24.02. – 13.03.2019 PANAMA, ISLA LINTON OG SHELTER BAY MARINA

Vi la i vei med freidig mot. Ifølge kapteinen skal det være 3 meter bølger fra siden men ikke så mye vind. Heldigvis er det bare 58 nautiske mil til Isla Linton.

Denne gangen klarte vi å heise Blue Water Runneren med begge seilene til en side. Og det gikk så det suste. Vi gjorde godt over 7 knop hele veien.

Da vi la ut fra East Holandes Cays kom det enda en norsk båt, så nå er det vel bare nordmenn der. Jeg tenkte jeg skulle lage egg og bacon til lunsj, men det gikk over da vi var klar av revene og bølgene kom for full musikk. «Numa» liker virkelig ikke 3 meter bølger fra siden. Ikke jeg heller. Det ble brødskiver med ost til lunsj.

Så har vi nådd kysten av Panama. Ganske heftig.
Innseilingen til Linton. Ifølge cruising guiden vår skal dette være den beste ankringsplassen i hele Panama. Med beskyttelse fra alle kanter.
Massevis av båter til ankers her i bukta.
Men beskyttelse fra alle kanter, nei det kan du bare glemme. Vi har aldri ligget på en så rullete ankringsplass noen gang. Vi forsøkte å ankre flere steder, men det var bare plass helt ytterst. Så da fikk vi ta til takke med det. Heldigvis ble jeg ikke sjøsyk da jeg lagde middag, men jeg måtte ut i frisk luft med jevne mellomrom.

Her vi ligger kan vi høre fuglene fra jungelen, og brøleapene. Det er skikkelige jungellyder. I hvert fall slik jeg tror jungellyder høres ut. Eksotisk. Og det er helt klart at vi har forlatt vakre, stille, mørke Guna Yala. Her er det heavy musikk fra land og masse lys.

Ved 14 tiden dagen etter jollet vi i land til marinaen for å kjøpe cruising permit og prøve ut en liten restaurant vi har hørt befinner seg her.
Det vi fant var en bråte av våre seilervenner som satt på bensinstasjonen og drakk øl. Herlig. Her er det både bord og stoler og det viktigste av alt, godt internett.

Vi gikk selvfølgelig glipp av restauranten som stenger klokka 15 og åpner igjen klokka 18. Men vi fikk kjøpt cruising permit da. Av en veldig hyggelig offiser som satt og spilte på mobilen sin da vi kom. Han pratet også godt engelsk, etter å ha hørt på Steinars spansk en stund. Cruising Permit  kostet den nette sum av US$ 185,- og varer i ett år. Da har vi spart mellom 25,- og 50,- dollar ved ikke å kjøpe den i Shelter Bay. Der er det en agent som fikser slike ting, og han skal jo også ha penger.

På ettermiddagen var det nok en gang klart for fest. Denne gangen er det Leo i «Schloss Ort» som har bursdag. Jutta kunne til og med by på champagne til alle. Det er det lenge siden vi har smakt.

P1030295

Bursdagssangen må selvfølgelig synges. Så veldig vakkert er det vel ikke, men det gjøres med innlevelse. Trykk på lenken for å se filmen. 

Seilere har en tendens til å komme sent til alt mulig. Men ved 18 tiden var vi alle mann alle. 14 mennesker i cockpit hos «Schloss Ort», så de har god plass. Alle hadde med seg litt å bite i som vanlig, og det de eventuelt skulle drikke. Men jeg tror at champagnen til Jutta ga meg skikkelig halsbrann, og det var veldig ubehagelig. Holdt ut helt til klokka 20 da.

Solen er på vei ned over Linton Bay.
Det er ganske mange totalt vrak og nesten vrak her. Ikke særlig vakkert.
Men dette er vakkert. På denne lille øya bor det en familie med brøleaper. De er vant til mennesker og bor i en ruin av et hus. Vi blir allikevel advart mot å gå i land for de blir aggressive når de ikke får noe godt å spise  Og de blir aggressive når folk skal dra igjen. Ikke særlig hyggelig vil jeg tro.

P1030304

Vi kan ikke bare sitte på bensinstasjonen å drikke pils og være sosiale. Nå er det ut på eventyr. Vi joller i vei til PanaMarina. Det skal være en fin tur har vi hørt, så dette blir spennende. Trykk på lenken for å se filmen. 

Innkjøringen til kanalen var litt skummel. Vi måtte kjøre slalom mellom revene. Heldigvis gikk ingen på grunn.

P1030310

Det er skikkelig frodig her. Trykk på lenken for å se filmen.

Juhuuu, inngangen til mangrovetunnelen.
Dette var spesielt. Det ER virkelig en tunnel.
Sabrina og Tom er nok like fasinert som alle oss andre.

P1030324

Vi joller gjennom mangroveskogen. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vel ute av tunnelen var det en liten strekning til med kanal.
Og så kom vi ut i PanaMarina. En litt merkelig marina der båtene enten ligger på bøyer, tett i tett, eller på land. Det er ingen brygger, annet enn der båtene blir tatt opp og jollekaia.
Vi bant jollene til jollekaia og ruslet opp til marinaen. Der hadde vi hørt rykter om at det var en god restaurant.
Og det var det. Vi hadde ikke trodd vi skulle på noen restaurant, så vi måtte låne litt penger av våre kjære seilervenner. Det var heldigvis ikke noe problem. Steinar og jeg bestilte cheeseburgere og en pils. Det kom på USD 10,- pr.pers. 1,50 for pilsen og 8,50 for maten. Vi synes ikke det var så veldig dyrt.
Veldig koselig liten restaurant.
Nydelige blomster var det også her.
Etter maten tok vi en rusletur rundt i marinaen. Det er ikke store plassen så det var fort gjort. Det er veldig pent og rent over alt her.
Det er i hvert fall nok plass til at travel liften har plass. Hvis det er slik de tar opp båtene da. Vi så ikke noen lift. Ikke noe annet som kan ta opp båtene heller. Men det er garantert at det ikke er folk som bærer opp båtene. Tror jeg.
Tilbake på jollekaia. Nå går turen hjemover igjen. Noen tok veien ut mellom revene, men vi ville gjennom tunnelen igjen. Det er altfor mye bølger ute i åpent farvann.
Det er aldeles dørgende stille i denne mangroveskogen. Ikke et vindpust. Litt trolsk faktisk.

Rommy hadde foreslått at vi måtte ha en sundowner på bensinstasjonen. For et sted å ha en sundowner. Jeg hadde absolutt ikke lyst, men Steinar jollet inn til land sent på ettermiddag. Da ble det litt alenetid på meg, og det trenger man en gang i blant. Men den alenetiden ble VELDIG lang, så da klokka nærmet seg 22 var jeg veldig nervøs. Dumt, men sånn er det. Det viste seg at han hadde vært i «Incentive» hos Sanne og Rik. De ligger på land for å få på nytt  bunnstoff. Så kapteinen var ganske så lykkelig og full som en alke da han kom hjem. Veldig sjelden å høre Steinar snøvle gitt. Det er han væl unt.

Det er litt fornøyelig å ligge her i Linton Bay. Nå har vi jo fått en bedre plass, og det betyr nærmere skogen. Fuglene synger aldeles nydelig om morgenen og apene har brølekor. Det er helt herlig å høre på. Lurer på hva slags fugler det er.

Det er ikke hver dag jeg slipper unna en sundowner på bensinstasjonen. Vi hadde avtalt med Francis og Rom på «Alia Vita» og Diane og Jeff på «Canapesia» å spise middag i den blå bua i marinaen. Da må man jo ha seg en appertiff først. Den blå bua selger ikke pils eller vin, så det kan vi ha med oss selv. Noe vi kjøpte på bensinstasjonen.
Selvfølgelig ble vi ganske mange etter hvert.
Dette begynner jo å bli flaut.
Middagen i den blå bua ble en morsom opplevelse. Det er hjemmesnekra bord og benker. Noen av benkene er veldig lave i forhold til bordet. Alle måltidene koster US$ 6,-. Samme hva du spiser. Steinar og jeg spiste kyllingsuppe først. Kjempegod. Deretter spiste vi svin med masse pommes frites og deilig salat til. Masse mat for en billig penge.
I denne luka bestiller vi maten av en overstrømmende hyggelig mann. Kona hans lager maten. Og hundene hans tigger ved bordet. Særlig en gul en som heter Luna. Hun er dessuten veldig kosete. Vanskelig å spise mat og kose med hund samtidig.
Vi avsluttet kvelden med å oppføre oss barnslig. Sist gang jeg husket var jeg nok omtrent 10 år, så det var en skummel opplevelse. Særlig når Jeff dyttet meg høyere og høyere. Jeg hylte som en jentunge. (Foto: Diane på «Canapesia»).

«2K» har også kommet hit til Linton Bay Marina. De hadde ikke så mye tid til å prate, for begge Kjell’ene skulle dusje og Kaia skulle lage middag. Men vi ser dem nok igjen i Shelter Bay.

Så var det på tide å si farvel til Linton Bay. Jeg synes det har vært fint å være her, selv om det har vært ganske rullete. Vi kom litt sent av gårde, for kapteinen slet med å finne en fiskefarm som skulle være midt i innseilingen til Shelter Bay. Det viste seg at den var nedlagt for mange år siden. Men det er godt å være grundig da.

P1030360

Ut på tur aldri sur. Blue Water seilet har kommet opp igjen og vi har flott fremdrift. Dessuten har vi ikke lenger problemer med å få ned dette seilet. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi fikk fisk igjen også. En diger en. Den kjempet tappert, selvfølgelig akkurat da vi begynte å nærme oss Panamakanalen og digre skip dukket opp.

P1030364

Kapteinen kjemper også tappert. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030366

Her kommer fisken, og den er stor. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det var ikke noen mahi-mahi. Det var en yellow finned tuna. 10 kg og 93 cm lang. Wow. Denne kan vi dele med de andre seilerne.
Kapteinen er ganske så stolt. En så stor fisk, foruten haien da, har vi aldri fått.
Jeg måtte jo også prøve å løfte på monsterfisken.
Etter masse om og men fikk vi av den hodet, og dratt ut gørra innvendig selvfølgelig. Tunafisk er som store blodsekker. Det sprutet blod over hele båten så det så ut som et slaktehus. Og jeg overdriver ALDRI. Ganske ekkelt ja. Men her har vi fått gjort rent også. Resten av sløyingen får vente til vi kommer til Shelter Bay.
Så begynte disse å komme. Det ene store skipet etter det andre. De hadde jo også åpenbart seg da vi holdt på med fisken, men nå var det skikkelig trafikk. Vi er utenfor Colon, og inngangen til Panamakanalen nærmer seg.
Bølgebryterne på hver side av inngangen. Her skal vi gjennom. Før vi kunne gjøre det måtte Steinar kalle opp Port Control og få tillatelse. Det var ingen trafikk akkurat nå, så det var bare å fortsette.
Det ligger mange skip til ankers i det stille vannet innenfor bølgebryterne. De venter på å komme gjennom kanalen.
Vi måtte også kalle opp marinaen da vi nærmet oss, og det var bare å komme. Plassen vår var klar. På vår vei inn var det massevis av skipsvrak. Som dette.
Og dette.
For ikke å snakke om disse.
Inne i marinaen var det heldigvis ingen båtvrak. Her var alt bare vakkert.

I marinaen stod folk klare til å hjelpe oss, og vi fikk plass ved siden av «Canapesia» på C brygga. Det ser ut til å være veldig fint her. Men vi måtte vente med å gjøre klar båten og se marinaen, for det ble et svare spetakkel med denne fisken vi hadde fått.

Michael og Kathy fra «Late Harvest» kom om bord, og det gjorde også Grace og Ken fra «Pisces» og Di og Jeff fra «Canapesia» kom og gikk litt. Michael fortalte at prisen for en halv kilo gulfinnet tunafisk var ca. US$ 140,-. Altså så hadde vi fått en fisk som var verdt nærmere 20.000 kroner. Hvorfor stod det ingen på brygga og ville kjøpe den?????? Jeg hadde solgt den umiddelbart og med en gang.

P1030409

Noen om bord må jo kunne filetere fisk, og det må jo bli han som insisterer på å fiske dem. Trykk på lenken for å se filmen. 

Kathy kom med et stort skjærebrett. (Robert, vi har bare de små vi fikk av deg.)
Hmmmm, her sitter det visst en som håper på en smakebit.
Steinar skar ut 4 kjempeflotte fileter av fisken. Jeg ga en til Kathy og Michael som takk for hjelpen. Resten gikk rett i frysa.
Restene gikk rett i vannet. Etter konsultasjon med resten av folket på brygga. Kanskje krokodillen som bor her i marinaen vil ha det.
Ett stykk stolt kaptein.

Da alle endelig forsvant fra båten vår, var vi så sultne at det skrek i tarmene. Men før vi kunne gå på restauranten kom også Rhonda fra «Q4» på besøk. Det var så godt å se henne igjen og hun fungerer veldig bra. Godt å ha sailing community sier hun. Godt å få lov å være her og bare kunne sørge på sin egen måte. Ikke måtte være hjemme og være mamma og bestemor og skjerpe seg hele tiden. Hun ble med oss på restauranten og spiste middag. Det er det deiligste måltidet jeg har hatt på så lenge jeg kan huske. Indrefilet med potetmos og deilige grønnsaker. Åh, himmelrike. Helt perfekt. Selvfølgelig var det massevis av seilere som skulle ha sundownere og jeg vet ikke hva. Men jeg var fullstendig ferdig og åkte i seng klokka 19:30.

Dagen etter var det på tide å sjekke ut hvordan marinaen var.
Det ser veldig bra ut. Rett bak her er jungelen, og der holder en stor flokk med brøleaper til. De lager et svare spetakkel på morgenkvisten.
Marinaen er ikke stor. Her kommer Sabrina og Tom. De har nok vært på Mini markedet rett bak her. Og til høyre er restauranten. Med svømmebasseng og det hele.
«Q4» er første båt på vår brygge. Den ser lekker ut, så den bør ikke være så vanskelig å få solgt. Vi hørte rykter om at Rhonda hadde tenkt å fullføre rallyet. Tim har blitt kremert så han kunne også få være med. Han er i en urne i båten i påvente av å reise hjem til USA.
Siden det er bursdagen min får jeg frokost på restauranten. Herlig.
Bursdagspresang fikk vi også. Kajakk til to personer. Kjøpt av «Q4». Steinar har også vært i butikken i dag og kjøpt ballong til meg. Og butikken er 45 minutter og en fergetur unna. Hva den mannen gjør for meg.
Du skal se vi får brukt den også. I hvert fall så har vi ønsket oss en slik en en stund. Men den var jo lealaus allerede på dekk, så hvordan det blir med meg om bord blir en thriller.

Jeg er ikke så begeistret for å bli feiret når jeg har bursdag, så jeg har fått avverget det store partyet. Vi skal ha det i morgen isteden. Med BBQ og spise den digre fisken vår.

Derfor kunne jeg nyte bursdagsmiddagen min i nesten fred og ro. Til og med med et glass vin til.
Men selvfølgelig gikk vi inn til de andre inne i restauranten da vi var ferdige å spise. Nesten alle var der. Og selvfølgelig sang de bursdagssangen for meg. Jeg slipper ikke helt unna. Men nesten. Litt koselig da. Må innrømme det.

Det er stor festivitas i marinaen denne kvelden. En samling med Stillehavsseilere er på kurs og fester vilt og uhemmet. Vi er ikke så helt borte vi heller.

Natten ble ikke noen hyggelig opplevelse. Jeg fikk ikke sove, så jeg satt i salongen klokka 2 om natten og spilte «Wood Block Puzzle». Plutselig hører jeg en lyd. Som ppppzzzzzt, og så begynte det å lukte brent elektronikk. Kapteinen ble vekket i en fei. Heldigvis brant det ikke i båten. Men laderen hadde tatt kvelden. Kanskje inverteren også. Nei, nei, nei. Dette er ikke bra. Men heldigvis har vi solcellepanelene. De lader opp batteriene før klokka er 13 hver eneste dag. Kapteinen har forsøkt å finne reservelader, men ikke funnet noe som passer. Så dette blir jo spennende. Lader og inverter må vi ha.

Jeff i «Canapesia» bytter lyspære i masta for oss. Det er gjengjeld for at Steinar heiste han opp i deres mast. Godt å kunne være til hjelp for hverandre. Hverken Steinar eller jeg synes det er spesielt festlig å klatre i masta.

Denne dagen var vi flinke og jobbet masse begge to. Det var klesvask, båtvask og vedlikehold nesten hele dagen. Steinar tok en velfortjent hvil i svømmebassenget på ettermiddagen.

Klokka 18 var det klart for BBQ i «Sailors Palapa». Det er en åpen bygning i marinaen som har benker,stoler, bord og en stor grill. Den kan alle bruke.
Jentene har en liten skravlestund. Fiona, Samantha, Sabrina og Lori.
Gutta har fyrt opp grillen.
Vi gjør det som vanlig. Jentene har laget alt tilbehøret og tatt med alt kjøtt, fisk og kylling som skal grilles. Så kan gutta ta æren og putte maten på grillen.
Steinar gjør klar fisken – Foto: Honey Ryder
Det ble helt usannsynlig mye fisk som skulle fortæres. «Canapesia» hadde også fått en fisk på veien til Shelter Bay. Og alt ble borte. Foto: Honey Ryder.
Vi gafler i oss deilig grille mat og massevis av tilbehør. Nå har vi jo fått proviantert opp, så det ene lekre tilbehøret etter det andre dukket opp.
Massevis av folk hadde samlet seg denne kvelden. Kjempehyggelig. Vi var 3 norske båter rundt bordet. Foruten «Numa» har også «2K» kommet og en båt som heter «Queen». De er 10 mennesker om bord. Derav 6 barn. Gjett om jeg er glad for at jeg ikke er om bord i den båten. De skal gjennom kanalen i morgen og over Stillehavet.

Det er faktisk ganske morsomt å observere våre medseilere (og oss selv) når klokka begynner å bli 21. Man prøver så godt man kan å ikke vise at senga er det eneste man tenker på, men gjespingen tar overhånd etter hvert. Vi har funnet ut at klokka 21 er midnatt for seilere.

Kaia og Kjell på «2K» er nå klare for å reise fra Shelter Bay. De skal tilbake til San Blas før de reiser gjennom kanalen, og ser nok sikkert frem til en rolig tid for seg selv. Nå som deres to måneder lange besøk har reist hjem. Det var hyggelig å ta en farvel drink med dem. Håper vi ses igjen en gang.
Så var det tid for opplevelser. Vi skal til Panama City og oppleve karneval og bo på hotell. En STOR strek i regningen er at togturen er innstilt. Det er et tog som ser helt fantastisk ut som går langs kanalen som vi skulle ta. Men siden det er karneval er alt stengt, også toget. Vi var ekstremt skuffet hele gjengen.
Bussen hadde akkurat plasser nok til oss alle sammen, og det var deilig air condition. Vi var 18 personer.
Bussen gikk sånn omtrent presis og første stopp var Castillo San Lorenzo. Fortet ble først bygd på 1600-tallet i treverk. Det råtnet selvfølgelig med en gang. Men litt senere ble det bygd av stein. Det ble bygd for å passe på innseiling til Rio Chagres. Massevis av pirater og fribyttere seilte i disse farvannene.
Rio Chagres. På den tiden var det mye trafikk av handelsskip og slaveskip. Nå er elva demmet opp to ganger og danner innsjøene i kanalen mellom Atlanteren og Stillehavet.
Massevis av gammel stein. Denne dagen var også en av få dager med knallsol hele dagen, så dette ble varmt.
En av tunnelene under fortet. Dette ble brukt som våpenlager og matlager. Av en eller annen grunn tenker jeg «Ikke gå inn i lyset» når jeg ser dette bildet 🙂
Det er ganske så nedslitt ja. Captain Henry Morgan hadde dette som sin base da han voldtok og brant Panama. Han etterlot seg bare ruiner. Før han reiste brant han også ned dette fortet.
Det var massevis av slike informasjonstavler. Men, det var veldig, veldig varmt. Skriften var veldig veldig liten, og jeg hadde ikke på meg briller 😊
Dette er inngangspartiet. Fortet har blitt ødelagt av pirater og engelskmenn gjennom tidene. Og bygget opp av spanjolene. Men på slutten av 1700 tallet var det mer eller mindre slutt på angrepene, og fortet var ikke lenger viktig. Men her kan vi ihvertfall stå i skyggen.
Alle de gamle kanonene er fortsatt her.
Etter at vi selvfølgelig måtte gå gjennom en mengde telt med suvenirer, hadde vært på toalettet og fått oss litt å drikke gikk turen videre.
Vi måtte ta ferge over kanalen. Det er samme fergen som Steinar tok for noen dager siden. Da han var på butikken og kjøpte bursdagsballong til meg.
Fergen var veldig effektiv synes jeg. Men det var visst fordi det var midt på dagen og masse trafikk. Når det ikke er mye trafikk fyller de opp fergen så mye de kan, samme hvor lang tid det tar. De holder på å bygge en fantastisk bro over kanalen og den åpner i juni eller juli i år. Da blir det nok slutt på denne fergetrafikken.
Etter Fort Lorenzo ble vi busset til New Canal Exhibition Centre. Der skulle vi være i to timer. Vi fikk først se en film om byggingen av den nye kanalen. Det var jo interessant, men den varte bare i 12 minutter, og hadde nesten ingenting om byggingen av den gamle kanalen. Men vi oppfattet det slik at det skulle være et opplevelsessenter her. Det var det ikke. Det er ved den gamle kanalen.
Det var flott å se slusene da. Det er massive byggverk. Sluseportene går inn i fundamentet, og etter hva jeg forstår tar det en halv time å fylle/tømme en sluse. Og 5 minutter å åpne og lukke sluseporten.
Et skip på vei gjennom kanalen. Fra Stillehavet til Atlanterhavet. Hvis vi velger å gå over Stillehavet må «Numa» også gjennom her. Skummelt. Dammene ved siden av regulerer vannet i slusene.
Vi kunne gå en natursti hvis vi ville. Det tok 10 minutter. Det var massevis av skilt om hva vi kunne se, og med oppfordring til ikke å mate dyrene. Siden det er den tørre sesongen var det ikke en blomst å se. Men jeg så et dyr da. En sommerfugl. Jeg hadde ikke noe problemer med å la være å mate den.
Vi delte en pizza og tok en pils på et gatekjøkkenlignende sted. Da vi alle igjen var samlet i bussen var vi nok litt skuffet hele gjengen. Det kunne like godt ha vært et busstopp der vi kunne ha gått ut og sett på utsikten. Men selvfølgelig skulle det tjenes penger på turistene. Jeg skjønner jo det. Men i overkant av USD 50,- pr.pers. var litt i overkant av hva vi synes er greit. Det var inkludert pizzaen da.
Spennende. Vi nærmer oss Panama City.
Veldig høye bygninger.
Le Meridien er vårt hotell i Panama City.
Og førsteinntrykket var overveldende positivt. Vi synes rett og slett det var lekkert, og kanskje ikke det vi hadde forventet til en forholdsvis rimelig penge. Det tok lang tid å sjekke inn, men humøret var på topp. Betjeningen var veldig blide og imøtekommende og svarte på alle spørsmål. Fra alle. Derfor tok det så lang tid.
Wow, for en seng. Vi kan gå ut av sengen på hver vår side. Jeg må ikke ake meg ned til enden av senga. Dette blir flott.
For en utsikt. Alle fikk rom med havsutsikt. Dette er jo litt sånn New York’ish.
Det eneste som var litt merkelig var badet. Det var transparent. Altså jeg kan ligge i senga og se at Steinar dusjer eller sitter på do. Hvis jeg vil da. Merkelig opplegg. Badet er vel DET stedet der man helst vil være alene og privat. Men vi overlever nok.
Etter å ha børstet av oss litt reisestøv og hvilt oss litt, møtte vi de andre i baren. Selvfølgelig er det en lekker bar på hotellet. Gerhard og Jeff begynner å bli i godt humør.
Etter en liten drink eller to gikk vi i samlet tropp til byen og karnevalet. I resepsjonen på hotellet hadde de pekt ut retningen og sa det var 800 meter å gå. De har et merkelig forhold til avstand her i Latin Amerika har jeg forstått etter hvert. Det var 2 km å gå. Men det gikk greit.

Da vi kom frem var det LANGE køer for å komme inn. Men heldigvis var det gatemat å få kjøpt. Vi var jo sultne. Men det skulle vise seg at pils solgte de ikke utenfor sperringene. Det klarte Steinar å få tak i. Rett under nesa på soldater og politi var det en som solgte ulovlig. Heldigvis kom det en dame som skjønte at vi var turister med plastikk kopper til oss. Da kunne vi bli kvitt ølboksene og slippe å bli tauet inn av politiet. Sjakktrekk.

Steinar hadde lest på nettet at man måtte ha med seg ID for å komme inn på arrangementet. Det var det selvfølgelig ingen av oss som hadde. Vi hadde jo også hørt at man blir frastjålet alt man eier og har, så vi hadde kontanter i lomma og kameraet i hånden. Det var det. Men det var soldater og politi OVER ALT. Altså det minnet mest av alt om en antiterror aksjon. Vi kom selvfølgelig ikke inn i første omgang. For vi hadde ikke ID. Men da vi fikk forklart at hotellet hadde all informasjon om oss, fikk vi komme inn allikevel.

Rett etter at vi hadde kommet inn ble vi også KROPPSVISITERT. Er det mulig. Da skjønte jeg også hvorfor det var to køer. En for kvinner og en for menn. Vi er jo ikke vant til slike sikkerhetsopplegg i Norge. Jeg håper at det aldri blir behov for det heller.
Slike klynger med politifolk var det over alt. Hvis noen hadde stjålet noe fra oss, så hadde de jo blitt arrestert før de hadde fått tenkt ferdig.

P1030539

Fyrverkeri ble det sendt opp opptil flere ganger. Trykk på lenken for å se filmen. 

Endelig kom paraden. Vi skjønte ikke helt det til å begynne med, for det stod så mange mennesker rundt for å se. Men vi fikk brøytet oss frem i første rekke.

P1030547

Det var masse flott musikk, og masse flott dans. Dessverre er ikke kameraet mitt det beste på kveldstid. Men et lite inntrykk blir det jo. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det var mange fantasifulle flåter med diverse temaer.
På alle flåtene var det selvfølgelig vakre jenter som vinket majestetisk til folkemengden.
Veldig synd at det skulle være mørkt. Men fargene kommer fint frem da. Fargesprakende var det.
Den asiatiske flåten. Der var det flest vakre jenter.
Det var en afrikansk flåte også.
Enda mer afrikansk. Nå med egyptisk tema.
Etter at paraden (som ikke var så lang) var ferdig, menget deltagerne seg med publikum. Hvis du ville bli tatt bilde med dem, så kostet det penger.
Slike smådjevlene hoppet rundt over alt, og det kostet selvfølgelig penger å bli tatt bilde med dem også. 5 US$.
Denne smådjevelen viste også frem fjeset sitt. Og for et fjes. Og for noen øyne. Jeg ble helt fasinert. Klart jeg måtte ta bilde sammen med han.
En av de usannsynlig lekre småjentene som hadde gått i paraden gnukket seg oppetter benet til kapteinen. Ha-ha. Han så lettere ukomfortabel ut. Men betale måtte han.

P1030592

Diane er ikke skuggeredd. Hun kan danse hoftedans. Kanskje ikke så bra som denne lokale jenta. Men veldig bra. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030593

Altså det var en slik som gnukket seg oppetter benet til kapteinen. Godt jeg fikk han med tilbake på hotellet. Maken til hoftebevegelser. De er ikke skrudd sammen på samme måte som oss jenter fra nord. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det var et svare spetakkel å være på dette arrangementet. Helt magisk rett og slett. Det var massevis av boder langs veien som solgte mat og drikke. En pils eller brus koster USD 1 og f. eks. et grillspyd med kjøtt og grønnsaker kostet USD 2. Det var fyrverkeri, mennesker, dans, mat, drikke, lukter, lyder, musikk, barn, voksne, politi, soldater og sansene ble etter hvert helt lammet.
Jeg måtte simpelthen ta bilde av dette praktfulle håret. Hun må jo ha brukt timevis på det.

Vi fikk selvfølgelig mer enn nok i løpet av noen timer, så Rommy, Gerhard, Grace, Ken, Steinar og jeg gikk tilbake på hotellet.

Der satte vi oss i baren og tok en night cap. Det var så godt å bare kunne sitte å prate uten å måtte skrike til hverandre. Jeg kommer til å være hes i morgen.
Slike lamper ønsker jeg meg over spisebordet i leiligheten i Horten. Sender like godt bildet til sønnen, så fikser han sikkert det før jeg kommer hjem.

På nesten alle hotell jeg har overnattet på de siste årene har det vært vannkoker og te/kaffe på rommet. Men ikke her. Så da måtte jeg ringe roomservice for å få morgenkaffen min klokka 6 om morgenen. Snakk og luksus.

Det fine med alle disse seilervennene våre, er at ingen blir sure hvis det ikke skal være felles arrangementer. Det er helt greit å ønske å gjøre ting på egenhånd. Og slik var det dagen etter. Alle spiste frokost og forsvant hver til sitt.

Vi har lastet ned Über appen, for det er Über som gjelder i denne byen. Du snakker om effektiv tjeneste. Vi ringte opp, så på kartet at det var mange Über biler rundt hotellet, så fikk vi opp navn og bilde av sjåføren som skulle hente oss, samt bilde og registreringsnummer på bilen han kjørte. Og hvor mye det kom til å koste. Vi er imponert. 10 minutter etter at vi ringte stod bilen utenfor hotellet.

I dag gikk turen til gamlebyen. Det er MANGE gater som er stengt rundt hele byen på grunn av karnevalet, så den stakkars sjåføren hadde et svare strev med å finne gater han kunne kjøre. Men til slutt ble vi satt av midt i gamlebyen. Og det kostet bare USD 3,-. Billig.
Fra gamlebyen er det flott utsikt over til den nye bydelen med skyskrapere.
Som sagt tidligere, alle byer i søramerika har en plass eller park for å hedre Bolivar. Så også her i Panama City.
Vi ruslet rundt i over 3 timer og så på de mange flotte bygningene
Blomsterprakten var monumental enkelte plasser. Så vakkert.
De holder på å pusse opp i gamlebyen, og dette er ett av oppussingsobjektene. Men hvis man har lyst til å kjøpe det, så er det helt usannsynlig dyrt. Hadde vært morsomt å satt i gang med dette prosjektet da. Man kan se konturene av noe fantastisk. (Eller hva tror du John?)
Når man er i en «gamleby», så er det selvfølgelig diverse kirker. Vi besøkte en og ble passelig imponert. Det er noe med katolske kirker som er litt overveldende. Pomp og prakt hele veien.
Kirken er veldig vakker synes jeg.
På utsiden stod denne bilen parkert. Får ikke håpe det er presten sin 🙂
Av en eller annen merkelig grunn, karnevalet kanskje, så er det nesten ikke folk ute i gatene i gamebyen og nesten alt er stengt.
Folketomme gater med massevis av oppussingsobjekter.
Selvfølgelig traff vi på flere av våre seilervenner på vår tur gjennom byen. Vi tok til og med en pils med Di og Jeff fra «Canapesia». Men så ruslet vi hver til vårt igjen.
Flere hus var pyntet til karnevalet. Dette er vel slikt vi kan finne på å pynte juletreet med hjemme med, bare i litt mindre format.
Det er mange parker i byen. Både små og store. Grønne, deilige lunger i en travel storby.
Langs strandpromenaden er det en flaggstang med flagg for hvert eneste land i hele verden. Det er vel en fin gest. Velkommen hit liksom.
Vi hadde tenkt å besøke karnevalet igjen. På dagtid slik at vi kunne få mer oversikt. Men jeg hadde selvfølgelig fortsatt ikke med meg ID, og Steinar hadde med seg en ryggsekk som det ikke er lov å ta med seg inn. Dessuten var køen inn helt usannsynlig lang igjen. Jentekøen var flerdobbelt så lang som guttekøen.
Vi fant oss et lite serveringssted på utsiden isteden. Der hadde de internett og iskald pils, så det var ikke vanskelig for oss å velge. Stå i kø i solsteika og krangle med vaktene, eller kald pils. He-he, vi vil heller nyte livet ja.
En Über taxi tok oss velberget tilbake til hotellet, og etter en velfortjent siesta var det sundowner ved svømmebassenget. Vi kan jo ikke gå glipp av en sundowner. Og for en utsikt vi har.
Allerede i morgen skal vi tilbake til Shelter Bay, men jeg tror nok at dette er en by jeg gjerne vil komme tilbake til. Når det IKKE er karneval. Nå har vi nok ikke fått et riktig inntrykk av byen.
Sundowner på hotell i Panama City, eller sundowner på en strand eller i en marina. Det spiller ingen rolle. Det er like hyggelig samme hvor.
På andre siden av gaten for hotellet var det et apotek. På det apoteket solgte de pils, vin, sprit og snacks. Tror de hadde noen piller bak disken også. Så der hadde vi selvfølgelig vært og kjøpt billig pils istedenfor å kjøpe dyrt på hotellet. Vi er jo fattige seilere tross alt.
På kvelden var det slutt på å gjøre ting hver for seg. Vi gikk på kinarestaurant. «Chin-Chin» lå bare 5 minutters gåtur fra hotellet. Det viste seg at det var en asiatisk restaurant. De hadde alt av asiatisk mat. Dessverre ikke kylling eller svin i sursøt saus. Men maten var god, og vi delte på alle rettene.

