Jeg var veldig glad for at jeg hadde vært litt mer forutseende på denne seilasen enn tidligere. Hadde nemlig laget massevis av baguetter med ost og skinke. Noe som betyr at jeg slapp å stå inne å lage mat. Veldig deilig siden bølgene kom fra siden og ikke var særlig hyggelige.
Soloppgang er deilig. Jeg hadde en merkelig opplevelse på min 24-04 vakt. Plutselig begynte Numa å sveive ukontrollert fra side til side. Farten varierte fra 1,4 til 7,9 knop. Kjempeskummelt. Men som den tøffingen jeg er, så vekket jeg ikke kapteinen denne gangen. Etter 5 minutter var det over. Merkelig opplevelse.På turen til San Andres kunne vi seile mesteparten av veien. Men jerngenoaen (motorene) måtte også til pers. Vi måtte holde en gjennomsnittsfart på 6 knop for å rekke frem før det ble mørkt.San Andres i det fjerne. Endelig fremme. Da vi nærmet oss øya ble vi kalt opp av Port Control. De hadde alle dataene om oss men ville ha dem bekreftet. Og så ønsket de oss hjertelig velkommen. Hyggelig.Innseilingen til San Andres by er skikkelig kjempelang. Vi brukte i hvert fall en times tid gjennom kanalen. Og nå er vi tilbake i «turistland».Det obligatorisk skipsvraket er på plass også her i San Andres.Oh yes. Vi er tilbake i turistland. Har hørt at det er mest amerikanske turister her. Her boltrer de seg på revet.
San Andres er merkelig nok en del av Colombia, selv om øya ligger rett på utsiden av Nicaragua. Øya var tidligere en britisk koloni.
Ankringsplassen var ikke så lett å finne, men heldigvis lå både «Alia Vita», «Innamorata» og «Raven» til ankers der. Ikke så veldig vanskelig å finne da. Men dette er ikke en vanlig ankringsplass. Vi får lov å ligge her fordi vi er med i Suzie Too Rally. Noen fordeler har vi over alt 🙂Vi kastet ankeret i det mest fantastisk klare asurblå vannet. Krystallklart.
Etter over et døgn med baguetter lengtet vi etter et skikkelig måltid, så jeg fant frem et par skikkelig feite biffer. Nam-nam.
Men da ble vi kalt opp av «Pisces» som trengte å bli tauet til ankerplassen. Kjølevannet var ikke tilstedeværende og motoren ble overopphetet. Steinar, Dan og Steve la av gårde i jolla til «Innamorata». Vår jolle hadde nemlig ikke lyst til å starte akkurat da. Når det trengtes som mest. Så gutta la i vei på redningsoperasjon, og jeg arkiverte biffen i kjøleskapet. Det ble egg og bacon isteden.
Det var nesten litt morsomt å følge med på redningsoperasjonen. «Pisces» seilte inn kanalen, og fru «Innamorata» guidet dem inn via VHF’en. Hun kunne jo se dem på AIS’en. Da de hadde kommet langt nok inn ventet gutta på dem. Steinar gikk om bord og styrte, for Ken var helt utkjørt, og Steve og Dan tauet med jolla. For en operasjon. Klokka 20 var «Pisces» trygt ankret opp ved siden av «Be-Be» og jeg fikk en klissvåt kaptein tilbake til «Numa». Nok en redningsoperasjon var vellykket gjennomført.
Morgenen etter kunne jeg nyte deilig kaffe i cockpit, og følge med mange av de andre båtene som kom inn denne morgenen. For ikke å snakke om alle turistbåtene som går frem og tilbake med musikk og lykkelige turister.
Men så kom beskjeden om at innsjekkingen var i dag. NÅ. Og alle båtene hadde ikke kommet engang. Alle var sikre på at det var i morgen. Men Julian, vår agent i rallyet, sa at immigration og customs var i marinaen. NÅ. Så om vi vennligst kunne innfinne oss. NÅ. Det er jo en fantastisk service at disse etatene kommer til oss, så Steinar tok med seg et par tre andre kapteiner i jolla (som nå hadde lyst til å fungere), og dro til marinaen og sjekket oss inn. Veldig enkelt, og kjempegod service.
