Å få opp ankeret var lettere sagt enn gjort. Med revet på babord side og «Honey Ryder» til styrbord, 1 meter vann under kjølen og en hissig vind rett i trynet ble det en nervepirrende affære. Vi klarte det selvfølgelig og kunne sette kursen mot Huaritcheru – Cabo de Vela. Vårt første stopp i Colombia.
På havet igjen. På vei inn i ett av verdens farligste havområder. Hvorfor ikke. Noen må jo gjøre det også.Godt å være flere i følge da.
På tur inn mot Colombia – trykk på lenken for å se filmen.
Det viste seg at turen slett ikke ble så ille. Masse vind og bølger på begynnelsen, men det roet seg etter hvert. Heldigvis. Det siste strekket inn til ankringsplassen var rett og slett behagelig og ganske morsom. Flere av de andre båtene meldte på VHF’en at de fortsatte direkte til Santa Marta, men resten av oss kastet ankeret i Cabo de Vela utenfor landsbyen Huaritcheru. Et helt umulig navn å huske. «Suzie Too» hadde satt opp dette stedet som en fin plass å ankre på veien til Santa Marta. Da slipper vi å seile i ett strekk. Vi hadde heist ankeret i Aruba klokka 14 og var fremme klokka 12:20 dagen etter. Så det hadde gått unna. For å si det mildt så blåser det som et helvete i denne bukta. Det er ingen bølger for det tar den lave landtungen av for, men vinden får blåse friskt og freidig. Godt vi har et anker vi stoler på.
Jeg fikk meg en liten siesta da vi hadde kastet ankeret. Da jeg våknet var kystvakta i ferd med å borde «Mora». Skummelt. Vi hadde jo hørt noen på VHF’en som lurte på hva alle disse båtene gjorde i bukta deres.Stilig båt de disponerer. Tror ikke vi bør prøve å stikke av nei.
Ralph på «Mora» ble vår talsmann og han fikk forklart at vi var med i «Suzie Too Rally Group 2». Da var kystvakta verdens hyggeligste mennesker og vi fikk beskjed om at de var der for å passe på oss. Hvis det var noe som helst vi lurte på så var det bare å kontakte dem på kanal 16. Det var litt ekkelt og spennende på en gang. For når vi tenker på Colombia så er det narkotika og geriljakrig som dukker opp i tankene. Og kanskje kaffe. Ikke snille soldater fra kystvakta.
Og dette er Huaritcheru. Vårt første møte med Colombia.
Gruppe 1 hadde også kastet anker her. Siden vi ikke har sjekket inn i landet er det ikke tillatt å gå i land selvfølgelig. Det hadde flere i gruppe 1 gjort, og lagt det ut på Facebook. Suzanne (den store lederen vår) hadde ikke vært blid. Så vi er flinke og går ikke i land. Vi kunne selvfølgelig ha spurt kystvakta om vi kunne, men……vi inviterte til sundowner i «Numa» isteden.
Først var responsen laber. Alle var nok slitne etter nattseilasen, og mesteparten har jolla bundet fast på dekk. Men da de hørte at Steinar skulle hente Tim i «Q4» og Steve og Carol i «Innamorata» var det flere som ville komme. Og Steinar hentet alle. Og alle ble kliss våte. Nå er det masse bølger.
Vi ble ganske mange etter hvert. Tim fra «Q4», Ken og Grace fra «Pisces», Steve og Carol fra «Innamorata», Sanne fra «Incentive» og Terry og Fiona fra «Sisu». Det ble som vanlig en veldig hyggelig kveld som varte ganske mye lenger enn til klokka 19. Gutta gikk fra pils til rom og gin etter hvert, og det hørtes på støynivået.Terry er en skikkelig moroklump, smekkfull av engelsk humor og gode historier.Sola gikk ned denne dagen også, og folk ble kliss våte igjen da Steinar jollet dem tilbake til båtene deres. Ganske mye lenger etter at solen hadde gått ned.
Dagen etter ble en avslappingsdag. Ralph har kontakt med kystvakta, og de vil vite når vi skal reise videre slik at de kan avslutte vaktholdet. 4 båter reiser i dag og resten i morgen. Deriblant vi. Men før det ble besluttet var det «Vær-møte» på VHF’en. Og aldri har jeg hørt så mange meninger om vær og føreforhold. Særlig var det mye snakk om Gabo de Juan de Guia som er et kapp vi må runde inn til Santa Marta. Skikkelige skrekkhistorier ble fortalt, og jeg kjente at jeg gruer meg.
Noen bygninger inne på land. Dette er et sted for vindsurfere. Det er mange av dem her og en kom bort til båtene våre og hadde en liten oppvisning. Helt fantastisk.En lokal fisker i en kano. Det er en uthulet strestamme.«Sisu» i morgengryet.Når solen kommer opp blir lyset så aldeles nydelig. Det er nesten ikke et vindpust og pelikanene har oppvisning i fiskekunst.
Så var det bare å vinke adjø til Huaritcheru (for et navn) og legge i vei til Santa Marta. Ankeret kom opp ved 8 tiden på morgenen og om 24 timer er vi i Santa Marta.
