12.12.2017 – 03.01.2018 Jul og Nyttår med Ole Martin og Ida

Så har vi ligget på svai her utenfor Saint George’s i natt. Klokka 03:00 ringte vekkeklokka. På tide å heise anker. Etter en kopp kaffe og klargjøring av «Numa» seilte vi avgårde fra Grenada klokka 03:45.

Etterhvert kom også sola opp. Og det var en vakker soloppgang.
Så stille som dette var det hele veien. Da blir man ikke sjøsyk.

Det var på det nærmeste flatt hav i dag. Også mellom øyene. Tror aldri vi har opplevd det før. Det betyr jo at hele turen gikk for motor.

Kapteinen trenger å ha noe å henge fingrene i. Her renser han tauet som ikke ser pent ut etter oppholdet i vannet i Port Louis Marina.
Her er det potente baugspydet. Andre har kanskje en meter, men da må Steinar ha 1,5 meter. Minst.
Da er tauet renset og klart for bruk igjen.

Når man har vært på plasser helt usannsynlig mange ganger, så blir det heller ikke så mange bilder.

Men vi stoppet i Admirality Bay på Bequia i nesten to dager.

Vi er ikke i Bequia uten å gå en tur på «Jack’s».
Vi er heller ikke på Bequia uten å gå innom «Mac’s». Denne gangen skaffet Ida seg en liten venn der. Godt hun ikke tok den med om bord.

Så gikk ferden videre til Rodney Bay på St. Lucia, før vi til slutt kunne kaste ankeret utenfor Sainte-Anne på Martinique 15. desember. I morgen kommer Ole Martin.

Ikke vanskelig å vite at vi er på St. Lucia når pitonene dukker opp.

Vi har jo pratet med en del norske båter på vår vei nordover. Nesten alle har kommet over med årets ARC. Ingen har tenkt å sette i gange noen julefeiring i Bequia. Alle barnebåtene skal visst til Grenada, og mange skal feire på Martinique. Så vi får se hva det blir til. Steinar elsker jo å arrangere fest, så han har satt i gang en Facebook gruppe igjen. Kanskje det er noen som melder seg på. Vi skal i hvert fall til Bequia. Tror vi.

Å få hentet Ole Martin på flyplassen var ikke så enkelt som vi trodde. Vi hadde flyttet oss inn på bøye i Le Marine, så vi var jo på «hovedstedet».

Smekkfullt i Le Marine som vanlig.
Det kan oppfattes som kaotisk. Med båter som kommer og går og marineros og ferger. Men vi har ikke sett noen uhell enda.

Til slutt måtte vi få hjelp av marinakontoret for å få tak i en taxi, og ankom flyplassen en halvtime etter at flyet hadde landet. Heldigvis hadde vi telefonkontakt med sønnen vår. Vi fant han på restauranten i andre etasje på flyplassen, der han hadde problemer med å få betalt for en baguett og en flaske vann. Kortet hans virket ikke utenfor Europa. He-he. Vi kom i siste liten.

Og det er SÅ DEILIG å ha sønnen her også. Endelig. Nå er hele vår lille familie samlet. Vi gikk på restauranten i marinaen og spiste deilig middag. Og mange mange pils. Jo flere Ole Martin får jo lykkeligere blir han. Og mer og mer snakkesalig. Det er så man blir svett i ørene. Bare hyggelig.

Men tilbake til «Numa» måtte vi. Og der skulle Ole Martin pakke ut.

Han hadde blant annet med pepperkaker, som nå er knust. Men smaker like godt for det. Og han hadde med masse annet godt. Joikaboller, norvegia ost, fløtemysost, krydder, sauser, julebelysning, nisseluer, julepresanger og jeg vet ikke hva. Det er rene julekvelden på forskudd.

Vi koste oss noen dager i Le Marine. Var på restaurant og spiste kjøtt vi stekte selv, fått senga søkkvåt av regnskur (sånn er det når man glemmer å lukke lukene), og vi har fått proviantert opp masse mat.

Laila og John lot Skip-Bo spillet være igjen da de dro. Og det har vi introdusert til Ida og Ole Martin. Umiddelbar suksess. Første kvelden vant gutta 3-2.
Massevis av båter til ankers og på bøye i Le Marine.

Men vi har altså bestemt oss for å feire julen i Bequia, så det betyr at vi måtte sette kursen sørover igjen. Nok en gang. Første stopp var Rodney Bay. Igjen. Vi gikk ikke i land. Så vi har vel egentlig vært illegale innvandrere igjen. Vi trøster oss med at vi kom etter at customs var stengt, og reiser før det åpner.

Nydelig solnedgang i Rodney Bay. Jeg er overbevist om at jeg så det grønne glimtet igjen.

Grytidlig morgenen etter fortsatte vi ferden mot Bequia. Etter morgenkaffen heiste vi ankeret og var ute av Rodney Bay før klokka var 7. Og da har jo ikke customs åpnet enda.

Grått og ruskete da vi passerte Grand og Petite Piton på St. Lucia.

Vi fikk en kjempefin seilas ned til Bequia. Bare mellom St. Vincent og Bequia var det som vanlig lite hyggelig. Men det varer jo bare en times tid, så det gikk bra.

Med alle kluter oppe gikk det unna enkelte ganger. Veldig morsomt.

Det begynner å bli tett med båter i Admirality Bay. Kan ikke huske at det var så mange i fjor. Men det kommer sikkert av at mange ikke reiser nordover til BVI. Øyene er fortsatt ikke særlig operative etter ødeleggelsene i høst. Middagen vår denne dagen ble inntatt på «Mac’s» til Ole Martins store glede. Vi måtte ta med take away pizza til Ida. For hun jobber som vanlig.

Morgenen etter våknet jeg til et helsikkes drittvær. Må venne meg til å være på en ny plass og stole på ankeret. Så jeg satt i cockpit allerede klokka 04:30. Men da sola stod opp prøvde værgudene igjen å blidgjøre meg. Og denne gangen klarte de det.

Magisk regnbue i Admirality Bay.

Steinar, Ida og Ole Martin jollet i land og kjøpte internett tilgang. Til alle mann alle. De ungene er jo helt avhengige. Må jo innrømme at det er deilig å ha internett selv også.

Kanskje de kjøper julepresang til mamma’n sin her?
Gamle kart er jo det admiralinnen ønsker seg mest her i verden. Not.

Men det betyr at jeg ikke fikk lurt dem ut av båten på kvelden for å spise middag. Og det betyr at jeg måtte lage middag. Pølse og potetstappe ble det, siden det er det eneste som er å oppdrive i båten (foruten Joikaboller som vi ikke vil dele med noen). Vi må proviantere.

Så da ble det proviantering og frokost i land morgenen etter. Der møtte vi folket fra Holmestrand. Rita og Jan i «Colpodivita» og datteren deres Ann Kristin med kjæresten Atle i «Jovial». Samt flere barn og noen venner. Veldig hyggelige folk. I butikken fikk vi tak i litt frossen mat jeg håper er OK. Litt grønnsaker og litt nødvendigheter. Utvalget er ikke av det ypperste. Men det klarer seg.

På kvelden fikk jeg endelig lurt familien ut av «Numa» og inn på «Jack’s».

Kjempekoselig på «Jack’s». Hva skal vi velge i dag tro?
Vi venter på maten. Ole Martin, Steinar og jeg valgte biff (som ikke står i menyen), og Ida valgte kyllingvinger (Foto: Ida Victoria Hem)

Lille julaften pyntet vi «Numa» med lyslenkene Ole Martin hadde med hjemmefra. Det blir morsomt å se hvordan det blir i mørket. For jeg slapp å lage middag denne dagen også. I dag var alle mann alle klare for middag på «Mac’s». Og der var det stappende fullt av folk, så det gikk vinter og vår før vi fikk maten vår. Men det var ei lita tulle som hadde bursdag, det var levende musikk, folk som danset litt, stressa kelnere og lykkelige seilere. Så vi hadde en flott kveld på «Mac’s».

Jul i stua, cockpit mener jeg :)Det var rett og slett kjempehyggelig å komme hjem til «Numa» utpå kvelden. Julestemningen kan innfinne seg.

Og så opprant den store dagen. JULAFTEN. Formiddagen ble akkurat som alle andre julaftener. Kjempesløv. Dessverre uten Mikke Mus og vennene hans og Tre Nøtter til Askepott. Men pytt pytt, hva gjør vel det. Vi skulle spise julelunsj på «Open Deck», en restaurant som «Ultimo» har oppdaget. Men den var stengt fortalte den hyggelige svenske eieren. Så vi dro til «Jack’s» igjen. Men først måtte vi innom «Numa» og skifte klær, for det er så skvulpete bølger at vi ble kliss våte.

Massevis av joller og folk og seiler og svømmere på Princess Margaret Beach på julaften.
Våre herlige barn. Selv om de er blitt voksne må de faktisk mates.
Og det må vi faktisk alle sammen. Mates altså. Steinar spiste kyllingsalat, mens vi andre gaflet innpå en hamburger.

Men endelig var det på tide med de fantastiske JULEPRESANGENE ?

Nisseluene er på plass, og alle har trutemunnen på plass. GOD JUL fra alle oss på «Numa» (Foto: Ole Martin Hem)
Vi venter i spenning. Hva er det i julegavene i år tro?
ÅÅÅÅÅÅÅÅÅ – julegodteri hjemmefra. Ingenting er som norsk godteri. Nå skal vi fråtse.
Gjett hva jeg skal kose meg med i ukene som kommer. Jeg og Rolf Hansen med de usannsynlig sammensatte ordene sine. Gleder meg.
Agnes og Johansson holder overoppsyn.
Mens smånissene får sitte på bordet. Litt uhøflige kanskje, men de er jo så små og nusselige.

Etter en liten drink i «Alutia», en norsk aluminiumsbåt, var vi alle på plass hos Willy på Princess Margaret Beach ved 18 tiden.

Vår restaurant i kveld. «Willy’s» på Princess Margaret Beach.

Det var på langt nær så mange som i fjor. Dette året var vi sånn ca. 25 personer. Noe som gjorde julemiddagen intim og koselig. Alle kunne prate med alle. Selv om ungdommene selvfølgelig rottet seg sammen, ungene rottet seg sammen, og ifølge Ann Kristin på «Jovial» så rottet gamlingene seg sammen også. Jeg tror jeg går under kategorien gamlinger.

Vi venter på maten. Mange hadde med seg lys og lamper, så det ble kjempekoselig.
Småtrolla venter også på maten, og driver med ablegøyer i mellomtiden.
Intim og koselig julaften. Alle fikk plass ved langbordet. Våre svenske venner har sviktet oss dette året, til fordel for «Papa’s».
Ida og Ole Martin koser seg også.
Og så kom endelig maten. Kylling eller hummer. Samme meny som i fjor. Man skal jo ikke tulle med tradisjonene.
Vi tror alle hadde en flott julaften på stranden. Men dette blir nok vår siste i Bequia.
Alle koste seg med maten og med hyggelig selskap. Både unger, ungdommer, unge voksne og gamlinger 🙂
Det var mer enn mat nok til alle. Og Willy delte gladelig ut.

Jeg våknet grytidlig morgenen etter av at noe banket i båten. Det er ganske mye bølger, så etter hvert fant jeg ut at det var kjelene i skapet under komfyren som banket inn i hverandre. Det er jo så usannsynlig irriterende med sånne lyder når man begynner å høre etter. Men jeg løste problemet. Nei, jeg kastet ikke kjelene på sjøen selv om jeg hadde lyst.

Men første juledag, da var det sen lunsj på «Open Deck». Vi rakk det akkurat før de stengte for lunsjserveringen. Jeg fikk svenske kjøttbullar og gutta spiste sandwich. Ida var ikke med. Hun jobbet til en forandring. Maten var kjempegod og betjeningen var hyggelig.

«Open Deck» drives også av svensker. Det er veldig mange svensker som driver business i Bequia. Mange restauranter og ihvertfall en butikk som jeg vet om. Noen skikkelige kremmere disse svenskene. Hallo nordmenn, hvor er dere?
Tror det er noe de forsøker å si 🙂 Kanskje dansker ikke er velkomne?
Steinar og Ole Martin venter på mat. Vi ville sitte i baren, for der var det litt skygge.
«Ultimo» ankommer pr. jolle. Akkurat for sent til å få servering.

Conny, Carina og Angelica kom akkurat for sent til å spise. Vi satte av Ole Martin i «Numa» og ble med dem til «Jack’s». Må jo holde dem litt med selskap.

Ikke at jeg tror de trenger å bli underholdt. De er jo en lystig gjeng som helt sikkert klarer å underholde seg selv. De underholder ihvertfall oss med massevis av morsomme historier.

Kvelden ble tilbrakt på «Numa». Familietid. Noe som betyr at mor må lage mat. Denne gangen ble det dobbeltdekker på avkommet. Langt utpå kvelden fant Ida det for godt å ta en pause. Hun ville spille Skip-Bo. Men da hadde jeg sett ut som en pute i trynet i mange timer allerede, så det kom ikke på tale. Senga ropte på meg. Jaaaaaannnnnnneeeeeeee. Jeg hørte det helt tydelig.

Dagen etter fikk vi dratt begge ungene ut på tur. Vi skulle ta den nye stien inn til Port Elizabeth.

Stien fremstår som veldig flott. Stødig og sikker, med rekkverk og det hele.
Vi fortøyde «Numita» på brygga til «Jack’s» og la i vei på ekspedisjonen.
Kjekt med skilting. Vi vil jo ikke gå feil vei heller da.
Tjohei. Dette blir en fin tur. Hele familien Hem er ute av båten samtidig.
Den gamle stien. Her må du nok gå litt duknakket og åle deg rundt hjørnene.
Så var det å klatre opp trappen til toppen av knausen.
Steinar har fått øye på noe spennende.
Kan det være «Numa» han beundrer?
Ole Martin traver rundt i jungelen.
Hurra! Etter 15 minutter er vi tilbake til sivilisasjonen på den andre siden av åsen.
Fin strand her også da. Hvis vi hadde gått 10 minutter til, så hadde vi vært inne i Port Elizabeth sentrum.
En herlig strandpromenade. Slik kan vi gå hele veien til byen.
Noen har IKKE vedlikeholdt bryggen sin. Merkelig. Det må jo være kjekt å ha en brygge.
Det er mange fine eiendommer langs denne strandpromenaden. Flere av dem er til salgs. Deriblant denne. Hadde ikke vært vondt å ha denne som hytte ved sjøen nei.
Endelig fremme på «Mac’s». Ida og Ole Martin kan forsvinne inn i cyber space. Her har de bra internett. På vei inn til restauranten møtte vi Mats og Lena fra «Yasmine». De hadde vært ute og trimmet, og så uforskammet flotte ut.
Maten ble kjapt servert. Sikkert fordi det ikke var så mye folk denne gangen.
Jeg synes fortsatt palmer er noe av det vakreste som finnes. Av trær altså.
På vei tilbake til Princess Margaret Beach.
Trappa er fortsatt like bratt. Ingen forandring de siste 2 timene.
Denne advarselen la vi merke til når vi kom tilbake. Ikke det at den hadde gjort at vi ikke hadde gått på tur. Åh nei du, vi er da tøffe vikinger.

I morgen er det avreisedag igjen. Så Steinar sjekket oss ut. Det var helligdag i Bequia i dag, så det kostet ekstra EC$ 100,- å få sjekket ut. Men noe skal dem vel tjene penger på også. Vi avsluttet oppholdet her på Bequia med noen slag Skip-Bo. Altså Ole Martin, Steinar og jeg. Ida, hun jobbet.

