Det jeg ikke fikk fortalt i forrige reisebrev, var at kapteinen fikk råtakjeft da han sjekket oss ut i går. Uten å tenke oss om hadde vi tatt med Numa fra St.Lucia til Martinique uten å sjekke ut. Deretter hadde vi ikke sjekket inn i Martinique, for vi skulle bare være der under 24 timer for å hente Ida og Ole Martin. Deretter tok vi dem med tilbake til St.Lucia uten å sjekke ut av Martinique eller inn i St.Lucia. Da ble det kaos når vi plutselig skulle sjekke ut to ekstra personer. Illegale innvandrere var det de var. Heldigvis slapp vi en ekstremt høy bot (som marinaoffiserene truet med), bare vi forsvant så fort som mulig. Noe vi gjorde.
Så klokka 7 om morgenen hadde vi lagt Rodney Bay og St.Lucia bak oss, og satte kursen mot Bequia.
Det ble en gyngete tur med masse bølger inn fra siden, og mye vind. Men slettes ikke så ille som jeg husket fra sist gang i 2005. Vi ble ganske våte der vi satt på fordekk, og det er like greit, for her er det varmt.
Ankeret ble sluppet i Admiralty Bay på Bequia sent på ettermiddagen. Her blåser det heftig og begeistret, og Steinar og Per dykket på ankeret. Det satt helt perfekt.
Og mens solen gikk ned………
………..nyter vi vår første ankerdram.
Mona og Per lagde middag til oss, med det noe av det siste kjøttet fra Las Palmas. Okse indrefilet og svin i terninger med rødvinssaus og poteter. Fantastisk godt.
Og mens vi spiste kom Erik og Britt fra «Harry Z» på besøk. Vi fikk dessverre ikke pratet så mye med dem, siden vi spiste. Men det vil vi ta igjen en annen gang.
Vi avsluttet kvelden med Liverpool.
Morgenen etter var jeg grytidlig oppe for å passe på vinden. Det har blåst kraftig i natt. Og ved kvart på 7 tiden på morgenen kom en lokal herremann kjørende. Han solgte baguetter. Og de var varme. Og luktet herlig. Måtte bare ha selv om de kostet EC$ 10 pr stk. Altså rundt 35 kroner. Det jeg ikke tenkte på var at innen folk hadde stått opp var baguettene blitt kalde og harde. Men de skled ned allikevel.
Etter hvert våknet jo folk, og Mona og Per påbegynte sin favorittsyssel her i karibien. Nemlig snorkling.
Kapteinen fikk i løpet av dagen tak i Willie som arrangerer sammenkomster på stranden. Han var selvfølgelig i fyr og flamme da Steinar sa at vi nok ble 20-30 mennesker. Vi regnet med at det kom folk fra omtrent 10 norske og svenske båter. Så feil vi kan ta. Steinar opprettet en gruppe på Facebook, og inviterte de vi hadde kontaktinformasjon til, med beskjed om å si ifra hva de ville spise (svin/kylling eller hummer), og betale 25% depositum før fredag. Til oss.
Og lokalitetene for bryllupet på julaften måtte sjekkes. Vi satte oss i jolla og reiste til «Jack’s» på Princess Margaret Beach.
På Jack’s var det aldeles nydelig. Deilig mat og blide folk som serverte. Her bestemte Mona og Per seg for at de ville ha «Etter bryllupet samling». Julefesten hos Willie er rett ved siden av, så vi kan gå rett fra bryllup til julefest. Det blir veldig bra.
Etterpå gikk vi langs stranden, og Mona og Per fant stedet der vielsen skal finne sted.
Vi fikk oss også en pils på den lokale «bula» helt sist på stranden. Det luktet marijuana lang vei, og serveringen gikk i et veldig sakte tempo. Men til slutt kunne vi nyte vår kalde pils.
Selvfølgelig får vi også tid til å bade. Masse bading.
På kvelden besøkte vi vår favorittrestaurant fra 2005. Heldigvis var den fortsatt her, og ser nøyaktig ut som den gjorde den gang. Mac’s Pizza.