Vi hadde fått klar beskjed fra «Suzie Too» om å prøve å planlegge seilasen slik at vi var ved Sierra Nevada de Santa Marta ved soloppgang. Den blir sagt å være helt fantastisk.
Dessverre var det litt for disig til at soloppgangen ble spektakulær, men vakker var den.
Turen rundt kappet gikk også på skinner. Litt mer bølger, men ikke mer vind. Altså ingenting å være redd for.
På veien inn til Santa Marta kom det en mottagelseskomite med massevis av delfiner. Våre favoritt sjødyr. De fulgte oss nesten hele veien inn. Trykk på lenken for å se filmen.
Innseilingen til Santa Marta tidlig på morgenen.Det ser ut til å være en stor by. Her blir det spennende å utforske.Vi har lest at det er et kullverk i byen. Her blir kullet knust og skipet ut. Og legger også fra seg et fint belegg av sot på alt og alle.Det er en stor og travel havn. Digre båter går inn og ut hele dagen, og noen ligger til ankers i havnebassenget rett på utsiden av marinaen.Klokka 8:30 hadde vi funnet innseilingen til marinaen og ut kom en jolle og hentet oss. Vi fikk beskjed om å feste fendere og tau på babord side og så geleidet han oss inn til plassen vår.Det gikk som smurt for der stod Julio og Umberto klare til å hjelpe oss med fortøyningene. Snakk om service. Så da er «Numa» atter en gang lenket fast i en brygge.Gutta sjekker inn.
Det ble etter hvert en anspent stemning på marinakontoret. For det første så måtte det fylles ut en hel bråte med papirer, selv om alt var sendt på forhånd. For det andre må vi betale US$ 6,- pr.dag for vann og elektrisitet. Det er visst noe som er avtalt med «Suzie Too Rally». Ifølge «Pisces» er vannet forurenset og «Numa» kan jo ikke bruke strømmen. Det er 60 Hertz og vi har 50. Så de 35% vi får i rabatt på marinaavgiften tar de igjen på strøm og vann. Mange sure miner på kontoret i dag, men det går nok over etter hvert.
Så var det ut å sjekke byen. Og å kjøpe brød.
Det er hektisk trafikk her. Massevis av små biler og ingen stopper for fotgjengere. Vi ble faktisk tutet på da vi våget oss på å krysse gaten.De er stolte av historien sin her. Selv om jeg ikke helt forstår denne statuen. Stor sterk mann står over en sittende kvinne med puppene i det fri. Ja, ja, vi får håpe han skal forestille å beskytte henne da.På tur langs strandpromenaden. Der er det fullt av telt som selger suvenirer.Det er rent og pent over alt så langt vi har sett. Det er også massevis av byggevirksomhet.Det er en kraftanstrengelse å gå opp og ned av fortauskantene. Ikke akkurat handikapvennlige.Tilbake i marinaen etter den første lille rundturen i nærmiljøet. Vi fant supermarkedet også. Rett rundt hjørnet. I denne marinaen nytter det ikke å snike seg inn. Det er fingeravtrykket vårt som er nøkkelen.Mange flotte bygninger rundt marinaen.
Den første kvelden i Santa Marta var det informasjonsmøte/sundowner ved minimarkedet i marinaen. Der kan vi kjøpe kald pils og også litt enkel mat. I morgen begynner Steinar og jeg på spanskkurs. Kjekt å kunne litt av det språket de snakker i dette landet. Steinar kan jo allerede noe, så han må begynne på kurset for viderekommende. Jeg er totalt nybegynner.
Informasjonsmøte for trøtte seilere
Litt skummelt var det at immigrasjonsmyndighetene hadde vært og hentet Ken i «Pisces». Det betyr at Grace var overlatt til seg selv og det er ikke bra. Hun begynner å bli litt dement og mister lett orienteringsevnen og vet ikke helt hva som skjer. Men vi vet jo det, så de som lå i båten ved siden av tok henne med hjem. Heldigvis kom Ken snart tilbake, og det viser seg at kanadiere må betale mer i immigrasjon enn andre. Merkelig. Men det er sikkert noe politikk greier.
Dagen etter arrangerte marinaen et velkomstparty for oss.
Personalet gjør i stand tapasbordet. Det ble servert fingermat og punsj. Veldig godt.Vi var selvfølgelig alle mann alle. Vi er faktisk blitt flere folk i Gruppe 2 da 3 båter fra Gruppe 1 fortsatt er her. De skal nå være med oss. Får se om de fortjener det da. Det er strenge opptakskrav i gruppa vår.
Vi koser oss med deilig mat og hyggelig prat. Skikkelig mye skravling. Trykk på lenken for å se filmen.
Vi er ganske mange folk nå. Omtrent 15 båter tror jeg. Og det er to i hver båt. Det er ingen som har barn om bord.
Mange tok en tur til byen etter endt velkomstparty. Deriblant Steinar. Der er det gatemusikanter, folk som danser og et yrende folkeliv. Men jeg orket ikke. Kan ikke være med på alt hele tiden heller. Litt alenetid er godt.