Brudeskrævet hadde tvinnet seg rundt ankerkjettingen igjen da vi skulle reise morgenen etter. Men ikke verre enn at jeg fikk løsnet det. Så klokka 06:30 seilte vi ut av Admirality Bay. Kanskje for siste gang. Litt vemodig.

St. Vincent. Litt sånn Jurassic Park aktig. Eller kanskje er det her King Kong bor?
Mellom Bequia og St. Vincent jaget denne båten oss. Med sorte seil. Wow tenkte jeg. Kanskje det er «Black Pearl». Kanskje Jack Sparrow er om bord. Så jeg spurte kapteinen om vi ikke kunne slakke litt på farten. I tilfelle Jack hadde lyst til å borde oss 🙂

Vi fikk en huskete tur opp til St. Lucia. Vind og bølger rett i snuta. Men endelig, ved 17 tiden kunne vi seile inn i Marigot Bay. Og under over alle under. Det var en ledig bøye til oss. Litt for godt til å være sant tenkte jeg, siden det var smekkfullt av båter til ankers og på alle de andre bøyene. Men vi fikk hjelp av en grønnsaksselger til å fortøye, og alle var lykkelige. Særlig grønnsaksselgeren da jeg kjøpte noen bananer og en agurk av han for i overkant mye penger. EC$ 50,-. Vi var lykkelige helt fram til klokka 18. Da ble vi jaget bort. Superyachtene kommer ikke ut hvis noen ligger på denne bøya. Og nå skulle selvfølgelig en av gigantene reise. Da vi tok fortøyningene begynte det selvfølgelig å styrtregne så vi ble søkk våte. Jeg ble så sur at man kunne skjære seg på meg. Og det var jeg hele turen opp til Rodney Bay (der det heldigvis er enkelt å ankre opp i mørket). Jolla kom på vannet og alle var klare for å dra i land og spise. IKKE jeg. Jeg var fortsatt sur. Gikk og la meg isteden. Virkelig voksent gjort. Sulten var jeg også. Dust.

Men dagen etter var jeg blid igjen. Og vi dro inn i marinaen og spiste lunsj.

Det er trivelig på «Elena’s». Og så er det god mat også.

Vi vil gjerne inn i marinaen, for «Numa» trenger en rundvask. Både innvendig og utvendig. Kapteinen fikk beskjed om at det var fullt, men etter mye mas fikk vi plass etter klokka 15. Og rett etter det var vi trygt plassert på plass E13. Her er det virkelig smekkfullt, og masse mennesker som holder på å gjøre båtene sine klare for «World ARC». Den går rett over nyttår.

Vi er i gang. Her skal det vaskes.
Og det skal vaskes. Prosessen tok jo alle evigheter.
Ikke så rart at kapteinen trenger en pust i bakken etterhvert.

Så som sagt så gjort. Vi bestemte oss for å bli i Rodney Bay til over nyttår. Da fikk vi god tid på å vaske og gnukke på «Numa». Til slutt strålte hun som en sol og koser seg i fortøyningene sine. Men samme hvor godt vi vasket så fikk vi dette om bord:

Steinar åpnet en av lukene i taket i salongen og følte at noe falt ned derfra. Og krøp inn i skjorta hans. Han kom derfor sindig ut i cockpit og vrengte av seg skjorta og ristet den kraftig. Først skjønte vi ikke hva det var før vi fikk se denne skolopenderen på krakken ved siden av der jeg satt. Hysteriet kom og tok oss litt, før vi endelig fikk funnet frem kamera. Etter at den var behørlig drept, tok Steinar den med opp på marinakontoret for å spørre hva det var. Der fikk han beskjed om at den var giftig og potensielt dødelig. Vet ikke helt om jeg tror på det altså.

Helt usannsynlig ekkel. Og garantert død. Den ble sprayet med nok insektsgift til å drepe et par tusen av disse tenker jeg. Samt myggspray. Som ikke virket.

Min kjære familie har selvfølgelig også vært ute å handlet. På kjøpesenteret. Jeg vasker heller hele «Numa» enn å dra på shopping med Ida, Ole Martin og Steinar. Det er drepen kjedelig.

De hadde ihvertfall vett til å spise litt også på handleturen sin. Kinamat. Dermed ble det enkel bespisning i «Numa» på kvelden.

Vi hadde som sagt bestemt oss for å bli og feire nyttårsaften i Rodney Bay. Marinaen er smekkfull av båter. Også de som skal ut på «World ARC» om  noen dager. Derfor regnet vi med at det kom til å bli arrangert noe. Vi hadde sjekket med noen restauranter i nærheten om å bestille bord til nyttårsaften, men alt var fullt. I marinaen tok de ikke imot bordbestilling.

Derfor, klok av skade, ble det middag om bord i «Numa» før vi skulle gå i land for en drink og kjempeparty.

Og man tager hva man haver. Det ble stekt kylling. Men norsk posesaus fra Knorr (jammis), grønnsaker og spagetti. Admiralinnen tryller frem de mest fantastiske retter.
Avkommet kaster seg over maten. Excuse my Norwegian manners. Det ble til og med servert hvitvin til maten. Classy.
Min herlige familie som spiser alt jeg lager. Som regel uten å klage 🙂

Ved 23 tiden gikk vi i land og forventet oss liv og røre. INGENTING kunne vært mer feil. Det var ingen folk der. Restaurantene var stengt. Vel, det var en bar som var åpen. De serverte øl, vin og enkle drinker. No coctails. Og det var INGEN musikk.

Vi henger i baren sammen med de 3 andre som var der. Det satt noen lokale folk litt rundt omkring også. Og det så ut som de holdt på å kjede vettet av seg.
There’s (not) a party going on. Man får det ikke mer moro enn man lager selv.
Litt fyrverkeri i det fjerne.

Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd en mer tragisk nyttårsaften.

Dagen etter var OGSÅ alt stengt i marinaen. Det får være måte på til hvor mye mat som skal lages i «Numa», så Steinar, Ole Martin og jeg tok en taxi til «Spinnacer’s». Ida ville jobbe. Og der var det smekkfullt av folk både på stranden og i restauranten. Derfor tok det selvfølgelig lang tid før vi fikk mat, men det var mye morsomt å se på.

Det kan ikke komme mye sol på de kroppene som ligger under disse parasollene. Her var det tett i tett med folk.
Ole Martin er veldig moderne og tar bilder med 180 grader panorama. Jeg ser så slank ut. Elsker dette bildet.
Vi venter på maten, og den er veldig god på «Spinnacer». Stakkars Ida måtte lage sin egen toast senere på dagen. For en mamma jeg er 🙂
Far og sønn nyter en kald pils før maten kommer.

Men så var det på tide å reise fra St. Lucia. Steinar sjekket oss ut, og klokka 12:30 hadde vi kastet fortøyningene og satt kursen for Martinique. I morgen skal Ida og Ole Martin reise hjem til Norge. De skal være samboere i uthuset, så vi får håpe de ikke dreper hverandre. Etter en tre timers seilas kastet vi ankeret utenfor Sainte-Anne. En herlig plass. Steinar målte vanntemperaturen til å være 28 grader, og vi tok oss et bad. Jeg tror han juger, for jeg syntes det var kaldt.

Den siste kvelden om bord ble det «Spagetti a la mamma» til middag. Med norsk biff krydder. Luksus. Kjempegodt. Steinar støvsugde Ole Martins koffert for rester av pepperkaker ?. Vi fikk oss noen omganger med Skip-Bo, og avkommet fikk pakket sakene sine. Ida bruker plass i Ole Martin sin koffert også. For hun skal ha med seg mye. Så av alle koffertene og sekkene de har med seg, så bruker Ida 90% av kapasiteten.

De siste tingene blir pakket, og norgesklærne har kommet på. Altså langbukser, sokker og sko.
Jolla ble stappfull.
For å få med både mennesker og bagasje måtte vi kjøre to ganger.

Det ble en del stress på morgenkvisten. Steinar fikk sjekket oss inn. Avkommet fikk organisert alle eiendelene sine i diverse kofferter. Vi fikk skaffet vann og baguetter. Og vi stod utenfor kirken og ventet på taxien presis klokka 11:30 som avtalt.

Innsjekkingen var gjort i en fei, og allerede etter 40 minutter på flyplassen var Ida og Ole Martin klare til å gå gjennom sikkerhetskontrollen. Da var det bare igjen å si hade, og det syntes jeg var veldig tungt. Jeg får jo ikke se dem igjen før om et halvt år eller noe. Men det er godt å vite at de skal hjem til kjente trakter. Det har vært så godt å ha dem om bord. De har blitt voksne oppegående mennesker som det er hyggelig å være sammen med. Vi er heldige som har slike kjekke unger. Og det er det vel ingen andre foreldre som sier heller. ?

Nå skal vi være på Martinique til vi finner ut hva vi skal gjøre videre.

FORTSETTELSE FØLGER.

25.08. – 11.12.2017 GRENADA

Så er vi tilbake.

Godt å være tilbake igjen. Lurer på hvordan det står til med «Numa».

Vi har hatt en fantastisk flott tid i Norge i over to måneder.

  • Vi har bodd i uthuset med Ole Martin
  • Vi har solgt huset
  • Har vært i Stockholm og hilst på Mona og Per
  • Vært på kreftskiva hos ovennevnte. Der var også Conny og Carina fra «Ultimo»
  • Vært på båttur på St. Hans Aften med Mette, Espen, Hanne, Rikke og Robert
  • Vi har vært i Langesund i Bamble med Eva, og hilst på Frank, Anne Grethe og Tor Erik
  • Jeg har luka
  • Vært i Oslo sammen med Eva og hilst på Anne Brith. En herlig dag på stranden der også Torkel, Mina og Iben kom.
  • Har vært på besøk hos Ulla og Terje på hytta deres.
  • Steinar har ikke klart å la være å jobbe
  • Jeg har luka
  • Vi har sett på mange leiligheter, uten å finne noe passende.
  • Vært på mange søndagskaffeslabberas hos mamma og pappa i Horten.
  • Vi har spist på Fishland i Horten med familien Sommerhein og tante Inger.
  • Restaurantbesøk med Eva på Brygga i Tønsberg har det også blitt tid til
  • Og vi har hilst på gode venner

Turen tilbake gikk veldig fint. Først fra Oslo Lufthavn til Gatwick i London. Overnatting på Hilton som ligger flyplassen. terminalen vi ankommer og reiser fra. Stort enklere blir det ikke. Og så videre fra London til Grenada. Med en liten mellomlanding i St. Lucia. Vi ble selvfølgelig stoppet i tollen da vi kom til Grenada. Den ene «kofferten» ser jo ut som et gevær. Og alle koffertene er stapp fulle av stæsj som Steinar har kjøpt til «Numa». Det må vi betale moms og toll av. 28,26% tror jeg det var. Det hjalp IKKE å si at det skulle om bord i en norsk båt. Innførsel til Grenada er innførsel til Grenada. Og man krangler ikke med de kvinnelige tollerne på Grenada. Men Steinar flørtet seg frem til en rimelig pris, så vi slapp unna med ca. kr. 3.000,-. Og nå er det godt å være hjemme i «Numa» igjen.

Hun har fått seg en skrape i lakken mens vi har vært borte. Nabobåten har slike lange ting som stikker ut fra båten, for å forhindre for mye vugging i svellet. Og de satte seg fast i «Numa».

Synderen. En motorbåt av alle ting. Men amerikanerne om bord var veldig hyggelige, og veldig lei seg selvfølgelig.

Det er slike ting som kan skje på en ankringsplass, og det er jo bare å reparere. Selv om det er irriterende.

Da vi kom til Prickly Bay Marina kom Erik og Britt fra «Harry Z» jollende. Steinar hadde sendt en melding og spurt om de kunne kjøre oss over til «Numa», og det kunne de selvfølgelig. Eller Erik kjørte Steinar ut til «Numa», og så hentet han jolla vår. Vi har jo ganske mange kofferter med oss. Vibeke og Tor Eivind fra «Vibeke» kom også. De er et nytt bekjentskap.

Og det måtte jo gå som det gikk. Vi sjekket at alt var bra med «Numa». Byttet klær og jollet tilbake til land. På «Tiki Bar» var de andre, og vi hadde en helt fortreffelig kveld i deilig temperatur. Om enn litt kort. Klokka 21 så jeg ut som en pute i trynet, og gikk ned for full telling da Steinar kjørte oss tilbake til Numa.

Selvfølgelig måtte vi gjøre «Numa» ren etter over to måneder uten ettersyn. Og det er ikke så enkelt i 32 varmegrader. Det går VELDIG sent. Men i løpet av den første dagen fikk vi i hvert fall gjort det meste. Nå er det levelig igjen. Mesteparten av mugget som hadde samlet seg opp er borte. Og det var faktisk ikke så ille som vi hadde trodd. Innimellom må vi bade og sove litt. Dette kommer til å ta tid å bli vant til igjen.

Så er det handletur igjen.

På vei inn til Saint George’s for å kjøpe internett tilkobling. Vi må jo være på nett. Ellers får vi kanskje hallusinasjoner. Taxisjåføren hadde med seg sine to barn, for det er fortsatt sommerferie. Altså ikke så forskjellig fra i Norge.

«Numa» var rensket for all fersk mat, men er nå fylt opp igjen. Og Grenada Cruisers Forum som er på kanal 66 på VHF’en hver morgen gir masse fin informasjon. Vi er jo ofte på internett, og det koster masse penger. Men nå har vi vært i Saint George og fått et abonnement som gir oss fri bruk i 1 måned for EC$ 200,-. Det er billig.

Det er fargerikt i St. George. Massevis av butikker og massevis av kronglete gater.
Vi fikk George til å vise oss til internett butikken Spice Mobile. Og det skulle han bare ha 10 EC$ for.
Fiskehavnen ligger rett før Port Louis Marina.
Godt å slappe av med en pils på «Tiki-Bar» etter en hektisk tur til byen. Det er ikke bare bare når sjåføren har med seg barna sine. Vi måtte vente litt i byen, for det skulle kjøpes skolestart ting. Og på vei tilbake måtte guttungen tisse. Det var gjort i en fei i veikanten.

Og når vi nå hadde fylt opp «Numa» med både mat og drikke igjen, fant vi ut at vi kunne invitere «Harry Z» og «Vibeke» om bord for å sjekke om rødvinen og hvitvinen fortsatt var drikkelig. Det har vi nemlig ikke kjøpt nytt, så de flaskene har kokt i båten i over to måneder. Helt siden vi kjøpte dem på Martinique.

Erik, Britt, Vibeke, Thor-Eivind og Steinar nyter vinen. Den var fullt drikkelig. Og vi hadde en hyggelig kveld med denne gjengen.

Dagen etter viste seg å bli en flott dag å være fyllesyk på. Torden og regn hele dagen. Steinar har satt i gang et nytt prosjekt. Hvordan få kjøleskapet til å bruke mindre strøm? Får håpe han får det til, for nå er det målinger og ledninger og beregninger til den store gullmedaljen.

Erik på «Harry Z» var innom og fortalte at vi nå var påmeldt en gåtur på lørdag. Det kalles «Hash» og arrangeres hver lørdag. Det er en gåtur for «Drinkers with a running problem». Noe jeg så for meg måtte være ganske så enkelt, selv for meg.

Happy Hour med «dårlige» venner. De lurer oss stadig ut på ville veier.

Selv om det ble sent, var formen upåklagelig dagen derpå. Og det var aldeles nydelig å sitte i cockpit tidlig på morgenen og nyte soloppgangen.