Deretter var det på tide å ta turen i land. Vi måtte jo sjekke ut byen. Det er flotte butikker over alt. Det er restauranter for hver tiende meter, og masse amerikanere.Vi fikk tak i det viktigste. Nemlig internett. Et abonnement fra Movistar, og vi har kontakt med resten av verden.
Steinar fikk da lokalisert reservedelene sine. De har han bestilt med levering her i San Andres. Julian vil hjelpe oss med det. Laderen kommer på fredag ifølge DHL og de andre delene kommer på mandag.
I internettbutikken var det også en skikkelig skrekkinngytende vakthund. Den hadde funnet plassen sin under AC’en.Så ruslet vi videre og kom til en aldeles nydelig strand. Der fant vi også en aldeles nydelig restaurant, med en aldeles nydelig utsikt og med en aldeles skrekkelig service. Både Steinar og jeg var skikkelig irritert etter å ha ventet på kelneren i en times tid. Vi gikk.En pappa leker i sanden med datteren sin. Det var morsomt å se på, for pappa’n var mye mer interessert i å bygge sandslott enn den lille datteren var.Vi fant en annen restaurant med denne utsikten. Kanskje ikke så spennende, men serveringen var eksepsjonell og maten var god. Vi koste oss masse.
Vi har hatt problemer med å ta ut penger i minibanken med vårt internasjonale visa kort. Men vakten i marinaen visste hvor vi kunne gå. Så nå har vi altså lokal valuta. Colombianske pesos. Steinar var ikke fornøyd med internettabonnementet fra Movistar, så han jollet i land igjen etter å ha sluppet meg av i «Numa». Han kom tilbake med ett førsteklasses abonnement fra Claro. Nå er vi i kontakt med verden igjen.
Marinaen ser kanskje ikke så lekker ut, men det er koselig her. Med både en liten restaurant (som kanskje eller kanskje ikke er åpen) og salg av drikkevarer.På kvelden hadde vi fått beskjed om at det skulle være velkomstparty for oss i marinaen. Vel, ingen fra administrasjonen kom og vi måtte kjøpe drinkene våre selv. Ha-ha. Ikke helt samme service som for Gruppe 1.Men vi spyttet som vanlig ikke i glasset av den grunn.Jeff og Tom er glade for å se hverandre igjen. Det er vi alle sammen.
Det var mange trøtte tryner i gjengen i dag. De som kom inn sist har seilt i to netter. Da er det godt å komme seg til båten og bare sove.
Bursdager feirer vi selvfølgelig. Noen med mer stil enn andre. Her på San Andres feiret Terry og Grace sine bursdager sammen.
Først var det en samling i marinaen. Med drink og gaveutdeling. Deretter gikk vi alle 22 personer til restaurant «Gourmet».
Men nå har det seg slik at seilere kanskje ikke tar tidspunkt så høytidelig. Vi var invitert til restauranten klokka 19, og sistemann kom vel ved 19:30 tiden. Restauranten hadde også vært lite forutseende. Istedenfor å gi oss 3-4 retter å velge mellom, ga de oss hele menyen. Det måtte jo bare gå galt. Noen skulle ha forrett, andre ikke. Ingen skulle ha like forretter, og ingen skulle ha like middager. Stakkars restaurant. Personalet fikk virkelig kjørt seg.
Grace var veldig fornøyd med bursdagsselskapet sitt.Etter hvert fikk vi også mat, som smakte helt fortreffelig. Vi kommer garantert til å komme tilbake til denne restauranten.
Alle var ikke like heldige som oss. Da vi fikk hovedretten, begynte de på det andre bordet å få forrettene sine. Stakkars Ken som hadde organisert alt dette. Han hadde bestilt bord til oss på «Bocca» klokka 21. Et sted som spilte levende musikk.
Men etter hvert var vi alle mann alle på dette stedet også. Og her er bevis på at seilere også kan danse. (Trykk på lenken for å se filmen)
Det ble masse raggae musikk, og det var umulig å sitte stille. Massevis av drikke, og massevis av lykkelige mennesker. En rett og slett veldig vellykket kveld. Grace og Terry fikk en flott bursdag.