Tilbake på hotellet etter matauket på «Chin-Chin» havnet de fleste av oss i baren på hotellet igjen. Men det viste seg at vi hadde drukket dem tomme for gin. Noen skal jo absolutt ha gin og tonic. Kvelden ble ikke veldig gammel før alle hadde trukket seg tilbake.

På formiddagen den siste dagen skulle gutta på chandler. De tenkte de kunne få tak i noe spennende. Grace og jeg tok en rusletur langs strandpromenaden. Den var også lagt opp som en park, og det var mange folk som jogget i varmen. De må være plaget.

Bussen kom og hentet oss klokka 12. Eller bussene. En buss til oss, og en buss til bagasjen og alle varene vi skulle kjøpe. Det var nemlig proviantering på veien hjem. Først en kjempebutikk som solgte alt i digre kvanta. Ikke en tørkerull, men 12. Kjekt å ha. Vi kjøpte en hel bråte med varer. Sjåføren vår forstod ikke så godt engelsk, så vi var på fergen tilbake over kanalen før vi fikk han til å forstå at vi skulle ha vært på et supermarked til. I Colon. Som vi hadde kjørt forbi. Dermed ble det tur tilbake over kanalen og til det andre supermarkedet som solgte deilige oster og kjøtt. Vi fikk tak i en diger indrefilet som jeg håper smaker godt. Jeg skal si det var godt å komme tilbake til «Numa» etter en heller slitsom busstur.

Vi har møte i Sailors Lounge i marinaen for å finne ut av hvilke papirer vi trenger for å sjekke ut, og når vi skal sjekke ut. Vi vil gjerne seile flere i følge, for nå skal vi opp i hva vi hører er litt farligere farvann. Til de Colombianske øyene utenfor Nicaragua.
Juanjo som driver marinaen kom og holdt et foredrag om hva vi skal gjøre, og selvfølgelig drive litt reklame for Shelter Bay Marina. Det har vært en kjempeflott marina å være i og servicen har vært virkelig toppers. De har ordnet med hele turen vår til Panama City, så vi har ikke behøvd å tenke på noen ting. Godt å slippe å bruke hodet hele tiden må jeg si.
Juanjo ordnet også et velkomstparty for oss. Eller det skulle ha vært et velkomstparty. Nå ble det mer et farvelparty. Det var hvitvin, rødvin og pils i lange baner, så han sparte ikke på noe.
Jeff ser ut til å ville ta kvelden tidlig. Godt å se at det ikke bare er meg.
Men Samantha og Lori holder det gående.
Det gjør også disse flotte damene. Sharon og Diane.

Flere av seilervennene våre har vært crew på båter som har gått gjennom Panamakanalen mens de har vært her. Det har visst vært en morsom opplevelse, samt erfaring å ta med seg hvis man selv skal gjennom senere. Vi har dessverre ikke hatt anledning til det.

Steinar har trålet internett på leting etter en lader til oss. Det er faktisk ingen som har hatt en på lager, og da tar det 2-3 uker å få den hit til Shelter Bay. Men til slutt bestilte han fra Sterling Power to stk. 12v-60a ProCharge Ultra. For levering i San Andres. Vårt neste stoppested. Der er det jo en Suzie Too Rally agent som kan ordne ting for oss.

Vi vurderer nå seriøst å bli med rallyet videre til Rio Dulche i Guatemala for orkansesongen. Der er det så veldig mye billigere både med opphold og arbeid vi trenger å få gjort, enn det er i Shelter Bay.

Numa koser seg ved brygga, selv om vi ikke gjør det. Eller, det var litt feil. Men når vi ligger tjoret fast til en brygge, så svinger vi ikke med vinden. Nå kommer vind og regn rett inn i cockpit, så vi skulle nok ha lagt oss med baugen inn. Men det føles helt feil.

I denne tiden i Shelter Bay har vi fått gjort mye på båten. Vel, selvfølgelig har Duracell Kanin Kaptein Steinar gjort mest. Det er mye tungt arbeid i en båt. Men jeg vil si at, foruten alt som ikke fungerer helt som det skal, så er «Numa» nå i tipp topp shape. Ren og pen.

Kapteinen har også hatt plenty med sosial omgang. Det er bestandig noen av seilervennene våre som er oppe til happy hour. Eller han kan spille Mexican Train Domino. Godt for han å ha litt tid for seg selv også. Og det er et deilig svømmebasseng der han kan kjøle seg av etter en hard arbeidsøkt.
Det er faktisk et fint basseng her i Shelter Bay. På ettermiddagen er ungene for det meste ferdige med hopping og skriking. Det passer oss gamlinger perfekt.

Steinar har også blitt en slik person som veldig mange tar kontakt med hvis de har noen problemer med båtene sine. Det være seg teknisk eller mekanisk eller hva som helst. Det er til stadighet folk som kommer innom for gode råd og hjelp. Han er litt som en sånn allmennlege for båter, og jeg tror han stortrives med det.

Det å være med på Suzie Too Rally har vist seg å ha sine fordeler en gang i blant. Blant annet kom customs og immigration hit til marinaen, og utsjekking var gjort på 5 minutter. Enkelt.

Etter noen måneder på tur har jeg endelig lært. I morgen reiser vi videre til San Andres som også er Colombia (selv om det er hundrevis av mil fra fastlands Colombia). Det er nattseilas igjen og meldt mye bølger. Ergo så har jeg kjøpt mange baguetter, og smørt 18 stk. med ost og skinke. Vi skal ikke sulte på turen. Hverken på dagvakter eller nattevakter, og jeg trenger ikke å stå inne å lage mate. Flinke jenta. Det har bare tatt meg 5 måneder å lære.

Den siste kvelden, og den siste sundowneren i Panama. Alle mann alle møttes for å avtale avreise, og flesteparten av oss går i morgen tidlig.
Steinar fikk også det siste måltidet med wraps, som han liker veldig godt.

Denne kvelden ble det ikke veldig sent. Alle skal jo tidlig opp.

Klokka 07:30 hadde vi tatt alle fortøyningene, og kunne vinke farvel til Shelter Bay Marina. Marinaen ligger langt ute i huttiheita, men vi trivdes veldig godt der. Litt synd at vi ikke fikk se krokodillen da. Men den er der. Flere andre har sett den.
Så var det å tråkle seg samme vei ut som vi kom inn. Kalle opp Port Control og kjøre litt sikksakk mellom digre båter. Denne gangen måtte vi vente litt.
Til slutt kunne vi gå gjennom bølgebryterne og ut i det fri.

Tusen takk for nå Panama. Det har vært en fornøyelse. Virkelig. Vi vil veldig gjerne komme tilbake. Da skal vi til Bocas del Toro som vi går glipp av denne gangen.

FORTSETTELSE FØLGER.

25.01. – 24.02.2019 SAN BLAS – (GUNA YALA)

ISLA PINOS – TUPBAK

Vi la i vei fra Isla Fuerte ved 17 tiden og ble ganske snart møtt av skumpete sjø. Pølsene flakset rundt i stekepanna da jeg skulle lage middag.

Jeg tok første vakta fra 20.00 til 24.00. Totalt hendelsesløs vakt, og takk for det. 

Jeg hadde knapt gått og lagt meg og sovnet før jeg ble vekket av tjapping på VHF’en. Irriterte meg litt over at det ikke kunne være pause på VHF’en fra sånn omtrent 10 på kvelden til 7 på morgenen. Selv om det er enkelte i rallyet som er mer taletrengte enn andre (og sikkert kjeder seg på vakt), så jeg sovnet jo igjen etter hvert.

Da jeg ble vekket til 04-08 vakta fikk jeg forklaring på både VHF maset, at motorene ble stoppet og at vi seilte i VELDIG lite vind. «Schloss Ort» hadde mistet forstaget sitt, men hadde klart å sikre masta så den ikke falt over bord. De gikk derfor sakte fremover på motor. Vi var 6 båter som la oss rundt «Schloss Ort» i tilfelle noe skulle skje. Godt å være med i et rally når slike ting skjer. Og godt å se lys rundt seg så man vet at man ikke er alene. Rett og slett godt å bli passet på.

Ved 9 tiden på morgenen dukket Isla Pinos opp i det fjerne. Gunaene kaller den for Tupbak og det betyr «hval». Ganske så logisk, for øya ser unektelig ut som en hval på avstand.
«Schloss Ort» har hatt en heller grusom tur. Med røket forstag og ruskete sjø. Så jeg kan tenke meg Jutta og Leo var lykkelige da øya dukket opp og bølgene fikk en mer anstendig størrelse.
Det var deilig å kaste ankeret utenfor denne deilige stranden. Denne øya har i århundre blitt brukt av seilere, pirater og fribyttere som et landemerke og tilholdssted. I 1571 planla Sir Francis Drake sitt angrep på Nombre de Dios fra denne bukta. Rart å tenke på at vi kanskje har lagt ankeret akkurat der hvor Francis Drake en gang var. Kult.
«Q4» og «Schloss Ort» har kommet seg velberget frem til den første øya i Guna Yala. Nå blir det reparasjonsarbeid på østerrikeren.
Fastlandet Panama. Det er ikke lange svippen over til fastlandet. Men Panama lar guna indianerne styre San Blas øyene. Nesten som et land i landet. Men San Blas tilhører Panama.

Vi gikk ikke i land engang den første dagen. Av en eller annen grunn var vi helt utslitte. Det ble soving og mat om bord. Ikke mange av de andre i armadaen var i land heller. De satte ikke ut jollene sine engang. Men vi fikk besøk av representanter for gunaene her på øya. Det kostet US$ 10,- å ligge til ankers her. Disse pengene går visst til samfunnet på øya og det er jo bra. Vi betalt med et anstrengt smil.

Dagen etter fikk vi somlet oss i land sammen med mange andre også. Det viser seg at det koster US$ 2,- pr.pers. å ha jolla på stranden. Nesten som en parkeringsavgift kan man si. Vi hadde jo hørt at det er sånn enkelte steder i San Blas, så vi betalte uten noen dikkedarer. Men det var enkelte som knurret skikkelig, kranglet og ville ikke betale. De tapte. De ga seg jo også når de ble fortalt at det var en engangsavgift. Vi må ikke betale hver gang vi skal ha jolla på stranden.
Vi hadde også blitt fortalt at det ikke finnes restauranter eller serveringssteder i San Blas. Det første vi traff på var et serveringssted, så vi satte oss ned og tok en pils alle mann. US$ 2,- pr.stk. Alle skulle ta en runde på øya, og vi bestilte mat til klokka 17. De serverte kylling og ris til USD 8,- pr.pers.

Numa trives godt her på Tupbak. Stille og rolig.

Så er det på tide å utforske øya. Steinar er klar for eventyr.
Det var selvfølgelig palmer langs vannet. De er fortsatt de vakreste trærne jeg vet om.
Det var palmeskog. Og vi fant ut hvorfor hele ankringsplassen var blitt røyklagt denne morgenen. Alle palmetrær og alle kokosnøtter tilhører en eller annen guna. Det er deres livsgrunnlag, og det er strengt forbudt å ta en eneste kokosnøtt. Skogen blir holdt fritt for småskog og ugress ved å brenne det. Så de hadde ikke brent søppel som vi trodde.
Herr og fru «Sisu» på full fart gjennom skogen.
Fru «Numa» ønsker velkommen eller noe. Glad for å være på tur er jeg i hvert fall. Det er godt å få bevege seg en gang i blant. Og denne øya var velsignende fri for bakker. Ihvertfall som jeg måtte klatre i.
Litt mer karrig terreng. Men vi håndterte det som de tøffe seilerne vi er.
Det skal visst være krokodiller her. Noe jeg ikke tror på.
Stien til landsbyen gikk faktisk gjennom gravplassen til øyboerne. En litt merkelig opplevelse. Det var stoler og bord og bestikk og tallerkener plassert litt rundt omkring. Samtidig var det åpenbart kristne innslag også. I form av kors mener jeg.
De døde var gravlagt i slike hytter.
blabla
Vi nærmer oss landsbyen
Herr Sisu og Fru Numa holder inn magen når de blir tatt bilde av. Nå har vi gått i alle fall i 15 minutter, så da må vi vel ha mistet en kilo eller to på veien. Håper vi ikke finner dem igjen.
På vei over fotballbanen i utkanten av landsbyen. Fiona, Terry, Carol og meg.
Landsbyen i det fjerne. Helt umulig å få tatt bilde uten disse palmetrærne i forgrunnen gitt.
Noe sånn som dette har vi aldri sett før. På samme tid fattigslig og rent og pent.
Vi vandret gjennom velstelte gater og alle husene hadde høye gjerder rundt en privat gårdsplass. Der holdt visst de voksne til, for det var ingen som «hang» på gatehjørnene. Alle var travelt opptatt med noe.
Strandeiendommer. Lenger ut på denne brygga var det offentlige toalettet. Hvert toalett var et hull der ting gikk rett ut i sjøen. Det fikk meg til å tenke på filmen «Slumdog Millionaire».
De hadde også sin egen skole.
En idyllisk landsby.
På vei tilbake fra brygga ble vi praiet av en dame som ville selge oss noe å drikke. Det viste seg å være søsteren til han som hadde servert oss pils på restauranten. Vi kunne velge mellom limonade eller kokosnøtt. Vi valgte kokosnøtt.
Broren hakket hull i kokosnøtta for oss, og da var det bare å ta for seg. Til US$ 2,- pr.stk. Alt koster visst 2 dollar her. Det er ikke så lett å ta bilde av folkene her, for det liker de ikke. Vi spurte han her om det var OK, og det var det. Men søsteren ville ha 1 dollar for å bli tatt bilde av. En gang for lenge siden hadde nemlig noen gunaer vært inne på fastlandet og sett at det ble solgt postkort med bilde av dem på. Til 1 dollar pr.stk. Ergo så vil de ha 1 dollar for å bli tatt bilde av. Andre sier det er fordi de tror en bit av sjelen deres blir borte når de blir tatt bilde av, og det vil de ha betalt for. Det er jo også forståelig.
Steinar nyter kokosnøttmelk.
Det gjør de andre også. Carol, Fiona, Ralph og Terry. På en privat gårdsplass. I San Blas. En helt utrolig opplevelse.
Foruten å eie alle kokosnøttene, så driver gunaene også med fiske selvfølgelig. Dette er faktisk farkostene de bruker. Kanoer uthult av trestammer. Jeg trodde virkelig at det var noe som hørte fortiden til. Så der ser man hvor mye man vet.
Det var på tide å si adjø, og vi rusler tilbake mot jollene. Stort vakrere kan det jo ikke bli. Skulle bare ønske det ikke var så mye søppel på veien. Men vi tror faktisk ikke det er gunaene som forsøpler, det er plast som kommer med havstrømmene.
Dette var en merkelig innretning som vi fikk forklaring på av en lokal mann. Det er en sukkerrørspresse. En gang i året er gunaene på fastlandet og henter sukkerrør. De blir presset i denne pressen, og det lages en alkoholholdig drikk. Kun til bruk for religiøse ritualer. Sukkerrørene plasseres i tvingen nærme palmetreet, og en mann sitter på den lange planken. Dermed blir sukkerrørene presset sammen med stor kraft. Jeg tror det var slik han forklarte.
Vi må over en vaklevoren «bro».
Godt jeg har litt balanse igjen i kroppen.
Vi møtte kjentfolk i jungelen også. Jeff og Di fra «Canapesia» går også en tur på stien. Og hører skogens ro. Men det er garantert ingen gjøk som galer ko-ko her.
Hmmmmmmmmmmm. Kunstverk???
Vi kom oss velberget tilbake til restauranten, i god tid før middagen ble servert. Innen den tid var vi ikke lenger 6 personer som skulle spise, men halve ankringsplassen. Håper det blir nok til alle.
Vi koser oss med en pils før maten. Særlig når «Schloss Ort» spanderte. Som takk for at vi hadde seilt sammen med dem da forstaget gikk føyken. Tusen takk. Jeg tror faktisk at de ikke hadde mer pils igjen i restauranten da vi dro.
Det er ikke lov å gå inn med sko.
Og så fikk vi servert maten. Vi mistenker dem for å ha delt en, toppen to kyllinger på alle oss. Men vi klager ikke. Det var masse tilbehør. Ris, stekte bananer, bønnestuing, gulrøtter og jeg vet ikke hva alt var faktisk. Godt var det.

Jeg tror nok at mange av oss hadde lyst til å bli sittende en stund etter maten. Men vi ble faktisk jaget av gårde. Vel, jaget og jaget, det var kanskje å overdrive. Personalet skulle rekke en veldig viktig samling i rådhuset i landsbyen. Før det ble mørkt. Så kunne vi være så snille å gå. NÅ. Det gjorde vi selvfølgelig, og jollet ut til våre respektive båter.

Alle utenom Tim i «Q4». Jeg tror virkelig han trengte en real «gutteprat», så jeg satte meg i salongen og ordnet med bilder og la en kabal på PC’en. Så kunne gutta klare seg selv.

Det store prosjektet til alle med kompetanse nå er selvfølgelig å få festet forstaget til «Schloss Ort» igjen. Det var en bolt som hadde bøyd seg og løsnet. Ingen hadde selvfølgelig akkurat en slik bolt, så den ble tvunget tilbake i riktig posisjon og forstaget var reparert.

Leo er ikke redd for å gå opp i masta. Han er fra Østerrike og driver med fjellklatring. Masta til «Schloss Ort» ble sjekket grundig før den ble friskmeldt.

USTUPU

Tidlig på ettermiddagen satte vi kursen mot Ustupu. Nå er vi ferdige med øy nummer en, så det er bare sånn omtrent 360 igjen. Ustupu er den største landsbyen i Guna Yala og vi hørte rykter om man kan få kjøpt SIM kort der. Vi får jo ikke engang lastet ned været hvis vi ikke har internett, så det var verdt forsøket.

På vei vekk fra Tupbak fikk vi se kanopadling in action. De kan virkelig håndtere denne farkosten. Tror nok jeg hadde veltet umiddelbart.
Gjennom denne kanalen må vi. Altså mellom disse to reva. Hele San Blas er smekkfull av rev, så derfor har vi spesialkart lastet ned fra Eric Bauhaus sin bok «The Panama Cruising Guide». Får håpe de stemmer, for karta på kartplotteren er heller unøyaktige.
Terry på «Sisu» fortalte på VHF’en denne morgenen at det bare kom til å være 3-6 knop vind i dag. Han tok feil. Eller værmeldingen tok feil. VELDIG feil. Vi fikk opp mot 21 knop vind midt i fleisen og rotete sjø. Vi slet oss fremover i 3 knop. Men endelig dukket Ustupu opp.
Og jeg er lei for å si det, men det er noe av det styggeste jeg har sett. Jeg ble ganske deprimert. Det var ikke dette San Blas skulle dreie seg om. Jeg hadde ikke noe behov for å være med inn i denne byen for å se på andre folks elendighet. Føler meg som en «Peeping Tom».
Her får man et inntrykk av hvordan Ustupu Waterfront ser ut.

P1020509

Også her er hovedfremkomstmiddelet på vannet kano. Trykk på lenken for å se filmen. 

Så er det slik at man ikke skal skue hunden på hårene. For ikke å snakke om å dømme uten å ha sett selv. Kapteinen kom blid og fornøyd tilbake fra byturen. Byen er bare stygg på utsiden kunne han fortelle. Inne i byen er det kjempefint. Folk er blide og imøtekommende. Han hadde også fått tak i SIM kort, men fikk ikke internett til å virke. Jeg gremmes. I morgen må vi dra inn i byen slik at jeg også kan se den.

Dette er det offisielle Guna Yala flagget. Et spansk flagg med et hakekors i. Veldig spesielt, selv om jeg vet at hakekorset ikke ble oppfunnet av nazistene. Det har blitt brukt som ornament og religiøst symbol siden førhistorisk tid. Så vi får bære over med det.
På byens torg er det et monument over Nele Kantule, gunaindianernes viktigste åndelige leder. Han er gravlagt på en liten øy rett utenfor Ustupu.
Hovedgaten i denne byen er usannsynlig bred. Det er jo ingen biler her. Eller hest og kjerre for den saks skyld. Så folk har god plass. Her var det masse folk i gatene i motsetning til i landsbyen på Tupbak.
Et nydelig lite hus
En forlatt kirke. Det så ut som den hadde brent.
En gribb godt plassert på korset gjorde det hele komplett. Skummelt.
Sidegatene er mer å sammenligne med stier. Og det er et virvar av dem.
Her kan vi lære å telle til ti på engelsk og guna. Jeg må innrømme at jeg holdt meg til engelsken.
Midt i byen kom vi til et lite Venezia a la San Blas.
Vi har aldri sett noe slikt som dette og selvfølgelig blir vi fasinert.
Jeg er fornøyd for at jeg ble med inn til byen den andre dagen. Og jeg skal aldri aldri aldri mer være forutinntatt. Trur eg.
Hele familien på tur? Her i Guna Yala er det kvinnene som tar hånd om økonomien. Det er et matriarkalsk samfunn. Mannen flytter inn til kvinnens familie når de gifter seg. Å bli skilt er visst en enkel affære. Kvinnen lemper mannens ting ut av huset. Og det er det. Mannen kan selvfølgelig også flytte hvis han ønsker det. Vi har skjønt at det er et åpent samfunn og alle legninger blir akseptert som noe naturlig.
På kvelden hadde vi hørt at det skulle være en tilstelning med tradisjonell dans på torget. Så vi var ganske mange som tok turen inn. Det ville vi gjerne se.

 

Vi ventet og vi ventet. Ingenting skjedde, så vi tok en runde rundt i byen for at Rommy skulle vise oss hvor Gerhard hadde klipt seg. Frisøren hadde vært frisør i den amerikanske marinen, og slik ser Gerhard ut på håret nå. Flere av jentene bestilte time til i morgen. De trenger å få klipt seg. Hvordan de tør å gjøre det hos en marinefrisør er mer enn jeg forstår.
Det viste seg at det ikke var noen tradisjonell dans på torget denne kvelden. Men en bråte med unge gutter som øvde seg på å synge kampsanger og gå i takt samtidig. Ikke lett. De holdt på å le seg i hjel enkelte av dem. De øvde seg til at revolusjonen og frigjøringsdagen skal feires neste måned. Det var høvdingen som forklarte oss dette. Samtidig ba han om en liten donasjon for å feire nasjonaldagen er dyrt. Selvfølgelig fikk han en donasjon, før vi alle ruslet tilbake til jollene våre og kjørte hjem.

Jeg er jo oppe tidlig enkelte morgener og da er det stummende mørkt. I denne byen telte jeg 7 lys. Ikke rart at folk går og legger seg tidlig. Da starter de også dagen tidlig. En fisker kom padlende forbi nesten helt lydløst. Og han sang så veldig vakkert at det var helt magisk.

Så var det på tide å reise videre.

ARIDUP

Ha det bra Ustupu. På utsiden er du stygg, men på innsiden er du vakker. Vi har også lært at alle disse skurene ute i sjøen er toaletter. Da er det ikke så rart kanskje at vi aldri ser barn som bader. Ikke voksne heller for den saks skyld.
På Aridup ankret vi opp rett ved siden av «Wanderlust» og etter en liten stund kom en kano med 3 gunaer om bord. De solgte fisk, krabber og hummer.
«Q4» fikk også besøk og så ut til å kjøpe noe.
Så var det vår tur til å få besøk, og vi kjøpte faktisk en diger krabbe for USD 10,-. Den hadde ikke til hensikt å legge seg frivillig ned i bøtta. Da ungguttene spurte om vi hadde noe kaldt å drikke fikk de en pils hver og de padlet overlykkelige av gårde. De hadde nemlig fått pils av alle de andre også. Og vi som trodde gunaer ikke drakk alkohol.
Rhonda og Tim på «Q4» inviterte på skalldyrfest, og vi tok med oss vår nå avdøde krabbe. Den ble behørlig tilberedt sammen med de andre krabbene og en diger hummer.
Skikkelig verktøy må til for å få hull på krabbeklørne.
Tim, Rhonda og Steve gasser seg i mat (Steinar og jeg også selvfølgelig). Vi var alle stapp mette da kvelden var over. Både av skalldyr, tilbehør, vin og pils. En perfekt kveld i «Q4».

Vi hadde så vidt rukket å komme hjem til «Numa» før Tim var på VHF’en. Jolla hans hadde løsnet, og var nå på vei til å seile sin egen sjø. Det var stup mørkt, men Steinar jumpet ned i «Numita» og fikk reddet jolla som var på ville veier. Det er ikke greit å miste jolla si, det er jo nesten som en bil å regne. Kommer ingen vei uten den.

Morgenen etter våknet jeg til denne grisete, illeluktende gjesten. Den hadde klart å komme seg opp i cockpit og under en pute. Det er jo ikke engang en flyvefisk. Merkelig. Og jeg er helt sikker på at vi ikke fisket på vei hjem fra «Q4» i går kveld.
Så var det på tide å utforske øya
Det tar jo ikke så lange tiden å gå rundt disse små øyene, men det er morsomt å se
Admiralinnen korrekt dandert oppetter et palmetre. På den vakre stranden et sted i karibien 🙂
Denne palmen har nok sett sine siste dager. Alle palmene, alle kokosnøttene på alle øyene tilhører en eller annen guna. Det er strengt forbudt å ta med seg noen kokosnøtter til eget bruk.
Underskogen blir holdt nede ved at den brennes. Også nederste del av stammene blir brent. Sikkert for å holde insektene unna. Denne øya er egentlig ubebodd, så denne hytta brukes nok sporadisk av fiskere og de som vedlikeholder palmeskogen.
Det er litt trist å se alt søppelet som flyter i land. De har jo de samme problemene her som i resten av verden. Dritten skylles i land fra andre steder. Vi har sett at de forsøker å rydde opp og brenne søppelet, men det er vel vanskelig å kvitte seg med alt sammen.
«Numita» ligger trygt forankret i en palmetre.
Vi er selvfølgelig veldig slitne etter en slik oppdagelsestur. Godt vi hadde tatt med oss våre nye solstoler og en kald pils. Belønning på øverste nivå.

P1020620

De har virkelig balansen i orden disse gunaene. Den kanoen er virkelig smal. Trykk på lenken for å se filmen.

Etter at vi hadde sittet i sanden en liten stund, kom en kano med 3 gunaer. De var veldig oppspilt og forsøkte å fortelle oss noe. De lagde store øyne og sa «muerte» flere ganger. Steinar er jo nysgjerrig som få, så han tok med seg kameraet og ble med. Jeg ble igjen og passet på sakene våre. Ikke at jeg tror det er nødvendig. Urbefolkningen her stjeler ikke. Har vi fått beskjed om.

Etter en stund kom kapteinen tilbake, like barnslig oppjaget som gunaene. Det var hodet til en diger hval som var vasket i land. Vi hadde jo sett det på vår tur rundt øya men trodde det var en stor stein.
Han hadde forsøkt å forklare at tennene er verdifulle. Det er jo elfenben. Kapteinen var villig til å betale for to tenner. Stor ståhei. Gunaene fant frem det de hadde av verktøy, som var gammelt og ganske ubrukelig. Derfor fikk de en av våre rustfrie kniver.
Dette er nok de store øynene de pratet om. Som har poppet ut av hodet på den RÅTNE hvalen.
Da Steinar sa at han ville ha 5 store tenner og ville betale US$ 40,- for dem ble det enda mer ståhei. De gikk løs på det stinkende kadaveret med stor arbeidsvilje og pågangsmot. De kan umulig å luktesansen i orden.
Tim fra «Q4» ville også ha 5 tenner for US$ 40,-.Gunaene er faktisk verdens nest minste folkeslag. Bare slått av pygmeene.
En forlatt guna kano. Eieren er mer interessert i å hogge ut tenner på hvalen.
Vi jentene ville heller sitte og nyte den vakre stranden. Gutta fikk ordne med stinkende hval lik.
Og kanskje snorkle litt. Det var dessverre ikke så mye å se.
Denne kanoen er nok eid av en mer velstående guna. Alle kan sette på seil, men ikke så flott som dette.
Herr og fru «Q4» koser seg i solen med en kald pils. Rettere sagt, i skyggen.
Pelikanene fisker på revet.
Tim sjekker om jobben går fremover. Vi kunne ikke se at gunaene hadde mobiltelefoner, men det må være grunnen til at nyheten spredde seg så fort. Etter hvert var det MANGE gunaer som hogget ut tenner. Jeg håper de får solgt til turistene som kommer seilende. Det er jo ikke slik at disse folka  vasser i penger.
Dette er fangsten vår. 5 hvaltenner for US$ 40,-. Hva vi skal med dem er jo en annen ting. Vi har ingen anelse. Dessuten er det forbudt å ta med seg noe fra maritime pattedyr inn i USA for eksempel. Selv om vi nå kan dokumentere at dyret var definitivt dødt før vi trakk ut tennene dens. Smilet til gunaene da de fikk betalingen sin på US$ 80,- gikk nesten rundt. De var jo bare 3 som skulle dele de pengene. Godt å kunne bidra litt til lokalsamfunnet.

På formiddagen dagen etter var det på tide å dra videre. Vi kan jo ikke gro fast på ett sted. Det er mye å se. Coco Bandero Cays er neste stopp på veien.

COCO BANDERO CAYS

Dette stedet vil vi IKKE gå i land på. Godt beskyttet av rev.
Kapteinen skuer utover havet. Ingenting overlates til tilfeldighetene, og han fører oss trygt frem til dit vi skal.
Denne turen kunne også by på litt spenning. Vi fikk vår første fisk på denne turen. Aner ikke hva slags fisk det er, men spises skal den. Den ser litt sånn makrell aktig ut.
Slike rev omgir ALLE øyene her. Jeg er så glad for at vi har oppdaterte kart, slik at vi vet hvor inngangen til øyene er. Som regel så er det bare en eller to steder vi kan gå gjennom revet.
Nok en fantastisk palmeøy med sandstrand. Da vi lirket oss inn mellom øyene, hadde «Numa» på et tidspunkt bare 1,5 meter vann under kjølen.
Til slutt kastet vi ankeret mellom øyene Dupwala, Olosicuidup og Guariadup. For noen navn. Helt umulig å huske.
Steinar ønsker velkommen til Coco Bandero. Det ligger mange båter ankret opp her. Men bare «Numa» og «Q4» fra Suzie Too Gruppe 2. En fantastisk plass.
Dette er Dupwala, tror jeg.
Fisken vi fikk tidligere på dagen har Steinar filetert. Det fantes ikke et ben igjen i fisken, noe som etterlot ganske lite kjøtt av en i utgangspunktet liten fisk. Men den smakte godt. Litt makrellaktig. Nam-nam.
Kapteinen har virkelig fått dreisen på å lage brød. Helt nydelige brød. Hva er vel bedre enn nystekt brød til frokosten?
Tim og Rhonda fra «Q4» kom padlende morgenen etter. De skulle ut på eventyr. Altså utforske de tre øyene vi ligger midt blant. Det kan umulig ta lang tid.
Det er ikke mulig å bli kvitt søppel her i San Blas. Hvis vi ikke vil brenne det på stranden da. Jeg har derfor fått råd om å fylle opp vannflasker med plast. Det er jo det viktigste at ikke havner i naturen. Jeg kutter det opp så får jeg plass til mer. Noe annet som er veldig smart med det, er at det ikke stinker.
Jeg tror denne fyren fisker?
Det gjør vi også. På ankerplassen. Tim har nemlig utviklet et vidunderagn. Det måtte vi selvfølgelig prøve med en gang.
Hva skal jeg si. Vi fikk hai på kroken.

P1020738

Det er faktisk helt sant. Det var så spennende at jeg klarer ikke å forklare det en gang. Og så så morsomt. Den hysteriske kommentatoren er meg 🙂 Trykk på lenken for å se filmen. 

P1020742

Tim prøver å få ut kroken. Vi hadde spurt et par lokale gunaer om de ville ha den, men det ville de IKKE. De ba oss om å slippe den, så da gjorde vi det. Jeg tror ikke nursing shark er noe man spiser. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi møtte også noen svensker på denne ankringsplassen. Det var Tord og Anders fra «Lady Star». De kom om bord og fikk seg en pils og en hyggelig prat. De hadde heller aldri vært om bord i en katamaran, så de fikk omvisning selvfølgelig. Kapteinen liker å vise frem skuta og når det hagler lovord så stråler han som en sol.

NARGANA, YANDUP 

Så er det avreisedag igjen. Kapteinen vasker og gnukker litt i styreposisjonen før det er klart til å heise ankeret.
Denne gangen går turen til Nargana, Yandup på gunaspråket. Dette er ikke en tradisjonell guna by. Her har de valgt å leve «vestlig». Det er barer, butikker, restauranter og lys hele natten. Damene går heller ikke i de tradisjonelle draktene.
Vi møtte flere av våre Suzie Too Gruppe 2 venner her. Dette er «Annalena»
Grace og Ken på «Pisces» har vært her en stund, så de geleidet oss inn i byen. Nargana har en tvillingby som den er knyttet sammen med ved en bro. Denne byen har det fantastiske navnet Corazon de Jesus, Akvanusatupu på guna.
Midt mellom umalte trehus stod dette knallgrønne murhuset.
Ungdommene spiller volleyball. Både gutter og jenter hadde lag.
Vi møtte mange av våre seilervenner igjen på «Johnny’s». Et gatekjøkken som serverte ganske så god mat.
Det ble selvfølgelig mange morsomme historier. Masse mat og masse pils.
Rhonda var ikke spesielt begeistret for Nargana. Altfor mye søppel. Og det var det jo.

