Ungene har kommet. Vel unger og unger, de er vel mer unge voksne nå. De hadde en lang og strabisiøs tur til Cancun og derfra med fergen til Isla Mujeres. Ida kom fra Los Angeles og Ole Martin fra Oslo, men de kom sammen med fergen. Ida hadde ventet på broren sin på flyplassen. Det var så vidt de rakk 23:30 fergen, men heldigvis gikk det bra. Det hadde regnet litt hele dagen og de var bare litt våte etter jolleturen ut til «Numa». Det ble veldig sent før vi fikk lagt oss. Lenge siden vi har sett avkommet nå.
Endelig er vi alle mann alle.
Jeg er redd disse to kommer til å bli veldig solbrente. De kroppene der har ikke sett sol på veldig lenge.
Gjett om jeg var glad for at de var vel om bord morgenen etter. Da startet uværet som var blitt varslet i flere dager. Det blåste i bøtter og spann og regnet fosset ned. Det meste jeg så av vind var 37 knop her inne i Laguna Makax. Ute på ankringsplassen var det mye dregging, og det var det også i lagunen. Vi dregget bare 10 meter heldigvis. Det var mange som kom seilende inn i lagunen utover formiddagen. «Deep Blue» kom inn og dregget frydefullt rundt halve lagunen. «Pepper» hadde lagt seg mellom to båter i går ettermiddag. Det ble litt dumt når den første båten vil legge ut mer kjetting, den siste båten har ikke mer kjetting og «Pepper» ligger i veien. Det ble en del kjefting fra den kanten. Underholdning på øverste nivå.
Heldigvis løyet vinden en tanke utover ettermiddagen/kvelden. Ole Martin og Steinar hentet pizza fra «Oscar’s» mens Ida og jeg passet på vinden i «Numa».
Heldigvis har vi godt internett om bord. Ole Martin følger rutinene til alle oss andre. Vi må lese internett hver dag.
Det blåser fortsatt mye og det regner litt også. OG det har blitt fryktelig kaldt. Isla Mujeres viser seg virkelig ikke fra sin beste side nå.
Men på kvelden hadde det løyet såpass at jeg fikk mast meg til en tur til «Soggy Peso Bar». Vel, ikke bare jeg da. Jeg hadde tilbudt meg å lage kylling til middag, men folk vil heller i land. Og det er jo forståelig. Vi hadde tenkt oss inn til byen, men det skvulpet veldig da vi kom ut i bukta. Ikke verdt å bli så veldig våte.
«Soggy Peso» sett fra sjøsiden. Forrige gang kom vi jo fra gaten.
Slik ser utsikten ut fra restauranten. «Numita» ligger klar til å ta oss tilbake.
Veldig seriøse folk på restaurant. Kanskje har jeg endelig klart å oppdra dem? Vi hadde det kjempefint. Maten var god, pilsen var god, og Ida’s Margarita var altfor sterk. Så derfor begynte hun å flørte med kelneren.
Den vellykkede kvelden på «Soggy Peso» ble avsluttet med kortspill i «Numa». Det er så deilig å ha ungene om bord igjen. Mammahjertet er lykkelig.
Steinar bedriver multitasking. Leser bok og leser internett på en gang. Han har kapasitet den mannen.
Han tok også med seg Ida og Ole Martin til byen tidlig ettermiddag. Ole Martin måtte ha T-skjorter og Ida måtte ha spagetti bolognese. Alt hadde vært vellykket utenom at det ikke ble kjøpt t-skjorter. Når det begynte å regne da de ruslet gatelangs, hadde de bare gått inn på en bar og tatt en drink. Vanskeligere er det ikke.
Så var det tid for BBQ på El Milagro. Vi fikk lov til å komme selv om det bare var for de som er i marinaen og på hospitset. Vi kjenner jo «Bushpoint», så de inviterte oss som de gode svenskene de er.
Det er fortsatt grått og regntungt, men hva gjør vel det. Vi skal spise deilig mat på El Milagro.
Vi kom litt tidlig, men det gjør jo ingenting når det er så mange hyggelige mennesker å prate med. Vel, for Ida og Ole Martin så var det bare en masse gamlinger. De satt faktisk og pratet med en steingammel malerinne som førsøkte å skjenke Ida på rødvin 😊 En virkelig bohem med atelier rett ved siden av.
Etter hvert ble maten ferdig. Ute ble det grillet red snapper som smakte helt himmelsk og inne på kjøkkenet var det tilbehør for enhver smak. Aldeles nydelig var det.
Det ble selvfølgelig masse skravling etter maten, men tidlig kvelden ble det for oss som ikke bor i marinaen. Vi var tilbake i «Numa» allerede ved 21 tiden.
Isla Mujeres har fortsatt ikke lyst til å vise seg frem i all sin prakt. Det regner og er kaldt. Slik ser det ut i Laguna Makax. Fiskebåtene har base helt innerst i lagunen og reiser ut hver morgen. «Pepper» ligger og koser seg rett bak oss.
Hatty og Phil i «Pepper» skal seile til Bermuda og inviterte til adjø party på «Skulls Landing». Enda en restaurant. Ida hadde ikke lyst. Hun ville være om bord å tegne og lese. Men, hun er ikke 70 enda og har derfor ikke rett til å bestemme selv. Vi reiste alle mann alle og sa ha det bra til Hatty og Phil. Det ble selvfølgelig en skikkelig hyggelig kveld. Med masse drikking og prating med nye og gamle bekjentskaper. Sailing community er til de grader sosialt og inkluderende.
Vi har pyntet til Jul 😊
Jeg har forsøkt å få en siesta i ny og ne. Men kapteinen fyrer opp julefeiringen med musikk i cockpit. Jeg trodde det var party båter som seilte forbi. Men det var det altså ikke.
Disse smånissene har fått lov til å være med.
OK. Du er skikkelig kjekk. Men litt sol på kroppen hadde vært fint. Hvis bare solen kan dukke opp da selvfølgelig.
Det skal sies at solen dukker opp mer og mer. Ida og Ole Martin har faktisk beveget seg ut i trampolinen for å eksponere kroppen for sol. Ida etter en helt usannsynlig «smøre seg inn med sololje» seremoni. Godt å se at hun passer på huden sin, men jeg var glad hun rakk å få litt sol før den gikk ned.