Det blåser helt ekstremt i denne marinaen. Vi har målt opp mot 40 knop i vedvarende vind. Det betyr faktisk at glassene blåser av bordet. De lokale kaller vinden «La Brisa Loka», og den oppstår ved juletider og varer ut januar. Det er fallvinder som kommer fra fjellene.
Spanskkurset er godt i gang. Det er vanskelig, men læreren vår Aleja er veldig flink og veldig tålmodig. Jeg skjønner at jeg må øve. Steinar har også fått seg en aha opplevelse. Han har jo aldri lært seg så mye av den spanske grammatikken. Han må også øve. Vi må betale 15.000 Pesos pr.pers. pr.time. Ca. 40 kroner. Det er billig det.
Det skjedde også noe lite hyggelig ved båten vår en dag. Leo fra «Schloss Ort» kom for å levere tilbake en generator han hadde lånt. Da han skulle gå fikk han se noe stort som lå og drev i vannet. Det var en del av en flytebrygge, og den grep han tak i. Jeg holdt med båtshaken mens Leo prøvde å få et tau rundt den. Det var da det skjedde. Leo fikk lillefingeren i klem mellom båtshaken og tauet og ropte ut. Han sa au et par ganger og fikk fingeren løs. For meg så det ut som om den var knust. Det var helt skrekkelig. Han bare ga meg tauet og sa han måtte på sykehuset, og så gikk han. Med fingeren i været.
Dette er litt av elementet til flytebrygga. Den kunne ha kræsjet inn i mange båter på sin ferd innover i marinaen hvis ikke Leo hadde stoppet den.Og blodet litt Leo er splættet utover store deler av brygga. Stakkars mann. Heldigvis ble han godt tatt i mot på sykehuset og fingeren ble lappet sammen igjen. Så får fremtiden vise om han får en negl igjen og full førlighet i fingeren.
Vi har selvfølgelig også vært i gamlebyen og spist middag.
Det er massevis av flott gatekunst her i Santa MartaIngenting av det vi så var tagget over. Egentlig så var det ikke noe tagging i det hele tatt.
På vei inn i parken
Street dance i paviljongen i parken. De var virkelig flinke gutter.
Vi hadde hørt mye om restauranten «Ouzo» så vi gikk dit. Vi var tidlig ute og derfor hadde de et bord til oss. Til og med på balkongen.
På balkongen på «Ouzo». Førsteklasses mat, førsteklasses vin og førsteklasses service. Vi storkoste oss.
Etter maten ruslet vi litt gatelangs og så på livet. Det er mye liv. Musikk og dans hele veien. Vi var nok litt tidlig ute, for også her går ikke folk ut å spiser før klokka er nærmere 10 om kvelden. Da sover vi.
Og så kom julaften da. For første gang uten Ida og Ole Martin. Må innrømme at det stakk i mammahjertet.
Vi har pyntet oss til julefest med de andre seilerne her i marinaen. Tror ikke noen av de andre har barna sine her heller.Julepresang ble det også. Veldig kjekt å ha, det er jeg helt sikker på. Flotte antenner og det hele. Hadde egentlig ønsket meg nye fendere, men det ble vel for dyrt. Dessuten er det vanskelig å bli kvitt de gamle. Fyller jo opp søppelkassene i en mils omkrets.Julaftenkalaset er et spleiselag. Alle tar med noe å spise. Vi lager horse d’ovre eller hva det heter. Omelett med spansk skinke. Godt. Og selvfølgelig måtte jeg få på meg noe mer behagelig når jeg skulle lage mat. Godt habitten ikke datt ned i maten.
Steinar hjelper også til for vi fikk selvfølgelig litt dårlig tid.Det er jo enkelte som er flinkere til å bake enn andre. Dette kunstverket har man altså fått til i en båt. Helt utrolig.Terry og Fiona på «Sisu» har pyntet seg for anledningen. Vi får tilgi dem, de er fra Isle of Man.
Vi begynner å bli en flott og sammensveiset gjeng. Trykk på lenken for å se filmen.
Folk hadde med seg massevis av godt tilbehør til grillmaten. Vi grillet nemlig det vi selv ville ha, og hadde med oss det vi ville av forretter, tilbehør eller desserter. Det var til deling. En veldig fin måte å ha fest på.Alle koste seg stort og skravla gikk som vanlig på høyeste gir.Etter maten hadde Rhonda på «Q4» invitert til «White Elephant Gift Exchange» noe vi aldri hadde vært med på før.
«White Elephant Gift Exchange» går ut på at de som har lyst til å være med kjøper med seg en gave. Det kan være hva som helst men ikke noe veldig dyrt. Hvis man ikke absolutt vil da. Litt kreativ innpakking kan også gjøre gaven attraktiv. Kanskje er det noe fint. Vi var 20 som deltok. Alle får tildelt et nummer, og nummer 1 begynner med å velge en gave fra gavebordet. Og pakker den opp. Nestemann, nr. 2, kan velge å stjele denne gaven eller velge en ny. Alle gavene kan stjeles bare to ganger. Det var fryktelig morsomt og det var spesielt en gave som var spesielt populær. En høne formet som en kurv som man kunne legge egg i. Jeff på «Canapesia» døpte den umiddelbart for Henrietta. Jeg fikk tak i en oransje shorts til Steinar og en smekke med «Marry Christmas» på.
