Etter en hektisk sommer og en ikke så hektisk høst i Horten og Tønsberg og et veldig hyggelig besøk hos Ida i Los Angeles, så er vi tilbake i Guatemala.
Steinar har, mens vi har vært i Norge, fylt opp massevis av kofferter med «må ha» ting. Her har han plukket fra hverandre den nye inverteren for å se hva som er inni.
I disse tre koffertene har jeg fått dyttet ned 4 nye truser og en BH, resten er Steinar sitt stæsj. To PC bager fikk vi med, og en bag med det nye storseilfallet. Det veide akkurat nok til at vi slapp å betale overvekt.
Til alt hell fikk vi med oss alt sammen gjennom både Norge, USA og Guatemala. Det var faktisk litt nervepirrende.
Kathy og Michael på «Late Harvest» ventet på oss på Litegua busstasjonen. De begynte å bli nervøse for at vi ikke skulle rekke bussen, men det gikk fin. Det var så hyggelig å se dem igjen. Vi måtte betale 40 Q for 2 av koffertene. Vi kan bare ha med 1 koffert hver pr. billett.
Først ble vi dyttet inn i en mikroskopisk liten buss og jeg fikk klaustrofobi. Heldigvis var det bare for å ta oss ut av Guatemala City’s trange gater. Etter en halvtimes tid var vi fremme ved en stor og lekker buss som kjørte oss til Fronteras i Rio Dulce. Det var spise/drikke/tisse pause underveis også.
Klokka 17 kunne vi installere oss i hytta vår. Vi skal bo i hytte til «Numa» sjøsettes om et par dager. Det er så varmt at vi nesten besvimer. Å bo i «Numa» uten AC, på land, blir litt i meste laget for to iskalde nordmenn.
Så var det ut for å finne «Numa». Hun er blitt satt på området der man kan arbeide. En ting er i hvert fall helt sikkert da vi fikk se henne. Hun skal IKKE ut på vannet om et par dager. Her var det ikke gjort mye arbeid mens vi har vært borte.
Vi spiste middag med Michael og Kathy på kvelden. Da var jeg så trøtt at jeg knapt så det jeg spiste. Men jeg ble fortalt at det var spagetti carbonara. Sikkert veldig godt. Etter den lange reisen var det deilig å legge seg i den AC avkjølte hytta, og jeg husker ikke at jeg la hodet på puta engang.
Vi har fått med oss alle koffertene inn i «Numa». Da er det bare å få arkivert tingene der de hører hjemme. Det blir jo Steinar sin jobb da, siden det er hans stæsj.
Det så overraskende bra ut inne i båten. AC’en i vinduet hadde virkelig gjort jobben sin. Det var nesten ikke mugg noen steder. Men møkkete var det, så det var bare å sette i gang med vann og bøtte.
Det viste seg at vi ikke kunne være i hytta vår i mer enn to netter, da alt var utleid. Like greit å flytte inn i «Numa». Det er gratis og vi slipper å betale 800 Q pr.natt. Det veier litt opp for at det er så varmt. Heldigvis var jeg ferdig med å vaske i styrbord skrog, så det var bare å flytte inn.
Steinar har en del å rydde bort. Lurer på om han får plass til alt.
Litt vanskelig å få gjort rent i cockpit med alle kapteinens ting liggende rundt. Han har til og med vært med Ryan på chandler. Og kom hjem med mer ting. Utrolig.
En merkelig busk, eventuelt et tre rett bak «Numa» Jeg synes det ser ut som en dinosaur 😊
Nå kan jeg nok en gang sitte i cockpit i morgengryet og høre på brøleapene. Den nye kaffemaskinen lager perfekt kaffe, så morgenene nå er rett og slett bare perfekte. Foruten at jeg må klatre ned stigen og gå bort på toalettet. Ja, ja. Bra med litt trim på morgenkvisten da.
Steinar har fortsatt ikke gitt opp prosjektet «få jolla til å holde på lufta». Det går ikke særlig bra, men han er sta som få så kanskje han får det til allikevel.
Nå som vi har kommet, er det ikke måte på hvor mye jobb som blir gjort på «Numa». Bunnstoffet kom på i en fei, og nå blir hun polert. Bare litt synd at poleringsjobben blir gjort av en masse unge gutter som ikke kan det. Steinar klager stadig vekk, og jobben blir gjort om igjen og om igjen.
AC’en vår blir også reparert. Både den i babord skrog og den i salongen. De kan vi ikke teste før vi ligger på vannet igjen.