Mona og Per oppholder seg jo også i Mexico. I Cancun tror vi de har oppholdt seg i et par dager før de nå er kommet til Isla Mujeres. De ville jo selvfølgelig komme til «Numa» med en gang, men vi ville så gjerne prioritere våre søte små barn. I hvert fall i en ukes tid. Så de sjekket inn på hotell i byen. Det er selvfølgelig helt fantastisk å se disse menneskene igjen. Vi fisket dem opp i byen, sjekket dem inn på hotellet og tok dem med til «Numa» på besøk. Selv om de må ligge på hotell i noen dager, så betyr jo ikke det at de slipper oss.
Etter en deilig, blåsete, kald dag på «Numa» dro vi for å spise på «Oscar’s». Dette er bakgården hvor vi kunne sitte, men der blåste det altfor mye.
The King? Kan eventuelt tiltales kapteinen, eller til nød Steinar.
«Oscar’s» ligger helt ut i gaten. Det blir jo litt bråkete, men servicen er god. Og det er ikke så bråkete at vi ikke kan prate.
De har et helt fantastisk saltvannsakvarium. Skulle ønske jeg kunne få til noe sånt. Kjekt å se på for oss som ikke dykker da. Så vet vi hvordan det ser ut der nede under vann.
Det var en deilig kveld på «Oscar’s». Deilig mat. Forretter, hovedretter, desserter, kaffe, pils, vin, brus. You name it. Vi tok alt. Regningen var heller ikke avskrekkende. 2.100 Pesos for 6 personer og full pakke. Vi ga sånn omtrent 100 Pesos i driks, og da kom kelneren tilbake gitt, og var misfornøyd. Han poengterte at på denne restauranten var det amerikanske regler med 10-15 eller 20 % driks. Vi ble drittsure, fortalte at vi IKKE var amerikanere, la igjen 200 Pesos til og gikk. Vi kommer nok ikke tilbake hit.
Det er julaften og seilerne samler seg på El Milagro.
Denne julaften er det «Pot Luck» meny som gjelder. Det betyr at alle tar med en rett til å dele med alle. «Numa» tok med kylling med bacon og cremet tagliatelle. Folk i de forskjellige båtene er så kreative og flinke til å lage mat at det bugnet over på kjøkkenet i El Milagro.
Det er i hvert fall en som koser seg. Spiser og drikker samtidig. Best å bruke begge hendene.
Som de anstendige menneskene vi er, startet julefeiringen klokken 14.
Film – Som de ikke fullt så anstendige seilerne vi er, så var festen i full gang klokka 15. (For å se filmen trykk på lengen ovenfor)
Vi nytter maten og hverandres selskap.
Vi ville jo gjerne ha ventet til sånn ca. kl. 17 med å spise. Siden det er norsk tradisjon. Men det var svenskene som hadde satt i gang denne julaften (dagen), så det var bare å følge svenske tradisjoner. Vi fikk alle plass rundt langbordet, under tak. Det var fint, siden det regnet litt og blåste masse. Fredrik i «Bushpoint» satte i gang en musikk quiz og det var ganske så morsomt faktisk. Han spilte masse kjente låter med finsk vri. De var nesten ugjenkjennelige.
Det er jo Mona og Per sin bryllupsdag i dag, og vi prøver å holde på tradisjonene. «Numa» hadde med en 4 liters vindunke til dem. Den ble tatt imot med entusiasme.
Vi nyter julaften på El Milagro. Det er en kjempefin liten marina og jeg håper «Numa» får plass her.
Ida og Ole Martin fant endelig en som var like gammel som dem. Claire tror jeg hun heter. De spilte litt kort med hverandre.
Men, siden julaften begynte så tidlig var folk godt i farta ved 16 tiden. Altså var festen ferdig da. Jeg mener julaften 🙂
Selv om vi hadde avtalt å møte Mona og Per i byen ved 19 tiden, så orket vi ikke det. Vi hadde det altfor godt i «Numa». Vi overlot til brudeparet å feire på egenhånd, og åpnet julepresanger isteden. Litt dårlig samvittighet fikk vi, men vi tviler jo ikke på at de turtelduene klarer seg fint på egen hånd.
Presangene var ikke mange. Men de var fine. Veldig fine. Ole Martin og Steinar var spesielt fornøyde med sine air pods. Særlig siden de kunne logge seg inn på hverandres telefon. Ganske barnslige ble de faktisk.
Vi avsluttet Julaften 2019 med et slag kort. Som Ole Martin vant. Til Ida’s irritasjon, siden hun hadde vunnet alle de forgående.
Det har vært en deilig, avslappende julaften. Kanskje ikke svenskene er så dumme? Tidlig feiring gir plass til så mye mer. Selv om det føles litt rart.
Ida nyter mammas frokost dagen derpå. Hun har blitt jaget opp klokka 10:30, for i dag er det sightseeing dag.
Steinar nyter morgenstunden med internett og kaffe.
Vi har hentet våre Golf Carts og durer i vei sørover. Nå skal vi se HELE Isla Mueres.
Første stopp etter 3 minutter. Vi kunne jo ikke gå glipp av dette.
Det kunne ikke Mona og Per heller.
Vi la i vei med freidig mot. Første stopp skulle være Maya tempelet. Noen ruiner på sørspissen av øya. Når man er i Mexico, må man selvfølgelig se Maya ruiner.
Film – Over alt, på hele øya, er det masse farger. Det er nok til å gjøre oss i godt humør. (For å se filmen, trykk på lenken ovenfor)
Det gikk ikke så veldig lenge før golfbilen vår begynte å rykke og nappe. Den stoppet, for så å starte igjen, og slik fortsatte det. Til slutt fant vi ut at vi måtte ringe og få en ny.
Heldigvis fikk vi mast oss frem til «Kin Hà», en restaurant/bar/strand der vi kunne vente på den nye bilen.
Dette var virkelig ikke det verste stedet å vente på ny bil. Vi fikk oss en drink, og mens jeg var «bagasjepasser» fikk de andre badet. En rett og slett herlig plass.
Noen har det veldig bra. Ida og Mona nyter vannet på stranden til «Kin Hà»
Vi lærer visst aldri. Dette var også et sted med «amerikansk standard». Vi hadde betalt for lite driks. Gutta klarte å skrape sammen nok til 20%.