Kapteinen tar ikke fem flate øre for å showe med sine nye klær. Noe som ble behørlig dokumentert av de fleste som var til stede. (Foto: Honey Ryder)
Den harde kjernen dro til byen etter festen. Jeg er heldigvis ikke medlem der, så jeg var så privilegert at jeg kunne dra tilbake til «Numa» å legge meg ved 23 tiden. Det har vært en strålende julefeiring selv om familien min ikke har vært her.
Steinar på byen på julaften. Stemningen er høy.
Michael på «Late Harvest» har gjort det til sin oppgave å fortelle meg om frukter i karibien. Tidlig 1. juledag kom han travende med en halv papaya og en halv pomelo. Han forklarte inngående om papayaen. NÅR den var klar til og spises, og HVORDAN den skulle spises. Men eller uten lime. Jeg smakte begge deler, og det var nydelig. Pomeloen må vente til en annen dag. Vi skulle ut på båttur så jeg måtte vekke en heller fyllesyk kaptein.
Ikke så veldig lekkert ytterst i marinaen. Moloen fanger opp søppelet som kommer fra land. Skulle ønske at marinaen kunne ta det opp.Vi er klare om bord i katamaranen «Tayrona» helt presis klokka 10:20. Litt tidlig for enkelte.Turen gikk til Tayrona Nasjonalpark, og vi fikk se mange unike steder. Dessverre kom all informasjonen på spansk og vi skjønte ikke stort. Selv med 3-4 timer spanskkurs på baken.Hva med en hytte ved sjøen? Ikke skjønner jeg hvordan folk kommer seg hverken opp dit fra sjøen eller ned fra fjellet. Båtturen tok oss med på innsiden av klippene vi så desperat ville unngå da vi seilte inn til Santa Marta. Det var mye småøyer, klipper og rev som vi helst ville unngå ja.Nye hytter bygges også i fjellsiden. Det er nok en fantastisk utsikt over havet. Hvordan man skal komme seg opp, eventuelt ned til disse hyttene er et mysterium. Kanskje de skal lage heiser 🙂Dette er stranden El Rodadero. Dit valfarter colombianerne i helgene. Heldigvis skulle vi ikke dit.Men hit skulle vi. En stille og fredelig strand inne i nasjonalparken.Det var et spetakkel å få lagt til. Vet ikke helt hva jeg skal si om tilstanden til denne brygga. Gebrekkelig kanskje?? Men gutta greide det.Langs hele stranden er det slike bord og stoler under overbygg som gir skygge. Aldeles herlig. Man kan velge om man vil være i solen eller i skyggen. Her klumpet vi oss sammen rundt ett bord. Alle vi fra Suzie Too Rallyet.Vi fikk også lunsj. Først en fiskesuppe og deretter hovedrett. Fisk, kylling eller kjøtt ettersom hva du hadde bestilt.Kyllingretten. Den var veldig godt krydret. Smakte kjempegodt, men var vel ikke det mest fargerike jeg har sett.Vi gaflet i oss maten med stor appetitt.
Etter maten samlet vi oss igjen i skyggen ved stranden. Flere av oss badet, og vannet var grisekaldt. Merkelig. Noen av de nye damene (som jeg ikke vet hva heter) hadde med seg nydelige kaker, men det gikk mest i drikke og snacks. Vi er jo seilere.
Tom fra «Honey Ryder» og en av de nye herrene spilte bongotrommer for hele stranda. Det er Toms lidenskap, og han er skikkelig flink.På ettermiddagen var det klart for å reise tilbake, og den knallgule katamaranen ventet tålmodig.Ha det bra til en fin liten strand.Jutta fra «Schloss Ort» nyter turen tilbake til Santa Marta. Det er nydelig vær og mye bedre å sitte ute enn inne.Herr og fru «Numa» i fri dressur. Det satt også 3 colombianske jenter oppe sammen med oss og de pratet godt engelsk. Da båten stoppet rett utenfor Santa Marta kunne de forklare at båten hadde et undervannskamera og nå ville vise hvor fint det var rett her ute. Det var visst ikke så vellykket for vannet var altfor grumsete i dag.Tilbake i Santa Marta etter en finfin tur.Nissefar ønsker oss velkommen hjem.
Mini markedet i marinaen er stedeet vi møtes om kveldene for sundownere. Det er mange som er flinke til å spille instrumenter, så de har trommet sammen til music jams.
Kanskje det er det som har inspirert Steinar til å finne frem saxofonen igjen. Håper han rydder den bort igjen snart. Denne filmsnutten må ses på eget ansvar.