Det er vidunderlig vakkert og en lise for sjelen å sitte i cockpit på morgenkvisten.
Sjelefred.

Vi synes det er greit å bruke handle-taxien fra Prickly Bay. Matvarebutikken på kjøpesenteret har veldig godt utvalg, så vi er der faktisk både på tirsdager og fredager. Masse fersk mat i båten, og jeg er faktisk flink til å lage middag. Altså flink i den forstand at jeg i det hele tatt lager middag. Som regel. Noen ganger.

Kjøpesenteret har massevis av butikker av alle slag. Særlig populært for Steinar er jernvarehandelen. De har jo massevis av verktøy.
Faktisk pleier vi å gjøre unna handelen ganske fort. Og da er dette frokoststedet vårt.

Steinar er fortsatt ikke fornøyd med strømforbruket til kjøleskapet, men fortsetter målinger med uforminsket interesse. Vi har hatt med oss mange vakuumposer hjemmefra, og jeg har fått pakket ned masse som vi ikke behøver. For eksempel vinterdyner. Og sommerdyner. Og ullgensere. Og vinterjakker. Vel kanskje ikke vinterjakker, men høstjakker i hvert fall. Så nå er det mye bedre plass i skapene. Som jeg håper Steinar ikke skal bruke til duppedittene sine.

Nå går snart solen ned. Massevis av uværsskyer og regn i det siste.

Så var det tid for «Hash». Altså hash og ikke hasj. Rusletur på Grenada, for å se steder man vanligvis ikke ser. Jeg var kjempespent.

Samling på parkeringsplassen. Da er vi alle mann alle, og klare for avgang.

Vi kjørte omtrent en halv times tid langs østkysten på Grenada, og for meg virket det som vi kjørte opp i fjellene. Veldig smale, svingete veier. Jeg mistet totalt retningssansen. Norge nummer 2. Klatring på gang?????

Det er MANGE mennesker som skal gå denne turen skjønner jeg. Da blir det sikkert ikke så ille.
Det var ille. Veldig ille. Først måtte vi gå ned en bakke, før vi måtte klatre opp gjennom regnskogen. Og jeg kunne ikke se noen sti, så vi holdt oss fast i palmer og bananer og håpet på å ikke dette på ryggen ned igjen.
Det var slik at vi skulle følge en sti som var kranset med små papirbiter. Når det var små hauger gikk vi riktig. Hvis det var en sirkel med et kryss i hadde vi fått feil. Heldigvis kom vi ikke til noen sirkler med kryss.
En liten trehytte i regnskogen. På dette tidspunktet hadde jeg faktisk nesten fått igjen pusten.
Og turen gikk gjennom en bananplantasje. Heldigvis hadde vi følge av en gammel dame med stokk. Da følte jeg meg ikke så helt teit når jeg ikke klarte å henge med alle de andre.
Og den gamle damen hadde med seg barnebarna sine som sprang rundt som geiter. De fant veien ganske greit. Men det gikk fortsatt opp og ned hele tiden.
Endelig ute på veien igjen. Etter den grusomste turen jeg har vært med på i hele mitt liv. Vel nesten den verste. Vi har sklidd nedover bratte åssider, klatret opp sleipe åssider og vasset i elver. Og dette skal være morsomt? Jeg trodde jeg skulle dævve på et tidspunkt der oppe i regnskogen.
Litt morsomt var det selvfølgelig at Steinar og jeg stod og ventet på disse folka da de endelig kom ruslende ned veien. Men jeg vet ikke helt om jeg kommer til å tilgi dem med det aller første. Rusletur du liksom.
Etterpå var det utdeling av diplom til jomfruene. Som jo selvfølgelig var oss. Vi ble dynket i øl. Det gjorde seg godt sammen med jord og planterester fra jungelen. Samt et par avstraffelser. En hadde plukket med seg en blomst. Han ble straffet med å bli dynket i mel og øl. En annen var så dum å ha bursdag, så han ble også dynket i øl. Altså skikkelig seilerhumor.
Diplomet. Jeg ler meg ihjel. Det er ikke måte på hvor mange jeg har gjort det med nå. Og på de mest usannsynlige plasser. Vi er ikke lenger jomfruer. Verken Steinar eller jeg 🙂

Så, vi overlevde faktisk denne kraftanstrengelsen. Som andre syntes var en rusletur. Snakk om forskjell i kondisjon.

På veien tilbake var det pit-stop langs veien på en lokal pub.

Noen lykkelige mennesker på vei hjem fra hash.
Den lokale baren var veldig fin, og det var god stemning. Her ble vi en times tid, før turen gikk tilbake til «Tiki-Bar» og middag.
Magne og kjæresten hans koser seg på krakken utenfor. Magne har båten sin ved brygga i Prickly Bay Marina.

Dagen etter var det ut på tur igjen. Denne gangen bare «Harry Z» og «Numa». Hver søndag samles seilere og lokale folk på stranden på Hog Island, og spiser deilig barbecue på Rogers’s Bar. I dag hadde vi bestilt mat av Devon. Det var en seiltur på hele 30 minutter omtrent, og «Numa» koste seg. Det gikk litt trått da, siden hun er totalt overgrodd under vannlinjen.

«Harry Z» ligger majestetisk i solskinnet utenfor Hog Island.
Det er massevis av båter på denne ankringsplassen. Men vi fikk skviset oss inn.
Er dette restauranten vår i kveld tro?
Erik og Britt på plass i restauranten. Men det var ikke her vi skulle spise. Her tok vi en drink før maten. Altså en pils.
Vi har fått anvist bordet vårt, og er klare til å hogge innpå.
Dette er maten. Kyllingen var kjempegod. Svinet var litt mer fettete, og brødfrukten blir jeg liksom ikke helt venner med.
Britt er ikke skvetten og spiser det hun får servert. Dette er jeg ikke helt sikker på hva var. Men det er form for grønnsak. Tror jeg.

Masse mennesker og høy stemning på Hog Island.

Det var som vanlig veldig hyggelig å være sammen med «Harry Z», men det ble bare en drink etter maten. Hash’en hadde tatt rotta på meg, så det ble tidlig kvelden. Det er en dag i  morgen også.

Og den kom med strålende sol og blikkstille sjø. Helt fantastisk. Erik og Britt kom forbi på morgenkvisten. I henholdsvis kajakk og på padlebrett. Da de hadde unnagjort trimmen sin denne dagen, la de igjen padlebrettet, for det ville Steinar prøve.

Sprekinger etter en frisk morgentrim
Kapteinen i knestående. Klarer han kunststykket å komme seg opp i stående?
En mann i balanse. Her er han på vei opp i stående posisjon.
Pytt pytt. Ingen kunst for en dreven kar. Han klarte det så fint som bare det. Så vi andre fikk oss dessverre ikke en god latter denne gangen. Han havnet ikke i vannet en eneste gang.

Vi hadde tenkt å seile oppom Saint George i dag for å fylle diesel, men vi kom oss ikke av gårde før ganske sent. Så det gadd vi ikke. Derfor bar det rett tilbake til bøya vår i Prickly Bay. Kanskje de får ny levering av diesel der snart.

Det blir noen solnedgangsbilder. For det er jo så vakkert. Denne gangen er værgudene litt Edvard Munch inspirert. Men vi hørte ingen skrik.

Det er veldig mye prat om orkaner her på Grenada for tiden. Og jeg skjønner jo det. Det er skumle greier. Nå er det «Irma» som herjer, og lager til og med svell og regn her i Prickly Bay.  «Lento» ligger på land i Puerto Rico, og den øya er det forventet at blir truffet direkte. Håper for Pål og Berit sin del at denne orkanen finner det for godt å gå lenger nord.

Det regner ganske mye for tiden, og naturen har sin egen måte å be om unnskyldning på.

Vakre regnbuer ser vi nesten hver eneste dag.

Vi prøver å få gjort diverse ting, men det er vanskelig i denne varmen. Men det blir gjort litt hver dag. En liten arbeidsøkt, litt bading, siesta, en liten arbeidsøkt og så er det kvelden.

Sunshine Canvas har begynt jobben på båten vår. Vi skal endre det blå til brunt. Foreløpig har vi bare fått endret UV stripen på forseilet. Men det ble fint.

Fra blått til brunt. Dessverre hadde de ikke fått med seg rammen rundt det lille plastikk vinduet midt på seilet. Det ser litt rart ut, men er til å leve med.
Steinar ligger i trampolina og beundrer forseilet. Morsomt å pusse opp.

Det blir ikke mye sosial omgang når man ligger ute på bøye. Det er jo ikke slik at man bare kan rusle over til nabobåten og ta seg en kopp kaffe. Derfor fant Steinar og jeg ut at vi skulle sitte å  jobbe på Tiki-Bar. Det ser vi at det er mange som gjør. Så vi tok med oss PC’ene våre og installerte oss i baren. Vi spiste først deilig frokost og så skulle vi begynne å jobbe.

Etter at maten var fortært, viste det seg at vi ikke hadde riktige strømadaptere. Det fikk vi låne i restauranten, men så ville fluene absolutt spise på bena våre. Eller kanskje det var mygg. Vi fikk mer enn nok etter 10 minutter og fortet oss tilbake til «Numa».

Vel, vi ble altså ikke så lenge som man kanskje kan forstå.

Det regner mye for tiden, så jolla vår «Numita» får vasket seg stadig vekk.

Her flyter bensintanken rundt. Den blir ren den også. Verken «Numa» eller «Numita» er plaget av å ha saltvann på seg for tiden.

Når vi sitter i cockpit så er det stadig nye ting å se på. Og dette har vi aldri sett før.

En katamaran ketsj.

I grunnen så sitter vi mye i cockpit. Det er så utrolig varmt så vi er litt i kjelleren for tiden. Det blir mye siestaer og bading og tom stirring ut i lufta. Men det går nok over etter hvert. Håper jeg.

Det er mye drittvær for tiden. Mye regn og torden. Nå har jeg opplevd det mest vanvittige tordenskrall i mitt liv. Da det kom vibrerte hele «Numa» og vannet og alt. En merkelig opplevelse. Litt skummel også da, siden jeg selvfølgelig var alene i båten. Det hadde vært like heftig i land fortalte Steinar da han kom tilbake.

Men innimellom er det aldeles nydelig. Og 13. september seilte vi til Mont Hartman Bay og Secret Harbour. Det er også en halvtimes seiling omtrent. Og det er en nydelig plass.

«Harry Z» hadde fått tak i nyfanget hummer og inviterte til grillparty. De hadde funnet en perfekt liten plass på land, inne i mangrovene, der vi kunne grille.

Sjefskokken Britt deler hummer og smører den inn med deilig marinade.
Erik gjør sitt beste for å hjelpe til.
Mens vi andre sitter pent og ser på og nyter livet og en god pils. Er maten snart klar?
Britt fyrer opp grillen. Dette skal bli godt.
End flott liten forlatt plass i mangrove skogen.
Jolleparkering.
Hummeren ligger på grillen. Britt passer på at ingenting blir svidd.
Dette kommer til å bli et herremåltid.
En liten luring som også ville være med på festen.
En ganske så innpåsliten gjest til og med. Kanskje jeg hadde noe spennende i veska?
Etterlatenskaper etter restauranten som var her før. Skall etter konkylier.
Vertskapet for ettermiddagens matøkt. Britt og Erik finner bestandig en løsning på det meste. Også når maten ikke blir skikkelig stekt.
En overlatt bar i mangroveskogen. De gjorde et realt forsøkt da, de som lagde dette her. Og denne dagen er det fritt frem for oss å benytte oss av fasilitetene.
Busker og kratt dominerer. Og det fortsetter sikkert i det uendelige. Tror ikke jeg har lyst til å gå tur i det villnisset her.

Det var litt lite kull til å få stekt all hummeren skikkelig, så Britt og Erik inviterte oss all om bord i «Harry Z». Der ble hummeren stekt i komfyren og det smakte aldeles fortreffelig. Og selvfølgelig ble det svarte natta før vi kom oss tilbake til «Numa».

Dagen derpå ble en heller tung dag. Vi fikk heist ankeret etter hvert, og satt kursen mot Prickly Bay igjen. Nå var det til og med diesel å få kjøpt, så vi la til brygga der. Det var rett og slett en skremmende opplevelse å legge til ved brygge igjen, og det knaket godt i skroget da vi klasket til kai. Men det ser ut til å ha gått bra. Magne hjalp til med fortøyningene, og fikk en pils som takk. Etter hvert ble vi jaget vekk, da det kom flere som skulle ha diesel eller vann.

Nok en fantastisk kveld i cockpit på «Numa».

Så hva gjør vi om bord??? Tja, akkurat det samme som hjemme. Bare at vi går ikke på jobb hver dag.

Klær må jo vaskes. Jeg er så lykkelig for at vi har vaskemaskin om bord. Det gjør hverdagen enklere for en stakkars seiler.
Siden jeg ikke hadde grønne fingre hjemme i Norge, så får jeg forsøke meg her. Denne fant vi på jernvarehandelen (av alle ting). Så den må vannes. Det må jeg huske stadig vekk.
Og det skal bades. Altså hele tiden er det noe som MÅ gjøres.

Vi begynner å bli gamle. Steinar ordner og fikser, slik at «Numa» skal være beboelig. Deriblant har han levert badetrappa til Technik og fått dem til å fikse på ett trinn til. Og det ble helt perfekt.

Helt fantastisk med et nytt trinn. Nå behøver vi ikke å leke akrobater når vi skal opp i båten igjen. Det er jo begrensninger for hvordan man klarer å brette kroppen i min alder.

Og vi jobber jo litt. Steinar holder på med en jobb for et firma i Danmark, og jeg må gjøre regnskap for det lille firmaet vårt. Det er så godt å se at alle hyblene er utleid. Utleiemeglingen gjør en god jobb, men de tar seg jo godt betalt også da. Men, man kan ikke få både i pose og sekk.

Kapteinen kan være fryktelig morsom når han bare vil. Når vi bader på morgenen, så vasker vi oss også. Men da Steinar vasket hele kroppen i hårsjampoo sa jeg at det kanskje ikke var så bra å vaske seg i rumpa med det. Hvorpå han svarte: «Hvorfor ikke? Det er jo hår der også.» Må innrømme at jeg skrattlo.

Og så var det på tide med utflukt igjen. Med «Vibeke» og «Harry Z». Denne gangen ville Thor Eivind i «Vibeke» se hvordan det artet seg med en økologisk gård på Grenada. Så klokka 12 var vi på full fart nordover på øya, langs østkysten. Det var Devon som kjørte oss denne dagen.

Første stopp er selvfølgelig en pils stopp på et lokalt serveringssted.
Her ser det ikke ut til å være innlagt vann. Ved denne vannkranen kom det folk og hentet vann, og vannet husdyrene sine. Kuer og geiter.
Så er vi fremme på gården. Og det er ikke lett å drive jordbruk her på Grenada. Insekter, krabber og rotter gjør det de kan for å ødelegge avlingene. Hvis ikke oversvømmelser klarer det da.
Vi fikk selvfølgelig innføring i hvordan de driver jordbruk her. Sean og kona har investert i 3-4 drivhus, eller skyggehus som de kalte det.
Det ser ikke helt ut som et gårdsbruk hjemme i Norge. Ei heller som en åker.
Vi rusler rundt på eiendommen og får innføring i økologisk landbruk på Grenada. I 34 varmegrader.
Gården ligger rett ved utløpet til elva.
Hva har man ikke palmer for, om det ikke er for å balansere på dem. Erik viser frem kunstene sine.
To flotte damer på tur langs elven. Britt er en kløpper til å ta bilder, og Vibeke er en kløpper til å bli tatt bilde av 🙂
Thor Eivind følger nøye med når økologisk jordbruk blir forklart. Og hvordan produktene blir solgt.
I dette lille huset bodde familien, med massevis av hunder og en liten mona apekatt.
Apene på Grenada heter mona aper (ja, det er riktig Mona). De kom hit sammen med slavene fra Afrika. Denne lille tassen var blitt overlatt av familien sin eller noe. Så de som fant den hadde komme hit med den. I håp om at de kunne få den til å leve. Noe de jo har gjort. Men den var fryktelig sjenert og ville ikke hilse på.