Det tok ikke lange tiden før vi hadde en ny Golf Cart. Jeg må si at den servicen var helt upåklagelig.
Vi er klare for avgang igjen. Denne gangen med Mona, Per og Ida i en bil og Steinar, Ole Martin og jeg i en annen.
Det er altså veldig vakkert på denne øya. Denne zipliner installasjonen i vannet er nok veldig morsom.
Vi måtte selvfølgelig stoppe å kjøpe is.
Eller kalde kokosnøtter om man vil ha det.
Øya er virkelig ikke stor, så det tok ikke lange tiden før vi var fremme. Det var veldig pent. Masse turister, flere små butikker, is, kaffe, liten restaurant, 7 pesos for å gå på toalettet. Standard opplegg altså.
Endelig fremme i «Punta Sur». Arkeologisk plass.
Men før vi gikk inn måtte vi ha Churros. Det er noe søtt kliss som lages av en deig som minner om vannbakkels. Den frityrstekes og rulles i sukker og kanel. Ganske godt faktisk.
Rent og pent og flott. Ikke så veldig mange turister i dag.
Vi rusler ut mot tuppen og ruinene. Selvfølgelig må denne «gale» familien lage ablegøyer når bilder skal tas.
Det vi syntes var litt trist, var at det ikke var noen informasjon om hva det var, eller når ruinene var fra. Men jeg håper ruinene var ekte, og ikke laget for å være en turistattraksjon.
Vi brukte litt tid på å rusle rundt i ruinene. Det var veldig flott.
En selfie må vi selvfølgelig ta på denne flotte plassen. Se på alle de vakre menneskene 😊
Etter å ha ruslet rundt på «Punta Sur» en stund var det på tide å kjøre videre. Og da var det bare en vei å kjøre. Nordover. Noe vi gjorde.
Film – Det er veldig morsomt å kjøre Golt Cart på Isla Mujeres. Heldigvis har storm og regn for det meste gitt seg, så vi fikk sol og varme. Deilig måte å oppleve øya på.
Vi kjørte litt rundt i forskjellige sidegater for å finne en restaurant, siden vi var sultne. Men 25. desember er Julaften her i Mexico, så vi måtte kjøre helt tilbake til byen.
Går det an å ha gladere farger?
Der fant vi selvfølgelig en deilig plass å spise. «Mamacita» skulle vise seg å være ALT et hjerte kunne ønske seg.
For eksempel drikke i uendelige mengder. Det var bare å be om påfyll i beholderen.
Jeg fikk servert et digert kjøttstykke. Det bestilte Ole Martin også. Han var ferdig å spise før jeg hadde kommet kvartveis, så han fikk halvparten av min også. Hva gjør man ikke for barna sine.
For en fantastisk utsmykning av en fasade.
Etter å ha spist og ruslet litt rundt, var vi klare for å kjøre videre. Vi tenkte at Sac Bajo, som er landtungen som danner den ene siden av Laguna Makax der vi ligger til ankers, ville være spennende. Så vi kjørte av gårde. Etter en stund fant vi ut at det var ganske kjedelig terreng, en rett vei med vann på den ene siden og hus på den andre. Så vi snudde og stoppet på «Sea-crete Spot» for en sundowner.
Vi fikk oppleve en fantastisk solnedgang
Det var selvfølgelig ikke folk på stranden så sent, så vi fikk upåklagelig oppmerksomhet fra kelnerne.
Stort vakrere blir det ikke.
Siden vi var på stranden fortsatt jeg å lete etter en kokosnøtt jeg kunne plante. Den som er om bord på «Numa» begynner å skrante. Jeg fant en liten kokosnøtt som jeg tenkte jeg kunne plante, og spurte gutta i baren hvorfor den var så liten og sa jeg ville plante den. Det ble stor oppstandelse. Den kunne jeg IKKE plante, for den var dårlig.
Dermed gikk en av kelnerne av gårde og fant en til meg. En kokosnøtt som hadde begynt å spire. Han til og med beskar den for meg. Utrolig. Og …. jeg fikk en pose jeg kunne bære den i.
Vel, vi har lært. Vi ga 20% driks da vi gikk. En herlig sundowner var det
Det har vært en morsom og lærerik dag. Etter å ha sjekket hvordan Mona og Per hadde det på hotellrommet var vi lykkelige for å komme tilbake til «Numa».
Så var endelig dagen kommet. VI HAR FÅTT PLASS I MARINA EL MILAGRO.
Jeanette sendte meg melding om at den store katamaranen hadde reist, og plassen vår var klar. Så jeg var forberedt da Steinar kom tilbake. Han skulle vært i butikken, men valgte selvfølgelig å flytte først.
Da sier vi farvel til Laguna Makax. Jeg håper vi kan bade snart.
Jeg var overlykkelig over å ha Ida og Ole Martin om bord da vi skulle ta opp ankeret. Kjettingen var full av gjørme og stinket. Massevis av fiskesnører hadde også tvinnet seg inn. Så jeg brukte fjernkontrollen til ankeret (som virket i rykk og napp), Ida spylte kjetting og kuttet fiskesnører. Ole Martin dyttet kjettingen ned i brønnen og kapteinen styrte skuta. Opp kom ankeret. Smått om senn.
Vi stoppet på fuel docken for å tanke opp. Kjekt å ha fulle tanker. Man vet aldri hva som kan skje.
Det skjedde litt på fuel docken også da. Vi måtte forhale, for det kom en luksusyacht og la seg bak oss. Da fikk Ole Martin litt å se på, da to rålekre småjenter tok bilder av hverandre på fordekket på den båten. Det de var mest opptatt av var å vise frem rumpene sine i minimale bikinier. Ole Martin koste seg med synet. Jeg mistenker at det gjorde faren hans også 😊
Så er vi fortøyd i El Milagro. For oss en ny måte å fortøye på.
Vi hadde 3 påler og en brygge å forholde oss til. Vi fikk kastet lasso på alle pålene, og heldigvis stod Fredrik fra «Bushpoint» og ventet på oss. Han tok linen i land. Fendere hadde vi klargjort så de lå langsetter skroget. Alt var helt perfekt, men for et spetakkel. Har de ikke hørt om utriggere?
Etter at kapteinen hadde gått gjennom alt av fortøyninger, lå vi stødig i Marina El Milagro.