Vi ser ikke så mye til de andre S2R2 seilerne. De har feiga ut og bor nå på AC avkjølte hytter i Catamaran Marina. Så kommer de hit og jobber på båtene sine. Tidlig på morgenen, og så er de forduftet midt på dagen. Men vi prater jo med dem med jevne mellomrom. Hyggelig å se alle sammen igjen.
Det går heller ikke å lage mat om bord. Huff og huff 😊. Men det er bare 50 meter ned til «Nana Cafe», og der har de gode småretter. Til frokost blir det gjerne baguette med egg og bønner, eller banan- eller ingefærbrød. Til middag blir det gjerne cheeseburger, salat eller toast med kylling. Veldig godt, og veldig mye billigere enn på restauranten.
Arnulfo henger i masta. Han hjelper Steinar med å få på plass det nye storseilfallet. Verken Steinar eller jeg har så VELDIG lyst til å bli heist opp i masta.
Når termometeret bikker 38,4 varmegrader er det godt å legge seg i skyggen ved svømmebassenget.
Vi er heldige som har et deilig basseng å svømme i. Men det er ikke mye kjøling vi får, annet enn akkurat når vi dypper oss. Ellers er det som å svømme rundt i ingenting. Vannet er jo like varmt som oss.
Det er vakkert på Nana Juana Resort.
Dette må vel kalles heftige luftrøtter. Om kvelden lyser det røde lamper mellom disse.
På tur tilbake til Numa. Nå har jeg endelig lært meg veien fra svømmebassenget til Numa. Hun eier jo ikke retningssans den admiralinnen.
Her ligger «Numa» på arbeidsområdet i marinaen. Hun begynner å bli ferdig.
Det jobbes på spreng. Det betyr å jobbe masse, for så å ta masse pause. Men det skjønner vi jo. Det er altfor varmt til å kunne fungere. «Numa» begynner å glitre. Veldig vakkert.
Arnulfo er han som er sjefen for alle de som jobber på «Numa». Det er mye som blir gjort med denne båten nå. Hun er jo over 12 år gammel og begynner å bli gul. Så hun har blitt syrevasket og er nå hvit igjen. Steinar er fortsatt ikke fornøyd med poleringen. Men det begynner å bli bra. Det eneste som er dumt er at nå synes den reparasjonene vi gjorde på Grenada veldig godt. Justering av fargen er bestilt.
Steinar har vært på tuc-tuc tur med Michael. De trengte penger begge to, og trodde de måtte til byen. Men det var en mini-bank rett rundt hjørnet. Det tok tre minutter. Tror ikke tuc-tuc sjåføren var så veldig fornøyd med det.
Kapteinen har installert vannmålere i begge vanntankene. Nå er det bare å se på kontrollpanelet i sikringsskapet for å se hvor mye vann vi har. Fantastisk. Vi slipper å ta med oss lommelykt og gå forut i lockeren og sjekke. Flinke mannen.
Men det er ikke bare å være inne med litt AC avkjøling. Stakkaren må jo få vannmålerne på plass i tankene også. Og de er ute. I 38 varmegrader.
Kapteinen er fornøyd med dagens arbeidsøkt, selv om svetten renner. Det er helt usannsynlig varmt.
Trekka som har beskyttet «Numa» for vær og vind mens vi har vært borte er pent pakket sammen. De har dekket hele båten.
Slik ser vanntankmålerene ut i sikringsskapet. Bærre lækkert spør du meg. Når får vi ingen overraskelser over tomme vanntanker lenger. Kapteinen gjør livet om bord enklere og enklere.
En kveld feiret vi også bursdagen til Ian på «Tourterelle» Vi kjenner ikke de så godt, men hvem sier nei til en liten fest?
Det betyr jo også at mange av våre seilervenner, som vi kjenner, kom. Det var godt å se dem igjen. Rommy & Gerard, Diane & Jeff, Sabrina & Tom, Kathy & Michael, Jeanette & Fredrik, Renee & Ryan.
Vi gjorde som vanlig. Alle tok med det de skulle drikke, og en liten rett til å dele med alle. Jeg har gjort omelett rullet inn i skinke til min signaturrett.
Jentene koser seg.
Disse festløvene hadde det virkelig moro.
De festløvene fortsatte også festen på «The Shack» der Tom skulle spille trommer med bandet. Denne jenta gikk og la seg.
Vi begynner å bli rastløse. Vil så gjerne ha «Numa» på vannet. Nå er både Steinar og jeg ganske så klare med alt vi skal gjøre, så vi bare venter på at andre skal gjøre sitt.
