04.04. – 15.04.2019 GUANAJA, HONDURAS BAY ISLANDS, MED OVERFARTEN OG VIVARIOS CAYS

Soloppgangen var aldeles fantastisk da vi vinket farvel til Providencia.

Det var aldeles nydelig seilevind, og det varte ikke lenge før «Innamorata» mistet tålmodigheten. Når det endelig er flott vind, ingen bølger og medstrøm er det vanskelig å reve seilene for å vente på de andre. Steve mente at vi som seilte fortest kunne danne en gruppe, og de andre en annen gruppe. Det sa «Canapesia» og «Schloss Ort» seg enig i. Så da ble det «Innamorata», «Canapesia», «Schloss Ort», «Lulu» og «Numa» i en gruppe, og «Honey Ryder», «Annalena», «Quicksilver» og «Pisces» i den andre gruppen.

P1040284

«Schloss Ort» med full seilføring. Det går så det gviner. (Trykk på lenken for å se filmen). 

Vinden løyet etter hvert, og flere og flere sakket akterut. Til min store overraskelse måtte «Numa» begynne å reve seil. Jeg var overbevist om at vi var de som seilte saktest i lite vind. Men den gang ei. Kapteinen var svært så fornøyd.

Litt drama ble det rett før Steinars vakt begynte kl. 20. Det begynte å komme noen squaller, og det liker jeg ikke. Særlig ikke når vi seiler med fullt storseil og full genoa. Derfor ville kapteinen rulle inn litt av genoaen. Tauet satte seg fast, så kapteinen gikk foran for å løsne det. Da alt var klart, fortsatte jeg å rulle inn genoaen. Jeg skrek til kapteinen at noe var skrekkelig galt, for innhalet skrek som en torturert katt. Og snapp, så røk tauet.

Våre seilervenner revet trofast seilene sine, og ventet på oss mens vi hadde problemer. Det tok Steinar bare 30 minutter å finne ut at vi ikke hadde langt nok tau til å reparere, så vi fikk bare rullet inn genoaen halvveis. Vi må slippe det seilet før vi kan ankre. Men etter 30 minutter var vi på vei igjen.

Det er ikke så galt dette her. Å seile inn i solnedgangen. Vidunderlig.

Men dramaet var ikke ferdig. Ikke vårt drama denne gangen. Men «Quicksilver’s». Hele natten hadde det egentlig vært full trafikk på VHF’en fra alle våre venner. De analyserte ALLE båter. Kan det være en pirat kanskje? Det gjør jo meg overnervøs, så jeg måtte vekke kapteinen en gang. Det kom nemlig en uautorisert farkost i det fjerne. Hjelp, pirater hylte jeg. FISKEBÅT sa kapteinen og gikk å la seg igjen. Båten forsvant ut til babord. Men så kom det melding om at «Quicksilver» var blitt bordet av noe som skulle være den nicaraguanske kystvakten. «Honey Ryder» og «Annalena» var blitt beordret tilbake da de ikke hadde krysset grensen til Honduras enda. Det hadde vært en ganske brutal bording, men det viste seg at det var kystvakten. Heldigvis. De ville se pass og Zarpe.

Det viste seg jo å bli en masete natt for kapteinen. Han hadde selvfølgelig også blitt vekket av all tjappingen på VHF’en. Så da jeg stod opp kl. 06:30 fortjente han virkelig å få sove. Jeg satte meg godt til rette i styreposisjonen, mye bedre i ryggen, og voktet skuta for alle inntrengere.

Vivario Cays i det fjerne. Disse små øyene tilhører Honduras, og ligger på grensen mellom Nicaragua og Honduras. Det er ingen som bor her, og det er en fin plass å ta en pause i passasjen til Guanaja.
Genoaen har også kommet ned. Kapteinen hadde også klart å få ned storseilet helt alene i natt. Det hadde vært helt stille, og ikke noe problem.
Det hadde vært en særdeles våt morgen, men til slutt kunne vi kaste ankeret ved denne fugleøya. På den ene øya var det noe som så ut som fiskeutstyr, men ingen folk. Vi har fått forståelse av at vi ikke har lov til å gå i land. Så det gjorde vi ikke.
Massevis av fregattfugler. Flere tusen tror jeg nok det var. Og måker. Søte måker som ikke skriker. Herlig. Men de høres ut som bade-ender.