Det er litt deilig må vi innrømme. Å ligge til brygge. Det er bare å rusle i land. Jolla må ikke låres. Vi blir ikke våte hver gang vi skal i land. Rett borti veien er supermarkedet. Og rett borti veien den andre veien er byen. Og rett ved siden av oss ligger «Bushpoint». Nå har vi det godt.
Da er vi endelig alle mann alle for andre gang. Alle vi som skal være i «Numa». Ida har flyttet inn til Steinar og meg, og Mona og Per har flyttet inn i «Numa». Vi er lykkelige.
Slik er utsikten vår utover vannet nå. Det er ganske så deilig å sitte på fordekk en stille kveldsstund å bare nyte livet.
Enkelte er ikke redde for å bade i marinaen.
Ut på tur aldri sur
Film – Det er nok bare jeg som synes det er ekkelt å bade i marinaer. Man vet jo at enkelte slipper ut septiken om natten. Men, det synker jo til bunn, og det er mange som bader.
Nå har heldigvis finværet funnet veien til Isla Mujeres igjen. Vi nyter livet i trampolinen, på stranden og på restauranter. Noen ganger spiser vi i båten også. Og vi spiller kort.
Stranden i El Milagro.
El Milagro har ikke bare sykler vi kan låne, men også padlebrett. Etter litt øving viser Per seg å være en ekspert.
Ida nyter livet om bord i «Numa».
Det gjør Ole Martin også. Særlig når han kan dykke ned i cyberspace.
Andre nyter livet på stranden med varm sol, kald pils og svalende skygge. Livet blir ikke stort herligere enn det.
Heldigvis synes Mona og Per det er morsomt å lage mat, så enkelte ganger kan vi nyte hjemmelaget middag om bord i «Numa».
Noen stille kvelder har vi også. Lange samtaler på forskjellige nivåer, eller vi spiller spill.
Sundownere på fordekk har vi mange av.
Den svenske og halve norske Hem familien koser seg på fordekk. Det er lett å se hvem som har vært i solen, og hvem som ikke har vært det.
Som i alle marinaer, så vil de selvfølgelig ha plass til flest mulig båter. Siden vi har gnukket oss inn mellom to stolper og okkuperer omtrent to plasser, så har vi fått beskjed om å rotere 90 grader. Det skal vi selvfølgelig, men siden vi allikevel måtte slippe fortøyningene, så tok vi en tur til North Beach.
Dette er stranden ved byen
Vi nærmer oss North Beach og trafikken er sterkt økende
Vannet er helt fantastisk. Turkis og gjennomsiktig.
Film – Det er hit alle turistbåtene tar med passasjerene sine. ALLE kommer hit. Det gir oss selvfølgelig masse å se på, og høre på. Alle båten spilte forskjellig musikk med høyest mulig volum.
Selv om det var mye bråk så er utsikten helt uforglemmelig. Her bruker de Numabåter for charter. Lekkert.
Vi fikk badet alle sammen. Turistbåtene gikk jo frem og tilbake hele tiden og gravde opp store bølger. Det gjorde det litt vanskelig å komme om bord i «Numa» igjen. Men vi er jo tøffe vikinger, så det gikk bra.
Kapteinen nyter en kald pils på fordekk.
En Numa look alike turistbåt. Det var mange av disse Leopard båtene som fraktet turister. Må si jeg synes den ser overfylt ut.
Ved 17 tiden returnerte vi til El Milagro. Jeg må nok en gang få skryte av kapteinen på «Numa». Han er eksepsjonelt dyktig til å manøvrere og fikk oss på plass på den minimale plassen vi hadde fått tildelt uten problemer. Så nå ligger vi hekk til hekk med en helt ny Leopard 49. Eierne er fra Israel og de er ikke her. Kun ett mannskap, og han vasker og vasker hele dagen.
Vi har vært i byen igjen. Til Idas store glede har vi shoppet.
Film – Vi havnet på en deilig restaurant som ga oss en fantastisk service. Som de gjør på alle restaurantene vi har vært på. I dag var det gatemusikanter/dansere som underholdt oss. Det er sånt liv at det er vanskelig å ikke bli glad.
Hmmm, her blir det visst byttet penger eller noe. Vel, regningen ble betalt. Nå har vi jo lært. 20% driks må det være, og her var det virkelig verdt hver krone. Jeg mener peso.
NYTTÅRSAFTEN. Hurra. Vi har overlevd ett år til.
På formiddagen hadde vi en skikkelig sjau om bord i «Numa». Det ble vasket og gnukket både inne og ute, så nå er hun skinnende ren til det nye året.
Heldige oss som har mannskap som ikke er redde for å jobbe. Vel, ikke alle da. Ungdommene glimret med sitt fravær.
Per og Steinar syklet til butikken og kjøpte champagne og en kagge med rødvin. Vi har så vi klarer oss.
Jentene har gjort seg klare for kvelden. I nyinnkjøpte kjoler. Mexican style.
Vorspiel hadde vi i «Bushpoint» sammen med «Deep Blue», «La Mischief» og «Think Twice». Der spiste vi fingermat, drakk sjampis og ble gode og brisne før vi gikk opp for å spise nyttårsmiddagen i marinaen.
Vi fortsatte vorspielet i marinaen. Maten var jo ikke riktig ferdig.
Steinar og Per har pyntet seg, og skåler i sjampis. Eric hadde lagt frem morsomme hatter, selvlysende armbånd, fløyter og annet nyttårsstæsj.
Ida har også pyntet seg.
Familien Hem feirer siste kvelden i 2019
Vi fikk servert grillet fisk, ribs og masse godt tilbehør
Kokkene holdt styr på flokken som står i kø for mat. Det smakte helt perfekt.
Ida og Ole Martin holder koken og nyter maten de også.
Enkelte tar pynten et hakk lenger enn andre.
Personalet i marinaen mottar velfortjent hyllest. De har gjort kvelden minneverdig for oss alle sammen.
Det var fortsatt tidlig på kvelden, så vi reiste inn til byen for å se på fyrverkeriet. Mona og Per ville gå (!!!!!), og var dryppende våte da vi møtte dem igjen. Det begynte nemlig å regne. Uten at det la en demper på humøret. Vi gikk forbi ved kirken der fyrverkerifesten skal være. Der var det dekke på sikkert 100 bord med hvite duker og nydelig oppdekning. Men ingen gjester foreløpig. De stod under tak på omkringliggende bygninger. Det regnet mer og mer, så vi fant oss en pub med parasoller. Kaldt er det jo ikke, så bare vi har godt selskap, en drink og er noenlunde tørre, så går det bra.
