2. – 10. september 2016 Benalmádena til Gibraltar

(Janne skriver) Etter en heller utrivelig siste natt i Benalmádena var vi ute av marinaen før klokka var 10. Sjelen kunne atter en gang roe seg ned. Men på dette siste strekket av Solkysten, så er det ingen gode bukter å kaste ankeret i. Det er nydelig vær, sol og vindstille. Men ingen  bukter som kan beskytte oss mot svell. Så etter en fantastisk dag på havet med Numa var vi fremme i Sotogrande utpå kvelden.

Det er det første stedet i hele Spania, nei i hele Middelhavet, som ingen har kommet for å hjelpe oss med fortøyningene utenfor marinakontoret. Det var ingen folk i det hele tatt. Men det gikk jo greit allikevel. Admiralinnen fikset opplegget. Etter hvert fikk vi anvist plass nr. 40, og der fikk vi hjelp. Etter å ha fortøyd, ordnet oss litt og hilst på naboen som er italiener, gikk vi på land.

Og for et sted det er. Fantastisk flott.

Husene som er bygget rundt marinaen er ikke i de tradisjonelle sjatteringene av hvitt eller beige, men malt i alle regnbuens farger. Det er verandaer med massevis av blomster og planter, og små plazaer innimellom. Rett og slett pittoresk.

Og det er rolig, fritt for mygg, fritt for disco musikk og fritt for svell. I natt skal vi sove godt. Men det var en uvelkommen gjest da.

Det er den dyreste marinaen hittil. 95 Euro natten eks. strøm og vann. Vi blir nok ikke her så lenge nei.

Og det var verdt det. Vi har sovet som steiner. Selv om det var fredag i går, så hørte i hvert fall ikke vi noen musikk. Kanskje litt taffelmusikk fra Club Maritimo, men det er jo OK. Voggemusikk. Det var bare noen liner i en eller annen mast som klapret, og det viste seg å være vår. Huff.

Så var det på tide med en produktiv dag igjen. Det er helt umulig å bli kvitt det røde støvet fra Torrevieja. Vi har spylt og spylt, men ingenting virker. Så da satte jeg i gang med skrubb og såpevann. Du skal ikke komme her og komme her. Vekk skal dritten.

Naboene ser uinteressert på.

Steinar har installert AIS, Automatisk Identifikasjons System. Det var en omfattende jobb som medførte at Numas interiør nok en gang ble tatt fra hverandre. I sine enkelte faktorer. Han byttet også fotbryterene til de elektriske vinsjene i styreposisjonen. De får man tilgang til ved å gå inn i skapet på lugaren vår og ta ut innmaten. Og vips, så har man tilgang. Godt jeg er gift med en nysgjerrig mann.

Men på land må vi. Mat må vi ha når det er umulig å oppdrive middag i Numa. Kan ikke skjønne hvorfor det. Vi har jo mat nok. Tror admiralinnen streiker.

Vi skjønner at vi har havnet på et litt eksklusivt sted. På nabobordet i restauranten vi spiste i kveld satt det en fyr med en Rolex GULLKLOKKE, og når de kjørte av gårde var det i en Jensen. Altså en Aston Martin DB11 til flere millioner. Det vrimler av lekre biler. Her er en.

Da vi skulle fortsette skrubbingen om bord tråkket jeg over og ødela foten. Det gjorde noe inn i hel..tes vondt. Det sa litt sånn «spjong» inni der en plass, så jeg var redd noe ble brukket. Får håpe det går bra.

Så da var det en fin unnskyldning for å slippe å skrubbe noe mer, og sette seg ned med foten høyt. Vi har akkurat oppdaget at vi kan se på NRK, så vi avsluttet kvelden med rødvin, Stjernekamp og Side om Side. Herlig.

Men det ble litt dyrt, for vi kunne ikke gå videre dagen etter. Måtte fortsatt sitte med foten høyt. Så da ble det en dag til i fantastisk flotte Sotogrande.

Mandag var det imidlertid klart for avgang. Vi skal hele 10 nautiske mil. Til Gibraltar. Men før det trengte vi en stopp med litt bading.

Og dette er utsikten til neste stopp.

Været har rett og slett vært helt fantastisk i de 4 ukene vi har vært om bord. Himmelen ser slik ut. Men vi kan kanskje fornemme at det begynner å bli litt kaldere i vannet, og litt kaldere om morgenen og kvelden.

