Forfatter: Janne Hem

Så har kapteinen kommet hjem. Han kom traskende ned brygga med TO store kofferter fulle av stæsj, og det er for meg ubegripelig hvor han skal gjøre av alt. Trøtt og sliten etter jobb og reise, sovnet han som en dupp etter å ha spist pizza og Netflixen kom på.

Men så var det slutt på moroa. Dagen etter var han igjen «fit for fight», og satte i gang med den verst tenkelige jobben om bord. Septiken på babord side måtte fikses. Det stinket altså noe helt skrekkelig i hele båten, og sikkert i flere meters radius rundt Numa.

Det viste seg å ikke være en så enkel jobb. Slangen måtte kuttes, og det betyr at massevis av kloakk havnet i skroget.

Men Steinar tok det som en mann. Fikk ordnet slangen, montert alt på plass igjen og fikk all dritten opp fra skroget. Uten å kaste opp. Alt dette mens jeg var totalt oppslukt av strikketøyet han hadde med fra Norge. Takk til «To Nøster» som tok opp bestilling pr.mail.

Jeg ser jo at jeg har en masse vaskejobb i vente. Det er skikkelig grisete på begge badene på babord side, og det er ikke lenge før vi får gjester. Skal vi se, da har jeg over en  måned på meg på å gjøre rent. Og det skal jeg nok klare.

Steinar har selvfølgelig vært mange ganger på chandleren mens vi har vært her. Mange ganger om dagen faktisk. Og det mest fornuftige han har kjøpt er dette :

Neida, det er sikkert mye som vi «må ha», og ikke bare «kjekt å ha».

Vi har også oppdaget «Water Taxi». Denne kan vi ringe til, så kommer den og henter oss. Hvis vi ikke orker å gå litt rundt i marinaen da.

Dennis og Fiona på nabobåten hadde med noen venner ut en dag, og da de kom tilbake ble vi invitert om bord i båten deres «Navigo» til noen drinkies som de sa.

Det ble veldig, veldig hyggelig. De hadde usannsynlig masse vinflasker som skulle fortæres, og Fiona hadde laget masse deilige tapas. Alle sammen bor her nede, og har blitt venner gjennom hundene sine. De har vært ute og  gått tur med hver sin hund, begynt å prate, og så har de blitt venner. Veldig kjekt å ha hund hvis man trenger venner altså.

Kapteinen hadde en helt fortreffelig tid, for han fikk vist frem Numa. Og det er bestandig morsomt. Men «Navigo» er også en flott båt, så hvem som er flottest er vanskelig å si. Vi har mest plass, men «Navigo» har lenestol i bestikket. Tror Steinar ble ganske misunnelig på den.

Vi har også funnet en ny favoritt restaurant.

«Tai Tai» har den mest fantastiske mat, så her har vi foreløpig spist to ganger.

Vi spiser i grunnen ute på restaurant hver dag. Jeg har ikke laget middag eller lunsj en eneste dag. Heldige meg. Butikken er 5 minutter unna, så der får vi kjøpt nystekt brød hver dag hvis vi vil. Det betyr at brødbakermaskinen får hvilt seg.

Lockeren i forpiggen på styrbord side har også blitt ryddet.

Der var det VELDIG mye som kapteinen har spart på i mange år. Det er nå kastet. Vi puttet det i jolla, ringte til marinakontoret, og de kom og hentet det. Snakk om service. Måtte ikke betale noe for det heller.

Men grunnen til at lockeren ble ryddet, var at vi måtte sjekke om genakeren fortsatt kunne benyttes. Det er mange år siden sist den så dagens lys.

Den var akkurat like praktfull nå, som den var sist vi så den. Ingen noen hull, ikke noe jordslag, og alle tau var på plass. Vi er lykkelige. Ingen ekstra kostnader på oss. Vi slet litt etter hvert. For vinden var ikke særlig samarbeidsvillig. Istedenfor medvind, slik at genakeren blåser seg opp, ble det plutselig motvind, og seilet klistret seg rundt masta. Men vi fikk den ned til slutt.

Og vi har fått ny antenne. SSB Radioen må virke over Atlanteren, så antenne må vi ha.

Vi har også fått nye kart over karibien. Altså fått og fått. Kjøpt heter det. Dennis holder på å rydde ut av båten, etter sin tur til karibien i fjor.

Og siden kapteinen i Numa stadig er å finne i cockpit på Navigo, så får jo Dennis prakket på han enkelte ting. Dennis er like glad i «dingser» som Steinar, så de har nok mange hyggelige samtaler vil jeg tro.

Redningsflåten vår har kommet re-sertifisert om bord igjen. Det ble litt dyrere enn forventet, for flåten er større enn vi trodde. Vi trodde vi hadde en «Oceanic», men så har vi en «Trans Oceanic». Så da så. Kjekt å ha, siden vi skal over et hav. Men allikevel så ble prisen en brøkdel av å kjøpe ny. Veldig bra.

Og seilene våre er på plass igjen. Både genoa og storseilet har vært til overhaling. De fremstår nå som nye etter å ha vært på spa-behandling hos seilmakeren.

Det kom to kjekke herremenn og satte de opp igjen. De samme som tok dem ned. Så vi behøvde bare å stå og se på. Vel, ikke Steinar da. Han måtte være «handy-man». Det viste seg at seilmakeren trengte massevis av utstyr for å få seilene på plass. Men det var bare å spørre Steinar, så hadde han det. Til og med sag hadde han. Den trengte de fordi spilene i storseilet var for lange.

Her i Portugal er det fortsatt veldig stor forskjell på høy- og lavvann. Her er beviset. Godt at vi ligger på flytebrygger sier jeg.

Jeg kunne kanskje ha laget en fiskemiddag her. Men heldigvis så er det forbudt å fiske.

Det begynner å bli tomt på brygga vår.

Men vi har da besøk i ny og ne. Dette har jeg ingen anelse om hva er. Annet enn at det er en fugl.

Og siden restaurantbesøk er hyppig forekommende, begynner kiloene å renne på stadig fortere. De legger seg fint og konsentrert rundt magen. Derfor har denne jenta begynt å gå en tur hver morgen. Kanskje det hjelper. Turen går 200 meter bort til toalettet – ca. 1 km bort til stranden bak hotell Tivoli – rundt hotellet (ca. 500 meter), og tilbake til Numa (også ca. 500 meter). Jeg blir helt utkjørt bare av å skrive det. Men det er en vakker tur. Kanskje ikke til toalettet, men stranden er fin.

Så er vi på veien ned til marinaen.

Nå har vi også fått nye naboer. Med norsk flagg i hekken.

Båten heter Frigg, og mannskapet er Jens, Klaus og Hans. De er danske,  mens båten er norsk. De skal også være med ARC over Atlanteren, men rakk ikke å få flagget sitt før de reiste fra Norge. Deres plan er også jorden rundt. Så vi ser dem helt sikkert igjen.

I morgen reiser vi herfra. Her er det 11 grader om morgenen nå, så da er det på tide å reise videre. Ferden går til Lanzarote tror vi. Numa er nesten ferdig rigget, vi mangler bare nytt pyroteknisk og danbuoy. Iridium Go virker også.

Men det jeg IKKE har sagt noe om, siden det har ganske mye  med sikkerheten ombord å gjøre, er at radaren ikke har fungert som den skal. Og når man skal reise en strekning på 4-5 døgn, så er det kjekt å ha radar, selv om vi også har AIS.

Etter mye feilsøkinger, fant han ut hva feilen var. Og da er det plutselig godt å ha massevis av reservedeler og stæsj. Jeg skal aldri si noe om det igjen (kanskje).

Så da er det bare å vinke adjø til Portugal for denne gangen.

 

 

 

Ja, så har jeg vært alene en hel uke da. Merkelig hvor fort tiden går. Og jeg har jo jobbet hardt. Skikkelig slitsomt har det vært.

Jeg har hatt skikkelig traumatisk opplevelse. Det å gå på restaurant alene tror jeg aldri jeg har gjort før. Men jeg prøvde meg på «19th Hole» rett på oppsiden av brygga vår. Og skulle du ha sett, jeg fikk servering. Egg og bacon. Jammis. Dagen var reddet. Da kunne jeg gå løs på fortøyningene med fornyet pågangsmot. En fortøyning til akter, så var slingringen saga blott og landgangen sluttet å skrike som om verdens ende var nær.

Og så har kapteinen nedlagt forbud mot å bruke toalettet til «tunge» ting. Vi skal ligge her i 14 dager, og da kan vi risikere at septikken blir full. Så dermed må jeg på land.

Når ansiktsuttrykket er slik som dette, så haster det. Og da må jeg bare innrømme, det er bare å knipe sammen og gå de 200 meterne til marina toalettet. Da går man veldig fort, og litt som en pingvin. Er sikker på at alle som ser meg skjønner hva jeg skal.

