25.01. – 24.02.2019 SAN BLAS – (GUNA YALA)

ISLA PINOS – TUPBAK

Vi la i vei fra Isla Fuerte ved 17 tiden og ble ganske snart møtt av skumpete sjø. Pølsene flakset rundt i stekepanna da jeg skulle lage middag.

Jeg tok første vakta fra 20.00 til 24.00. Totalt hendelsesløs vakt, og takk for det. 

Jeg hadde knapt gått og lagt meg og sovnet før jeg ble vekket av tjapping på VHF’en. Irriterte meg litt over at det ikke kunne være pause på VHF’en fra sånn omtrent 10 på kvelden til 7 på morgenen. Selv om det er enkelte i rallyet som er mer taletrengte enn andre (og sikkert kjeder seg på vakt), så jeg sovnet jo igjen etter hvert.

Da jeg ble vekket til 04-08 vakta fikk jeg forklaring på både VHF maset, at motorene ble stoppet og at vi seilte i VELDIG lite vind. «Schloss Ort» hadde mistet forstaget sitt, men hadde klart å sikre masta så den ikke falt over bord. De gikk derfor sakte fremover på motor. Vi var 6 båter som la oss rundt «Schloss Ort» i tilfelle noe skulle skje. Godt å være med i et rally når slike ting skjer. Og godt å se lys rundt seg så man vet at man ikke er alene. Rett og slett godt å bli passet på.

Ved 9 tiden på morgenen dukket Isla Pinos opp i det fjerne. Gunaene kaller den for Tupbak og det betyr «hval». Ganske så logisk, for øya ser unektelig ut som en hval på avstand.
«Schloss Ort» har hatt en heller grusom tur. Med røket forstag og ruskete sjø. Så jeg kan tenke meg Jutta og Leo var lykkelige da øya dukket opp og bølgene fikk en mer anstendig størrelse.
Det var deilig å kaste ankeret utenfor denne deilige stranden. Denne øya har i århundre blitt brukt av seilere, pirater og fribyttere som et landemerke og tilholdssted. I 1571 planla Sir Francis Drake sitt angrep på Nombre de Dios fra denne bukta. Rart å tenke på at vi kanskje har lagt ankeret akkurat der hvor Francis Drake en gang var. Kult.
«Q4» og «Schloss Ort» har kommet seg velberget frem til den første øya i Guna Yala. Nå blir det reparasjonsarbeid på østerrikeren.
Fastlandet Panama. Det er ikke lange svippen over til fastlandet. Men Panama lar guna indianerne styre San Blas øyene. Nesten som et land i landet. Men San Blas tilhører Panama.

Vi gikk ikke i land engang den første dagen. Av en eller annen grunn var vi helt utslitte. Det ble soving og mat om bord. Ikke mange av de andre i armadaen var i land heller. De satte ikke ut jollene sine engang. Men vi fikk besøk av representanter for gunaene her på øya. Det kostet US$ 10,- å ligge til ankers her. Disse pengene går visst til samfunnet på øya og det er jo bra. Vi betalt med et anstrengt smil.

Dagen etter fikk vi somlet oss i land sammen med mange andre også. Det viser seg at det koster US$ 2,- pr.pers. å ha jolla på stranden. Nesten som en parkeringsavgift kan man si. Vi hadde jo hørt at det er sånn enkelte steder i San Blas, så vi betalte uten noen dikkedarer. Men det var enkelte som knurret skikkelig, kranglet og ville ikke betale. De tapte. De ga seg jo også når de ble fortalt at det var en engangsavgift. Vi må ikke betale hver gang vi skal ha jolla på stranden.
Vi hadde også blitt fortalt at det ikke finnes restauranter eller serveringssteder i San Blas. Det første vi traff på var et serveringssted, så vi satte oss ned og tok en pils alle mann. US$ 2,- pr.stk. Alle skulle ta en runde på øya, og vi bestilte mat til klokka 17. De serverte kylling og ris til USD 8,- pr.pers.

Numa trives godt her på Tupbak. Stille og rolig.