Vi var ikke hjemme i «Numa» før etter klokka 24. Det må være det seneste på veldig, veldig lenge.
Nå er det også på tide å informere om at vi ikke kommer til å reise tilbake til Panama og Bocas del Toro. Vi har hørt så mye bra om Rio Dulce i Guatemala fra de andre seilerne, så vi har bestemt oss for å legge «Numa» der i orkansesongen. Det er opp en elv, så det er ferskvann. Sikkert bra for båten, selv om vi skal ha den på land. Vi har også fått melding fra Marina Nana Juana at det er plass til oss. Fronteras er en liten by rett i nærheten som visstnok skal være veldig koselig. Dette blir morsomt. Selv om Guatemala kanskje ikke har så godt rykte.
Steinar har brukt den nye kajakken vår. Han ble med «Innamorata» og «Canapesia» ut på baren på revet. Jeg takket pent nei, for jeg skal skrive blogg. Jeg takket også nei til sun downer, for jeg skal skrive blogg. Og så er jeg lei av folk. Masse alenetid på meg.
Folk om bord på disse turistbåtene som kjører forbi hele dagen kan være i overkant nysgjerrige. De kjører forbi på en meters avstand og glaner inn uten blygsel. Og hilser og nikker og smiler. Men en dag ligger Steinar og drunter i bare nettoen. Det høstet jubel i en slik turistbåt, som da snudde for å få en bedre kikk på min kjekke kaptein. Heldigvis hadde han rukket å dekke seg til før de fikk snudd. Så det er så som så med privatliv før kvelden kommer. Da roer ting seg ned.
Selvfølgelig måtte vi på sightseeing på øya. På et hotell i nærheten hentet vi bilene våre. Det var Dan og Lori fra «Be-Be», Chris og Sharon fra «Quicksilver», Samantha og Steve fra «Wanderlust», Ken og Grace fra «Pisces», Jutta og Leo fra «Schloss Ort» og selvfølgelig Steinar og Janne fra «Numa». Fordelt på 4 mules. Alle måtte skrive kontrakt.Ett stykk Mule. Leo sjekker grundig at det ikke er noe feil med farkosten.Klar for avgang. Alle har fått utdelt kjøretøyene sine, så da er det bare å kjøre. For vår bil som det er plass til to personer i måtte vi betale 150.000 Pesos fra kl. 09-18. Det tilsvarer kr. 500,-.
Så bærer det av gårde. Det tok litt tid å venne seg til alt bråket fordi bilene var helt åpne. Men det var deilig med luft fordi det er ganske så varmt. (Trykk på lenken for å se filmen).
Samantha kjørte den første bilen, og fikk tråklet oss trygt og sikkert ut av byen.På hotellet hadde vi fått utdelt gode kart, der alle turiststedene var plottet inn. Øya er bare 11 km lang, så vi mente vi hadde god tid. Først kjørte vi ned østkysten, og det er vakkert her. For det meste rent og pent og fine veier.
Det tusser av slike mules som er sperret på 30 km/t. Noe som er fartsgrensen på øya. Mesteparten av trafikantene kjører slike mules eller scootere. Tusenvis av scootere. Alle kjører uten hjelm og gjerne med hele familien på en scooter, pluss hunder og høner. På større steder fremstod trafikken som noe kaotisk, men det gikk bra.
Første stopp var Casa Museo Isleña. Altså et museum. Huset var i kolonistil og litt over hundre år eller noe sånt.Et koselig hus da.Sol var guiden vår, og pratet i en rivende fart. Hun hadde mye å fortelle på kort tid.Litt av tilbehøret i ett av soverommene. Det er kanskje litt rart for oss fra Norge å ha omvisning i et hus som bare er 100 år, men det var en fin omvisning.Diverse strykejern som har blitt brukt opp gjennom tidene.Kjøkkenet hadde de ute for 100 år siden. De brukte også bladene på trærne som toalettpapir. Har på følelsen av at de forsøkte å få det til å se ut som slavetiden. Men den var da virkelig over på begynnelsen av 1900-tallet?Dette er ifølge Sol en statue av Captain Morgan, en engelsk pirat av verste sort. Han var far til over 200 barn med 48 forskjellige kvinner. Noe hun mente var vanlig for engelskmenn.Omvisningen ble avsluttet med danseundervisning i salsa av alle ting. Damene på en rekke, og herrene på en annen.Vi holdt på å le oss i hjel alle sammen. Særlig fordi dansen går ut på å rulle og jukke med underlivet. Vi europeere er ikke skrudd sammen på samme måte som disse innfødte jentene.