Her er det en som fryser og en som ikke fryser. Ida og DeAnne venter på fyrverkeriet på «Sardinia» pub.
Heldigvis sluttet det å regne før klokka ble 24, og vi gikk bort på festplassen ved kirken. Du milde måne det var masse folk. Og ganske så morsomt til tross for at klaustrofobien hadde lyst til å ta meg. Det var dundrende musikk fra digre høyttalere og en speaker som kjappet og pratet og underholdt.
Nedtellingen startet: 10, 9, 8, 7, 6……osv. Per er klar med sjampisen.
Film – En diger menneskemengde fylt av feststemning. (For å se filmen, trykk på lenken ovenfor)
Jihaaa. 2020 Velkommen. Dette kommer til å bli et fint år. (For å se filmen, trykk på lengen ovenfor)
Godt Nytt År til turtelduene.
Da fyrverkeriet var over og folk begynte å bevege seg andre steder, ville den norske delen av Hem familien hjem. Veldig overraskende, siden vi har de yngste medlemmene. Partyløvene Mona og Per ville på ingen måte tilbake til «Numa», så de fortsatte festen i byen. De finner jo veien hjem på egen hånd. Heldigvis var det ikke kjempelang kø på taxistasjonen. Det er nok mye på grunn av praksisen her. De fyller opp taxiene med folk som skal samme vei. Kjekt.
VELKOMMEN 2020. Håper du har mye godt å by på.
Vel, man kan vel si at året ikke begynte så godt i nabobåten. Den andre Leoparden. Siden vi ligger cockpit mot cockpit, så ser vi jo alt som skjer der. Jeg var tidlig oppe som vanlig og observerer ei nydelig jente i gullkjole som forsvant inn i «C-Star» (som båten heter). To minutter etterpå kom en rasende mexicaner som het Carlos og lurte på om jeg hadde sett jenta hans. Jeg vet jo ikke om det var hans jente, men bekreftet at jeg hadde sett ei jente som gikk inn i båten. Det skulle jeg ikke gjort. Jeg skulle skjønt at dette var et sjalusidrama. Etter å ha ropt og skreket og banket på dører og luker (jeg prøvde å roe han ned), knuste han døren med et brannslukningsapparat han hentet i marinaen. Heldigvis banket han ikke jenta som til slutt dukket opp, men de fortsatt krangelen oppover i marinaen. Hun ble anklaget for å ha et forhold til Michael (som er crewet som vasker hele dagen). Michael dukket opp på formiddagen og har nå et forklaringsproblem for eierne av båten. Ikke morsomt for han som faktisk ikke har et forhold til jenta. Ja, ja. Litt underholdning på morgenkvisten ble det jo.
Vi håper Per også får et godt år. Selv om han ser litt redusert ut her. Slik er det med dagen derpå.
Mona og Per ville slett ikke la seg hemme av «dagen derpå», og la ut på tur med kajakken. Det må vel være en av de få gangene den har vært på en lengre tur.
Selv om det var første nyttårsdag, og formen var ganske laber hos enkelte, så dro Steinar, Mona og Per på party til «La Mischief» utenfor North Beach. Det skulle være et bade party, og de hadde det helt fortreffelig.
Vi andre roet det i «Numa» og gikk ut for å spise. Det var ikke så enkelt, siden alt var stengt. Utenom «El Comejen». Selv om det ikke ser ut som om Ole Martin likte maten, så var den faktisk veldig godt.
Ida spiste faktisk den beste burgeren hun hadde smakt. Ifølge henne selv.
Så er det jo slik at alle gode ting tar slutt. I hvert fall besøk fra barna. De må jo tilbake til jobb og sitt vanlige liv.
Ida har funnet litt tilbake til sitt kreative overskudd og gleder seg til å komme hjem til T og katten i Los Angeles.
Ole Martin er lei av å være i båten og gleder seg til å komme hjem til venner i Tønsberg.
Det er så deilig å ha hatt dem på besøk denne julen. Nå er det lenge til vi ser dem igjen, selv om Ida har lovet å komme hjem til Norge til sommeren. Det gjenstår å se. I hvert fall var det lett å sende dem av gårde. Med ferge til fastlandet, taxi til flyplassen og fly hjem. Godt med voksne unger som kan ta vare på seg selv.
Svensk/norsk duell. Mexican Train Domino er på gang. Med popcorn, sjokolade, potetgull og pils. Det er bare Steinar og «Bushpoint» som har spilt det spillet tidligere. Vi andre lærer fort, og det er kjempemorsomt. Jeanette er en skikkelig vinnerskalle.
Mona og Per tar til stadighet turer på egenhånd. Men Michael på «C-Star» og Steve på «Willow» begynte å legge ut massevis av fortøyninger. Michael fortalte at nå kom det drittvær igjen, så det var best å fortøye skikkelig. Det hadde ikke kapteinen på «Numa» hørt noe om, men etter en liten sjekk på været ble det lagt ut flere fortøyninger hos oss også.
Film – Været tok seg opp mye tidligere enn vi hadde forutsett. Men heldigvis hadde Mona og Per skjønt at det kom til å bli dårlig vær, så de hadde kommet tilbake fra dagens sykkeltur.
Det er nok riktig som vi har hørt tidligere. Her på Isla Mujeres kommer nordavinden sånn omtrent hver 14 dag og lager kødd. I lagunen var det flere som dregget. «Numa» kastet på seg i fortøyningene og vinden plystret i masten. Vi var lykkelige for at vi lå godt fortøyd i marina.
Hva skal man si? Å ta med disse folka på restaurant kan være en utfordring.
Livet i marinaen er trivelig. Bråkete til tider, men trivelig. I en diger motorbåt på brygga er det en fyr som spiller aldeles fantastisk musikk. Han spiller elektrisk gitar på ettermiddagen. Nydelig, beroligende musikk. Mannskapet på «C-Star» har fest. Ikke ofte, men noen ganger. Og så prater han med folk på mobilen. Hele natten. «Bushpoint» er gledesspredere, og vi koser oss med dem. Folk bader fra brygga !!!! Dem om det. Vannet er i hvert fall varmt.