Etter å ha badet og kost oss en stund heiste vi ankeret og satte kursen for Gibraltar

Vi har fått AIS som hjelper oss å holde styr på de enorme mengdene med skip rundt Gibraltar.

Og her er den mye omtalte klippen.

Morsomt å seile inn til Gibraltar. Masse trafikk, men slett ikke vanskelig å finne frem. Klokka 18.30 var vi fortøyd på hammerheaden i Queensway Quay Marina.

 

Og plutselig prater alle engelsk. Med britisk aksent. Little Britain kalte marinamannen Gibraltar. Etter å ha slappet av litt og kommet i orden gikk vi for å spise. Det viser seg at vår brygge ender opp i en restaurant, så vi spiste der. Ikke langt å gå.

 

Dagen etter var foten min veldig mye bedre, så da er det utfluktdag. Vi skal besøke apene på Gibraltarklippen. Det var 10 minutter å gå opp til gondolene, men det gikk helt fint. Det som ikke var SÅ veldig morsomt var køen. Den sneglet seg av gårde, og det var over 30 varmegrader. Veldig svett kan man si. Men til slutt var vi i gang.

Og da vi kom frem satt denne og ventet på oss.

Her sitter apene og venter på intetanende turister som de kan robbe. De forbinder plastposer med mat, og man blir advart mot å ha plastposer i hånden når man går rundt på klippen. Selvfølgelig var det en dame som ikke hadde fått med seg det, så hun ble frastjålet plastposen sin. Aner ikke hva hun hadde i den, men det var sikkert litt godis. Og apen var fantastisk rask til å rappe posen.

 

Etter å ha gått litt rundt gikk vi i kafeteriaen for å få oss litt å spise og drikke. Utenfor så vi jo at det var mange aper, og jeg tenkte at de kommer vel inn for å få seg en matbit de også. Det får de ikke lov til, men denne lille krabaten tok seg til rette.

Damen på bildet heter Marta, og vi sendte dette bildet til henne senere på kvelden. Men hendelsen fremkalte en litt hysterisk stemning, der foreldre nok trodde at barna deres ville bli angrepet. Og flere tok maten sin og holdt den høyt i været. VELDIG morsomt å se på.

 

En morsom episode rett før vi skulle begynne på tilbaketuren. Ei jente satte seg ned ved siden av en liten ape for å ta bilde sammen med den. Hun hadde en ryggsekk. Og i den tenkte nok den lille apen at det var litt av hvert som var godt. Den prøvde iherdig å åpne glidelåsen uten å få det til. Og til slutt måtte den gi opp. Det var nesten så en hadde lyst til å gi den en belønning for strevet.

 

Og disse bøllene var det også morsomt å se på.

Det var en morsom tur opp til Gibraltarklippen. Man kan sitte på med gondolen opp, for så å gå ned igjen. Da kan man gå gjennom «Siege tunnel». Men det går nok ikke med foten min enda.

Vel tilbake i Numa måtte vi ha litt siesta før turen gikk inn til byen. Vi gikk hele Main Street og havnet til slutt på Casemates Square. Det var ganske mørkt, og alle butikkene var stengt, så bildene er heller ikke særlig gode eller informative.

Steinar har funnet 3 nye chandlere.

Men så var det på tide å si ha det bra til Gibraltar. Kl. 10.30 hadde vi kastet fortøyningene og var klare for havet.

Og det var grisekaldt.

Værmeldingen hadde ikke vært helt presis. Før vi kom halvveis over Gibraltarbukta hadde vi over 30 knop motvind og 2 knop motstrøm og digre plaskebølger. Det betyr at Numa peser seg frem i nesten 2 knop. Passer det for godværsseilere som Steinar og Janne? Nei. Det gjør ikke det. Og dessuten så har vi ikke dårlig tid.

Aldri har det vel vært så godt å legge seg til kai. Lunt og trivelig. Og vi er i godt humør igjen. For ikke å snakke om at dette er den billigste marinaen vi har vært i hittil. GBP 23 pr.natt ikke inklusive vann og strøm.

Vi legger merke til at det begynner å bli veldig masse flagg i marinaen, og overalt ellers. Det viser seg at det er Gibraltars nasjonaldag på lørdag. Så da var det nok en grunn til at vi ikke skulle dra enda.

Morgenen etter var det helt klart for oss at det begynner å bli kaldere. 21 varmegrader klokka 09.00 er lite. Men det er jo høsten snart, så det er bare å forberede seg.

I dag var det sightseeing igjen. Gibraltar skal oppleves. Men først skal Steinar klippe seg.