Etter å ha driti oss ut i en 15 minutters tid, viste disse jentene oss hvordan det egentlig skal danses. De krumspringene vi gjorde lignet ikke det minste på dette. Men moro var det.
Heldigvis hadde de et toalett der vi slapp å bruke blader til toalettpapir. Dette er jentedoen. Kreativt skiltet.En dekorert turistbuss.Deretter gikk turen videre til Laguna Big Pond. Det er en liten innsjø midt på øya. Den er fylt med vann fra en underjordisk kilde, og er den eneste på hele øya. Alt annet er regnvann.Her fikk vi også en guide. Armando. Og det er vi glade for. Vi kunne selvfølgelig ha gått rundt for oss selv, men da hadde vi jo ikke fått høre om alt som befant seg her. Armando var en førsteklasses guide.Først gikk vi ned til sjøen, og der var det en rasta landsby. Armando fortalte at dette er etterkommere av de første menneskene som kom til øya på 1600 tallet. Det var rømte slaver fra koloniene. Her fikk de være i fred helt til pirater begynte å herje. Da gjemte de seg her oppe ved innsjøen. Selv om de de var de første på øya, er de nå en minoritet. Livsfilosofien er kjærlighet. Selvfølgelig. I innsjøen bor det kaimaner. Den største er en gravid hunn. Hun ble lokket opp og var nesten tam.Hun fikk litt fisk, og godtok til og med at man klappet henne. Jeg turte selvfølgelig ikke. Man klapper IKKE på en krokodille.Men Sharon er ikke skuggeredd. Hun tro til og klappet for oss alle sammen.Etter at vi hadde hilst på kaimanene, tok Armando oss med på gåtur rundt innsjøen. Dette er et mandeltre og vi fikk smake på deilige ferske mandler alle sammen.Vi fikk se både blå og hvite hegrer.
Armando fortalte at hver morgen drikker rastafolket her en kopp med «tåfis»!!!!! Det er svarte frukter som henger på trærne. En form for belgfrukt. Det er godt for blodomløpet og hjertet. Noe sier meg at det ikke lukter så godt.
Vi fikk vite at det er hann kaimanen som passer på eggene. Alfahannen viste seg ikke. Armando fortalte også masse om rastakulturene og det var veldig interessant å høre på. Det var så pent og prydelig rundt over alt, fordi de passer på nærmiljøet sitt.
Etter gåturen trengte vi litt kaldt å drikke, og det kunne de selvfølgelig servere i landsbyen.Det var deilig å kunne sette seg ned litt, for det er skikkelig varmt.Disse kjevene er musikkinstrument.Kreativ benk.Vi begynte å bli sultne, så det var på tide å få seg lunsj. Men først måtte vi kjøre et stykke. Gjennom en liten landsby.Forbi en fargerik salgsbod av ett eller annet slag.Nydelige blomster har de her også.Etter hvert endte vi opp på West View Restaurant, der vi gasset oss i mat og drikke. Steinar, Jutta og Leo nyter maten.Det gjorde også Dan, Lori, Ken og Grace også.Vi var kjempesulte alle sammen. Steve, Samantha, Sharon og Chris gafler innpå.
Vi hadde tenkt å gå ned på stranden for å bade også. Men det var så langt ned til vannet, og vi var så mette, og det var så mange stener, og så var det så mange turister. Vi kjørte videre.
Nydelige veier langs med vannet her på San Andres.Etter å ha fått tak i både cash og bensin endte alle opp i den botaniske hagen.
Den kunne nok vært fin. Men det er den tørre årstiden, så alt var inntørket. Det fantes ikke en blomst, bare tørre kvister. Så jeg må nok innrømme at det var en nedtur.