Så er det på tide å utforske øya. Steinar er klar for eventyr.
Det var selvfølgelig palmer langs vannet. De er fortsatt de vakreste trærne jeg vet om.
Det var palmeskog. Og vi fant ut hvorfor hele ankringsplassen var blitt røyklagt denne morgenen. Alle palmetrær og alle kokosnøtter tilhører en eller annen guna. Det er deres livsgrunnlag, og det er strengt forbudt å ta en eneste kokosnøtt. Skogen blir holdt fritt for småskog og ugress ved å brenne det. Så de hadde ikke brent søppel som vi trodde.
Herr og fru «Sisu» på full fart gjennom skogen.
Fru «Numa» ønsker velkommen eller noe. Glad for å være på tur er jeg i hvert fall. Det er godt å få bevege seg en gang i blant. Og denne øya var velsignende fri for bakker. Ihvertfall som jeg måtte klatre i.
Litt mer karrig terreng. Men vi håndterte det som de tøffe seilerne vi er.
Det skal visst være krokodiller her. Noe jeg ikke tror på.
Stien til landsbyen gikk faktisk gjennom gravplassen til øyboerne. En litt merkelig opplevelse. Det var stoler og bord og bestikk og tallerkener plassert litt rundt omkring. Samtidig var det åpenbart kristne innslag også. I form av kors mener jeg.
De døde var gravlagt i slike hytter.
blabla
Vi nærmer oss landsbyen
Herr Sisu og Fru Numa holder inn magen når de blir tatt bilde av. Nå har vi gått i alle fall i 15 minutter, så da må vi vel ha mistet en kilo eller to på veien. Håper vi ikke finner dem igjen.
På vei over fotballbanen i utkanten av landsbyen. Fiona, Terry, Carol og meg.
Landsbyen i det fjerne. Helt umulig å få tatt bilde uten disse palmetrærne i forgrunnen gitt.
Noe sånn som dette har vi aldri sett før. På samme tid fattigslig og rent og pent.
Vi vandret gjennom velstelte gater og alle husene hadde høye gjerder rundt en privat gårdsplass. Der holdt visst de voksne til, for det var ingen som «hang» på gatehjørnene. Alle var travelt opptatt med noe.
Strandeiendommer. Lenger ut på denne brygga var det offentlige toalettet. Hvert toalett var et hull der ting gikk rett ut i sjøen. Det fikk meg til å tenke på filmen «Slumdog Millionaire».
De hadde også sin egen skole.
En idyllisk landsby.
På vei tilbake fra brygga ble vi praiet av en dame som ville selge oss noe å drikke. Det viste seg å være søsteren til han som hadde servert oss pils på restauranten. Vi kunne velge mellom limonade eller kokosnøtt. Vi valgte kokosnøtt.
Broren hakket hull i kokosnøtta for oss, og da var det bare å ta for seg. Til US$ 2,- pr.stk. Alt koster visst 2 dollar her. Det er ikke så lett å ta bilde av folkene her, for det liker de ikke. Vi spurte han her om det var OK, og det var det. Men søsteren ville ha 1 dollar for å bli tatt bilde av. En gang for lenge siden hadde nemlig noen gunaer vært inne på fastlandet og sett at det ble solgt postkort med bilde av dem på. Til 1 dollar pr.stk. Ergo så vil de ha 1 dollar for å bli tatt bilde av. Andre sier det er fordi de tror en bit av sjelen deres blir borte når de blir tatt bilde av, og det vil de ha betalt for. Det er jo også forståelig.
Steinar nyter kokosnøttmelk.
Det gjør de andre også. Carol, Fiona, Ralph og Terry. På en privat gårdsplass. I San Blas. En helt utrolig opplevelse.
Foruten å eie alle kokosnøttene, så driver gunaene også med fiske selvfølgelig. Dette er faktisk farkostene de bruker. Kanoer uthult av trestammer. Jeg trodde virkelig at det var noe som hørte fortiden til. Så der ser man hvor mye man vet.
Det var på tide å si adjø, og vi rusler tilbake mot jollene. Stort vakrere kan det jo ikke bli. Skulle bare ønske det ikke var så mye søppel på veien. Men vi tror faktisk ikke det er gunaene som forsøpler, det er plast som kommer med havstrømmene.
Dette var en merkelig innretning som vi fikk forklaring på av en lokal mann. Det er en sukkerrørspresse. En gang i året er gunaene på fastlandet og henter sukkerrør. De blir presset i denne pressen, og det lages en alkoholholdig drikk. Kun til bruk for religiøse ritualer. Sukkerrørene plasseres i tvingen nærme palmetreet, og en mann sitter på den lange planken. Dermed blir sukkerrørene presset sammen med stor kraft. Jeg tror det var slik han forklarte.
Vi må over en vaklevoren «bro».
Godt jeg har litt balanse igjen i kroppen.
Vi møtte kjentfolk i jungelen også. Jeff og Di fra «Canapesia» går også en tur på stien. Og hører skogens ro. Men det er garantert ingen gjøk som galer ko-ko her.
Hmmmmmmmmmmm. Kunstverk???
Vi kom oss velberget tilbake til restauranten, i god tid før middagen ble servert. Innen den tid var vi ikke lenger 6 personer som skulle spise, men halve ankringsplassen. Håper det blir nok til alle.
Vi koser oss med en pils før maten. Særlig når «Schloss Ort» spanderte. Som takk for at vi hadde seilt sammen med dem da forstaget gikk føyken. Tusen takk. Jeg tror faktisk at de ikke hadde mer pils igjen i restauranten da vi dro.
Det er ikke lov å gå inn med sko.
Og så fikk vi servert maten. Vi mistenker dem for å ha delt en, toppen to kyllinger på alle oss. Men vi klager ikke. Det var masse tilbehør. Ris, stekte bananer, bønnestuing, gulrøtter og jeg vet ikke hva alt var faktisk. Godt var det.

