Å få opp ankeret var lettere sagt enn gjort. Med revet på babord side og «Honey Ryder» til styrbord, 1 meter vann under kjølen og en hissig vind rett i trynet ble det en nervepirrende affære. Vi klarte det selvfølgelig og kunne sette kursen mot Huaritcheru – Cabo de Vela. Vårt første stopp i Colombia.
På tur inn mot Colombia – trykk på lenken for å se filmen.
Det viste seg at turen slett ikke ble så ille. Masse vind og bølger på begynnelsen, men det roet seg etter hvert. Heldigvis. Det siste strekket inn til ankringsplassen var rett og slett behagelig og ganske morsom. Flere av de andre båtene meldte på VHF’en at de fortsatte direkte til Santa Marta, men resten av oss kastet ankeret i Cabo de Vela utenfor landsbyen Huaritcheru. Et helt umulig navn å huske. «Suzie Too» hadde satt opp dette stedet som en fin plass å ankre på veien til Santa Marta. Da slipper vi å seile i ett strekk. Vi hadde heist ankeret i Aruba klokka 14 og var fremme klokka 12:20 dagen etter. Så det hadde gått unna. For å si det mildt så blåser det som et helvete i denne bukta. Det er ingen bølger for det tar den lave landtungen av for, men vinden får blåse friskt og freidig. Godt vi har et anker vi stoler på.
Ralph på «Mora» ble vår talsmann og han fikk forklart at vi var med i «Suzie Too Rally Group 2». Da var kystvakta verdens hyggeligste mennesker og vi fikk beskjed om at de var der for å passe på oss. Hvis det var noe som helst vi lurte på så var det bare å kontakte dem på kanal 16. Det var litt ekkelt og spennende på en gang. For når vi tenker på Colombia så er det narkotika og geriljakrig som dukker opp i tankene. Og kanskje kaffe. Ikke snille soldater fra kystvakta.
Gruppe 1 hadde også kastet anker her. Siden vi ikke har sjekket inn i landet er det ikke tillatt å gå i land selvfølgelig. Det hadde flere i gruppe 1 gjort, og lagt det ut på Facebook. Suzanne (den store lederen vår) hadde ikke vært blid. Så vi er flinke og går ikke i land. Vi kunne selvfølgelig ha spurt kystvakta om vi kunne, men……vi inviterte til sundowner i «Numa» isteden.
Først var responsen laber. Alle var nok slitne etter nattseilasen, og mesteparten har jolla bundet fast på dekk. Men da de hørte at Steinar skulle hente Tim i «Q4» og Steve og Carol i «Innamorata» var det flere som ville komme. Og Steinar hentet alle. Og alle ble kliss våte. Nå er det masse bølger.
Dagen etter ble en avslappingsdag. Ralph har kontakt med kystvakta, og de vil vite når vi skal reise videre slik at de kan avslutte vaktholdet. 4 båter reiser i dag og resten i morgen. Deriblant vi. Men før det ble besluttet var det «Vær-møte» på VHF’en. Og aldri har jeg hørt så mange meninger om vær og føreforhold. Særlig var det mye snakk om Gabo de Juan de Guia som er et kapp vi må runde inn til Santa Marta. Skikkelige skrekkhistorier ble fortalt, og jeg kjente at jeg gruer meg.
Så var det bare å vinke adjø til Huaritcheru (for et navn) og legge i vei til Santa Marta. Ankeret kom opp ved 8 tiden på morgenen og om 24 timer er vi i Santa Marta.
Vi hadde fått klar beskjed fra «Suzie Too» om å prøve å planlegge seilasen slik at vi var ved Sierra Nevada de Santa Marta ved soloppgang. Den blir sagt å være helt fantastisk.
Turen rundt kappet gikk også på skinner. Litt mer bølger, men ikke mer vind. Altså ingenting å være redd for.
