08.12. – 17.12.18 ARUBA

Vi trodde det skulle ta omtrent 10 timer å komme oss til Aruba. Det tok bare 7. Men det skal sies at vi hadde forseilet oppe og motor i gang. Vi måtte lage vann. Så selv om vi reiste fra Curacao som siste båt, så var vi ikke sist inn. Turen bød på 1,5 – 2 meter bølger og 20 knop vind litt sånn akten for tvers. Faktisk så seilte vi like fort med eller uten motor. Det oppdaget vi da vi skrudde av motoren på oppløpet mot Osthavn i Oranjestad. Hovedstaden på Aruba.

Førsteinntrykket av Aruba var kanskje ikke så pittoresk
Oljeterminalen. Her vil vi jo ikke bade.
Tar jeg ikke mye feil, så er dette «Innamorata II». Ikke så godt å vite siden vi ikke kjenner alle så godt enda.
Vi nærmer oss Osthavn i Oranjestad
«Annalena» for fulle seil inn forbi ankringsplassen
Det er en nordmann til her også. Og den spyr ut forurensning. Men det gjør jo alle de andre cruiseskipene også. Uten at det er noen unnskyldning. Godt at vi kan kompensere da, som seilere 🙂
Renaissance Marina. Her skal vi IKKE ligge. Men vi kan visst fortøye jolla og bli kvitt søppel her. Vi skal ligge på svai, og vi gleder oss.
Slik ser det ut i Osthavn der vi måtte vente på toll og immigrasjonsmyndighetene. Vi fikk faktisk hjelp til å fortøye av den første norske båten vi har sett på månedsvis. En katamaran fra Bergen. Men…..vips så var den borte, på vei til Cuba. De holdt på å sjekke ut da vi kom. Typisk. Hadde vært morsomt å blitt kjent med dem.
Det ser kanskje ikke så skvulpete ut, men det var det. Vi gnukket fendere og båtsiden mot disse svarte dekka, og det så ikke ut etterpå. Vi har litt av en rengjøringsjobb foran oss.
Ikke så hyggelig plass å ligge å vente. Det er her cruiseskipene legger til.
Både toll og immigrasjon kom til båten. Det er egentlig ikke lov til å gå ut av båten en gang før man er klarert inn i landet. Men vi måtte jo fortøye. Og myndighetspersonene var velvilligheten selv. Skikkelig serviceminded. Så innsjekking var gjort på null komma niks.
Herr og fru Numa venter på å få tilbake papirene sine. (Foto: «Late Harvest»)
Men endelig kunne vi slå oss til ro på ankringsplassen. Det er mye vind, og mye gress på bunnen her, så kapteinen snorklet på ankeret. Det sitter perfekt.

Det viste seg at å slå seg til ro ikke var så enkelt. Vi ligger omtrent på landingsstripa til flyplassen. Fly kommer inn i lav høyde og lager et fryktelig spetakkel.

P1010099

Fly kommer inn for landing. Klikk på lenken for å se filmen.

Men det varte jo ikke hele natten, og til slutt bare overhørte vi det. Ikke noe problem. Alt gir jo veldig inntrykk den første gangen man kommer til en ny plass, så også her på Aruba. Da en merkelig tromme/disco/lyd/musikk startet på stranden med et mektig volum ble til og med Steinar stram i maska. Oi oi tenkte vi. Både discomusikk og bråkete fly på en gang. Dette blir jo et herlig opphold. Den såkalte musikken var bare den ene kvelden, og flyene overhører vi. Så dette blir bra.

Vinden har løyet, så lenge det varer

Det var MYE vind på morgenkvisten dagen etter at vi kom, og mange båter hadde dregget. 3-4 båter sirklet rundt og prøvde å finne ny ankringsplass. Det er ikke så lett når vi er så mange båter. Her er det grunt lenger inn og på babord side er det et digert rev.

Tidlig på ettermiddagen jollet vi inn til Renaissance Marina. Vi må betale for å bruke jollekaia og bli kvitt søppel. Men alt i marinaen, utenom restaurantene var stengt. Til og med marinakontoret var stengt. Merkelig. Men, det er jo søndag. Siden jeg var kjempesulten gikk vi på kinarestaurant og spiste lunsj, slik at utflukten kunne fortsette i fred og fordragelighet.

«Hung Paradise» hadde alt en sulten mage trengte. Men vi syntes jo det var merkelig at alt er stengt. Det er sikkert ingen cruise skip inne i dag da.
De hadde både mat og drikke og det var vel så dyrt som hjemme i Norge. Men blodsukkeret mitt brydde seg ikke om prisen, bare om å komme opp på et akseptabelt nivå.