Siden det var så vellykket å gå og spise på «19th Hole», så fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på nok en Angus Steak på Del Toro.

Og jeg fikk servering der også gitt. OK – så da er det ikke så farlig å spise alene på restaurant. Det er bare å ha med mobilen og finne frem Pokèmon Go, så vips, etter en stund så er jeg ikke alene lenger. Serveringsdamen syntes vel kanskje det var litt merkelig med en halvgammel dame som sitter å spiller Pokèmon Go, men pytt – hva gjør vel det.

Så har jeg hatt besøk av Dennis. Dessverre så har jeg ikke noe bilde av han. Men han hører til på nabobåten.

Han og kona, som heter Fiona :), skal på besøk til England, så han ville ligge i båten en siste natt. Skjønner han godt jeg.  Så da fikk jeg selskap i et par timer, og det var veldig hyggelig. Vi skrøt av hverandres båter, og hadde omvisning. Det er ikke lett å skulle forklare alt på engelsk, men han hadde et forståelsesfullt uttrykk i ansiktet, så jeg går ut fra at han forstod hva jeg sa. Kanskje.

Men så var det slutt på moroa. Det er vasketid. Jeg har brukt opp nesten alt vannet til klesvask. Men dessverre så var det mer enn nok igjen til å vaske båten også.

Og etter å ha fylt i bøtta må man ha pause

Etter mye om og men fikk jeg vasket badet vårt, som kapteinen har sprutet fullt av saltvann. Det måtte til for å få orden på septiktanken. En skikkelig dritt-jobb. Men nå er det rent og  pent igjen. Og da må man jo ha litt pause igjen.

Og så har jeg selvfølgelig vært i diverse dagligvarebutikker. Eller rettere sagt, det er bare to.

Innkjøpet har vært av ymse slag, men dette er vel det viktigste:

Men det er ikke bare badet som treger rengjøring. Det gjør jeg også.

Og siden jeg har brukt opp nesten alt vannet på klesvask, må denne kroppen vaskes på land. Så det er bare å rusle de 200 meterne bort til «fellesvaskeriet».

Hadde litt følelsen av å være i katakomber, med ekko og det hele.

Men både hår og kropp ble rengjort på særdeles hårdhendt vis. Vannet i dusjen kom ut som om det var en høytrykksspyler, og varte i nøyaktig 10 sekunder. Da var det bare å trykke på knappen igjen, og skjerme edlere deler for strålen.

En annen dag vasket jeg lugaren vår og byttet på sengene. Veldig fornøyd med meg selv. Så da trengte jeg en pause.

Det begynner å bli kaldt om natten igjen, så nå har jeg funnet frem dynene. Håper det ikke blir så lenge til vi kan kvitte oss med dem igjen.

Og så har jeg gjenoppdaget Pizza Hut

Som har VERDENS BESTE pizza

Som jeg nyter som besatt

Og så har jeg selvfølgelig vasket litt mer. Salongen med dertil tilhørende «hemmelige» rom er vasket.

Og så nyter jeg selvfølgelig diverse solnedganger. Dette er den vakreste hittil.

På kvelden kan jeg nyte en stille stund med PC’en i cockpit

Eller nyte godisen og en god serie på Netflix, eller hvis NRK har noe fint å by på

På morgenen er det deilig med en kopp kaffe og Sudoku

Jeg tenkte jeg skulle nyte en ny deilig middag på «19th Hole» her en dag. Men der var det fullsatt med halvnakne mannfolk som drakk halvlitere og skrålte og så på fotballkamp. Ikke noe for meg. Så da ble det mat i båten. Toast med ost, skinke og egg. Godt det også.

Og det er massevis av digre motoryachts her. De er fylt med halvgamle, halvfeite folk slik som meg. Men, de fester veldig høylytt helt fra klokka 2 på ettermiddagen. Heldigvis holder de ikke så lenge, så det er gjerne tyst før klokka 24.

Dyrelivet florerer selvfølgelig.

 

Ja, og så har jeg vært en siste gang på «19th Hole» og spist kylling piri piri. Kyllingen var veldig godt, men sausen (piri piri) var skrekkelig forferdelig bitter. Men det var jo bare å la være å dyppe maten i den.

 

Trampolinen om bord i Numa har en fryktelig tiltrekningskraft. Der MÅ man bare slappe av litt med jevne mellomrom

Men i morgen kommer kapteinen hjem. Og det blir flott.

 

 

 

 

 

(Janne skriver) Endelig er det kaste fortøyningene dag. Vi er lei av å ligge i marina, særlig siden naboen holdt det gående med skikkelig høy 80-talls musikk til langt på natt. Det tok vekk litt av idyllen med fullmånen og vinen. Men vi sovnet til slutt.

Ferden gikk ikke så veldig langt før vi kunne kaste anker. Ca. 30 minutter fra Rota, nærmere Càdiz. Der er det en idyllisk liten bukt utenfor Marina Puerto Sherry.

Så her ligger vi utenfor Playa de la Puntilla.

Vi hadde tenkt å ta jolla i land, for kapteinen har lokalisert 3 nye chandlere. Men, det ble bading og soling isteden. Og siesta i trampolinen, og plutselig var kvelden kommet. Deilig middag om bord. Fersk kyllingfilet med pasta, saus og gulrøtter. Kan man ha det deiligere?

Etter en deilig, stille natt nyter vi formiddagen med bading og soling igjen. 28-30 varmegrader i lufta, og 25 grader i vannet. Og det er litt av hvert å se på.

Men på ettermiddagen klarte vi endelig å få sjøsatt jolla og tatt en tur til marinaen for å se om vi kan finne chandlerne til Steinar.

Vi la merke til lè-veggene da vi kom, og synes det var merkelig.

Men fra Marinasiden viser det seg å være flotte kunstverk. Spanjolene er virkelig flinke til å utsmykke uterommet. Og disse veggene skaper jo også ly for vinden i marinaen. Smart.

Vi har etter hvert oppfattet at det er over 3 meter forskjell på flo og fjære her utenfor Middelhavet, men vi tok sjansen på å fortøye jolla til noen steiner.

Det var på det høyeste høye, så da tar det lang tid før vi henger i fortøyningene. Etter  å ha funnet en chandler som var stengt (siden det er søndag), tok vi en pils på en av de mange restaurantene, og gikk deretter på oppdagelsesferd i marinaen.

Vi fant ikke de andre chandlerne, så vi reiste tilbake til Numa.

Det er så deilig å være tilbake til ankers at det er vanskelig å rive seg løs. Men etter admiralinnens kulinariske krumspring i går, så er det på tide med middag på restaurant. En restaurant med utsikt til solnedgangen. Så vi jumpet opp i jolla igjen.

Og reiste atter en gang inn til Puerto Sherry. Denne gangen fortøyde vi til en flytebrygge ved bensinstasjonen. Best å ikke ta sjansen på å henge i fortøyningene.

Vi rakk akkurat frem til restauranten før sola gikk ned.

Og vi nøt solnedgangen, deilige hamburgere og nydelig vin. Det var masse mennesker ute for å se på solnedgangen.

Den påfølgende dagen var det overskyet det meste av dagen, og det betyr at vi får gjort forskjellige ting. Dessverre viser det seg at Steinars do-jobb sist ikke var vellykket. Etter nok en stinkende dag i Numa, fant kapteinen ut at luftingen var tett, og helt umulig å få åpnet.

Han reiste derfor til chandleren, som nok en gang var stengt. De stenger kl. 19.00, og han var der presis klokka 19. Da var det stengt, og slik er det med den saken.

Da ble det nok en deilig kveld i Numa. Vi fikk sjekket en ny pose med Spagetti Carbonara, som bare skal blandes med vann. Og vi la til litt ekstra bacon. Baconet må stekes litt mer, for det smakte harskt. Men ellers var det veldig godt. Steinar hadde laget franskbrød, og det smakte perfekt til carbonaraen. Så denne skal få være med over Atlanteren.

Dagen etter måtte Steinar bestille tur hjem, for han skal i møte på Vinghøg. Det betyr at vi får litt dårlig tid til å komme oss til Lagos, der Janne skal være mens kapteinen reiser hjem.

Så etter en spisetur inn til Puerto Cherry, og en tur til chandleren som endelig var åpen, gikk vi for en nattseilas til Portugal.

Det har vi ikke gjort siden vi reiste til Marokko for et par år siden, så det blir spennende.

Rett utenfor Rota lå det et par krigsskip til ankers, samt en politibåt som fulgte etter oss. Vi kunne ikke se krigsskipene på AIS’en, så de var «usynlige». Vi hørte på VHF’en at politibåten sa ett eller annet om at en katamaran nærmet seg. Og det var jo oss. Men vi fikk reise i ro og fred.