Men trappene var mange og laaange og bratte. Dessverre har jeg bare godt av å gå i dem.Vi synes det mest spennene med den botaniske hagen var skilpaddene. Lurer på hvorfor de hadde malt den ene blå. Kanskje fordi den skulle ligne på en blomst, så den passet inn i en botanisk hage.Men endelig var det tid for et bad. Vi råkjørte til Playas De San Luis. I 30 km i timen 🙂Der fikk vi både et avkjølende bad og noe kaldt og drikke. Siden vi er tilbake på «riktig» side av øya, så er vi tilbake til sandstrendene.
Så var det å råkjøre tilbake til byen, for vi måtte levere bilene før klokka 18. Det klarte alle så vidt. Godt at øya ikke er så stor. Men jeg skal si det var deilig å komme tilbake til «Numa» etter en innholdsrik dag.
Armada Nacional passer på oss her i San Andres også. Fantastisk.Vi har også noen rolige kvelder om bord i «Numa». Med hjemmelaget middag og et glass rødvin i ny og ne.
Ellers er det veldig mye prat om diverse reservedeler, utsjekking og de-humidifiers for tiden. Det er mange som trenger å få reparert ting.
Vi har jo flaks i uflaksen da. Ryan på «Poerava» har jobbet med Spectra Watermakere i mange år, så han har vært om bord og hjulpet Steinar. Den vil nemlig ikke slutte automatisk etter endt kjøretid. Den bare fortsetter og fortsetter. Han tror det kan være et kretskort. Og det kan han selvfølgelig skaffe ?
Det er vanskelig å få lagt til land og fylt diesel på denne øya. Så derfor måtte kapteinen ty til dieselkanner. Vi fikk låne noen av «Sisu» og noen av «Honey Ryder».Etter å ha løftet og båret og fylt i over 300 liter diesel var kapteinen ganske så sliten. Han fikk mer mosjon enn på lenge denne dagen. Godt at han er så sterk.Den flytende baren på revet. Hver kveld blir den tauet til land, så den ligger ikke der over natten. Det er bestandig mye folk der.En av de veldig, veldig, veldig mange turistbåtene som går forbi her på ankringsplassen.Enkelte ganger er det noen helt fantastiske farger ute på revet. Det er bare å sette seg ned med en kopp kaffe eller en pils i cockpit og nyte synet.Vi har proviantert igjen. Vi pakket sammen det vi hadde av trillebager og poser og gikk til butikken et kvarters gange fra marinaen. Men innen vi var ferdige hadde vi fylt to store trillevogner med matvarer, så vi måtte ta taxi tilbake. Alt er nå arkivert på dertil egnede plasser.
Vi møtte Jutta også på vei til butikken. Hun hadde glemt iPaden sin der. Og under over alle under. Ingen hadde stjålet den, så Jutta var lykkelig. Der hadde hun nemlig alle kart og værprogram. Ikke hyggelig å miste.
Vi har også vært ute og spist middag med «Be-Be». Restauranten var ikke åpnet enda, så vi gikk en tur i byen. Her er det mye flott gatekunst.Jeg har ikke særlig mye greie på kunst, men dette er et kunststykke for meg.Fortsatt masse mennesker på stranden, selv om solen har gått ned.
Vi koste oss sammen med Dan og Lori på «Peruwok», en blanding av peruviansk og asiatisk mat. Og maten var nydelig. Men i dette landet betyr visst «medium to well done» bloddryppende. Jeg har litt problemer med å takle det.
Vi har også fått vårt Zarpe til den nette pris av USD 80,-. Nå har vi 72 timer på å forlate denne øya. Og vi har ikke fått en eneste reservedel enda. Blir spennende dette her.
Også på ankringsplassen har det vært litt action. Mens vi hentet Zarpe dokumentene i marinaen snudde vinden. Da vi kom tilbake hadde vi 2 fot vann under kjølen, men det fungerte bra for oss. «Be-Be» stikker kjempedypt og hadde heldigvis vært om bord. De måtte ankre opp lenger ut. Og et par andre båter dregget. Men alle klarte seg bra.
Altså dette er kjøttet vi kjøpte her om dagen. Som kanskje, eller kanskje ikke er biff. Det måtte jo testes. Og det er ikke biff. Kanskje bankekjøtt? Kan sikkert brukes til noe.