Etterpå gikk vi en runde i Oranjestad for å sjekke fasilitetene. Der traff vi også Ken og Grace fra «Pisces» og tok en liten runde sammen med dem.

På rusletur i Oranjestad

Det vi så av Oranjestad i dag var rett og slett deprimerende. Alt er selvfølgelig tilrettelagt for cruise turistene. Av en eller annen merkelig grunn så betyr det rådyre merkebutikker og gullsmeder.

Rikmannsbutikker. Det er garantert IKKE slike butikker fattige seilere handler i. 

Jeg vet ikke hva jeg skal si om denne arkitekturen jeg. Den er i hvert fall morsom å se på. Litt sånn Alice i Eventyrland eller noe.
De er flinke på gatekunst på alle ABC øyene. Hva med en stor ku man kan sitte i armkroken til?
På Renaissance Hotell var det båtholdeplass. Den tok hotell- og cruisegjester ut til fine snorkle- og badesteder.

P1010120

Veldig spesielt med båtholdeplass inne på hotellet da. Kapteinen hadde store problemer med å få snudd båten og kommet seg ut igjen. Vanskelig å få utvidet passasje og snuplass etter hvert som båtene blir større ville jeg tro.

Blå hester stod også plassert rundt hele byen. Er redd jeg ikke fikk med meg hvorfor.
Vel, jeg er redd for at dette bildet lyver litt. Vi elsker ikke akkurat Aruba. Men litt fint er det jo.
Det er pyntet til jul. Ingen tvil om det. Den tradisjonelle julekrybben i litt større format.
Brygga langs hovedveien. Det er i Renaissance Marina.
Altså, denne var i bruk. Helt fantastisk. Det er nesten så en har lyst å prøve å ringe hjem til Norge.
Brygga ut til jollekaia. Det ligger noen flotte båter her også. Ikke bare joller.
Her ligger «Numita» pent og venter på oss sammen med noen påkledde venner.

Det var kjekt å ta denne turen inn til marinaen i dagslys for da fikk vi et inntrykk av det digre revet som vi ikke vil kjøre på. Vi må kjøre helt inne ved land for ikke å gå på, og det klarte vi fint. Denne gangen.

Sabrina på «Honey Ryder» har VHF nett hver morgen klokken 08:15. Der annonseres alt av hva folk måtte trenge hjelp til, om de har noe å selge/gi bort eller om det skjer noe spennende. Altså alt hva en seiler måtte trenge å vite. Og nå er det selvfølgelig happy hour som gjelder.

Vi jollet inn til stranden der det er flere restauranter sånn ved 17:30 tiden. Vi fant «våre» folk som hadde kommet godt i gang med Happy Hour.

P1010131

Jeg tror faktisk vi var alle mann alle på denne samlingen. Og under over alle under, vi så «The Green Flash». Selvfølgelig stod hun som var aller mest skeptisk med ryggen til, så hun kan skylde seg selv. Alle vi andre jublet og klappet.

Bøtter med pils må selvfølgelig til for tørste seilere.
Solnedgangen er magisk. Denne gangen med det grønne glimtet. Skulle ønske jeg kunne fått et bilde av det, men enkelte sier det bare er en optisk illusjon og umulig å ta bilde av. Det tror jeg ikke noe på.

Heldigvis varer ikke slike Happy Hours så veldig lenge. Ikke lenger enn til klokka 19 for da er det mørkt. Helt mørkt. Vi får derfor deilige rolige kvelder om bord i «Numa». Som regel.

Steinar har tatt i bruk sine brødbakerferdigheter igjen. Vi var enige om at det første forsøket måtte beskrives som særdeles mislykket. Men den gutten er ikke skuggeredd, han satte i gang med et nytt brød. Ny oppskrift, nye muligheter. Etter hvert blir det nok bra.

Vi tok også en ny tur inn til byen etter hvert. Måtte jo sjekke om den hadde annet enn fancy butikker å by på. Det var det vel dårlig med, men i bakgatene var det i hvert fall ikke så ille.

En gjeng cruiseturister på vandring gjennom gatene. Guiden pratet spansk, så vi skjønte ikke stort.
Morsomme stoler utenfor en bar. Og ja, de rullet. De måtte selvfølgelig prøvesittes.
Utsikt fra baren. Enda en blå hest. Og nå vet jeg at det er for å hedre at Aruba tidligere avlet hester og buskap for conquistadorene. Det var en blomstrende handel, og er fortsatt å finne på fastlandet. Altså hestene, ikke conquistadorene. De har reist hjem til Spania.