Jeg tror også vi har funnet favorittrestauranten vår. Spansklæreren anbefalte «13 Reses» på det varmeste, så vi gikk dit. Det ligger på strandpromenaden rett bortenfor marinaen, så vi tenkte vårt om hva prisnivået sikkert ville være.Mens vi ventet på maten hadde vi massevis av underholdning. Folk vandret frem og tilbake, og musikanter underholdt. Det er selvfølgelig også tiggere. Særlig fra det utarmede landet Venezuela. Det er ikke lov å tigge her i Colombia, så de selger små ting som f.eks. kjærlighet på pinne. Eller faktisk venezuelanske penger som ikke er verdt noe, men kanskje er morsomt som suvenir.Og så kom maten.Halvspist er det fortsatt mye igjen. Og prisen………..120.000 Pesos, ca. 340,- kroner for 1 stk. forrett (som vi spiste begge to), 2 gigantiske biff hovedretter, to pils og to glass rødvin. Det er billig det. Maten var veldig god, så vi kommer garantert tilbake. Hvis vi har tid da.Så er vi klare for utflukt igjen. Denne gangen skal vi opp i fjellene Sierra Nevada de Santa Marta. Til en liten landsby som heter Minca.
Vi kom oss endelig om bord i bussen. 10 personer i hver buss. Hun som kom med bussene var superstressa for at vi ikke skulle komme oss av gårde tidsnok. Til hva aner jeg ikke. Minca går ingen steder. Trykk på lenken for å se filmen.
Vel fremme i Minca måtte vi vente på de andre i den andre bussen, så vi satte oss på en koselig liten restaurant og tok en kopp kaffe. Deilig colombiansk kaffe.Da vi var alle mann alle igjen møtte vi «Jungle Joe» som driver disse guidede turene. Han fortalte oss at først skulle vi på en kaffeplantasje med en engelsktalende guide. Deretter til et vannfall der vi kunne bade, med en spansktalende guide (det blir jo interessant). Så skulle vi komme til hans sted i jungelen og spise lunsj og så til slutt et besøk på en kakaoplantasje før vi returnerte til Minca. Wow, for en tur.Jeg tenkte at det kunne jeg nok klare. Kanskje. Kaffeplantasjen lå rett ved siden av Minca. Men siden vi er i jungelen, så måtte vi først klatre oppover, for så å gå nedover for å komme til denne plantasjen. Jeg ble jo sliten, men ikke mer enn jeg kunne håndtere. Jihaaaaa. Dama er ikke så utrent som hun tror.Man skal ikke klage på utsikten på veien.Dette huset lå på stien til plantasjen. Jeg synes det var et helt usannsynlig lekkert hus. Kunne godt tenke meg et sånt. Med hushjelp så jeg slipper å støvsuge alle tre etasjene.Santa Marta i det fjerne.Dette er hytta til «Jungle Joe». På den andre siden av dalen. Men jeg ble forsikret av guiden at vi ikke skulle klatre ned for etterpå å klatre opp. Vi skulle gå langs fjellsiden. Og det kunne jeg nok klare.Kaffe «plantasjen» var en idyllisk liten plass. Men jeg ville ALDRI ha kalt det en plantasje. Det så ut til at kaffebuskene var spredd rundt i tett jungel. Guiden tok oss med til en busk og forklarte hva slags kaffe det var og når den ble høstet. Det var ikke noen bønner der, for de var høstet.Deretter tok han oss med til en knøttliten kvern, manuell sådan, som kvernet av det ytterste laget av kaffebønnene. Det skal sies at alt i Minca dyrkes økologisk. Men jeg lurer på om dette kan være bærekraftig.Som de høflige folka vi er, så fulgte vi nøye med. Kanskje vi får spørsmål etterpå. Flaut å ikke kunne svare. Så vi stilte selvfølgelig massevis av intelligente spørsmål.
Vi ble også vist teltet der bønnene ble tørket. Men der var det en kjempediger veps som guiden mente var for farlig for oss.
Vi avsluttet kaffeplantasjeturen med……en kopp kaffe. For en overraskelse.Jeg venter på kaffen min. Den var veldig sterk og ble servert med sirup. Med en gang jeg overvant avskyen mot å putte noe søtt i kaffen ble den straks mye bedre.Kaffeservering i Minca (Foto: Kathy på «Late Harvest»)
Så var det på tide å rusle videre. Først tilbake til Minca, og det tok jo sin tid. Vi er mange seilere som skal samles. Noen går sakte og skal se på alt av ting, mens noen går fort.
Dette er, tro det eller ei, en bambusfrukt. Den er kjempestor.Det er flott gatekunst i Minca også.Så bar det avgårde mot vannfallet. Vi visste at dette var en gåtur på ca. 45 minutter. Og det var det. Det er bare det at det gikk oppover hele tiden. Ikke veldig bratt oppover, men utmattende bratt. Halvveis var Tim på «Q4» og jeg klare for å snu. Tim har i det minste en dårlig hofte, jeg har bare dårlig kondisjon.Heldigvis var det stopp en gang i blant. Den spanske tolken, som ikke snakker et ord engelsk, pratet og pratet. Noen forstod litt og noen forstod ingenting. Denne planten brukes visst til å binde sammen bambus. Når man skal lage for eksempel et hus. Jeg blåste i hva han sa bare jeg fikk en pust i bakken.Steinar svinger seg i lianene (Foto: Kathy på «Late Harvest»)Vi begynner å nærme oss fossen og guiden finner frem leire som vi skal smøre i fjeset for å få vakker hud. Naturens egen spa behandling.Altså, er det mulig. Først må vi gå i nesten en time OPPOVER, for så å klatre NED til et vannfall. Heldigvis hadde jeg på meg joggesko og ikke kjipp-kjapper. Stien var en utfordring ikke bare for meg.Vi kaver oss frem til fossen.