Vi har fått den nye jolla vår. Gamle «Numita» har gjort jobben sin og var ikke mulig å redde. Denne er litt større og tyngre enn den gamle. 3,6 meter lang. Vi vil nok få problemer med å trekke den opp på en strand. Og så er vi 17.000,- Q fattigere.
Så var det tid for middag med «Late Harvest». De inviterte oss med til en fantastisk jungelrestaurant.
Kathy holder skarpt utkikk. Vi må jo kjøre riktig.
Steinar og Michael sitter bak og gliser.
Ferden gikk på en liten sideelv, og det var helt trolsk. Selv om denne båten nok har hatt sin siste reise.
Et forlatt hus kjørte vi også forbi. Det er nesten så man kunne ønske seg det huset. Hadde det bare ikke vært så varmt.
Helt i enden av den lille sideelven lå denne idylliske lille restauranten. På brygga satt en av servitørene å fisket da vi kom. Noe må man jo fordrive tiden med til kundene kommer.
Det var også en resort hvor man kunne leie rom. Det gikk stier innover i jungelen, men vi kunne ikke se noen hytter.
Vi hadde et par hyggelige timer med «Late Harvest» her. Maten var god, om enn med VELDIG mye hvitløk. Det var også kolibrier som kom for å få sukkervann. Eller bare en, han var sjefen og jaget bort de andre. Det var ikke så mange andre kunder, men vi er jo seilere og må tidlig til sengs.
Det var helt mørkt før vi reiste derfra igjen, så vi var glade for at vi hadde lommelykt i tillegg til lyset på jolla. Her er det bare stjernene som lyser opp, og de var ikke tilstede i dag.
Nattritualet ble utført som vanlig ved retur til «Numa». Bruke tanntråd på badet. Ta tannpasta på tannbørsten. Klatre ned stigen med tannbørsten mellom tenna. Vil jo ikke kline tannpasta over hele stigen. Trave bort til dametoalettet/dusjene. Tisse. Vaske hendene. Pusse tanna, og så tilbake til «Numa». Denne kvelden fikk jeg musikk til arbeidet også. På herretoalettet var det en som sang i dusjen. Først på engelsk, og så på fransk. Veldig flink var han også.
Så er dagen ENDELIG kommet. Vi skal på vannet. Traktoren måtte vente lenge, for Steinar forsøkte å betale den siste regningen vår på kontoret. Men der var det lunsj. Så da var det faktisk bare å vente. Vi blir nemlig ikke satt på vannet før vi har betalt.
Gutta fra marinaen gjør «Numa» klar på sleden. Det var mye banking for å finne bærepunktene i skroget.
Heldigvis hadde Steinar penger på konto og folk kom tilbake fra lunsj. Dermed bar det nedover mot vannet. «Nana Cafe» ser fryktelig liten uten her oppe fra.
Det var så trangt enkelte steder at vi måtte ta opp fenderne vi hadde lagt ut. Men han som kjørte traktoren hadde full kontroll. Vi ble mektig imponert.
På full fart ut i vannet. Dette gikk mye fortere enn da vi ble tatt opp.
Vi sjekker «Numa» i alle bauger og kanter og under og over. Ingen vannlekkasjer, og vi er klare for nye eventyr.
Først skal vi ligge her i noen dager. Denne gangen fikk vi ikke longside plassen, men dette går også bra.
Så deilig å se utover vannet istedenfor innover i jungelen. Skuldrene senker seg betraktelig når vi kan høre bølgene skvulpe rundt skroget. Jeg mener skrogene.
Ja, i dag har det også vært litt drama. Han som skal levere solskjermingen vår er helt forduftet. Ingen får tak i han. Arnulfo og Steinar kjørte på Arnies motorsykkel dit hvor canvas-fyren bor. Der var det ingen, og ingen hadde sett han på lenge. Altså jeg ble så sint at jeg måtte gråte en skvett. Vi har jo vært så dumme at vi har betalt på forskudd. På ettermiddagen fikk vi en god melding fra marinakontoret. Canvas-fyren skal komme med tingene våre i morgen tidlig. Vi får krysse fingrene og håpe det beste.
Så var det tid for oss å dra tilbake til Catamaran Marina for å spise en matbit med Sabrina og Tom.
Først fikk vi en omvisning på hele området, og det er kjempefint her. Marinaen ser veldig liten og trang og jungelaktig ut fra sjøen, men inne på land er den kjempeflott. Jeg lurer på om de lager det slik for at turistene skal få en «lokal» følelse, eller om det bare må være sånn.
Vi bestilte mat i baren. Pizza på Steinar, suppe på Sabrina og meg, og hamburger på Tom. De lager veldig god pizza her i Guatemala, så jeg skulle ha bestilt det.