Vi kom til Nargana for å bunkre opp med pils og brød. Det har vi fått. «Canapesia» kom til «Johnny’s» og fortalte at de hadde måttet betale US$ 60,- for å ligge til ankers her i bukta i natt. Gjett om det ble spetakkel.

P1020775

Tidlig på morgenen heiste vi ankeret. Vi har ikke til hensikt å betale så mye penger for å ligge i denne bukta. Det viste seg senere at det var visst cruising permit de hadde betalt. Og det må alle som vil seile i San Blas betale til Guna Yala. Men vi fikk tak i pils og brød da. Trykk på lenken for å se filmen. 

GREEN ISLAND – KANLILDUP

Etter at ankeret var heist satte vi kursen mot Green Island (Kanlildup), og det tok oss i overkant av 30 minutter å komme dit. Slitsomt liv gitt.
Denne lille perlen seilte vi forbi. En slik skulle man hatt. Småøyene rundt Green Island har navn som Walsaladup, Ogopsibudup, Kulgaladup og Sabudupored. Hvis jeg får en hund en gang, så kan jeg jo kalle den noe sånt.
Her på Green Island møtte vi Jutta og Leo på «Schloss Ort» igjen. Veldig hyggelige folk.
Vi gikk på oppdagelsesferd på øya sammen med dem. Dette skal visst være den øya som har krokodiller. Men det er lenge siden noen har blitt observert her. De sier det er krokodiller over alt, men vi har ikke sett en eneste en.
Steinar fant en palmespire som han tok med seg. Det er sikkert strengt forbudt, men vi har bare hørt at vi ikke skal ta kokosnøtter. Denne nøtta går det jo ikke an å spise.
Jutta måtte selvfølgelig bade. På vindsiden av øya også. Hun bader og snorkler over alt.
Vi fant noen gedigne sjøstjerner også. Veldig vakre.
Tilbake på le-siden av øya. Her er det så mye vakrere enn på vind-siden.
Selv om noen har glemt igjen stolen sin. Det er helt utrolig hvor mye merkelig man kan finne i strandkanten. Jeg tror jo ikke at denne bare har reket i land. Noen må ha satt den der.
Jutta og Leo poserer med sjøstjerne. Perfekt dandert på en palme. Slik skal det være.
Titt deg.
Så store er sjøstjernene. Og større også.
Palmen er plantet. Måtte den leve lenge og få et godt liv om bord på «Numa».

Jeg har hatt et lite eksperiment om bord. Vaskemaskin og watermaker ble satt i gang samtidig, og jeg håpet at watermakeren skulle lage minst like mye vann som vi bruker på å vaske klær. Helst litt mer. Det viste seg at produksjon og forbruk er nøyaktig like stort. Vi er fornøyd med det.

Vi ble på Green Island i noen dager. Det var avslappende og godt å være der. Dessuten var det meldt mye vind, så vi kunne likeså godt bli værende.

Michael på «Late Harvest» kom på besøk en ettermiddag. Min redningsmann fra den colombianske jungelen. Han elsker å diskutere politikk. Selv om han er flau over Trump, så nyter han å diskutere.
Dagen etter hadde Michael med seg Kathy også. De kom for å invitere oss med på søppelbrenning i land. Og for å fortelle at grønnsaksbåten er her. Jeg inviterte dem på middag om kvelden. Det er lenge siden vi har hatt middagsgjester nå.
Grønnsaksbåten kom til oss også, og vi fikk kjøpt et par flotte ananas og løk. Det blir deilig.
Dette er grønnsaksbåten. Hvis man ønsker besøk av den er det bare å henge ut fendere, så kommer den etter hvert.
Da Steinar var over på «Late Harvest» for å hjelpe til med noe elektrisk opplegg, fikk jeg besøk av Yessica som selger mulaer. Det er for- og bakstykkene på gunadamenes tradisjonelle drakter. Jeg har lenge hatt lyst på et par stykker, så dette er de jeg fikk kjøpt for totalt US$ 50,-. De skal jeg sy på putene tenkte jeg.
På kvelden kom Kathy og Michael på middag. Kylling i løkfløtesaus. Det ble veldig godt og vi hadde noen hyggelige timer sammen med disse flotte menneskene fra «Late Harvest». Og de er av den sjeldne rasen lavmælt amerikaner 🙂

Dagen etter var det nok en gang på tide å flytte på seg. Det er ikke langt mellom øyene her, så det blir aldri lange seilaser. Da vi tok opp ankeret fulgte det en kjempestor korall med. Diger. Og den har vi hengt i mens vi har vært på Green Island. Godt vi ikke har dregget, for det har jo blåst en del.

ESNASDUP

Etter en times tid hadde vi nådd målet for i dag. Esnasdup. Her måtte vi selvfølgelig også tråle oss mellom rev og andre uhumskheter.
Vel, dette er ikke en uhumskhet, men en lokal fisker. Gunaene er kunnskapsrike sjøfolk. Det må de jo være. Her er det bare hav og palmeøyer.
Her i Esnadup var det mange fra Gruppe 2 som var ankret opp. Veldig morsomt å se så mange av dem igjen. Her i San Blas seiler alle som de vil. Ingen restriksjoner. Og møtes vi, så møtes vi.
Og så kom den andre norske båten vi har sett siden Aruba. Men, det viste seg å være samme båten. «Wapiti» fra Bergen. Det var de som hjalp oss med fortøyningene på Aruba før de forsvant som spøkelser.
Helene og Andreas kom selvfølgelig om bord en liten tur og fikk en pils hver, og vi kunne prate norsk igjen. Milde måne så deilig. De skal gjennom Panamakanalen og over Stillehavet denne sesongen.

Denne kvelden hadde ble vi invitert på BOB på «Late Harvest». Altså Bring our Own Beer sundowner. De hadde invitert massevis av mennesker, så «Late Harvest» gikk nesten på felgen. Det var nok 20 mennesker om bord. Vi hadde et par hyggelige timer hos dem, før vi jollet hjem og lagde joikaboller til middag.

Besøk på ankerplassen. Disse delfinene svømte rundt en lang stund. Det syntes selvfølgelig alle var stor stas.
Det er vakkert her på Esnasdup
Vi har ingenting å klage på når vi har denne utsikten. Det er en nytelse.
Jeg prøver meg på noen nærbilder i ny og ne. Kanskje jeg får et bilde av en krokodille som alle maser om. De skal visst finnes her på øyene, men vi har aldri sett noen. Ingen andre heller som vi vet om.
«Sisu» er på vei til land for å brenne søppel.
Jeg har fått for meg at jeg vil ha fisk til middag. Da hjelper det jo ikke å ha et slapt snøre hengende ut fra akterenden. Det må pilkes tenkte jeg. Det hjalp ikke. Null fisk.

«Wapiti» har blitt mektig populære her på ankringsplassen. Det viste seg nemlig at de hadde en harddisk full av filmer fra 2017/18. Vi fikk rasket til oss harddisken først og kopierte 2 Terra Bytes med filmer. «Wapiti» kopierte våre lydbøker. Nå har vi mer enn nok underholdning for resten av turen, og vel så det.

Grønnsaksbåten har kommet. «Sisu» og en annen båt hadde ikke tid til å vente til det ble deres tur, og jollet over til dem. Det skulle de IKKE ha gjort. En båt som seiler i disse farvannene år etter år kunne fortelle dem, på åpen VHF, at de hadde vært særdeles uforskammet. Man venter til grønnsaksbåten kommer til sin båt. Terry på «Sisu» er ikke en som lar seg pelle på nesa, så han ba dem gå til en annen kanal (som resten av ankringsplassen også gikk til for å høre). Der skjelte han dem ut for å være ufine på en offentlig kallekanal. Offentlig uthenging kalte han det. Og så ble det tyst. Tror ikke de ble venner igjen. Godt det ikke var en annen Suzie Too Rally båt.
DENNE dusten har lagt seg nesten i cockpiten vår. Han har den hele og fullstendige oversikten over hva vi foretar oss. Noen har virkelig ikke respekt for privatlivets fred. Denne båten og kameraten kom i går kveld. Og kameraten har ankerlys som er helt hysteriske. Tre lys som blinker usynkront. Det er jo til å bli sprø av.
He-he. Fargen på vannet her.
Så var det på tide å si ha det bra til Esnadup. Nok en fantastisk øy.

EASTERN LEMMON CAYS

Denne gangen skulle vi til Eastern Lemmon Cays, og det er litt lenger unna. Hele 4 timer. Det viste seg at vær og føreforhold var helt perfekte. Opp kom seilene og motorene ble skrudd av. Vi fosset av gårde i 3,5 knop. Kanskje ikke så fort, men du store min så deilig det var.

Kapteinen fisker. Vi har jo fått en fisk, så hvorfor ikke en til?
Denne gangen var det en tunafisk som måtte bøte med livet. Det blir et fint måltid for Steinar og meg.
Litt større enn den forrige fisken vi fikk.

P1030001

Vi fikk kronglet oss gjennom rev og brenninger og kom til disse fantastiske øyene. Dette må nok være den vakreste plassen vi har vært hittil. Øyene heter slik som Nuinudup og Banadup. Trykk på lenken for å se filen.

Dette er Banadup, og der skal vi ha fest om et par dager. Det er «Be-Be» som arrangerer.
Fisken måtte jo sløyes og fileteres. Tunafisk er virkelig stappfulle av blod og kjøttet er rødt, som oksekjøtt. Egentlig ganske ekkelt spør du meg. Fiskekjøtt skal være hvitt eller rosa. Sånn er det med den saken.
Guffe. Men fisken ble renset og filetert og puttet i fryseren. Kanskje den blir tatt opp en dag.
Enda et deilig bilde av enda en vidunderlig vakker palmeøy.
Den første solnedgangen kunne vi nyte om bord på «Wanderlust» sammen med «Schloss Ort». Vi er de eneste som har kommet foreløpig. Jutta er virkelig et snilt menneske. De hadde nemlig fått en makrellaktig fisk på veien hit, og var villige til å bytte med vår tunafisk. Jeg var lykkelig.
Steinar har funnet frem hengekøya igjen. Den passer jo nesten helt perfekt å ha på fordekk. Der er det litt vind, men dessverre, absolutt ingen skygge.
Da lager kapteinen sin egen lille skygge. Bedre enn ingenting.
Det begynner å fylles opp på ankringsplassen.

Vi hadde hørt at i San Blas finnes det ingen restauranter, og hvis du er heldig så er du til stede når grønnsaksbåten kommer. Og den er fryktelig dyr. Og alt av pils er utsolgt over hele San Blas. Vel, grønnsaksbåten kom i dag, og den var smekkfull av godsaker. Vi kjøpte 15 gulrøtter, 10 løk, 4 paprika, 1 ananas og 4 kasser pils. Totalt US$ 100,-. Nesten 1000 kroner. Det var 20 dollar for hver av kassene med pils, og 20 dollar for grønnsakene. Akkurat det motsatte av i Norge. Der er pilsen dyr og grønnsakene billige. Vi fikk vite at grønnsaksbåten bunkrer opp på fastlandet hver onsdag, så det var derfor den var så velutstyrt. På mandager er det ikke mye igjen.

Vi måtte selvfølgelig sjekke ut fasilitetene der festen skulle avholdes. Så dette er en av restaurantene som ikke finnes. Eieren kunne by på både fisk, kylling, svin og hummer, så her er det ingenting å klage på.
Jollekai med plass til massevis av joller var det også der.
VELDIG vakkert er det også her.
Vi var flere som hadde lyst til å smake på maten her i kveld. Altså slippe å lage mat i båten, og ta oss en sundowner.
Rhonda, Samantha og Lori får seg en jenteprat.
Stedet har også sin egen hund. Den var usannsynlig merkelig. Nesten hele tiden var den ute i vannet og stirret stivt på det som eventuelt måtte befinne seg nede i vannet. Samtidig som den logret henrykt og noen ganger knurret. Hmmmmm – splittet personlighetshund.
Etter badet tok den seg et bad i sanden også. Og så ville den ha kos.
Her kan vi spille volleyball også.
Greit å få det forklart.
Vi koser oss med maten. Den var virkelig god. Og så var det helt himmelsk å slippe å lage maten selv.

Dette var et planleggingsmøte for festen i morgen. Jeg fikk i oppgave å lage et skjema der alle kunne fylle ut hva de ville ha å spise. Eieren her er ikke vant til å ha så mange gjester på en gang, og vi kommer til å bli mange. Vi ville gjerne gjøre det så lett for eieren som mulig. «Be-Be» hadde mesteparten klart. Det skal være vannleker, og vi skal lære oss å entre en jolle uten å ha stige.

Vi har også fått filmserier av «Wanderlust». Slik som Faulty Tower og Black Adder. Vi kommer til å kose oss. Det er fint å være med på et slikt rally. Det er gjerne noen som har noe, eller vet noe som du trenger. F.eks. så kom «Schloss Ort» bortom for å se på ferskvannsopplegget vårt til toalettet. De vil også ha det.

Dagen etter, ved 15 tiden var vi alle mann alle samlet på Red Roof Bar. Klare for Valentines Day Party. Vel, ikke «Q4» for Tim hadde ikke følt seg særlig bra i dag.

Først var det demonstrasjon om hvordan man enkelt tar seg opp i jolla uten stige. Elegant.

P1030061

Deretter kunne alle som ville prøve seg. Dan fra «Be-Be» var førstemann og klarte det elegant og perfekt. Ifølge «speakeren» ville eleganse og flott avslutning bli belønnet. Det kom ikke frem hva belønningen ville være. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030062

Kapteinen på «Numa» klarte også bragden til terningkast 5. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030066

Ikke alle hadde det like lett. Og det skjønner jeg godt. For man må faktisk dukke hodet under, og man får nesa smekkfull av vann. Og klaustrofobisk følelse (kan jeg tenke meg). Men Samantha klarte det litt senere. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030069

Så er det noe med disse ungdommene da. De er ganske så spenstige. Andreas fra «Wapiti» hadde ingen problemer. Trykk på lenken for å se filmen. 

Deretter var det stafett. To lag av gangen. Det var paddleboard, svømmefotgåing (i vann), svømming, trappesteg og øldrikking.

De to første lagene gjør seg klare. Andreas og Leo var lag 1, og Samantha og en jeg ikke vet hvem er (ikke Suzie Too båt) var lag 2. En skulle ro paddelboardet mens de stod med ryggen til, og en skulle fortelle hvor de skulle padle mens de holdt en pils i hånden. Uten å få vann i pilsen.
De måtte selvfølgelig runde en bøye. Samantha hadde tatt med seg vannpistol og drev ufin konkurranse ved å spyle ned konkurrentene. Ikke at laget ble straffet av den grunn. Alt er visst lov.
Deretter var det bytte av deltagere på samme lag. Nå måtte det gås/løpes med svømmeføtter i vannet. Fortsatt med den samme ølboksen det gjelder å ikke få vann i. Alle fant selvfølgelig ut at det går fortest å gå baklengs. Men det er jo ikke like morsomt å se på som når de kaver seg fremover forlengs.
Deretter var det bytte igjen, og Helene og Steve la ut på svømmetur. Med ølboksen høyt hevet.

P1030090

Kanskje ikke verdens beste film, men moro var det. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vel i land gikk stafettpinnen (ølboksen) videre, og det var trappesteg på programmet.

Steinar hadde ikke helt fått med seg at han var på det ene laget. På sisteetappen som gjaldt å drikke ølen. Som forhåpentligvis inneholdt pils og ikke saltvann. Steinars lag tapte.

Så, mens dette pågikk, tok kvelden en fryktelig vending. Plutselig var det noen som ropte at Steinar var ønsket i «Q4». Tim var dårlig og ville at Steinar skulle komme. Steinar og jeg og en lege fra «Alia Vita» kastet oss i jolla og kom oss til «Q4» så fort vi bare kunne. Heldigvis var det flere som også ble med. Alle med førstehjelpskunnskaper.

Deretter fulgte en skrekkelig time. Vi tror Tim fikk et massivt hjerteinfarkt rett etter at vi kom om bord. Vi fikk så vidt sagt hei, før man måtte i gang med hjerte/lunge redning. Jeg kunne bare prøve å hjelpe Rhonda, som var sterk gjennom det hele. Bare hun fikk noe å gjøre, så fungerte hun fint. Resten holdt på med førstehjelp. Det var både lege og sykepleiere om bord. Det var oksygen og hjertestarter. Men ingenting hjalp. Han var død etter 5-10 minutter.

Etter en times tid sa Rhonda at det var nok. Tim ville ikke bli vekket til å bli en grønnsak. Da kom selvfølgelig alle tårene. Vi var mange som var helt overflødige i båten nå, så jeg ble med Helene tilbake til Red Roof Bar og hentet tingene mine. Jeg klarte ikke å slutte å gråte, så det var bare å komme seg tilbake til «Numa». Jeg gjorde klart en av lugarene i tilfelle Rhonda ville være hos oss istedenfor hjemme i «Q4». Men hun ville ikke la Tim være alene. Hun sendte faktisk alle hjem. Den dama er tøff.

Rest in peace Tim. You were a hell of a guy and we feel priviliged to have known you.

Så kan vi snakke om sailing community. I går var det en lege på plass i løpet av 10 minutter. Samtidig kom en dame som snakker flytende spansk. I dag hjalp de da båten fra fastlandet kom for å hente Tim. Han blir fraktet til sykehuset i Panama City. Legen fortalte om dødsårsaken og tolken oversatte. Klokka 09:30 hentet vi Rhonda i «Q4» og jollet over til Red Roof Bar. Der ble det selvfølgelig enda flere klemmer og tårer. Men Rhonda fikk sitte og prate om Tim og gråte litt mer. I mellomtiden ble det bestemt at Steve fra «Wanderlust» og Rommy fra «Annalena» skal bli med Rhonda på «Q4», mens Samantha og Jutta seiler «Wanderlust». Så seiler de til Shelter Bay Marina i kveld. Da er Rhonda i nærheten av Panama City, sykehuset og den amerikanske ambassaden. Hun har hjemmet sitt og plass til eventuelle gjester som kommer for å hjelpe henne. «Wanderlust» kan deretter seile med alle de andre tilbake hit til Eastern Lemmon Cays. Dessuten er Suzie Too Gruppe 1 i Shelter Bay akkurat nå, og kan være til støtte og hjelp. Alt dette ble ordnet med i løpet av et par timer. Sailing Community er fantastisk å være en del av. Rhonda behøver ikke å bekymre seg om noe som helst.

«Q4» på vei ut av ankringsplassen. Alle vinker og blåser i horn. Så ble det enda mer tårer.
Alle vi andre samlet oss i Red Roof Bar og tok en siste drink til minne om Tim. Have a nice last journey Tim.
Det er altså så vakkert her. Så uendelig trist at det skal forbindes med Tims død.
Mange av oss spiste middag.
Det var fint å være sammen. Vi spiste og drakk og lo og gråt. Akkurat slik et gravøl skal være.
Etter et par turbulente dager kom vi på at vi kjøpte et par krabber for et par dager siden, og nå var det på tide å få spist dem. Men i dag var det vanskelig å få til noen måltider i det hele tatt. Mens vi inntok frokost kom det folk, og når vi inntok krabbene kom det folk, så det ble heller lite mat på oss i dag.
Men da kan vi jo nyte seileferdighetene til lokalbefolkningen isteden. De er virkelig flinke.
Vi kjøpte en stokk bananer av en guna-båt her om dagen. De bør vi spise fort nå.
Solnedgang over Eastern Lemmon Cays. Vakker som alltid.
Da er det selvfølgelig sundowner på Red Roof Bar. Noe jeg nektet plent å være med på denne dagen. Nå er det nok med folk. Jeg satte meg ned å så på en skrekkfilm. Av alle ting.

Vi ble på Eastern Lemmon Cays et par dager til. Måtte jo høre hvordan det hadde gått med «Wanderlust» som hadde fått dieselproblemer på turen. Hva nå det betyr. De ble i hvert fall ønsket hjertelig velkommen tilbake og takket for alt de hadde gjort for «Q4». Leo og Gerhard var nok lykkelige for å få konene sine tilbake i god behold.

Dette er faktisk klokka 6 om morgenene, og fullmånen er på vei ned. Fantastisk.
Så var det på tide å si ha det bra til Eastern Lemmon Cays. Det har vært fantastisk og fryktelig.

ISLA PORVENIR OG WICHUBHUALA

Nå måtte vi til Isla Porvenir for å sjekke inn. Det er på tide. Jeg blir fortsatt nesten skjelven av å tråkle «Numa» gjennom slike rev for å komme frem til øyene.
Det var bare en times seiling fra Lemmon Cays, og vi kastet ankeret utenfor flyplassen. Hele øya er egentlig en flyplass, beregnet på små fly som kan ta opp til 8 passasjerer.
Immigration holder til i denne bygningen. Veldig rent og pent over alt. Først måtte vi inn på ett kontor og betale US$ 60,- for oppholdstillatelsen. Den går til Guna samfunnet (tror vi). Deretter måtte vi til Port Officer som måtte sende dataene våre til fastlandet, så vi fikk en times tid vi kunne tilbringe på øya.
Utenfor stod guna damer og solgte mulaer. Og denne gangen fikk jeg endelig tatt et bilde av dem. De bruker et par måneder på å sy en slik mula, og jeg er mektig imponert over håndarbeidet.
«Schloss Ort» er her sammen med oss, og Nestor som har oversatt for oss på kontoret, tok oss med over flystripa til et hotellområde.
Dette er Nestor og hotell Porvenir. Det var en bar/restaurant/butikk der vi kunne få kjøpe noe å drikke mens vi ventet på papirene våre. Nestor fikk selvfølgelig også en pils.
På under en time var alt klart i Guna General Congress. Langt under den tiden vi har hørt skrekkhistorier om. I grunnen så er alle skrekkhistoriene vi har hørt blitt gjort til skamme.
Leo og Jutta er inne og får papirene sine. Og en liten pepp-talk av offiseren. Vi skulle egentlig ha cruising permit før vi fikk oppholdstillatelse. Men siden han var en slik hyggelig fyr skulle vi få tillatelsen. Vi har 3 dager på oss til å skaffe en cruising permit. Den venter jo på oss i Shelter Bay, noe vi ikke fortalte den strenge offiseren.
Vi tauer på Nestor. Vi skal nemlig på eventyr på naboøya. Vel, vi skal skaffe oss SIM kort, og det kan Nestor ordne på Wichubhuala (for et navn). Han syntes det var stor stas å bli tauet, og det synes visst alle andre vi møtte også. De hoiet og lo og vinket.
Kapteinen kjørte så forsiktig han kunne, men det gikk litt fort i svingene enkelte ganger. Nestor lenset kanoen nesten hele veien.
Nestor ville ta oss med på omvisning på øya med en gang. Men ingen av oss hadde spist noe i dag, så vi gikk på restaurant i stedet. Vi fikk servert nydelig kylling av damer i tradisjonelle klær. Mens vi ventet på maten kjøpte Nestor SIM kort for oss. Det er kvinnene her i Guna Yala som håndterer alt av økonomi, som jeg har sagt tidligere. Han henvendte seg også hele tiden til Jutta eller meg. En merkelig opplevelse.
Steinar, Nestor og Jutta er snart klare for tur rundt øya.
Først viste han oss kongresshallen. Alle Guna landsbyer har en slik. Her holder høvdingen eller deres åndelige leder taler. Hele landsbyen møter opp på slike tilstelninger, og vi har forstått at de kan være ganske kjedelige. Det er bare lederne som har lov til å ligge i hengekøyene.
Så viste han oss stolt skolen. Her kan barna gå til de er 10 år gamle, men så må de ta båten til fastlandet. Hver dag.
Vi vandrer gatelangs. Det finnes ikke biler. Ikke har vi sett sykler heller. Og alt er like rent og pent som det har vært i de andre guna landsbyene vi har vært. Utenom Nargana, og der hadde de jo valgt å ikke leve tradisjonelt guna-liv.
Et tradisjonelt hus. Det ser ikke særlig solid ut, og området blir jo hjemsøkt av orkaner. Kanskje det ikke er så vanskelig å bygge opp igjen heller.
Vi går gjennom en nydelig hage.
Og kommer frem til det som denne landsbyen driver med. De fanger hummer for levering i Panama City. Her blir de oppbevart. Kanskje ikke så lett å se, men de var kjempedigre.

Etter hvert virket det som om Nestor ble mer og mer stresset. Det var en grunn til det. De skulle ha en stor fest med hele landsbyen i kveld, for å feire datteren hans som ble 14 år i går. Alle kvinner som blir 14 år feires med en storstilt fest. Han sa ikke noe om guttene. Så vi betalte han 20 dollar for bryet og jollet tilbake til båtene våre.

Ha det bra Wichubhuala. Det var morsomt å oppleve deg.
Ha det bra «Schloss Ort». Dere ser vi igjen ganske snart tenker jeg.

WEST HOLANDES CAYS (Acuakargana)

Utenfor flyplassen på Porvenir er det ikke særlig hyggelig å ligge, så vi heiste ankeret og hadde til hensikt å sette kursen mot West Holandes Cays. Jeg må si hadde til hensikt, selv om det ble sluttresultatet, men før jeg hadde fått ankeret helt opp sluttet både fjernkontrollen og fotbryteren til ankeret å virke. Heldigvis var det kommet såpass langt opp at vi unngikk å sette oss fast i revene på vei ut av havnen.

Vel utenfor faresonen viste kapteinen nok en gang hvilken tusenkunstner han er. Fotbryteren hadde hengt seg opp, slik at sikringen gikk hele tiden. Da virker heller ikke fjernkontrollen. Kjettingen hadde også krøllet seg inni ankervinsjen. Ledningen til fotpedalen ble kuttet og kjettingen korrigert og ankeret kom helt opp. Håper det fortsetter å virke, for å ikke ha anker som virker her i San Blas er det samme som å måtte reise herfra.

Ankeret oppførte seg eksemplarisk da vi kom frem til West Holandes Cays og kastet ankeret utenfor Acuakargana. Det er to øyer (som vi kunne se), og utenfor denne (Waisaladup) ligger det en del båter. Til og med en charterbåt (som ikke er tillatt i San Blas).
Der «Numa» kastet ankeret er det bare Steinar og meg. Vidunderlige stillhet. Det er første gang på hele denne turen at vi ligger alene på en ankringsplass.

«Be-Be» ligger for anker utenfor Waisaladup og inviterte oss på veldig sen sundowner. Vi hadde jo spist middag, og solen var gått ned for lenge siden. Men Dan og Lori er kjempehyggelige mennesker, så vi jollet over og tok en drink.

Morgenen etter var det morsomt å sitte på fordekk og se på joller som kom og gikk på revet. En av charterbåtene har sikkert 15 personer om bord og det er en vanlig seilbåt. Jolla har vel plass til max 6 personer, og der stuer de sammen 8-9 personer. Den går på felgen kan du si. Den fikk også motorstopp. Så det var stor underholdning til morgenkaffen.
Det har fortsatt ikke kommet noen andre båter rundt her hvor vi ligger, så da benytter kapteinen sjansen til å ha litt privatliv. Når ikke admiralinnen går rundt og fotograferer da.
Vi ble på denne øya et par dager. Det var så vidunderlig stille. Utenom når en av charter båtene spilte psykedelisk musikk da. Merkelig.

Men så var det slutt på freden. Vi ble kalt opp av «Innamorata». Carol er nesten ferdig med å sy skyddet vi bestilt av henne. Mot regnet. Som kommer en gang i blant. Så nå trengte hun «Numa» for å gjøre de siste justeringene.

EAST HOLANDES CAYS

Og du snakker om å bli lurt. Vi heiste jo ankeret og satte kursen for East Holandes Cays. Hele 30 minutter unna. Man kan jo bli utslitt av mindre. Vi var klare for å kaste ankeret ved siden av «Innamorata», da Steve kom jollende. De hadde i grunnen invitert til fest i «Numa» i kveld fikk vi beskjed om, for Tom i «Honey Ryder» har bursdag. Og det er så mye insekter på stranden, og så er det så hyggelig å være om bord i «Numa», og så har vi så stor plass osv. osv. osv. Om det var OK da? Selvfølgelig sier vi ikke nei til slikt, men det kom litt brått på. Og det hadde vært fint om vi kunne ankre opp litt borte ved de andre, for da ble det ikke så langt å jolle. Du snakker om å ville ha det servert på et fat.

Men vi gjorde som vi fikk beskjed om. Vi fikk ankret opp og gjort rent båten i hui og hast. Det må jo se rent og pent ut når vi får gjester.

Dtte er synderne. Carol og Steve fra «Innamorata». Steve prøver selvfølgelig å legge skylden på Carol. Det gjør han bestandig.
De første som kom om bord var folket fra «Fiesta». En NORSK båt. Kjempemorsomt. De ligger ankret opp rett rundt hjørnet her. Det er Victoria, Joakim, Fredrik og to til jeg ikke husker navnet på.
Det ble etter hvert trangt om jolleplassen.
Det begynner å fylles opp.
Jeff fra «Canapesia» underholder damene inne. Sharon, Frances, Sabrina og Diane.
Stemningen blir høyere og høyere.

P1030237

Det ble selvfølgelig musikk også. Stuart (Stu) og Stepanie (Steph) fra «Matador» sørget for god musikk. Sabrina hadde med  massevis av rytmeinstrument som alle kunne spille på. Tom hadde også med bongo trommene sine. De er han en virtouse på. Denne damen som danser har jeg ingen anelse om hvem her. Sabrina synes så synd på dem, så hun inviterte de også. Og denne damen sølte ut massevis av vår gode vin. Ikke bra, eller populært. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030239

Mer musikk. Dette må vel være irske folketoner eller noe slikt. Trykk på lenken for å se filmen. 

To lykkelige damer langt utpå kvelden. Diane og jeg.

P1030246

Jeff bidrar med et sangnummer. Jeg tror det er det femte eller sjette denne kvelden. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030248

Så når han først har fått scenen for seg selv, så er det vanskelig å få han til å stoppe. Da får han heller bare holder på til han ikke har noe mer stemme igjen. Trykk på lenken for å se filmen. 

Festen var veldig vellykket, og jeg tror Tom var fornøyd med bursdagen sin. Alle hadde med seg litt å bite i og det de skulle drikke. Det er en veldig god ordning synes jeg. Særlig nå når det nærmer seg 4 uker i San Blas og alle begynner å gå tomme for alt mulig.

Dette er alt som var av oppvask etter en stor fest.
Godt å ha vakre Nuinudup å hvile øynene på dagen derpå.
Kan ikke klage på fargen på vannet her heller. Jolle på besøk storkoser seg.
Jolla er «Innamorata» sin. Carol har kommet for å ta de siste målene på regnskyddet vårt. Som vi trodde hun skulle gjøre i går. Men som heller hadde invitert til fest i «Numa». Ikke drikker hun alkohol heller, så hun var frisk som en fisk. Og tidlig ute. Makan.
Hun har til og med en gigasal symaskin. Den kan hun sy seil og alt mulig med. Alt ble gjort på en eneste dag. Det eneste som gjenstår nå er å sette det på plass. Det gjøres i morgen. Fantastisk jobba.
Noen ganger kan det være lurt å være tidlig oppe. Dårlig bilde. Men det er en delfin som hadde oppvisning på morgenkvisten. Veldig morsomt å se på.
Det har kommet enda en norsk båt. «2K» med Kaia og Kjell om bord. De skal gjennom Panama kanalen om et par måneder. De kom jollende bort og fikk seg en prat og en pils. De er fra Stavanger og har også en kamerat om bord. Som også heter Kjell.
Gutta boys ordner med de siste justeringene og knappene og hempene til regnskyddet. Og det ser ut som om de synes det er veldig morsomt.

Kjell og Kaia inviterte oss også på norske PANNEKAKER om bord i «2K». Fantastisk. Vi koste oss glugg i hjel og kunne velge mellom syltetøy, sukker eller bacon. Første gang jeg har smakt pannekaker med bacon, men det var faktisk ganske så godt. Så er det smått utrolig at dagen før vi skal reise videre, så er det 4 norske båter på ankringsplassen. «Numa», «2K», «Wapiti» og «Fiesta». Alle utenom oss skal gjennom kanalen denne sesongen.

Men alt tar slutt en gang. Også vår tid i San Blas – Guna Yala.

Etter det hektiske bylivet i Colombia, har San Blas øyene gitt oss fred og ro i sjelen. Det finnes ingen hurtiggående båter, ingen partybåter, ingen vann scootere. Det er faktisk ingenting som ødelegger freden her. Til og med ikke elektrisk lys om natten. Stjernehimmelen er fantastisk. Jeg håper Tim syntes at dette var det perfekte stedet å forlate livet, selv om vi som er igjen kunne tenke oss at han hadde ventet veldig mange år til.

Nå setter vi kursen for Panama og er klare for nye eventyr.

FORTSETTELSE FØLGER.

21.01. – 25.01.2019 COLOMBIA – SAN BERNANDINO OG ISLA FUERTE

Klokka 11:15 hadde vi lagt Isla del Rosario bak oss. Etter litt vanskeligheter kom også Blue Water Runner seilet opp og vi fikk en fantastisk seilas.

P1020263

Vi gjorde mellom 7 og 8 knop på lett vind. Jeg vet, det er ikke en regatta vi er med på, men faktisk tok vi igjen alle de andre utenom «Canapesia». Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi er glade for at «Be-Be» besluttet å bli med sørover.
«Annalena» fliser også avgårde.