Jeg tror nok at mange av oss hadde lyst til å bli sittende en stund etter maten. Men vi ble faktisk jaget av gårde. Vel, jaget og jaget, det var kanskje å overdrive. Personalet skulle rekke en veldig viktig samling i rådhuset i landsbyen. Før det ble mørkt. Så kunne vi være så snille å gå. NÅ. Det gjorde vi selvfølgelig, og jollet ut til våre respektive båter.

Alle utenom Tim i «Q4». Jeg tror virkelig han trengte en real «gutteprat», så jeg satte meg i salongen og ordnet med bilder og la en kabal på PC’en. Så kunne gutta klare seg selv.

Det store prosjektet til alle med kompetanse nå er selvfølgelig å få festet forstaget til «Schloss Ort» igjen. Det var en bolt som hadde bøyd seg og løsnet. Ingen hadde selvfølgelig akkurat en slik bolt, så den ble tvunget tilbake i riktig posisjon og forstaget var reparert.

Leo er ikke redd for å gå opp i masta. Han er fra Østerrike og driver med fjellklatring. Masta til «Schloss Ort» ble sjekket grundig før den ble friskmeldt.

USTUPU

Tidlig på ettermiddagen satte vi kursen mot Ustupu. Nå er vi ferdige med øy nummer en, så det er bare sånn omtrent 360 igjen. Ustupu er den største landsbyen i Guna Yala og vi hørte rykter om man kan få kjøpt SIM kort der. Vi får jo ikke engang lastet ned været hvis vi ikke har internett, så det var verdt forsøket.

På vei vekk fra Tupbak fikk vi se kanopadling in action. De kan virkelig håndtere denne farkosten. Tror nok jeg hadde veltet umiddelbart.
Gjennom denne kanalen må vi. Altså mellom disse to reva. Hele San Blas er smekkfull av rev, så derfor har vi spesialkart lastet ned fra Eric Bauhaus sin bok «The Panama Cruising Guide». Får håpe de stemmer, for karta på kartplotteren er heller unøyaktige.
Terry på «Sisu» fortalte på VHF’en denne morgenen at det bare kom til å være 3-6 knop vind i dag. Han tok feil. Eller værmeldingen tok feil. VELDIG feil. Vi fikk opp mot 21 knop vind midt i fleisen og rotete sjø. Vi slet oss fremover i 3 knop. Men endelig dukket Ustupu opp.
Og jeg er lei for å si det, men det er noe av det styggeste jeg har sett. Jeg ble ganske deprimert. Det var ikke dette San Blas skulle dreie seg om. Jeg hadde ikke noe behov for å være med inn i denne byen for å se på andre folks elendighet. Føler meg som en «Peeping Tom».
Her får man et inntrykk av hvordan Ustupu Waterfront ser ut.

P1020509

Også her er hovedfremkomstmiddelet på vannet kano. Trykk på lenken for å se filmen. 

Så er det slik at man ikke skal skue hunden på hårene. For ikke å snakke om å dømme uten å ha sett selv. Kapteinen kom blid og fornøyd tilbake fra byturen. Byen er bare stygg på utsiden kunne han fortelle. Inne i byen er det kjempefint. Folk er blide og imøtekommende. Han hadde også fått tak i SIM kort, men fikk ikke internett til å virke. Jeg gremmes. I morgen må vi dra inn i byen slik at jeg også kan se den.