Og pizzaen var akkurat så god som vi husket. De driver faktisk ekstraservice også på Mac’s. For da vi kom var vi kliss våte. Himmelens sluser hadde åpnet seg da vi alle var godt plassert i jolla på vei til Mac’s. Det første vi fikk servert var håndklær. Skikkelig service.
Mona og Per har også vært en tur i Kingston på St. Vincent, sammen med bryllupskoordinatoren Susan. De var på et par offentlige kontorer og signerte massevis av papirer for å få lov til å gifte seg. Mona har kostet på seg både manikyr og pedikyr, så hun blir nok en vakker brud.
Julaftenarrangementet hos Willie har tatt helt av. Ryktene sprer seg vilt og uhemmet rundt hele ankringsplassen. Og vi blir både svensker, nordmenn, australiere, engelskmenn, irer og jeg vet ikke hva. Det blir litt av et party.
Lille julaften pyntet vi til jul.
Og vi latet som det var julaften. Mona og Per gifter seg jo den dagen, og den skal de få ha for seg selv.
Det var selvfølgelig ikke så fryktelig mange gaver, men de vi fikk ble satt behørlig pris på. Vi skulle avslutte lille julaften med deilig mat, og gikk på «Whaleboner».
Man kan vel si at dit går vi ikke igjen. Men vi fikk jo mat til slutt da.
Så opprant endelig julaften og bryllupsdagen. Mona og Per var ganske så spente da de stod opp. Sommerfuglene flakser rundt i magen. Formiddagen ble brukt til å bade, og å ta imot enda flere påmeldinger til kveldens arrangement hos Willie. Nå er vi oppe i 85 personer, så jeg tenker Willie er kjempefornøyd. Steinar og Ole Martin reiste inn med resten av depositumet.
Og ved 14 tiden var vi alle pyntet og klare i Numa.
Klokken nærmet seg 15, så Steinar jollet først inn Ida, Ole Martin og meg. Og så hentet han brudeparet.
Det ble en fantastisk romantisk seremoni. Presten spurte til og med om det var noen som hadde innvendinger mot giftemålet. Helt som i en amerikansk film. Slikt skjer jo ikke i norske eller svenske kirker. Vi måtte også signere vielsesattesten i 3 eksemplarer. På et bord i sanden på en strand i karibien. Det kan jo ikke bli mer romantisk enn det. Og jeg sippet og gråt gjennom mesteparten av seremonien. Men det er jo slik det skal være.
Etter vielsen kastet Mona brudebuketten, og den var det Thea i «Seas the Day» som fikk tak i. Det var mange av våre seilervenner som hadde møtt opp, og alle fikk champagne da vielsen var over.
Og så måtte vi en tur på «Jack’s». Litt mat må vi ha før festen om kvelden. Mona og Per hadde reservert bord til oss.
Så mens solen gikk ned begynte alle de andre feststemte seilerne å ankomme julefesten. Og det ble en heidundrende fest. Det blir jo det når ca. 100 personer feirer julen på en strand i Bequia. Maten smakte fortreffelig, vinen fløt i rikelige mengder, myggen koste seg med leggene våre, regnet holdt seg unna og alt var helt perfekt.
Brudeparet var de første som sa takk for seg. De ville vel ha litt tid alene om bord i Numa. Deretter kastet Ida og jeg inn håndkleet, men når Ole Martin og Steinar ga seg, det har jeg ingen anelse om.
Dagen etterpå ble en VELDIG forsiktig og rolig dag. Steinar ble syk på morgenkvisten, og vi ertet han med at han er for gammel til å feste så hardt. Altså trodde vi han var fyllesyk. Men det varte i flere dager, så da måtte det være et virus eller noe.
Morgenen opprant med en fantastisk dobbelt regnbue.
Det er enkelte av våre seilervenner som er i overkant service-minded. Anne og Øyvind fra «Anneke» kom innom på morgenkvisten. Med tomgodset fra i går. Altså den kjempedigre vinflasken vi ga til Mona og Per i bryllupspresang. Den ble fortært i går, og de tenkte at Mona og Per ville ha den som en suvernir. Men jeg tror ikke de har plass i kofferten.