Da vi var nesten fremme var det på tide å ta ned seilet. Det var IKKE vellykket. Furleren hadde gått i stykker. Det er altså den snurredingsen som trekker seilet inn og ut med evighetstauet. Vi hadde nok satt seilet for høyt. Det ble altså et svare spetakkel. Å få inn et 180 kvm stort seil, som ikke vil inn er veldig vanskelig. Steinar måtte ta det helt ned. Det betyr jo at vinden blåser det hit og dit OG ned i vannet. Jeg satt i styreposisjonen og utførte ordre. «Slipp skjøter», «start motorer», «revers», «forover». Seilet kom velberget ned (og opp av vannet), og ble stappet ned i lockeren forut. Det er fantastisk å ha en kaptein som bestandig (nesten) beholder roen.

Klokka 14:30 hadde vi kastet ankeret ved siden av «Canapesia». I disse idylliske omgivelsene. San Bernandino er også en øygruppe, og vi ankret opp utenfor øya Tintipan.
Kapteinen tar ansvar og snorkler ut for å se at ankeret sitter som det skal. Og det gjør det jo. Bestandig.
Nydelige omgivelser vi har ankret i her også. Det kjennes godt ut å vite at det er lenge til vi skal ligge i en marina igjen.
Lurer på om dette er en slags resort. Men vi kan ikke se noen mennesker der.

Vi var slitne etter den usannsynlig lange seilturen. Hele 3 timer eller noe. Så vi måtte ha en siesta. Da jeg våknet fant jeg kapteinen snorkende i cockpit, og kystvakta på vei inn.

Så ble vi bordet av kystvakta for første gang. Nå vet vi jo hva det gjelder, så det var overhodet ikke noe å være redd for. (Ikke så mye ihvertfall).
Offiseren som kom om bord var høfligheten selv. Han ville se pass, papirene fra utsjekking i Cartagena og skipspapirene. Det var gjort på 5 minutter og så kjørte de over til neste båt. De hadde selvfølgelig fått beskjed om at vi skulle komme. Så nå sjekket de at alle var på plass.

«Pisces» foreslo at vi skulle ha en sundowner til en forandring. Her hvor vi ligger nå er det forbudt å gå i land for alt er privat. Da er det jo egentlig litt rart at «Suzie Too» har funnet frem til denne plassen som passende.

Selvfølgelig finner vi bestandig en løsning. Vi bandt alle jollene sammen og forankret oss i en begredelig brygge. Det er som sagt ikke å gå i land. En brygge er jo ikke på land.
Dan og Lori på «Be-Be» på vei til møtestedet.
Selvfølgelig hadde vi en kjempehyggelig sundowner. Den første i joller bundet sammen.
Selvfølgelig klarte vi å drikke solen denne gangen også til en fantastisk solnedgang. Ikke noe grønt glimt da.
Vi kosær vårs. Det er Jeff på «Canapasia» sin bursdag i dag. Vi sang bursdagssangen for han. Jeg tror ikke at noen av oss kan synge, for det hørtes helt skrekkelig ut. Og vakte masse latter så klart.
En gang til – solnedgang. Det tok lang tid å drikke solen ned i dag

Dagen etter våknet Steinar med vondt i det ene øret. Da var det frem med medisinkofferten og finne frem penicillin. Noen ganger er den intelligente mannen jeg er gift med merkelig uintelligent. Han tok nemlig med seg det verkende øret sitt ned i vannet og skrapet skrog i over en time. Det betyr at øret var fullt av vann veldig lenge. Vi får håpe det går bra.

På ettermiddagen var det tid for utflukt. Dan og Lori på vei til øya Santa Cruz.
Og dette er hele øya. Den er helt enestående og er berømt for å være øya med verdens høyeste innbyggertall. 1.247 mennesker bor i til sammen 90 hus og hver eneste lille millimeter av øya er bebygd.
Øya er visst bygd av lokale fiskere og fundamentert på konkylier og skallet fra andre sjødyr. Øya har vært bebodd i 350 år. Helt utrolig. Men vakker er den altså ikke.
Vi la til ved fergekaia og der ventet en selvutnevnt «guide» på oss. Han tok 8.000 Pesos pr.person og vi bet selvfølgelig på kroken. Vi hadde jo akkurat stått og sett på akvariet på brygga, og han hadde forklart oss om fiskene. Det er laget kun for turister og inneholder fisk som ikke kan spises. Som f.eks. nursing sharks og månefisk. Skilpadder kan man selvfølgelig spise, men de er fredet.
Noen småunger er ute og padler kano.
Vår guide Juan tok oss rundt hele øya på en time. Den har både skole, kirke og flere butikker.
Vi vandrer gatelangs og tar inn inntrykk av en verden som i hvert fall jeg aldri har sett før. Fascinerende. Men det føles litt som om vi er kikkere. Det er jo samfunnet deres som er selve turistattraksjonen.
De livnærer seg selvfølgelig som fiskere her. Bodene ser ut til å være bygget av rekved, og det betyr vel at de som bor her bruker ressursene som er tilgjengelige.
Steinar og Gerhard har besøkt kirken. De er katolske her og veldig religiøse.
Vi fikk oss til og med en pils i sola. Den kostet 5.000 Pesos og Steinar fikk ikke igjen vekslepengene sine. Heldigvis betalte han med en 20.000 seddel og ikke 50.000. Vi må jo bidra litt til lokalsamfunnet.
Ungene leker lykkelige i sølevannet i gatene. Det er vann fra vaskeriet. Ikke noen PC’er og iPad her nei.
Di og jeg venter på at jolla skal ta oss tilbake til båtene våre.

P1020353

Jeg sa til Steinar etter utflukten til Santa Cruz, at byen så ut som en film fra etter ødeleggelsen av jorda. Bare at folk var vakrere og penere kledd.

Det ble ikke lange oppholdet på San Bernandino. Vi ble nemlig kalt opp av de som allerede er på Isla Fuerte med beskjed om at det var MYE finere der. Det er mulig å bruke kredittkort, det er internett, vi kan gå i land, OG det er barer og restauranter. Da var jo ikke vi vanskelig å overtale, så vi heiste ankeret og seilte de 32 nautiske milene til Isla Fuerte. Kapteinen har fortsatt vondt i øret, så han knasker smertestillende og sov nesten hele veien.

Heldigvis klarte «Canapesia» å komme seg velberget ut av denne situasjonen. Denne gangen var det deres tur til å få seilet i vannet.
Vi kastet ankeret sammen med de andre utenfor Puerto Limón, og fikk nesten umiddelbart besøk av kystvakta. Veldig hyggelige og engelsktalende. De fortalte at de var her for å passe på oss. Også veldig hyggelig. Men nå vet vi jo det. At de passer på oss mener jeg. «Innamorata» kom også jollende og sa at vi måtte komme oss inn på stranden for en sundowner. Ta med egen pils. Det passet oss bra siden vi ikke har noen colombianske penger igjen. Vi skulle jo direkte til San Blas egentlig.

Det er ingen jollekai her, så vi måtte dra jolla opp på stranden. Noe det er veldig lenge siden vi har gjort. En hyggelig fyr kom og hjalp oss og vi ble veldig usikre på om han forventet tips. Men siden vi ikke har noen penger, så var jo ikke valget så vanskelig. Det ble ikke noe tips.

På en bar langs stranden fant vi gjengen. Vi synes det er litt rart å drikke medbrakt pils på en bar, så vi lånte litt penger av «Canapesia» så vi kunne kjøpe en. Etter hvert ga vi blaffen i det og drakk våre egne og betalte «Canapesia» tilbake i pils.
Det ble som det pleier. Masse hyggelig prat mens vi drakk solen ned.
Mange lokale folk var også på stranden og nøt livet vil jeg tro.

Dagen etter jollet vi i land igjen på leting etter internett. Det er ikke spesielt enkelt å få landet jolla på stranden. Vi må liksom ri på bølgene inn og hoppe ut akkurat når vannet er lavt nok og forte oss i land. Ellers blir vi dratt ut igjen. Men selvfølgelig mestrer vi det.

Kapteinen ruslet bortover stranden. Kjekt med ryggsekk hvis vi kanskje finner noe å kjøpe, uten penger.
Vi fant «Sisu», «Mora» og «Honey Ryder» på en bar langs med stranden. De skulle spise lokal fisk, og de pekte ut veien til internett og restauranten der vi kan betale med kort.
Det er virkelig pent her i denne byen.
Vel, alt er kanskje ikke like pent over alt men veldig mye bedre enn i Santa Cruz
Den lokale fergen. Passasjerene må faktisk vasse ut. Spesielt.
Da vi endelig fant frem til «Hostel Playita» fant vi «Pisces» og «Q4» som spiste lunsj. Veien til Playita er godt skiltet, men det klarte vi ikke å lese visstnok. For vi klarte å gå feil i denne lille byen. Godt gjort.
Lunsj ville vi også ha, selv om kjøkkenet kanskje kunne se litt lugubert ut. Men det var faktisk rent og pent.
Hostel Playita er veldig vakkert. Det er et sted for surfere og backpackere.
Etter hvert kom det flere og flere seilere. Vi må jo benytte anledningen når vi får tilgang på internett. Diane og Steve koser seg med en pils i baren.

På veien tilbake til jollene våre møtte vi denne morsomme papegøyen. Den pratet og pludret og skravlet. Da vi begynte å le av den, lo den hjertelig tilbake. Det fikk oss jo til å le enda mer. Herlig liten krabat.

Denne gangen var det ikke så enkelt å komme seg opp i jolla. Vi bommet på bølgen som gikk ut og ble kliss våte begge to. Men etter at vi hadde tørket oss kunne vi sette oss ned akterut og nyte den deiligste tiden på døgnet. Solnedgangen. Og ikke noen sundowner i dag.

Så var det avreise dag igjen. Vi reiste ikke før på ettermiddagen, så på formiddagen reiste vi i land igjen. Ble kvitt søppel og den siste krampaktige turen inn på internett. Det gjorde mer eller mindre alle de andre også.

En av gjestehyttene på «Hostel Playita».
Skjeggete trær hadde de også.
Dusjene. Man kan ikke være for storforlangende. Det gjør ingenting om det ikke er varmt og kaldt vann. Det er så varmt allikevel at varmtvannstanken hadde vært totalt bortkastet.
Når det er så store forhold må man jo ha veiskilt.
Surferne kommer i land etter en lang dag på sjøen.
Jutta koser seg i hengekøya, med internett. Jutta simpelthen elsker hengekøyer. Og å snorkle.

Og her kommer veien vi måtte gå for å komme til Playita. Vi begynner bakfra.

Film – 20190125_140854.mp4

 

Vi gikk jo feil første gangen vi skulle finne frem. Men for en liten Edens Hage vi kom frem til.

På stranden ligger litt av et oppussingsprosjekt.

Så var vår tid i Colombia slutt for denne gangen. Neste gang vi er i Colombia er når vi kommer til San Andres og Providencia y Santa Clarita utenfor Nicaragua.

Nå setter vi kurs for San Blas øyene. Eller Guna Yala som indianerne der kaller øyene. Vi føler oss litt usikre, for det verserer så masse forskjellig informasjon. Ifølge reglene må vi ha Cruising Permit før vi kan dra til immigration. Cruising Permit får vi når vi kommer til Shelter Bay i Panama om en måneds tid, men vi må jo sjekke inn i landet. Ja, ja, vi får ta det som det kommer.

Kystvakta var som vanlig på plass og takket for besøket og ønsket oss velkommen tilbake.

Jeg kunne godt tenke meg å komme tilbake til Colombia. Det er et land med masse historie, vakker natur, varme smilende mennesker, musikk og dans, lyder, lukter, sol, varme, regn, vind, vindstille. Colombia har alt. Og så er det jo så billig der. Kan anbefales på det varmeste. Så det er med litt klump i halsen vi heiser ankeret og reiser. Det har vært en opplevelse av de store.

FORTSETTELSE FØLGER

03.01. – 21.01.2019 COLOMBIA – ISLAS DEL ROSARIO OG CARTAGENA DE INDIAS

Værmeldingen hadde fortalt oss at vi kom til å få en behagelig tur til Puerto Valero som bare er et stopp på veien. Slik at vi slipper nattseilas. Værmeldingen hadde feil gitt. Nesten som vanlig må jeg si. Bølgene på 2,5 – 3 meter kom fra siden eller litt aktenfor tvers, noe «Numa» ikke er så begeistret for. Vi så også vindkast på 40 knop. Både jeg i cockpit og kapteinen i styreposisjonen ble søkkvåte av bråttsjø som kastet seg inn i båten. Tror det er første gangen jeg har opplevd. Jeg fant frem redningsvester til oss begge. Godt å være på den sikre siden. Vi seilte fort da. Kapteinen hoiet at vi hadde 12 knop. Altså på en surf. Men morsomt var det. Vi hadde bare forseilet oppe.

Litt vanskelig å ta bilde og få inntrykk av hvor store bølgene var
Aloe veraen kommer nok ikke til å overleve her i båten. I dag ble den dynket i saltvann.
Pilslageret vårt klarte heller ikke å holde seg på beina. Totalt kaos i Ole Martins lugar.
Da vi nærmet oss Puerto Valero Barranquilla ble vannet brunt og ikke særlig lekkert. Det skyldes at elven Magdalena, Colombias største elv, renner ut her og blander seg med havet.
I innseilingen til ankringsplassen var det selvfølgelig fiskere. De la også ut nett på kvelden, så det blir spennende om vi kommer ut i morgen. «Q4» var ganske bekymret.
Mange steder i verden har de fortsatt med markeringer fra krigens dager. Så også her. «Red right return». Altså skal vi ha de røde bøyene på styrbord side når vi går inn til en havn/ankringsplass. Motsatt av i Norge.
«Be-Be» i solnedgangen.

Vi hadde en deilig kveld og natt i Puerto Valero. Til ankers for første gang på en evighet synes vi, og ingen vind. Det ble hjemmelaget middag, et glass vin og en hyggelig prat. Men vi satt å gapte allerede klokka 20, så da var det natta. Vi skal tidlig i gang i morgen.

Klokka 06:30 neste morgen var ankeret heist og vi var på full fart mot Isla Grande i øygruppen Islas del Rosario utenfor Cartagena.

Kapteinen styrer skuta trygt gjennom fiskegarn, grunner og bøyer. I soloppgangen.
«Innamorata II» fliser avgårde.

Vi seilte hele veien til Islas del Rosario med alle de andre båtene. Noen ganger ble det VELDIG tett, og det liker jeg ikke. Og når kapteinen setter kursen rett i fleisen på «Canapesia» kan han overta vakta selv. Noe han gjorde og avklarte situasjonen mesterlig.

«Q4» er den andre katamaranen i Gruppe 2 og ligger til stadighet rett i hæla på oss.

P1010721

Vi seiler forbi Cartagena. Det blir spennende å komme tilbake hit. Trykk på lenken for å se filmen. 

Når sjøen er så rolig som den var på denne seilasen får jeg også gjort ting om bord. Som for eksempel å lage lunsj. Dobbeltdekker som vi kaller det. Stekt brød med ost i mellom og egg på toppen. Nam-nam.
Ved 17 tiden var vi fremme på Isla Grande og forsøkte å slenge ankeret ved siden av «J Squared». En kjenning fra Curacao. Men sjakkelen på ankeret hadde vridd seg, så ankeret lå med kroken opp. Lite smart. Til slutt fikk vi hjelp av «J Squared» og fikk vridd sjakkelen på plass. To minutter etterpå lå vi trygt forankret. Herlig med litt hjelp i ny og ne.
«J Squared» er med i Gruppe 1 i rallyet. De vil kose seg her litt etter en lang stund i Cartagena.
Vi trodde kanskje det var en tilstelning i land eller noe, men det er visst vanskelig å komme i land her på Isla Grande. Så vi koste oss om bord i «Numa», spiste hjemmelaget middag og nøt solnedgangen.

Klokka 21 kom den allestedsnærværende kystvakta seilende forbi og ønsket oss god natt. Hyggelige folk.

Av en eller annen merkelig grunn var Steinar opp grytidlig morgenen etter. Det var ikke jeg. Sola stod rett inn i cockpit, men det var et lite problem i forhold til hva den hyperaktive kapteinen holdt med på med på morgenkvisten. Å nyte kaffe og nyheter kunne jeg bare glemme. Først var det SSB radio møte klokka 07:30 på OCC rally. Et helsikkes spetakkel så tidlig på morgenen. Samtidig holdt han på med et prosjekt for å kommunisere på telefon med solcellepanelene????? Hva den mannen finner på. Klokk 07:45 kom Fredrik fra «Bushpoint» padlende på et paddelboard og mens han hang på skutesiden kom Jeff fra «J Squared» svømmende. De hadde begge mye å fortelle om Cartagena. Både positivt og negativt. Så begynte VHF møtet for «Suzie Too Rally» klokka 08:15 der folk har helt usannsynlig mye de skulle ha sagt. Men endelig, rett før klokka 9 kunne jeg kose meg med kaffe og nyheter i forholdsvis rolige omgivelser.

«Suzie Too» har fortsatt ikke reist videre og Suzanne har inviter Gruppe 2 om bord til dem for et informasjonsmøte.
Vi møtte selvfølgelig opp mannsterke.
Det skal sies at vi var ganske lei etter en liten stund. Suzanne og mannen hennes David har mye de skal ha sagt. I munnen på hverandre. De overleverte massevis av informasjon som sikkert er relevant. Informasjon som vi i Gruppe 2 ikke satte så veldig pris på, var at Suzanne synes det er skikkelig slitsomt å ha to grupper. Det skulle de ALDRI gjøre noe mer. Og takk for det. Etter et par timer var det endelig ferdig og vi kunne dra tilbake til «Numa».
Og gjøre dette. For første gang på så lenge jeg kan huske var det endelig tid for en deilig svømmetur i krystallklart vann. Vel, hvis vi ser bort fra det grisekalde badet i Santa Marta 😊
Etter en liten stund kom Jeff og Julie fra «J Squared» svømmende. Julie driver visst og trimmer Jeff. Men de kom ikke lenger enn til oss. Her kom de om bord og fikk et glass vann og litt pomelo. Merkelig folk, de ville ikke ha en iskald pils. De er, som alle vi møter, veldig hyggelige folk. I kategorien amerikanere som prater høyt og mye. Morsomme og underholdende.
På ettermiddagen hadde «Suzie Too» invitert til sundowner på Bora-Bora. En resort i bukta ved siden av der hvor vi er ankret opp.
Det var jo litt merkelig å bli møtte av massevis av ansatte som jublet, klappet og ønsket oss velkommen. De hjelp oss i land og geleidet oss opp til fasilitetene.
Og dette her var jo enda merkeligere. Hvert «bord» var en SENG. Med laken og puter og det hele. Vi kunne til og med trekke for gardinene. Hvis vi skulle gjøre «private» ting tenkte jeg. Så alle måtte velge seg en seng så kelnerne visste hva de skulle sette på regningen. Merkelig.
Det føltes veldig rart å skulle sitte to stykker i hver seng og se på solnedgangen. Og enda merkeligere hvis jeg skulle krype til køys med f.eks. Rhonda og Tim 🙂
Selv om utsikten var så å si perfekt.
Det endte selvfølgelig med at vi seilere minglet rundt mellom sengene. Til kelnernes store fortvilelse. Da hadde de jo ikke noe «bord» å servere ved, og sette regningen på. Vi gikk til baren og kjøpte våre egne drinker, for vi husket jo ikke «bordnummeret» vårt.
Kapteinen har vært og hentet pils selv.
Dessverre er kameraet mitt av heller dårlig kvalitet, så kveldsbilder er vanskelig. Men flere av Gruppe 1 båtene er fortsatt her, så vi hadde en hyggelig kveld sammen med Fredrik på «Bushpoint» og hans svoger og svigerinne. Jeanette kunne ikke komme for hun har fått influensa. Godt å få praktisert svorsken igjen.

Dagen etter var en stille og rolig dag. Vel, jeg fikk endelig ut fingeren og gjort rent båten. Ikke noe storrengjøring men nå kan vi i hvert fall se ut av vinduene. Steinar var på «floating» en liten stund. Det går ut på å binde sammen joller og andre flytende ting som kajakker og paddleboards, og så bare flyte med strømmen. Man har selvfølgelig med seg det man måtte ønske av drikkevarer. Og paraplyer og parasoller. Det er strålende sol hver eneste dag nå.

Kystvakta er til stede med et skikkelig krigsskip. Det ligger midt i blant alle seilbåtene.
De kommer også i sine små speed-båter og hilser på og hører hvordan vi har det. Fantastisk hvordan de passer på oss. Ifølge Suzanne på «Suzie Too» er det et spesielt privilegium vi som deltagere i rallyet får. Colombia vil IKKE at det skal skje noe negativt med oss. De vil BARE se positive ting på Facebook. Og det får de.
Etter bare et par dager var det på tide å heise ankeret igjen og sette kursen mot Cartagena. Det har vært et deilig avbrekk mellom to storbyer. Og dette landstedet skulle jeg ikke ha sagt nei til.
Enkelte trenger ikke en stor seilbåt for å komme seg frem.

Armada Nacional var selvfølgelig til stede da vi heiste ankeret klokka 09 og så til at alle kom seg vel av gårde.

Vi måtte komme inn som en gruppe for vi må krysse leden der alle de digre båtene kommer inn til Cartagena. Port Control stopper den trafikken for oss. Da vi kom til leden kalte Sabrine på «Honey Ryder» opp Port Control og «Canapesia» påtok seg oppgaven med å lede oss inn. Langs de grønne markørene.
Denne digre båten er et eksempel på hva som blir stoppet for at vi skal komme velberget over leden. Vi vil ikke sloss med slike kolosser om forkjørsretten.
Jaggu meg så var ikke kystvakta her også. For å ønske oss velkommen.

Fra innseilingen til Cartagena.

Det var en seilas på omtrent 5 nautiske mil fra leden og frem til ankringsplassen vår. På veien ble vi alle kalt opp av Port Control, og måtte nok en gang stave navnet på båten (ikke vanskelig i vårt tilfelle) og fortelle hvor mange vi var om bord. Vi fikk ankomstnummer 0022.

Ved 13 tiden kastet vi ankeret utenfor Club de Pesca i gamlebyen. Ifølge «Suzie Too» er det en skikkelig high end marina. Hvorfor overrasker ikke det oss. De driver jo bare med luksus.

«Lulu» har funnet seg en god ankringsplass.
Så kom selvfølgelig kystvakta og så til at vi alle var på plass og hadde det komfortabelt.

Steinar og jeg var så sultne at jolla kom på vannet i lynfart. I en slik «High End» marina måtte det jo være en restaurant fant vi ut. Og det var det. Med deilig mat. Men vi fikk ikke spise sammen med de som hørte til i marinaen. Det fikk vi høre av en heller overlegen kelner.

Vi måtte sitte ved bardisken å spise. Men det gjør jo ingenting. Maten var like god for det. Den var faktisk kjempegod og gled ned på høykant.

Marinaen har åpnet dørene for oss som er med i rallyet. Ellers er dette en privat marina. Så veldig posh og flott vil jeg vel heller ikke kalle den. Men kjekt å ha en jollekai da.

Marinaen hadde invitert til velkomstparty den samme kvelden som vi kom. Vi fikk servert velkomstdrink og deilige tapas.

Ken og Grace koser seg med tapas. OCC representanten kom også og holdt en fin tale og fortalte oss litt om Cartagena.
Den allestedsnærværende kystvakta kom også og presenterte seg.
Veldig hyggelige folk som bare vil oss vel. Selv om det føles litt rart å bli passet så veldig godt på.

Tapas er jo ikke veldig mye mat for sultne sjeler, så ved 19 tiden begynte vi å vri oss i stolene. Vi var klare for mer mat. Noen ville gå til gamlebyen allerede denne kvelden, mens andre ville vente til det var lyst i morgen. I hvert fall så viste Rik på «Incentiv» oss veien til en Food Court. 10 minutter å få fra marinaen.

Plassen er organisert med en masse utsalgssteder av forskjellig junkfood rundt en plass der det er satt ut masse bord og stoler.

Leo gleder seg til mat.
Ralph på «Mora» har fått pizzaen sin mens Stephanie og Greg på «Lulu» fortsatt venter på sin mat.

Vi fikk masse mat og masse pils for en billig penge på denne plassen. En lokal pils koster 5.000 Pesos og det er ca. kr. 13,-. Jeg kjøpte en haug med tortillas og ost som jeg absolutt ikke hadde sjans til å spise opp. Den kostet 10.000 Pesos. Ca. 28,- kroner. Det er veldig billig synes vi.

Ved 20:30 tiden begynte folk å gå. Det nærmer seg jo midnatt for oss seilere. Noe som er klokka 21. Da var vi trygt tilbake i «Numa» og kunne nyte utsikten til gamlebyen.

Katedralen er lyst opp i det fjerne. Vakkert er det.

Dagen etter måtte vi sjekke inn. Vi er ganske så priviligerte vi som er med i Suzie Too Rallyet. Customs og Immigration kom til oss i marinaen, og innsjekking var gjort på null komma niks.

Vi har fylt bensin til jolla. Kjøpt i marinaen. Og gjett om den stoppet. Det betyr at Steinar måtte frem med verktøy og reparere. Bare for å oppleve at den stoppet igjen rett etterpå.

Steinar fikk låne et filter av «Sisu» som filtrerer vekk vannet i diesel eller bensin. Vi mistenkte jo at det var bensinen vi kjøpte i går. Etter at vi fikk filtrert den startet jolla igjen. I etterkant mistenker Steinar at bensinkannene var fulle av dritt og vann fra tidligere.

Vi er jo i Cartagena for å oppleve byen, så den andre kvelden ruslet vi over broa og inn i gamlebyen. Til Hostel området. Vi fant en sjarmerende liten uterestaurant på Plaza de la Santisima Trinidad. Dette er stedet der folk møtes.

Torget og katedralen er fortsatt julepyntet.
Jeg tror aldri jeg har sett en flottere seilbåt enn dette. Den må være laget av tusenvis av lys.
Det er fullt på alle bordene og det er mange fortausrestauranter i området.
Vi tar oss en skål mens vi venter på maten.
Hva skal man si…….Det er mat. Steinar fikk en pizza som smakte veldig godt. Jeg fikk en lasagna som ikke smakte fullt så godt. Men det blir oppveid av den fantastiske atmosfæren på plassen.
Når vi går er det bare vårt bord som er ledig på Cafe la Trinidad. Vi kommer nok helt sikkert tilbake.
Et typisk hus i gamlebyen. Fantastisk vakkert. Og det skulle vi lære mer om senere.
På vei tilbake til marinaen tok vi strandpromenaden, og der fant vi enda en Food Court. Med masse mennesker. Vi satte oss ned og tok en pils og en pust i bakken.
Det er flott i denne parken som Food Courten er.
På vei tilbake over broa. Massevis av julelys fortsatt.

Som sagt så er vi i Cartagena de Indias for å oppleve byen. Og hva er vel bedre enn en guidet tur.

Omtrent 20 av oss møtte spent opp på kaia til en guidet tur.
Guiden vår het Sam (egentlig noe helt annet på spansk som vi ikke forstod). Det viste seg at han var både kunnskapsrik og morsom. Både faren og bestefaren hans hadde vært guider i Cartagena. Han fortalte oss massevis av historier på vår busstur gjennom byen.
Første stoppested var Fortress of San Felipe. Det er bygget av italienske ingeniører. Både fortet og muren rundt byen. Det er mange som har forsøkt å ta Cartagena fra spanjolene. USA, Nederland, England og Frankrike.
Vi hadde flere stopp på veien opp til toppen av fortet. Sam fortalte villig vekk. Særlig om engelskmennene under admiral Vernon. De led et grusomt nederlag og Cartagena har aldri senere blitt forsøkt erobret. Da engelskmennene ikke klarte å ta Cartagena sjøveien, prøvde de over land. Rundt Cartagena i 1741 var det sumpland, bebodd av millioner på millioner av malariamygg.
Admiral Vernon hadde 24 tusen mann til disposisjon. Cartagena hadde 6.000 inkludert slaver og indianere. Tusenvis av engelske soldater døde av malaria og dysenteri, så man må jo si at naturen hjalp Cartagenas store helt, Don Blas de Lenzo, til seier. Dette fortet er et imponerende byggverk og ingeniørkunst.
Det er massevis av slike tuneller på kryss og tvers i borgen. Litt klaustrofobisk kan man si. De hadde også blindveier for å villede fienden.
Heldigvis lå det ingen soldater og ventet på disse turistene. Tom, Di, Chris og Carol kom alle velberget ut av en av tunnelene.
Vi ble selvfølgelig hilst av soldater kledd tidsriktig. Med reveljer og det hele.
Øverst opp var det vakthus. Denne kjekkasen fikk nesten ikke plass. Tror nok spanske soldater for 3-400 år siden var ganske mye mindre enn vikinger fra 2019.

P1010828

En av tunnelene var konstruert slik at den ga et massivt ekko. Det gjorde at soldatene øverst opp her kunne høre fottrinnene til fiendesoldatene. Og ikke nok med det. Den var også konstruert slik at de som kom nedenfra ikke kunne se hvor tunnelen ledet, mens de som stod oppe og skulle forsvare seg kunne se bena til de som kom. De ble selvfølgelig skutt i bena, og var de så dumme å bøye seg ned for å se hvor tunnelen gikk, så ble de skutt i hodet. Trykk på lenken for å se filmen. 

 

Dette er Cartagenas store helt Don Blas de Lezo.
Etter å ha sømfart fortet fra bunn til topp, kjørte vi til La Popa Monastery som ligger på det høyeste punktet i Cartagena. Derfra var det en helt fantastisk utsikt.
Klosteret (som ikke er et kloster lenger) er veldig vakkert. Det hadde et atrium som jeg ikke hadde hatt noe imot å ha som hage.
Blomstene var praktfulle.
Det egentlige navnet på klosteret. En gang i året er det en fiesta som hyller helgenen. Hun blir da tatt ut og båret ned fjellet mens alle går i tog og bærer lys. Det skal være veldig fint.
Denne altertavlen er ikke den originale for den stjal spanjolene da Bolivar kom og jaget dem ut. Til dette klosteret ble overklassejenter som hadde kommet i «uheldige omstendigheter» sendt, og måtte være her til «omstendigheten» var født. Ingen visste hvor det ble av barna for det finnes ingen arkiver.

Noe som nesten var morsomst med klosteret, var ungene som tagg penger utenfor. Det har de selvfølgelig ikke lov til, så de var under et vindu bak klosteret der de sikkert visste at turistene kikket ut. De hadde en lang, lang pinne der de hadde limt fast bunnen på en flaske som de løftet opp til vinduet. Så da var det bare å fylle opp koppen med penger. De fikk en del av oss. Oppfinnsomhet belønnes.

Etter at vi hadde vært i Sams butikk og betalt for turen dro vi til gamlebyen. Der ruslet vi fra den ene enden til den andre og fikk høre enda mer om byen. Vi startet ved huset til Gabriel Garcia Marquez som fikk Nobel prisen i litteratur, og avsluttet ved katedralen.
Det er vakkert i gamlebyen. Vi fikk lære masse om gamledager. F.eks. var det slik at rikdom og sosial status ikke hang sammen. Hvis du var spanjol behøvde du nødvendigvis ikke å være rik, men du hadde aller høyeste sosial status. Hvis du var sønn/datter av spanjoler, men født i koloniene, så hadde du ikke så høy status. Hvis du rett og slett var fra koloniene fikk du aldri gode stillinger, eller kunne gifte deg oppover i hierarkiet. Husene viste også om du var fattig eller rik. Det er lave hus, en etasje, som er de billigst. Mellomhus som har to etasjer og en balkong, og høye hus på to etasjer, en mellometasje, lang balkong og små balkonger under disse.
Dørhammerene fortalte også om hva eieren av huset drev med. F.eks. en firfisle fortalte at eieren drev innen medisin (lege/apoteker), en ørn fortalte at eieren drev innen alkohol, og en fisk faktisk at eieren var fisker.
Hva løvene på Sir Francis Drakes hus fortalte fikk jeg ikke med meg. Men jeg gjetter på maktpersoner.
Her bodde faktisk Sir Francis Drake i 1586. Til engelskmennene i følget vårt sin store irritasjon ble han kalt pirat. Han er jo en stor helt i England. Men Sam, guiden vår, takket han også, selv om han brant ned byen hans før han dro. Da ble nemlig arbeidet med den store borgen påbegynt for å beskytte byen mot en slik hendelse igjen. Og det virket jo.
Alle byer i Sør-Amerika har en Bolivar park. Han kjeppjaget spanjolene ut av Venezuela, Colombia og Peru. Faktisk så døde han i Santa Marta der vi akkurat har vært, og som også var den første byen som ble frigitt.
Vi ser ut som skikkelige turister. Og det er vi jo også. Vi hørte godt etter hva Sam sa. Han pekte også ut gode restauranter og butikker for lær og kaffe. Colombia er kjent for sitt lær som er av veldig god kvalitet. Vi kjøpte ingenting for dessverre så mugner lær i båten.
Etter avsluttet tur ble mange med bussen tilbake til marinaen. Steinar og jeg gikk på en heller glissent besøkt restaurant. Kjempedyr og ikke veldig god mat. Men vi ble mette.
Fargerike hus på veien tilbake til marinaen. Fortsatt i gamlebyen.

Kapteinen har rett og slett blitt en duracell kanin. Han klarer knapt å sitte stille. Hvis han ikke er å hjelper noen med ett eller annet problem, så er han å kjøper noe.