Det var en lærerik tur til gården, og på tilbakeveien måtte vi stoppe og spise. Vi var utsultet. Så KFC (Kentucky Fried Chicken) ble stedet.

Dette skiltet møtte oss på vei opp dit vi kunne sitte og spise maten. Er det  mulig å ha et slikt skilt på KFC da?

Vel tilbake på «Numa» var det fortsatt dagen, så Steinar fikk seg en time på ryggen. Slitsomt med slike utflukter må vite. På kvelden jollet vi inn til Tiki-Bar. Det var film-kveld denne kvelden. Så vi bestilte hver vår pizza og så på «Trolls». En helt herlig animasjonsfilm. Hver søndag er det nemlig film-kveld på Tiki-Bar. Først en barnefilm, så en voksenfilm.

Nå i siste delen av september er det orkanen «Maria» som herjer nordover i karibien. Det er helt skrekkelig å lese om ødeleggelsene av de vakre øyene. Dominica, Saint Martin, BVI, USVI og flere. Og de har jo allerede blitt ødelagt av «Irma» for 14 dager siden. Skrekkelig. Her på Grenada er det satt i gang masse veldedighetsarbeid. Da særlig for å hjelpe Dominica som er nærmest, og som er en selvstendig stat. De får derfor ikke noen hjelp utenfra. Ikke enda i alle fall. Kanskje Røde Kors kommer snart. Folk på Grenada er veldig flinke til å hjelpe. Berit og Påls «Lento» har nå overlevd to orkaner. Fantastisk. Uten en skramme har vi hørt.

Det har vært masse svell og store bølger inn i Prickly Bay i noen dager, etter hvert som «Maria» forsvant nordover. Å legge til med jolla til brygga var en risikosport, men pytt pytt, det klarte vi jo. OG vi klarte å komme opp i «Numa» igjen.

Siden det har vært så mye hopping og spretting på ankerplassen er det krøll på moringlinene. Det ordner kapteinen.

Steinar har hatt litt feber i noen dager nå, så det har blitt mye soving på han. Fin måte å få bukt med feber på. Men dette er vel den eneste gangen vi har hatt et snev av sykdom om bord. Tror jeg. Som jeg kan huske.

Avreise fra Prickly Bay nærmer seg. Og i den forbindelse har vi funnet ut noe ganske så viktig. Vi trenger ikke å ta taxibussen til supermarkedet for å kjøpe brød og kjøtt. Bak Tiki-Bar ligger en baker, OG en slakter. Er det mulig. Nå har vi vært her i månedsvis. Det må vel sies at vi viser liten interesse for omgivelsene. O skam. Alt dette fant vi ut dagen før vi sjekket ut og reiste over til Secret Harbour. Det er jo litt flaut. Men til vårt forsvar skal sies at alt var stengt.

I innseilingen til Secret Harbour ligger dette hobitt huset. Det må jo sies å være litt spesielt. Men kjempelekkert. Hadde ikke sagt nei til dette huset.
Devon fikser skrammen i skroget til «Numa». Han er rett og slett en tusenkunstner. Nå har han vært sjåføren vår et antall ganger, og han har vært kokken vår. Og nå fikser han båten. Og resultatet var rett og slett perfekt.
Det var en del regn i de dagene vi lå i Secret Harbour. Og da kan man ikke fikse gelcoat. Men til slutt var de ferdige, og brygga ble slept avgårde.
Secret Harbour Marina er en pytteliten marina. Men det bor folk i mesteparten av båtene. Deriblant masse barnefamilier. Amerikanske sådan. Vi ser ikke snurten av ungene i skoletiden, men på ettermiddagen tyter de ut av båtene.

Det er fint her i denne marinaen også. Og det er mye arbeid som pågår her. Så jeg tror det kommer til å bli veldig lekkert i løpet av et par år.
Ikke så mange folk i restauranten så tidlig på kvelden. Men flere ganger måtte vi vente på bord. Mange lokale som kommer og spiser her.
En liten raritet. Marinaen har sin egen radiostasjon. Og lydstudioet er plassert i restauranten.
Lykkelig Steinar med Guinness
Lykkelig Steinar med rødvin
Lykkelig Steinar med biff
Ikke fullt så lykkelig Janne med sjømat risotto
Lykkelig Janne med rødvin.

Det fortsetter å hølje ned med regn. Devon kan ikke jobbe med glassfiber når det regner, så vi ble litt lenger i Secret Harbour enn planlagt. Men det er hyggelig å se masse folk, og vi vil jo at jobben skal bli gjort skikkelig.

Men endelig 24. september kunne vi sette kursen for Port Louis Marina. Det kostet oss EC$ 520,- å ligge i den pyttelille marinaen i 3 netter. Og det var i overkant dyrt syntes vi. Men «Numa» er reparert og lykkelig, så da er vi det også. Men stakkars lille båten vår. Hun er så gjengrodd nå at selv med begge motorene på 2000 turtall gikk det ikke i mer enn max 5 knop. Godt hun skal opp på land i slutten av oktober.

Her kan man se den blå rammen på vinduet i seilet. Jeg må slutte å se på det. For det er faktisk ganske irriterende. Nå er vi i lusefart på vei til Port Louis Marina.

Å legge til i Port Louis Marina gikk jo egentlig ganske greit. Det kom en jolle fra marinaen og fikk tau av oss som skulle festes i to bøyer forut. De fikk jeg overlevert og skulle feste i baugen til «Numa», noe jeg gjorde. Litt for tidlig. Det ble en del skriking og hyling fra akterenden før jeg forstod at jeg skulle slippe ut litt tau. Og da kom vi jaggu inn med akterenden også. Kjekt når vi skal i land.

Og hvem andre en Devon tar imot oss? Han var litt irritert for han hadde ventet på oss. Men regnet har øst ned, så han kan allikevel ikke gjøre ferdig småskadene han holder på å fikse. Chill it man. Han kommer tilbake i morgen.
Vi gjør ting skikkelig her om bord i «Numa». Flagget må dissekeres før det kastes.
Planta lever enda. Mot alle odds.
En laaaaaang brygge her i Port Louis Marina. Og på enden av denne brygga er vi bare halvveis til land.

Det ligger mange fantastisk flotte båter her i Port Louis Marina. Det er rett og slett en flott marina som vi trives godt i.

Dette pittoreske lille huset er marinakontoret da. Slett ikke like monumentalt som de liker å bygge i andre marinaer. Vi liker det godt.
Ved siden av marinakontoret ligger minibanken. Og den er flittig besøkt.
Alle bygg er små som dette. Og de huser alt fra charterfirmaer til souvernirbutikker. Heldigvis ikke mange av de da.
Og der borte på land ligger «Foodland». Dagligvareforretningen. Bare en liten jolletur unna.
«Foodland» har til og med sin egen jollekai. Så de har skjønt hvordan de skal få seilerne til å handle der.
Massevis av lekre hus i åsene rundt marinaen.

Det er gratis internett i marinaen. Litt gammeldags kanskje. Vi fikk en wifi-box som vi måtte koble til med en lang ledning til brygga. Merkelig at de ikke har trådløst. Og det er bare en jolletur over til supermarkedet «Foodland». Dessverre er det ikke lange jolleturen til chandleren heller. «Island Waterworld» vil nok få mange besøk av kapteinen på «Numa» er jeg redd.

Og så var det på tide for Steinar å reise til Danmark. Og la meg være alene. Heldigvis sjekket han flybilletten sin. Flyet gikk ikke klokka 17, men klokka 13. Så han rakk det. Altså så er jeg helt alene, og hører masse rare lyder som ikke finnes når Steinar er her. Merkelig. Jeg har på Air Condition, og det er deilig. Så den første dagen alene satt jeg inne i båten, leste nyheter, spilte kort på PC’en og gjorde i det hele tatt ikke en dritt. Jo forresten. Jeg lagde meg middag. Pølse og potetstappe.

Men etter hvert så kom jeg jo i gang. Jeg har bakt brød. Jeg tror i hvert fall det er brød.

Hmmmmmmm – det ser kanskje mer ut som en innskrumpet bolle?
Undersiden ser ikke noe mer appetittelig ut må jeg si.
Regnet strømmer ned i uendelige mengder. Altså så blir det ingen klesvask. Umulig å få tørket.

Jeg fikk til brødet litt bedre etter hvert. Og jeg fikk gjort rent i lugaren til Ida, for 30. september kom hun flyvende inn fra Los Angeles. Så da er jeg ikke alene lenger.

Jeg fikk kreket meg avgårde til flyplassen etter hvert. Damen på marinakontoret hadde sagt at det bestandig er taxier på parkeringsplassen. Det var det IKKE når jeg skulle på flyplassen. Men etter hvert satt jeg i taxien til Winston, og ble behørlig kjørt til flyplassen. Og han ventet på oss til vi skulle tilbake. Selvfølgelig var Ida den absolutt siste som kom ut, så det gjorde ingenting at jeg kom etter at flyet hadde landet. Hun hadde med seg ubeskrivelige mengder med vanvittig tung bagasje, og vi fikk lempet alt i taxien. OG DET ER SÅ GODT Å SE HENNE IGJEN. Mammahjertet er lykkelig.

Litt av bagasjen hennes har kommet inn i cockpit.
En koffert havnet ihvertfall i båten, og en bråte med andre ting i salongen.
Ida smiler som en sol og skjønner overhodet ikke at jeg maser om bagasjen. Den havner jo på lugaren hennes etter hvert. Kanskje. Så slutt å stress.

Det regner og det regner og det regner. Så den stakkars jolla blir stappfull av vann. Ergo så må den lenses en gang i blant.

Vi kan snart bruke jolla som plaskebasseng. Jeg tar første økt.
Vi må dele på jobben. Det er ikke noe slaraffenliv her i båten. Hardt arbeid, hele tiden.

Men jeg ser jo i grunnen ikke så mye til Ida. Vel, jeg ser henne. Men hun gjør ikke stort annet enn å jobbe og sove. Og noen ganger spiser hun.

Og Ida jobber.
Og jobber.

Vi har jollet til butikken. Og da må jo jeg kjøre jolla om jeg vil eller ikke. Vi er fortsatt ikke gode venner, men jeg har i hvertfall ikke kræsjet alvorlig enda.

Jeg klarte å få oss velberget TIL butikken. Bare en litt ukontrollert klask inn i brygga. Ingenting å prate om. Ida tok så fint imot at. (Godt hun ikke brakk armen igjen). (Film: Ida Victoria Hem)

Turen tilbake gikk også bra. Og vi fikk med oss varene. Og jeg fant riktig båt. Altså «Numa». (Film: Ida Victoria Hem)

Vi har vært og spist på «Victory» noen ganger.

Det er veldig trivelig på «Victory». Man kan dog aldri vite om det blir bra eller dårlig servering. Det kommer an på hvor mange mennesker som er der.
En før maten drink må man ha.
Og kanskje en etter maten drink også. Selv om det hører til sjeldenhetene. (Foto: Ida Victoria Hem)

Men aller helst vil Ida hente take away pizza og spise i båten, slik at hun ikke somler bort tid på spising. Kan umulig være sunt. Men det drøsser inn med freelance oppdrag til henne, og det er visst umulig å si nei. Alt som kan hjelpe henne å få visum til USA må hun jobbe med. Skjønner jo det, men når det betyr å jobbe døgnet rundt i uoverskuelig fremtid så blir mammahjertet bekymret. Og litt stolt selvfølgelig. Særlig når det er Nickelodeon som er på henne som en klegg.

Hun har også laget en «hvordan gjøre et caracter design» for et magasin som kommer ut hvert kvartal i Amerika, «Magazine Quarterly» tror jeg det heter. Visstnok massevis av lesere. Det skulle da lages et design med kodeordene ape, hatt, lilla, ninja og misfornøyd. Og dette ble sluttresultatet:

Kjempekult. Flink den jenta gitt. (Foto: Ida Victoria Hem)

Vi har også vært i svømmebassenget. Men det er nesten som å svømme i luft eller noe, for vannet holder vel samme temperatur som huden vår. Litt ekkelt å gå ned i vann, og så kjenner du det ikke. Merkelig følelse.

Herlig med et lite bad, selv om det ikke er særlig avkjølende (Foto: Ida Victoria Hem)
Man skulle kanskje vurdere å begynne å trimme. Men det er så varmt. Og det er så mye folk. Og vi skal være her så kort. Var det nok unnskyldninger tro? (Foto: Ida Victoria Hem)

Og så har Steinar kommet tilbake fra jobben i Danmark, og en liten svipptur til Norge. Han har selvfølgelig gjort det han kan aller best, shoppet.

Nytt kamera er innkjøpt. Mitt gamle begynner å synge på siste vers.
Og ny PC til meg. Jeg gruer meg allerede til å rekonstruere alle passordene som min gamle PC husker for meg. HJELP. Men nå er det like før den gamle PC’en avgår ved døden, så denne må opp og stå så fort som mulig.
Og hva er det Ida gjør mon tro?

Jeg hadde ikke så stor tiltro til at Steinar skulle klare å rekke alle flyene han skulle med for å komme tilbake hit til Grenada. Han har en historie med å ikke rekke fly. Jeg begynte derfor å bli nervøs tidlig på kvelden når han fortsatt ikke hadde kommet. Han var ventet ved 16 tiden. Jeg forsøkte å ringe, og da var det en dame som svart på japansk tror jeg det var. Enda mer nervøs ble jo jeg. Som prøvde meg på messenger. Og der svarte han. Han satt på flyplassen på Barbados. Hadde landet klokka 15, og flyet videre gikk ikke før klokka 22. Stakkars mann. Men flyene går når de er fulle, så han var faktisk tilbake i «Numa» klokka 22.

Som sagt så regner det helt usannsynlig mye her for tiden. En dag vi hadde spist lunsj på «Victory» begynte det å øse ned da vi var på vei tilbake til «Numa». Vi tenkte vi skulle forsøke å la være å bli så våte, så vi stod og ventet under taket ved marinakontoret. Men til slutt ga vi opp.

He he. Ser ut som søkk våte drukna katter 🙂 Ida og Steinar trosser værgudene.

Og Ida har jo blitt 24 år denne måneden. Det ble selvfølgelig behørlig feiret. Med bursdagssang da hun stod opp (på en liten spilledåse). Og det var vel egentlig det. Vel, vi hadde tenkt å ta henne med på kino, men det gikk ikke. Vi fikk besøk av Gaute på «Isis II», så da rakk vi bare å spise middag på «Victory». Begynner i grunnen å bli ganske lei av den restauranten.

Hun måtte vise legitimasjon på restauranten i dag. Da hun ba om en drink før maten. Men det var selvfølgelig bare for å se om jeg fortalte sannheten. At hun hadde bursdag. Det er nemlig ikke noen aldersgrense for å kjøpe alkohol her på Grenada.

Det var jo litt av en markering av 24 års dagen til Ida. Sjelden har hun nok opplevd mer ståhei på bursdagen sin. Hun jobbet til og med litt.