Dette er det offisielle Guna Yala flagget. Et spansk flagg med et hakekors i. Veldig spesielt, selv om jeg vet at hakekorset ikke ble oppfunnet av nazistene. Det har blitt brukt som ornament og religiøst symbol siden førhistorisk tid. Så vi får bære over med det.
På byens torg er det et monument over Nele Kantule, gunaindianernes viktigste åndelige leder. Han er gravlagt på en liten øy rett utenfor Ustupu.
Hovedgaten i denne byen er usannsynlig bred. Det er jo ingen biler her. Eller hest og kjerre for den saks skyld. Så folk har god plass. Her var det masse folk i gatene i motsetning til i landsbyen på Tupbak.
Et nydelig lite hus
En forlatt kirke. Det så ut som den hadde brent.
En gribb godt plassert på korset gjorde det hele komplett. Skummelt.
Sidegatene er mer å sammenligne med stier. Og det er et virvar av dem.
Her kan vi lære å telle til ti på engelsk og guna. Jeg må innrømme at jeg holdt meg til engelsken.
Midt i byen kom vi til et lite Venezia a la San Blas.
Vi har aldri sett noe slikt som dette og selvfølgelig blir vi fasinert.
Jeg er fornøyd for at jeg ble med inn til byen den andre dagen. Og jeg skal aldri aldri aldri mer være forutinntatt. Trur eg.
Hele familien på tur? Her i Guna Yala er det kvinnene som tar hånd om økonomien. Det er et matriarkalsk samfunn. Mannen flytter inn til kvinnens familie når de gifter seg. Å bli skilt er visst en enkel affære. Kvinnen lemper mannens ting ut av huset. Og det er det. Mannen kan selvfølgelig også flytte hvis han ønsker det. Vi har skjønt at det er et åpent samfunn og alle legninger blir akseptert som noe naturlig.
På kvelden hadde vi hørt at det skulle være en tilstelning med tradisjonell dans på torget. Så vi var ganske mange som tok turen inn. Det ville vi gjerne se.

 

Vi ventet og vi ventet. Ingenting skjedde, så vi tok en runde rundt i byen for at Rommy skulle vise oss hvor Gerhard hadde klipt seg. Frisøren hadde vært frisør i den amerikanske marinen, og slik ser Gerhard ut på håret nå. Flere av jentene bestilte time til i morgen. De trenger å få klipt seg. Hvordan de tør å gjøre det hos en marinefrisør er mer enn jeg forstår.
Det viste seg at det ikke var noen tradisjonell dans på torget denne kvelden. Men en bråte med unge gutter som øvde seg på å synge kampsanger og gå i takt samtidig. Ikke lett. De holdt på å le seg i hjel enkelte av dem. De øvde seg til at revolusjonen og frigjøringsdagen skal feires neste måned. Det var høvdingen som forklarte oss dette. Samtidig ba han om en liten donasjon for å feire nasjonaldagen er dyrt. Selvfølgelig fikk han en donasjon, før vi alle ruslet tilbake til jollene våre og kjørte hjem.

Jeg er jo oppe tidlig enkelte morgener og da er det stummende mørkt. I denne byen telte jeg 7 lys. Ikke rart at folk går og legger seg tidlig. Da starter de også dagen tidlig. En fisker kom padlende forbi nesten helt lydløst. Og han sang så veldig vakkert at det var helt magisk.

Så var det på tide å reise videre.

ARIDUP

Ha det bra Ustupu. På utsiden er du stygg, men på innsiden er du vakker. Vi har også lært at alle disse skurene ute i sjøen er toaletter. Da er det ikke så rart kanskje at vi aldri ser barn som bader. Ikke voksne heller for den saks skyld.
På Aridup ankret vi opp rett ved siden av «Wanderlust» og etter en liten stund kom en kano med 3 gunaer om bord. De solgte fisk, krabber og hummer.
«Q4» fikk også besøk og så ut til å kjøpe noe.
Så var det vår tur til å få besøk, og vi kjøpte faktisk en diger krabbe for USD 10,-. Den hadde ikke til hensikt å legge seg frivillig ned i bøtta. Da ungguttene spurte om vi hadde noe kaldt å drikke fikk de en pils hver og de padlet overlykkelige av gårde. De hadde nemlig fått pils av alle de andre også. Og vi som trodde gunaer ikke drakk alkohol.
Rhonda og Tim på «Q4» inviterte på skalldyrfest, og vi tok med oss vår nå avdøde krabbe. Den ble behørlig tilberedt sammen med de andre krabbene og en diger hummer.
Skikkelig verktøy må til for å få hull på krabbeklørne.
Tim, Rhonda og Steve gasser seg i mat (Steinar og jeg også selvfølgelig). Vi var alle stapp mette da kvelden var over. Både av skalldyr, tilbehør, vin og pils. En perfekt kveld i «Q4».

Vi hadde så vidt rukket å komme hjem til «Numa» før Tim var på VHF’en. Jolla hans hadde løsnet, og var nå på vei til å seile sin egen sjø. Det var stup mørkt, men Steinar jumpet ned i «Numita» og fikk reddet jolla som var på ville veier. Det er ikke greit å miste jolla si, det er jo nesten som en bil å regne. Kommer ingen vei uten den.

