. Lucia. Kapteinen sjekket oss ut, og ved 10:30 tiden dagen etter hadde vi lagt Marigot Bay og St. Lucia bak oss.
Vi hadde en fantastisk flott tur tilbake til Martinique. Det var seilas hele veien. Ikke mye vind, men nok til at vi kunne slå av motorene og seile.
Og nesten det beste av alt. Vi fikk besøk av delfiner. Altså en hel skokk med delfiner. Jeg tror det er den største flokken vi har sett, og de lekte med oss i en 5 minutters tid før de forsvant igjen.
Delfinene holdt et fantastisk show for oss, og vi elsket det.
Vi blir ALDRI lei av å leke med delfinene. Men de går ganske fort lei av å leke med oss. Tror vi går litt for sakte for dem. De leker jo med store cruise skip som går i 20 knop, så da blir det kanskje litt sakte for dem når vi bare går i 6-7 knop?
Så var vi tilbake i Martinique. Denne gangen i Les Anses D’Arlet, eller Petite Anse d’Arlet om man vil. Her skal det snorkles på revet i morgen. Men nå ble det bading og atter bading. Det er kjempevarmt. Opp mot 32 varmegrader hver eneste dag. Og jeg vet jeg ikke skal si det høyt, men det har vært velsignet fritt for regnevær i de dagene Ulla, Terje og Christin har vært her. Jeg er takknemlig.
Gjestene våre vil ikke ha noe av at vi skal lage mat i båten, så da må vi i land og spise middag.
Vi hadde tenkt å ta dem med på «Le Littoral», men på veien dit fant vi en fantastisk liten bortgjemt restaurant i en hage. Så dit gikk vi.
Maten var helt uforglemmelig. I hvert fall min. Og de har bare holdt på siden januar. Veldig morsomt, vi stortrivdes.
Vel tilbake i Numa avsluttet vi Liverpool spillet vi startet for noen kvelder siden. Terje ville ikke være med, så han lå i trampolinen med en drink og beundret stjernehimmelen. Noen må gjøre det også, for det er rett og slett fantastisk. Det er ikke så mye lysstøy fra byer her ute til ankers, så stjernene fremstår veldig klart.
Og så var det klart for snorkling.
Jeg hadde virkelig ikke behov for den opplevelsen igjen. Men Steinar tok med seg Ulla, Terje og Christin og angrep revet fra land. Da er det kortere å svømme. Jeg ble om bord og vasket håndklær. Kjekt å kunne gi gjestene rene håndklær synes jeg.
Men det tok ikke så lange tiden før alle var tilbake om bord igjen. Snorkling var visst ikke den helt store greia. Doggete masker og lekke snorkler. Ikke så veldig hyggelig. Men Christin syntes visst det var helt greit morsomt, for hun la ut på tur inn mot revet igjen uten å si ifra. Jeg fikk lettere hetta da jeg ikke fant henne om bord, ikke rundt båten og ikke i nærheten av båten. Heldigvis er hun et smart menneske og skjønte at jeg lette etter henne. Så hun vinket fra revet. Lettelsen var ubeskrivelig.
Da hadde vi opplevd Petite Anse d’Arlet, og ankeret ble hevet. Vi ville tilbake til Ste. Anne. Det skal handles gaver på markedet. Det er jo helt klart. Og vi kastet ankeret utenfor landsbyen rett før solnedgang. Siden gjester nekter å spise om bord ble middag på «La Dunette» denne kvelden.
På formiddagen dagen etter var det landhogg i Ste. Anne.
Vi viste gjestene våre veien til markedet, og rømte så derfra. Steinar og jeg satte oss på «Le Rendez Vous». For da ser vi dem når de går forbi. Det tok ikke lange tiden. Men da var det på full fart bortover resten av landsbyen. De måtte også på apoteket, for Ulla har fått noe utslett. Etter at de hadde søymfart butikkene og apoteket i Ste. Anne kom de tilbake til «Le Rendez vous». På apoteket trodde de at hun var blitt brent av en manet på ankelen og stukket av insekter på armen og i ansikten.
Veldig merkelig, siden det bare er Ulla som har fått dette. Ingen av oss andre.
Siden det er bursdagen til Terje i dag (jiiiihaaaa, gratulerer med dagen), stakk vi innom «Paille Coco» og bestilte bord til i kveld. Det er jo vår yndlingsrestaurant her i Ste. Anne, så det blir bra. Vel tilbake i Numa flatet gjestene ut i trampolina, og jeg flatet ut i senga. Siesta er undervurdert.
Og disse fantastiske gjestene våre har skjønt at det er påske. Noe vi ikke helt har fått med oss. De har med påskeegg. Med norsk godteri. Som er verdens beste.
Pyntede og freshe tok vi et par drinker i cockpit før vi dro i land. Og da var stemningen på oppadgående. Helt til vi kom til «Paille Coco». Der holdt et band på å varme opp med heavy tromming. Vi hadde jo sett for oss å kunne sitte å prate, noe som syntes umulig. Så vi sa fra oss bordet, og gikk på «La Dunette» isteden.
For å si det som det er…….maten var ikke særlig god, vinen var ikke særlig god og serveringen var usigelig treg. Synd siden det var bursdagen til Terje. Men vi ble da mette. Og det ble også to katter som fikk biffslintrer og and.