Resten av dagene på Bequia brukte vi til å bunkre opp litt, bade og slappe av. Winfield i «Friendship Side» har solgt oss vann, brus og pils. Kjempedyrt, men vi slipper å handle på land. For 48 flasker 1,5 liter vann, 2 kasser pils (bokser) og 1 kasse cola betalte vi ED$ 620,-.
Men alle eventyr på ta slutt en gang. Også vårt i Admiralty Bay på Bequia. For denne gang i alle fall. Tirsdag 27 desember klarte vi å få halt ankeret om bord, og satte kursen mot Tobago Cays. Nok et karibisk paradis. Turen gikk veldig fint. Ikke mye vind, og heller ikke mye bølger.
Da vi begynte å nærme oss Tobago Cays tårnet plutselig skyene seg opp, og vinden tiltok betraktelig. Vi fikk så vidt kastet ankeret utenfor Petit Rameau før regnet høljet ned. Altså i ekstreme mengder. Dessverre hadde jeg ikke fått opp ankerkula, og innen den var oppe var jeg søkk våt. Det var som å stå i en varm dusj.
Været hindret ikke Per og Ole Martin i å dykke på ankeret. Vi må jo sjekke at det sitter som det skal før vi kan ta en ankerdram.
Da vi hadde kommet sånn noenlunde i orden ble vi oppsøkt av en mengde mennesker i båter med morsomme navn. De skulle selge oss diverse ting. Deriblant Neill som solgte grillopplevelser på land.
Vi hadde ikke trodd det var noen restauranter eller noen fasiliteter her i det hele tatt. Men ting har øyensynlig skjedd i løpet av de 11 årene som har gått siden sist vi var her. Vi har nok lyst til å spise grillmat på land her ja. Men ikke akkurat i øs pøs regnevær. Isteden ble det Joikaboller og Maxiboller med potetmos. O herlighet. Nydelig mat. Nestemann som kommer på besøk får ikke komme ombord hvis de ikke har med Joikaboller.
Dagen etter var Steinar og Ole Martin redningsmenn. Jolla på nabobåten hadde slitt seg uten at de hadde merket det. Men det gjorde vi.
Det viser seg at det blåser altfor mye til å snorkle på revet. Og det er veldig synd. Vi hadde så lyst til at Mona og Per skulle få den opplevelsen. Men været er det ingen som kan gjøre noe med. Til land dro vi i alle fall.
Det er ikke snorkleutstyr til alle. Så Per, Mona og Ida snorklet, mens Steinar, Ole Martin og jeg satte oss på restauranten og tok en pils.
Etter at snorklerne også hadde fått seg litt å drikke, gikk vi til den andre siden av denne lille øya Petit Bateau.
Der prøvde Mona og Per seg på snorkling igjen, men det var ikke akkurat spektakulært. Det blåser fortsatt i bøtter og spann. Men jeg fikk i hvert fall badet litt.
På kvelden kom vi oss endelig på land til grillet mat. Og vi ble hentet av Carlos. Det inngikk i prisen på EC$ 100,- pr.pers.
Da Steinar, Mona og Per var på jolletur i morges for å sjekke forholdene, stoppet de hos «Sandvita». En svensk båt. Og disse ble våre middagskamerater i kveld. Lars og Ann i «Sandvita» og deres gjester og barn.
Maten smakte helt fortreffelig. Bedre enn på Bequia faktisk. Og selskapet var hyggelig. Vi spiste fisk, hummer og kylling med en helt utrolig variasjon av tilbehør. Stekte bananer, ris, grønnsaker og andre ting som jeg ikke vet hva er. Men spist ble det.
Det ble ikke veldig sent. De er så ordentlige disse svenskene, så vi i Numa avsluttet kvelden med et slag Liverpool.
Og så var det avreisedag igjen. Vi må begynne å tenke på turen nordover til Martinique, for å avlevere gjestene våre. Men først har vi fortsatt mange ting å se og gjøre.