Så er det på tide å dra på tur igjen. ChiChen Itza neste. Da må vi over til fastlandet med denne fergen. Det er den som skifter farge på lysene når den nærmer seg land. Skikkelig lekkert.
Mona og Per er klare. Selv om klokken bare er 6 om morgenen.
Humøret er på topp. Vi er oss 4 fra «Numa», Jeanette og Fredrik fra «Bushpoint» og Jane og Mel fra «Deep Blue».
Turen fra Isla Mujeres til Cancun tar bare 18 minutter og koster 300 Pesos tur/retur pr. person. I Cancun ventet en representant for turselskapet på oss, og kjørte oss i en liten minibuss til der turistbussen ventet på oss. En deilig buss med deilige seter, så vi installerte oss og sa : «ChiChen Itza neste» . Men så enkelt var det ikke. Først ble vi kjørt til der vi skulle betale. Altså kontoret til turselskapet. Vi måtte ta med alle tingene våre, for det var ikke sikkert at vi fikk samme bussen til turen videre. Mona påtok seg ansvaret som reiseleder (og det kan hun jo), og gikk for å betale resten av billettene våre.
Etter en del venting og køståing i en suvenirbutikk 😊 ble vi geleidet tilbake til samme buss som vi kom i. Mistenker turselskapet for å skvise mest mulig ut av turistene. Er det så nøye da. Dette kan vi jo. Men hele denne turen kommer på utrolige 850,- Pesos pr. person. Det er NOK 425,- for en tur som varer hele dagen. Med mange opplevelser. Mona har klart å prute noe helt fantastisk.
Guiden vår het Arturo og var et oppkomme av informasjon. Han pratet HELE tiden. Mye om Maya kulturen selvfølgelig som var veldig interessant. Men, da han begynte å forklare om matematikken til mayaene datt jeg ut.
Første stopp var en gammel maya by som heter Valladolid. Her fikk vi klar beskjed om være tilbake i bussen om 20 minutter. De ville IKKE vente på folk. Så vi halset av gårde.
Vi rakk å kjøpe kaffe. Vi hadde jo ikke fått vår daglige dose med morgenkaffe før vi dro.
Gatene så helt ordinære ut. Ingen mayaer som vi kunne se.
Siden ingen mayaer var å se, tok vi med oss kaffen og gikk til parken. En aldeles nydelig park, der disse to skulle måle krefter. Merkelig greie. Men de er jo søsken da, så søskenrivalisering gjelder selv om man har passert 50.
Og her fikk vi se maya indianere. Vi går ut fra at de var ekte, og de danset en krigsdans for oss. Veldig flott.
Etter dansen kunne man ta bilde av/eller med dem. For en liten sum selvfølgelig. Eller en donasjon ble det kalt. Noe sier meg at maya kulturen er blitt skikkelig kommersialisert.
Så var det bare å halse tilbake til bussen. Arturo hadde vært veldig spesifikk. Vi ble kjørt fra hvis vi ikke kom i tide. Vi rakk det akkurat.
En annen litt morsom historie fra bussturen var en stopp vi hadde i jungelen. En tissepause. Der ble vi tilbudt å kjøpe myggspray. Til kun USD 12 for en pytteliten flaske. Arturo fortalte om de mest grusomme sykdommer vi kunne få hvis vi ble stukket av mygg. Vi hadde heldigvis med vår egen.
Endelig var det tid for lunsj. Det var en plass langt inn i huttiheita som heter Yaaxkiin. Dette må vi vel si, uten problemer, er et sted laget for turister. Og bare det. Arturo hadde selvfølgelig fyrt opp under på bussturen. Ved å fortelle om guder og sjamaner. Vi ble helt bergtatt.
Vi ble først introdusert til en sjaman som kunne rense svarte krystallstener for uønsket energi. Slik at stenen ble bare din. Disse stenene trekker til seg både god og dårlig energi, og trenger å bli renset med jevne mellomrom. Vi måtte selvfølgelig kjøpe stenen. When in Mayaland, do as the Mayans 🙂
Deretter ble vi sluset inn i et kjempestort lokale, med BARE suvenirer.
Det var faktisk mange veldig fine ting man kunne kjøpe. Det er sjelden jeg lar meg overtale, men det gjorde jeg her.
Jeg kjøpte et lite smykke med stjernetegnet mitt. Zac. Det er 19 stjernetegn i Maya kalenderen. Min Zac går fra 11. februar til 2. mars. Det har med harmoni å gjøre. Vel, hvem trenger ikke litt harmoni i livet sitt. Mona og Per gikk også fem på her og kjøpte sine stjernetegnsmykker. Livet skal heretter bli en enda bedre dans på roser.
Etter suvenirbutikken skulle vi kjøpe tequila. Det er Mexicos nasjonaldrikk. Vi måtte selvfølgelig smake på flere av dem, og mange smakte godt. Men, som de avholdne menneskene vi er (kødda), så kjøpte vi ingenting.
I et annet stort lokale fikk vi servert lunsj. Buffeten med maya, mexicansk og internasjonal mat var inkludert i prisen. Vi kunne spise så mye vi ville. Men drikkevarene måtte vi betale selv. (3 pils 180 Pesos) Hvor mye bøtta med tequila som Jeanette og Jane bestilte vet jeg ikke hvor mye kostet.
Det var deilig å få i seg litt mat. Logistikken var forbausende bra, og håndterte mange mennesker uten problemer. Vi måtte ikke stå i kø for mat, og drikke vi bestilte kom umiddelbart. Veldig bra rett og slett.
Film – Vi fikk også underholdning i form av to unge jenter og en mann som danset for oss. Veldig imponerende. De hadde glass og flasker på hodet som de aldri mistet under dansen. Jeg ble svimmel bare av å se på dem. (For å se filmen, trykk på lenken ovenfor)
Stapp mette ble vi kjørt til Al Cenote X-Cajum, et kvarters tid unna.
Her skulle vi bade i et slikt hull i jorden som vi bare har sett på film. Nesten helt sirkelrundt og kjempedypt. Det er et sted man forbinder med ofringer til gudene. Kanskje ligger det massevis av skjeletter på bunnen.