Som for eksempel to nye solcellepaneler på 300 watt hver. Totalpris 1.380.000 Pesos. Sånn omtrent NOK 3.700,-. Ifølge kapteinen er det veldig billig. Panelene var jo altfor store til å få i jolla, så marinaen kjørte dem ut for oss i sin båt. Skikkelig god service.
Kapteinen gleder seg som en liten unge til å se hvor mye vi lader med de nye panelene, så de ble montert umiddelbart. Og slik ser det ut i hekken nå. Vi synes det har blitt veldig fint. Steinar har konstruert stativet selv og det fungerer bra.

På vei hjem fra byen i går stoppet vi på Convention Centre og kjøpte billetter til konsert med ungdomsfilharmonikerne. Det er klassisk musikkfestival her i Cartagena fra 4-13. januar.

P1020027

Vi er spente på hva slags musikk som skal spilles. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vakkert scenario.

P1020033

Veeeeeel. Det var jo en opplevelse. Dirigenten het Juan Pablo Valencia og solisten på harpe var Gwyneth Wentink. Hverken Steinar eller jeg var så begeistret for harpe sekvensen, men det første stykket var mektig og flott. Resten var rett og slett moderne. Noe som visstnok er veldig vanskelig å spille og for meg hørtes ut som pling plong og vilt sammensatte toner. Konserten het «Serie Latinoamericana», men det var ikke mange salsarytmer å spore kan man si. Trykk på lenken for å se filmen. 

Selv om musikken ikke var det vakreste vi har hørt, så var hele opplevelsen verdt å ta med seg. Hvor mange ganger får vi gått på musikkfestival i Cartagena i Colombia liksom?

Vi har også hatt besøk av en fyr på «Sophisticated Lady». Han lager Youtube videoer om seilerlivet. Tjener visst gode penger på det også har vi hørt. Han ville ta film av solcellepanelene våre. Jeg nektet plent å være med på noen video, men nå er vel Steinar Youtube-stjerne tror jeg.

Sabrina i «Honey Ryder» inviterte meg over til seg for å lære meg å lage kalabash skåler. Moro. Her viser hun meg at alle kalabasher har en strek der det er naturlig å dele den.
Det kan se ut som en vanlig, deilig, myk frukt. Men det er det altså ikke. Den er mer som treverk og må deles med en sag.
Slik ser den ut inni. Full av guffe som man ikke engang kan spise. Man vil ikke få det på gulvet for det er skikkelig vanskelig å få vekk klisset.
Dette er kalabashen når alt er skrapet ut og den har ligget i klor en liten stund. Den må ligge i klor for at man skal få frem det man ønsker å gravere inn. Hvis man skal gravere da. Det er veldig fint å male den også.
Dette skal bli mitt første design. Tror jeg. Det er skikkelig tungt å holde på med og man kan ikke gjøre feil. Derfor er det lurt å tegne opp først, på kalabashen, det man har tenkt å gravere inn. Det er det min eminente lærer har lært meg.

Vi får se om det blir noe mer kalabashboller på meg. Men jeg har nå massevis av disse fruktene om bord, for vi er stadig på kalabash slang. Man vet aldri når kreativiteten tar overhånd.

Vi var blitt forespeilet Happy Hour med fingermat i marinaen, men der var det et privat selskap, så det stemte nok ikke. Derfor havnet vi på Food Courten igjen.
Masse deilig, billig mat og masse å drikke. Her går det i sushi.
Veggmaleri på dame toalettet. Så lekkert.

Det begynner å nærme seg avreise til San Blas. Eller først skal vi tilbake til Islas del Rosario. Det betyr at møtevirksomheten og chandlerbesøkene blir hyppigere. Hver dag skal det nemlig rapporteres til kystvakta hvem som er hvor og når.

Jeg har brukt dremmel på kalabashen min. Orket ikke å risse inn med ishakke eller ett eller annet spisst.
Dette ble resultatet. Min første kalabash. Ikke så veldig mange feilskjær. Lite sannsynlig at det blir flere.

P1020056

Det er uhyggelig mye trafikk rundt denne ankringsplassen. Juleferien har pågått helt til nå og da er det masse colombianere som er på ferie her i Cartagena. Det er små og store båter som alle spiller høy musikk. De kjører fort eller sakte, gjerne mellom båtene som ligger til ankers. Noen ganger er det ganske irriterende. Men disse colombianerne er så hyggelige og usjenerte. De glaner rett inn i båten og vinker henrykt tilbake når vi vinker til dem. Litt hyggelig også da. Trykk på lenken for å se filmen. 

Kapteinen har funnet ut at han vil seile Blue Water Runneren igjen allikevel. Ett av tauene (det uendelige) må kortes inn og spleises på nytt.

Vi har vært i butikken og proviantert til turen til San Blas. Der har vi fått beskjed om at det ikke finnes restauranter og ikke butikker. Men, det kommer grønnsaksbåter i ny og ne. Av dem kan vi få kjøpt litt grønnsaker til en uhorvelig dyr pris. Så derfor provianterer vi for 37 dager her i Cartagena. Ikke det at grønnsakene vil holde så lenge, men vi har i hvert fall kjøtt, kjøttdeig, pølser og kylling til middager. Jeg er redd for at kjøttet er bankekjøtt og ikke biff. Det viser seg jo senere. Ost, egg, pasta og skinke er også innkjøpt så jeg tror vi er berga. Kanskje vi til og med får en fisk i tide og utide. For all den maten, inkludert 6 kasser pils og en flaske gin betalte vi litt i overkant av kr. 3.000,-. Billig. OG en ansatt i butikken trillet handlevognen tilbake til marinaen for oss. For kr. 13,-. Billig.

En kveld var vi også invitert til Michael og Kathy i «Late Harvest» for en sundowner. De hadde laget drinken som Sabrina har kalt Suzie Too Group 2’s signaturdrink. Kokosmelklimonade med en shot rom. Den er syrlig og god. Michael og Kathy er også av rasen lavmælte amerikanere.
Senere på kvelden var vi invitert til noe som skulle være en av de beste restaurantene i Cartagena med Rhonda og Tim på «Q4». Restauranten lå rett på utsiden av marinaen, så det var jo ikke langt å gå. Tim og Rhonda er av rasen høylytte amerikanere. Men vi hadde en kjempehyggelig kveld sammen med dem. De har massevis av historier å fortelle. Og de forteller dem morsomt.
For å få plass til alt vi har kjøpt, måtte jeg faktisk ordne i kjøkkenskapet mitt. Det med alle tørrvarene som bare har blitt stappet inn fortløpende. Jeg kastet en hel søppelsekk med ting som aldri en gang har blitt smakt på. Innerst fant jeg til og med noe fra Kroatia. Wææææ. Der er det lenge siden vi har vært. Men nå er det rent og pent.
Deretter reiste vi til Mall Plaza sammen med Grace og Rhonda. Og mens de tok pedikyr kjøpte Steinar og jeg nye puter til cockpit, nye hodeputer til senga og masse oppbevaringsbokser. Etterpå spiste vi fastfood sammen med Grace, som hadde fått turkise tånegler, og Rhonda som hadde fått blå.
Tilbake i «Numa» danderte jeg putene i cockpit. Og nå er turkis tilbake. Jeg er virkelig glad i den fargen.
Det er lov å applaudere. Aldri har dette skapet vært så organisert og ryddig.
«Annalena» til ankers i gamlebyen. Der bor Gerhard og Rommy. Veldig trivelige folk. Psykologer. Det kan det jo hende vi trenger etter hvert.
Denne stæren eller hva det er kom på besøk en morgen. De synger aldeles fantastisk. Men alle lydene den kommer med er ikke av det vakre slaget. Plutselig skriker den som en kråke, og det skikkelig høyt.

De siste par dagene i Cartagena var vi ute å spiste både alene og sammen med flere andre i Suzie Too Gruppe 2. Vi fikk også tak i US$ som vi må ha i San Blas. Der må vi betale all immigration, customs og cruising fees kontant med dollar. Kapteinen hadde en selsom opplevelse når det gjaldt å få vekslet Pesos til USD. Han dro i banken på kjøpesenteret, men der hadde de ikke dollar. Men de kjente en mann som hadde som jobb å veksle dollar, så de ringte han. Steinar måtte stå utenfor banken og vente og etter hvert kom det en fyr med en ryggsekk full av dollar. Det kan jo ikke ha vært ulovlig for det var banken som ringte han. Virkelig merkelig. Så nå har vi dollar til San Blas og Panama. Og vi har kjærlighet på pinne til barna i San Blas.

Vi traver rundt i gamlebyen, the Walled City,  i bydelen Getsemani. Denne gaten er jo bare helt unik. Pyntet med paraplyer.
Jeg har aldri sett noe som denne gaten.
Gatekunst er det her også. Helt fantastisk gatekunst egentlig.

Gatemusikanter er det også flust av. På Plaza Trinidad veksles det på å være dansegrupper og musikkgrupper. Et yrende folkeliv.

Her har det bodd en fisker. Det har vi jo lært av Sam.
Vi fant en pub som serverte S2G2 sin signaturdrink. Kokosnøttmelklimonade med en dæsj rom.
Sabrina var mer opptatt av kattungen som bodde på puben.
Ingen skal si at colombianere ikke har humoristisk sans.
Det var ikke så vanskelig å gjette seg til hva som var dame- og herretoalettet 😊
Som vanlig, en veldig hyggelig kveld med gjengen.
Denne krabaten ønsker velkommen til en drikkebule. Vi gikk ikke inn der.
Gatekunst. Det var flere slike figurer rundt om i gamlebyen i Cartagene. De så ut til å være laget av den samme kunstneren.
Rundt Trinidadplassen selges det gatemat fra slike vogner. Og det er faktisk veldig god mat, og vanligvis lange køer. Steinar og jeg måtte ta en siste tur tilbake til denne flotte plassen.
Vi fant også en cubansk restaurant/bar. Det er vel selve symbolet på Cuba, biler fra 50-tallet og sigarrøykende damer.

Det var skikkelig show på torget denne kvelden. Gutta kan tromme og jentene kan virkelig vrikke på hoftene. De er skrudd sammen annerledes enn oss jenter fra skandinavia. De har nok kulelager i de hoftene tror jeg.

Så var siste dagen i Cartagena kommet. Kystvakta «Armada» hadde selvfølgelig fått beskjed om at vi alle skulle reise, så de kom bortom for å forsikre seg om at det var Islas del Rosario vi skulle til. Veldig hyggelige gutter.
Men før vi la i vei måtte vi ha diesel. Det er ikke mye vind i disse farvannene på denne tiden av året. Bare bølger. Det gikk veldig trått på begynnelsen, før vi skjønte at pumpa stoppet når vi hadde fylt for 10.000 Pesos. Noe sånt som 4 liter. Da måtte vi trykke på dieselpistolen for å få den til å fortsette.
Imponerende marinefartøy dukket opp på vår vei ut av Cartagena. Eller kanskje det er forskningsfartøy.
Et militært skip kom seilende mot Cartagena. Da de passerte oss ble det blåst i en fløyte, og alle om bord gjorde honnør til oss. Jeg syntes det var en flott gest, helt til noen fortalte meg at det gjør den colombianske marinen til alle fartøy som passerer dem på vei UT av en by. Vel, jeg velger å tro at det var spesielt til oss.

P1020101.

Vi seiler ut av Cartagena. Og for en by dette er. Den MÅ rett og slett oppleves. Trykk på lenken for å se filmen.

Ha det bra Cartagena. Kanskje vi kommer igjen. Det har vi veldig lyst til. Nå vet vi jo at Colombia er et fantastisk land. Og helt ufarlig.

Turen tilbake til Isla Grande i Islas del Rosario tok 4 timer og var fullstendig begivenhetsløs. Ingenting gikk i stykker. Ikke var det vind og ikke var det bølger. Godt vi hadde fylt diesel.

Det var et møte allerede første ettermiddagen. I bassenget på hotellet. Men det var mange som ikke hadde kommet enda, så det var nok litt mislykket. Vi fikk med oss at allerede i morgen er det 5 båter som reiser til San Bernandino. De skal ta med seg de to siste øyene på colombiakysten. Vi skal jo  reise direkte til San Blas herfra.

På kvelden fikk jeg testet ut det nye kjøttet vi kjøpte i Cartagena. To DIGRE biffer (håpet jeg). Men det var det altså ikke. Det var altfor trått og trevlete til det. Det gikk fint an å spise og var godt også, men jeg tror det må kokes ja. Steinars «biff» blødde innvendig og var også kald. Ergo, dette kjøttet kan ikke stekes som en biff. Vi får prøve en annen fremgangsmåte neste gang.

Denne turen til Islas del Rosario er nok ment som en deilig avslapping etter oppholdet i Cartagena. Det betyr at vi kan bade igjen. I havet, og det er fantastisk deilig. Kapteinen satte i gang å skrape skroget. Der har det grodd masse merkelig under oppholdet i Cartagena.

Vi har også fått vasket båten utvendig. Når vi ligger på en slik deilig plass som dette, så kan vi lage vann. Her er det ikke noe dieselsøl.

Det er også middag i båten hver kveld. Nå har jeg prøvd meg på kylling med fløtesaus med hvitvin. Snart er jeg en gourmetkokk. Ha-ha. Jeg må bruke fløten før den går ut på dato.
Nesten alle turistbåtene har sluttet å gå her nå. Så det er bare en og annen som fortsatt fliser forbi. Musikken har helt sluttet å ljome. Det betyr at det er deilig og stille. Nydelig. Herlig. Vi nyter livet her ute på øyene.
Og vi bader og vi bader. Da jeg badet akterut og vasket håret hørte jeg plutselig latter fra baugen. Jeff på «Canapesia» ler nesten bestandig når han er ferdig å prate. Da Dan hørte at det var guttetreff rundt baugen på «Numa» kom han også svømmende. Men siden det ikke var ølservering ble møtet kortvarig.
Våre sundownere blir nå inntatt på «Cocoliso Island Resort». Der er det fullt av turister fra fastlandet frem til klokka 15, og så er det tomt. Foruten oss.
Da har vi hele dette bassenget for oss selv. Og selvfølgelig bare til venstre der. Noe som betyr at sundownere nå blir inntatt lenge før solen går ned.
Vi fyller opp bassenget etter hvert. Steinar, Dan, Sabrina, Lori og Tom har kommet seg ut i vannet.
Steinar koser seg selvfølgelig med jentene. Sharon og Diane.
Litt vel koselig i baren kanskje 🙂
Chris, mannen til Sharon, og jeg tenkte at vi kanskje kunne forstyrre dem ved å kaste kokosnøtter på dem. Men så slemme er vi selvfølgelig ikke.
Det er et flott sted med hengekøyer mellom palmene.

P1020144

Kapteinen måtte selvfølgelig prøve en av hengekøyene, og jeg forsøkte å få han til å drite seg ut som straff for all den flørtingen i bassenget. Trykk på lenken for å se hvordan det gikk. 

Nydelig resort, uten noen gjester som vi kunne se. Bare de som kommer fra fastlandet på dagtid.
Jeg har tilgitt ham flørtingen. Her er vi på vei ut til jolla.

Nå begynner vi å bli veldig usikre her. Alle, utenom «Be-Be» skal reise sørover til San Bernandino og Isla Fuerte for derfra å seile over til San Blas i flokk og følge. Fra de som allerede har seilt hører vi bare fine ting om disse øyene. Og Colombia er jo så flott. Nei, nå er vi usikre. Hva skal vi gjøre. Rett til San Blas, eller følge de andre til øyene.

Det er noen lekre private feriehus her på Isla Grande.
Dette er jo bare helt perfekt for meg. Med egen brygge til og med.
Dette er vel kanskje i største laget. Da må jeg jo vente på neste lønning før jeg kan betale for denne kolossen. Og det kan jo bli lenge til. Når jeg får pensjon. 🙂
Sabrina og Tom er ute og padler. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilde da Tom gikk på trynet i vannet. Jeg lo for mye. Storveis underholdning på morgenkvisten.
Den store happeningen denne helgen er selvfølgelig måneformørkelsen. Den måtte vi ifølge Rommy på «Annalena» få med oss. Fra klokka 23:45 fikk vi beskjed om.
Det er jo midt på natten, men vi ville gjerne få det med oss. Så jeg la meg til å drunte litt i cockpit og ble vekket 22:45. Da hadde det begynt. Håper de andre ikke venter til 23:45 før de ser opp.
Det lille kameraet vårt klarte å få et forholdsvis bra bilde av begivenheten. Men det var grisekaldt å sitte foran i baugen å se på fenomenet. Det blåste heftig og begeistret. Da månen var godt gjemt i skyggen fra jorda og hadde antatt en rødlig farge hadde jeg fått nok. Jeg stupte til køys og overlot til kapteinen å lokke månen frem igjen.

Morgenen etter sjekket Steinar været enda en gang, og ble betenkt. Ikke så mye for vinden som kommer opp i 27 knop (midt på natten selvfølgelig), men for bølgene som er meldt til opp mot 3 meter og med korte intervaller. Vi har ikke lyst på heisatur over det karibiske hav, så vi meldte på VHF nettet på morgenen at vi blir med til San Bernandino og Isla Fuerte. Ikke så morsomt for «Be-Be» kanskje. De vil heller ikke reise alene, så de blir også med til øyene i sør.

Steinar satte i gang med å få opp Blue Water Runner seilet vårt igjen. Nå skal det til pers atter en gang.
Vi er klare.
Adios Isla Grande. Vi har sagt ha det bra til kystvakta og sagt i fra hvor vi skal. Så da er vi helt klare. Kanskje vi kommer tilbake en gang. Det vil vi gjerne.

FORTSETTELSE FØLGER

18.12.18 – 03.01.19 COLOMBIA – SANTA MARTA

Å få opp ankeret var lettere sagt enn gjort. Med revet på babord side og «Honey Ryder» til styrbord, 1 meter vann under kjølen og en hissig vind rett i trynet ble det en nervepirrende affære. Vi klarte det selvfølgelig og kunne sette kursen mot Huaritcheru – Cabo de Vela. Vårt første stopp i Colombia.

På havet igjen. På vei inn i ett av verdens farligste havområder. Hvorfor ikke. Noen må jo gjøre det også.
Godt å være flere i følge da.

P1010295

På tur inn mot Colombia – trykk på lenken for å se filmen.

Det viste seg at turen slett ikke ble så ille. Masse vind og bølger på begynnelsen, men det roet seg etter hvert. Heldigvis. Det siste strekket inn til ankringsplassen var rett og slett behagelig og ganske morsom. Flere av de andre båtene meldte på VHF’en at de fortsatte direkte til Santa Marta, men resten av oss kastet ankeret i Cabo de Vela utenfor landsbyen Huaritcheru. Et helt umulig navn å huske. «Suzie Too» hadde satt opp dette stedet som en fin plass å ankre på veien til Santa Marta. Da slipper vi å seile i ett strekk. Vi hadde heist ankeret i Aruba klokka 14 og var fremme klokka 12:20 dagen etter. Så det hadde gått unna. For å si det mildt så blåser det som et helvete i denne bukta. Det er ingen bølger for det tar den lave landtungen av for, men vinden får blåse friskt og freidig. Godt vi har et anker vi stoler på.

Jeg fikk meg en liten siesta da vi hadde kastet ankeret. Da jeg våknet var kystvakta i ferd med å borde «Mora». Skummelt. Vi hadde jo hørt noen på VHF’en som lurte på hva alle disse båtene gjorde i bukta deres.
Stilig båt de disponerer. Tror ikke vi bør prøve å stikke av nei.

Ralph på «Mora» ble vår talsmann og han fikk forklart at vi var med i «Suzie Too Rally Group 2». Da var kystvakta verdens hyggeligste mennesker og vi fikk beskjed om at de var der for å passe på oss. Hvis det var noe som helst vi lurte på så var det bare å kontakte dem på kanal 16. Det var litt ekkelt og spennende på en gang. For når vi tenker på Colombia så er det narkotika og geriljakrig som dukker opp i tankene. Og kanskje kaffe. Ikke snille soldater fra kystvakta.

Og dette er Huaritcheru. Vårt første møte med Colombia.

Gruppe 1 hadde også kastet anker her. Siden vi ikke har sjekket inn i landet er det ikke tillatt å gå i land selvfølgelig. Det hadde flere i gruppe 1 gjort, og lagt det ut på Facebook. Suzanne (den store lederen vår)  hadde ikke vært blid. Så vi er flinke og går ikke i land. Vi kunne selvfølgelig ha spurt kystvakta om vi kunne, men……vi inviterte til sundowner i «Numa» isteden.

Først var responsen laber. Alle var nok slitne etter nattseilasen, og mesteparten har jolla bundet fast på dekk. Men da de hørte at Steinar skulle hente Tim i «Q4» og Steve og Carol i «Innamorata» var det flere som ville komme. Og Steinar hentet alle. Og alle ble kliss våte. Nå er det masse bølger.

Vi ble ganske mange etter hvert. Tim fra «Q4», Ken og Grace fra «Pisces», Steve og Carol fra «Innamorata», Sanne fra «Incentive» og Terry og Fiona fra «Sisu». Det ble som vanlig en veldig hyggelig kveld som varte ganske mye lenger enn til klokka 19. Gutta gikk fra pils til rom og gin etter hvert, og det hørtes på støynivået.
Terry er en skikkelig moroklump, smekkfull av engelsk humor og gode historier.
Sola gikk ned denne dagen også, og folk ble kliss våte igjen da Steinar jollet dem tilbake til båtene deres. Ganske mye lenger etter at solen hadde gått ned.

Dagen etter ble en avslappingsdag. Ralph har kontakt med kystvakta, og de vil vite når vi skal reise videre slik at de kan avslutte vaktholdet. 4 båter reiser i dag og resten i morgen. Deriblant vi. Men før det ble besluttet var det «Vær-møte» på VHF’en. Og aldri har jeg hørt så mange meninger om vær og føreforhold. Særlig var det mye snakk om Gabo de Juan de Guia som er et kapp vi må runde inn til Santa Marta. Skikkelige skrekkhistorier ble fortalt, og jeg kjente at jeg gruer meg.

Noen bygninger inne på land. Dette er et sted for vindsurfere. Det er mange av dem her og en kom bort til båtene våre og hadde en liten oppvisning. Helt fantastisk.
En lokal fisker i en kano. Det er en uthulet strestamme.
«Sisu» i morgengryet.
Når solen kommer opp blir lyset så aldeles nydelig. Det er nesten ikke et vindpust og pelikanene har oppvisning i fiskekunst.

Så var det bare å vinke adjø til Huaritcheru (for et navn) og legge i vei til Santa Marta. Ankeret kom opp ved 8 tiden på morgenen og om 24 timer er vi i Santa Marta.

Vi hadde fått klar beskjed fra «Suzie Too» om å prøve å planlegge seilasen slik at vi var ved Sierra Nevada de Santa Marta ved soloppgang. Den blir sagt å være helt fantastisk.

Dessverre var det litt for disig til at soloppgangen ble spektakulær, men vakker var den.

Turen rundt kappet gikk også på skinner. Litt mer bølger, men ikke mer vind. Altså ingenting å være redd for.

P1010350

På veien inn til Santa Marta kom det en mottagelseskomite med massevis av delfiner. Våre favoritt sjødyr. De fulgte oss nesten hele veien inn. Trykk på lenken for å se filmen. 

Innseilingen til Santa Marta tidlig på morgenen.
Det ser ut til å være en stor by. Her blir det spennende å utforske.
Vi har lest at det er et kullverk i byen. Her blir kullet knust og skipet ut. Og legger også fra seg et fint belegg av sot på alt og alle.
Det er en stor og travel havn. Digre båter går inn og ut hele dagen, og noen ligger til ankers i havnebassenget rett på utsiden av marinaen.
Klokka 8:30 hadde vi funnet innseilingen til marinaen og ut kom en jolle og hentet oss. Vi fikk beskjed om å feste fendere og tau på babord side og så geleidet han oss inn til plassen vår.
Det gikk som smurt for der stod Julio og Umberto klare til å hjelpe oss med fortøyningene. Snakk om service. Så da er «Numa» atter en gang lenket fast i en brygge.
Gutta sjekker inn.

Det ble etter hvert en anspent stemning på marinakontoret. For det første så måtte det fylles ut en hel bråte med papirer, selv om alt var sendt på forhånd. For det andre må vi betale US$ 6,- pr.dag for vann og elektrisitet. Det er visst noe som er avtalt med «Suzie Too Rally». Ifølge «Pisces» er vannet forurenset og «Numa» kan jo ikke bruke strømmen. Det er 60 Hertz og vi har 50. Så de 35% vi får i rabatt på marinaavgiften tar de igjen på strøm og vann. Mange sure miner på kontoret i dag, men det går nok over etter hvert.

Så var det ut å sjekke byen. Og å kjøpe brød.

Det er hektisk trafikk her. Massevis av små biler og ingen stopper for fotgjengere. Vi ble faktisk tutet på da vi våget oss på å krysse gaten.
De er stolte av historien sin her. Selv om jeg ikke helt forstår denne statuen. Stor sterk mann står over en sittende kvinne med puppene i det fri. Ja, ja, vi får håpe han skal forestille å beskytte henne da.
På tur langs strandpromenaden. Der er det fullt av telt som selger suvenirer.
Det er rent og pent over alt så langt vi har sett. Det er også massevis av byggevirksomhet.
Det er en kraftanstrengelse å gå opp og ned av fortauskantene. Ikke akkurat handikapvennlige.
Tilbake i marinaen etter den første lille rundturen i nærmiljøet. Vi fant supermarkedet også. Rett rundt hjørnet. I denne marinaen nytter det ikke å snike seg inn. Det er fingeravtrykket vårt som er nøkkelen.
Mange flotte bygninger rundt marinaen.

Den første kvelden i Santa Marta var det informasjonsmøte/sundowner ved minimarkedet i marinaen. Der kan vi kjøpe kald pils og også litt enkel mat. I morgen begynner Steinar og jeg på spanskkurs. Kjekt å kunne litt av det språket de snakker i dette landet. Steinar kan jo allerede noe, så han må begynne på kurset for viderekommende. Jeg er totalt nybegynner.

Informasjonsmøte for trøtte seilere

Litt skummelt var det at immigrasjonsmyndighetene hadde vært og hentet Ken i «Pisces». Det betyr at Grace var overlatt til seg selv og det er ikke bra. Hun begynner å bli litt dement og mister lett orienteringsevnen og vet ikke helt hva som skjer. Men vi vet jo det, så de som lå i båten ved siden av tok henne med hjem. Heldigvis kom Ken snart tilbake, og det viser seg at kanadiere må betale mer i immigrasjon enn andre. Merkelig. Men det er sikkert noe politikk greier.

Dagen etter arrangerte marinaen et velkomstparty for oss.

Personalet gjør i stand tapasbordet. Det ble servert fingermat og punsj. Veldig godt.
Vi var selvfølgelig alle mann alle. Vi er faktisk blitt flere folk i Gruppe 2 da 3 båter fra Gruppe 1 fortsatt er her. De skal nå være med oss. Får se om de fortjener det da. Det er strenge opptakskrav i gruppa vår.

P1010410

Vi koser oss med deilig mat og hyggelig prat. Skikkelig mye skravling. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi er ganske mange folk nå. Omtrent 15 båter tror jeg. Og det er to i hver båt. Det er ingen som har barn om bord.

Mange tok en tur til byen etter endt velkomstparty. Deriblant Steinar. Der er det gatemusikanter, folk som danser og et yrende folkeliv. Men jeg orket ikke. Kan ikke være med på alt hele tiden heller. Litt alenetid er godt.

Det blåser helt ekstremt i denne marinaen. Vi har målt opp mot 40 knop i vedvarende vind. Det betyr faktisk at glassene blåser av bordet. De lokale kaller vinden «La Brisa Loka», og den oppstår ved juletider og varer ut januar. Det er fallvinder som kommer fra fjellene.

Spanskkurset er godt i gang. Det er vanskelig, men læreren vår Aleja er veldig flink og veldig tålmodig. Jeg skjønner at jeg må øve. Steinar har også fått seg en aha opplevelse. Han har jo aldri lært seg så mye av den spanske grammatikken. Han må også øve. Vi må betale 15.000 Pesos pr.pers. pr.time. Ca. 40 kroner. Det er billig det.

Det skjedde også noe lite hyggelig ved båten vår en dag. Leo fra «Schloss Ort» kom for å levere tilbake en generator han hadde lånt. Da han skulle gå fikk han se noe stort som lå og drev i vannet. Det var en del av en flytebrygge, og den grep han tak i. Jeg holdt med båtshaken mens Leo prøvde å få et tau rundt den. Det var da det skjedde. Leo fikk lillefingeren i klem mellom båtshaken og tauet og ropte ut. Han sa au et par ganger og fikk fingeren løs. For meg så det ut som om den var knust. Det var helt skrekkelig. Han bare ga meg tauet og sa han måtte på sykehuset, og så gikk han. Med fingeren i været.

Dette er litt av elementet til flytebrygga. Den kunne ha kræsjet inn i mange båter på sin ferd innover i marinaen hvis ikke Leo hadde stoppet den.
Og blodet litt Leo er splættet utover store deler av brygga. Stakkars mann. Heldigvis ble han godt tatt i mot på sykehuset og fingeren ble lappet sammen igjen. Så får fremtiden vise om han får en negl igjen og full førlighet i fingeren.

Vi har selvfølgelig også vært i gamlebyen og spist middag.

Det er massevis av flott gatekunst her i Santa Marta
Ingenting av det vi så var tagget over. Egentlig så var det ikke noe tagging i det hele tatt.

På vei inn i parken

Street dance i paviljongen i parken. De var virkelig flinke gutter.

Vi hadde hørt mye om restauranten «Ouzo» så vi gikk dit. Vi var tidlig ute og derfor hadde de et bord til oss. Til og med på balkongen.

På balkongen på «Ouzo». Førsteklasses mat, førsteklasses vin og førsteklasses service. Vi storkoste oss.

Etter maten ruslet vi litt gatelangs  og så på livet. Det er mye liv. Musikk og dans hele veien. Vi var nok litt tidlig ute, for også her går ikke folk ut å spiser før klokka er nærmere 10 om kvelden. Da sover vi.

Og så kom julaften da. For første gang uten Ida og Ole Martin. Må innrømme at det stakk i mammahjertet.

Vi har pyntet oss til julefest med de andre seilerne her i marinaen. Tror ikke noen av de andre har barna sine her heller.
Julepresang ble det også. Veldig kjekt å ha, det er jeg helt sikker på. Flotte antenner og det hele. Hadde egentlig ønsket meg nye fendere, men det ble vel for dyrt. Dessuten er det vanskelig å bli kvitt de gamle. Fyller jo opp søppelkassene i en mils omkrets.
Julaftenkalaset er et spleiselag. Alle tar med noe å spise. Vi lager horse d’ovre eller hva det heter. Omelett med spansk skinke. Godt. Og selvfølgelig måtte jeg få på meg noe mer behagelig når jeg skulle lage mat. Godt habitten ikke datt ned i maten.

 

Steinar hjelper også til for vi fikk selvfølgelig litt dårlig tid.
Det er jo enkelte som er flinkere til å bake enn andre. Dette kunstverket har man altså fått til i en båt. Helt utrolig.
Terry og Fiona på «Sisu» har pyntet seg for anledningen. Vi får tilgi dem, de er fra Isle of Man.

P1010437

Vi begynner å bli en flott og sammensveiset gjeng. Trykk på lenken for å se filmen.

Folk hadde med seg massevis av godt tilbehør til grillmaten. Vi grillet nemlig det vi selv ville ha, og hadde med oss det vi ville av forretter, tilbehør eller desserter. Det var til deling. En veldig fin måte å ha fest på.
Alle koste seg stort og skravla gikk som vanlig på høyeste gir.
Etter maten hadde Rhonda på «Q4» invitert til «White Elephant Gift Exchange» noe vi aldri hadde vært med på før.

«White Elephant Gift Exchange» går ut på at de som har lyst til å være med kjøper med seg en gave. Det kan være hva som helst men ikke noe veldig dyrt. Hvis man ikke absolutt vil da. Litt kreativ innpakking kan også gjøre gaven attraktiv. Kanskje er det noe fint. Vi var 20 som deltok. Alle får tildelt et nummer, og nummer 1 begynner med å velge en gave fra gavebordet. Og pakker den opp. Nestemann, nr. 2, kan velge å stjele denne gaven eller velge en ny. Alle gavene kan stjeles bare to ganger. Det var fryktelig morsomt og det var spesielt en gave som var spesielt populær. En høne formet som en kurv som man kunne legge egg i. Jeff på «Canapesia» døpte den umiddelbart for Henrietta. Jeg fikk tak i en oransje shorts til Steinar og en smekke med «Marry Christmas» på.

Kapteinen tar ikke fem flate øre for å showe med sine nye klær. Noe som ble behørlig dokumentert av de fleste som var til stede. (Foto: Honey Ryder)

Den harde kjernen dro til byen etter festen. Jeg er heldigvis ikke medlem der, så jeg var så privilegert at jeg kunne dra tilbake til «Numa» å legge meg ved 23 tiden. Det har vært en strålende julefeiring selv om familien min ikke har vært her.

Steinar på byen på julaften. Stemningen er høy.

Michael på «Late Harvest» har gjort det til sin oppgave å fortelle meg om frukter i karibien. Tidlig 1. juledag kom han travende med en halv papaya og en halv pomelo. Han forklarte inngående om papayaen. NÅR den var klar til og spises, og HVORDAN den skulle spises. Men eller uten lime. Jeg smakte begge deler, og det var nydelig. Pomeloen må vente til en annen dag. Vi skulle ut på båttur så jeg måtte vekke en heller fyllesyk kaptein.