På veien inn til Santa Marta kom det en mottagelseskomite med massevis av delfiner. Våre favoritt sjødyr. De fulgte oss nesten hele veien inn. Trykk på lenken for å se filmen.
Det ble etter hvert en anspent stemning på marinakontoret. For det første så måtte det fylles ut en hel bråte med papirer, selv om alt var sendt på forhånd. For det andre må vi betale US$ 6,- pr.dag for vann og elektrisitet. Det er visst noe som er avtalt med «Suzie Too Rally». Ifølge «Pisces» er vannet forurenset og «Numa» kan jo ikke bruke strømmen. Det er 60 Hertz og vi har 50. Så de 35% vi får i rabatt på marinaavgiften tar de igjen på strøm og vann. Mange sure miner på kontoret i dag, men det går nok over etter hvert.
Så var det ut å sjekke byen. Og å kjøpe brød.
Den første kvelden i Santa Marta var det informasjonsmøte/sundowner ved minimarkedet i marinaen. Der kan vi kjøpe kald pils og også litt enkel mat. I morgen begynner Steinar og jeg på spanskkurs. Kjekt å kunne litt av det språket de snakker i dette landet. Steinar kan jo allerede noe, så han må begynne på kurset for viderekommende. Jeg er totalt nybegynner.
Litt skummelt var det at immigrasjonsmyndighetene hadde vært og hentet Ken i «Pisces». Det betyr at Grace var overlatt til seg selv og det er ikke bra. Hun begynner å bli litt dement og mister lett orienteringsevnen og vet ikke helt hva som skjer. Men vi vet jo det, så de som lå i båten ved siden av tok henne med hjem. Heldigvis kom Ken snart tilbake, og det viser seg at kanadiere må betale mer i immigrasjon enn andre. Merkelig. Men det er sikkert noe politikk greier.
Dagen etter arrangerte marinaen et velkomstparty for oss.
Vi koser oss med deilig mat og hyggelig prat. Skikkelig mye skravling. Trykk på lenken for å se filmen.
Mange tok en tur til byen etter endt velkomstparty. Deriblant Steinar. Der er det gatemusikanter, folk som danser og et yrende folkeliv. Men jeg orket ikke. Kan ikke være med på alt hele tiden heller. Litt alenetid er godt.
Det blåser helt ekstremt i denne marinaen. Vi har målt opp mot 40 knop i vedvarende vind. Det betyr faktisk at glassene blåser av bordet. De lokale kaller vinden «La Brisa Loka», og den oppstår ved juletider og varer ut januar. Det er fallvinder som kommer fra fjellene.
Det skjedde også noe lite hyggelig ved båten vår en dag. Leo fra «Schloss Ort» kom for å levere tilbake en generator han hadde lånt. Da han skulle gå fikk han se noe stort som lå og drev i vannet. Det var en del av en flytebrygge, og den grep han tak i. Jeg holdt med båtshaken mens Leo prøvde å få et tau rundt den. Det var da det skjedde. Leo fikk lillefingeren i klem mellom båtshaken og tauet og ropte ut. Han sa au et par ganger og fikk fingeren løs. For meg så det ut som om den var knust. Det var helt skrekkelig. Han bare ga meg tauet og sa han måtte på sykehuset, og så gikk han. Med fingeren i været.
Vi har selvfølgelig også vært i gamlebyen og spist middag.
På vei inn i parken
Street dance i paviljongen i parken. De var virkelig flinke gutter.
På balkongen på «Ouzo». Førsteklasses mat, førsteklasses vin og førsteklasses service. Vi storkoste oss.
Og så kom julaften da. For første gang uten Ida og Ole Martin. Må innrømme at det stakk i mammahjertet.
Vi begynner å bli en flott og sammensveiset gjeng. Trykk på lenken for å se filmen.