Det blir faktisk dårlig med den kinoturen til Ida, for nå har Conny og Carina på «Ultimo» også kommet tilbake. De trives veldig godt i Port Louis Marina og på restauranten «Victory», så da MÅ vi jo spise middag med dem. For vi trives jo veldig godt sammen med dem. Og Ida jobber, så hun har jo ikke tid til å spise. Foreldrene fester og barnet jobber. 🙂

Og det regner.

Og jolla må øses. Jøsses. Sjekk det akterspeilet på den dama. Det blir jo større og større 🙁
Men jobben må gjøres. Vi vil jo ikke at jolla skal synke. Det er bilen vår til butikken.
Kapteinen vasker jolletilbehør. Det er den store vaske jolle dagen.

Så har vi hatt overnattingsbesøk i båten. Britt fra «Harry Z» skal hjem til Norge en tur. Litt før Erik. Og siden de oppholder seg på Carriacou der båten skal opp, så måtte hun ta ferge tilbake til Grenada. Da er det godt å ligge over i «Numa», slik at man er sikker på å rekke flyet dagen etter.

Selvfølgelig var det ikke internett å oppdrive akkurat når hun skulle komme, så jeg gikk opp på parkeringsplassen ved 18 tiden. Men ingen Britt kom. Av alle ting så satt vaskedamen i marinaen og ventet på skyss, og hun skulle si ifra til Britt når hun kom om hvor vi ligger. Men hun viste Britt veien helt ut til «Numa». For en service. Da måtte vi selvfølgelig betale henne litt tips, noe hun ble veldig glad for.

Vi spiste i båten i kveld. Pizza fra «Victory» og sushi fra «Yolo». Lurer på om det er litt dumt å kalle en restaurant «You Only Live Once». Hva i alle sine dager får man servert liksom.
Far og datter driver med sine barnslige konkurranser. Denne gangen: Hvem er flinkest med spisepinner?

Det er hyggelig å ha Britt om bord. Vi hadde et par fredelige timer i cockpit før de andre stod opp morgenen etter. Vel, Steinar hadde vært oppe og switchet over vanntankene. Selvfølgelig var tanken tom da Britt skulle lage kaffevann denne morgenen. Det regner og blåser altså så helt inn i hel…e, men heldigvis var det forholdsvis opphold da Britt skulle reise. Å sitte klissvåt på flyet er helt sikkert ikke ønskelig. Så det slapp hun.

Ida har fått det som hun vil. Middag i båten. Ingen bortkastet tid på restaurant. Det ser virkelig ut som det har blitt servert pølse med potetstappe.

Vi har også fått fikset kjøleskapet, fryseren og AC’en. Stuart Eguana kom med en lærling og fikset alt i løpet av 3 timer (med røykepauser). Regningen kom på EC$ 776,- og vi syntes det var billig. Særlig når vi nå har et kjøleskap, en fryser og en AC som virker optimalt. Målingene til Steinar har ført frem til dette vedlikeholdet. Nå skal vi spare strøm.

Kaos i salongen. Heldigvis hadde Steinar gått over med støvsugeren. Altså jeg mener…..hvor mange ganger har jeg gjort rent under benkene siden vi fikk båten. Ikke mange.

Våre herlige venner fra «Ultimo» fornekter seg jo ikke. De finner den ene fantastiske restauranten etter den andre. Nå har de funnet en sushirestaurant «Carib Sushi» som vi MÅTTE møte dem på.

Long time no see. Fint å se denne flotte jenta igjen.
Sushi på en bro. Kan det bli stort mer kunstnerisk da. Veldig fint.
Aldri sure miner på disse to solstrålene.
Heldigvis skjønner skikkelige sushi restaturanter at ikke ALLE er så veldig glad i sushi. Så dette spiste jeg. Aner ikke hva det var, men kjempegodt var det.

Ida kunne ikke være med på denne kvelden. Og et er jo synd siden hun elsker sushi (merkelig at det er min datter). Hun må fylle ut et ansettelsesskjema til Nickelodeon som jeg tror holder på å ta livet av henne. Men jenta er tøff i trynet, så hun får det nok til.

Ida er stor i kjeften.
Og Steinar er barnslig. Eller Steinar og Ida er barnslig. Da skal de selvfølgelig konkurrere om hvem som kan da den største biten, og hvem som er størst i kjeften. Den konkurransen kan jeg IKKE være med på.

Det er kjekt her i Port Louis Marina. Veldig kort vei til butikken som har ganske bra utvalg. Og det er på tide for meg å prøve noe nytt i matveien. Vi er ganske lei av restauranter (Victory), så det er på tide med mat i båten.

Min nyvinning. Kylling wok. Fargerik i det minste. Og faktisk ganske godt. Om jeg må si det selv.

Alle gode ting må ta slutt. Også vår tid i Port Louis Marina. «Numa» trenger litt tender love and care, så 24. oktober slapp vi fortøyningene og seilte til Clarkes Court. Da bøttet det selvfølgelig ned, og vi ble kliss våte.

Skulle ikke tro vi var i karibien. OK – jeg hadde ikke behøvd å ha på meg regnjakke. Det er varmt. Men man blir jo våt i dette regnet også da.
Det ble heldigvis lettere vær etter hvert.

Vi fikk en deilig seilas til Clarkes Court. Regnet holdt seg unna, og vi var fremme i god tid før vi skulle heises opp.

Er det mulig for den ungen å ta en pause snart?
Clarkes Court. Her skal vi på land. Alle mann alle, også «Numa».
Skikkelig lastebåt. Med lastebil.

Da det var vår tur følte vi oss veldig bekvemme. Det var stor plass, og mange som hjalp til. Ikke noe stress i det hele tatt.

Vi har alle kommet oss på land. Med bagasjen. Og «Numa» henger i stroppene. Hun har GOD plass.
Det var til og med dykker der. Uten at jeg helt forstod hva han skulle gjøre. Kanskje sjekke om stroppene satt som de skulle?
Så er hun endelig løftet på land. Og det er lenge siden. Helt siden Alicante for to år siden tror jeg.
Huff. Dette var ikke lekkert. Godt å få ordnet opp i denne dritten må jeg si.
Dette er altså en propell. At den har gått rundt er jo et under.
Vi tok oss en deilig lunsj på marinaens restaurant. Mens vi ventet på at Devon skulle bli ferdig til å kjøre oss på hotellet.
Så er vi på vei til hotellet, og dette er omgivelsene rundt marinaen. Hullete veier og gamle skur. Ikke imponerende.

Med «Numa» sikkert plassert på land kjørte Devon oss til Maca Bana Boutique Luxury Resort. For et navn. Men det er her vi skal tilbringe en uke mens «Numa» får en total makeover. Under vannlinjen i hvert fall. Og polert skroget. Begge to.

Nickson ønsket oss velkommen, og viste oss rundt i villaen vår. «Avocado» heter den. Og det var bare rett og slett helt fantastisk. Digre soverom med tilstøtende bad. Et større kjøkken enn jeg noen gang har disponert hjemme i Norge. En deilig stue, og en enda deiligere terrasse. Med boblebad. Ikke et menneske skal få dratt meg ut herfra før jeg må. Det var ikke telefon i villaen, men vi fikk vår egen mobiltelefon. Der var alle nummer vi måtte trenge lagret. Så som til diverse taxisjåfører, Nickson selv, restauranter osv. Det har jeg aldri opplevd før, men det var ganske smart.

Utsikten fra terrassen vår. Svømmebassenget i bakgrunnen.
Terrassen. Her tilbrakte vi mye tid.
Og her er stua. Som hadde stor TV. Wow. Luksus. Vi har ikke sett på TV på det jeg kan huske.
Spisestua, før Ida hadde okkupert den som arbeidsplass.
Boblebadet. Det ble også brukt noen ganger. Det eneste som var litt rart, var at det var oppvarmet. Vel, man trenger kanskje ikke det når det 32 varmegrader ute?

Jeg tror aldri jeg har vært på et flottere sted. Det var fryktelig dyrt, men det kommer jo aldri til å skje igjen.

På vei til stranden. Denne veien ser kanskje ikke slik ut, men den var SKIKKELIG bratt. Helt greit å gå ned, men grusom å klatre opp.
Vi må gjennom restauranten for å komme til stranden. Så fikk vi se hvordan den var også.
Så er vi der. Og stort vakrere blir det jo ikke.
Jeg tror man kan gå mil etter mil langs denne stranden. Og det er nesten ikke folk her. Første dagen delte vi den med to tyskere. (Foto: Ida Victoria Hem)
På tide med lunsj. Vi elsker utsikten.
Det var ikke mer høytidelig at en «strandhund» fikk lov til å være der. En skikkelig kjælegris var han også.
Herlig mat fikk vi, og deilig drikke.
På vei tilbake til villaen må vi gå forbi vinkjelleren. Og jeg tror de har noen fantastiske viner her.
Vijllaen vår har massevis av friske blomster over alt.
Denne er ikke ekte. Men disse firfislene var dekorasjoner flere steder i villaen. Ute var de levende.
Mat i villaen. Taco selvfølgelig. Det er sikkert fredag. Og vi koste oss glugg i hjel.
Kosestund i boblebadet mens solen går ned.

Steinar måtte jo jobbe hver eneste dag på «Numa». Vi hadde fått Devon til å skrape og male på nytt bunnstoff, samt å polere skroget. Men Steinar måtte gjøre andre ting som skal gjøres når en båt står på land. Vi har jo for eksempel fått baugspydet vårt, og det måtte monteres fester. Mens Ida jobbet (for det meste), og jeg bare nyter livet.

Siden vi har kjøkken i villaen, må vi handle mat. Her er Ida og jeg på shopping. Der må vi også ha mat. Kinesisk denne gangen. Det var så mye mat at vi tok med oss hjem i «doggy bag». Som ble glemt i kjøleskapet. Som vanlig.  (Foto: Ida Victoria Hem)
Utsikten mot Saint George’s. Helt fra toppen av resorten.
Rett under terrassen vår var det en dam der det bodde en skilpadde.
Steinar og jeg i boblebadet. Ida var ute og tok bilder.

Selvfølgelig var vi jo på restauranten noen ganger. Aquarium Restaurant. Vi hadde til og med besøk av Conny og Carina en dag. De koste seg først på stranden, og så var de med oss på restaurant på kvelden. Etter å ha besøkt oss i villaen. Kjempehyggelig. En kveld ble Ida med oss også.

Far og datter utenfor restauranten «The Aquarium». Skikkelig flott restaurant.
Noe vi synes er merkelig, er at nesten alle restauranter eller barer vi har besøkt stenger ved 22:30 tiden. Da er det tomt og personalet begynner å sette opp stoler og rydde opp og sende oss oppfordrende blikk. Veldig ofte er vi de siste gjestene som går.

Men alle ting må som sagt ta slutt. Så også vårt opphold på Maca Bana. Ting her i karibien kan gå litt i hytt og pine. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle ut i vannet igjen klokka 15. Men klokka 8 om morgenen ringte de fra Clarkes Court og var klare til å ta oss ut NÅ. Steinar kastet seg i dusjen, røsket på seg klærne og ringte etter taxi. Så kom kontrabeskjeden. Kanskje det ikke blir før klokka 15 allikevel. Eller kanskje før. Eller kanskje etter. Steinar reiste til marinaen og overlot utsjekking til Ida og meg. Eller utsjekking og utsjekking. Det var ingen på kontoret, så jeg måtte ringe Nickson med hotelltelefonen. Fikk bare beskjed om å legge den i villaen sammen med nøkkelen. Nei, å låse var ikke så viktig.

Fantastisk solnedgang i Clarkes Court.

Det ble et par masete dager i Clarkes Court. Vi måtte vente mange timer før vi endelig kom ut, men da fikk vi jo ligge longside på brygga. Steinar hadde gjort avtale med en mekaniker som skulle komme å se på hvorfor dynamoen på babord motor ikke fungerte klokka 8 morgenen etter. Han kom selvfølgelig ikke. Det gjorde derimot bestyreren av marinaen, som ba oss om å flytte oss NÅ. Og det gjorde vi. Ut på svai er herlig. Men det er ganske forurenset i denne bukta. På grunn av at avfallet fra et romdestilleri blir dumpet her. Og det lukter også ganske forskrekkelig ille. Så vi kunne ikke bade. Etter hvert fikk Steinar grabbet tak i mekanikeren og jollet ham ut til «Numa». Bortkastet jobb, siden han ikke klarte å finne ut av feilen. Steinar vil fortsette feilsøkingen selv.

Så var det på tide å reise fra Clarkes Court. Det er jo ikke særlig vakkert her. Hadde tenkt å reise til Secret Harbour, men det var så deilig å være utpå at vi reiste til Prickly Bay isteden. Har kan vi bade og lage vann. Godt å være tilbake.

Hver onsdag er det bingo på Tiki-Bar. Og denne onsdagen var toppgevinsten EC$ 10.000,- Det er mye penger, så det var smekkfullt av folk.
Til og med Ida fikk vi dratt med oss på land. Når det er kvelden i Grenada, så er det arbeidsdag i Los Angeles, så mailen må sjekkes OFTE. Notisboka er også med.  Nå har også Universal tatt kontakt, så vi får håpe det går Idas vei snart.
Ida forsøker å bytte på jobbeplassene og stillingene. Det er jo ikke de beste arbeidsvilkårene om bord i «Numa». Men freelance oppdragene rauser inn, så da er «Numa» en lykkebåt.
Jeg blir faktisk litt bekymret i mammahjertet mitt så mye som hun jobber. Særlig når hun sier hun må gå å legge seg fordi hodet ikke virker lenger. Og ber meg om å vekke henne om et par timer. DET betyr at hun kommer til å glefse som en sinna terrier. Grøss og gru.

Sunshine Canvas kom også med vår nye stack pack og storseilet vårt. Det ser veldig bra ut alt sammen. Helt til vi fant ut at de ikke hadde laget stropper til å feste stack packen med når vi seiler. Nå har vi snart alt tilbehør i brunt/beige. Sunshine Canvas sier de skal fikse alt, men vi begynner å få bange anelser. De virker en antydning til overarbeidet.

Stackpack og storseil kommer opp. Gutta er flinke til å jobbe.
Juhu. Dette kommer til å bli bra.

Og nå får vi snart besøk. Da vi var på Maca Bana sendte Laila beskjed om at hun og John kommer på fredag 3 november. Og blir i 3 uker. Det er nå to dager til. Djiiiiisssseeesss. «Numa» ser ut som en møkkahaug, så det er bare å sette i gang å gjøre rent. Det skal bli MORSOMT å få besøk da. Lenge siden sist. Steinar har skaffet nye speil på begge bada på babord side, og ryddet senga til John og Laila for solcellepanel og diverse reservedeler. Nå blir det plass til gjestene også, og de kan se seg selv i speilet. Oh, luksus.

Vi venter på gjestene våre. Synd de ikke får med seg denne fantastiske solnedgangen. Men det kommer sikkert mange flere.
Når sola har gått ned i horisonten ser vi hvilke skyer som truer. Håper det ikke blir så veldig mye regn mens de er her.

Så kom de da endelig. 3. oktober. Uten bagasje. Den var blitt borte på veien. Men de hadde med 12 flasker vin. Innkjøpt på Barbados. Det er bare lov å ha med 1 flaske vin inn i Grenada. Sikkert det eneste landet i hele verden som har en slik bestemmelse. Og man må betale moms og toll og avgifter og fanden manns oldemor for å få med ting inn i Grenada. Og, som jeg har skrevet før, vi krangler ikke med damene i tollen her i landet. Det gjorde heller ikke Laila og John, som kom velberget ut av flyplassen. Inn i taxien og avlevert i Prickly Bay Marina. Så klokka 22 var de endelig om bord.