Ikke så veldig lekkert ytterst i marinaen. Moloen fanger opp søppelet som kommer fra land. Skulle ønske at marinaen kunne ta det opp.
Vi er klare om bord i katamaranen «Tayrona» helt presis klokka 10:20. Litt tidlig for enkelte.
Turen gikk til Tayrona Nasjonalpark, og vi fikk se mange unike steder. Dessverre kom all informasjonen på spansk og vi skjønte ikke stort. Selv med 3-4 timer spanskkurs på baken.
Hva med en hytte ved sjøen? Ikke skjønner jeg hvordan folk kommer seg hverken opp dit fra sjøen eller ned fra fjellet. Båtturen tok oss med på innsiden av klippene vi så desperat ville unngå da vi seilte inn til Santa Marta. Det var mye småøyer, klipper og rev som vi helst ville unngå ja.
Nye hytter bygges også i fjellsiden. Det er nok en fantastisk utsikt over havet. Hvordan man skal komme seg opp, eventuelt ned til disse hyttene er et mysterium. Kanskje de skal lage heiser 🙂
Dette er stranden El Rodadero. Dit valfarter colombianerne i helgene. Heldigvis skulle vi ikke dit.
Men hit skulle vi. En stille og fredelig strand inne i nasjonalparken.
Det var et spetakkel å få lagt til. Vet ikke helt hva jeg skal si om tilstanden til denne brygga. Gebrekkelig kanskje?? Men gutta greide det.
Langs hele stranden er det slike bord og stoler under overbygg som gir skygge. Aldeles herlig. Man kan velge om man vil være i solen eller i skyggen. Her klumpet vi oss sammen rundt ett bord. Alle vi fra Suzie Too Rallyet.
Vi fikk også lunsj. Først en fiskesuppe og deretter hovedrett. Fisk, kylling eller kjøtt ettersom hva du hadde bestilt.
Kyllingretten. Den var veldig godt krydret. Smakte kjempegodt, men var vel ikke det mest fargerike jeg har sett.
Vi gaflet i oss maten med stor appetitt.

Etter maten samlet vi oss igjen i skyggen ved stranden. Flere av oss badet, og vannet var grisekaldt. Merkelig. Noen av de nye damene (som jeg ikke vet hva heter) hadde med seg nydelige kaker, men det gikk mest i drikke og snacks. Vi er jo seilere.

Tom fra «Honey Ryder» og en av de nye herrene spilte bongotrommer for hele stranda. Det er Toms lidenskap, og han er skikkelig flink.
På ettermiddagen var det klart for å reise tilbake, og den knallgule katamaranen ventet tålmodig.
Ha det bra til en fin liten strand.
Jutta fra «Schloss Ort» nyter turen tilbake til Santa Marta. Det er nydelig vær og mye bedre å sitte ute enn inne.
Herr og fru «Numa» i fri dressur. Det satt også 3 colombianske jenter oppe sammen med oss og de pratet godt engelsk. Da båten stoppet rett utenfor Santa Marta kunne de forklare at båten hadde et undervannskamera og nå ville vise hvor fint det var rett her ute. Det var visst ikke så vellykket for vannet var altfor grumsete i dag.
Tilbake i Santa Marta etter en finfin tur.
Nissefar ønsker oss velkommen hjem.

Mini markedet i marinaen er stedeet vi møtes om kveldene for sundownere. Det er mange som er flinke til å spille instrumenter, så de har trommet sammen til music jams.

Kanskje det er det som har inspirert Steinar til å finne frem saxofonen igjen. Håper han rydder den bort igjen snart. Denne filmsnutten må ses på eget ansvar. 

Jeg tror også vi har funnet favorittrestauranten vår. Spansklæreren anbefalte «13 Reses» på det varmeste, så vi gikk dit. Det ligger på strandpromenaden rett bortenfor marinaen, så vi tenkte vårt om hva prisnivået sikkert ville være.
Mens vi ventet på maten hadde vi massevis av underholdning. Folk vandret frem og tilbake, og musikanter underholdt. Det er selvfølgelig også tiggere. Særlig fra det utarmede landet Venezuela. Det er ikke lov å tigge her i Colombia, så de selger små ting som f.eks. kjærlighet på pinne. Eller faktisk venezuelanske penger som ikke er verdt noe, men kanskje er morsomt som suvenir.
Og så kom maten.
Halvspist er det fortsatt mye igjen. Og prisen………..120.000 Pesos, ca. 340,- kroner for 1 stk. forrett (som vi spiste begge to), 2 gigantiske biff hovedretter, to pils og to glass rødvin. Det er billig det. Maten var veldig god, så vi kommer garantert tilbake. Hvis vi har tid da.
Så er vi klare for utflukt igjen. Denne gangen skal vi opp i fjellene Sierra Nevada de Santa Marta. Til en liten landsby som heter Minca.

P1010538

Vi kom oss endelig om bord i bussen. 10 personer i hver buss. Hun som kom med bussene var superstressa for at vi ikke skulle komme oss av gårde tidsnok. Til hva aner jeg ikke. Minca går ingen steder. Trykk på lenken for å se filmen.

Vel fremme i Minca måtte vi vente på de andre i den andre bussen, så vi satte oss på en koselig liten restaurant og tok en kopp kaffe. Deilig colombiansk kaffe.
Da vi var alle mann alle igjen møtte vi «Jungle Joe» som driver disse guidede turene. Han fortalte oss at først skulle vi på en kaffeplantasje med en engelsktalende guide. Deretter til et vannfall der vi kunne bade, med en spansktalende guide (det blir jo interessant). Så skulle vi komme til hans sted i jungelen og spise lunsj og så til slutt et besøk på en kakaoplantasje før vi returnerte til Minca. Wow, for en tur.
Jeg tenkte at det kunne jeg nok klare. Kanskje. Kaffeplantasjen lå rett ved siden av Minca. Men siden vi er i jungelen, så måtte vi først klatre oppover, for så å gå nedover for å komme til denne plantasjen. Jeg ble jo sliten, men ikke mer enn jeg kunne håndtere. Jihaaaaa. Dama er ikke så utrent som hun tror.
Man skal ikke klage på utsikten på veien.
Dette huset lå på stien til plantasjen. Jeg synes det var et helt usannsynlig lekkert hus. Kunne godt tenke meg et sånt. Med hushjelp så jeg slipper å støvsuge alle tre etasjene.
Santa Marta i det fjerne.
Dette er hytta til «Jungle Joe». På den andre siden av dalen. Men jeg ble forsikret av guiden at vi ikke skulle klatre ned for etterpå å klatre opp. Vi skulle gå langs fjellsiden. Og det kunne jeg nok klare.
Kaffe «plantasjen» var en idyllisk liten plass. Men jeg ville ALDRI ha kalt det en plantasje. Det så ut til at kaffebuskene var spredd rundt i tett jungel. Guiden tok oss med til en busk og forklarte hva slags kaffe det var og når den ble høstet. Det var ikke noen bønner der, for de var høstet.
Deretter tok han oss med til en knøttliten kvern, manuell sådan, som kvernet av det ytterste laget av kaffebønnene. Det skal sies at alt i Minca dyrkes økologisk. Men jeg lurer på om dette kan være bærekraftig.
Som de høflige folka vi er, så fulgte vi nøye med. Kanskje vi får spørsmål etterpå. Flaut å ikke kunne svare. Så vi stilte selvfølgelig massevis av intelligente spørsmål.

Vi ble også vist teltet der bønnene ble tørket. Men der var det en kjempediger veps som guiden mente var for farlig for oss.

Vi avsluttet kaffeplantasjeturen med……en kopp kaffe. For en overraskelse.
Jeg venter på kaffen min. Den var veldig sterk og ble servert med sirup. Med en gang jeg overvant avskyen mot å putte noe søtt i kaffen ble den straks mye bedre.
Kaffeservering i Minca (Foto: Kathy på «Late Harvest»)

Så var det på tide å rusle videre. Først tilbake til Minca, og det tok jo sin tid. Vi er mange seilere som skal samles. Noen går sakte og skal se på alt av ting, mens noen går fort.

Dette er, tro det eller ei, en bambusfrukt. Den er kjempestor.
Det er flott gatekunst i Minca også.
Så bar det avgårde mot vannfallet. Vi visste at dette var en gåtur på ca. 45 minutter. Og det var det. Det er bare det at det gikk oppover hele tiden. Ikke veldig bratt oppover, men utmattende bratt. Halvveis var Tim på «Q4» og jeg klare for å snu. Tim har i det minste en dårlig hofte, jeg har bare dårlig kondisjon.
Heldigvis var det stopp en gang i blant. Den spanske tolken, som ikke snakker et ord engelsk, pratet og pratet. Noen forstod litt og noen forstod ingenting. Denne planten brukes visst til å binde sammen bambus. Når man skal lage for eksempel et hus. Jeg blåste i hva han sa bare jeg fikk en pust i bakken.
Steinar svinger seg i lianene (Foto: Kathy på «Late Harvest»)
Vi begynner å nærme oss fossen og guiden finner frem leire som vi skal smøre i fjeset for å få vakker hud. Naturens egen spa behandling.
Altså, er det mulig. Først må vi gå i nesten en time OPPOVER, for så å klatre NED til et vannfall. Heldigvis hadde jeg på meg joggesko og ikke kjipp-kjapper. Stien var en utfordring ikke bare for meg.
Vi kaver oss frem til fossen.

P1010587

Endelig fremme i fossen. Det blir jo litt lite og puslete, men du store min så deilig det var å endelig være fremme. Trykk på lenken for å se filmen

Vi fikk på oss badetøyet i en fart og kom oss ut i kulpen. Vannet var ganske så kaldt, men det var det ingen som brydde seg om. Uti stupte vi.

P1010591

Vi leker oss i fossen. Selvfølgelig var det enkelte som skulle vise seg skikkelig frem og klatret opp til kulpen i 2. etasje.Trykk på lenken for å se filmen.

 

Selvfølgelig måtte vi prøve den fantastiske ansiktsskrubben av rød leire. Christine, Grace, Jutta, Rhonda, meg, Kathy og Rommy ser definitivt 10 år yngre ut etter behandlingen.
Gutta tar seg også en behandling. Michael og Ken.

Før jeg fikk sukk for meg var den trivelige tiden i vannet over, og vi måtte ut å klatre igjen. Jeg hadde spurt om det var enda mer klatring og fått et klart nei til det. Snakk om løgnfull guide. Men først måtte jeg jo drite meg ut litt. Jeg tok på meg sokker og sko, og så viste det seg at vi måtte vasse i elva. Før vi måtte klatre opp en vanvittig bratt sti. Jeg blåste i skoene og vasset uti med dem på. Det fikk gå som det går. Michael viste seg å bli min store redningsmann. Lårmusklene mine ville ikke samarbeide mer, og jeg tror ikke jeg hadde kommet opp åssiden hvis han ikke hadde tatt meg i hånden og halvveis dratt meg opp. Jeg var så takknemlig at jeg kunne ha grått. Kathy, kona hans, forteller at han er en mester i å se når folk har det vanskelig og da gjør han alt for å hjelpe. Steinar hadde det litt vanskelig med sin egen kondisjon, men langtfra så ille som jeg.

Vi måtte gå tilbake til Minca før vi kunne sette kursen mot hytta til «Jungle Joe». Det var jo det letteste i verden, for da gikk vi nedover. Hele veien. I 45 minutter. Deilig. Dette er bambus, verdens mest hurtigvoksende gress. Og siden jeg nå var frisk og opplagt kan jeg jo si at jungelen var aldeles nydelig.
Vi traff også på en skarabè som var ute og gikk. Ifølge guiden kan den være farlig. Så vi lot den være i fred.

Da vi kom tilbake til Minca satte vi oss ned på fortauet ved en liten kiosk og fikk oss en kald pils. ALLE ville ha en kald pils da. Det ble litt diskusjoner om hvor langt det egentlig var til «Jungle Joe». Guiden sa, bare 15 minutter, men han stoler vi ikke på lenger. Han sier det han tror folk vil høre. Jeg tenkte at jeg kunne klare 15 minutter selvfølgelig, og det skulle jo ikke være mer klatring.

Heldigvis reddet Tim i «Q4» meg. Han nektet å gå et eneste skritt til, så han og Rhonda skulle sette seg på en restaurant. Drikke pils og spise deilig mat og slappe av. Så jeg tenkte: «Ut i jungelen igjen, eller kose meg på restaurant». Valget var ikke vanskelig. Steinar var usedvanlig medgjørlig og ville gjerne være med på restaurant. Jeg sa han bare kunne fortsette. Tim og Rhonda ville ta vare på meg. Men han ble med kona si. Herlig.

Vi gikk på «Casa Cristi». Der må de nok ha god mat tenkte vi. Himmelsk til og med.
Koselig utsikt fra restauranten. Dette er en sidegate i Minca.
Steinar og Tim kommer godt overens, og det gjør jeg og Rhonda også. Vi hadde masse å prate om. Tim og Rhonda pratet mest. De er amerikanere så da er jo det forståelig.
Etter maten gikk vi inn til «sentrum» i Minca. Der fant Steinar en frisør for første gang på veldig lenge. Han satte seg ned og de ansatte gikk for å finne frisøren. Han kom til rette etter en 10 minutters tid.

Mens Steinar klippet seg gikk Rhonda og jeg en tur i «byen». På handletur 😊. Det tok nøyaktig 5 minutter. Jeg fikk kjøpt en liten maske av solguden og Rhonda kjøpte noen armbånd. Det som gjorde meg litt irritert var da jeg så stedene der de solgte turer til de forskjellige severdighetene rundt Minca. Vi kunne enten gå, ri hest, kjøre scooter eller kjøre jeep. Og den som bestilte turen vår hadde valgt å GÅ. Vel, det er jo billigst. Og jeg har fått masse trim. Som jeg trenger. Men allikevel……….vi kunne jo ha sett så mye mer.

En annen ting som er litt spennende. For 10 år siden var Minca helt stengt for turister. I åsene rundt her holdt FARC geriljaen til og det var livsfarlig å være her. Nå er det bare fred og fordragelighet. Jeg håper at det varer og at Colombia ikke får noe mer krig.

Da Steinar var ferdig hos barbereren og alle hadde sett seg ferdige på Minca, satte vi oss på kafeen igjen for å vente på de andre. Kaffe og pils skled ned på høykant.
Steinar har fått ny sveis (lekkert), ikke så kort som vanlig da. De andre har også kommet tilbake.

Det var helt riktig av oss å ikke bli med på den turen til «Jungle Joe». Det hadde vært over 30 minutter med klatring rett opp åsen. En skikkelig hard tur. Verre enn til vannfallet. Maten hadde vært god da. Men kakaoplantasjen var at de fikk servert kakao hos Joe. De fikk også se hvordan man lager hus av bambus. Det hadde vært veldig interessant.

Turen tilbake til marinaen i Santa Marta gikk ikke helt uten komplikasjoner. Det var et par som ikke hørte hjemme blant oss som satte seg inn i taxien. Vi hadde jo ikke hjerte til å kaste dem ut, så det ble en trang fornøyelse tilbake. De hadde visst ikke skjønt at de ikke skulle ta denne bussen for de ble kjempeforbannet da sjåføren ikke ville kjøre dem dit de skulle. Han var betalt for å kjøre Suzie Too deltagere fra Minca til marinaen. Og det var det. Vi gikk før vi så resultatet av krangelen.  Det var deilig å komme tilbake til «Numa» og få av seg de våte skoene og sokkene.

Vi har besøk i båten. Nydelige farger.

Vi gjør jo også ting i båten. Som å vaske klær og vaske opp og vaske båt og vaske jeg vet ikke hva. Steinar har også byttet armaturene i dusjene og vaskene på badene på babord side. Det har blitt virkelig fint. Men det er 34-35 varmegrader ute, og det innbyr ikke til å gjøre hverken det ene eller det andre. Vi svetter for det meste. Men vi er på spanskkurs. Vanskelig. Vi har ikke tid til å øve. Tiden bare forsvinner.

Som sagt så er det jo folk som liker å spille musikk. De har stadig music jam ved mini markedet.

De kunne kanskje ha øvd litt mer. Men kanskje det er det de gjør nå. 🙂

Steinar og Monika hører på. Det er jo morsomt. Vi synger med alle sammen når det er en melodi vi kan (og kjenner igjen)
Vi er selvfølgelig oppe i gamlebyen og spiser på diverse restauranter. Det er jo like billig som å handle på butikken og lage maten selv. I gatene rundt Parque Santander o de los Novios er det massevis av restauranter å velge i.

En kveld fikk vi med oss juleforestillingen som vises som små filmsnutter på katedralens fasade. Parroquia Del Sagrario Y San Miguel. Helt fantastisk.

Ikke bare nisser, men litt juleevangelium også.

Hvert av showene varte i omtrent 15 minutter, og så begynte det forfra igjen. Vi så det to ganger og det var nesten så vi fikk julestemning.

Michael på «Late Harvest» har visst nådd gjennom til meg når det gjelder frukt. Vi har vært på supermarkedet og hamstret litt forskjellig frukt. Som vi egentlig ikke ante hva var.

Pomelo visste vi hva var. Det er usannsynlig godt. Dragefrukt visste vi også hva var. Godt. Det jeg trodde var papaya var visst squash. Må kokes og behandles for å bli spiselig. Og så var det noe grønt som visstnok er avocado.
Sånn ser dragefrukt ut inni. Veldig, veldig, veldig søtt.
Og sånn ser pomelo ut. Det er fantastisk godt. En blanding av søt appelsin og grapefrukt. Nam-nam. Denne har vi kjøpt mange av.

Det har vært veldig mange sosiale sammenkomster her i Santa Marta. Vi har nå blitt kjent med alle og enhver, for det er umulig å unngå.

Kafeen på mini markedet i marinaen har for eksempel laget middag for oss en kveld. Noen er mer interessert i mobilen enn i maten. Vel, det har ikke riktig startet enda da.
Maten var et interessant sammensurium av smaker. Mildt sagt.

Her i denne marinaen må jeg si at vi har opplevd den verste vinden hittil på turen. Selv sammenlignet med seilturen hit til Colombia. Den kommer tidlig på kvelden og varer hele natten. Svell er det også, og stakkars «Numa» jager som en verpesyk høne. Håper ikke kryssholtene blir røsket av. Nå skal det bli godt å komme ut til ankers snart.

Nyttårsaften ble feiret som på julaften. Vi hadde spleisefest med grilling av det vi måtte ønske.

Som tidligere beskrevet er det VELDIG mye sosial aktivitet, så man kan forstå ønsket om å oppdatere seg på sosiale media eller hva det er Ken på «Pisces» driver med her. Han venter nok bare på maten tenker jeg.
Beboerne på «Sisu». Fiona og Terry har besøk av Terrys søster Carol. Og bare så det er sagt, Terry heter faktisk Terence Hill. Vi som er gamle nok husker den skuespilleren godt 😊 😊

P1010638

Gutta boys griller. De skravler noe helt forferdelig, så det var nok mange som fikk svidde biffer og hamburgere. Trykk på lenken for å se filmen.

Tilbehøret er selvfølgelig også på plass. Masse godt. Vi gjør det akkurat som vi gjør det hjemme. Jentene lager alt tilbehør og klargjør kjøtt som skal grilles. Så kan gutta stå rundt grillen og høste all anerkjennelse 🙂
Og vi mingler.
Og vi mingler. Til Leos store forskrekkelse ser det ut for.
Flotte jenter. Samantha (bare kalt Sam) fra «Wanderlust», Diane (bare kalt Di) fra «Canapesia» og Grace (bare kalt Grace :)) fra «Pisces»
Maten smaker fortreffelig. I kveld blåser det heller ikke så mye, så maten holder seg på bordet.

Men det er jo nyttårsaften og vi forventer fyrverkeri og yrende folkeliv i byen. Derfor rusler en hel gjeng av oss opp i gamlebyen. Om vi klarer å holde oss våkne til klokka 24 er jo et spørsmål, for midnatt for oss seilere har vi funnet ut er klokka 21. Senest.

Torvet er pyntet med massevis av lys.

P1010657

Vinden har tatt seg opp, men bare vi holder godt på glassene, så går det bra. Trykk på lenken for å se filmen.

P1010659

Underholdning fikk vi også. Man kan jo kalle det akrobatikk. Trykk på lenken for å se filmen.

Vi må nok si at folkelivet var merkelig tamt til å være nyttårsaften, så vi ruslet en tur litt utenfor gamlebyen. Her var det null mennesker så vi fortet oss tilbake.
Noen av oss fant ut at det var nok bedre å gå tilbake til båtene og se fyrverkeriet derfra. Da hadde vi jo utsikt til byen og der hvor fyrverkeriet mest sannsynlig ble skutt opp. Her er Monika og Ralph fra «Mora». Gjett hvordan de har funnet på navnet på båten.

Vi ventet med spenning på fyrverkeriet, men jeg må innrømme at det var begredelige greier. Tror vi så en 5-6 raketter og så var det ferdig.

GODT NYTT ÅR OG VELKOMMEN 2019. Vi gleder oss til å se hva du har på lur for oss.

Første nyttårsdag ble som alle andre første nyttårsdager. Veldig sløv. Utenom at duracell kaninen Steinar måtte vaske under lukene i salongen.

Da det var gjort ble det siesta både på han og meg, og sløving resten av dagen. En sundowner ble det selvfølgelig, og et «værmøte». Det er ikke lenge til vi endelig kan slippe fortøyningene og reise fra marinaen. Alle værrapporter skal da selvfølgelig diskuteres i det uendelig.

Så var det på tide å proviantere. Neste stopp er Islas del Rosario og der er det ingen butikker har vi fått høre. Altså må vi ha middag for et visst antall dager. Vi var MANGE seilere i butikken i dag, og jeg tror butikken gikk tomme for pils. Og dette er en stor butikk. På tilbakeveien gikk kapteinen innom marinakontoret og betalte regningen vår. Det kostet utrolige 2.600.000 Pesos. Altså i overkant av NOK 7.000,- med 35% rabatt. Huff, her var det dyrt.

Den siste kvelden i Santa Marta arrangerte marinaen et avskjedsparty for oss.

Maten var aldeles nydelig. De første bitene. Men det blåste så mye at maten var kald før vi fikk sukk for oss. Og kald middag er noe av det mest avskyelige jeg vet. Så det var lurt å glefse i seg så fort som mulig.

P1010670

Det var også ordnet med underholdning for oss. Et band som heter «The Funky Band». Trykk på lenken for å se filmen.

Denne kvelden var vi nok alle mann alle på plazaen. I morgen går turen videre.

P1010673

Bandet var virkelig flinke og fikk opp stemningen. Det var til og med folk som danset. Men det er nok fordi søsteren til Terry er danselærerinne. Trykk på lenken for å se filmen.

Selvfølgelig var det både vin og pils som ble servert. Men siden vi skal reise tidlig i morgen ble det også tidlig kvelden.

Avreisedagen satt jeg grytidlig i cockpit og koste meg med kaffe og internet. Kathy på «Late Harvest» hadde organisert når hver og enkelt av oss skulle seile ut av marinaen. Vi hadde fått avreise kl. 08:10 som siste båte. Men, altså, seilere gjør som de vil, så alle hadde gått tidlig. De som ikke skulle reise i dag kom travende bortover brygga og tok fortøyningene før vi fikk sukk for oss. Heldigvis hadde Steinar tatt inn strømmen og vannet.

En time før Kathy hadde gitt oss lov til å dra, kunne vi vinke farvel til marinaen og Santa Marta.
Kystvakta var også til stede og ønsket oss lykke til på ferden. Og for å sjekke at alle gikk når de skulle. Her er det ikke noe sludder i valsen. Vi må rapportere til kystvakta «Armada» hver eneste dag. De er der for å passe på oss, og er et tilbud til oss i Suzie Too Rallyet. Tror vi.

Selv om vi var skeptiske til å reise til Colombia har alle bange anelser blitt gjort til skamme. Folk her er glade og inkluderende. De slår gjerne av en prat. Hvis vi forsøker å prate spansk blir de kjempeglade og korrigerer uttale og ordbruk med et smil. Vi har ikke opplevd noe som i det hele tatt er tilnærmet skummelt, så nå gleder vi oss til å bruke enda noen uker i dette flotte landet.

FORTSETTELSE FØLGER.

08.12. – 17.12.18 ARUBA

Vi trodde det skulle ta omtrent 10 timer å komme oss til Aruba. Det tok bare 7. Men det skal sies at vi hadde forseilet oppe og motor i gang. Vi måtte lage vann. Så selv om vi reiste fra Curacao som siste båt, så var vi ikke sist inn. Turen bød på 1,5 – 2 meter bølger og 20 knop vind litt sånn akten for tvers. Faktisk så seilte vi like fort med eller uten motor. Det oppdaget vi da vi skrudde av motoren på oppløpet mot Osthavn i Oranjestad. Hovedstaden på Aruba.

Førsteinntrykket av Aruba var kanskje ikke så pittoresk
Oljeterminalen. Her vil vi jo ikke bade.
Tar jeg ikke mye feil, så er dette «Innamorata II». Ikke så godt å vite siden vi ikke kjenner alle så godt enda.
Vi nærmer oss Osthavn i Oranjestad
«Annalena» for fulle seil inn forbi ankringsplassen
Det er en nordmann til her også. Og den spyr ut forurensning. Men det gjør jo alle de andre cruiseskipene også. Uten at det er noen unnskyldning. Godt at vi kan kompensere da, som seilere 🙂
Renaissance Marina. Her skal vi IKKE ligge. Men vi kan visst fortøye jolla og bli kvitt søppel her. Vi skal ligge på svai, og vi gleder oss.
Slik ser det ut i Osthavn der vi måtte vente på toll og immigrasjonsmyndighetene. Vi fikk faktisk hjelp til å fortøye av den første norske båten vi har sett på månedsvis. En katamaran fra Bergen. Men…..vips så var den borte, på vei til Cuba. De holdt på å sjekke ut da vi kom. Typisk. Hadde vært morsomt å blitt kjent med dem.
Det ser kanskje ikke så skvulpete ut, men det var det. Vi gnukket fendere og båtsiden mot disse svarte dekka, og det så ikke ut etterpå. Vi har litt av en rengjøringsjobb foran oss.
Ikke så hyggelig plass å ligge å vente. Det er her cruiseskipene legger til.
Både toll og immigrasjon kom til båten. Det er egentlig ikke lov til å gå ut av båten en gang før man er klarert inn i landet. Men vi måtte jo fortøye. Og myndighetspersonene var velvilligheten selv. Skikkelig serviceminded. Så innsjekking var gjort på null komma niks.
Herr og fru Numa venter på å få tilbake papirene sine. (Foto: «Late Harvest»)
Men endelig kunne vi slå oss til ro på ankringsplassen. Det er mye vind, og mye gress på bunnen her, så kapteinen snorklet på ankeret. Det sitter perfekt.

Det viste seg at å slå seg til ro ikke var så enkelt. Vi ligger omtrent på landingsstripa til flyplassen. Fly kommer inn i lav høyde og lager et fryktelig spetakkel.

P1010099

Fly kommer inn for landing. Klikk på lenken for å se filmen.

Men det varte jo ikke hele natten, og til slutt bare overhørte vi det. Ikke noe problem. Alt gir jo veldig inntrykk den første gangen man kommer til en ny plass, så også her på Aruba. Da en merkelig tromme/disco/lyd/musikk startet på stranden med et mektig volum ble til og med Steinar stram i maska. Oi oi tenkte vi. Både discomusikk og bråkete fly på en gang. Dette blir jo et herlig opphold. Den såkalte musikken var bare den ene kvelden, og flyene overhører vi. Så dette blir bra.

Vinden har løyet, så lenge det varer

Det var MYE vind på morgenkvisten dagen etter at vi kom, og mange båter hadde dregget. 3-4 båter sirklet rundt og prøvde å finne ny ankringsplass. Det er ikke så lett når vi er så mange båter. Her er det grunt lenger inn og på babord side er det et digert rev.

Tidlig på ettermiddagen jollet vi inn til Renaissance Marina. Vi må betale for å bruke jollekaia og bli kvitt søppel. Men alt i marinaen, utenom restaurantene var stengt. Til og med marinakontoret var stengt. Merkelig. Men, det er jo søndag. Siden jeg var kjempesulten gikk vi på kinarestaurant og spiste lunsj, slik at utflukten kunne fortsette i fred og fordragelighet.

«Hung Paradise» hadde alt en sulten mage trengte. Men vi syntes jo det var merkelig at alt er stengt. Det er sikkert ingen cruise skip inne i dag da.
De hadde både mat og drikke og det var vel så dyrt som hjemme i Norge. Men blodsukkeret mitt brydde seg ikke om prisen, bare om å komme opp på et akseptabelt nivå.

Etterpå gikk vi en runde i Oranjestad for å sjekke fasilitetene. Der traff vi også Ken og Grace fra «Pisces» og tok en liten runde sammen med dem.

På rusletur i Oranjestad

Det vi så av Oranjestad i dag var rett og slett deprimerende. Alt er selvfølgelig tilrettelagt for cruise turistene. Av en eller annen merkelig grunn så betyr det rådyre merkebutikker og gullsmeder.

Rikmannsbutikker. Det er garantert IKKE slike butikker fattige seilere handler i. 

Jeg vet ikke hva jeg skal si om denne arkitekturen jeg. Den er i hvert fall morsom å se på. Litt sånn Alice i Eventyrland eller noe.
De er flinke på gatekunst på alle ABC øyene. Hva med en stor ku man kan sitte i armkroken til?
På Renaissance Hotell var det båtholdeplass. Den tok hotell- og cruisegjester ut til fine snorkle- og badesteder.

P1010120

Veldig spesielt med båtholdeplass inne på hotellet da. Kapteinen hadde store problemer med å få snudd båten og kommet seg ut igjen. Vanskelig å få utvidet passasje og snuplass etter hvert som båtene blir større ville jeg tro.

Blå hester stod også plassert rundt hele byen. Er redd jeg ikke fikk med meg hvorfor.
Vel, jeg er redd for at dette bildet lyver litt. Vi elsker ikke akkurat Aruba. Men litt fint er det jo.
Det er pyntet til jul. Ingen tvil om det. Den tradisjonelle julekrybben i litt større format.
Brygga langs hovedveien. Det er i Renaissance Marina.
Altså, denne var i bruk. Helt fantastisk. Det er nesten så en har lyst å prøve å ringe hjem til Norge.
Brygga ut til jollekaia. Det ligger noen flotte båter her også. Ikke bare joller.
Her ligger «Numita» pent og venter på oss sammen med noen påkledde venner.

Det var kjekt å ta denne turen inn til marinaen i dagslys for da fikk vi et inntrykk av det digre revet som vi ikke vil kjøre på. Vi må kjøre helt inne ved land for ikke å gå på, og det klarte vi fint. Denne gangen.

Sabrina på «Honey Ryder» har VHF nett hver morgen klokken 08:15. Der annonseres alt av hva folk måtte trenge hjelp til, om de har noe å selge/gi bort eller om det skjer noe spennende. Altså alt hva en seiler måtte trenge å vite. Og nå er det selvfølgelig happy hour som gjelder.

Vi jollet inn til stranden der det er flere restauranter sånn ved 17:30 tiden. Vi fant «våre» folk som hadde kommet godt i gang med Happy Hour.

P1010131

Jeg tror faktisk vi var alle mann alle på denne samlingen. Og under over alle under, vi så «The Green Flash». Selvfølgelig stod hun som var aller mest skeptisk med ryggen til, så hun kan skylde seg selv. Alle vi andre jublet og klappet.

Bøtter med pils må selvfølgelig til for tørste seilere.
Solnedgangen er magisk. Denne gangen med det grønne glimtet. Skulle ønske jeg kunne fått et bilde av det, men enkelte sier det bare er en optisk illusjon og umulig å ta bilde av. Det tror jeg ikke noe på.

Heldigvis varer ikke slike Happy Hours så veldig lenge. Ikke lenger enn til klokka 19 for da er det mørkt. Helt mørkt. Vi får derfor deilige rolige kvelder om bord i «Numa». Som regel.

Steinar har tatt i bruk sine brødbakerferdigheter igjen. Vi var enige om at det første forsøket måtte beskrives som særdeles mislykket. Men den gutten er ikke skuggeredd, han satte i gang med et nytt brød. Ny oppskrift, nye muligheter. Etter hvert blir det nok bra.

Vi tok også en ny tur inn til byen etter hvert. Måtte jo sjekke om den hadde annet enn fancy butikker å by på. Det var det vel dårlig med, men i bakgatene var det i hvert fall ikke så ille.

En gjeng cruiseturister på vandring gjennom gatene. Guiden pratet spansk, så vi skjønte ikke stort.
Morsomme stoler utenfor en bar. Og ja, de rullet. De måtte selvfølgelig prøvesittes.
Utsikt fra baren. Enda en blå hest. Og nå vet jeg at det er for å hedre at Aruba tidligere avlet hester og buskap for conquistadorene. Det var en blomstrende handel, og er fortsatt å finne på fastlandet. Altså hestene, ikke conquistadorene. De har reist hjem til Spania.

P1010157

Det går også kjempefine turisttrikker rundt omkring i byen. Jeg synes de er veldig vakre.

I bakgatene var det faktisk flere butikker som solgte billige varer. Vi fant en som solgte billige barneklær, og det trengte vi jo. Rallyet har en innsamlingsaksjon på gang. Det skal gis gaver til et senter for barn i Santa Marta i Colombia. De trenger absolutt alt har vi forstått. Selvfølgelig skal vi bidra. Vi har kjøpt klær, leker, plastalina og fargeblyanter. Håper det blir godt tatt imot.