Og så var det avreisedag igjen. Etter litt bading heiste vi ankeret og satte kursen mot Anse a l’Ane. En liten bukt ved siden av Anse Mitan. Vi fikk en deilig seilas, og gjestene våre fikk enda mer sol. Nå er de snart ferdig stekt.
Vi var ganske sultne da vi kom frem, men først måtte det bades litt igjen. Jeg prøvde å si ifra at restaurantene stenger etter lunsj klokka 15, men vi var ikke i land før 15:30.
Men heldigvis var de profesjonelle på «Nid Tropical», og ville gjerne tjene penger. Der fikk vi servering. Og serveringsdamen var så profesjonell at hun fikk oss alle til å bestille det samme, selv om vi tilsynelatende kunne bestille fra menyen. Da sparte hun kokken for mye jobb utenom arbeidstid.
Etter maten måtte vi sjekke omgivelsene.
Vi fant det meste av det vi trengte, og ruslet tilbake på stranden.
Trimming på stranden. Dette tror jeg faktisk at jeg kunne orket å følge med på jeg også.
«Lento» ligger også her i bukta. Så på kvelden drakk vi solen ned sammen med dem.
Deretter spiste vi middag på «Jo Jo». Deilig mat, og en overstresset kelner. Men det var veldig hyggelig. Selv om vi selvfølgelig var litt mette etter den VELDIG sene lunsjen tidligere i dag. Vel tilbake i Numa har også gjestene kommet inn i rutinene. Vi dåner i senga før klokka 23. Helst før klokka 22.
Men så er vi også tidlig oppe. Alle er ikke oppe så tidlig som meg, men Christin kommer gjerne tuslende ved 07-07:30 tiden, og Ulla og Terje ved 08 tiden. Så også denne siste dagen som de er her hos oss.
Selv om de ikke skal reise før 15:30, så er det oppbruddstemning hele dagen. Til og med været er i et trist humør. Regn og overskyet. Men litt sol innimellom, så de fikk badet og solt i dag også.
Nå er det ikke så lenge før turen går hjemover til Norge, og da er det godt å ta seg et siste bad.
Og Steinar overrasket stort med søndagsvafler og kaffe.
Men selv om man ikke vil tenke på det, så nærmer avreise seg med stormskritt. Taxi skaffet vi i går, og den kommer og henter dem utenfor butikken klokka 15:30. Og først må jo jentene få på seg sivilisasjonsansiktene sine.
Stakkars mennesker. På med sminke og bukser og sokker og sko og jeg vet ikke hva. Men det er jo slik det er å bo på land. Vi rakk å ta en hade-pils før de måtte reise. Og da vi skulle gå bort til taxien pøste regnet skikkelig ned. Himmelens sluser åpnet seg for å si det sånn.
Men i god tid før taxien kom fant værgudene ut at de fikk være litt snille, så det ble opphold igjen.
Og dermed var det litt snørr og tårer igjen, selv om vi prøvde så godt vi kunne å la være. Det er aldri lett å si hade. Men det er ikke så veldig lenge før vi ses igjen. Og det har vært en glede å ha dere om bord. Samarbeidsvillige og lette å ha med å gjøre. Gledesspredere og muntrasjonsråd. Snille og gode søstrene mine, og den galante svogeren da.
Så var vi alene igjen da.
Godt vi har Pål og Berit på «Lento» til å ta seg av oss. De kom og hentet oss i sin jolle, så dro vi til land og tok en sundowner på stranden.
Vi hadde tenkt å spise middag på «Pignon sur Mer», men der er det stengt på søndager. Og tenk, da måtte Steinar og jeg bare takke for oss og spise i båten. Selv om Berit inviterte på kylling i «Lento». Og hun er ifølge Pål en eminent kokke.
Og det var så godt, og vi ble så stappmette. Skjønner ikke hvorfor folk synes vi er rare som mener at joikaboller må være det ypperste av det ypperste når det gjelder mat.
Hver gang vi har hatt besøk, så er det merkelig å være alene igjen. Men denne gangen hadde en av gjestene lagt igjen en helt uvurderlig gave.
Det betyr at jeg grabbet den til meg først og ble mer eller mindre utilgjengelig i noen dager. Til boken var ferdig lest.
Steinar øser jo ut sin kompetanse om det meste i øst og i vest. Så han har vært i «Lento» og hjulpet til med å fikse watermakeren. Det førte selvfølgelig til både drink i «Lento», og middag i land på oss alle 4. Mat og servering var vel sånn VELDIG ikke så bra, men drinken i «Numa» etterpå var veldig hyggelig.
Også disse hyggelige menneskene må vi si adjø til. Morgenen etter heiste de anker og reiste nordover.
Men de ser vi forhåpentligvis igjen til vinteren, for de skal også gjennom Panamakanalen og ut i Stillehavet. Det ser ut til at vi kan bli en god gjeng med skandinaviske båter.
Når noen drar, så dukker andre opp.
Carina og Conny i «Ultimo» er muntrasjonsråd av de store. Og de skal vi kose oss med helt ned til Grenada. Det blir morsomt.
TO BE CONTINUED………………………………..