Og da er det bare så starte livet som en båtslask da.

Hvis John skal bli en skikkelig båtslask må han bli vant til jolla. Og det er ikke nei i hans munn.
Gutta boys planlegger allerede noe å gjøre. Godt for Steinar å ha noen å prate med som forstår seg på diverse tekniske installasjoner. Ikke bare meg som ser ut som et spørsmåltegn.
Laila har funnet plassen sin.

Ida driver jo fortsatt å jobber og jobber og jobber, og blir ganske oppgitt når det kommer bølger. Noe det er mye av i Prickly Bay. Så vi måtte jolle henne i land til Tiki-Bar. Der er det godt internett og hun kan jobbe uforstyrret.

Fin arbeidsplass på Tiki-Bar.

Vi spiste også lunsj på Tiki-Bar, og da fikk John beskjed om at bagasjen deres var kommet til flyplassen. Vi ringte til Ricky og han kjørte oss først til flyplassen. Det var ingen problemer å få ut bagasjen, selv med 10 bokser Joikaboller til oss. De vet å ha med seg inngangsbilletten disse gjestene. 🙂 Deretter bar det avgårde til supermarkedet, der vi handlet en hel bråte med mat.

Laila har overtatt kjøkkenet, og lager en helt usannsynlig mengde med ostesmørbrød. Som gled ned på høykant.
Noe Ida satt veldig pris på, siden det er noe av det beste hun vet.
Og John koser seg med toasten.
Og Steinar glefser i seg et par toaster han også, med noen glass med melk.

Været er som det pleier å være på denne tiden har jeg skjønt. Det pøser ned regn, og i neste øyeblikk stråler solen.

Åh nei. Det blir regn.
Nei, det ble sol. Laila slikker sol i trampolina.
At denne mannen blir 60 år snart er VELDIG vanskelig å tro. Bærre lækkert.

Vi seilte over til Secret Harbour, siden der er det ikke så mye svell.

Og værgudene prøver igjen å be om unnskyldning for alt regnet. Vet ikke helt om jeg tilgir dem så lett lenger.

For ikke å snakke om at det er en mye bedre restaurant. I Secret Harbour altså.

På restauranten i Secret Harbour. Litt ullent bilde. Men sånn er det når man ikke klarer å finne blitzen på sin nye mobil. Ida er jo sjelden med, så vi får ta med take away til henne. Spagetti bolognese eller pizza passer henne ypperlig.

Men, med Laila om bord, så trenger vi ingen restaurant. Hun lagde Biff Stroganoff den andre kvelden i Secret Harbour. Det tar altså 3 timer å lage. Hvem er det som har så mye tålmodighet da? Og det smakte helt fortreffelig, selv om Laila ikke var fornøyd. Merkelig menneske. John og Laila har også introdusert oss til et nytt kortspill. Skip-Bo. Så det skal vi få mye morsomt med i de kommende 3 ukene.

Gutta boys har vært på chandler. Steinar benytter sjansen til å dra med seg meningsfeller når han har sjansen. Nå har de skaffet alle delene de trenger for å montere solcellepanelene. John hadde med seg braketter hjemmefra. Laget etter mål fra Steinar. Så nå er solcellepanelene montert på taket.

Her trekkes det ledninger. Dette kommer til å bli spennende. Vil det virke og gi massevis av strøm?
Laila har kuppet oppvasken. Tenkte det var noe jeg kunne gjøre, siden hun lager så mye mat.

Og så er det på tide med litt sightseeing. Saint Georges skulle oppleves. På parkeringsplassen i marinaen traff vi Anthony som kjørte en splitter ny, lekker taxi, og han kjørte oss til fortet i Saint George.

Laila på full fart over treningsplassen på fortet. Er det virkelig en basket kurv der til venstre? Det hadde de helt klart ikke på 16-1700 tallet. Tror jeg.
Hmmm – skal dette være et fort? Fra 1700 tallet?
Dette ser mer riktig ut. Det er nok bare den ytterste muren som er fra 16-1700 tallet.
Turtelduene bruker kanonen som benk. Man må slappe av litt også. Og nyte utsikten.
Jadda John. Du er sikkert sterk. Men du kan ikke ta med deg den hjem til Horten.
Fantastisk utsikt over innseilingen til Fort George. Masse båten ligger til ankers.
Port Louis Marina fra en litt uvant vinkel.
Ikke akkurat slik vi er vant til å se borgene og fortene i Hellas og Kroatia nei.
Tusen takk – men vi kommer nok ikke tilbake.
Utsikt over byen Saint George.
Heldigvis var det bare nedoverbakker tilbake til sentrum av byen.
De tar ikke så veldig godt vare på kirken sin synes jeg. Selv om de er veldig religiøse på Grenada.
Vi nærmer oss sentrum.
Jeg har kjøpt meg et par nye saronger. For 10 EC$ mer enn Laila betalte for sine. I boden ved siden av. Jeg er ikke mye av en businesskvinne.
Etter å ha trasket rundt på borgen, og i byen var det godt å sette seg ned med en velfortjent pils. Vi fikk også forkynnet Guds ord i samme slengen. Høyttalere ljomet ut historier fra Bibelen. Merkelig synes vi.
Vi venter på Steinar. Han tar ut penger i minibanken, slik at vi kan betale mat på KFC.
I kø på Kentucky Fried Chicken. Og det var faktisk et skilt her også, om at vi ikke hadde lov til å nyte mat og drikke. Veldig rart. Det kunne i det minste ha sagt: Medbragt mat og drikke.

Anthony hadde ventet på oss, og kjørte oss tilbake til Secret Harbour. Vi gjorde også en avtale med han til torsdag. Da vil vi på sightseeing rundt hele øya. Det hadde aldri Anthony gjort, men etter å ha sjekket med andre sikkert, så skulle han ha EC$ 150,- pr.pers for hele dagen. Usannsynlig rimelig, så han har da en avtale med oss til torsdag.

Morgenstund er internettstund. Det tar ikke så lang tid før våre gjester kommer inn i rutinene. Selv om Laila hadde litt problemer med at det også er en stillestund. He-he. Hun er seg selv lik. Snakketøyet i orden.
Eller man kan velge å lese manual. Det spiller ingen rolle. Bare man holder kjeft og drikker kaffen sin.

Vi går ikke i land alle dager. Det får være måte på. Det skal kobles solcellepaneler og ordnes med dynamoer. Og det skal soles og spilles kort og jeg vet ikke hva. Veldig hektisk dette båtlivet.

Laila har laget spagetti bolognese. Til Idas store lykke. Det er hennes favorittrett. Det hun bestandig spiser på restaurant hvis de har. Vi hadde ikke problemer med å glefse i oss enorme porsjoner vi andre heller. Nydelig mat.

Så kom den store utflukt-dagen. Vi skal på tur med Anthony.

John og Laila er klare for utflukt med Anthony. Og alle oss andre selvfølgelig.
Ida er nesten klar.
Og vi er alle installert i taxien til Anthony. La eventyret begynne. Nå skal vi se Grenada.

På veien til Grand Etang Lake midt på øya skjønte vi at vi nærmet oss turistplassene.

Det dukket til stadighet opp jenter med frukt og blomster på hodet. Og de var jo så fargerike, så vi måtte bare stoppe.
Snakk om å ha balansen i orden, og snakk om å være fargerike. Særlig damen til venstre. Den installasjonen hun har på hodet bryter da med tyngdeloven?
Vi måtte selvfølgelig ta bilde sammen med disse flotte damene. Jeg måtte ha hjelp til å holde kurven på hodet. Til allmenn latter. Dette er jo slik disse jentene tjener penger nå i turistsesongen, så det kostet selvfølgelig noen dollar å ta bilde sammen med dem.

På vei inn til Grand Etang Lake holder mona apene på Grenada til. Anthony hadde kjøpt bananer da han kjøpte billetter til oss. De kjente nok vakten, for de kom hoppende da han ropte på dem.

Vakre små skapninger som selvfølgelig kommer for å få mat. Men de er ville, så det er best å gi dem noe å spise.
Denne her har kastet sine øyne på Ida. Kan nesten høre han si: «Ida – I see you».
Så blir hun jo overfalt da. Men det er slik de er opplært til vil vi tro. Hoppe opp på skuldrene til turistene, så får du banan.
OK tenker apekatten nå. FÅ MAT. (Foto: Anthony)
Venter på mer banan. Det er ganske mange av dem rundt om i trærne.
Kapteinen fikk også en apekatt på skuldrene. Og hodet. Så nå hadde både han og Ida apefotavtrykk på klærne 🙂
Hei – se på meg. Er det ingen som vil ha meg på skulderen da? En liten tass som også vil ha banan.

Samme hvor morsomt det var med apekattene, så måtte vi reise videre inn til sjøen. Det er vannreservoaret på Grenada.

Et lite kinesiskinspirert lysthus hører selvfølgelig til ved sjøen.
Laila tar bilder ved innsjøen. Det tusset av fisk der. Og det var selvfølgelig forbudt å fiske.
Alle mann alle på tur til Grand Etang Lake.

Været var litt sånn av og på. Regn og sol, regn og sol. Så vi kjørte videre. Nå skulle vi til Annandale Waterfalls. Anthony håpet at vi skulle komme frem før alle turistene fra cruisebåtene som kom inn i natt. Men den gang ei. Det tusset av amerikanske turister.

Inngangen til stien ned til fossen var selvfølgelig omkranset av boder og folk som skulle selge oss ting. Men det var ikke så verst påtrengende.
Vi måtte gå et lite stykke ned til fossen. På en vel tilrettelagt gangvei. Med mange turister.
Det er vakkert da. Når vi får øye på fossen gjennom trærne. Litt sånn regnskogaktig.
Vel. Det er vel som alle andre turistattraksjoner over hele verden. Du skal være tålmodig for å få se noen ting.
Wow, det var litt av en kjempefoss. Altså ironisk ment. Vi følte oss litt blasert. Det er ikke lett å imponere nordmenn med en liten foss altså. Men for folk som aldri har sett en foss før er det helt sikkert fantastisk.
En av gutta som hoppet i fossen fra fjellsiden ved siden av. Det er jo deres måte å tjene penger på, så vi donerte EC$ 10,- til han også.
Far og datter poserer lydig foran fossen. Vi måtte vente en stund før alle de andre turistene hadde forsvunnet. Det skal jo se ut som om vi er alene ved det vakre fossefallet 🙂

Anthony hadde sagt at vi kunne bade i kulpen under fossen. Men det er ikke snakk i havet om at jeg ikler meg bikini foran hundrevis av turister. No man, no way. Så da fant han ut at han ville ta oss med til en annen foss. Concord Waterfalls. Der kunne vi sikkert bade. Men på vei tilbake til bilen ville vi gjerne bidra til det lokale næringslivet. Så vi ga en trubadur en mynt, og vi kjøpte en kald pils i en av bodene, men kjøpe souvernirer, det gjorde vi ikke.

Denne fossen var jo faktisk litt høyere. Altså, fantastisk imponerende var den jo ikke. Men noe som var veldig bra….det var bare oss der.
Det var fantastisk vakkert da. Ida koser seg på en stein i kulpen. Skal hun bade kanskje?

Selvfølgelig var det også gutter som tjente penger ved å hoppe i denne fossen også. Og vi donerte EC$ 10 til dem også. Det var faktisk litt mer imponerende i denne fossen enn den forrige. Synes jeg ihvertfall. 

Det skal mer enn som så til for å lure trauste nordmenn til å bade i kaldt elvevann. Vi kan jo bli våte. Og så skal vi kjøre videre i Anthonys flotte taxi. Nei vet du hva. Det kan vi ikke ha noe av 🙂

Selv om det ikke var noen andre enn oss der, hadde vi ikke lyst til å bade, så vi fortsatte ferden i Anthonys taxi. Vi begynte å bli sultne, så Anthony kjørte oss til Gouyave. En ganske stor by på østkysten. Der er også GCNA Nutmeg Processing Plant. Altså muskatnøttfabrikken. Så vi måtte dit på besøk før vi fikk mat.

Sekker med muskatnøtter klare for forsendelse. Det luktet altså helt gjennomtrengende muskat i lokalene. Og det er kanskje ikke så rart.
Produksjons- og lagerlokalene. Jentene var i streik så det var ganske folketomt i lokalet. De var ikke fornøyd med en betaling på EC$ 42 pr. dag (ca. kr. 134,- for lange dager), så da holder de seg vekk. Tøffe jenter.

Alt på fabrikken ble gjort for hånd. Det er jo en fin måte å få mange i arbeid på. Men veldig tungvint må jeg si. De jentene som ikke var i streik, ville ikke bli tatt bilde av. Og det må man jo akseptere.

Men endelig var det tid for mat. Anthony tok oss med til «Kelly’s Restaurant». Han hadde tenkt å spise for seg selv, men det gikk nok ikke. Kom ikke på tale. Så Anthony spiste med oss.

Hovedgaten i Gouyave……………………… Virkelig en ……………. annerledes by.
Transportmiddelet vårt i dag. Anthonys stolthet.
Guiden vår Anthony. Han hadde helt klart noen indiske forfedre, og forklarte at da det ble forbudt å holde slaver på øyene, importerte engelskmennene indere. Billig arbeidskraft. Han har jobbet mange år på cruise skip og pratet perfekt engelsk.
Alle mann alle på «Kelly’s». Godt med mat.

Dette var virkelig en lokal restaurant. Og for 6 middagsretter, 6 pils og 1 cola betalte vi EC$ 175 (en EC$ er omtrent NOK 3,20). Billig syntes vi. Og det var mye mat. Lokale grønnsaker og kylling eller fisk. Jeg er fortsatt ikke så begeistret for brødfrukt. Men det gled ned på høykant.

Og så var det bare å kjøre videre. Etter å ha tråklet oss ut av det verste virvaret av gater vi har sett, kom vi til en litt bedre landevei. Som tok oss til Diamond Chocolade Factory. Det holdt til i et gammelt fransk romdestilleri fra 1785. Morsomt.

Først måtte varene sjekkes i butikken.
Det var mange varianter av sjokoladen. Mørk og lys og med tilsatte smaksstoffer eller au naturell.
Ida er som alltid blid. Hun har nok fått kjøpt seg litt sjokolade tenker jeg.
Og så er det klining på gang. I full offentlighet.
Ruiner fra det gamle rom destilleriet. Her er det mye historie.
Og her inne lages sjokoladen. Litt mer moderne enn på muskatnøttfabrikken.

Så nå vet vi alt som er å vite om fremstilling av sjokolade. Hun som viste oss rundt var ikke akkurat verdens mest sjarmerende, men hun fikk nå sagt det hun skulle. Og Ida og Steinar fikk selvfølgelig kjøpt en hel bråte med sjokolade som aldri kommer til å bli spist. Vi må støtte det lokale næringslivet.

Anthony kjørte oss så til River Antoine Rum Distillery. Og det var en morsom opplevelse.

Etablert i 1785. Og det blir drevet på nøyaktig samme måte som den gangen.
Det er et vakkert sted. I alle fall rundt administrasjons-/salgsbygningene.
Vannhjulet fungerte til vanlig, men ikke akkurat i dag. De holdt på å reparere det. Og det er jo litt krise når vannhjulet ikke fungerer, da det jo driver knusingen av sukkerrørene.
Her kommer sukkerrørene inn i små vogner.
Og dette er maskinene som knuser rørene. Helt utrolig. Den er fra 1785.
Fyringen i ovenene må holdes ved like hele tiden. Ellers stopper prosessen med å lage romen. Gutta som har jobben med å mate ovnene med ved har best betalt på plantasjen.
Dette rommet var helt usannsynlig røykfylt. Her blir melassen helt over fra kar til kar etter hvert som den er ferdig. Hva den stakkaren gjør som sitter i enden av rommet gjør vet jeg ikke. Men han har ikke noe særlig godt arbeidsmiljø.