«White Elephant Gift Exchange» går ut på at de som har lyst til å være med kjøper med seg en gave. Det kan være hva som helst men ikke noe veldig dyrt. Hvis man ikke absolutt vil da. Litt kreativ innpakking kan også gjøre gaven attraktiv. Kanskje er det noe fint. Vi var 20 som deltok. Alle får tildelt et nummer, og nummer 1 begynner med å velge en gave fra gavebordet. Og pakker den opp. Nestemann, nr. 2, kan velge å stjele denne gaven eller velge en ny. Alle gavene kan stjeles bare to ganger. Det var fryktelig morsomt og det var spesielt en gave som var spesielt populær. En høne formet som en kurv som man kunne legge egg i. Jeff på «Canapesia» døpte den umiddelbart for Henrietta. Jeg fikk tak i en oransje shorts til Steinar og en smekke med «Marry Christmas» på.
Den harde kjernen dro til byen etter festen. Jeg er heldigvis ikke medlem der, så jeg var så privilegert at jeg kunne dra tilbake til «Numa» å legge meg ved 23 tiden. Det har vært en strålende julefeiring selv om familien min ikke har vært her.
Michael på «Late Harvest» har gjort det til sin oppgave å fortelle meg om frukter i karibien. Tidlig 1. juledag kom han travende med en halv papaya og en halv pomelo. Han forklarte inngående om papayaen. NÅR den var klar til og spises, og HVORDAN den skulle spises. Men eller uten lime. Jeg smakte begge deler, og det var nydelig. Pomeloen må vente til en annen dag. Vi skulle ut på båttur så jeg måtte vekke en heller fyllesyk kaptein.
Etter maten samlet vi oss igjen i skyggen ved stranden. Flere av oss badet, og vannet var grisekaldt. Merkelig. Noen av de nye damene (som jeg ikke vet hva heter) hadde med seg nydelige kaker, men det gikk mest i drikke og snacks. Vi er jo seilere.
Mini markedet i marinaen er stedeet vi møtes om kveldene for sundownere. Det er mange som er flinke til å spille instrumenter, så de har trommet sammen til music jams.
Kanskje det er det som har inspirert Steinar til å finne frem saxofonen igjen. Håper han rydder den bort igjen snart. Denne filmsnutten må ses på eget ansvar.
Vi kom oss endelig om bord i bussen. 10 personer i hver buss. Hun som kom med bussene var superstressa for at vi ikke skulle komme oss av gårde tidsnok. Til hva aner jeg ikke. Minca går ingen steder. Trykk på lenken for å se filmen.
Vi ble også vist teltet der bønnene ble tørket. Men der var det en kjempediger veps som guiden mente var for farlig for oss.
Så var det på tide å rusle videre. Først tilbake til Minca, og det tok jo sin tid. Vi er mange seilere som skal samles. Noen går sakte og skal se på alt av ting, mens noen går fort.
Vi leker oss i fossen. Selvfølgelig var det enkelte som skulle vise seg skikkelig frem og klatret opp til kulpen i 2. etasje.Trykk på lenken for å se filmen.
Før jeg fikk sukk for meg var den trivelige tiden i vannet over, og vi måtte ut å klatre igjen. Jeg hadde spurt om det var enda mer klatring og fått et klart nei til det. Snakk om løgnfull guide. Men først måtte jeg jo drite meg ut litt. Jeg tok på meg sokker og sko, og så viste det seg at vi måtte vasse i elva. Før vi måtte klatre opp en vanvittig bratt sti. Jeg blåste i skoene og vasset uti med dem på. Det fikk gå som det går. Michael viste seg å bli min store redningsmann. Lårmusklene mine ville ikke samarbeide mer, og jeg tror ikke jeg hadde kommet opp åssiden hvis han ikke hadde tatt meg i hånden og halvveis dratt meg opp. Jeg var så takknemlig at jeg kunne ha grått. Kathy, kona hans, forteller at han er en mester i å se når folk har det vanskelig og da gjør han alt for å hjelpe. Steinar hadde det litt vanskelig med sin egen kondisjon, men langtfra så ille som jeg.