Nå har mesteparten av båtene i rallyet reist herfra, og dratt til Providencia. «Wanderlust» måtte komme tilbake, for motoren får ikke diesel. Det er jo ikke så bra. Kaptein Steinar hjalp til å finne ut at det var dieseldyr. Etter å ha renset diesel og tank reiste Steve og Samantha av gårde igjen. Men vi ser dem snart igjen.
Turistøya. Morsomt å se på da.Vi måtte også tilbake til supermarkedet. For vi har nå lært at indrefilet kanskje heter «mola fina». Så da kjøpte vi det og håper det er deilig biff. Det gjenstår å se.Noen av de tusenvis av scooterne på øya står parkert foran supermarkedet.Vi rusler gatelangs. Fikk kjøpt nye Reef sandaler, 1 TB harddisk og colombiansk veske. Ikke så dårlig fangst for en tur på land.En annen form for gatekunst.
Men så begynte jeg å bli bekymret for generatoren også. Altså, den kom med de mest merkverdige banke og pipelyder når jeg slo den på. Vi har jo ikke lader lenger, så vi må kjøre generator for å få 220 V.
Etter at jeg hadde bedt Steinar høre på disse rare lydene gikk han forut for å sjekke generatoren. Og da sa det jaggu meg stopp. Ikke noe mer generator. Det var nesten så jeg ble hysterisk. Ikke inverter, lader eller generator………livet i «Numa» var over.HELDIGVIS. Det var denne som var synderen. Ett stykk oppfliset impeller. Herregud så lettet jeg ble. Og kapteinen hadde selvfølgelig en i reserve.
Solcellepanelene er helt fantastiske. Batteriene er fulladet hver dag ved 12-13 tiden. Men det er 12 V. Kan ikke bruke vannkokeren med det. Eller vaskemaskinen. Eller AC’en. Du milde så bortskjemte vi er her om bord.
Etter en slik slitsom dag måtte vi på land og spise middag. Vi gikk på den italienske vi hadde vært på tidligere, men nå var det ikke like hyggelig. Personalet hadde vanskelig med å bevege på seg fant vi ut. Altså treg servering.Vi gikk en ettermiddagstur langs den flotte stranden. Fortsatt masse mennesker så sent.Og jeg begynner å bli gammel. Det var massevis av folk og massevis av nakne jenterumper. På denne øya er det string-bikini som gjelder. Jeg lurer virkelig på hvorfor lekre mannfolk går i de største badeshorts man kan tenke seg, mens jentene viser rumpene. Merkelig.Kapteinen har funnet seg ei ny jente. Men hun virker ikke så interessert.Så var det på tide å rive fra hverandre salongen igjen. Jeg måtte sette mitt blogg forfatterskap på vent da det var på tide å trekke ledninger.Steinar er i gang med å installere sitt nye «batterimonitoreringsanlegg». I over 30 varmegrader.Dette er «Gourmet Cafe» som jeg endelig fikk med meg Steinar til igjen. Måtte nesten dra han med meg ut i jolla, så opptatt var han med det nye anlegget sitt. Men mat må man ha. Sjekk det taket 🙂 Jeg har vært VELDIG flink og sydd fast den ene molaen på en pute. Synes det ble veldig fint. Og herlige farger. Tenk at en guna dame bruker flere måneder på å sy en slik. Uendelig tålmodighet og gode briller må til tenker jeg.
Og ENDELIG fikk vi melding fra Julian om at pakken med laderne hadde kommet.
Disse dingsene koser kapteinen seg veldig med. Blikket ble vått og varmt etter hvert som han pakket dem opp. De blir nok sikkert installert en gang også. Snart håper jeg.
Men først skal vi reise til Providencia. Til de andre i S2R2.
Men aller først fikk vi et gjensyn med «Q4».
Så merkelig å se henne igjen. Vekker både gode og veldig dårlige minner. Riktig båt, feil mannskap. Hun er på vei til Ft. Lauderdale med leveringsmannskap om bord. Der skal hun selges. Lykke til.Grytidlig om morgenen 27. mars heiste vi ankeret og la i vei mot Providencia. En tur på omtrent 10 timer.
Nå har vi vært ganske lenge alene i San Andres og ser frem til å møte alle de andre igjen.