Neste stopp er 45 minutters seiltur fra Tobago Cays. Saline Bay på Mayreau. Forrige gang vi var her lå vi i Salt Whistle Bay, men der er det visst stapp fullt. Dessuten er det morsomt å oppleve noe nytt.
Og de første vi treffer er «Harry Z».
Etter at vi hadde kastet ankeret, og Per hadde sjekket at det satt som det skulle, jollet vi til land i hui og hast. Vi tenkte at det kanskje gikk an å få litt mat og noe å drikke på stranden. Mona og Per hadde svømt i land.
Siden vi tenkte at vi bare skulle være på stranden, hadde vi nesten ikke på oss klær og heller ikke sko. Og det var ikke noe mat å oppdrive på stranden. Vi måtte opp i landsbyen gitt. Og opp dit er det en bratt betongvei. Men man er da viking. Vi labbet oppover betongen (og i gresset ved siden av) og håpet å finne et vannhull ganske fort.
Vi måtte LANGT opp i bakken før vi fant den første restauranten. «Combination Cafe» hadde en fantastisk utsikt, hyggelig personale, deilig mat og iskald pils. Så vi fikk frokosten vår.
Mona og Per lider av virketrang, så de klatret videre opp bakken etter maten. Etter litt diskusjon, klatret vi andre etter også.
Det var verdt turen. Utsikten på toppen var helt fantastisk, og jeg omkom ikke av hjertestans eller noe. Selv om vi peste ganske heftig da vi kom frem. Jeg tror nok at føttene mine vil ha det ganske vondt i morgen. Men det er jo i morgen.
På veien ned igjen fant vi Britt og Erik fra «Harry Z» i en plankehaug av et vannhull. Så da måtte vi selvfølgelig sjekke ut det stedet også. Her er det Mack som regjerer (jeg tror det var det han het). Han aler opp landskilpadder, og lovet dyrt og hellig at de ikke blir brukt som mat. Han selv var en dekorert kokk (3 ganger), og hadde nå startet for seg selv, og han dyrket sine egne grønnsaker i hagen.
Etter en liten drink der, ruslet vi videre nedover bakken. Da kom vi til en usannsynlig festlig bar som heter «Righteous & the youths», og vi MÅTTE selvfølgelig stoppe der også.
En skikkelig rastafari bar der det stinket marijuana. Relax man. Respect.
Men det holdt med en liten drink. Da hadde vi fått mer enn nok, og lengtet tilbake til Numa. Så vi vaklet videre nedover bakken.
Vel tilbake i Numa fikk vi alle en velfortjent siesta. Etter hvert kom Britt og Erik fra «Harry Z» over med bildene fra bryllupet til Mona og Per. Og det var mange flotte bilder. Etter en stund forsvant de tilbake til «Harry Z», og vi spiste tapas som Mona og Per hadde gjort i stand. Vi hadde fått mer enn nok av trim i dag, så vi avsluttet dagen med de to siste omgangene i Liverpool. Ida vant igjen, så heretter får ikke hun notere resultatene mer.
Og så var det avreisedag igjen. Vi må nordover. Så ved 12 tiden heiste vi ankeret og satte kursen mot Bequia igjen. Det var frisk vind, så vi heiste storseilet. Men da vi oppdaget at det var opp mot 30 knop i kastene, kom det ned igjen så fort som f….. Dermed motorerte vi de 5 timene tilbake til Admiralty Bay på Bequia.
Vi gikk i land på kvelden for å spise litt, og den historien har jeg ikke lyst til å dvele mer ved. Lite vellykket besøk på «Maria’s Cafe» vil jeg si. Men etterpå gikk vi en liten tur rundt i byen, og her er det gjort klart til nyttårsaften i morgen. Parken er pyntet med 1000 vis av lys. Det blir morsomt å se i morgen.
Og så er det siste dagen i det gamle året 2016. Dagen startet helt fantastisk med sol, varme og deilig frokost.