Så var det bare å hogge innpå, i selskap med disse to flotte, inkluderende menneskene. De er morsomme å være sammen med.
Utover kvelden begynte det å lyne og tordne noe veldig, så vi sa hade til Tom og Sabrina. Vi ser nok ikke dem igjen, da vi har forskjellige planer denne sesongen.
Under over alle under. Solskjermingen vår har kommet. Det var en ung gutt som leverte det, så Gerson Ramirez har altså levert. Men, han kommer nok ikke til å få noen nye oppdrag, for nå har han dårlig rykte i Rio Dulce. Det er flere som har hatt problemer.
Steinar har tatt ut AC’en fra vinduet. Hvor den skal arkiveres er foreløpig en hemmelighet. Men han har jo fått plass til alle sine andre gadgets, så den forsvinner nok denne også.
Jeg traff Renee da jeg hentet lunsj til oss i kafeen, og nevnte for henne at jeg ønsket meg en gardin foran vinduet i solskjermingen vår. Det er jo ikke skjerming for solen hvis den skinner gjennom et vindu. Det var ikke noe problem sa hun, det kunne hun fikse. Så på ettermiddagen kom hun og Ryan jollende, og tok med seg solskjermingen med vinduet og canvasen vi har i reserve. De skulle komme tilbake med det i morgen. Snakk om service.
En liten gjest på kvelden. Er det dette som er en kneler tro?
«Numa» ser ganske så lekker ut nå. Vi er kjempefornøyde.
Vi har også fått gardinet vårt. USD 50,-. Stakkars Renee var helt fortvilet over at hun ikke hadde kommet før. Gerson hadde laget vinduet med flere cm forskjell fra hjørne til hjørne, så hun hadde hatt store problemer. Men gardinet har blitt fint.
Nå nærmer det seg avreise til Roatan der vi skal fiske opp Helge. Fetteren til Steinar som kommer på besøk. Tiden frem til det ble brukt til å vaske klær og sengetøy, nå som vi endelig ligger på vannet igjen. Vi møtte også Jutta og Leo på Mar Marine og spiste middag med dem. Veldig hyggelig. De skal seile hjem til Europa denne sesongen, så vi ser nok ikke dem igjen heller. Litt trist. Vi provianterte litt lett mat til overfarten, og hentet pizza på «Sundog».
Sheri og Lawrence fra «Pfat Cat» kom for et kapteinmøte. Vi skal seile sammen med dem til Roatan. Det er godt å vite at vi ikke skal seile alene. Føles tryggere i disse usikre farvann.
Klokka 8 om morgenen var vi klare for turen nedover Rio Dulce. Gutta i marinaen kom helt presis og hjalp oss med fortøyningene. Vi kunne jo ikke svømme ut til pålene heller.
Det er deilig å kjenne at vi endelig er på farten igjen. «Pfat Cat» var også klare, så da ses vi i Livingston.
Det er vidunderlig. Rett og slett.
Jungelen er fortsatt like frodig og vakker.
Vi begynte å bli litt bekymret da vi nærmet oss Livingston, for det skal være en strømkabel som har falt halvveis ned av broen rett før byen. Men vi holdt hardt til babord og hadde ingen problemer med å komme under broen. Hadde sikkert en meter å gå på.
Fremme i Livingston. Juhuuu. Da begynte problemet. Fjernkontrollen til ankervinsjen hadde tatt kvelden. Jeg vet ikke HVOR mange ganger jeg har sagt til kapteinen at dritten synger på siste verset.
Å få ned ankeret manuelt er ikke så veldig enkelt. Så da fikk admiralinnen, altså jeg, anledning til å sitte i styreposisjonen mens kapteinen slet vettet av seg med å få ned ankeret. Uff, det er ikke pent å være skadefro.
«Pfat Cat» kom og hentet Steinar og så dro de til land og sjekket ut. Det gikk over all forventing fort. Ankeret var nede ved 12:30 tiden, og 13:30 hadde vi heist det igjen og satt kursen mot Roatan.
Det gikk fort å få ankeret opp, for vi har en fotbryter på dekk. Den byttet Steinar i fjor fordi den hang seg opp, fordi jeg måtte bruke den istedenfor fjernkontrollen som ikke virket. Vel, nok om det. Nå har jeg gnidd det inn tilstrekkelig 😊
Så var vi på tur igjen. Bakenfor horisonten er Roatan som vi gleder oss til å se igjen. Og til å få besøk av Helge.
FORTSETTELSE FØLGER