Det ble en grisekald natt, helt nede i 15 grader og masse vind. På med lusekofte, vindjakke, tøfler og pledd. Og det er lenge siden jeg har vært på nattseilas, og håndtert instrumentene. Kapteinen ble vekket et par ganger, men på siste vakten fra 04.00-08.00 gikk alt som smurt for nestkommanderende også. Utenom da AIS’en plutselig kom med en alarm, og utenom da sola kom opp, og kartplotteren insisterte på å bli VELDIG mørk. Det er da nattlyset skal slås av, men det er jo et mysterium hvordan det gjøres.

Da kapteinen stod opp utpå morgenkvisten en gang, fikk jeg lære hvordan man justerer nattlyset. Det er jo helt logisk at man skal trykke på «AV» knappen. Jeg synes ikke det.

Portimão materialiserer seg i det fjerne.

Ved 15 tiden kunne vi kaste anker utenfor Portimão, og vi har nå krysset landegrensen mellom Spania og Portugal.

ARC naboen vår kommer fra Nederland, og kanskje vi blir kjent med dem. Vi hadde tenkt å dra i land, men etter at jeg hadde servert omelett med ost og skinke ble vi ganske trette etter lite søvn på nattseilasen. Det ble derfor en veldig lang siesta, og det var nesten mørkt før vi livnet til litt.

Det er noe som er vesentlig forskjellig fra Spania og Portugal. Vi skjønte at det dro seg til med party på stranden. Skikkelig raggea musikk og oppsetting av parasoller. Og så kom «partybåten».

Den kom uten høy musikk eller drita fulle mennesker om bord. Og, politibåten lå og passet på at alle hadde på seg flytevester da de gikk i jolla som tok dem til land. Festen begynte klokka 19.00 og var ferdig 21.30. De spilte ikke reaggea musikk (det var nok bare musikk for de som  rigget til festen), men smooth cool musikk. Med ett og annet vilt innslag av 80-talls musikk innimellom. Dette stedet kan vi like.

Det er rett og slett skikkelig kald om morgenen. Ikke mer enn 17 grader, og da blir det tøfler og morgenkåpe. Men med en gang solen står opp er det 25 varmegrader. Vi har kjent på vannet, og det har vi ikke tenkt å bade i. Fryktelig kaldt.

Det er så deilig å ligge til ankers, og det er så mye å se på. Men ved 12 tiden hadde vi spist frokost og drukket kaffe, så da var det klart for oppdagelsesferd. Vi hoppet i jolla og satte kursen oppover elven til byen Portimão.

Forte de São João. Dette fortet fra 1700-tallet er privateid. Men var en del av forsvarsverket i munningen av Rio Arade.

Etter å ha vært innom idylliske Ferragudo jollet vi videre. Og for en nedtur Portimão ble. Fordi det er så stor forskjell på flo og fjære, så er alle bryggene selvfølgelig flytebrygger. Alle flytebryggene var stengt med port og lås, så vi kunne ikke komme i land. Følte oss veldig lite velkomne. Akkurat da vi var der var det veldig lavvann, og vi hadde ikke lyst til å klatre opp sleipe stiger for å komme i land. Og det var jo vår egen skyld. Vi fant en brygge i en marina som ikke var stengt, så vi forsøkte oss der.

Men da vi kom i land viste det seg at hele marinaen var inngjerdet, og stengt med porter med kodelås. Vi ble sure og irriterte og reiste tilbake til deilige Numa. Etter hvert vil vi nok lære dette med lange liner og klatring i land på fjære sjø.

Så på ettermiddagen tok vi jolla inn til stranden isteden. Der er det også mange restauranter. Da vi dro jolla inn på land fikk jeg vondt i foten igjen. Får håpe det går fort over denne gangen også.

Vi gikk på Kalu Bar, og for et fantastisk sted. Det var akkurat som å være tilbake i karibien. Og maten var helt nydelig. Så da er vi lykkelige igjen. Turen til Portimão er glemt.

Etter mater gikk vi en tur på stranden.

Vi hadde tenkt å reise inn igjen på kvelden for å spise middag. Men det er faktisk ganske kaldt når solen har gått ned, så det fristet ikke med jolletur. Ikke var vi så sultne heller. Da ble det rødvin og Netflix i Numa. Ikke så galt det heller.

Så var det avreisedag igjen. Men først tok vi en tur på Kalu Bar og spiste hamburger. Nam-nam. Ved 14 tiden hadde vi fått opp ankeret og satt kursen mot Alvor, en times seiltur unna. Der kan man bare gå inn på høyvann, og vi kom selvfølgelig på lavvann.

Men vi kunne legge oss til ankers rett innenfor innseilingen, og vente på høyvann. Der inne blåste det 30 knop. Det var kitere og sanddyner og andre nervøse seilere, så det ga vi opp og la oss på utsiden isteden. Det blåste like heftig der, men det var ingen andre nervøse seilere.

Etter en stund skjønte vi ikke helt hvorfor vi skulle kave oss opp en oppmudret kanal på høyvann, for deretter å ligge innesperret til neste høyvann dagen etter, så vi bestemte oss for å gå til Lagos isteden. En hel halvtimes seilas videre. Her skal jo jeg oppholde meg mens Steinar reiser hjem.

Eller det trodde vi i hvert fall. Marinaen skryter av til enhver tid å ha plass til alle som kommer, også litt større båter. Det var ikke plass til oss. Men vi fikk ligge gratis på ventekaien til morgenen etter fordi vi var en ARC båt. Vi ble litt nervøse for plass til Numa når Steinar skal hjem. Etter en telefon til Marina Vilamoura, 4 timers seilas østover igjen, roet hjertebanken seg. Der var det plass til oss i 14 dager.

Det er litt rart å være tilbake til Lagos igjen. Nøyaktig 11 år siden vi var her sist og ventet på vær til å seile til Gran Canaria. Så vi tok en tur på land på kvelden og tok en drink på en engelsk pub. Stor ståhei, masse liv og levende musikk. Morsomt. Vi kjente oss godt igjen i marinaen.

Dagen etter fikk vi en førsteklasses seilas til Vilamoura. Først var det vindstille, men så kom vinden og vi heiste alle kluter.

Ved 15 tiden var vi fremme i Vilamoura, og det er en kjempeflott plass.

Vi skjønner at det ikke egentlig er en by, men en ansamling av massevis av hoteller rundt marinaen. Og massevis av high class butikker. Gant og sånt. Så her skal det ikke handles. Nei nei. Da vi gikk i land utpå kvelden for å spise middag var det vanskelig å velge restaurant. Vi har aldri sett så masse restauranter i en marina før. Men det må være på grunn av hotellene og de 4 golfbanene i nærheten.

Vi tenkte at alle disse restaurantene kan de da umulig fylle opp med gjester. Men da vi gikk tilbake til Numa ved 22 tiden var det massevis av mennesker overalt. På de engelske pubene var det full underholdning, sang og høye fyllevræl. Men det var ikke spesielt sjenerende, det er jo lørdagskveld.

Dagen etter måtte vi ut på tur igjen. Vi må finne dagligvarebutikker som det skal være noen av rundt her. Men først tar vi en runde rundt Hotel Tivoli.

Vi fant en dagligvareforretning 5 minutter fra båten, og en som hadde veldig mye bedre utvalg ca. 20 minutter unna. Og Steinar fant en stor chandler som han gleder seg til å besøke i morgen.

Og da chandleren åpnet var Steinar klar til å shoppe.

Han har blitt beskjeden på sine gamle dager. Og godt er det. I dag var det «ordne med ting» dag. I denne marinaen tror vi de kan fikse alt. Mens Janne vasket båten utvendig fikset kapteinen andre ting.

Blokkene ble byttet fra 2 skåren til 3 skåren. Det gjør det mye lettere å få heist opp jolla. Den er nemlig ganske tung.

Seilmakeren kom og hentet forseilet. De tok det ned, pakket det sammen og bar det i land. Når det kommer tilbake er vi helt sikre på at det er nesten som nytt.

På chandleren kunne de også re-sertifisere redningsflåten vår. Vi er lykkelige. Det koster «bare» 360 Euro. I Spania fikk vi tilbud på GBP 620,- .Vi slipper å kjøpe en ny til i hvert fall NOK 12.000,-.

Vi er veldig begeistret for denne marinaen. Det er service på et høyt nivå, folk prater godt engelsk og er serviceminded. We like it. Selv om selve marinaavgiften er forholdsvis høy. Heldigvis er det bare noen dager igjen av høysesongen. 1. oktober er det nesten halv pris. Det eneste som er litt dritt, er at begge septiktankene er ute av drift. Så, det er bare å springe på land når behovet melder seg.

Etter en deilig middag på land, der vi møtte de første nordmennene på veldig lang tid, avsluttet vi kvelden med den nye serien Nobel på NRK. I morgen reiser Steinar hjem, og Janne blir alene i Vilamoura. God natt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det skal være medvind i ca. 40 timer ifølge våre Grib filer, så da var det bare å komme seg av gårde så fort som mulig. Og før klokka 09.00 var fortøyningene om bord og vi var på full fart vestover igjen. Denne gangen kom vi helt over Gibraltarbukta og vel så det.