Da vi kom tilbake til Minca satte vi oss ned på fortauet ved en liten kiosk og fikk oss en kald pils. ALLE ville ha en kald pils da. Det ble litt diskusjoner om hvor langt det egentlig var til «Jungle Joe». Guiden sa, bare 15 minutter, men han stoler vi ikke på lenger. Han sier det han tror folk vil høre. Jeg tenkte at jeg kunne klare 15 minutter selvfølgelig, og det skulle jo ikke være mer klatring.
Heldigvis reddet Tim i «Q4» meg. Han nektet å gå et eneste skritt til, så han og Rhonda skulle sette seg på en restaurant. Drikke pils og spise deilig mat og slappe av. Så jeg tenkte: «Ut i jungelen igjen, eller kose meg på restaurant». Valget var ikke vanskelig. Steinar var usedvanlig medgjørlig og ville gjerne være med på restaurant. Jeg sa han bare kunne fortsette. Tim og Rhonda ville ta vare på meg. Men han ble med kona si. Herlig.
Mens Steinar klippet seg gikk Rhonda og jeg en tur i «byen». På handletur ?. Det tok nøyaktig 5 minutter. Jeg fikk kjøpt en liten maske av solguden og Rhonda kjøpte noen armbånd. Det som gjorde meg litt irritert var da jeg så stedene der de solgte turer til de forskjellige severdighetene rundt Minca. Vi kunne enten gå, ri hest, kjøre scooter eller kjøre jeep. Og den som bestilte turen vår hadde valgt å GÅ. Vel, det er jo billigst. Og jeg har fått masse trim. Som jeg trenger. Men allikevel……….vi kunne jo ha sett så mye mer.
En annen ting som er litt spennende. For 10 år siden var Minca helt stengt for turister. I åsene rundt her holdt FARC geriljaen til og det var livsfarlig å være her. Nå er det bare fred og fordragelighet. Jeg håper at det varer og at Colombia ikke får noe mer krig.
Det var helt riktig av oss å ikke bli med på den turen til «Jungle Joe». Det hadde vært over 30 minutter med klatring rett opp åsen. En skikkelig hard tur. Verre enn til vannfallet. Maten hadde vært god da. Men kakaoplantasjen var at de fikk servert kakao hos Joe. De fikk også se hvordan man lager hus av bambus. Det hadde vært veldig interessant.
Turen tilbake til marinaen i Santa Marta gikk ikke helt uten komplikasjoner. Det var et par som ikke hørte hjemme blant oss som satte seg inn i taxien. Vi hadde jo ikke hjerte til å kaste dem ut, så det ble en trang fornøyelse tilbake. De hadde visst ikke skjønt at de ikke skulle ta denne bussen for de ble kjempeforbannet da sjåføren ikke ville kjøre dem dit de skulle. Han var betalt for å kjøre Suzie Too deltagere fra Minca til marinaen. Og det var det. Vi gikk før vi så resultatet av krangelen. Det var deilig å komme tilbake til «Numa» og få av seg de våte skoene og sokkene.
Vi gjør jo også ting i båten. Som å vaske klær og vaske opp og vaske båt og vaske jeg vet ikke hva. Steinar har også byttet armaturene i dusjene og vaskene på badene på babord side. Det har blitt virkelig fint. Men det er 34-35 varmegrader ute, og det innbyr ikke til å gjøre hverken det ene eller det andre. Vi svetter for det meste. Men vi er på spanskkurs. Vanskelig. Vi har ikke tid til å øve. Tiden bare forsvinner.
De kunne kanskje ha øvd litt mer. Men kanskje det er det de gjør nå. 🙂
En kveld fikk vi med oss juleforestillingen som vises som små filmsnutter på katedralens fasade. Parroquia Del Sagrario Y San Miguel. Helt fantastisk.
Ikke bare nisser, men litt juleevangelium også.