Vi leker oss i fossen. Selvfølgelig var det enkelte som skulle vise seg skikkelig frem og klatret opp til kulpen i 2. etasje.Trykk på lenken for å se filmen.
Selvfølgelig måtte vi prøve den fantastiske ansiktsskrubben av rød leire. Christine, Grace, Jutta, Rhonda, meg, Kathy og Rommy ser definitivt 10 år yngre ut etter behandlingen.Gutta tar seg også en behandling. Michael og Ken.
Før jeg fikk sukk for meg var den trivelige tiden i vannet over, og vi måtte ut å klatre igjen. Jeg hadde spurt om det var enda mer klatring og fått et klart nei til det. Snakk om løgnfull guide. Men først måtte jeg jo drite meg ut litt. Jeg tok på meg sokker og sko, og så viste det seg at vi måtte vasse i elva. Før vi måtte klatre opp en vanvittig bratt sti. Jeg blåste i skoene og vasset uti med dem på. Det fikk gå som det går. Michael viste seg å bli min store redningsmann. Lårmusklene mine ville ikke samarbeide mer, og jeg tror ikke jeg hadde kommet opp åssiden hvis han ikke hadde tatt meg i hånden og halvveis dratt meg opp. Jeg var så takknemlig at jeg kunne ha grått. Kathy, kona hans, forteller at han er en mester i å se når folk har det vanskelig og da gjør han alt for å hjelpe. Steinar hadde det litt vanskelig med sin egen kondisjon, men langtfra så ille som jeg.
Vi måtte gå tilbake til Minca før vi kunne sette kursen mot hytta til «Jungle Joe». Det var jo det letteste i verden, for da gikk vi nedover. Hele veien. I 45 minutter. Deilig. Dette er bambus, verdens mest hurtigvoksende gress. Og siden jeg nå var frisk og opplagt kan jeg jo si at jungelen var aldeles nydelig.Vi traff også på en skarabè som var ute og gikk. Ifølge guiden kan den være farlig. Så vi lot den være i fred.
Da vi kom tilbake til Minca satte vi oss ned på fortauet ved en liten kiosk og fikk oss en kald pils. ALLE ville ha en kald pils da. Det ble litt diskusjoner om hvor langt det egentlig var til «Jungle Joe». Guiden sa, bare 15 minutter, men han stoler vi ikke på lenger. Han sier det han tror folk vil høre. Jeg tenkte at jeg kunne klare 15 minutter selvfølgelig, og det skulle jo ikke være mer klatring.
Heldigvis reddet Tim i «Q4» meg. Han nektet å gå et eneste skritt til, så han og Rhonda skulle sette seg på en restaurant. Drikke pils og spise deilig mat og slappe av. Så jeg tenkte: «Ut i jungelen igjen, eller kose meg på restaurant». Valget var ikke vanskelig. Steinar var usedvanlig medgjørlig og ville gjerne være med på restaurant. Jeg sa han bare kunne fortsette. Tim og Rhonda ville ta vare på meg. Men han ble med kona si. Herlig.
Vi gikk på «Casa Cristi». Der må de nok ha god mat tenkte vi. Himmelsk til og med.Koselig utsikt fra restauranten. Dette er en sidegate i Minca.Steinar og Tim kommer godt overens, og det gjør jeg og Rhonda også. Vi hadde masse å prate om. Tim og Rhonda pratet mest. De er amerikanere så da er jo det forståelig.Etter maten gikk vi inn til «sentrum» i Minca. Der fant Steinar en frisør for første gang på veldig lenge. Han satte seg ned og de ansatte gikk for å finne frisøren. Han kom til rette etter en 10 minutters tid.
Mens Steinar klippet seg gikk Rhonda og jeg en tur i «byen». På handletur ?. Det tok nøyaktig 5 minutter. Jeg fikk kjøpt en liten maske av solguden og Rhonda kjøpte noen armbånd. Det som gjorde meg litt irritert var da jeg så stedene der de solgte turer til de forskjellige severdighetene rundt Minca. Vi kunne enten gå, ri hest, kjøre scooter eller kjøre jeep. Og den som bestilte turen vår hadde valgt å GÅ. Vel, det er jo billigst. Og jeg har fått masse trim. Som jeg trenger. Men allikevel……….vi kunne jo ha sett så mye mer.
En annen ting som er litt spennende. For 10 år siden var Minca helt stengt for turister. I åsene rundt her holdt FARC geriljaen til og det var livsfarlig å være her. Nå er det bare fred og fordragelighet. Jeg håper at det varer og at Colombia ikke får noe mer krig.