P1010157

Det går også kjempefine turisttrikker rundt omkring i byen. Jeg synes de er veldig vakre.

I bakgatene var det faktisk flere butikker som solgte billige varer. Vi fant en som solgte billige barneklær, og det trengte vi jo. Rallyet har en innsamlingsaksjon på gang. Det skal gis gaver til et senter for barn i Santa Marta i Colombia. De trenger absolutt alt har vi forstått. Selvfølgelig skal vi bidra. Vi har kjøpt klær, leker, plastalina og fargeblyanter. Håper det blir godt tatt imot.

Nå har vi ligget så lenge i marina i Curacao at det er helt fantastisk å ligge til ankers igjen. Vi nyter livet.

Selvfølgelig er vi også samme med våre seilervenner, og vi blir sakte men sikkert kjent med dem alle sammen.

Denne restauranten «Zeerover» i Savaneta skal visst være en av de beste på Aruba, så selvfølgelig måtte vi ta en tur dit.
Det var Tim og Rhonda på «Q4» som hadde funnet frem til denne restauranten. Chris og Sharon fra «Quicksilver» var også med. Kjempehyggelige folk alle sammen.
Maten ble servert i store kurver og var for så vidt god. Men det er vanskelig å være nordmann og spise fisk i varme strøk. Vi er altfor bortskjemt med gode råvarer hjemmefra. Altså rekene smaker ingenting. Absolutt ingenting.

Det ble en av de dyreste kveldene vi har hatt hittil. US$ 70,- for taxi og US$ 60,- for maten (ikke inkludert pils som vi selvfølgelig drakk mange av). Hyggelig var det lell. Så veldig hyggelig var det ikke da vi tok jolla hjemover i mørket. Vi gikk selvfølgelig på grunn på revet. Heldigvis er kapteinen forsiktig i ukjent farvann og kjørte i sneglefart. Ingen skade skjedd.

Den store snakkisen oss seilere imellom er om noen har fått tilgang til internett. Hvilken leverandør leverer det beste nettet til den billigste prisen. Vi har faktisk fått vite at Digicel leverer ubegrenset bruk for bare US$ 20,- for en hel uke. Megabillig. Det må vi skaffe oss.

Det er ikke bare fly som frekventerer ankringsplassen vår. Det gjør også de store cruiseskipene. Men de lager ikke mye lyd.
Etter at vi hadde vært på strandbar forrige kvelden og betalt i bøtter og spann for noen pils, fant vi ut at det var bedre å ta sundownere på den kommunale stranden. Da kan vi ha med våre egne drikkevarer.
Det er ikke lov å dra jollene opp på land, så da må vi jo fortøye dem i trærne. Å ha dem på grunna på jo være lov.
Vi pleier å være mange på disse sundownerne. Det er faktisk ikke så mye å finne på på denne øya. Eller så er vi ikke så interessert. Det føles litt som en ventepause før det store eventyret som venter. Nemlig Colombia. Så derfor møtes vi på stranden hver solnedgang

P1010215

Vi skravler og blir kjent. Allerede nå virker det som om vi kommer til å bli en sammensveiset gjeng, vi i Suzie Too Rally Gruppe 2 (S2R2).

Blide jenter. Fra høyre: Jutta fra «Schloss Ort», Monika fra «Mora» og Stephanie fra «Lulu». En østerriker, en tysker og en amerikaner.
Og vi nyter solnedgangene. Det er usannsynlig vakkert enkelte ganger.
Skravle går uten pause, så noen ganger er det ganske vanskelig å bryte opp.

Kapteinen fikk tak i internett til oss også. US$ 23,- for 7 dager med 12GB pr. dag. Altså tilnærmet fri bruk. Kjempebillig. Da kunne jeg laste opp bloggen fra Curacao med bilder og det hele. OG jeg kunne se på Netflix. Vel, Steinar fikk også se da.

Det er skikkelig varmt ute. Men nå synger denne installasjonen på siste verset. Det er IKKE 53,4 grader ute. Helt sikkert.
Vi fortsetter med våre sundownere på stranden, og venter på å reise til Colombia. Rallyet er delt opp i etapper og her i Aruba har vi 8-9 dager til disposisjon. Foreløpig følger vi lydig opplegget.
Solnedgangene fortsetter å være like vakre. Selv med cruiseskip i bidet.

Steinar har vært god handyman igjen og reparert to doer om bord. «Numa» begynner jo å bli en tilårskommen dame og ting går i stykker. Denne båten kunne vi ikke hatt hvis kapteinen hadde hatt 10 tommeltotter. Vi har også hatt masse vann i skroget på vår side og etter noe detektivarbeid fant han ut at det var en slange i dusjen som hadde hoppet av. Sikkert på grunn av det høye vanntrykket i Seru Boca Marina.