Alle måtte utstyres med svømmevester, om man skulle bade eller ikke. Jane, Melvin, Steinar og jeg skulle ikke bade, så vi tok med oss svømmevestene og en pils ned til vannkanten.
Ned til vannet gikk det en grottelignende tunell med masse trapper. Det var ganske langt ned.
Det var mange som badet etter hvert.
For en opplevelse. For de som ikke tror at skjeletter kommer og drar dem ned i hullet. Huff, så makaber jeg er. Sikkerheten var helt på topp.
Vi avsluttet svømmeturen med en kald pils i restauranten på toppen. Før vi ble kjeppjaget tilbake til bussen 😊
Jeg fikk et fan-bilde med Arturo. En kjempeflink guide som fikk oss alle engasjert.
Så er vi her. Endelig. I det mytomspunnede Chichen Itza. Vi fikk se pyramiden og de 5 omkringliggende templene.
Arturo hadde ansvaret for oss utenlandske turister, og han malte en ganske bestialsk fortelling om ofringer og oppdragelse av krigere. Guttene ble tatt veldig tidlig fra mødrene sine og oppdratt til å bli krigere. Det gjør litt vondt i hjertet å høre til en nåtidens mamma som aldri har opplevd noe skikkelig vond.
Dette er idrettsplassen hvor de berømte ballspillene ble spilt. Over alt var det inskripsjoner som viste mye av hendelsene. Ganske bestialsk ballspill der taperne ble henrettet. Halshugget.
P1060160
Her er en av inskripsjonene. Hvis jeg ikke tar feil viser det hvordan det tapende laget ble dømt til døden. Det er helt fantastisk hvor godt bevart det er.
Her satt adelen å så på lekene.
I dette tempelet ble folk ofret. På toppen ble hjertet skåret ut av kroppen deres. De ble ofret til gudene for å få gode avlinger, flere barn, bedre vær osv. osv.
Det er jo noe man har både sett og hørt om tidligere, uten at det gjør det mindre bestialsk. Men noe som var veldig interessant var det som skjedde da vi stod i den nordlige enden av pyramiden. Da skulle Arturo demonstrer akustikken i tempelet på toppen. Vi måtte alle sammen klappe i hendene helt i takt. Etter hvert som vi fikk det til, kom det et merkelig ekko der oppe fra. Magi som Arturo sa. Det er lyden som Kukulcan gir fra seg. Mayaenes fjærkledde slangegud. Arturo sa det egentlig var en fugl, som kunne se ut som en slange med vinger da den fløy.
Skikkelige turister. Vi fikk en times tid der vi kunne gå og gjøre som vi ville.
Vel. Ingen kommentar.
Det var usannsynlig mange selgere av suvenirer selvfølgelig. Men vi oppfattet dem ikke som påtrengende. Noe som gjorde besøket til en enda mer positiv opplevelse. Da er det også letter å kjøpe noe. Siden det var rett før Chichin Itza stengte var det også lettere å prute. Og der er Mona en kløpper. Hun og Per kjøpte opp til flere «må ha» suvenirer. Til en billig penge.
For å komme til Chichen Itza har vi kjørt gjennom en tidssone. Det er en times forskjell mellom Isla Mujeres og innlandet i Mexico.
På veien tilbake holdt Arturo faktisk munn hele veien. Vel, han sang litt for oss da. «I did it my way» med Frank Sinatra. Alle passasjerene ble kjørt til sine respektive hotell, før vi, som de siste, ble sluppet av ved fergene til Isla Mujeres.
Det var vidunderlig å kunne sette seg ned i cocpit i «Numa» litt over klokka 22 om kvelden. Vi trodde vi skulle slokne umiddelbart, men vi trengte nok litt debriefing etter en innholdsrik dag. Vi ble sittende å prate til nærmere klokka 24. For en herlig dag det har vært. Slitsom, men herlig.
En velkommen gjest tidlig om morgenen. Pelikanene bruker fortøyingspålene som hvileplass.
Jeg er jo oppe grytidlig hver morgen, og etter en dag som i går må man jo google Zac. Som er mitt maya stjernetegn. Der står det at jeg får gjort mest tidlig på morgenen, mens det dabber av utover dagen. Måtte nesten le. Det stemmer ganske så godt. Så nå henger Zac rundt halsen min, og skal gi meg harmoni. Det som er litt morsomt med de mayanske stjernetegnene er at kalenderen ble rekalkulert i 2012. Vi husker jo alle at da skulle verden gå under. Heldigvis, så gjorde den ikke det. Men om vi har fått de riktige stjernetegnene kan man jo diskutere.
Vidunderlig morgen.
Samling i marinaen. Vi skal ha enda en fest.
Sailing community er helt fantastisk når det gjelder å inkludere folk og å sette i gang sammenkomster. Så også her i Marina El Milagro. Vi hadde det veldig morsom med å lage til mat i «Numa». Det skulle være grillparty. Vi kuttet søtpoteter, poter og løk. Vi saltet og pepret med litt olje og puttet alt i poser av aluminiumsfolie. Det kan vi steke i komfyren i marinaen. Det samme gjorde vi med gulrøtter og brokkoli. Digre stykker med kjøtt ble saltet og pepret. Mango, epler og banan kuttet vi opp til dessert. Dette blir bare SÅ godt.
Gutta boys tar seg en drink før solen går ned.
Vel, det ser ut som vi bare drikker. Men vi har spist også altså. Og det smakte veldig godt. Det kan kanskje se ut som jeg har tatt copy/paste fra tidligere bilder. Det er en illusjon. Det er bare fordi vi er omtrent de samme folkene, på det samme stedet.
Her er beviset. Fredrik nyter maten. Sammenkomsten varte selvfølgelig til langt på natt for enkelte. Admiralinnen la seg «tidlig», mens kapteinen holdt liv i festen til siste åndedrag.
Heldigvis fikk vi faktisk mat. Ovnen på kjøkkenet klarte å streike på en dag som denne. Dårlig gjort. Potetene våre ble ikke så godt stekt, men det ble grønnsakene. Det går greit å knaske litt poteter når resten av maten var kjempegod.
Festen hadde faktisk blitt stoppet av en vakt som hadde bedt dem om å dempe seg. De hadde spilt høy musikk og danset. På bordene. Voksne folka. De som bodde på hotellet hadde ikke fått sove.