Morgenen etter våknet jeg til denne grisete, illeluktende gjesten. Den hadde klart å komme seg opp i cockpit og under en pute. Det er jo ikke engang en flyvefisk. Merkelig. Og jeg er helt sikker på at vi ikke fisket på vei hjem fra «Q4» i går kveld.
Så var det på tide å utforske øya
Det tar jo ikke så lange tiden å gå rundt disse små øyene, men det er morsomt å se
Admiralinnen korrekt dandert oppetter et palmetre. På den vakre stranden et sted i karibien 🙂
Denne palmen har nok sett sine siste dager. Alle palmene, alle kokosnøttene på alle øyene tilhører en eller annen guna. Det er strengt forbudt å ta med seg noen kokosnøtter til eget bruk.
Underskogen blir holdt nede ved at den brennes. Også nederste del av stammene blir brent. Sikkert for å holde insektene unna. Denne øya er egentlig ubebodd, så denne hytta brukes nok sporadisk av fiskere og de som vedlikeholder palmeskogen.
Det er litt trist å se alt søppelet som flyter i land. De har jo de samme problemene her som i resten av verden. Dritten skylles i land fra andre steder. Vi har sett at de forsøker å rydde opp og brenne søppelet, men det er vel vanskelig å kvitte seg med alt sammen.
«Numita» ligger trygt forankret i en palmetre.
Vi er selvfølgelig veldig slitne etter en slik oppdagelsestur. Godt vi hadde tatt med oss våre nye solstoler og en kald pils. Belønning på øverste nivå.

P1020620

De har virkelig balansen i orden disse gunaene. Den kanoen er virkelig smal. Trykk på lenken for å se filmen.

Etter at vi hadde sittet i sanden en liten stund, kom en kano med 3 gunaer. De var veldig oppspilt og forsøkte å fortelle oss noe. De lagde store øyne og sa «muerte» flere ganger. Steinar er jo nysgjerrig som få, så han tok med seg kameraet og ble med. Jeg ble igjen og passet på sakene våre. Ikke at jeg tror det er nødvendig. Urbefolkningen her stjeler ikke. Har vi fått beskjed om.

Etter en stund kom kapteinen tilbake, like barnslig oppjaget som gunaene. Det var hodet til en diger hval som var vasket i land. Vi hadde jo sett det på vår tur rundt øya men trodde det var en stor stein.
Han hadde forsøkt å forklare at tennene er verdifulle. Det er jo elfenben. Kapteinen var villig til å betale for to tenner. Stor ståhei. Gunaene fant frem det de hadde av verktøy, som var gammelt og ganske ubrukelig. Derfor fikk de en av våre rustfrie kniver.
Dette er nok de store øynene de pratet om. Som har poppet ut av hodet på den RÅTNE hvalen.
Da Steinar sa at han ville ha 5 store tenner og ville betale US$ 40,- for dem ble det enda mer ståhei. De gikk løs på det stinkende kadaveret med stor arbeidsvilje og pågangsmot. De kan umulig å luktesansen i orden.
Tim fra «Q4» ville også ha 5 tenner for US$ 40,-.Gunaene er faktisk verdens nest minste folkeslag. Bare slått av pygmeene.
En forlatt guna kano. Eieren er mer interessert i å hogge ut tenner på hvalen.
Vi jentene ville heller sitte og nyte den vakre stranden. Gutta fikk ordne med stinkende hval lik.
Og kanskje snorkle litt. Det var dessverre ikke så mye å se.
Denne kanoen er nok eid av en mer velstående guna. Alle kan sette på seil, men ikke så flott som dette.
Herr og fru «Q4» koser seg i solen med en kald pils. Rettere sagt, i skyggen.
Pelikanene fisker på revet.
Tim sjekker om jobben går fremover. Vi kunne ikke se at gunaene hadde mobiltelefoner, men det må være grunnen til at nyheten spredde seg så fort. Etter hvert var det MANGE gunaer som hogget ut tenner. Jeg håper de får solgt til turistene som kommer seilende. Det er jo ikke slik at disse folka  vasser i penger.
Dette er fangsten vår. 5 hvaltenner for US$ 40,-. Hva vi skal med dem er jo en annen ting. Vi har ingen anelse. Dessuten er det forbudt å ta med seg noe fra maritime pattedyr inn i USA for eksempel. Selv om vi nå kan dokumentere at dyret var definitivt dødt før vi trakk ut tennene dens. Smilet til gunaene da de fikk betalingen sin på US$ 80,- gikk nesten rundt. De var jo bare 3 som skulle dele de pengene. Godt å kunne bidra litt til lokalsamfunnet.