Nå har vi ligget så lenge i marina i Curacao at det er helt fantastisk å ligge til ankers igjen. Vi nyter livet.

Selvfølgelig er vi også samme med våre seilervenner, og vi blir sakte men sikkert kjent med dem alle sammen.

Denne restauranten «Zeerover» i Savaneta skal visst være en av de beste på Aruba, så selvfølgelig måtte vi ta en tur dit.
Det var Tim og Rhonda på «Q4» som hadde funnet frem til denne restauranten. Chris og Sharon fra «Quicksilver» var også med. Kjempehyggelige folk alle sammen.
Maten ble servert i store kurver og var for så vidt god. Men det er vanskelig å være nordmann og spise fisk i varme strøk. Vi er altfor bortskjemt med gode råvarer hjemmefra. Altså rekene smaker ingenting. Absolutt ingenting.

Det ble en av de dyreste kveldene vi har hatt hittil. US$ 70,- for taxi og US$ 60,- for maten (ikke inkludert pils som vi selvfølgelig drakk mange av). Hyggelig var det lell. Så veldig hyggelig var det ikke da vi tok jolla hjemover i mørket. Vi gikk selvfølgelig på grunn på revet. Heldigvis er kapteinen forsiktig i ukjent farvann og kjørte i sneglefart. Ingen skade skjedd.

Den store snakkisen oss seilere imellom er om noen har fått tilgang til internett. Hvilken leverandør leverer det beste nettet til den billigste prisen. Vi har faktisk fått vite at Digicel leverer ubegrenset bruk for bare US$ 20,- for en hel uke. Megabillig. Det må vi skaffe oss.

Det er ikke bare fly som frekventerer ankringsplassen vår. Det gjør også de store cruiseskipene. Men de lager ikke mye lyd.
Etter at vi hadde vært på strandbar forrige kvelden og betalt i bøtter og spann for noen pils, fant vi ut at det var bedre å ta sundownere på den kommunale stranden. Da kan vi ha med våre egne drikkevarer.
Det er ikke lov å dra jollene opp på land, så da må vi jo fortøye dem i trærne. Å ha dem på grunna på jo være lov.
Vi pleier å være mange på disse sundownerne. Det er faktisk ikke så mye å finne på på denne øya. Eller så er vi ikke så interessert. Det føles litt som en ventepause før det store eventyret som venter. Nemlig Colombia. Så derfor møtes vi på stranden hver solnedgang

P1010215

Vi skravler og blir kjent. Allerede nå virker det som om vi kommer til å bli en sammensveiset gjeng, vi i Suzie Too Rally Gruppe 2 (S2R2).

Blide jenter. Fra høyre: Jutta fra «Schloss Ort», Monika fra «Mora» og Stephanie fra «Lulu». En østerriker, en tysker og en amerikaner.
Og vi nyter solnedgangene. Det er usannsynlig vakkert enkelte ganger.
Skravle går uten pause, så noen ganger er det ganske vanskelig å bryte opp.

Kapteinen fikk tak i internett til oss også. US$ 23,- for 7 dager med 12GB pr. dag. Altså tilnærmet fri bruk. Kjempebillig. Da kunne jeg laste opp bloggen fra Curacao med bilder og det hele. OG jeg kunne se på Netflix. Vel, Steinar fikk også se da.

Det er skikkelig varmt ute. Men nå synger denne installasjonen på siste verset. Det er IKKE 53,4 grader ute. Helt sikkert.
Vi fortsetter med våre sundownere på stranden, og venter på å reise til Colombia. Rallyet er delt opp i etapper og her i Aruba har vi 8-9 dager til disposisjon. Foreløpig følger vi lydig opplegget.
Solnedgangene fortsetter å være like vakre. Selv med cruiseskip i bidet.

Steinar har vært god handyman igjen og reparert to doer om bord. «Numa» begynner jo å bli en tilårskommen dame og ting går i stykker. Denne båten kunne vi ikke hatt hvis kapteinen hadde hatt 10 tommeltotter. Vi har også hatt masse vann i skroget på vår side og etter noe detektivarbeid fant han ut at det var en slange i dusjen som hadde hoppet av. Sikkert på grunn av det høye vanntrykket i Seru Boca Marina.

Alle gode ting må jo ta slutt en gang. Selv om vi nesten bare har vært på stranda og drukket solen ned med de andre seilerne, så er det jo hyggelig å ha vært på Aruba. Selv om vi kunne vært foruten. Vi skal nå på en kjempelang seiltur til Colombia. Ihvertfall tar det mange timer. Til og med en natts seilas er det. Derfor må det provianteres.

Steinar sjekker på mobilen hvor butikken ligger. Vi har utstyrt oss med traller og ryggsekker og handleposer og er klare for shopping.
Veien til butikken hadde gå-/sykkelsti hele veien, og det var veldig pent.
Folk bruker denne stien til trimming og hele veien var det slike treningsapparater til fri avbenyttelse. Veldig smart. Da slipper man å gå på helsestudio.
Massevis av øgler var det også hele veien.
Og massevis av blomster.
Jeg skjønner godt at dette er et populært område å trimme på. Det er jo helt flatt. Til og med jeg kunne ha gått her. Godt at vi fant den en av de siste dagen vi er her da. Så slipper jeg mener jeg.

Etter 20 minutters gåtur kom vi til «Price Smart» som butikken heter. Der solgte de alt i store kvanta. Kjøttdeig for eksempel kom ikke i 4-500 grams pakker, men 2 kg i hver pakke. Og det gjaldt alt. Så vi fikk MASSE mat. 3 kg indrefilet (nam-nam), 4 kg kjøttdeig, 3 kg kyllingfilet og massevis av pølser. Samt mye annet. Jeg hadde lyst på en pakke tyggis, så nå har jeg tyggis for de neste 4 årene.

Vi kjøpte oss også strandstoler. Min kunne jeg bære på ryggen med en eske kjeks i. Det er godt med noe søtt til nattevakter, og det er sikkert godt å ha noe å sitte på på stranden. En til Steinar og en til meg.
Steinar bærer og drar tungt.

Vi fikk alt om bord i «Numa» og arkivert på dertil egnede plasser. Jeg måtte dele opp kjøtt og pølser i passe porsjoner. Det blir litt mye med 3 kg indrefilet på en middag.

Selvfølgelig tok vi med oss de nye stolene våre og fikk behørlig beundring fra de andre. Men det viste seg at de ikke var særlig egnet. Alle de andre står jo, så for å komme i ansiktshøyde med dem så må vi også stå. Men vi fikk vist dem frem da.
Den siste sundowneren på stranden i Aruba. I morgen bærer det videre. Det fine med Aruba er at vi mer eller mindre har vært på denne stranden hver kveld alle sammen. Det betyr at vi har blitt mye bedre kjent med hverandre. Og det er flotte mennesker vi seiler sammen med.
Solnedgangen var praktfull som vanlig.
Det var litt vanskelig å bryte opp den siste strandturen. Vi vet jo ikke hvor lenge det blir til neste gang. Det er også lenge siden vi alle har vært på nattseilas, så dette blir spennende.

Neste morgen jollet Steinar til land og leverte passene og skipspapirene til Rommy på «Annalena» og Kathy på «Late Harvest». Disse to jentene fikk sjekket ut alle båtene og seilerne slik at vi slapp å dra tilbake til den grusomme cruisebrygga. Vi kunne ikke vært mer takknemlig. De gjorde det så enkelt for oss alle sammen.

Vi rakk en liten tur på land med den siste rest av søppel. Tenkte også at vi skulle kjøpe med litt pils, men det kostet utrolige US$ 4,- for en liten boks i butikken i marinaen. Så de fikk bare beholde dem. Vi fant alt vi trengte i en liten «kinabutikk».

Etter hvert var vi alle klare for avreise. Men da kom Gerhard på «Annalena» med en beskjed på VHF’en at de måtte vente til i morgen. Pumpen til kjølesystemet hadde streiket. Han fikk umiddelbart hjelp av kapteinene på to andre båter og problemet ble fikset. Godt å være med i et rally der alle passer på og hjelper hverandre.

Nå da alle båtene og seilerne var klare, kunne vi vinke farvel til Aruba i samlet tropp. Colombia neste.

Aruba er sikkert en fantastisk øy å komme til hvis man er på cruise skip eller på charter tur. Men jeg tror ikke dette er et sted vi vil dra tilbake til. Gran Canaria er vel så fint. Så, da ses vi i Colombia.

FORTSETTELSE FØLGER.

10.11. – 08.12.2018 TILBAKE I CURACAO

Vel, jeg tenkte jeg kunne skrive litt spesifikt om denne sommeren. Som ikke ble helt slik vi hadde planlagt.

Vi flyttet inn i vår nye leilighet, som trengte mye mer «tender love and care» enn det vi hadde trodd. Så jeg holdt på nesten hele sommeren å sparkle og male. Det ble bra etter hvert.

Grunnen til at vi kjøpte den leiligheten, var fordi Steinars mamma Eva bor i samme borettslaget, og min mamma og pappa flyttet i leilighet rett borti gata. Fint å være i nærheten av familien når vi først er hjemme i Norge.

Men Eva ville det annerledes. Vi kom hjem lørdag 5. mai, og mandag 7. mai havnet hun på sykehus. Jeg er sikker på at hun hadde ventet på at Steinar skulle komme hjem. Da var alt trygt og godt, og hun hadde noen å lene seg på.

Selv om det etter hvert viste seg at Eva var på sin siste reis, tror jeg at den reisen ble akkurat slik hun ønsket. Gjennom hele sommeren og hele sykeleiet hadde hun alle barna sine innom. I en periode var de der alle 4 på en gang (og det kan bli ganske mye for noen og enhver 😊). De presterte faktisk å bli kastet ut av sykehuset i Tønsberg fordi klokka var 11 om kvelden (langt etter leggetid) og det var altfor mye latter og morsomheter. Sykesøster Ingrid var stram i maska og Hem-søsknene gikk duknakket ut fra sykehuset. Aldri har noen hatt mer besøk på Braarudåsen heller, da hun etter hvert havnet der. Fullt kjør hele tiden.

Slik vi gjerne vil huske henne. Eva legger grunnlaget for ett av sin malerier.
Hva er vel bedre enn et blankt lerret? Klar for nye utfordringer. Da så vi ikke mer til henne på en stund.

 

Ett av mine favoritter.

2. september døde hun, og Inger og Steinar var der med henne. Det blir litt snørr og tårer når jeg skriver dette, for selvfølgelig var det trist, og samtidig litt fint. Når min svigermor ringer og sier at hun er så glad i meg, da blir jeg jo lykkelig.

Vel, man kan tro hva man vil. Men jeg håper at Eva og Sigurd er sammen igjen nå. Som Eva sa: «Han sitter og venter på meg på en benk i himmelen. Men sier at jeg må bruke den tiden jeg trenger». Hvil i fred svigermor.

Men selvfølgelig hadde vi tid til andre ting også.

Tur på øya med gode venner for eksempel. Det er jo andre året på rad, så nå må det sies å være en tradisjon.

Altså, det er 31. mai og folk bader. Vikinger. Helt klart.
Stemningsfullt i Norge når det nærmer seg midtsommer. De lyse sommernettene er magiske.
Utsikten fra leiligheten vår. Det dårlige været er selvfølgelig over Østfold. Den gale siden av fjorden.
En tur på byen med søstrene mine ble det også tid til. Vår årlige tradisjonelle tur på byen (selv om det kan gå noen år mellom hver gang).
Vi har også vært i bryllup til dette søte paret. Mette og Espen. På selveste St. Hans Aften. En uforglemmelig opplevelse. (Foto: Hanne Skjønhaug Bugge)
Kvalitetstid med barna er en selvfølge. Noe som gjerne betyr at mor lager mat og barna (og ektemann) spiser.
Selv om dette barnet kanskje kunne trengt en ferie. Litt mye jobbing på den jenta.

Vi har vært på hyttetur på hytta til Ulla og Terje. Der INGEN av oss tok noen bilder. Og vi har vært på Oksøya på det tradisjonelle familietreffet. Alltid veldig hyggelig.

Så det har vært en sommer med opp- og nedturer. Sorger og gleder. For ikke å snakke om det mest fantastiske sommerværet vi noen gang har opplevd. Det har vært sol og varmt fra morgen til kveld helt fra vi kom hjem til vi reiste. OK – kanskje det har vært et par dager med regn, men det er alt. Har aldri opplevd maken.

Det er trolsk på fjellet om høsten. Det kan være så vakkert det bare vil, men når det begynner å bli slike farger i Norge, da er det på tide å pakke kofferten.

10. november kunne vi i hvert fall skyfle koffertene våre om bord på denne doningen, og sette kursen tilbake til «Numa» på Curacao.

Denne gigantiske doningen fløy oss over Atlanteren fra Amsterdam.
Snart hjemme hos «Numa».

Flyturen gikk som vanlig helt bra. Vi fikk trimmet oss litt i Amsterdam da, fordi bagasjen var ikke sjekket inn helt frem til Curacao. Schiphol er en DIGER flyplass så jeg er sikker på at jeg gikk mine daglige 10.000 skritt (noe jeg aldri gjør). Vi fant bagasjen til slutt, og fikk sjekket den også inn til Curacao. Fryktelig hvis Steinar skulle miste alle duppedittene han har kjøpt i Norge. Clas Ohlson og Biltema er chandlere hjemme i Norge.

Da vi endelig kom til Numa så vi at det var ganske så rent i cockpit, for vi har satt bort vask og polering. Etter et halvt år med stengte dører og luker var luften inne i båten slik jeg vil tro den er i egyptiske pyramider når arkeologene åpner dem for første gang. Kanskje til og med livsfarlig. Derfor åpnet vi alle luker og satte oss i cockpit med hver vår iskalde pils. Livet er herlig.

Dagen etter, i lyset, fikk vi se hvor møkkete det egentlig var inne. Både støv, sand og litt mugg hadde hopet seg opp. Her er det litt å henge fingrene i.

Jeg kan ikke få sagt hvor morsomt der er å gjøre rent i 34,5 varmegrader. Heldigvis har vi ikke hastverk.

Det er altså så deilig å være tilbake i Numa. Vi koste oss den første kvelden med indrefilet, bernaisesaus, poteter og grønnsaker. Herlig å endelig kunne spise kjøtt. Etter noen måneder med Ida som ikke spiser kjøtt er det helt vidunderlig.

Å sitte i cockpit på morgenen og se solen stå opp og høre fuglene som synger er også deilig. Beroligende. Skuldrene senker seg. Men……..det er noen små irriterende fluer som også våkner når solen står opp. De insisterer på å summe rundt i ansiktet mitt. Så ansiktet blir sprayet med insektmiddel. Vet ikke om det er skjønnhetsfremkallende. Insektmiddel i ansiktet altså.

Heldigvis er vi ikke arbeidsnarkomane, så en tur til Willemstad for lunsj og handling fikk vi tid til.

Steinar venter på lunsjen sin. Vi gikk til uteserveringen ved svingbroen. Det var stappfullt av cruiseturister, så det var massevis å se på.
Svingbroen er fortsatt morsom å se på. Den er jo en severdighet. Så da må vi se på den. Altså det er ganske verdt å se på en severdighet.
Den åpner akkurat så mye at de båtene som skal gjennom får plass nok.

Vi er nok ikke vant til så masse lyder lenger. Musikk fra alle retninger, folk som prater høyere og høyere, trafikkstøy osv. osv. Men det er massevis å se på.

Handlegata. Massevis av cruisebåtturister. Vi fikk tak i en pen badebukse til Steinar. Som det IKKE står Curacao på. Håper han ikke jobber i den med aller første.

Endelig kan vi dyppe våre svettebefengte kropper i vannet

Og etterpå kan vi legge oss i skyggen.
Jeg får litt noia av slike plastringer som holder bokser med pils sammen. Særlig siden jeg så et bilde av en stakkars skilpadde som hadde fått en rundt midten da den var liten. Den hadde vokst inn i skilpadden så den så ut som et 8 tall. Fryktelig.
Samme om det er sant eller ikke. Jeg vet ikke hvor søpla her i Curacao havner, så jeg klipper dem opp. Da kan ingen skilpadder sette seg fast i dem 🙂

Det tar selvfølgelig vinter og vår å få Numa i stand. Vi jobber litt hver eneste dag for å få henne i orden. Eller rettere sagt, Steinar jobber litt hver eneste dag. Jeg bare vasker litt rundt i krokene.

Denne herremannen heter Joell og har vasket og polert hele «Numa». Ikke skroga på utsiden. Han er kjempeflink, og «Numa» glitrer som en diamant. Så lenge det varer.
Ingen av motorene vil starte, så kapteinen har vært på chandler. Overraskelse. Nye startreleer er innkjøpt, så dette blir bra. Han har også sikret lukene så han ikke får de i hodet en gang til. Smart fyr denne kapteinen.
Her et sted skal det visst være et startrelè.

Nå er det jo slik at vi skal være med i Suzie Too OCC Rally. Det betyr massevis av små og store sammenkomster for å bli bedre kjent.

Billetter til diverse arrangementer. Alle inkluderer spising og drikking.
Den store Suzie «bibelen». Her står alt vi trenger å vite (tror vi), om alle destinasjonene vi skal til.

Først var vi på vinsmaking. Vel, vi har selvfølgelig også vært på stranden og møtt massevis av folk. Men denne dagen skulle vi på vinsmaking.

Bussen står klar ved jollekaia på ankerplass C. Dette er faktisk den eneste jollekaia i hele Spanish Water. Det er mange brygger vi ikke får lov til å legge til ved, selv om restaurantene (med brygger) arrangerer «seilors dinner» og «happy hour» og jeg vet ikke hva.

På vei i denne merkelige bussen. Den hadde ikke glass i vinduene, så det ble en luftig affære. Heldigvis holdt regnet seg unna.

Vi hentet også masse folk på Curacao Marina, og derfra kjørte vi til Licores Maduro. Vi trodde vi skulle til en vingård, men det var bare et vanlig vinmonopol gitt. Vel, ikke et monopol, for det er det ikke her. Dette stedet leverer til alle cruisebåter og salgssteder i hele Curacao. Men fint var det.

Steinar studerer menyen. Her kan man få kjøpt absolutt alt av alkoholholdig drikke.
Vi fikk virkelig flott servering og oppvartning. Til de forskjellige vinene var det oster, skinker, pølser og kjeks. Nesten så vi kunne spise oss mette.
Denne kjøpte vi en kasse av. Tror vi kommer ti å kose oss masse med den. Men kanskje vi skal prøve å drikke opp vinen vi kjøpte i Spania først? Eller den vi kjøpte i Martinique? Huff, vi har fortsastt mye vin igjen som helt sikkert smaker som eddik nå 🙁

Vi fikk smake på 5 forskjellige viner. 1 musserende, 2 hvite, 1 rosè og 1 rød. Det var en karismatisk mann ved navn Gilbert som fortalte oss om alle vinene og fikk oss til å kjøpe. Jeanette på «Bushpoint» hjalp til, for hun har visst 20 års erfaring med innkjøp av vin. Det var godt å se at hun heller ikke likte de vinene vi ikke var så begeistret for.

Det var massevis av lykkelige seilere etter hvert som kvelden skred frem. Og det var vel også meningen, for det ble solgt massevis av vin. Det tok litt tid å få alle samlet sammen i bussen igjen.

Denne bussen er faktisk ikke lakkert slik. Den er dekket av folie. Ganske enkelt å få det av og lage et annet dekor på bussen altså. Smart.

Kapteinen har til stadighet nye prosjekter på gang. Siden vi fikk baugspydet, har brudeskrævet, eller bridelen som det heter på godt norsk, blitt for kort. Derfor er en ny på gang

Steinar spleiser inn kauser. Det er ihvertfall det han insisterer på at det heter. 

Resultatet kan jo ikke bli annet enn perfekt.

Anneli og Thomas fra Sverige har vi også møtt igjen. De er her på ferie akkurat nå, og bor på Santa Barbara Golf Resort. De har vi møtt på «Boca 19» for en drink. Veldig hyggelig.

Siden vi var her sist har det visst regnet veldig mye. Det kan vi også se, for golfbanene er irrgrønne og det er flotte blomster over alt.

Lilla er favoritten.

Veldig mye dreier seg jo om å bli kjent med de andre rally deltagerne. Derfor er det en del tilstelninger.

På vei til BBQ på stranden. Den begynte allerede klokka 12 og skulle vare til klokka 15. Mye av det som foregår er på Santa Barbara Beach and Golf Resort. 

Hotellet hadde dekket på i små telt, sikkert fordi det har regnet en del i det siste. Det var virkelig lekkert. Litt sånn luksus for oss stakkars seilere 😊

Det ble servert buffet med massevis av gode retter. Alt fra salater, hamburgere, kylling, litt fisk osv. osv. Folk gaflet i seg og var svært så fornøyde.

Det blir selvfølgelig også massevis av seilerprat når man samler masse seilere. Og vi skal jo bli kkjent også. Det blir mye «Hei, jeg heter…….» og «Hei, jeg kommer fra……..» Etterhvert så kan det hende at vi husker noen av dem.

Selv om sammenkomsten skulle vare helt til klokka 15 hadde vi fått nok ved 13:30 tiden. Maten var fortært og de gratis drikkekupongene var brukt opp. Vi var klare for en dukkert.

Heldigvis har jeg ikke sett noen av disse reptilene i vannet. De holder seg i sanden og i trærne. Og de stjeler mat. De skal visstnok være gode å spise også, men iguanasuppe har vi ikke forsøkt enda.
Denne lekre fuglen er fortsatt en tjuvradd.

Det tok ikke så lange tiden før resten av gjengen i Suzie Too rallyet også kom bort på stranden. Der vaket vi rundt i flere timer. Alle hadde med seg litt å drikke, så det ble vannfest. Veldig mye mer behagelig enn å sitte pent rundt bord og spise mat.

Vi dupper rundt i vannet med en liten drink. Dette har jeg aldri vært med på før. Men det hadde visst Gruppe 1. Etter hva jeg forstod er dette et fast rituale hver dag klokka 16. 

Noen av Suzie Too OCC Rally deltagerne. Både gruppe 1 og 2.
Enkelte gjør mer ut av det enn andre.

Jeg har tatt mot til meg og hentet plantene mine hos «barnevakten». De reiste hjem til Canada for flere måneder siden, og hadde satt plantene inne i cockpit, under tak. Kanskje de hadde overlevd ute på dekk. Det har jo regnet mye i disse månedene vi har vært hjemme.

Tror ikke det er mye håp for disse to nei. Busken ser for så vidt grønn ut, men det er uttørket grønn. Hvis jeg tar på den detter bladene av. Altså en liten mumie vil jeg kalle den.
Steinar fortsetter å jobbe på den nye bridelen. Noe av det må gjøres sittende i trampolina, og det kan være ganske så ukomfortabelt over lang tid. Men det går fremover.
Han har deilig utsikt da. Her skulle det selvfølgelig ha vært bilde av meg :), men jeg er så dårlig på selfies.
Bare som et bevis (selv om bildet er dårlig). Middag i båten, laget av admiralinnen. Indrefilet med bernaisesaus, hjemmelaget potetstappe og grønnsaker. Til og med et glass vin husket vi å ta frem. Bedre blir det ikke.
Dagen derpå venter dette. Blæh.

Det nærmer seg avreise for Gruppe 1 i rallyet, så derfor ble det arrangert en informasjonsdag, før vi kunne avslutte med nok en middagsbuffet.

Det er ingenting å si på Santa Barbara Beach and Golf Resort. Lekkert er det. Rett og slett.
Gangen bort til konferanserommet. Litt arabisk inspirert synes jeg.

Konferanserommet er mer enn stort nok for alle deltagerne i Gruppe 1 og 2. 

Suzanne fra «Suzie Too», vår store leder, informerer om alt. Selv om det skal sies at veldig mye var reklame. Det er kanskje ikke så rart. Vi har bare betalt 25 pund for alt dette. Da er det klart at de som sponser får mye tid på podiet. Særlig Shelter Bay i Panama. Vi gleder oss til å komme dit.
Etter hovedinformasjonen var det et eget møte for oss i Gruppe 2. Mye av det gikk jo ut på å finne frivillige til diverse oppgaver. Først var det veldig stille, men heldigvis var det noen som liker sånne ting. Det minnet nesten litt om slik det var på foreldremøter. Hvem vil være klassekontakt? Totalt tystnad.
Endelig var det klart for middag. Det var massevis av sultne mennesker etter en lag dag med informasjon.
Palmene var nydelig lyssatt i forskjellige farger. Lilla er fortsatt favoritten.

Bordene var nydelig dekket på, og vi hadde hyggelig selskap så praten gikk lett og uanstrengt. Det var selvfølgelig noen som pratet mer enn andre.

Suzanne og David Chappell er duoen på «Suzie Too» som har satt i gang dette rallyet. Helt på egen hånd.
Hele alleen ned til paviljongen der buffeten ble servert var opplyst i forskjellige farger. Nydelig. Det var massevis av mat som ble servert. Men, en merkverdighet var at det var var en kjøttrett. Hvis fisk kan kalles kjøtt da. Noen sure miner ble det. Deriblant min.

Vi har fått nye naboer. Jeff og Julie med sønnen Lucas. De har en 44 Lagoon som heter «J-Squared» De satt også sammen med oss på middagen i går. Jeff har nå funnet ut at Steinar er hans «brother from another mother», så dette blir morsomt. Jeg oppfatter det mer som to Alfa hanner som forteller hverandre hvor fortreffelige de her. Heldigvis er Jeff og Julie i Gruppe 1. Forhåpentligvis tar vi dem igjen i San Blas, for dette var morsomme mennesker.

Jeff på «J-Squared». En mann full av selvtillit. Inkluderende og pratsom.
Kapteinen begynner å bli ferdig med bridelen. For å si det mildt, så ser det ut til å bli en komplisert affære. Håper jeg kan håndtere den.

Våre nye amerikanske naboer fornekter seg ikke. De gjør akkurat slik vi tror amerikanere gjør. Jeff kom bort med et brød til oss som Julie hadde bakt. Helt usannsynlig søtt gjort. Ifølge Jeff var det brødet eneste måten hun kunne få i dem grønnsaker på???????? Jeg oppfattet det mer som kake. Ingefærkake som vi serverer til jul. Veldig godt. Lurer på hvor grønnsakene var? Da måtte vi jo gjøre gjengjeld, og inviterte dem over til en «night cap» etter middag.

Her er Julie fra «J-Squared» og Fiona og Alastair på «Busco Viento.

Etter hvert kom også Lucas over, og vi hadde en veldig hyggelig kveld, med hyggelige seilere.

«J-Squared» er jo i gruppe 1, så de forsvant etter to dager. Da var det avreise for dem til Aruba. Vi følger etter om 14 dager, eller noe sånt.

Vi har også møtt Anneli og Thomas igjen.

Anneli og Thomas prøver å finne ut hva de skal spise. Vi er selvfølgelig på restaurant på Santa Barbara Resorten.
Det gjør Steinar også. Jaggu meg er det ikke buffet her også. Men så til de grader mye bedre enn det var på paviljongen forrige kvelden.
Hyggelig selskap med hyggelig prat, deilig mat og godt drikke.

Vi hadde en herlig kveld med Anneli og Thomas på Santa Barbara Beach and Golf Hotel. De bor her når de er på ferie. Det er jo lenge til huset deres er ferdig. På lørdag reiser de hjem til Sverige, og Steinar skal kjøre dem til flyplassen.

Jeg har kjøpt en erstatningsplante for mumiebusken. Aloe vera kan jo brukes til noe nyttig. For eksempel hvis vi skulle bli solbrent. Noe vi ikke blir. Når jeg bare finner nye palmefrukt, så skal jeg plante på nytt. Jeg kan jo ikke gi opp å få en palme om bord.
Steinar har jo også prosjekt på gang med å få AC’en til å virke. Derfor er salongen demontert i påvente av reparerte kretskort.

Nå som gruppe 1 hadde reist tenkte vi det skulle bli litt roligere dager. Vel, det er ikke slik at vi stresser fra evenement til evenement. Men noen ganger kan det bli litt mye. Men hvis vi skal bli kjent med de andre, så er det bare å stille opp. «Honey Ryder» har overtatt VHF sendingen klokken 8 hver morgen, og Sabrina skal oppdatere oss på nye sammenkomster.

Så da var det bare å pakke pils og badetøy og kjøre til «Pop’s Place» på Caracasbaai, eller Brisa do Mar som det også kan kalles.

Trykk her for se film fra Caracasbai

Vi samles på Caracasbaai. En skravlete gjeng som begynner å kjenne hverandre litt. Noen kjenner hverandre veldig godt fra før, men alle er inkluderende og ikke vanskelige å prate med. (Trykk på lenken for å se filmen) 

Lykkelige seilere i (nesten) sitt rette element

Mange hadde tatt med egen mat, og enkelte hadde ikke. Vi kunne ha grillet på stranden, men det var det ingen som hadde lyst til. Vi klumpet oss sammen i skyggen. Steinar og jeg måtte selvfølgelig ta en tur på «Pop’s Place» og spise kjøttstuing som vi hadde hørt skulle være god.

Den var slett ikke så verst. Faktisk ganske god.
Kapteinen nyter maten
Helt alene. Men i denne delen av restauranten var det mest skygge og kaldest. Da var det ikke vanskelig å velge denne plassen.
Veldig karibisk sted dette her.

Sammenkomstene varer som regel ikke i så veldig mange timer. Men vi fikk tid til både å prate masse, bade, spise og drikke. Jeg var så intelligent at jeg hang håndkleet og sarongen min på en gren da vi tok en dukkert. Det viste seg etterpå at begge var infisert av små maur som bet. Ikke at jeg oppdaget det med en gang, for jeg trodde det bare var at jeg holdt på å tørke eller noe. Selv om jeg synes det stakk veldig. Da vi kom tilbake til «Numa» så jeg jo at det kravlet ekle små kryp overalt. Gjett om jeg hoppet rett i dusjen, og håndkle og sarong havnet på dekk. Æsj, grøss og gru. HATER MAUR.

Her kommer et eksempel på hvorfor jeg ikke har lyst til å handle med Steinar. Utenom når vi skal rett til butikken og handle mat. Først reiste vi til chandler . Der hadde de ikke det han måtte ha. Så var det til Air Condition butikken. De hadde ikke funnet noen feil på kretskort. Så var det på jernvarehandelen Kooyman. Der ble det kjøpt ting. Så var det på badebutikken. Der ble det kjøpt nye dusjarmaturer og en gasstank. Da var det tilbake til jernvarehandelen for å kjøpe slange og kobling til gasstanken. Og SÅ til matvarebutikken. Jeg var fullstendig i oppløsning. Jeg hadde sittet i bilen med aircondition, så det var jo OK. Og jeg hadde spilt spill på mobilen og til og med slumret litt. Shopping er noe dritt.

Ikke nok med det. Senere på ettermiddagen reiste kapteinen ut for å fylle gass og ordne med tilkoblingen til den nye gasstanken. Det gikk ikke. Så gasstanken ble satt ved søppelkassene i tilfelle noen ville ha den. Vel, vel. Man kan ikke vinne bestandig.

AC’en blir skrudd sammen igjen. Kapteinen mistenker brudd i en kabel, selv om han synes det høres rart ut. Det virker i hvert fall ikke som det skal.

Da vi var på Van den Tweel fant jeg faktisk to palmefrukter, så nå er jeg på gang igjen.

Aloe veraen har fått ny potte og palmefruktene er plantet. Da gjenstår bare å se om det kommer opp noen spirer igjen, og om aloe veraen overlever. Jeg aner ikke hvordan man behandler en slik plante. Men den får stå på dekk, og da får den jo nok vann siden det regner en god del. Og masse sol. Dette blir bra.
Det er ikke bare admiralinnen som har siestaer, kapteinen kan også kollapse i f.eks. cockpit.

Så var det på tide med en samling av Gruppe 2 seilere igjen. Denne gangen skulle det snorkles. Og det er jo det beste jeg vet. Not. Klaustrofobien kommer og tar meg. Jeg skal nok øve meg opp igjen. Klarte det jo fint da vi var ute i 2005/2006.

Hvem skulle tro at det kan være en hyggelig strand her. Dette prøveborringsskipet er forresten til salgs. Hvis det er noen som vil lete etter olje.
Hmmmmmmm………dette lover bra. Welcome to downtown……. Hva betyr det tro?
Det er til og med solstoler her
Her samles seilerne. Jeg valgte å være vakt over eiendelene deres. Mens de snorklet. Noen må gjøre det også. 
Bartenderen var nesten sikker på at jeg kom til å dåne da jeg så hvor kjekk han var. Han ba meg være forsiktig med å publisere dette bildet, for han er usannsynlig karismatisk. Godt jeg hadde Steinar der som kunne passe på meg. 
Her kan du få kjøpt det meste når det gjelder nyttige og unyttige ting. Selvfølgelig mest dykkerutstyr. Lokalet var en salig blanding av bar, kantina, spillebule og butikk. 
Helt utrolig masse ting over alt.
Selvfølgelig er palmen på plass. Det vakreste treet av dem alle.
Seilerne gjør seg klare til å snorkle. Det var visst ikke så mye å se på i dag, så de ble enige om at fiskene nok var fyllesyke og gjemte seg i hulene sine. Det var tross alt lørdag i går.
Stranden og plassen heter Tugboat/Rock Beach. Og det passer jo bra.
Jeg hadde ikke så lyst til å prøve dette toalettet. Ser ikke ut som de kan bestemme seg om det virker eller ikke 😊
De prøver å få korallrev tilbake her også. Godt å se at gjøres anstrengelser for å få det til. Det er slike prosjekter på alle ABC  øyene. 
Blide seilerdamer

Det var ikke noe mat å snakke om å få kjøpt på Tugboat, så kapteinen og jeg stoppet på «Pop’s Place» på vei tilbake til Numa. Jeg hadde helt usannsynlig lyst på hamburger. Ifølge damen som serverte stod det ikke på menyen, men vi kunne godt få det. Hvis vi ville. Det ville vi. Og for en hamburger. Nam nam nam nam. Vi gromkoste oss. Og så herlig å slippe å lage middag.