Ved 16 tiden hadde alle båtene kommet frem. Utenom «Canapesia» som fortsatte direkte til Guanaja. «Schloss Ort» inviterte til en green-flash sundowner. Dessverre hadde ryggen begynt å plage meg igjen, og jeg hadde bare en Innamorata-pille igjen. Så den samlingen foregikk uten meg.

Godt med en liten stopp på veien. Det er lenge siden vi har seilet i slik vind som vi har nå, så vantene har blitt litt slarkete. Steinar smurte vantskruene og strammet riggen.

Kapteinen har også funnet et langt nok tau til å bruke som innhal til forseilet, så nå er det også på plass. Skjønner ikke hvordan vi skulle ha klart oss uten en handyman som Steinar.

Båtene ligger på rekke og rad. Alt er fredelig og stille.
Solnedgangene er spektakulære

Men jeg har ikke så lyst til å bade her. Når det er mørkt svømmer det merkelige selvlysende skapninger rundt båten. Kanskje det er maneter, eller kanskje ormer. Nei, her skal det ikke bades.

Vi har jo hørt at disse farvannene kan være farlige. Den andre dagen vi var her, kom den honduranske kystvakten og holdt vakt over oss. De var der helt til vi seilte videre. Helt utrolig.
Vi fikk 3 slike svaler som leieboere mens vi var i Vivario. To av dem overnattet. En satt på fruktnettet, og en satt på railen rett under. Steinar ga dem til og med vann i en liten bolle. Og så fanget de fluer. Det setter vi pris på. Vi satte ikke så stor pris på skitten de etterlot seg. De går ikke på toalettet kan man si.

Til Steinars store glede var det en av dagene flere som trengte hjelp. Han var i «Innamorata» og hjelp med en Laptop som ikke ville virke, og han hjalp til med å løsne ankerkjettingen til «Respite» som ikke er en Suzie Too båt.

Ankerkjetting reddes. Den hadde viklet seg rundt og under en diger betongblokk, så det var litt av en jobb å få den løs.

Deretter vasket han akterdekk, for så å overhale motoren til «Numita». Da Steinar var ferdig med å leke duracell kanin for den dagen satte han seg i cockpit og sovnet som en dupp ?

Jeg har for det meste holdt meg helt i ro mens vi har vært her på Vivario, og nå mener jeg at ryggen er helt fin igjen. Ingenting bristet eller brukket, og jeg er klar for nye eventyr.

Tre dager på Vivario var mer enn nok. Det dårlige været over Honduras Bay Islands har blåst seg ferdig. På tide å dra. Men først kalte «Innamorata» opp kystvakten og takket for vaktholdet. Noe de satte pris på.

Denne gangen ventet vi til alle hadde dratt. De små båtene var fortsatt kjempetrege til å komme seg avgårde. Noe som forundrer meg. De har vel ikke lyst til å seile alene helt sist igjen? Dem om det. Klokka 09:30 var ankeret oppe og vi hadde 24 timers seilas foran oss.

P1040352

Vi hadde ganske mye vind og mye bølger. Men det betyr jo også at vi fliste avgårde i over 9 knop. Jiiiiihaaaa. Litt moro da. (Trykk på lenken for å se filmen).

I løpet av natten tok vi igjen de fleste av båtene. Nå hadde de i hvert fall navigasjonslysene på, slik at jeg kunne se dem. Men AIS’en hadde de skrudd av, og jeg hadde problemer med å se dem på radaren på grunn av støy fra bølgene. Denne natten kom det ingen hysteriske utbrudd om pirater og elendighet. Alt var stille. Deilig.

Ved 9 tiden dukket Guanaja opp. Ganske så grått og regntungt i dag. Men det kom ikke noe regn.
Vi tråklet oss frem mellom rev og grunner. Det var heldigvis godt merket.
Så klokka 10:30 kunne vi kaste ankeret utenfor fiskehavnen i Bonacca. Den eneste byen på Guanaja. Denne byen ligger på en liten øy, og hver kvadratmeter er bebygd. Mange av bygningene står også på påler ut i vannet. Her skal vi sjekke inn i Honduras.