På formiddagen dagen etter var det på tide å dra videre. Vi kan jo ikke gro fast på ett sted. Det er mye å se. Coco Bandero Cays er neste stopp på veien.

COCO BANDERO CAYS

Dette stedet vil vi IKKE gå i land på. Godt beskyttet av rev.
Kapteinen skuer utover havet. Ingenting overlates til tilfeldighetene, og han fører oss trygt frem til dit vi skal.
Denne turen kunne også by på litt spenning. Vi fikk vår første fisk på denne turen. Aner ikke hva slags fisk det er, men spises skal den. Den ser litt sånn makrell aktig ut.
Slike rev omgir ALLE øyene her. Jeg er så glad for at vi har oppdaterte kart, slik at vi vet hvor inngangen til øyene er. Som regel så er det bare en eller to steder vi kan gå gjennom revet.
Nok en fantastisk palmeøy med sandstrand. Da vi lirket oss inn mellom øyene, hadde «Numa» på et tidspunkt bare 1,5 meter vann under kjølen.
Til slutt kastet vi ankeret mellom øyene Dupwala, Olosicuidup og Guariadup. For noen navn. Helt umulig å huske.
Steinar ønsker velkommen til Coco Bandero. Det ligger mange båter ankret opp her. Men bare «Numa» og «Q4» fra Suzie Too Gruppe 2. En fantastisk plass.
Dette er Dupwala, tror jeg.
Fisken vi fikk tidligere på dagen har Steinar filetert. Det fantes ikke et ben igjen i fisken, noe som etterlot ganske lite kjøtt av en i utgangspunktet liten fisk. Men den smakte godt. Litt makrellaktig. Nam-nam.
Kapteinen har virkelig fått dreisen på å lage brød. Helt nydelige brød. Hva er vel bedre enn nystekt brød til frokosten?
Tim og Rhonda fra «Q4» kom padlende morgenen etter. De skulle ut på eventyr. Altså utforske de tre øyene vi ligger midt blant. Det kan umulig ta lang tid.
Det er ikke mulig å bli kvitt søppel her i San Blas. Hvis vi ikke vil brenne det på stranden da. Jeg har derfor fått råd om å fylle opp vannflasker med plast. Det er jo det viktigste at ikke havner i naturen. Jeg kutter det opp så får jeg plass til mer. Noe annet som er veldig smart med det, er at det ikke stinker.
Jeg tror denne fyren fisker?
Det gjør vi også. På ankerplassen. Tim har nemlig utviklet et vidunderagn. Det måtte vi selvfølgelig prøve med en gang.
Hva skal jeg si. Vi fikk hai på kroken.

P1020738

Det er faktisk helt sant. Det var så spennende at jeg klarer ikke å forklare det en gang. Og så så morsomt. Den hysteriske kommentatoren er meg 🙂 Trykk på lenken for å se filmen. 

P1020742

Tim prøver å få ut kroken. Vi hadde spurt et par lokale gunaer om de ville ha den, men det ville de IKKE. De ba oss om å slippe den, så da gjorde vi det. Jeg tror ikke nursing shark er noe man spiser. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi møtte også noen svensker på denne ankringsplassen. Det var Tord og Anders fra «Lady Star». De kom om bord og fikk seg en pils og en hyggelig prat. De hadde heller aldri vært om bord i en katamaran, så de fikk omvisning selvfølgelig. Kapteinen liker å vise frem skuta og når det hagler lovord så stråler han som en sol.

NARGANA, YANDUP 

Så er det avreisedag igjen. Kapteinen vasker og gnukker litt i styreposisjonen før det er klart til å heise ankeret.
Denne gangen går turen til Nargana, Yandup på gunaspråket. Dette er ikke en tradisjonell guna by. Her har de valgt å leve «vestlig». Det er barer, butikker, restauranter og lys hele natten. Damene går heller ikke i de tradisjonelle draktene.
Vi møtte flere av våre Suzie Too Gruppe 2 venner her. Dette er «Annalena»
Grace og Ken på «Pisces» har vært her en stund, så de geleidet oss inn i byen. Nargana har en tvillingby som den er knyttet sammen med ved en bro. Denne byen har det fantastiske navnet Corazon de Jesus, Akvanusatupu på guna.
Midt mellom umalte trehus stod dette knallgrønne murhuset.
Ungdommene spiller volleyball. Både gutter og jenter hadde lag.
Vi møtte mange av våre seilervenner igjen på «Johnny’s». Et gatekjøkken som serverte ganske så god mat.
Det ble selvfølgelig mange morsomme historier. Masse mat og masse pils.
Rhonda var ikke spesielt begeistret for Nargana. Altfor mye søppel. Og det var det jo.