Alle gode ting må jo ta slutt en gang. Selv om vi nesten bare har vært på stranda og drukket solen ned med de andre seilerne, så er det jo hyggelig å ha vært på Aruba. Selv om vi kunne vært foruten. Vi skal nå på en kjempelang seiltur til Colombia. Ihvertfall tar det mange timer. Til og med en natts seilas er det. Derfor må det provianteres.

Steinar sjekker på mobilen hvor butikken ligger. Vi har utstyrt oss med traller og ryggsekker og handleposer og er klare for shopping.
Veien til butikken hadde gå-/sykkelsti hele veien, og det var veldig pent.
Folk bruker denne stien til trimming og hele veien var det slike treningsapparater til fri avbenyttelse. Veldig smart. Da slipper man å gå på helsestudio.
Massevis av øgler var det også hele veien.
Og massevis av blomster.
Jeg skjønner godt at dette er et populært område å trimme på. Det er jo helt flatt. Til og med jeg kunne ha gått her. Godt at vi fant den en av de siste dagen vi er her da. Så slipper jeg mener jeg.

Etter 20 minutters gåtur kom vi til «Price Smart» som butikken heter. Der solgte de alt i store kvanta. Kjøttdeig for eksempel kom ikke i 4-500 grams pakker, men 2 kg i hver pakke. Og det gjaldt alt. Så vi fikk MASSE mat. 3 kg indrefilet (nam-nam), 4 kg kjøttdeig, 3 kg kyllingfilet og massevis av pølser. Samt mye annet. Jeg hadde lyst på en pakke tyggis, så nå har jeg tyggis for de neste 4 årene.

Vi kjøpte oss også strandstoler. Min kunne jeg bære på ryggen med en eske kjeks i. Det er godt med noe søtt til nattevakter, og det er sikkert godt å ha noe å sitte på på stranden. En til Steinar og en til meg.
Steinar bærer og drar tungt.

Vi fikk alt om bord i «Numa» og arkivert på dertil egnede plasser. Jeg måtte dele opp kjøtt og pølser i passe porsjoner. Det blir litt mye med 3 kg indrefilet på en middag.

Selvfølgelig tok vi med oss de nye stolene våre og fikk behørlig beundring fra de andre. Men det viste seg at de ikke var særlig egnet. Alle de andre står jo, så for å komme i ansiktshøyde med dem så må vi også stå. Men vi fikk vist dem frem da.
Den siste sundowneren på stranden i Aruba. I morgen bærer det videre. Det fine med Aruba er at vi mer eller mindre har vært på denne stranden hver kveld alle sammen. Det betyr at vi har blitt mye bedre kjent med hverandre. Og det er flotte mennesker vi seiler sammen med.
Solnedgangen var praktfull som vanlig.
Det var litt vanskelig å bryte opp den siste strandturen. Vi vet jo ikke hvor lenge det blir til neste gang. Det er også lenge siden vi alle har vært på nattseilas, så dette blir spennende.

Neste morgen jollet Steinar til land og leverte passene og skipspapirene til Rommy på «Annalena» og Kathy på «Late Harvest». Disse to jentene fikk sjekket ut alle båtene og seilerne slik at vi slapp å dra tilbake til den grusomme cruisebrygga. Vi kunne ikke vært mer takknemlig. De gjorde det så enkelt for oss alle sammen.

Vi rakk en liten tur på land med den siste rest av søppel. Tenkte også at vi skulle kjøpe med litt pils, men det kostet utrolige US$ 4,- for en liten boks i butikken i marinaen. Så de fikk bare beholde dem. Vi fant alt vi trengte i en liten «kinabutikk».

Etter hvert var vi alle klare for avreise. Men da kom Gerhard på «Annalena» med en beskjed på VHF’en at de måtte vente til i morgen. Pumpen til kjølesystemet hadde streiket. Han fikk umiddelbart hjelp av kapteinene på to andre båter og problemet ble fikset. Godt å være med i et rally der alle passer på og hjelper hverandre.

Nå da alle båtene og seilerne var klare, kunne vi vinke farvel til Aruba i samlet tropp. Colombia neste.

Aruba er sikkert en fantastisk øy å komme til hvis man er på cruise skip eller på charter tur. Men jeg tror ikke dette er et sted vi vil dra tilbake til. Gran Canaria er vel så fint. Så, da ses vi i Colombia.

FORTSETTELSE FØLGER.