Til og med vår eminente guide mener det er for røykfylt her inne. Så hun fortsetter å prate utenfor. 

I disse kjelene destilleres romen. Altså det bestemmes hvor ren den skal bli. Hvor sterk. Og den kan bli VELDIG sterk.
Tanisha som viste oss rundt gjorde det til en kjempefin opplevelse. Hun var kunnskapsrik og kunne formidle. Vi hadde ingen problemer med å se for oss hvordan det var for flere hundre år siden. Vel, egentlig så er de jo slik enda. Det er bare ikke slaver som jobber her.
Vakker er hun også.
Etter omvisningen var det å smake på varene. Og det var altså helt skrekkelig å drikke 75% rom. Vi skulle ta en liten slurk og rulle den på tungen før vi svelget. Og så ta en slurk vann. Jeg trodde jeg skulle dø. Eller halsen min gjorde. Hadde vondt lenge etterpå. Men til slutt fikk vi smake på sjokolade-rom på 16%, og det reparert en del. Selvfølgelig måtte vi kjøpe litt her også.

Deretter bar det videre. Nå begynte det å bli sent på ettermiddagen, og Anthony satte nesa hjemover. Men først måtte vi kjøre litt rundt i hans hjemtrakter. Han kommer fra St. David Perrish (kommune), så han ville vise oss den flotte marinaen de har der. Men først måtte vi se gamle overlatte fly fra Cuba.

Den gamle flyplassen på Grenada. Masse gamle fly får stå her og ruste. Og landingsbanen blir brukt racerbane for biler.

Deretter kom vi til Grenada Marina, og det var på tide med en tissepause og drikkepause.

På vei inn i restauranten i marinaen. Den var veldig fin.
Ikke dårlig den utsikten her. Marinaen var også ganske fin. De hadde bare en brygge, for mesteparten av båtene står på land.

Vi koste oss med litt å drikke før ferden gikk videre. 

Men så var det slutt. Vi var tilbake i «Numa» ved 19 tiden. Trøtte, slitne og fornøyde. Anthony sa at vi hadde «made his day» da han fikk betalt. Og det er vi veldig glade for. Det var vel fortjent. Vi ga senere navnet hans til «Ultimo», og de var også på tur med han. Veldig vellykket.

Og så var det avreisetid for Ida. Hun skal til Los Angeles og være med på en messe. Blir borte i 14 dager. Håper hun får enda flere forbindelser til animasjonsverdenen og selger massevis av bildene sine. Anthony kjørte oss frem og tilbake, og innom supermarkedet. Og når vi kom tilbake hadde Laila og John vasket nesten hele båten. Snakk om flotte gjester. Slike vil vi ha. De kan få være så lenge de vil.

Men å ligge til brygge og være landkrabber kan vi ikke ha noe av. Vi må seile noen steder. Nordover blir fint. Første stopp er bukta utenfor Saint George’s. Gjestene er flinke til å smøre seg med solkrem.
Turen tok bare et par timer. Nydelig seilas. Og John har funnet den beste plassen.
Solen skal nytes til siste sekund, og trampolina er perfekt til solbading. Man blir litt rutete på kroppen da. Best å ligge på et håndkle.

Vi hadde en flott seilas opp til Saint Georges, og etter litt bading jollet vi inn til Port Louis Marina for å spise lunsj på «Victory». Steinar hentet Conny og Carina som ligger her med «Ultimo», så da får gjestene våre hilst på seilervennene våre.

«Landvennene» våre får hilst på seilervennene våre.
Deilig mat på «Victory». Maten falt i smak hos John og Laila. Godt vi ikke skal være her så lenge.
Og vi måtte jo vise frem «Ultimo» til Laila og John. Det er jo slik en lekker båt, og totalt annerledes enn «Numa».
Gutta i byssa til «Ultimo». Tenker de på å lage mat. John var behørlig imponert over trearbeidet i båten.

Etter besøket i «Ultimo» jollet vi bort til butikken. Vi håpet å få kjøpt kylling. Men den gange ei. De hadde ikke det her heller. Noen ganger skorter det litt på utvalget i butikken. Men det er ikke så rart. Nesten alt er importert, og kommer fra Miami. Så noen ganger har de melk f.eks., andre ganger ikke.

Så var det avreisedag. Bye, bye Grenada. Hello Carriacou. Vi fikk endelig opp ankeret. Kjettingen hadde surret seg skikkelig fast i brudeskrævet, så det måtte løsnes helt. John påtok seg jobben med å hoppe i vannet da vi kom frem. Dette for å feste skrævet i kjettingen igjen. Flink gutt. På vei til Carriacou hadde vi storseilet oppe. Helt til kapteinen la merke til at spilene var på vei ut av slissene sine igjen. Det er noe dritt, så det måtte vi ta ned igjen.

Det ble en rolig kveld i Tyrell Bay. Heldigvis rakk vi frem før det ble mørkt.
Det ligger massevis av båter til ankers her i Tyrell Bay. Så istedenfor å klisse oss opp i andre båter lenger inne, la vi ut ankeret ganske langt ute. Da får vi litt privatliv også.

Laila lagde middag igjen. Koteletter, poteter, gulrøtter og bernaisesaus. Nam nam.  Hun var ganske stresset da kotelettene ikke ville tine så hun måtte ty til drastiske tiltak som å bruke varmt vann.

Og det er ikke bare middager hun lager. Frokost tryller hun også frem.

Her disker hun opp med omelett med salami og ost, og det smaker fortreffelig.

Gjestene våre begynner å forstå hvor slitsomt det er å leve i seilbåt. Vi har måttet slappe av med lesing og internett. Men vi har også vært i land en kveld i Tyrell Bay. Vi spiste pizza på «Lazy Turtle». Det er en veldig hyggelig restaurant, og vi trives godt her.

Så var det på tide med en regnskur igjen. Heldigvis varte den ikke lenge. Og bare på morgenkvisten.
Da regnet ga seg jollet Steinar, Laila og jeg til land for å handle tau til Steinar. Og egg og brød i butikken.
På vei til «Alexis’ Supermarked». De hadde bare brød, for egg hadde de ikke på hele øya i dag. Så vet vi det.
Det er noen fine hus på denne øya også.
Og de har mange fine blomster.
Jeg mener ganske bestemt at det også er en bar/pub i Tønsberg som heter «Beck’s»
En sti innover i skogen. Der gikk vi ikke. Tror ikke den ledet til noen butikk som selger tau.
Helt i enden av bukta fant vi en marina. Her hadde de heller ikke tau, så kapteinen får klare seg uten.
Fiskeutstyr lå henslengt langs stranden. Tror nok ikke det blir stjålet. Alle vet vel hvem som eier det.

Etter at vi hadde handlet sjekket Steinar oss ut av Grenada og Carriacou, og vi satte kursen for Union Island.

Klokka 12:30 hadde vi heist ankeret og seilte ut av Tyrell Bay. Det tok ikke så lange stunden før vi kunne hekte oss fast i en bøye på revet i Clifton. 1,5 time for å være presis. 

Naboen vår i Clifton. Chabby chick eller hva?
På Union Island er det kiting som gjelder. Her er hovedbasen til de lokale kiterne.

Steinar jollet inn og sjekket oss inn i St. Vincent og Grenadinene, og da var vi fri til å gå i land. Alle mann alle dro i land før det ble mørkt. Vi ville jo se Clifton. Laila og John syntes det var kjempefint, og Steinar og Janne synes fortsatt det er et lite sjarmerende sted. Uten at vi kan sette fingeren på hvorfor.

Vi trålet gjennom byen og fikk i det minste kjøpt egg. Og det regnet litt. Tilbake i strandkanten satte vi oss på Hotel Waterfront og tok en drink før restauranten åpnet klokka 18:30.

Et litt dårlig bilde. Men Laila var veldig fornøyd med maten og ville ta med kokken hjem. Og det synes kokken var helt OK og lurte på når de skulle reise.

Da alle hadde stått opp morgenen etter foreslo jeg å reise rett opp til Bequia med en gang. Dette er ikke noen værende sted tenkte jeg. Heldigvis fikk jeg gehør for det, og klokka 10:30 løsnet vi fortøyningene og la i vei nordover. Og 4 timer etterpå kastet vi ankeret i Admirality Bay. Etter en deilig, begivenhetsløs seilas. Det er herlig å være tilbake i Bequia. Vår farovittøy. Det tok heller ikke lange tiden før Daffodil kom tøffende forbi og tok med seg min kolossale vask. Deilig å slippe å gjøre det selv.

Da vi hadde kommet oss litt i orden, jollet vi inn til «Jack’s» for en tidlig middag.
Kapteinen i slaget. Snart blir det deilig mat.
På velkjente trakter. «Jack’s» venter på oss. Laila og jeg spiste hummer som smakte nydelig. Steinar spiste barracuda som skled ned på høykant. Og John pirket i kyllingen sin.

Enkelte dager er det vesentlig veldig viktig å ha internett. Det hadde de ikke på «Jack’s» denne kvelden, så etter maten reiste vi videre til «Mac’s». Om ikke annet for å sende melding til Ida og Ole Martin: «Gjett hvor vi er». Det er nok deres yndlingsrestaurant i karibien.

Steinar fikk internett og fikk lastet ned filene sine.

Men før vi rakk å komme oss avgårde fra «Mac’s», så pøste regnet ned. Altså det høljet i strie strømmer. Og det varte lenge. Aldri så galt så er det godt for noe. Laila fikk seg et par Irish og vi andre et par pils. Heldige.

Dagen etter var det på tide å vise frem Port Elizabeth.

Og den byen er alltid like vakker.
Vi var sultne og strente rett på «Maria’s Cafe». Denne dagen var det faktisk kjapp servering og god mat.
Ikke dårlig utsikt fra «Maria’s» heller. Vi nyter utsikten, maten og hyggelig selskap. Bedre kan man ikke ha det.
Serveringsjente med godt humør kunne de også by på.

Etter maten ble det mye shopping. Til og med jeg fikk kjøpt meg noe. To kjoler og en bikini hos en svensk dame. Og Steinar fikk stagget behovet for å handle på chandler, så han er lykkelig. John fant en barberer oppi gata, og fikk barbert hodet. Noe som medførte at Steinar også måtte en tur på barbereren. Han kunne jo snart lage seg en man-bun.

Kapteinen fikk draget på damene etter hårklippen. Og han ble jo stilig også da. Knallkort.

Gjestene våre hadde ikke lyst til å gå i land på kvelden, så derfor ble det som følger:

Pizza fra «Mac’s» som Steinar og John hentet, og et par rundere med Skip-Bo, som vi jentene vant selvfølgelig.

Men det er ikke bare sus og dus og boller og brus om bord på «Numa». Nei, nei. Gjestene blir satt i arbeid. Det er skikkelig varmt, og gjestene plages litt av det. Men det forhindrer ikke kapteinen i å sette dem i arbeid. I dag har de vasket fortøyningstau. Det må jo gjøres. Eller John har vasket. Laila skar seg på et skjell som satt fast i tauet, så hun måtte få førstehjelp av kapteinen. Heldigvis var det ikke noe alvorlig. Men små sår kan bli veldig betente i slik varme som det er her.

Tidlig på ettermiddagen hadde vi fått nok av jobbing, og jollet til land. «Fat Man» kjørte oss til «Sugar Reef». Det er jo en plass som MÅ vises frem her på Bequia.

Laila er klar for en kjøretur. Morsomt å sitte på lasteplanet i taxien. Hadde ikke vært veldig lovlig i Norge.

Det er fint å endelig få denne kjøreturen i dagslys. Så får vi se hvordan det ser ut her. 

Kanskje karibien på sitt beste. Laila er fotomodell.
Sugar Reef ligger på østsiden av Bequia, så her står vind og bølger på nesten hele tiden. Ganske stille denne dagen da.
Vi er klare for mat. Deilig mat, avslappet atmosfære, vakre omgivelser og snakkesalig kelner.
John og Laila nyter hverandre også.
Bare interiøret her gjør det verdt å besøke Sugar Reef.
John slapper av etter maten. Tid for en middagslur kanskje?
Utsikten fra solstolen. Palmer er fortsatt de vakreste trærne jeg vet om.
Stien ut fra restauranten. Nå må dere ikke gå dere bort i jungelen.

Vel tilbake i Port Elizabeth måtte vi jo ta en liten rusletur i byen. Det var «Standing Friday» og massevis av folk ute. Litt shopping ble det også. Så nå har jeg kjøpt mer klær enn jeg har gjort på et helt år. Morsomt. Det var en par guttunger som hadde påtatt seg jobben å passe på jolla vår, noe som er ekstremt irriterende. Vi har jo ikke bedt om det. Så de fikk ikke et rødt øre. Vi blir også oppfordret til ikke å gi dem penger, for da kan de skulke skolen og tjene MASSE penger isteden. Ihvertfall i høysesongen.

Laila og John begynner å venne seg til transportmiddelet vårt. De er blitt skikkelig godvenner med «Numita».
Den siste kvelden i Bequia bød på en nydelig solnedgang. Etter turen til Sugar Reef var vi ikke særlig sultne, så vi spiste pizza rester fra i går. Og spilte Skip-Bo. Som vi jentene vant. John skal aldri spille mer sier han. Skikkelig dårlig taper. He-he.

Men så var det på tide å sette kursen sørover igjen. Neste stopp er Tobago Cays. Og vi fikk en fantastisk flott seilas. Vi seilte i mellom 6,5 og 8 knop hele veien, og startet ikke motorene før revene rundt øyene dukket opp. Føler oss ikke kompetente til å seile mellom dem nei.

Vi fikk oss en bøye nesten helt ute ved revet, og slaraffenlivet kunne fortsette.

Laila har fått med seg hvordan vi holder oss rene om bord. Må spare på vannet vet du.

John tok seg en snorkletur, men var ikke videre imponert over revet. Kanskje fordi han ikke snorklet på det store revet fant vi ut. Ellers så er det borte siden forrige gangen vi var her. Dessuten så har de jo snorklet på noen av de vakreste plassene i verden tidligere. Det skal litt til for å imponere dem.

Vi fikk en middagsreservasjon hos «Captain Kojak» klokka 17, og jollet inn i god tid før det. Og jeg er glad vi dro i land mens det er lyst, slik at gjestene våre fikk se hvor vakkert det er.

Vakre strender og azurblått vann. Sånn skal det være.
Veldig karibisk.
Restauranten vår denne kvelden.

På stranden på Petit Bateau var bordet gjort klart for oss.

John og Steinar venter på maten. Og det er fortsatt en mismatch mellom høyden på bordet og krakken her på denne restauranten 🙂
Vi gasser oss i kylling med lokalt tilbehør, som stekte bananer og brødfrukt. Alt mens solen går ned.
Vi koste oss med god mat, pils og vin til godt etter at mørket hadde senket seg. Her har Laila vært morsom og byttet etikett på flaskene.

Heldigvis hadde vi med oss lommelykt, for det var stokk mørkt da vi dro tilbake til «Numa». Det er merkelig å jolle avgårde og ikke ha noen anelse om hvor land er. Godt vi har en kaptein som har retningssansen i orden. Vi kom om bord i god behold alle sammen.