Vi kom til Nargana for å bunkre opp med pils og brød. Det har vi fått. «Canapesia» kom til «Johnny’s» og fortalte at de hadde måttet betale US$ 60,- for å ligge til ankers her i bukta i natt. Gjett om det ble spetakkel.

P1020775

Tidlig på morgenen heiste vi ankeret. Vi har ikke til hensikt å betale så mye penger for å ligge i denne bukta. Det viste seg senere at det var visst cruising permit de hadde betalt. Og det må alle som vil seile i San Blas betale til Guna Yala. Men vi fikk tak i pils og brød da. Trykk på lenken for å se filmen. 

GREEN ISLAND – KANLILDUP

Etter at ankeret var heist satte vi kursen mot Green Island (Kanlildup), og det tok oss i overkant av 30 minutter å komme dit. Slitsomt liv gitt.
Denne lille perlen seilte vi forbi. En slik skulle man hatt. Småøyene rundt Green Island har navn som Walsaladup, Ogopsibudup, Kulgaladup og Sabudupored. Hvis jeg får en hund en gang, så kan jeg jo kalle den noe sånt.
Her på Green Island møtte vi Jutta og Leo på «Schloss Ort» igjen. Veldig hyggelige folk.
Vi gikk på oppdagelsesferd på øya sammen med dem. Dette skal visst være den øya som har krokodiller. Men det er lenge siden noen har blitt observert her. De sier det er krokodiller over alt, men vi har ikke sett en eneste en.
Steinar fant en palmespire som han tok med seg. Det er sikkert strengt forbudt, men vi har bare hørt at vi ikke skal ta kokosnøtter. Denne nøtta går det jo ikke an å spise.
Jutta måtte selvfølgelig bade. På vindsiden av øya også. Hun bader og snorkler over alt.
Vi fant noen gedigne sjøstjerner også. Veldig vakre.
Tilbake på le-siden av øya. Her er det så mye vakrere enn på vind-siden.
Selv om noen har glemt igjen stolen sin. Det er helt utrolig hvor mye merkelig man kan finne i strandkanten. Jeg tror jo ikke at denne bare har reket i land. Noen må ha satt den der.
Jutta og Leo poserer med sjøstjerne. Perfekt dandert på en palme. Slik skal det være.
Titt deg.
Så store er sjøstjernene. Og større også.
Palmen er plantet. Måtte den leve lenge og få et godt liv om bord på «Numa».

Jeg har hatt et lite eksperiment om bord. Vaskemaskin og watermaker ble satt i gang samtidig, og jeg håpet at watermakeren skulle lage minst like mye vann som vi bruker på å vaske klær. Helst litt mer. Det viste seg at produksjon og forbruk er nøyaktig like stort. Vi er fornøyd med det.

Vi ble på Green Island i noen dager. Det var avslappende og godt å være der. Dessuten var det meldt mye vind, så vi kunne likeså godt bli værende.

Michael på «Late Harvest» kom på besøk en ettermiddag. Min redningsmann fra den colombianske jungelen. Han elsker å diskutere politikk. Selv om han er flau over Trump, så nyter han å diskutere.
Dagen etter hadde Michael med seg Kathy også. De kom for å invitere oss med på søppelbrenning i land. Og for å fortelle at grønnsaksbåten er her. Jeg inviterte dem på middag om kvelden. Det er lenge siden vi har hatt middagsgjester nå.
Grønnsaksbåten kom til oss også, og vi fikk kjøpt et par flotte ananas og løk. Det blir deilig.
Dette er grønnsaksbåten. Hvis man ønsker besøk av den er det bare å henge ut fendere, så kommer den etter hvert.
Da Steinar var over på «Late Harvest» for å hjelpe til med noe elektrisk opplegg, fikk jeg besøk av Yessica som selger mulaer. Det er for- og bakstykkene på gunadamenes tradisjonelle drakter. Jeg har lenge hatt lyst på et par stykker, så dette er de jeg fikk kjøpt for totalt US$ 50,-. De skal jeg sy på putene tenkte jeg.
På kvelden kom Kathy og Michael på middag. Kylling i løkfløtesaus. Det ble veldig godt og vi hadde noen hyggelige timer sammen med disse flotte menneskene fra «Late Harvest». Og de er av den sjeldne rasen lavmælt amerikaner 🙂

Dagen etter var det nok en gang på tide å flytte på seg. Det er ikke langt mellom øyene her, så det blir aldri lange seilaser. Da vi tok opp ankeret fulgte det en kjempestor korall med. Diger. Og den har vi hengt i mens vi har vært på Green Island. Godt vi ikke har dregget, for det har jo blåst en del.