Da Steinar var ferdig hos barbereren og alle hadde sett seg ferdige på Minca, satte vi oss på kafeen igjen for å vente på de andre. Kaffe og pils skled ned på høykant.Steinar har fått ny sveis (lekkert), ikke så kort som vanlig da. De andre har også kommet tilbake.
Det var helt riktig av oss å ikke bli med på den turen til «Jungle Joe». Det hadde vært over 30 minutter med klatring rett opp åsen. En skikkelig hard tur. Verre enn til vannfallet. Maten hadde vært god da. Men kakaoplantasjen var at de fikk servert kakao hos Joe. De fikk også se hvordan man lager hus av bambus. Det hadde vært veldig interessant.
Turen tilbake til marinaen i Santa Marta gikk ikke helt uten komplikasjoner. Det var et par som ikke hørte hjemme blant oss som satte seg inn i taxien. Vi hadde jo ikke hjerte til å kaste dem ut, så det ble en trang fornøyelse tilbake. De hadde visst ikke skjønt at de ikke skulle ta denne bussen for de ble kjempeforbannet da sjåføren ikke ville kjøre dem dit de skulle. Han var betalt for å kjøre Suzie Too deltagere fra Minca til marinaen. Og det var det. Vi gikk før vi så resultatet av krangelen. Det var deilig å komme tilbake til «Numa» og få av seg de våte skoene og sokkene.
Vi har besøk i båten. Nydelige farger.
Vi gjør jo også ting i båten. Som å vaske klær og vaske opp og vaske båt og vaske jeg vet ikke hva. Steinar har også byttet armaturene i dusjene og vaskene på badene på babord side. Det har blitt virkelig fint. Men det er 34-35 varmegrader ute, og det innbyr ikke til å gjøre hverken det ene eller det andre. Vi svetter for det meste. Men vi er på spanskkurs. Vanskelig. Vi har ikke tid til å øve. Tiden bare forsvinner.
Som sagt så er det jo folk som liker å spille musikk. De har stadig music jam ved mini markedet.
De kunne kanskje ha øvd litt mer. Men kanskje det er det de gjør nå. 🙂
Steinar og Monika hører på. Det er jo morsomt. Vi synger med alle sammen når det er en melodi vi kan (og kjenner igjen)Vi er selvfølgelig oppe i gamlebyen og spiser på diverse restauranter. Det er jo like billig som å handle på butikken og lage maten selv. I gatene rundt Parque Santander o de los Novios er det massevis av restauranter å velge i.
En kveld fikk vi med oss juleforestillingen som vises som små filmsnutter på katedralens fasade. Parroquia Del Sagrario Y San Miguel. Helt fantastisk.
Ikke bare nisser, men litt juleevangelium også.
Hvert av showene varte i omtrent 15 minutter, og så begynte det forfra igjen. Vi så det to ganger og det var nesten så vi fikk julestemning.
Michael på «Late Harvest» har visst nådd gjennom til meg når det gjelder frukt. Vi har vært på supermarkedet og hamstret litt forskjellig frukt. Som vi egentlig ikke ante hva var.
Pomelo visste vi hva var. Det er usannsynlig godt. Dragefrukt visste vi også hva var. Godt. Det jeg trodde var papaya var visst squash. Må kokes og behandles for å bli spiselig. Og så var det noe grønt som visstnok er avocado.Sånn ser dragefrukt ut inni. Veldig, veldig, veldig søtt.Og sånn ser pomelo ut. Det er fantastisk godt. En blanding av søt appelsin og grapefrukt. Nam-nam. Denne har vi kjøpt mange av.
Det har vært veldig mange sosiale sammenkomster her i Santa Marta. Vi har nå blitt kjent med alle og enhver, for det er umulig å unngå.
Kafeen på mini markedet i marinaen har for eksempel laget middag for oss en kveld. Noen er mer interessert i mobilen enn i maten. Vel, det har ikke riktig startet enda da.Maten var et interessant sammensurium av smaker. Mildt sagt.
Her i denne marinaen må jeg si at vi har opplevd den verste vinden hittil på turen. Selv sammenlignet med seilturen hit til Colombia. Den kommer tidlig på kvelden og varer hele natten. Svell er det også, og stakkars «Numa» jager som en verpesyk høne. Håper ikke kryssholtene blir røsket av. Nå skal det bli godt å komme ut til ankers snart.
Nyttårsaften ble feiret som på julaften. Vi hadde spleisefest med grilling av det vi måtte ønske.
Som tidligere beskrevet er det VELDIG mye sosial aktivitet, så man kan forstå ønsket om å oppdatere seg på sosiale media eller hva det er Ken på «Pisces» driver med her. Han venter nok bare på maten tenker jeg.Beboerne på «Sisu». Fiona og Terry har besøk av Terrys søster Carol. Og bare så det er sagt, Terry heter faktisk Terence Hill. Vi som er gamle nok husker den skuespilleren godt ? ?