Og denne merkelige båten tok mye av vår oppmerksomhet på vei over bukta.

Etter en stund passerte vi Isla de Tarifa som faktisk er det punktet i Europa som er nærmest Afrika. Mye nærmere enn det Gibraltar er. Her blåser det mye, så åsene var fullpakket av vindmøller. Og det er brettseileres paradis.

Rundt odden var det massevis av strøm.

Og her er Afrika

Vi hadde en nydelig seilas. Noen ganger gikk det i over 8 knop, mens andre ganger var vi nede i 3. Men hva gjør vel det for noen med så god tid som oss.

På veien fant kapteinen ut at vi ville ligge til ankers i Sancti-Petri istedenfor i marina i Càdiz. Det har vært så mye marina nå, så det ville vært fint med litt tid til ankers. Så vi satte kursen dit og var fremme ved 19 tiden.

Sancti-Petri ligger i et elvedelta, så det er sanddyner på begge sider av innseilingen. Veldig dumt å seile utenfor oppmerkingen, for da går man garantert på grunn. Og det vil vi ikke mer.

Vi tok et sveip rundt ankringsplassen, og for oss så det smekkfullt ut. Men, det var en del ledige bøyer rundt omkring. Derfor la vi oss på ventebrygga og kapteinen gikk i land for å sjekke mulighetene.

De hadde dessverre ikke bøyer som var store nok for oss (merkelig siden det lå en liten ferge på en bøye der), men vi kunne ankre hvor vi ville. Det er litt vanskelig når det er bøyer overalt hvor det var mulig å ankre. Ellers var det 25 meter dypt, og vi kunne jo ikke slenge 100 meter kjetting blant båter som lå på bøye. Og det gikk fra 25 meter til 0,5 meter på null komma niks. Baugen til Numa fikk kjenne på sandbunnen igjen.

Vi satte kursen for Càdiz isteden. På vei ut seilte vi forbi Isla de Sancti-Petri som har vært bebodd siden førhistorisk tid. Det sies at man fortsatt kan se ruiner av et tempel dedikert til Herkules der.

Mens vi seilte mot Càdiz opplevde vi en nydelig solnedgang.

Kapteinen bestemte seg for å fortsette forbi Càdiz og gå inn i marinaen i Rota vest i Càdizbukta. Og 22.30 lå vi fortøyd i marinaen. Slitne men fornøyde. I morgen er det oppdagelsesferd på programmet.

Det viste seg at her må vi bli i mange dager. Solskinnsseilere som vi er, så prøver vi å unngå dårlig vær. Og nå er det meldt kraftig motvind i mange dager. Vi blir her til prognosene er bedre.

Men det var på oppdagelsesferd vi skulle. Så etter diverse lesing, oppvask, dusjing, frokost osv., så klarte vi å komme oss i land ved 12 tiden. Da var det over 30 varmegrader og svetten silte. Og siestaen begynner jo omtrent da. Noe vi ikke klarer å venne oss til.

Rota er en søt liten gammel by. Grunnlagt omtrent samtidig med Càdiz på 1200 tallet. Dette er først og fremst et turiststed. Og det kommer turister fra hele Europa. Ellers er det fiske som er en stor næring. Men den største arbeidsgiveren er marinebasen som ligger vegg i vegg med marinaen. Den er et samarbeid mellom Spania og USA. Fiskebåtene holder til i marinaen i Rota, og der går det også en ferge til Càdiz.

Som alle byer i Spania, med respekt for seg selv, så er det en katedral eller en stor kirke. Her i Rota heter katedralen Parroquia Nuestra Señora de la O. Og vi gikk selvfølgelig på besøk.

Og slik har nå dagene gått her i Rota. Vi har vært i land og handlet mat, spist tapas, spist middag, drukket vin, drukket pils, samlet Pokèmon, sett på folk og nytt dagene.

Vi har hatt vårt første regnevær siden vi flyttet i Numa

Vi har jo også gjort litt ting i Numa. Vasket tøy for eksempel. Men det har også vært en skikkelig drittjobb igjen. Luftingen i septiken på styrbord side var tett. Det luktet mildt sagt dritt i hele båten.  Men etter å ha fått ned jolla og spylt inn i utluftingen virker det som om proppen løsnet. Vi håper nå at alt er i orden. Radaren virker også igjen. Og det er jo kjekt. Det var en kabelfeil som var årsaken. Og AIS antenna er nå i toppen av masta, så nå kan vi se og bli sett over 20 nautiske mil. Skrekkelig hvis ingen skulle sett oss. «Vi du se en stjerne» sier bare jeg.  Kapteinen er virkelig flink. Og vi har fått vekk måkedritt fra dekk. Dette er synderne.

Og vi nyter frokost om bord.

Og så ble det godvær igjen også.

Og når det blir godvær kan vi reise på sightseeing til Càdiz.

Fergen går fra marinaen, og det tar sånn ca. 30 minutter over til Càdiz. Koselig å se på våre medpassasjerer. Særlig siden de foran oss var så forelsket at de holdt på å spise hverandre opp. Herlige ungdomstid.

Càdiz er en mye større by en Rota, så vi fant ut at den enkleste måten å se byen på var å ta en «hop on, hop off» turistbuss.

Det kostet den nette sum av 18 Euro pr.pers. Og det viste seg at da vi hadde kjørt frem og tilbake på strandpromenaden………..

……..gikk vi av ved katedralen som er rett bak der vi i utgangspunktet gikk på bussen. Det tok 30 minutter. Ganske dyre 30 minutter vil jeg si, siden vi ikke tok bussen videre. Vi ruslet litt rundt, og kom frem til Plaza de la Catedral.

Der satte vi oss ned for å få litt mat. Vi måtte bytte restaurant, for på den første var det ikke en kelner å oppdrive. Men vi fikk oss litt mat og litt å drikke, og da var vi klare for katedralen Catedral de la Santa Cruz.

Katedralen var helt fantastisk å oppleve. Vi fikk høretelefoner der vi kunne høre alt om absolutt alle kunstverkene i kirken. Og dem var det mange av. Det er helt utrolig for en rikdom disse katolske kirkene besitter. I krypten var også akkustisk fokalpunkt plassert. Dette er i senter under hvelvingen, og alle lyder der blir forsterket nesten uendelig mye, og kan høres over hele krypten. Det må ha vært sterkt når det var begravelser her.

Etter at vi hadde vært i kirken, fikk vi også tilgang til det nordre klokketårnet. Det var 40 meter å klatre opp, og det var ganske tungt. Det var ikke mange som endelig kom helt opp som ikke peste helt utmattet.

Utsikten var helt formidabel og var verdt strevet. Men vi skvatt ganske kraftig da klokkene begynte å ringe. Det var bare et par ganger, og hadde de fortsatt hadde vi vært døve.

Etter katedralen vandret vi gatelangs en stund.

Så tok vi en pils på Plaza San Juan de Dios før vi vandret videre. Vi hadde tatt sikte på å ta båten tilbake klokka 18.30, og mente vi hadde god tid da vi satte oss ned på El Catamaran for å slappe av til båten kom

Vi fikk kjøpt noe å drikke, og så kom båten.

Vel tilbake i marinaen i Rota møtte dette deilige synet oss

Siste dagen i Rota har vi brukt til litt mer handling på supermarkadoen, og jeg har handlet joggesko. Så mye som vi går rundt plages føttene mine av slippersene. Jeg er støl under føttene. Merkelig.

Men det var ikke mye å velge i i sportsbutikken. Jeg tror ikke størrelse 41 er det de har mest av i dette landet.

Og siste kvelden nyter vi med vin til 2,30 Euro og en fantastisk fullmåne.

God natt. I morgen skal vi reise et annet sted.

(Janne skriver) Etter en heller utrivelig siste natt i Benalmádena var vi ute av marinaen før klokka var 10. Sjelen kunne atter en gang roe seg ned. Men på dette siste strekket av Solkysten, så er det ingen gode bukter å kaste ankeret i. Det er nydelig vær, sol og vindstille. Men ingen  bukter som kan beskytte oss mot svell. Så etter en fantastisk dag på havet med Numa var vi fremme i Sotogrande utpå kvelden.

Det er det første stedet i hele Spania, nei i hele Middelhavet, som ingen har kommet for å hjelpe oss med fortøyningene utenfor marinakontoret. Det var ingen folk i det hele tatt. Men det gikk jo greit allikevel. Admiralinnen fikset opplegget. Etter hvert fikk vi anvist plass nr. 40, og der fikk vi hjelp. Etter å ha fortøyd, ordnet oss litt og hilst på naboen som er italiener, gikk vi på land.

Og for et sted det er. Fantastisk flott.

Husene som er bygget rundt marinaen er ikke i de tradisjonelle sjatteringene av hvitt eller beige, men malt i alle regnbuens farger. Det er verandaer med massevis av blomster og planter, og små plazaer innimellom. Rett og slett pittoresk.