Steinar reiste inn til byen og sjekket oss ut, for vi reiser grytidlig i morgen. Mona og Per fikk snorklet, og vi fikk bunkret opp med brus og pils av «Friendship Side» igjen. Steinar tok seg endelig tid til å prate litt med han. Han driver også med polering og rengjøring av båter. Noe Numa trenger desperat. Når han sier at han skal ha US$ 850,- for å polere hele Numa, så tror vi kanskje at han ikke snakker helt sant. For det er usannsynlig billig. Vi får se når vi kommer tilbake på nyåret en gang.
Etter en stund kom Conny og Carina fra «Ultimo» jollende bortom. De skulle til Jack’s og spise lunsj, så vi ble med. Det passet seg også sånn at Mona og Per var ferdige med å snorkle samtidig. Ida og Ole Martin hadde vi sendt til Mac’s tidligere på dagen. De vil være der hvor det er godt internett.
Vi ble enige med «Ultimo» om å komme bortom med litt champagne før vi reiser til land og spiser nyttårsmiddag.
Tilbake i Numa møtte dette synet oss:
Vi ble litt forsinket bort til «Ultimo», for da vi var ferdig pyntet, og klare til å gå i jolla pøste regnet ned igjen. Men det går jo over, så etter hvert kunne vi nyte «boblene» hos Conny og Carina i deres Amel. En aldeles nydelig båt.
Vi lovet å komme tilbake før kl. 24 for å se på fyrverkeriet sammen med dem. Det blir sikkert mye flottere å se det fra ankringsplassen, enn inne fra parken. Så da passet vi på da det var opphold, og fortet oss i land og til taxien som tok oss til «Sugar Reef».
Sugar Reef er rett og slett et fantastisk sted, med en avslappet men elegant atmosfære. Det føltes nesten litt som fra kolonitiden (slik jeg tror det var). Høflige kelnere, deilig mat, oppmerksom eier og interessert manager. Det er hun som tok fellesbildet av oss, og dro oss fra det ene stedet til det andre for å ta best mulig bilde.
Taxituren tilbake var akkurat like spennende.
Vi avsluttet 2016 om bord på «Ultimo». Port Elizabeth hadde spandert et spektakulært fyrverkeri. Altså helt annerledes enn de 3 nødrakettene som ble sendt opp for 11 år siden. Og vi fikk en helt fantastisk utsikt til begivenheten. Klokka 01 i det nye året lå vi utslitt i sengene våre i Numa. Godt fornøyd med dagen og kvelden, og med 2016. Måtte 2017 by på bare fantastiske opplevelser.
Som vanlig må jeg si, er det å våkne i et nytt år ganske vondt. Og særlig når klokka er 6 om morgenen, og man har sovet i nøyaktig 5 timer. Men hva gjør man ikke for å få gjestene sine trygt frem til Martinique. Helst før flyet går.
Og litt over 7 om morgenen var vi på vei ut av Admiralty Bay og på vei mot Marigot Bay på St.Lucia. Det ble en i overkant lite behagelig tur. Både vinden og bølgene kranglet med oss, og traff oss midt i fleisen. Folk var fyllesyke, og hadde fått altfor lite søvn. OG regnet pøste ned med jevne mellomrom.
Men ved 7 tiden om kvelden kunne vi endelig hekte oss fast i en bøye i Marigot Bay. Jeg dånte umiddelbart i senga, og registrerte ikke engang at folk gikk ut for å spise. Våknet bare så vidt og fikk kledd av meg, før jeg sov videre helt til morgenen.
Jeg våknet 12 timer senere og var fit for fight. Deilig å føle seg uthvilt. Steinar jollet inn og sjekket oss inn og ut. Vi reiser videre i morgen tidlig. Mona og Per ble også jollet i land. Vi skal møte de senere på «Capella Marigot Bay Resort and Marina». Siden vi ligger på en av deres bøyer, får vi bruke fasilitetene til hotellet. Som svømmebassenget. Vi har ikke lyst til å bade akkurat her, for det er litt for innestengt og sumpaktig. Selv om det er så idyllisk at man kan gråte.
Vi tok en liten jolletur før vi dro på hotellet.