Gutta boys griller. De skravler noe helt forferdelig, så det var nok mange som fikk svidde biffer og hamburgere. Trykk på lenken for å se filmen.
Tilbehøret er selvfølgelig også på plass. Masse godt. Vi gjør det akkurat som vi gjør det hjemme. Jentene lager alt tilbehør og klargjør kjøtt som skal grilles. Så kan gutta stå rundt grillen og høste all anerkjennelse 🙂Og vi mingler.Og vi mingler. Til Leos store forskrekkelse ser det ut for.Flotte jenter. Samantha (bare kalt Sam) fra «Wanderlust», Diane (bare kalt Di) fra «Canapesia» og Grace (bare kalt Grace :)) fra «Pisces»Maten smaker fortreffelig. I kveld blåser det heller ikke så mye, så maten holder seg på bordet.
Men det er jo nyttårsaften og vi forventer fyrverkeri og yrende folkeliv i byen. Derfor rusler en hel gjeng av oss opp i gamlebyen. Om vi klarer å holde oss våkne til klokka 24 er jo et spørsmål, for midnatt for oss seilere har vi funnet ut er klokka 21. Senest.
Underholdning fikk vi også. Man kan jo kalle det akrobatikk. Trykk på lenken for å se filmen.
Vi må nok si at folkelivet var merkelig tamt til å være nyttårsaften, så vi ruslet en tur litt utenfor gamlebyen. Her var det null mennesker så vi fortet oss tilbake.Noen av oss fant ut at det var nok bedre å gå tilbake til båtene og se fyrverkeriet derfra. Da hadde vi jo utsikt til byen og der hvor fyrverkeriet mest sannsynlig ble skutt opp. Her er Monika og Ralph fra «Mora». Gjett hvordan de har funnet på navnet på båten.
Vi ventet med spenning på fyrverkeriet, men jeg må innrømme at det var begredelige greier. Tror vi så en 5-6 raketter og så var det ferdig.
GODT NYTT ÅR OG VELKOMMEN 2019. Vi gleder oss til å se hva du har på lur for oss.
Første nyttårsdag ble som alle andre første nyttårsdager. Veldig sløv. Utenom at duracell kaninen Steinar måtte vaske under lukene i salongen.
Da det var gjort ble det siesta både på han og meg, og sløving resten av dagen. En sundowner ble det selvfølgelig, og et «værmøte». Det er ikke lenge til vi endelig kan slippe fortøyningene og reise fra marinaen. Alle værrapporter skal da selvfølgelig diskuteres i det uendelig.
Så var det på tide å proviantere. Neste stopp er Islas del Rosario og der er det ingen butikker har vi fått høre. Altså må vi ha middag for et visst antall dager. Vi var MANGE seilere i butikken i dag, og jeg tror butikken gikk tomme for pils. Og dette er en stor butikk. På tilbakeveien gikk kapteinen innom marinakontoret og betalte regningen vår. Det kostet utrolige 2.600.000 Pesos. Altså i overkant av NOK 7.000,- med 35% rabatt. Huff, her var det dyrt.
Den siste kvelden i Santa Marta arrangerte marinaen et avskjedsparty for oss.
Maten var aldeles nydelig. De første bitene. Men det blåste så mye at maten var kald før vi fikk sukk for oss. Og kald middag er noe av det mest avskyelige jeg vet. Så det var lurt å glefse i seg så fort som mulig.
Bandet var virkelig flinke og fikk opp stemningen. Det var til og med folk som danset. Men det er nok fordi søsteren til Terry er danselærerinne.Trykk på lenken for å se filmen.
Selvfølgelig var det både vin og pils som ble servert. Men siden vi skal reise tidlig i morgen ble det også tidlig kvelden.
Avreisedagen satt jeg grytidlig i cockpit og koste meg med kaffe og internet. Kathy på «Late Harvest» hadde organisert når hver og enkelt av oss skulle seile ut av marinaen. Vi hadde fått avreise kl. 08:10 som siste båte. Men, altså, seilere gjør som de vil, så alle hadde gått tidlig. De som ikke skulle reise i dag kom travende bortover brygga og tok fortøyningene før vi fikk sukk for oss. Heldigvis hadde Steinar tatt inn strømmen og vannet.
En time før Kathy hadde gitt oss lov til å dra, kunne vi vinke farvel til marinaen og Santa Marta.Kystvakta var også til stede og ønsket oss lykke til på ferden. Og for å sjekke at alle gikk når de skulle. Her er det ikke noe sludder i valsen. Vi må rapportere til kystvakta «Armada» hver eneste dag. De er der for å passe på oss, og er et tilbud til oss i Suzie Too Rallyet. Tror vi.
Selv om vi var skeptiske til å reise til Colombia har alle bange anelser blitt gjort til skamme. Folk her er glade og inkluderende. De slår gjerne av en prat. Hvis vi forsøker å prate spansk blir de kjempeglade og korrigerer uttale og ordbruk med et smil. Vi har ikke opplevd noe som i det hele tatt er tilnærmet skummelt, så nå gleder vi oss til å bruke enda noen uker i dette flotte landet.