Og det er rolig, fritt for mygg, fritt for disco musikk og fritt for svell. I natt skal vi sove godt. Men det var en uvelkommen gjest da.

Det er den dyreste marinaen hittil. 95 Euro natten eks. strøm og vann. Vi blir nok ikke her så lenge nei.

Og det var verdt det. Vi har sovet som steiner. Selv om det var fredag i går, så hørte i hvert fall ikke vi noen musikk. Kanskje litt taffelmusikk fra Club Maritimo, men det er jo OK. Voggemusikk. Det var bare noen liner i en eller annen mast som klapret, og det viste seg å være vår. Huff.

Så var det på tide med en produktiv dag igjen. Det er helt umulig å bli kvitt det røde støvet fra Torrevieja. Vi har spylt og spylt, men ingenting virker. Så da satte jeg i gang med skrubb og såpevann. Du skal ikke komme her og komme her. Vekk skal dritten.

Naboene ser uinteressert på.

Steinar har installert AIS, Automatisk Identifikasjons System. Det var en omfattende jobb som medførte at Numas interiør nok en gang ble tatt fra hverandre. I sine enkelte faktorer. Han byttet også fotbryterene til de elektriske vinsjene i styreposisjonen. De får man tilgang til ved å gå inn i skapet på lugaren vår og ta ut innmaten. Og vips, så har man tilgang. Godt jeg er gift med en nysgjerrig mann.

Men på land må vi. Mat må vi ha når det er umulig å oppdrive middag i Numa. Kan ikke skjønne hvorfor det. Vi har jo mat nok. Tror admiralinnen streiker.

Vi skjønner at vi har havnet på et litt eksklusivt sted. På nabobordet i restauranten vi spiste i kveld satt det en fyr med en Rolex GULLKLOKKE, og når de kjørte av gårde var det i en Jensen. Altså en Aston Martin DB11 til flere millioner. Det vrimler av lekre biler. Her er en.

Da vi skulle fortsette skrubbingen om bord tråkket jeg over og ødela foten. Det gjorde noe inn i hel..tes vondt. Det sa litt sånn «spjong» inni der en plass, så jeg var redd noe ble brukket. Får håpe det går bra.

Så da var det en fin unnskyldning for å slippe å skrubbe noe mer, og sette seg ned med foten høyt. Vi har akkurat oppdaget at vi kan se på NRK, så vi avsluttet kvelden med rødvin, Stjernekamp og Side om Side. Herlig.

Men det ble litt dyrt, for vi kunne ikke gå videre dagen etter. Måtte fortsatt sitte med foten høyt. Så da ble det en dag til i fantastisk flotte Sotogrande.

Mandag var det imidlertid klart for avgang. Vi skal hele 10 nautiske mil. Til Gibraltar. Men før det trengte vi en stopp med litt bading.

Og dette er utsikten til neste stopp.

Været har rett og slett vært helt fantastisk i de 4 ukene vi har vært om bord. Himmelen ser slik ut. Men vi kan kanskje fornemme at det begynner å bli litt kaldere i vannet, og litt kaldere om morgenen og kvelden.

Etter å ha badet og kost oss en stund heiste vi ankeret og satte kursen for Gibraltar

Vi har fått AIS som hjelper oss å holde styr på de enorme mengdene med skip rundt Gibraltar.

Og her er den mye omtalte klippen.

Morsomt å seile inn til Gibraltar. Masse trafikk, men slett ikke vanskelig å finne frem. Klokka 18.30 var vi fortøyd på hammerheaden i Queensway Quay Marina.

 

Og plutselig prater alle engelsk. Med britisk aksent. Little Britain kalte marinamannen Gibraltar. Etter å ha slappet av litt og kommet i orden gikk vi for å spise. Det viser seg at vår brygge ender opp i en restaurant, så vi spiste der. Ikke langt å gå.

 

Dagen etter var foten min veldig mye bedre, så da er det utfluktdag. Vi skal besøke apene på Gibraltarklippen. Det var 10 minutter å gå opp til gondolene, men det gikk helt fint. Det som ikke var SÅ veldig morsomt var køen. Den sneglet seg av gårde, og det var over 30 varmegrader. Veldig svett kan man si. Men til slutt var vi i gang.

Og da vi kom frem satt denne og ventet på oss.

Her sitter apene og venter på intetanende turister som de kan robbe. De forbinder plastposer med mat, og man blir advart mot å ha plastposer i hånden når man går rundt på klippen. Selvfølgelig var det en dame som ikke hadde fått med seg det, så hun ble frastjålet plastposen sin. Aner ikke hva hun hadde i den, men det var sikkert litt godis. Og apen var fantastisk rask til å rappe posen.

 

Etter å ha gått litt rundt gikk vi i kafeteriaen for å få oss litt å spise og drikke. Utenfor så vi jo at det var mange aper, og jeg tenkte at de kommer vel inn for å få seg en matbit de også. Det får de ikke lov til, men denne lille krabaten tok seg til rette.

Damen på bildet heter Marta, og vi sendte dette bildet til henne senere på kvelden. Men hendelsen fremkalte en litt hysterisk stemning, der foreldre nok trodde at barna deres ville bli angrepet. Og flere tok maten sin og holdt den høyt i været. VELDIG morsomt å se på.

 

En morsom episode rett før vi skulle begynne på tilbaketuren. Ei jente satte seg ned ved siden av en liten ape for å ta bilde sammen med den. Hun hadde en ryggsekk. Og i den tenkte nok den lille apen at det var litt av hvert som var godt. Den prøvde iherdig å åpne glidelåsen uten å få det til. Og til slutt måtte den gi opp. Det var nesten så en hadde lyst til å gi den en belønning for strevet.

 

Og disse bøllene var det også morsomt å se på.

Det var en morsom tur opp til Gibraltarklippen. Man kan sitte på med gondolen opp, for så å gå ned igjen. Da kan man gå gjennom «Siege tunnel». Men det går nok ikke med foten min enda.

Vel tilbake i Numa måtte vi ha litt siesta før turen gikk inn til byen. Vi gikk hele Main Street og havnet til slutt på Casemates Square. Det var ganske mørkt, og alle butikkene var stengt, så bildene er heller ikke særlig gode eller informative.

Steinar har funnet 3 nye chandlere.

Men så var det på tide å si ha det bra til Gibraltar. Kl. 10.30 hadde vi kastet fortøyningene og var klare for havet.

Og det var grisekaldt.

Værmeldingen hadde ikke vært helt presis. Før vi kom halvveis over Gibraltarbukta hadde vi over 30 knop motvind og 2 knop motstrøm og digre plaskebølger. Det betyr at Numa peser seg frem i nesten 2 knop. Passer det for godværsseilere som Steinar og Janne? Nei. Det gjør ikke det. Og dessuten så har vi ikke dårlig tid.

Aldri har det vel vært så godt å legge seg til kai. Lunt og trivelig. Og vi er i godt humør igjen. For ikke å snakke om at dette er den billigste marinaen vi har vært i hittil. GBP 23 pr.natt ikke inklusive vann og strøm.

Vi legger merke til at det begynner å bli veldig masse flagg i marinaen, og overalt ellers. Det viser seg at det er Gibraltars nasjonaldag på lørdag. Så da var det nok en grunn til at vi ikke skulle dra enda.

Morgenen etter var det helt klart for oss at det begynner å bli kaldere. 21 varmegrader klokka 09.00 er lite. Men det er jo høsten snart, så det er bare å forberede seg.

I dag var det sightseeing igjen. Gibraltar skal oppleves. Men først skal Steinar klippe seg.

Det var en skikkelig gammeldags barbershop. Og jeg fikk sitte å vente. Vet ikke om herremannen som fikk «total makeover» syntes det var så morsomt. Første gang jeg har sett en mann få peeling, steem, kremer, massasje og jeg vet ikke hva i ansiktet. Veldig misunnelig. Jeg kunne også tenke meg det.

Men denne kjekkasen kom ut i andre enden etter ca. 45 minutter.

Så var det å vandre videre, og denne gangen fikk vi fine bilder av Main Street:

Det tar ca. 20 minutter å gå fra marinaen til Casemates Square . Deretter går vi gjennom byporten

Og så kommer vi ut til en mer «moderne» side av byen. Her er det flere marinaer, og flyplassen som var vårt mål. Og det er massevis av kaotisk trafikk. På en liten plass som Gibraltar, så er det nok vanskelig å tilpasse seg moderne tider med masse biltrafikk.

Vi trodde vi kunne gå ut på flystripe og rusle over til Spania, men det kunne vi ikke. Dessuten hadde vi ikke tatt med passet vårt. Denne rundturen tok ytterligere 30  minutter. Det er ikke store området dette nei.