Det var en skikkelig gammeldags barbershop. Og jeg fikk sitte å vente. Vet ikke om herremannen som fikk «total makeover» syntes det var så morsomt. Første gang jeg har sett en mann få peeling, steem, kremer, massasje og jeg vet ikke hva i ansiktet. Veldig misunnelig. Jeg kunne også tenke meg det.

Men denne kjekkasen kom ut i andre enden etter ca. 45 minutter.

Så var det å vandre videre, og denne gangen fikk vi fine bilder av Main Street:

Det tar ca. 20 minutter å gå fra marinaen til Casemates Square . Deretter går vi gjennom byporten

Og så kommer vi ut til en mer «moderne» side av byen. Her er det flere marinaer, og flyplassen som var vårt mål. Og det er massevis av kaotisk trafikk. På en liten plass som Gibraltar, så er det nok vanskelig å tilpasse seg moderne tider med masse biltrafikk.

Vi trodde vi kunne gå ut på flystripe og rusle over til Spania, men det kunne vi ikke. Dessuten hadde vi ikke tatt med passet vårt. Denne rundturen tok ytterligere 30  minutter. Det er ikke store området dette nei.

Tilbake i marinaen ble vi nok en gang minnet om at vi er på britisk landområde

Så opprant nasjonaldagen, og Steinar og jeg fant ut at nå får det være nok. Numa trenger å få en skikkelig rundvask. Vi fant begge frem skrubb, vann og såpe og holdt på til klokka var nærmere 15. Da holdt vi på å dø av sult. Nærmeste restaurant er jo på enden av brygga vår, så vi satte kursen dit. I fokkerslaskklærne våre. Det var smekkfullt i restauranten av festglade mennesker som hadde pyntet seg i rødt og hvitt. Alle som en. Som feiret nasjonaldagen. Vi bøyde hodet og satte oss ved et bord innerst ved veggen og håpet at ingen så oss.

Kelneren vår virket fullstendig svimeslått. Han fikk ikke med seg alt vi sa på grunn av alt bråket. Det er ikke helt som 17. mai. Det er ikke korpsmusikk, men dansemusikk som ljomer ut av høyttalere. Og folk hadde nok allerede fått seg en drink eller to, noe som fører til høylytt latter og prat. I hvert fall fra damene. Høyt og skingrende. Men etter hvert fikk vi mat, og jeg kunne atter nyte omgivelsene. Det er morsomt å se hvordan andre feirer nasjonaldagen sin.

Vel tilbake i Numa ble det litt siesta på Steinar, og opprydding på meg. Siesta i dansemusikk var ikke særlig vellykket for min del.

Vi hadde fått beskjed om at det er på Casemates Square det skjer på kvelden, så vi satte kursen dit. Men først fikk vi hilst på en annen ARC båt. En Lagoon fra Canada. Veldig hyggelige mennesker som vi sikkert ser igjen på Gran Canaria. De er på vei inn i Middelhavet, så de fikk Pilotboken vår. Vi er jo ferdig med Balearene, Costa Blanca og Costa del Sol.

Så dermed gikk vi nok en gang  hele Main Street til Casemates Square.

Det var faktisk ikke så masse mennesker som vi trodde, men vi var nok litt tidlig ute. Og vi fikk plass litt i bakevja. Ved siden av scenen og oppå høyttalerne.

Men selv om det var masse bråk og stor ståhei med TV-kameraer og det hele, så fikk vi både mat og drikke rimelig fort. Steinar sin mat var kald, men min var varm og god.

Det er helt klart hva folk på Gibraltar mener om å gi stedet tilbake til Spania.

Klokka 21 begynte underholdningen på scenen, og det var for det meste «headbangingrock». Hvis det er noe som heter det. Siden jeg hadde fått meg både litt øl og et glass vin var jeg helt med, en liten stund. Men det var ikke Steinar. Så klokka 22.30 hadde vi vondt i halsen av å skrike til hverandre, og Janne fikk vondt i nakken av all headbangingen :), så vi begynte å vandre tilbake til Numa.

Litt flaks skal man ha. Halvveis tilbake hørte vi kraftige smell, og tok derfor skarpt til styrbord og kom frem til et perfekt utkikkspunkt for fyrverkeriet. Vi hadde hørt det skulle være fyrverkeri, men trodde det var klokka 24.

På veien tilbake til Numa vandret vi på «The Wall». Ringmuren rundt Gibraltar.

Men nå er det  natta, i morgen går turen videre.