Det er en veldig liten bukt, men det florerer av restauranter og små butikker. Og etter en liten jolletur satte vi kursen mot hotellet.
Etter å ha spist litt, gikk vi ned til Mona og Per på det nederste bassenget. Det er to nemlig. Det nederste er mye mindre, og det er mindre folk. Der solte vi oss, badet og drakk pils i mange timer. En helt nydelig opplevelse. Og vannet var ferskvann. Uten klor. Har ikke vært så ren på mange måneder :).
Etter å ha solt og solt og badet og badet, tok vi en rusletur inn til landsbyen. Her var det også veldig idyllisk. Nå har jeg til gode å se noe som er stygt.
Vel tilbake i Numa fikk vi slappet litt av før turen gikk videre til «Doolittle’s» for enda mer mat. Ida og Ole Martin nektet å være med. Og siden de er voksne, så kan de gjøre som de vil. Vi andre dro i hvert fall. Det ble tapas på oss. Selv om jeg var stappmett fra tidligere på dagen, fikk jeg trykt i meg noen kyllingvinger. Og godt var det også. Ikke rart jeg eser ut som en sperreballong.
Senere på kvelden fikk vi trimmet det av. Vel, biljard er kanskje ikke så anstrengende, men morsomt er det. Vi spilte par mot par, og Steinar og jeg vant. Noe som selvfølgelig førte til diskusjoner, da verken Mona eller Per er noen som liker å tape. Men det gjør ikke Steinar og jeg heller. Bare for å berolige, vi er fortsatt venner.
Da vi gikk ved 22:30 tiden var vi vel de siste som gikk. Betjeningen var i ferd med å ta kasseoppgjøret. Litt tidlig vil jeg si. Midt i sesongen.
Vel tilbake i Numa hadde Ida og Ole Martin hatt det fint, og det hadde heller ikke vært flere flaggermus. Ikke etter at vi flyttet frukten inn. De hadde nemlig vært å forsynt seg av de overmodne bananene i går natt. Og det er noen grisete dyr.
Og så var det avreise dag igjen. Først kunne vi nyte litt frokost og kaffe. Kapteinen måtte også inn å betale regningen vår i marinaen. Løsepengene som han kalte det. Det hadde visst blitt billigere enn han trodde. Endelig noe som er litt billigere. Det liker vi.
Så ved 11 tiden tøffet vi ut av Marigot Bay, og satt kursen mot Martinique. Det ble selvfølgelig en humpete tur, men på langt nær så ille som fra Mayreau til St.Lucia. Og 15:30 kastet vi ankeret utenfor Ste.Anne på Martinique. Nærmeste nabo er «Seas the Day». Igjen. De må jo tro vi forfølger dem.
Vi jollet bort og sa hei, og så reiste vi inn til Ste.Anne for å få noe og spise. Ste.Anne er en aldeles nydelig liten by, og Mona og Ida var spesielt begeistret da det var massevis av morsomme små butikker.
Men mat var det verre med. Det viste seg at matservering ikke starter før klokka 7 om kvelden. Så da fant vi en liten restaurant med deilig utsikt. «Paille coco». Og der satt vi til serveringen startet. Men i mellomtiden kunne vi nyte utsikten og solnedgangen.
Jeg fikk bestilt et par forretter. Men siden ingen av oss skjønner fransk, så tok jeg bare en av hver av de to som var tilgjengelige. Og de smakte fantastisk. Steinar hadde hentet Erik-Andrè, Hilde og Thea fra «Seas the Day», så da var vi fullt bord da serveringen startet.
Maten var veldig god, så her ender vi nok opp igjen.
Så kom siste dagen med ungene om bord. Det betyr altså ikke at de står noe tidligere opp. De slapper av som de bestandig har gjort. Steinar, Mona og Per jollet inn til Marine. Steinar for å sjekke oss inn, og Mona og Per for å leie bil. Begge oppgavene var vellykket. Så Mona og Per dro på sightseeing på Martinique og vi andre ble i Numa.