Morgenen etter var det å kaste fortøyningene igjen. For nå er det Salt Whistle Bay på Mayreau som står for tur.

Ha det bra Tobago Cays. Det har vært en glede. Men det er nok lite sannsynlig at vi kommer tilbake.
Det er massevis av båter som ligger på bøye her på revet i Tobago Cays.
John har inntatt favorittplassen.

Det er jo ikke lange svippturen over til Mayreau. Hele 30 minutter omtrent. Nå er det jo litt utenom sesong, så det var ikke noe problem å få en bøye.

Tror gjestene våre liker denne lille bukta.

Vi jollet i land ganske umiddelbart. For det skal jo utforskes. Selv om det ikke er så mye å utforske.

«Numita» er trygt fortøyd til en palme.
Først tok vi en tur på østsiden av bukta.
Her står vinden fra Atlanterhavet rett på, så det er kiternes lekeplass.
Vi gikk gjennom hotellområdet på vei tilbake til vestsiden. Jeg tror de holder på å pusse opp, for det ser mye bedre ut nå enn da vi var her forrige gang. Men vi kunne ikke se noen gjester.
Kanskje vi finner en kokosnøtt vi kan plante. Vi ønsker oss fortsatt en palme om bord.
Kapteinen og admiralinnen poserer så godt som de kan.
Salt Whistle Bay er et av de vakreste stedene vi vet i hele karibien.
På tide med litt mat i magen. «Last Bar Before The Jungle» er jo et kreativt navn på en bar.

Og det var faktisk god mat. Vi spiste fish & chips og kylling og chips. Og ingen av oss ble syke. 

Og så var det å traske hele veien tilbake til jolla. Vi stakkars seilere. Hvor er taxien?
En bedårende jentunge lekte med en turist.
Tenkte det hadde vært morsomt å hatt et bilde av meg, grasiøst poserende på et palmetre. Vel…..det ble ikke akkurat sånn. Tror det har noe med fasongen å gjøre 🙂
Godt det ikke bare er meg 🙂
Laila svømte tilbake til «Numa». Vi andre tok jolla. Vil ikke risikere å bli overarbeidet heller.

Gjestene begynner å forstå hvor slitsomt dette båtlivet er. Så de begynner også å ta seg en siesta på ettermiddagen. Helst i trampolina. For da blir de så fine og rutete i huden. Når vi nå hadde lurt dem i land, OG spist lunsj på «The Last Bar Before The Jungle», så var det ikke så lett å få lurt dem ut av båten på kvelden også. Så da lagde Laila mat igjen. Kjøttdeig med saus og spagetti. Og det kan på INGEN måte sammenlignes med «Spagetti a la mamma mysterium». Jeg har også mye greier oppi gryta, men smaksløkene boltrer seg liksom ikke i slik glede som når Laila lager mat.

John kutter gulrøtter til gryta. Har man gulrøtter til spagetti og kjøttdeig altså?
Godt han har noe vakkert å kaste blikket på en gang i blant.

Jeg fikk lov til å vaske opp etterpå, så da får jeg også bidratt litt.

Vi spiller mye kort om kveldene. Skip-Bo og Liverpool. Det er morsomt synes vi alle sammen, utenom John når han taper. Men han er desto mer blid når han vinner. Og på dagene leser vi mye. John og Laila har hatt med en del veldig gode bøker som vi koser oss med. De var jo dumme som begynte på disse bøkene når de kom til oss. Det betyr at de må skumlese, for tilbake til Norge skal ikke de bøkene.

Men så måtte vi videre sørover. Vi slapp bøya og reiste til Union Island og Clifton for å sjekke ut. Det er jo hele 40 minutter dit også. Ganske plaskete tur denne gangen. Men det gjør jo ikke noe siden den var så kort.

John og Steinar jollet inn og sjekket oss ut av St. Vincent og Grenadinene. I morgen tidlig reiser vi videre. På kvelden gjorde vi det vi ikke rakk forrige gang vi var her. Vi jollet ut til «Happy Island» for en sundowner. Denne gangen var det massevis av mennesker her.

Happy Island here we come.
Masse glade mennesker som skal ha seg en sundowner. Og det var ganske mye morsomt å se på . Særlig da det kom noen russere som ikke helt klarte å komme i land. Det ble ganske klønete, og vanskelig å ikke le. Men vi gjorde ikke det da. Bare inni oss 🙂 🙂 🙂
Baren var selvfølgelig åpen og hadde nok en ganske så fin omsetning.
Vi venter på drinkene våre.
Og alle mann alle fikk rompunsj. Juhuu dette blir moro.

Og vi var så heldige at han som driver kitercampen her i Clifton holdt show for oss. Vi har jo sett det før, men vi ble gledelig overrasket over at dette er noe han gjør hver kveld i sesongen. 

Vi er behørlig imponert. Det må være morsomt å få til noe sånt. 

Han var jo litt morsom denne kiteren. Når han var ferdig med showet sitt kom han opp i baren, mens han fortsatt hadde kiten oppe, og drakk en pils eller to. Helt utrolig hvilken kontroll han har. Bartenderen fant frem et glass vi kunne legge penger på. Som tips til kiteren altså. Og jeg tror han fikk ganske mange penger. Morsomt. Han fortjener det.

Da solen hadde gått ned jollet vi til land for å spise middag på Lailas «Hai-restaurant». Hun var her for ørten år siden og da var det haier i et basseng her. Men ikke nå lenger. Vi satte oss allikevel ned for å spise middag.

John har drukket ett glass rompunsj og er i storform. Kjempelykkelig.
Fin restaurant som ikke hadde så fin mat. Laila sa at sirloin steaken smakte som flatbiff. Huff.

Selv om maten ikke var den aller beste vi har smakt, så ble vi mette. Og vi klarte å finne veien tilbake til «Numa» uten problemer. Vi spilte til og med Skip-Bo, og er fortsatt venner.

Så fortsatt turen sørover. Helt tilbake til Tyrell Bay på Cariacou. Denne øya tilhører Grenada, så her kan vi sjekke inn. Men da Steinar og John forsøkte, var det lunsj. Så det ble ganske sent før vi fikk sjekket inn. Det gjør ingenting. Vi hadde en helsløv dag allikevel. Laila lagde deilig lunsj til oss. Omelett med bacon og saltpølse. Nam nam. Det ble bading og soling og lesing og soving. Før vi dro i land på kvelden og spiste middag på «Lazy Turtle».

Steinar er ikke fornøyd med servicen. Det var masse folk her denne kvelden, og serveringen gikk med museskritt. Det tok 1,5 time å få mat. Usj. Altfor lenge.
Men Laila er like blid. Hun har vel tålmodighet som en engel da.

Og så var det klart for siste etappe tilbake til Grenada og Port Louis Marina. I morgen reiser gjestene våre hjem så det er på tide å komme tilbake til øya der flyplassen er. Vi fikk en kjempeseilas tilbake til Grenada. Alle kluter var oppe og det gikk i 9 knop nesten hele veien. Laila lå i trampolina hele veien, og er nå så brun som en neger. Nei, det er visst ikke lov å si. Er det lov å si det om en dame som er hvit? Siden hun ikke er neger mener jeg? Vanskelig dette her.

Ved siden av oss i Port Louis Marina ligger «Ultimo» trygt fortøyd, og litt lenger inne i marinaen ligger «Yasmine». Da må det jo gå som det går. Vi hadde avskjedsmiddag for Laila og John og gjensynsmiddag for «Ultimo», «Yasmine» og «Numa» på «Victory».

På «Victory» har de pyntet til jul. Det var jo hyggelig for oss alle. Her er «Ultimo», «Yasmine» og «Numa» samlet for avskjedsmiddag for Laila og John.
Praten går livlig rundt bordet, og vi hadde en fantastisk kveld med alle våre venner.

Det måtte jo også videre gå som det går noen ganger. Alle ble med tilbake til «Numa» og så ble det avskjedsparty for Laila og John. Dessverre var jeg en skikkelig festbrems og gikk og la meg tidlig. Jeg hørte rykter om at sistemann gikk å la seg klokka 00:45.

Men Laila og John var i fin form dagen derpå. Og klare for å reise hjem nesten før de hadde stått opp. Det er rart med det. Når man kommer til avreisedagen er det liten vits i å vente. Man er klar for å reise.

Pakket og klar. Snart må nok den shortsen vike for noe varmere Laila.
Jaha, da var det slutt på husfreden skjønner jeg 🙂
Kamphanene har kommet til enighet og er klare for frokost på «Victory».
Så er det uunngåelige øyeblikket kommer. John og Laila er plassert i taxien til flyplassen, og det er bare å si ha det bra. God reise hjem. Det har vært fantastisk.

Jeg hater virkelig å si hade. Ferien med Laila og John har vært helmaks. Jeg husker da Laila ringte og sa: «Vi kommer om 4 dager vi, og blir i 3 uker. Er det OK eller?» Men hun sa også at hun trodde nok at de bare orket å bli om bord i en uke eller 14 dager, og at de ville ha den siste uken på hotell. Ha-ha. Den gang ei. John og Laila er lette mennesker å forholde seg til. Tusen takk for at dere ville besøke oss. Kom igjen snart.

Men heldigvis kunne jeg si hei til en annen person som kom med flyet fra Los Angeles. Ida er tilbake i «Numa». Hun har hatt en fantastisk tur, og CTN var en stor suksess. Hun boblet nesten over av fryd. Vi var ganske frydefulle alle sammen da jeg serverte middag på kvelden.

Nam nam nam nam nam nam nam nam nam nam Joikaboller med stappe. Himmelrike. Vi trykket i oss to hele bokser. Ikke en t-skje igjen.

Det er deilig å være her i Port Louis Marina igjen. Naboen vår er en DIGER katamaran som heter «Bella Donna». Der er det et par fra Sør-Afrika som regjerer. Han fortalte at han var godt kjent med vår lille katamaran (☹), for den beste kameraten hans var Robertson, og broren hans hadde gått i klassen med Caine. Altså Robertson & Caine som har designet «Numa». Verden er ikke stor.

Og Steinar har reist til Danmark igjen. Det gjør at Ida og jeg må klare oss selv. Noe vi klarer helt utmerket. Ida jobber, jeg lager litt mat og leser. Og slik går jo dagene.

Ida jobber. Ja, du ble tatt på fersken der gitt.

Vi har også spist på «Victory» selvfølgelig, og jollet til butikken. Altså gjort slike ting som man gjør om bord i en båt i Port Louis Marina. Vi har hatt besøk av Idas australske venner. Som hun møtte på flyet tilbake fra LA. De har kjøpt seg en katamaran som de skal seile rundt i i 2 år. Uten noen gang å ha seilt. Det er jo verre enn da vi reiste ut med «Noravind». Det var hyggelig å få besøk av Yolanda, Michael og barna Isak og Eliah. Selv om de mener at lunsj er klokka 10:45 om morgenen. Altså DET er morgen. Lunsj er ved 14 tiden. Ida og jeg stod på hodet for å gjøre «Numa» presentabel.

Det regner mye for tiden, så man kan nyte naturens fargespill etterpå. Regnbueflash.

Idas tur til å lense jolla. Det er kjekt å ha litt annet å gjøre enn å jobbe vet du.

Det skjer som sagt ikke mye når man ligger slik ved brygga. Men noe skjer jo. Vi får stadig nye naboer. Noen er skikkelig hyggelige, andre er ikke fullt så hyggelige. Noen kan legge til, andre kan det overhode ikke. Noen er glade i å feste. Som mannskapet på «Pearls of Nautilus». Som de hyggelige folka de er, så sa de ifra at de skulle ha fest for det var bursdag om bord. Morgenen etter hadde jeg ikke hørt en tøddel til noen fest, så så veldig heftig hadde det vel ikke vært tenkte jeg. Men de var jo langtfra ferdige med å feste. De satt på brygga og var ganske overstadig beruset. Og skulle prate med meg. Når jeg akkurat har stått opp. Ingen god ide. De fattet poenget etter hvert og lot meg være i fred. Men først etter at de hadde sladret om at Ida hadde festet med dem hele natten. He-he. Ida fikk ikke noen god dag denne dagen nei.

Så kom jo kapteinen tilbake etter en stund, og da skulle baugspydet monteres. Det synes han sikkert var veldig morsomt. For det er et skikkelig potent baugspyd. Andre har en halv meter baugspyd, Steinar har kjøpt et på 1,5 meter. Skal det være så skal det være.

Det borres i båten min. Mye.
Dette kommer til å bli skikkelig flott.

Det er også norske båter som kommer inn om dagen. En norsk båt hadde lagt seg til helt innerst ved marina kontoret, og de var overhodet ikke interessert i noen kontakt. Men så kom «Base Camp» seilende og la seg til ved siden av oss. De hadde seilt fra Gran Canaria i 26 dager og var overlykkelige over endelig å ha kommet til land. Hyggelige folk som skal gjennom Panama kanalen denne sesongen.

Jeg er altså så dårlig på navn, men jeg mener disse flotte ungdommene heter Line og Marius. På «Base Camp» altså.
Masnnskap på «Base Camp».

Og Ida jobber

Ja, ja. Det er godt hun liker det hun holder på med da.

Steinar og jeg har vært på kjøpesenteret og kjøpt julepresanger til barna våre. He-he. De kommer nok ikke til å bli imponert.

Og så har vi vært på besøk hos Yolanda og Mike på «Dessert First» i Prickly Bay. De har nå fått båten sin, og Mike var veldig entusiastisk over å vise den frem. Men først spiste vi lunsj på «Tiki-Bar», og det er så hyggelig å være tilbake der. Yolanda og Mike hadde selvfølgelig masse å spørre om, så tiden gikk fort. Guttene deres holdt på med internett, og de fisket middagen. Godt de har noe å holde på med. Etter hvert jollet Steinar, Ida og jeg ut til båten deres. Yolanda ble i land for å se etter guttene sine.

Flott sitteplass i baugen på denne båten også. En Lagoon 380.
Mike var veldig usikker på alt med båten. Men den var faktisk veldig fint vedlikeholdt. Tidligere eiere var tyske, og de er jo kjent for å ta vare på tingene sine.
Mike likte å vise frem båten sin. Selv om han hadde en tendens til å rakke ned på den. Den var liksom ikke «fin» nok. Litt merkelig holdning når det er den første båten de har kjøpt.
Ida har også funnet seg en fin plass å sitte på «Dessert First». Mike liker ikke det navnet, selvfølgelig holdt jeg på å si. Så hun får nok et nytt navn etter hvert.

Da vi hadde sagt adjø til Yolanda og Mike, kjørte vakten i marinaen oss tilbake til Port Louis Marina. Og det er første gang jeg har vært redd under en kjøretur i Grenada. Han kjørte som et svin. Helt opp i rumpa på bilen foran, tuten og ga fingeren. Samtidig holdt han på med mobilen. Og det verste av alt, han plystret og sang helt usynkront med Jesus-musikken som dundret ut av musikkanlegget i bilen hans. Jeg er så lykkelig for at jeg lever.

Og så er vi faktisk ferdig med å være på Grenada. Mest sannsynlig så kommer vi ikke tilbake. Den siste natten lå vi til ankers utenfor Saint George’s og nyter freden og roen. Det var ingen problemer med å sjekke ut fra Grenada, siden alle kontorene ligger i marinaen.

Nå setter vi kursen mot Martinique. Vi skal plukke opp Ole Martin for jul og nyttårsfeiring. Gleder oss masse.

SÅ FORTSETTELSE FØLGER. Men når, det vet ingen. 🙂