Tilbake i marinaen ble vi nok en gang minnet om at vi er på britisk landområde

Så opprant nasjonaldagen, og Steinar og jeg fant ut at nå får det være nok. Numa trenger å få en skikkelig rundvask. Vi fant begge frem skrubb, vann og såpe og holdt på til klokka var nærmere 15. Da holdt vi på å dø av sult. Nærmeste restaurant er jo på enden av brygga vår, så vi satte kursen dit. I fokkerslaskklærne våre. Det var smekkfullt i restauranten av festglade mennesker som hadde pyntet seg i rødt og hvitt. Alle som en. Som feiret nasjonaldagen. Vi bøyde hodet og satte oss ved et bord innerst ved veggen og håpet at ingen så oss.

Kelneren vår virket fullstendig svimeslått. Han fikk ikke med seg alt vi sa på grunn av alt bråket. Det er ikke helt som 17. mai. Det er ikke korpsmusikk, men dansemusikk som ljomer ut av høyttalere. Og folk hadde nok allerede fått seg en drink eller to, noe som fører til høylytt latter og prat. I hvert fall fra damene. Høyt og skingrende. Men etter hvert fikk vi mat, og jeg kunne atter nyte omgivelsene. Det er morsomt å se hvordan andre feirer nasjonaldagen sin.

Vel tilbake i Numa ble det litt siesta på Steinar, og opprydding på meg. Siesta i dansemusikk var ikke særlig vellykket for min del.

Vi hadde fått beskjed om at det er på Casemates Square det skjer på kvelden, så vi satte kursen dit. Men først fikk vi hilst på en annen ARC båt. En Lagoon fra Canada. Veldig hyggelige mennesker som vi sikkert ser igjen på Gran Canaria. De er på vei inn i Middelhavet, så de fikk Pilotboken vår. Vi er jo ferdig med Balearene, Costa Blanca og Costa del Sol.

Så dermed gikk vi nok en gang  hele Main Street til Casemates Square.

Det var faktisk ikke så masse mennesker som vi trodde, men vi var nok litt tidlig ute. Og vi fikk plass litt i bakevja. Ved siden av scenen og oppå høyttalerne.

Men selv om det var masse bråk og stor ståhei med TV-kameraer og det hele, så fikk vi både mat og drikke rimelig fort. Steinar sin mat var kald, men min var varm og god.

Det er helt klart hva folk på Gibraltar mener om å gi stedet tilbake til Spania.

Klokka 21 begynte underholdningen på scenen, og det var for det meste «headbangingrock». Hvis det er noe som heter det. Siden jeg hadde fått meg både litt øl og et glass vin var jeg helt med, en liten stund. Men det var ikke Steinar. Så klokka 22.30 hadde vi vondt i halsen av å skrike til hverandre, og Janne fikk vondt i nakken av all headbangingen :), så vi begynte å vandre tilbake til Numa.

Litt flaks skal man ha. Halvveis tilbake hørte vi kraftige smell, og tok derfor skarpt til styrbord og kom frem til et perfekt utkikkspunkt for fyrverkeriet. Vi hadde hørt det skulle være fyrverkeri, men trodde det var klokka 24.

På veien tilbake til Numa vandret vi på «The Wall». Ringmuren rundt Gibraltar.

Men nå er det  natta, i morgen går turen videre.

 

Almerimar er en deilig plass for alle om bord. Janne får gå på favorittrestauranten. Den irske på plazaen der man får verdens beste omelett med ost og skinke, og Steinar får gå på chandler og shoppe.

 

Vi har nå nye reveliner i grønt og gult. Mer eller mindre selvlysende neon.

Vi har ikke vært i Almerimar i «sesongen» før. Her er det lørdag hver dag har vi funnet ut. Musikken begynner ved 23 tiden og varer til det begynner å lysne. HVER NATT. Vi har nå fått grundig innføring i trommediscotechno. Det er sikkert noe som heter det.

Her i Almerimar har de også en lett tilgjengelig, godt utstyrt Mercadona.

Til og med i dagligvarebutikken koser Steinar seg med å handle. Han har fått et nytt prosjekt. Nemlig brødbaking. Og det gås vitenskapelig til verks selvfølgelig. Google translate tilbyr diverse oversettelser for samme ord, og det er bare å velge det man tror det er, og kjøpe ingredienser til brødet deretter.

 

Vi har også vært på andre kjente og mer eller mindre kjære restauranter som ikke lenger innfrir. «Stumbeling Inn» hadde ikke så god biff som vi husket og «Piratrestauranten» hadde fortsatt like dårlige tapas. Men, vi har fått en ny favoritt. Og det er den spanske restauranten som ligger på enden av brygga vår. Altså det aller nærmeste spisestedet. Jenta som serverte pratet ikke særlig mye engelsk, og sa på spansk (ifølge Steinar): «Snakk til meg, skal dere ha fisk eller kjøtt?» Helt fantastisk. Vi valgte kjøtt, og fikk servert enkel men god mat. Morsomt.

Og vaskemaskinen om bord i Numa fungerer fortsatt perfekt. I hvert fall så vasker den rent tror jeg. Det lukter i alle fall godt.

En av dagene i Almerimar fikk vi også nye naboer. Det var et par fra Nederland som hadde hentet en båt i Tyrkia. De var på «delivery trip». Men det interessante var at han jobbet som crew på båter i Karibien, og han regnet med å se oss i Panama. Jadda, vi begynner å føle oss som «båtslasker».

Men så var vi ferdige med Almerimar for denne gangen. Mest sannsynlig kommer vi aldri tilbake. Det var godt å kaste fortøyningene og fortsette ferden vestover. Det er ikke mye vind for tiden, så vi måtte gå for motor. Og vi har de majestetiske Sierra Nevada på styrbord side. Sierra Nevada betyr «snøfjellene» og har den høyeste fjelltoppen i fastlandsspania.

Langs Costa del Sol dyrkes også massevis av grønnsaker i disse hvite «teltene». Mest vårløk og tomater har vi fått vite. Og mye eksporteres til Norge.

Etter en deilig tur var vi fremme i La Herradura ved 19.30 tiden. Det er en flott bukt, og masse lokale folk som kommer for å bade. Slik det er i nesten alle buktene. Her var det faktisk en båt som så det som sin plikt å underholde hele bukta med alt fra disco musikk til smørsangere som Julio Iglesias og Frank Sinatra. Men den reiste heldigvis etter hvert.

I dag ville vi ikke i land, så det ble «forsøksmat» i båten. Vi har kjøpt en del matvarer som vi skal prøve, og som kanskje kan være med over Atlanteren. Pølsene var spisbare. Bratwürst og Frankfurter. Potetmosen trengte mer salt, men var ellers god. Kyllingbollene var comme si comme sa. Men «Callos con jamon» luktet så skrekkelig at vi ikke orket å smake engang. Så det skal IKKE bli med over Atlanteren. Lurer på hva det var.

Tiden i La Herradura har vært produktiv.

 

Det er massevis av badebåter.

 

Janne sliter også noe helt forferdelig.

Her i  Spania er de også veldig flinke til å rense opp i vannet. Flere steder har vi sett slike båter som tar opp rusk og rask og søppel av vannet.

Vi vil fortsatt ikke i land, så «forsøksmaten» i kveld var spagetti carbonara med bacon. Nam-nam. Smakte kjempegodt. Hvis vi kan bytte ut ferskvarebaconet med skinke på boks så kan carbonaraen få være med over Atlanteren.

Men så var vi også ferdige med La Herradura, og fortsatte ferden vestover. Det er fortsatt nydelig vær og deilig og varmt, men det er ingen vind. Så dieselmotorene får kjørt seg. Etter 3-4 timer hadde vi fått nok av motorseilingen og kastet ankeret utenfor Puerto Caleta de Vélez.

Og da må man jo hvile seg.

 

Men når man legger seg til slik utenfor en turistby, så må man forvente at folk er nysgjerrige. Og de kom i en stri strøm. Både svømmende og padlende på brett og i båt. Ei jente lurte på om hun kunne få svømme mellom skrogene til Numa, og det kunne hun selvfølgelig. En eldre herremann lurte på om vi hadde seilt fra Danmark (?). Til slutt kom det 3 ungdommer akkurat da vi skulle spise middag. Vi trodde at de også ville svømme under Numa, så vi sa ja. Men de ville om bord og ble overlykkelige da vi sa ja. Steinar geleidet dem foran i trampolinen. Og så utforsket de båten.

Veldig hyggelige og høflige ungdommer. Bare litt upassende midt i middagen. Men det kunne jo ikke de vite.

Vi har også oppdaget at saltet i vannet som legger seg i skroget på babord side krystalliserer seg. Veldig vakkert.

 

Puerto Caleta de Vélez viste seg fra en lite hyggelig side om natten. Det ble masse svell som gjorde at Numa ble litt for spretten for Janne. Sofaen i cockpit ble nok en gang senga. Og den måtte deles med MASSE mygg. Resultatet ble myggestikk på leppa og øyelokket. Ja, ja så har jeg opplevd det også.