Ida fikk det som hun ville, og ble servert «Spagetti a la mamma mysterium». Til hennes store begeistring, mens vi andre synes det er litt «comme si comme sa». Kvelden brukte vi på land og mat og drikke på «La Dunette» sammen med «Seas the Day». Veldig god mat der også. Men vi måtte ta tidlig kvelden, for Ida skal av gårde grytidlig i morgen.
Selvfølgelig er det litt spetakkel når Ida skal reise. Manglende papirer, og for lite plass i bagasjen og jeg vet ikke hva. Men til slutt senket freden seg over Numa.
Og så var det over. Begge barna mine har reist av gårde. Ida grytidlig på morgenen. Vi var oppe klokka 04:30. Og Ole Martin på kvelden. Det har vært helt fantastisk å ha dem om bord, og jeg savner dem allerede.
Mine herlige unger. Men livet går videre, og forhåpentligvis er det ikke årevis til jeg ser dem igjen.
Så da er vi bare 4 personer igjen i Numa, og 2 av dem skal faktisk reise fra oss i morgen. Men først skal vi kose oss litt.
Vi gikk på oppdagelsesferd i Ste.Anne og omgivelsene.
Først var vi inne i Ste.Anne og vandret gatelangs helt til enden av byen som slutter i strand. En vakker liten strand. Og vi var innom markedet som var åpent. Der var det VIRKELIG mange flotte ting. Lokalt håndverk, krydder, mat, vin og rom.
Deretter gikk vi tilbake samme veien, og til stranden på den andre siden der vi ligger ankret opp. På veien dit må vi også opp en bratt bakke, men heldigvis var det et vannhull på veien. Der fikk vi oss litt is og en pils.
Videre gikk vi forbi kirkegården. Den var veldig vakker.
Men endelig var vi på stranden. Etter hvert fant vi en restaurant helt i vannkanten. Det var andre steder som var finere, men de lå ikke i vannkanten. Derfor ble det en med plastikkstoler. Og jeg må bare si, når man har badet (noe vi gjorde), og sitter på plastikkstoler i våt bikini, så bli man veldig klam i …… ja altså, her behøver jeg ikke å utbrodere noe mer.
Maten vi fikk var kjempegod. Steinar har kjøpt fiskeutstyr, så jeg håper vi får Red Snapper på kroken, for det var det jeg spiste.
Da vi var godt fornøyd med mat og strand og utflukt, ble Mona og Per anbragt i Numa, mens Steinar og jeg dro på provianteringstur. Det er kjekt når man har bil, og det er mye billigere på Martinique enn de andre plassene vi har vært så langt. Så da vi kom tilbake ble Numa fylt opp med vann, brus, pils, mel, serials og masse ting som har lang varighet. Deilig å få det gjort. Og da vi kom tilbake hadde Mona og Per pakket sakene sine og vasket lugaren og badet. Flinke folk.
Avskjedsmiddagen tok vi på «Paille Coco». Det er virkelig en hyggelig restaurant. Erik-Andrè, Hilde og Thea ble også med.
Maten var aldeles nydelig, og nå håper jeg at vi får Dorado også når vi fisker. Jeg må bare lære å lage saus.
Men siden Mona og Per skulle reise grytidlig dagen etter, ble det ikke veldig sent. Vi tok en pils da vi kom tilbake til Numa, men alle var trøtte. Og det er en litt oppbruddsstemning om bord.
Så er da altså dagen kommet. Mona og Per har også reist, og Steinar og jeg er alene om bord. De siste par månedene har vært helt fantastiske, og det er først og fremst Robert, Mona og Per som har gjort reisen over Atlanteren til et eventyr som vi vil huske med glede. Vi har jo hørt om andre som ikke har hatt det like greit på overfarten. Som måtte stoppe på Kapp Verde for å bytte mannskap, eller rett og slett måtte returnere til Las Palmas. På grunn av mannskap som ikke fungerte. Det var aldri noe problem om bord i Numa, og takk til dere alle for det. Vi vil aldri glemme denne fantastiske turen, og håper dere kommer på besøk igjen.