Vi har fått beskjed av vår store leder Suzanne at vi skal bruke Red som vår guide til immigration og customs. Vi hadde også fått beskjed om at ting har blitt stjålet fra båtene, så vi tok inn alt vi hadde ute. Til og med putene. Red kom i båten sin allerede før vi hadde fått spist noe, men vi var klare. Her i Honduras må vi presentere bilder av båten vår i denne havna, så Red kjørte rundt «Numa» så Steinar fikk bilder fra alle kanter. Og så bar det i land. «Schloss Ort», «Innamorata» og «Numa» i første pulje.

Bonacca kalles karibiens Venezia. Det går kanaler på kryss og tvers gjennom hele byen. Jeg ble så fasinert av det jeg så at jeg helt glemte å ta bilder. Vi ble bombadert med inntrykk der vi travet bak Red. Det var både stygt og pent, og alle gatene var så smale som dette. 

Vi måtte innom en minibank for å få penger til å betale immigration og Port Captain. Begge skulle ha USD 10,- i lokal valuta. Lempiras. 100 Lempiras er NOK 35,-. Det er bare mulig å få ut 4.000,- Limperas, og alle hadde problemer. Til slutt måtte Leo gå i banken ved siden av og ble kroppsvisitert med metalldetektor. Av en vakt med maskingevær. Ikke helt som Norge nei.

Her er vi hos immigration. Vi hadde fått beskjed om at alle måtte være med, for det skulle bli tatt bilde og fingeravtrykk. Det stemte ikke. Men USD 10,- måtte vi betale. Denne herremannen var veldig hyggelig, for vi kom akkurat når han skulle gå til lunsj. Den utsatte han for å sjekke oss inn. Veldig snilt gjort.

Men Port Captain hadde lunsj frem til klokka 14, så da måtte vi gå på restaurant. Der fikk vi servert pils, for de var utsolgt for mat. Tror de lagde en viss mengde mat og solgte til folk som har lunsj. Etter hvert kom alle de andre båtene også. Den ene trøttere i trynet enn den andre. Vi fikk kjøpt oss internett. 5GB Claro abonnement til 400 Lempiras (tror vi).

Til slutt bar det av sted til Port Captain. Han holder til i den lille bygningen med turkise stolper på venstre side. Der tok det vinter og vår før de var ferdige. Jutta og jeg satt på restauranten og ventet, men til slutt måtte vi bare gå og sjekke hva som skjedde.

Det er ikke så rart at alt tar lang tid, for de skriver faktisk alt for hånd. Veldig møysommelig for ikke å skrive feil. De bruker nemlig blåpapir for å få kopi.

Til slutt var vi endelig ferdig innsjekket i Honduras. Red kjørte oss tilbake til «Numa», og det betalte vi også 5 dollar for. Til han som kjørte båten også. Det skulle bare mangle. De har jo gjort jobben med å sjekke inn mye enklere for oss.

Vel tilbake i «Numa» kunne vi egentlig bare heist anker og reist til ankringsplassen. Men fru «Respit» var alene om bord, og dregget sakte men sikkert mot fiskebåtene på land. Det var ikke noen umiddelbar fare, og heldigvis kom kapteinen om bord ganske kjapt.

P1040378

Så er vi på vei til en hyggeligere ankringsplass 5 minutter unna. El Bight som er godt beskyttet. Vi fikk også et mye bedre inntrykk av Bonacca da vi rundet ut av fiskehavnen. Fine hus med nydelige farger ligger ute i vannet.

Dette huset hadde det ikke gjort noe å ha som feriehus.
Dette tror vi er et hotell. Det ligger rett på utsiden av ankerplassen.
El Bight. Her havnet vi opp alle sammen.

Også «Canapesia» ligger her. Og der om bord er situasjonene ikke mindre enn for jævlig. Jeff har ramlet ned av masten og ødelagt ryggen. Legen mente han måtte til legen i Roatan der det er et sykehus, så «Two Drifters» har seilt han og Diane dit. Vi får sikkert høre mer senere. Men det er jo helt forferdelig. «Two Drifters» har blitt kastet ut av rallyet, visstnok fordi de ikke følger reglene. Det får vi nok også høre mer om senere.