Det viste seg at det ikke bare var i cockpit disse små monstrene hadde oppholdt seg i natt, men også i lugaren sammen med Steinar. Han begynte dagen med å drepe mygg, så nå har vi nok mygglik over hele båten. Han går grundig til verks den mannen.

Etter å ha badet og vasket oss litt heiste vi ankeret og fortsatt turen vår. Caleta de Vélez kommer ikke til å bli savnet. Det er fortsatt nydelig vær, og ingen vind.

Denne oksen er reklame for vinen Sangre del Toro foretrekker vi å tro. Fremfor tyrefektning som vi foretrekker å ikke tro at det er reklame for. Men det er Spanias nasjonalsymbol, og det finnes over 90 av dem over hele landet. De er ca. 14 meter høye.

 

Vi hadde tatt sikte på marinaen i Benalmádena i dag, men har fortsatt ikke lyst til å gå i land. Så vi kastet ankeret utenfor Torremolinos. Enda en lang strand med massevis av turister og hoteller. Men denne gangen var det ikke så veldig mange nysgjerrige turister. Kun noen padlebåter var utom og sa hei.

 

Til gjengjeld var det massevis av vannscootere og paraglidere og monsterbåter som kjørte forbi. Men vi er i høysesongen og de gir oss jo masse å se på. Dessuten er det slutt når mørket faller på, som er ved 8 tiden. Da ble det middag om bord og Netflix.

Torremolinos viste seg å være langt hyggeligere på natten enn forrige oppholdssted. Det har vært deilig og stille og myggfritt. Dagen ble benyttet til soling, bading, lesing og rett og slett avslapping. Ved 18.30 tiden vekket kapteinen admiralinnen som hadde siesta i trampolinen og sa at nå var det på tide å reise til Benalmádena. Hele 15 minutter unna.  Så klokka 20 var vi fortøyd og har fått en nabo som gjør oss veldig trygge.

Vi ligger rett ved siden av kontoret til Guardia Civil og marinakontoret. Dette blir bra. Men det blir nok en del biltrafikk. Middagen inntok vi i «byen». Helt fantastisk deilige BBQ ribs. Veldig mye bedre enn «spagetti a la mamma».

Neste morgen kom det en «marinero» og sa at vi måtte flytte oss. Eieren av båten kunne komme når som helst. Han skulle si ifra. Vi satt jo og ventet vi da, men til slutt måtte vi i butikken. Steinar sa ifra på kontoret, og fikk samtidig beskjed om at eieren av plassen skulle være borte i mange dager enda. Godt å få beskjed. Så vi pakket oss sammen og gikk i butikken. På veien fikk vi en flott utsikt til stranden.

 

Vi fikk hamstret det viktigste.

 

Arkitekturen i Benalmadena er helt unik. Veldig flott. Skulle nesten tro en arabisk arkitekt fikk fått frie tøyler, og gikk helt «bananas».

 

Og palmealleen med alle papegøyene er her fortsatt

 

Da vi kom tilbake til båten hadde alle skyene fra imorges forsvunnet, og temperaturen hadde økt til nesten 35 varmegrader. Vi holdt på å svette vekk. Så istedenfor å kaste fortøyningene og komme oss ut til ankers gikk vi på stranden.

Det er mange år siden sist, og det er fortsatt like kjedelig.

På kvelden var vi igjen i «byen» og spiste en fantastisk argentinsk biff på «Angus». Det er noe av det beste vi har smakt. Og sammen med en flaske deilig vin ble det en fortreffelig kveld. Helt til vi kom tilbake til Numa. Det var da så mye svell at vi nesten ikke kom om bord. Numa hev og kastet på seg og fortøyningene skrek i protest. Håper kryssholtene holder til i morgen. Da er det strake veien til sjøs.

 

(Janne skriver) 19. august ja. For en dato. Bryllupsdagen vår. 21 år siden vi sa «JA». Tiden flyr når man har det gøy. Men selv om man har bryllupsdag, så er det ikke noe slaraffenliv. Steinar har byttet makaratorpumpa i doen på «Ida’s» lugar, så da får vi forhåpentligvis ingen flere problemer med den doen. Og det er vel det som ble gjort den dagen. Det skulle jo bades og soles og spises og drikkes og leses, og jeg vet ikke hva. Men vi fikk i hvert fall tid til å ta jolla ut på den første lengre turen utpå kvelden. Vi gikk på restaurant for å feire 21 år sammen.

 

Men selv på innsiden av La Manga, på Mar Menor siden var nabobordet fullt av nordmenn. Hyggelig å vite at vi ikke er alene.

Morgenen etter driver Janne med sitt morgenrituale av kaffedrikking, lesing av internett, sudokuløsing osv.osv., og oppdager plutselig at vi har en «villjolle». Numita har slitt seg. Kapteinen blir vekket med skrik og skrål, og bedt om å kaste seg i havet og redde villstyringen, noe han ikke går med på. Numa blir startet, og nesten på land blir jolla fanget. Godt at det er brådypt her, og ikke langgrunt. Orden  var gjenopprettet, og frokost kunne inntas i fred og fordragelighet. Jolla ble heist opp i davitene. Den blir ikke lenger betrodd friheten ved bare å være fortøyd med et tau til båten.

Man kan ikke ha vært på denne delen av Costa Blanca uten å ha sett Mar Menor fra innsiden. Så ved 15.45 tiden husket vi endelig å få heist ankeret og peiset av gårde for å rekke broåpningen klokka 16. Og på veien så vi dette krekkeksempelet på folk som koser seg i båt. Ikke en flytevest å se. Slik hadde vi det en gang i Norge også.

Men vi rakk broåpningen.

Det er bestandig litt spennende å forsere ukjente kanaler og nytt farvann. Men dette gikk helt uten hendelser av noe slag. Litt mye strøm bare. Da vi nærmet oss utgangen til Mar Menor ser vi hva som kan vente oss av musikk og underholdning.

 

Og skulle du ha sett. Ikke et flyteplagg å se. Hvordan skal dette gå?

Etter å ha seilt litt formålsløst rundt i Mar Menor fant kapteinen ut at det skal blåse ganske hardt i morgen, så vi måtte finne et sted med litt le, og helst et koselig sted.

 

Partystedene lå tett som haggel. Får vi sove i natt tro?

Men det var rolig før vi gikk å la oss. Disse stakkarene hadde nok seilt ganske fint tidligere på kvelden. Det er bare det at vinden tok helt slutt. Så båten full av barn og et par voksne lå og drev ganske lenge før noen kom og slepte dem til land.

 

Vinden tok seg opp midt på natten (som vanlig), så Janne la seg i cockpit for å passe på den. Vinden altså. Og litt på bølgene. Og på de andre båtene rundt. Det er mye som må passes på. Men øyensynlig hadde vaktposten sovnet på vakt, for når hun våknet hadde nabobåten dregget flere hundre meter av gårde. Vekking av kaptein, påkalling av vannscooter kjørere og diverse hadde ingen effekt. De var ikke på vei mot land, og dessuten var det folk oppe om bord. Merkelig. Steinar hadde ingen sympati, for de hadde holdt han våken til langt på natt. Irriterende med folk som har høylytt moro gitt.

Vinden har gitt seg mye, så vi lurte på hva disse skyene kunne frembringe av eventuelt dårlig vær.

 

Det hadde vi ikke tenkt å bekymre oss for, for vi prøver desperat å finne noe positivt å si om Mar Menor. Og Steinar kom opp med disse gullkornene: «Vannet er så brunt at vi ikke ser brennmanetene». Derfor bestemte vi oss for å legge oss nærmest mulig broen ut fra Mar Menor og gå på restaurant om kvelden. Som sagt så gjort. Ankeret ble heist, og 200 meter etterpå gikk vi på grunn. Heldigvis bare gjørme. Numa fikset det. Og deretter kolliderte vi med en HobbyCat som virret rundt og ikke visste hvor han skulle. Greit at han seilte og vi gikk for motor, men det får da være måte på. Huff. Vi ba så mye om unnskyldning. Og ankeret fikk vi til slutt kastet ved utgangen til kanalen. Gleder oss til å komme ut til badevann og åpen sjø i morgen.

Herlig. Vi rakk broåpningen klokka 14 og satte kursen sørover mot Cartagena. Janne har lyst til å stikke innom det første stedet vi oppholdt oss da vi kom til Spania i august 2012. Det var bare 4-5 timer til Cartagena. Litt ruskete sjø, men det roet seg da vi fikk opp noen seil.

 

Og før klokka 19 hadde vi lenket oss fast til bykaia i Cartagena. Her koster det 59 Euro natten inkludert strøm og vann. Inkludert er også slagborret som river bygninger 10 meter unna. Men det ga seg fort. Vi var sultne som ulver og hadde tenkt oss på restauranten vi spiste på med Niels og Hanne i mars 2013, men den var stengt. Derfor ble det, etter litt vandring rundt i byen, tapas på torget.