Det var en redusert gjeng som stod opp sånn utover formiddagen. Steinar knasket smertestillende og Mona var ikke tilsnakkende. Per var i god form da.
Siste natt med gjengen. I morgen reiser Mona og Per hjem til Sverige.
Vi hadde en deilig siste tur til byen med svenskene. De fikk shoppet, vi fikk deilig mat på «La Catharina», butikken ble besøkt og frokost til i morgen ble kjøpt inn.
Veggkunst på «La Catharina». Ganske så flott synes vi.
Det ble selvfølgelig ikke sent etter nattens eskapader, så vi var tidlig hjemme i «Numa».
Den siste morgenen i «Numa» brukte Mona og Per til å pakke de siste tingene sine. De har usannsynlig mye bagasje, så det blir nok overvekt på flyet vil jeg tro.
Før de reiste MÅTTE barfe Mona heises opp i masten. Og som den flotte storebroren han er, så fikset jo Steinar det.
Here we go. Mona på vei forbi bommen.
Hun kom helt opp til salingshornet. Ikke skuggeredd den jenta.
Godt å være nede igjen da 😊
Men så var det på tide å dra. Mel og Jane kom innom og sa adjø og vi stoppet hos Jeanette og Fredrik også. Mona og Per har fått seg flere nye venner i seilermiljøet. De er lette å ha på besøk, og vet å by på seg selv, så det er ikke vanskelig å forstå. Vi kapret en taxi oppe på hovedveien, og vekk var herr og fru Hem Mattsson.
Etter at gjestene reiste fikk Steinar slukket behovet for båtjobbing. Det er lenge siden sist. Han fikk ordnet med masse av tauverket rundt hele båten og byttet dieselfilter og olje på styrbord motor. Det ble det mye griseri av, så både han og båten måtte vaskes etterpå.
Stillheten senket seg deretter over «Numa». Fredrik lurte på om vi ville være med til byen å spise middag. Men det orket vi ikke. Det var også BBQ i marinaen denne kvelden, men det ville vi heller ikke. Isteden ble det hjemmelaget middag i «Numa» og serie på Netflix.
Jeg havnet til køys tidlig som vanlig, og Steinar fikk alenetid. Jeg hørte Steve og Cindy kom tilbake fra byen og lurte på om Steinar ville komme over å ta en pils. Det hadde han IKKE lyst til. Ikke så veldig merkelig egentlig. Selv en sosial kar som kapteinen kan trenge litt alenetid en gang i blant.
Så brukte vi noen dager på å ordne i båten. Den andre motoren fikk nytt dieselfilter og ny olje og håndklær og sengetøy ble vasket. Det er ikke så enkelt å få det tørt fordi det blåser og regner ganske mye. Vi har også spilt Mexican Train med Jane, Mel, Jeanette og Fredrik. Det er kjempemorsomt selv om jeg aldri vinner. Jane og Jeanette popper det deiligste popcorn, så da er det verdt å tape litt.
Vi har hatt folk på middag. Noen av våre favorittfolk. Her er Rommy og Gerard på «Annalena»
Og Jutta og Leo på «Schloss Ort».
Dette er jo folk vi reiste sammen med på Suzie Too rallyet og det er så hyggelig å se dem igjen. Denne gangen serverte jeg kylling i løkfløtesaus. Eller det kunne ha vært det hvis seilerfolk bare kunne komme tidsnok. Noe jeg skulle visst at ikke skjer. Løken var ikke særlig spenstig lenger og sausen var litt sånn grøtaktig. Men hva gjør vel det. Godt var det, og selskapet var fortreffelig.
For å reise nordover til Florida må vi vente på «været». Og «været» her på Isla Mujeres kommer som sagt hver 14. dag. Altså, det dårlige være kommer hver 14. dag og varer noen dager. Så vi må vente på «værvinduet».
I påvente av værvinduet har vi ligget i marinaen. Vi har vasket og ordnet og gjort «Numa» klar for overfart. Det er lenge siden sist nå. Vi har vært (selvfølgelig) på diverse restauranter rundt hele Isla Mujeres med våre seilervenner. Men vi begynner å bli rastløse.
Et tidsfordriv er da å mate måkene. Disse måkene skriker ikke slik som de i Norge. Det er veldig morsomt å kaste mat opp i luften og se at de fanger den før den når vannet.
Vi har spilt Mexican Train med «Bushpoint» som ligger ved siden av oss. Jeanette popper det mest fantastiske popcorn, og liker slett ikke å tape i spill. «Numa» har også introdusert dem til kortspillet «Liverpool», noe som slo litt for godt an. Det tar omtrent like lang tid å spille som Mexican Train (3-4 timer), og Jeanette nøyer seg IKKE med en omgang hvis hun taper.
Værvinduet har åpnet seg og nesten alle skal reise hver sin vei fra Isla Mujeres. Farvel middag på «Rosa Sirena’s»
Leo og Jutta skal reise tilbake til Europa denne sesongen. Men først skal de til Cuba.
Vi hadde en vidunderlig kveld på «Rosa Sirena’s». Maten var helt fortreffelig, vinen gikk rett til hodet på oss, kelnerne leverte den beste service, regningen var gigantisk og vi nøt det i fulle drag.
Desserten var enorme kakestykker. De var rett og slett perfekte. Ikke for søte og passe myke. Helt som norske kaker altså. Perfekt.
Det var fint å være sammen med våre gode seilervenner denne siste kvelden på Isla Mujeres. Noen av dem kommer vi nok aldri til å se igjen, mens med andre vil kanskje kursen krysse hverandre igjen,
«Bushpoint» gjør seg klare til å reise. De skal tilbake til Europa. Selge båten og få en ny «Bushpoint» på 55 fot i Frankrike til sommeren.
Film – Adjø Jeanette og Fredrik. Hyggelig å bli kjent med dere. Lykke til på ferden, Da reiser de også til Cuba. (For å se filmen, klikk på lenken ovenfor)
Så hadde alle reist, og det var vår tur. Jeg hadde gjort klar lettvint proviant i tilfelle ruskete vær. Klokka 08:00 hadde vi tatt alle fortøyningene og lagt i vei med kurs Key West. Jihaaa, det er lenge siden vi har vært på overfart. Dette blir spennende. Amerika neste.
FORTSETTELSE FØLGER