Vi har funnet ut at den norske krona er VELDIG svak akkurat nå. Sist vi var her, var en NAF eller ANG verdt NOK 3,40 ca. Nå må vi ut med 4,78 NOK for 1 ANG (Nederland Antillean Gylden) , så det er ikke så billig her lenger. Ganske dyrt faktisk.

Hver morgen klokka 8 er det en sending på VHF kanal 74. Den er for alle, og en spesiell sekvens for Suzie Too Rally medlemmer. Vi har hatt en «Treasure of the Bilge» da vi har to Cruisers Guide to Panama. Det var veldig hyggelig å kunne gi den bort til Mark fra Irland. Han kom jollende bort for å hente den, og ble sittende å prate en lang stund. Han var et oppkomme av informasjon, fordi han har vært delivery captain for Leopard båter, og han har vært mye i Panama. Deriblant Bocas del Toro som vi har tenkt å besøke. Vet ikke om han var så veldig begeistret, men det er visst vakkert. Vi gleder oss fortsatt til å se det.

De nye plantene mine får kjørt seg. Det regner skikkelig hardt enkelte ganger, og da ser det sånn ut. Det betyr også at jeg har en rengjøringsjobb å gjøre.
En stakkars liten blekksprut hadde hoppet opp i båten i løpet av natten. Veldig dumt, siden den ikke klarte å hoppe ut i vannet igjen.

Det tar ikke så mange dagene mellom hver gang det er en tilstelning med våre rally venner. Noen ganger er vi mange, noen ganger er vi veldig få. Som for eksempel besøk på Curacao Ostrich Farm.

Veien ut til strutsefarmen. Det var bare 15 minutters kjøretur fra marinaen, men ser ut som langt inn i ødemarken.
Steinar i sin kjente turistpositur. Foran et skilt der ALLE turister tar bilde. Godt å være skikkelig turist en gang i blant.
En av mange flotte skulpturer i inngangspartiet på strutsefarmen. Den kunne bringe frem opptil flere assosiasjoner om man var nærme eller langt i fra den. Det var lagt opp til en afrikansk stil. Det var til og med et lite museum.
Denne kjekkasen fikk mange beundrende blikk. Og så ut til å nyte oppmerksomheten.
Dette er restaurantbygget. Det skal vi besøke når vi er ferdige med rundturen. Ser virkelig ut som et forsamlingsbygg i Afrika. Som jeg bare har sett på bilder.  
Sabrina og Tom fra «Honey Ryder» og vi var de eneste fra rallyet som var med på denne turen. Sabrina var veldig morsom da hun kalte det en østerrikefarm. Så da skal vi vel ut å se på østerrikere da.
Dette var en fluffy liten sak. Ikke så lett å vite om det er en hunn eller hann. Afrikanske struts får ikke kjønn før de er rundt 8 måneder gamle. Da får hannene sort og hvit fjærdrakt, mens jentene fortsatt må se ut sånn som dette. Altså grå.
Når de begynner å bli voksne, får ikke turistene lov til å nærme seg dem. De sparker nemlig ganske hardt. For bare en liten stund tilbake fikk man ri på disse strutsene på farmen. Men de har funnet ut at det er dyreplageri, og har avviklet ordningen. Godt er det. Selv om det hadde vært morsomt å sitte på en struts. Men jeg skjønner godt at 100 kg kaptein på en struts kan oppfattes som dyreplageri.
Ganske søt da. Men ikke så veldig intelligent ifølge vår flotte guide. Ifølge han, så er det hannene som ruger på eggene i 4 måneder etter at de er lagt. Altså jentene får fri. Men hvis oppdretterne tar eggene, så leter hannen i omtrent 14 dager etter dem, før han setter i gang å lage nye barn med damestrutsene. Dermed får farmen flere struts og flere egg, Det er vel det som kalles oppdrett.
Som alle smarte oppdrettsanlegg, så får de de besøkende til å betale for foret. Det er noen ganske digre fugler, og jeg kunne like godt fått et kakk i hodet hvis de ikke hadde likt hvordan jeg serverte dem. Morsomt var det lell.

De hadde mange forskjellige dyr på farmen. Griser, geiter, høner, gjess, krokodiller, påfugler, aper og ender. Jeg tror det var det. Ifølge guiden vår var ikke krokodillene særlig interessante. De lå jo bare der, og gjør ingenting. Han ga oss to minutter før vi begynte å kjede oss da vi så på dem, og det stemte ganske perfekt.

Etter turen fikk vi sjekke strutseegg. Det er nesten så jeg tror de var uekte. Denne mannen, altså 100 kg kaptein, kunne stå på et, uten at det knuste. Ifølge han var skallet 3 mm tykt, og hvordan strutsekyllingen klarer å hakke seg ut er en gåte for meg.
Jadda. Lekkert. Jeg vet.
Denne gåsa, om det er en hann eller hunn vet jeg ikke, fulgte oss rundt i dyrehagen. Den skravlet og pratet og var skikkelig selskapssyk. Det er fryktelig mye lyd i disse fuglene, noe som kom frem da den ikke fikk oppmerksomheten den ville ha.
Selvfølgelig måtte vi spise litt lunsj/middag på restaurant Zambezi.
Selvfølgelig serverte de strutsebiff, strutsehamburger og strutseomelett. Hva er mer naturlig enn å spise de dyrene man akkurat har matet og kikket på. Sånn er livet. Men det skal sies at kokken hadde nok en dårlig dag på jobben. Kjøttet kunne sikkert ha vært godt hvis det ikke hadde vært kuttet opp i småbiter og stekt i stykker.

Men en fugl som vi ikke spiste var påfuglen som tagg mat i restauranten. Altså ikke en hund eller katt som er vanlig. Men en påfugl. Morsomt.

Denne lekre saken spankulerte rundt i restauranten og fikk stadig servert litt mat av gjestene.
Merkelig å mate påfugl ved bordet. OK – due, men påfugl, nei.

Kapteinen tok seg også en tur og filmet påfuglene som plutselig kom ruslende inn på plassen.

Vi aner ikke om dette er en ungfugl eller en egen art av påfugl. Han har jo så liten hale, men ser akkurat ut som en vanlig påfugl. Flørter med jentene gjør han også.

Vi skulle egentlig ha møtt Tom og Sabrina på jazzkvelden på Hotel Avila den kvelden, men vi var altfor trette.

Det har også vært en samling på «Boca 19». Middag med quiz. Middagen kom, en quizen uteble.

Fiona fra «Sisu» smiler bredt. Hun er fra Isle of Man, og er HELT klar på at det IKKE er England. Så da lærte jeg noe nytt igjen.
Serveringsdamen var en liten flørt. En skikkelig søt en også.
Jeg tror rett og slett at disse seilerne i Gruppe 2 på Suzie Too Rallyet har altfor mye å prate om til å ha tid til en quiz.

Vi får jo gjort noe om bord også. Steinar har stadige prosjekter i gang. Blant annet skal det byttes fra saltvann til ferskvann i toalettene.

Kapteinen legger om til ferskvann.
Dette kommer sikkert til å bli bra Vi håper at den vonde kloakklukten forsvinner når vi har lagt om til ferskvann i toalettene. Foreløpig ble det bare lagt om i toalettet på styrbord side, men snart blir det i de andre toalettene også.

Dette blir spennende å se om det virker. Vi aner jo ikke hvor mye mer vann vi må produsere med watermakeren. Heldigvis kan vi bare switche over til saltvann hvis vi må.

Kapteinen har som sagt masse prosjekter i gang. Så som dette:

Bridelen er ferdig. Dette håper jeg veldig at jeg får opplæring i. Stort flere tau er det neppe plass til.

Det er ikke slik at vi bestandig har fint vær. Oh no. Sånn ser det ut når det regner skikkelig. Vanligvis er det bare en skur eller 4 i løpet av en dag. Og de varer i sånn omtrent 5 minutter. Men noen ganger kommer sånne som dette. Som varer lenge.

Godt å få vannet planter og vasket båten da.
Første søndag i advent. Kapteinen vil ikke ha levende lys om bord. Ikke jeg heller for å si som sant er. Derfor dette fra Clas Ohlson. Skal si vi har julefølelsen i orden.

Jeg har jo også prosjekter på gang. Skikkelig spennende noen faktisk. Som for eksempel å lage ny saus til kyllingmiddagen. Altså selv om det står i oppskriften at det tar lang tid, så klarer jeg å tro at det er OK å begynne å lage sausen ETTER at kyllingene er stekt. Man kan si det sånn at resultatet er at sausen er varm og god, mens kyllingen er kald og seig. Bedre lykke neste gang sier jeg bare.

Det er godt å være medlem av en seiling community. «Festene» begynner tidlig, og slutter tidlig.

Steinar gjør «Numita» klar til en tur over Spanish Water. I dag er det music jam.
«Numa» ligger og koser seg i Seru Boca marina. Vakker er hun. Faktisk. Synes vi.
Ankerplass C i Spanish Water. Det er den eneste ankringsplassen som har en jollekai. Det er faktisk den ENESTE jollekaia. Joller er ganske uvelkomne over alt i Spanish Water har vi funnet ut. Noe som betyr at det ikke er så enkelt å komme til land for de som ligger til ankers.
Jollekaia

Selvfølgelig er det mange av seilerne som er gode musikere. De finner hverandre og setter i gang music jams. Noen ganger hender det sikkert at folk hører på dem også.

Gruppe 2 er samlet for music jam. Trykk på lenken for å se filmen.

Vi er nok en gang samlet. Denne gangen til music jam på parkeringsplassen  ved ankerplass C

Prate eller spille. Trykk på lenken for å se filmen.

Jeg må vel si at at jeg tror disse musikerne er mer interessert i å prate enn å spille musikk. Men de får nok opp dampen etter hvert.

Musikerne koser seg. Trykk på lenken for å se filmen.

Det kan jo ikke være enkelt å overdøve dette. Men på den annen side så tror jeg ikke musikerne bryr seg særlig om det. De hadde det kjempehyggelig seg imellom.

Seilerne skravler og prater og blir kjent. Det blir ganske høylytt etter hvert.
Og musikerne har det helt fortreffelig.
Herrene sitter og koser seg med en øl. Selv om det ser ut som om Tim fra «Q4» mangler noe i hånden sin. Som for eksempel en pils. Chris fra «Quicksilver» har hendene fulle.
Når disse sammenkomstene slutter så tidlig, så blir det også tid for å lage middag om bord. Biff med bernaise, poteter og gulrøtter. Herlig. Bare for å bevise at jeg faktisk lager middag. Ganske ofte faktisk. Og ikke bare biff. Selv om dette er det andre bildet. 

Vi har også tid for oss selv faktisk. Å kjøre inn til Willemstad og gå på «vår» lille fortausrestaurant er en liten godbit i hverdagen.

Dette er rett og slett en kjempehyggelig liten spiseplass.
Steinar venter på sin hamburger av svin. Vi gleder oss.
Jadda. Det falt i smak denne gangen også. Veldig smakfullt.
Etter maten gikk vi en tur i byen, og det gjøres klart til jul.
En kjempenisse ønsker oss velkommen til byen.

En annen godbit i hverdagen, er at jeg har et par kjempesnille foreldre. Førjulspresangen fra dem gjør hverdagen vår ganske så mye lettere, og vi kan ikke være mer takknemlige. Jeg tror vi skal ha dem som et forbilde. Å gi bort arv mens man fortsatt er i live og kan se gleden det gir, det tror jeg at jeg også vil oppleve. Hvis jeg ikke har brukt opp alt jeg har da.

Men med glede kommer også nedturer. Dagen etter gikk vaskemaskinen i stykker og mail angående e-faktura fra Telenor sa at vi hadde fått en regning på kr. 40.848,-. Med forfall på julaften. Heldigvis viste det seg at regningen fra Telenor var feil. Lykke. Vaskemaskinen hadde jo faktisk virket i 11 år i et heller dårlig miljø for vaskemaskiner, så noe annet var kanskje ikke å forvente.

Dermed dro vi på vaskemaskinjakt, og fikk tak i nesten samme LG maskin som den gamle. Kanskje den viser seg å være like samarbeidsvillig og holdbar. Vi betalte NAF 975,- for den. Inkludert levering og henting av den gamle. Jeg tror ikke de som leverer blir veldig begeistret når de ser hvor knotete det blir å få ut den gamle og inn den nye i vårt baderom.

Nå er det bare noen få dager til vi reiser fra Curacao mot Aruba. Da er det selvfølgelig informasjonsmøte i Suzie Too Rally Gruppe 2.

Sabrina fra «Honey Ryder» informerer om VHF og SSB
Kathy fra «Late Harvest» informerte om ankomst Aruba og avreise Curacao.

Det er morsomt at det faktisk er to jenter som har holdt oss oppdatert i den tiden vi har vært her i Curacao. Vanligvis er det jo menn som påtar seg disse oppgavene. Flott gjort jenter.

Selv om det ikke er lov (har jeg hørt i ettertid), kjøpte jeg tokens til Jutta og Fiona til å bruke på vaskemaskinene her i marinaen. Man må jo vaske klær og ting og tang før man reiser på langtur. Helt til Aruba. Opptil 10 timer avgårde.

Fiona hadde sin debut med jolla denne sesongen. Hun og jolla er heller ikke så gode venner, så det er ikke bare jeg som er uvenner med dette fremkomstmiddelet.

Fiona har tatt kontroll på jollejævelen
Fiona og Jutta er to kjempeherlige jenter. De byr på seg selv, og praten gikk om alt og ingenting i de timene de var om bord i «Numa».

Vi ble enige om at de skulle betale oss tilbake i pils når vi kommer til Colombia. Der er det nok mye billigere enn her, ergo flere pils.

Vår nye vaskemaskin kom ikke før vi MÅTTE på en ny sammenkomst i Gruppe 2. Denne gangen var det Tim og Rhonda på «Q4» som hadde invitert til en sundowner på båten deres, en 40 Lagoon.

Tim og Rhonda. Vertskapet denne ettermiddagen. Tim hadde laget sin egen «signaturdrikk» som alle måtte smake på. Det var visst øl, vodka og curacao, og den var kjempegod. Siden jeg ikke smakte at det var noe alkohol var den sikkert kjempefarlig. Ergo, kun en kopp av det.
Jeg har selvfølgelig plassert meg ved matbordet. Alle har fått beskjed om å ta med seg det de vil drikke, og noe til å dele med andre. Det betyr jo et overdådig tapas bord med alt fra popcorn til julekake til pølse og skinke. 
Jollene ligger trygt fortøyd til «Q4».
Vi var ganske så mange mennesker om bord. Jeg tror omtrent 25 personer.

På samling i «Q4». Trykk på lenken for å se filmen.

Massevis av herlige mennesker om bord på «Q4»

Diskusjonene og samtalene går i høyt volum og intensitet
Noen hadde funnet veien ut på dekk. Det var jo ganske mange mennesker om bord, så det var godt å kunne få litt luft.

Som vanlig var sammenkomsten ferdig ved 19 tiden, og vi jollet hjem til «Numa». Selv om det hadde vært massevis av småretter, som vi hadde forsynt oss grovt av, så var vi sultne på middag. Derfor ble det servert «Spagetti a la mamma» ved 20:30 tiden. Herlig slafsemat. Steinar forspiste seg.

Dagen før avreise kom den nye vaskemaskinen vår. Og herrejemin for et spetakkel det ble. De holdt på i i hvert fall et par timer med å få den gamle ut og den nye inn. Jeg holdt meg helt ute av syne, for maken til millimeterpresisjoner skal man lete lenge etter. Altså båten min ble demontert for å få maskinene inn og ut av badet vårt. Det manglet sånn omtrent 1 cm for at alt skulle gå som smurt.

Vaskemaskinene ble demontert til det ugjenkjennelige. Her et herlig kaos av PC, briller og vaskemaskindeler. Og verktøy.
Her står vidunderet. Vår nye vaskemaskin. Nå skal den bare monteres igjen.
Kapteinen klarer selvfølgelig å fullføre oppgaven. Selv om det er over 30 varmegrader, trangt og lite hyggelig. Tror ikke personalavdelingen i en hvilken som helst bedrift hadde godtatt dette. Men admiralinnen er ikke så fin på det. 
Yesssss. Vaskemaskinen er på plass. Jeg slipper å vaske for hånd. Tror ikke jeg vet hva det er lenger. Eller rettere sagt, hvis jeg måtte det, så hadde jeg reist hjem. Vi fikk også testet maskinen med en gang, og det ble helt perfekt resultat. Selv om vi måtte gjette hva det stod på programvalgene. Det står nemlig på nederlandsk. 

Maken til service skal man lete lenge etter. Kapteinen måtte selvfølgelig også trå til, men de fikk det til til slutt. Og den gamle maskinen tok de med seg når de dro. Herlig. Da slipper vi å kaste den i søppelkassen i marinaen. Det hadde vært mega upopulært.

Og skapet der vaskemaskinen står har blitt vasket for første gang på 11 år.

Da alt var ordnet kunne vi dra og handle for siste gang på Van den Tweel. Det ble to fulle handlevogner og regningen kom på NAF 1.063,51. Men nå har vi mat og alt vi trenger for en lang tid. Tror jeg. Godt å ha mat i frysa, for vi vet ikke hva som kommer.

Suzie Too OCC Rally har ordnet det slik at både customs og immigration kommer til Santa Barbara Hotellet. Noe som gjør det veldig enkelt for oss å sjekke ut. Det var gjort på 15 minutter. Heldigvis hadde Steinar overtalt meg til å være med. Kunne ikke skjønne helt hvorfor, men det viste seg at immigration ville SE folka de skulle sjekke ut av landet. Ikke bare passene.

Vi får nyte luksuslivet på Santa Barbara Beach and Golf Resort for siste gang. Nyter utsikten. (Foto: Kathy på «Late Harvest»
Det er pyntet til trengsel til jul. Litt mye for en avholden nordmann som meg (jeg har jo aldri pyntet mye til jul noen gang). )(Foto: Kathy på «Late Harvest»). 

Vel tilbake i marinaen ble fortøyningene ordnet slik at de kan tas om bord. Regningen ble betalt, og vi sa hade til naboene våre.

Miram med mann og hunder. Henne har vi hilst på hver eneste morgen, så det var litt vemodig å si hade. Kanskje møter vi dem igjen. De har en seilbåt på gang i Aruba.

Så var det bare å ta fortøyningene og seile avgårde. Kapteinen klarte å ta oss ut av den trange marinaen uten en skrape i lakken. Det gikk litt trått, men vi regnet med at det bare var litt groing på skroget. Det ville forsvinne på turen opp til Santa Cruz.

Friskt vann under kjølen igjen. Denne fjelltoppen kommer vi til å kjenne igjen så lenge vi lever. Ha det bra Spanish Water.
Lekker båt i Santa Barbara Marina. Litt sånn stealth aktig.
Ut gjennom kanalen fra Spanish Water. Her har vi kost oss masse. Deilige svømmeturer, hyggelige møter med venner, massevis av herlig mat. Vi kommer til å savne denne plassen.
Men nå bærer det av gårde på nye eventyr.
Jeg kan ikke få sagt hvor fantastisk det føltes å være ute på tur igjen
Vi nærmer oss Santa Cruz. Vårt siste stoppested før overfarten til Aruba.
Kanskje ikke værgudene er så glade for at vi skal reise fra Curacao. Rett før ankomst til Santa Cruz øste det ned.
Kapteinen lot ikke det gå inn på seg. Han koser seg glugg i hjel. Anstendig kledd for anledningen. 

Rett før klokka 17 kunne vi kaste ankeret utenfor Santa Cruz. Vi hadde egentlig blitt enige med de andre i rallyet om å bruke resten av Curacao pengene våre på baren i land. Men det var så usannsynlig deilig å ligge på svai og bare være oss, så vi dro ikke i land. Ingen av de andre gjorde det heller.

Ankerplassen utenfor Santa Cruz. For første gang til ankers på over 9 måneder. Deilig, deilig, deilig. 
Kapteinen måtte finne ut hvorfor det hadde gått så trått å styre «Numa», så han dykket for å sjekke. Det viste seg at skroget var helt fint og fritt for groing. Men, propellene var fulle av koraller, skjell og andre uhumskheter. Han prøvde å få av litt av elendigheten, men det sitter ganske hardt. Aldri har han sett noe så overgrodd som disse propellene.
Propellrengjøring får vente til vi kommer til Aruba. Nå skal vi bare nyte å ligge på svai og se på solnedgangen. Og spise middag i båten. Pølse med potetstappe 😊

Så 06:20 lørdag morgen den 8 desember heiste vi anker og satte kursen for Aruba.

Og dette er mesteparten av folka vi skal seile sammen med. Vi kjenner ikke alle enda, men det kommer seg. Om en måned eller to kjenner vi helt sikkert alle. Vi gleder oss.

FORTSETTELSE FØLGER.

15.02.18 – 04.05.18 CURACAO

Vi hadde en kjempefin seilas til Curacao. 20 knop vind litt aktenfor tvers og 1,5 meter bølger med oss.

Curacao i det fjerne

Men med en gang vi kom inn på «grunna» rundt Eastpoint på vei til Spanish Water ble det riktig ruskete sjø en stund, og det brygget opp til regn.

«Ultimo» på full fart mot Spanish Water. Det brygger opp til regn.
Med en gang regnet og vinden kommer blir det ganske så kaldt. Kapteinen trenger litt beskyttelse mot vind og regn oppe i styreposisjonen.

Drittværet varte heldigvis ikke lenge, og da vi nærmet oss innseilingen til Spanish Water hadde det både løyet og sluttet å regne.

Det er godt at jeg ikke er kaptein, for jeg så virkelig ikke den trange innseilingen til Spaanse Water som det heter på Nederlandsk.

Hvor er innseilingen?????

Kapteinen hadde ingen problemer med å finne frem, og innseilingen var jo ikke SÅ trang da. Måtte bare komme litt nærme for å se den. Veldig nærme. 

Heldigvis fant Steinar frem, og vi kom velberget frem til Seru Boca Marina ca. klokka 14. Der hadde både «Utimo» og vi bestilt plass. Hjelp til å fortøye fikk vi også, selv om det ble en selsom opplevelse. Naboen vår stod og pratet ustoppelig, og hjelperne våre la fortøyningene på den mest merkverdige måte. Så innen vi endelig lå på plass, var stemningen om bord en antydning til amper.

Yes, vi er på plass. «Numa» er trygt fortøyd til brygga og «Numita» er klar til innsats
Marinakontoret. Steinar måtte sjekke inn umiddelbart og med en gang. Ikke noe sludder i valsen i dette landet  nei. Men innen vi kom så langt, var det ganske sent på ettermiddagen. Sjefen i marinaen mente det var litt sent å reise inn til customs. Vi fikk slippe mot at vi reiser inn til Willemstad i morgen TIDLIG.

Etter en lang siesta, og deilig biff i «Numa» på kvelden, var kapteinen og admiralinnen nok en gang i godt humør. Vi avsluttet kvelden med bena på bordet, en god film og et deilig glass rødvin. Livet er herlig.

Siden denne marinaen ligger langt uti «huttiheita» måtte vi leie bil. «Numa» og «Ultimo» leide hver sin. Godt å kunne gjøre noe på egenhånd også.

Klokka 08:00 var vi på plass utenfor marinakontoret for signering av dokumenter og overlevering av leiebiler.

En merkverdighet var det at de skulle ha betalt i kontanter. Altså kontanter, hvem er det som har det nå til dags? For en måned koster det US$ 666,-, så vi måtte til minibanken. Det ordnet seg heldigvis til slutt. Folka fra leiebilfirmaet var serviceminded som få.

Det var da på tide å reise til Willemstad og diverse kontorer for å sjekke inn i landet. Etter mye om og men fant vi endelig fram og fikk parkert. Men ikke uten at «Ultimo» måtte opp med GPS’en på telefonen. Veiskilt er en mangelvare her.

Vi fikk plass ved grønnsaksmarkedet, som dessverre er stengt. Men det var rett ved siden av customs.

Customs var en grei affære. Noe av det enkleste kapteinene hadde vært med på. Alle detaljene om pass og båt hadde vi sjekket inn på forhånd i SailClear. Men så skulle vi på Immigration. Diskusjonen gikk da høylytt om vi skulle gå eller ta bilene. JEG tapte og måtte GÅ.

Flotte bygninger i Willemstad
Koningin Emmabrug (Queen Emma Bridge) knytter de to bydelene Punda og Otrobanda sammen. Og over der måtte vi.
Conny og Steinar studerer kartet. Nå er vi på det høyeste punktet i byen. For å prøve å finne Immigration. Det er DEFINITIVT ikke her. 

Vi prøver å finne immigration blant busker å kratt på toppen av Willemstad.

Endelig fant vi frem. Vi måtte gjennom en bevoktet port og få adgangspapirer Men, det må nok finnes en annen vei, for vel fremme kom folk kjørende i privatbiler og taxier. Det er noe vi ikke helt har forstått her tror jeg. Men kontoret var det blåeste vi har sett, og de hadde vann vi bare kunne forsyne oss av. 

Etter Immigration måtte vi Port Authority som HELDIGVIS lå vegg i vegg. Her i Curacao får vi nemlig ikke ankre opp hvor vi vil. Vi må si ifra i god tid hvor vi skal, og får bare være på en plass i 3 dager. Men vi ligger jo i marina akkurat nå, og har ikke den fjerneste idè om hvor vi eventuelt skal ankre opp. Så vi slapp. Men, når vi finner ut om vi skal ut til ankers fikk vi streng beskjed om å møte opp på Port Authority igjen. Tror ikke det blir aktuelt nei. Vel, kanskje ut til ankers i Spanish Waters. Senere.

Så var det bare å traske tilbake til bilen. Men først måtte vi ha mat. Vi hadde jo ikke spist hele dagen.

Vi har lokalisert restauranten vår på andre siden av broen. Det er Punda siden av Willemstad. 
Delfiner lekte seg i utløpet av bukta. Det må vel være mye fisk her siden de er så lite redde. Eller kanskje folk mater dem. 
Endelig kunne vi sette oss ned og slukke sult og tørst. For ikke å snakke om å besøke toalettet. 
Vi hadde førsteklasses utsikt til broåpningen, eller hva man skal kalle det. 

Vi har skjønt at det bare er å rope opp Port Authority, så åpner de broen. Det tar ikke lange tiden, og med små båter åpner de bare en liten åpning. Hadde nok ikke vært så enkelt hvis det hadde vært noe annet enn en gangbro. 

Det var denne kolossen som skulle ut på havet igjen.
Steinar har litt andre interesser enn oss andre.

Vi tok oss en runde rundt i byen etter maten, og det er en fin liten by. Det blir morsomt å utforske den senere.

Vi vandrer gatelangs i Willemstad. 
Morsomme fugler. De er flinke til å utsmykke torg og gaterom her i Willemstad. 

Vel tilbake i Santa Barbara Plantation (Santa Barbara Golf and Beach Resort) kjørte Steinar og jeg litt rundt. Det er så rent og pent her at det er helt utrolig. Hotellet ser helt fantastisk ut, og vi gleder oss til å innta stranden der. Seru Boca Marina er også veldig ren og pen. Pytteliten, og ikke veldig mange som er i båtene sine. Men da er det stille og rolig. Herlig.

Curacao utgjør sammen med Nederland, Sint Maarten og Aruba, Kongeriket Nederlandene. Vi fant jo fort ut at de er flinke til å prate engelsk her. Alle gjør det. Og selvfølgelig nederlandsk. For alle tror vi er fra nederland. Men vi hører også et annet språk som minner veldig om spansk. Men det er papiamento. Det er et kreolspråk som inneholder spansk, engelsk, portugisisk og nederlandsk, samt litt arawak og vestafrikanske språk. Tror det blir vanskelig å lære. Vi holder oss til engelsk vi.

Denne krabaten lå og solte seg midt på gangstien i marinaen. Ikke særlig redd nei. 
Denne merkelige båten er nærmeste nabo i marinaen. Har aldri sett en slik mast før. Det kan jo diskuteres hvor lekkert det er. 

Men selv om det ikke finnes mange veiskilt, og vi ikke helt klarer å lese kart, så har vi vært på utflukt. Det må man selvfølgelig når man kommer til et nytt sted. Med bil.

Turen gikk nordover på øya. «Ultimo» kjørte først, og de mistet vi på Queen Juliana broen. Hvordan det er mulig å miste noen på en bro er mer enn jeg forstår. Men vi visste sånn omtrent hvor vi skulle, så vi kjørte nordover med freidig mot.

Jeg tror at Curacao er en øy vi kan like veldig godt. Det er mye grønnere enn på Bonaire. Atmosfæren føles god og arkitekturen og fargene på husene gjør meg glad.

Heldigvis fant vi «Ultimo» igjen. Det er Carina som til enhver tid er informert om hva man skal se og gjøre (og spise) på de nye stedene vi kommer til. Uten henne blir vi jo helt handikappet. Første stopp var Playa Portomari.

Ikke til å misforstå. Vi har kommet rett.
En aldeles herlig strand, som ikke var overfylt av turister. 
Vi rusler litt rundt og nyter hvor vakkert det er. 
Solstoler er det selvfølgelig også. Men det var ikke mange, selv om det er massevis av hoteller rundt omkring. 

Dette er en virkelig fin plass, og vi hadde det fint her en stund.

Selv om klokka bare var 11:30, var vi mer enn klare for noe å spise. Altså lunsj. 
Og selvfølgelig noe å drikke.

Etter maten ruslet vi litt rundt for å se på fasilitetene. Og en av dem var en strandgris.

Conny prøver å lokke til seg grisen. 
Jeg fikk også lov ti å klappe den. Ikke at det var så veldig stas. Den var full av salt og sand og var bare interessert i å få noe å spise. Den tagg litt som en hund. 
Her på denne lille stranden var det fullt av veiskilt. Vi skulle ikke gå oss vill nei, i motsetning til langs veiene her på øya. 
Så synd at vi ikke har slike trær i Norge. Så vakkert.
En siste hilsen til turistene. Det er nok ingen som har noe å klage på over på denne stranden 🙂

Så var det på tide å fortsette ferden nordover. Conny og Carina hadde fått informasjon om at vi MÅTTE dra til stranden i Santa Cruz. Der skulle det være en grotte som heter Blue Room. Og alle (utenom meg) hadde lyst til å snorkle der.

På vei til Santa Cruz. Det er ganske mye frodigere her enn på Bonaire. 

Stranden i Santa Cruz. Her var det flere som grillet, så det luktet deilig mat. 
Klar for snorkling. Nå er det bare å finne grotta og de fargerike fiskene. 
Jeg satt på stranden og koste meg. Litt merkelig plass å ha en fortøyningskrok kanskje?

Det viste seg at det var altfor langt å svømme til grotten. Vannet var heller ikke særlig innbydende. Siden det var så grumsete er det vanskelig å se hvor du setter føttene, og koraller er noe vi har den største respekt for. De skjærer opp føttene til folk uten å spørre om lov først.

Etter en liten svømmetur, var alle klare for å dra sørover igjen. Selv om det ikke var lange turen igjen til nordspissen av øya. Men det kan vi ta en annen gang.

Det er flott her på Curacao

Vi var også nedom Santa Martha. Og der fikk vi se baksiden av medaljen. Det var helt klart at dette hadde vært en flott resort en gang i nær fortid. Alt var overgitt og i ruiner. Stranden var heller ikke noe å skryte av. Vi tror det går fort med forfallet her på øya hvis det ikke vedlikeholdes hele tiden.

Så vi fortet hjemover.

Tilbake i Santa Barbara.

Da var det jo allerede blitt tidlig ettermiddag, så vi kjørte rett til Boca 19, som er en annen restaurant på resorten her. Etter hvert så har vi funnet ut at Seru Boca betyr hull nummer 0, og Boca 19 betyr hull nummer 19. Hull 1 til 18 er altså golfbanen som ligger rundt. Det tar tid, men etter hvert forstår vi mer og mer.

«Boca 19» er stedet der seilere møtes. De som ligger i Santa Barbara marinaen.
Denne stranden skal vi garantert utforske nærmere. Utsikten fra «Boca 19».
Vi venter på tapasen vår.

Den kvelden spiste vi også middag på Boca 19. Alle bordene var egentlig opptatt, men Conny flirtet skamløst med serveringsdamen, så da fikk vi bord allikevel. Godt å ha Conny til å ordne opp for oss en gang i blant.

Vi er jo som regel i båten og ikke bare på restaurant. Nå har vi oppdaget at det stinker kloakk fra BEGGE septiktankene. Og det er veldig flaut når vi ligger i marina. Steinar har gått i gang med å sjekke problemet. Men det luktet også rart i lugaren vår, og det viste seg å være gammelt vann fra watermakeren. Kapteinen lurte på hvor lenge det var siden JEG hadde sett under lukene i dørken. Altså var han i dårlig humør. Men alt ble fikset og lukten ble borte.