Cartagena er fortsatt like vakker. Men vi blir nok ikke her lenge. Så da slagborret vekket oss klokka 9 morgenen etter, spiste vi frokost (kylling og hamburger) på Coyote Ugly, og var ute av byen før klokka var 12.

Og ferden fortsetter sørover. Det er jo ut av Middelhavet som er målet. I dag var det nydelig seilvind og vi suste av gårde i over 8 knop. En preventer gikk føyka, men det var på grunn av materialtretthet forsikret kapteinen om. Vi var litt bekymret for ikke å finne en ankringsplass som hadde ly for bølgene, men det fant vi. Puerto de Aguilas tilbød en plass uten svell, og her har vi også vært før. Det husket vi når vi så det særegne kommunehuset som også blir brukt til kunstutstillinger.

 

Det viste seg at det brukes til mer enn kommunehus. Klokka 23.30 ble den ene veggen brukt som kinolerret, og der viste de en operakonsert. Og de spilte for hele byen og vel så det. Opera kan være mektig og fantastisk flott. Men når klokka nærmer seg 00.30 og man bare har lyst til å sove, så minner det mer om kattejammer.

I kveld koste vi oss også med mat om bord.

 

Og kvelden ble avsluttet med opera og et par episoder av en Netflix serie. Internettet fungerer perfekt.

Morgenstund i Numa er helt uten sidestykke. Det er rolig og avslappet. Kaffen smaker perfekt, og man kan følge fiskebåtene som kommer tilbake etter en natts arbeid.

 

Selv om vi ble underholdt med opera til langt ut på natt, så heiste vi ankeret før kl. 09.00 og satte kursen mot Almerimar. Det er meldt masse vind, og det finnes ikke særlig gode ankringsplasser på dette strekket.

Men vi hadde en flott seilas. Eller seilas var kanskje litt å overdrive. Dieselmotorer skal jo kjøres skikkelig varme en gang i blant, og det ble våre på denne turen. Enkelte ganger kjørte vi i over 11 knop. Ruskete bølger som heldigvis kom aktenfor tvers og noen ganger platt lens. Veldig godt for Numa.

Allerede 19.30 var vi fremme i Almerimar, og fikk den gamle plassen vår. Kapteinen er veldig fornøyd med plass 314.

 

 

(Janne skriver) Det er veldig mye greier som skal til før vi klarer å hive fortøyningene. Men vi fikk i hvert fall hjelp til å bli kvitt de gamle batteriene. Det er fantastisk god service i Marina Salinas.

De nye batteriene fungerer helt perfekt. Ingen skriking i sikringsskapet når jeg bruker vannkokeren om morgenen. Altså slik «low battery» alarm. Håper jeg aldri skal høre den igjen.

Vi har også hatt forseilet hos seilmaker igjen. Forrige gang ble ikke alle sømmene forsterket, og faktisk ikke reparert i det hele tatt. Så vi har tatt seilet ned igjen og leverte det hos ny seilmaker med håp om å få hullet reparert. Men dessverre så var ikke symaskinen til seilmakeren stor nok. Vi har plastret igjen med seiltape og heist det opp igjen. Bedre lykke neste gang. Innen vi krysser Atlanteren får vi håpe det er reparert.

 

Men etter mye om og men fikk vi endelig kastet fortøyningene, og kommet oss ut på svai.

 

Alle fortøyningstau og fendere trenger selvfølgelig en «total makeover» etter månedsvis i vær og vind på brygga i Torrevieja.

 

 

Men vi får ta det litt etter hvert. Først måtte vi reparere septiktanken på vår side. Syntes det begynte å lukte ganske bedritent, og det var ganske riktig. Septiken har lekket ned i skroget.

Men det betyr jo bare at man får tøyd ut ryggen skikkelig. Må stå på kne med nesa ned under dørken (i urinlukt) og få opp uhumskheten med svamp.

Men nå er alt i sin skjønneste orden, og vi har til og med laget mat om bord.

 

Ganske deilig å slippe restaurantmat for en stund. Vi må øve oss på matlaging om bord. Hittil har vi laget 3 brød i brødbakermaskinen, og vi tror vi har funnet oppskriften nå. Det siste brødet var helt perfekt. Takk til Ragnar Nygård.

Etter at par dager på svai utenfor Torrevieja var det på tide å reise videre. Ferden har begynt.

 

Vi har hatt en nydelig seilas. Lite vind, men alle seilene oppe. Og vi har sust avgårde i 4,5 knop. Etter knappe 3,5 time var vi fremme ved Mar Menor. Vi kastet ankeret utenfor La Manga som er den 22 km lange halvøya som skille Mar Menor fra Middelhavet. Mar Menor betyr «Det lille havet» men er faktisk Europas største saltsvannslagune.

Her har vi i hvert fall tenkt å ligge en natt, (kanskje flere) og nyte det deilige vannet, slappe av i cocpit og beundre solnedgangen. For ikke å snakke om fullmånen.

 

 

 

Vi har reist. Vi har faktisk gjort det. Og er nå i vårt nye «hjemland» SPANIA. For så lenge det varer da.

Men før vi reiste var det et skikkelig spetakkel for å komme seg av gårde. Eller jeg synes det var et spetakkel. Steinar er bestandig rolig og avslappet. Og vi fikk det selvfølgelig til. Huset ble faktisk tømt.

Vi flyttet faktisk inn i uthuset.

Men vi fikk jo litt hjelp 🙂 Hva har man ikke svigermødre til, om det ikke er for å kappe grener fra bjørka vår.

Alle rommene i Storgata er leid ut, og det er også Vestfjordveien. Utleiemeglingen vil selvfølgelig fortsette å leie ut slik at det er fullt belegg til enhver tid (håper vi).

Viktige ting som privat økonomi og vaktmestertjenester er overlatt til gode venner. Hanne og Robert vil se til at alt fungerer perfekt. Vi kunne ikke vært mer fornøyd med ordningen. Takk til dere som gjør det mulig for oss å reise ut på eventyr.

 

Vi fikk faktisk sagt adjø til venner og familie i en storslagen fest. Eller det var faktisk flere «fester», og vi sa massevis av «ha det bra», «kommer til å savne dere», «kom på besøk», osv. osv.

 

Det ble litt snørr og tårer, men det er mange som har lovet å komme på besøk. Så da får vi håpe at det blir virkeligheter og ikke bare slik man sier.

Så da er vi her da. I Marina Salinas. I Torrevieja på Costa Blanca i Spania.

I Torrevieja (som betyr Gammelt Tårn) har de i alle tider drevet med utvinning av salt. Og det kan vi se når vi kommer fra flyplassen i Alicante. Byen ligger mellom havet og to store saltsjøer (Las Salinas). Det er fortsatt en stor industri her. Nå er byen en av de største turistbyene på Costa Blanca, og vi kan knapt bevege oss utenfor marinaen uten å høre norsk.

Eller retter sagt. Da vi kom frem til marinaen oppdaget vi at vi har fått ny nabo. Han bor i «Morgengry» og er fra Bergen. Så vi trenger ikke å gå ut av marinaen for å høre norsk.

Numa hadde pådratt seg en usannsynlig mengde med møkk i de månedene vi ikke har vært her. Og det er både inne og ute. Særlig ut. Og ganske mye inne også. Rengjøringen har begynt, men man skal ikke forte seg altfor mye. Først må batteriene byttes.

Steinar har massevis av mengder av ting han må gjøre. Og en av yndlingsbeskjeftigelsene hans er å plukke båten min fra hverandre. I sine enkelte faktorer.

Men det gjør bare at jeg må vente med f.eks. støvsuging. Huff så lei meg jeg er . Vi kan jo ikke tråkke i bena på hverandre. Alt for husfreden vet dere. Kanskje det blir gjort en gang.

Men før han, altså kapteinen, rev fra hverandre byssa. Så lagde vi vårt første brød. I brødbakermaskinen. Fraktet hit fra Norge.

Siden kapteinen har revet fra hverandre båten min, så har jeg i dag  slitt med følgende ting:

Jeg har ruslet bort for å vaske tøy på «Lavanderia». Det tok MANGE timer. Strømmen gikk opptil flere ganger, så maskinen måtte startes på nytt igjen og igjen. Og mens jeg ventet, så må man jo gjøre ting. Fange Pokèmon for eksempel. Og så måtte jeg dusje. For man blir svett og sliten av slike utskeielser. Godt at kapteinen tar ansvar for å bytte batterier, levere forseil til reparasjon, installert AIS, fiksa jolla (som lekker bensin) osv. osv. Veldig tungt. Jeg blir sliten av alt dette slitet.

Så da er det godt at vi også kan kose oss litt.

Så må jeg avslutte dette innlegget med noen bilder av Torrevieja. Det er faktisk ganske fint her.