På VHF’en dagen etter lurte Steve på «Wanderlust» om noen ville være med til byen i vanntaxi. Det kommer nye grønnsaker til øya i dag.

Det ville mer eller mindre alle, så vi møtte opp på jollekaia ved pizzasjappa/baren ved 14 tiden. Dette er jollekaia. Ikke det minste vaklevoren.
Her kan vi spise pizza og drikke pils og drinker.
Vi trengte to taxier som kjørte oss veldig behagelig og fort inn til byen. Vi avtalte retur klokka 16:30.
Først travet vi gatelangs. Red hadde troppet opp på brygga uten at vi ba om det, og geleidet oss til utsalgsstedene.

Først kjøpte vi masse deilige nye grønnsaker og frukt. Deretter var vi i butikken og kjøpte ting som vi egentlig ikke trenger. Der var det helt usannsynlig dyrt for importerte varer. Det skremte ikke meg fra å kjøpe peanøtter. Deilig.

Det viste seg at 2,5 timer var i overkant lang tid i byen. Handlingen tok under en time, så vi måtte tilbringe resten av tiden på restauranten vi var på i går. Ingen var interessert i å se mer på byen. Den er pytteliten, og mesteparten av husene er bolighus. Chris koser seg med en kald pils.
Det gjør Tom også, sammen med en ukjent lokal fyr. Visstnok en som spiller i et band, og det vil jo Tom høre mer om. Han er en kløpper på trommer.
Huset ved siden av restauranten. Det er jo litt morsomt å se hvordan folk bor.
Greg og Stephanie venter på vanntaxien tilbake til båtene. Vi unnet oss en is alle sammen. Kjempegodt.
Det ser kanskje ikke ut som en førsteklasses Michelin restaurant ? Men dette er pizzasjanta/baren. Og jollekaia som er gjemt i bakgrunnen.

Det var mange som ville ha pizza i kveld, så vi forhåndsbestilte til klokka 18 omtrent. De har begrenset kapasitet.

Tjohei, vi er klare for pizza på det rareste pizzastedet jeg har vært. Det heter «Pico’s Pizza». Dette blir spennende.

Nå viste det seg at kapasiteten kanskje var enda dårligere enn de hadde varslet. Vi ville jo egentlig ha masse pizza alle sammen, slik at vi kunne få noe til overs og ta med tilbake til båtene. Det kom et par tre pizzaer. Jeg tok en bit og sendte pizzaen videre. Kjekt å dele da. Det skulle jeg ikke ha gjort, for det kom ikke mer før jeg måtte dra ved 19:30 tiden. Ryggen holdt på å drepe meg. Altfor mye sitting og gåing i dag virker det som.

P1040387

Vi venter på pizza. Og venter og venter. Mens vi hører på musikk. De viste gamle musikkvideoer på en TV, og lyden var totalt håpløs. Men vi kunne høre hva slags melodi det var. (Trykk på lenken for å se filmen). 

Ryggen krangler fortsatt med meg. Behøver ikke noe smertestillende (utenom i går kveld), men den blir veldig fort sliten, så fullstendig restituert er den vel ikke. Men mye bedre.

Morgenen etter kringkastet Sabrina at hun hadde nytt om Jeff, og innkalte til møte i «Numa» klokka 09. Vi fikk så vidt tid til å kaste på oss noen klær og rydde vekk det verste rotet. Heldigvis hadde alle med seg sin egen kaffekopp da førstemann dukket opp 08:45.

P1040388

Vi fikk vite at Jeff hadde brukket en ryggvirvel, og ikke fikk lov til å røre seg på minst en måned. Han må ligge flatt på ryggen. The sailing community fornektet seg ikke. Vi ble enige om å seile «Canapesia» opp til Roatan på mandag. Det er tidligste mulighet, for det kommer dårlig vær. Sykehuset på fastlandet i Honduras flyr Jeff og Di til Roatan på lørdag, og da skal de være i «Two Drifters». (Trykk på lenken for å se filmen). 

Det var fryktelig dårlige nyheter, så vi får se hvordan det går fremover.

Som sagt kommer det dårlig vær fra øst og vindene vil da komme rett inn i denne bukta. Vi heiste derfor ankeret, og seilte over til en bukt på andre siden.