Hvert av showene varte i omtrent 15 minutter, og så begynte det forfra igjen. Vi så det to ganger og det var nesten så vi fikk julestemning.
Michael på «Late Harvest» har visst nådd gjennom til meg når det gjelder frukt. Vi har vært på supermarkedet og hamstret litt forskjellig frukt. Som vi egentlig ikke ante hva var.
Det har vært veldig mange sosiale sammenkomster her i Santa Marta. Vi har nå blitt kjent med alle og enhver, for det er umulig å unngå.
Her i denne marinaen må jeg si at vi har opplevd den verste vinden hittil på turen. Selv sammenlignet med seilturen hit til Colombia. Den kommer tidlig på kvelden og varer hele natten. Svell er det også, og stakkars «Numa» jager som en verpesyk høne. Håper ikke kryssholtene blir røsket av. Nå skal det bli godt å komme ut til ankers snart.
Nyttårsaften ble feiret som på julaften. Vi hadde spleisefest med grilling av det vi måtte ønske.
Gutta boys griller. De skravler noe helt forferdelig, så det var nok mange som fikk svidde biffer og hamburgere. Trykk på lenken for å se filmen.
Men det er jo nyttårsaften og vi forventer fyrverkeri og yrende folkeliv i byen. Derfor rusler en hel gjeng av oss opp i gamlebyen. Om vi klarer å holde oss våkne til klokka 24 er jo et spørsmål, for midnatt for oss seilere har vi funnet ut er klokka 21. Senest.
Underholdning fikk vi også. Man kan jo kalle det akrobatikk. Trykk på lenken for å se filmen.
Vi ventet med spenning på fyrverkeriet, men jeg må innrømme at det var begredelige greier. Tror vi så en 5-6 raketter og så var det ferdig.
GODT NYTT ÅR OG VELKOMMEN 2019. Vi gleder oss til å se hva du har på lur for oss.
Da det var gjort ble det siesta både på han og meg, og sløving resten av dagen. En sundowner ble det selvfølgelig, og et «værmøte». Det er ikke lenge til vi endelig kan slippe fortøyningene og reise fra marinaen. Alle værrapporter skal da selvfølgelig diskuteres i det uendelig.
Så var det på tide å proviantere. Neste stopp er Islas del Rosario og der er det ingen butikker har vi fått høre. Altså må vi ha middag for et visst antall dager. Vi var MANGE seilere i butikken i dag, og jeg tror butikken gikk tomme for pils. Og dette er en stor butikk. På tilbakeveien gikk kapteinen innom marinakontoret og betalte regningen vår. Det kostet utrolige 2.600.000 Pesos. Altså i overkant av NOK 7.000,- med 35% rabatt. Huff, her var det dyrt.
Den siste kvelden i Santa Marta arrangerte marinaen et avskjedsparty for oss.
Bandet var virkelig flinke og fikk opp stemningen. Det var til og med folk som danset. Men det er nok fordi søsteren til Terry er danselærerinne.Trykk på lenken for å se filmen.
Avreisedagen satt jeg grytidlig i cockpit og koste meg med kaffe og internet. Kathy på «Late Harvest» hadde organisert når hver og enkelt av oss skulle seile ut av marinaen. Vi hadde fått avreise kl. 08:10 som siste båte. Men, altså, seilere gjør som de vil, så alle hadde gått tidlig. De som ikke skulle reise i dag kom travende bortover brygga og tok fortøyningene før vi fikk sukk for oss. Heldigvis hadde Steinar tatt inn strømmen og vannet.
Selv om vi var skeptiske til å reise til Colombia har alle bange anelser blitt gjort til skamme. Folk her er glade og inkluderende. De slår gjerne av en prat. Hvis vi forsøker å prate spansk blir de kjempeglade og korrigerer uttale og ordbruk med et smil. Vi har ikke opplevd noe som i det hele tatt er tilnærmet skummelt, så nå gleder vi oss til å bruke enda noen uker i dette flotte landet.