Folk bor på slike hus på påler midt ute i vannet.
Det er massevis av disse husene. Dette ser ut til å ha mistet bryggen sin i ett eller annet dårlig vær. Det er mange år siden det har vært noen orkan på disse øyene, men det kommer jo stormer.

Da vi ankret opp kom det en fyr i en båt forbi, og han advarte oss om at det kom til å bli masse bråk fra stranden i helgen. Det er påske, og da kommer det tusenvis av mennesker som skal feire på denne stranden. Fra hele verden. Vi tok sjansen, siden påske ikke er før til neste helg.

Jeg holder fortsatt liv i palmen og aloe vera plantene mine.

Jeg tok meg en liten siesta, og da jeg våknet igjen hadde det kommet 3 andre katamaraner fra Gruppe 1. Det var «J-Squared», «Not all there» og «Poerava». Jeff i «J-Squared» kom jollende over og inviterte oss til en sundowner med litt å bite i.

Vi har jo hørt rykter om Gruppe 1 sine «litt å bite» i, så jeg lagde omelett med ost og skinke som jeg skar opp i små biter og puttet dem på små biter av Steinars nybakte brød. Det må jo bli bra. Jeg tok ikke på meg coctailkjole da ?

Ved 18 tiden var vi på plass hos Lizzy og Steve på «Not all there». Etter hvert kom også Jeff og Julie fra «J-Squared» og Ryan og Renee på «Poerava».  Jeg hadde rett i det med «litt å bite i». Det var sushi, oster, grillede reker og masse annet godt.

Vi hadde selvfølgelig en veldig hyggelig kveld om bord hos Lizzy og Steve. Men vinden begynte allerede å ta seg opp, så det ble ikke så sent. Alle ville være hjemme og passe på båtene sine.

Ryan på «Poerava» har jobbet som servicemann på Spectra Watermakere i mange år. Han har skaffet oss et nytt ferdig programmert kontrollkort. Forhåpentligvis vil den nå slutte å produsere vann når programmet er ferdig. Han kom for å hjelpe også.

Så skal det sies at det ikke hjalp. Watermakeren er like dum med oss. Da klasket Steinar sammen manualen, og så flyttet vi «Numa» nærmere land. Der er det mer beskyttet. Det blåser nemlig i bøtter og spann.

Selv om det blåser, så er vannet deilig og varmt. Kapteinen skraper skroget.
Vi har kastet ankeret utenfor «Lovers Beach». Ååååå, så romantisk. Etter hvert kom det folk for å rydde stranden til fest neste helg.
Heldigvis ble det ikke sundowner hver kveld, så jeg kunne lage et kulinarisk måltid med «Kjøttsaus a la Laila». Men så hadde jeg hverken bacon eller tomatsaus, så det ble joikaboller med potetstappe. Ikke helt det samme nei. Men solnedgangen var fin da. 
Watermakeren vil fortsatt ikke samarbeide helt, men Steinar og Ryan mener de er ett skritt videre. Heldigvis kan vi fortsatt lage vann. Bare passe på at det ikke blir overfylt, og stoppe den manuelt.

I denne bukten vi ligger i nå har vi ikke internett. Etter noen dager medfører det abstinens, så alle båtene (utenom «J-Squared» som har reist) seilte 15 minutter sydover kysten.

Bukta heter Mangle tror vi. Og det var en stor mangel. Vannet ser nemlig veldig ekkelt ut, så her vil vi ikke bade. Ikke lukter det så godt heller. Men internett er det.
Det er også en liten landsby her. Men ifølge de som har vært her før, finnes det ingen restaurant. Så da er det jo liten vits i å gå i land. Siden vi endelig har internett mener jeg. 
Da ble det middag i båten, og med litt rødt i glasset og nydelig solnedgang, ble det en perfekt avslutning på denne dagen.
Mandag morgen kom med blikkstille hav

P1040414

Det blir å gå for motor hele veien til Roatan. Men det er bare ca. 5 timer, så det gjør ikke noe. Da er det bare igjen å si  ha det bra til Guanaja, kanskje vi ses igjen (Trykk på lenken for å se filmen)

FORTSETTELSE FØLGER

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.