ESNASDUP

Etter en times tid hadde vi nådd målet for i dag. Esnasdup. Her måtte vi selvfølgelig også tråle oss mellom rev og andre uhumskheter.
Vel, dette er ikke en uhumskhet, men en lokal fisker. Gunaene er kunnskapsrike sjøfolk. Det må de jo være. Her er det bare hav og palmeøyer.
Her i Esnadup var det mange fra Gruppe 2 som var ankret opp. Veldig morsomt å se så mange av dem igjen. Her i San Blas seiler alle som de vil. Ingen restriksjoner. Og møtes vi, så møtes vi.
Og så kom den andre norske båten vi har sett siden Aruba. Men, det viste seg å være samme båten. «Wapiti» fra Bergen. Det var de som hjalp oss med fortøyningene på Aruba før de forsvant som spøkelser.
Helene og Andreas kom selvfølgelig om bord en liten tur og fikk en pils hver, og vi kunne prate norsk igjen. Milde måne så deilig. De skal gjennom Panamakanalen og over Stillehavet denne sesongen.

Denne kvelden hadde ble vi invitert på BOB på «Late Harvest». Altså Bring our Own Beer sundowner. De hadde invitert massevis av mennesker, så «Late Harvest» gikk nesten på felgen. Det var nok 20 mennesker om bord. Vi hadde et par hyggelige timer hos dem, før vi jollet hjem og lagde joikaboller til middag.

Besøk på ankerplassen. Disse delfinene svømte rundt en lang stund. Det syntes selvfølgelig alle var stor stas.
Det er vakkert her på Esnasdup
Vi har ingenting å klage på når vi har denne utsikten. Det er en nytelse.
Jeg prøver meg på noen nærbilder i ny og ne. Kanskje jeg får et bilde av en krokodille som alle maser om. De skal visst finnes her på øyene, men vi har aldri sett noen. Ingen andre heller som vi vet om.
«Sisu» er på vei til land for å brenne søppel.
Jeg har fått for meg at jeg vil ha fisk til middag. Da hjelper det jo ikke å ha et slapt snøre hengende ut fra akterenden. Det må pilkes tenkte jeg. Det hjalp ikke. Null fisk.

«Wapiti» har blitt mektig populære her på ankringsplassen. Det viste seg nemlig at de hadde en harddisk full av filmer fra 2017/18. Vi fikk rasket til oss harddisken først og kopierte 2 Terra Bytes med filmer. «Wapiti» kopierte våre lydbøker. Nå har vi mer enn nok underholdning for resten av turen, og vel så det.

Grønnsaksbåten har kommet. «Sisu» og en annen båt hadde ikke tid til å vente til det ble deres tur, og jollet over til dem. Det skulle de IKKE ha gjort. En båt som seiler i disse farvannene år etter år kunne fortelle dem, på åpen VHF, at de hadde vært særdeles uforskammet. Man venter til grønnsaksbåten kommer til sin båt. Terry på «Sisu» er ikke en som lar seg pelle på nesa, så han ba dem gå til en annen kanal (som resten av ankringsplassen også gikk til for å høre). Der skjelte han dem ut for å være ufine på en offentlig kallekanal. Offentlig uthenging kalte han det. Og så ble det tyst. Tror ikke de ble venner igjen. Godt det ikke var en annen Suzie Too Rally båt.
DENNE dusten har lagt seg nesten i cockpiten vår. Han har den hele og fullstendige oversikten over hva vi foretar oss. Noen har virkelig ikke respekt for privatlivets fred. Denne båten og kameraten kom i går kveld. Og kameraten har ankerlys som er helt hysteriske. Tre lys som blinker usynkront. Det er jo til å bli sprø av.
He-he. Fargen på vannet her.
Så var det på tide å si ha det bra til Esnadup. Nok en fantastisk øy.

EASTERN LEMMON CAYS

Denne gangen skulle vi til Eastern Lemmon Cays, og det er litt lenger unna. Hele 4 timer. Det viste seg at vær og føreforhold var helt perfekte. Opp kom seilene og motorene ble skrudd av. Vi fosset av gårde i 3,5 knop. Kanskje ikke så fort, men du store min så deilig det var.

Kapteinen fisker. Vi har jo fått en fisk, så hvorfor ikke en til?
Denne gangen var det en tunafisk som måtte bøte med livet. Det blir et fint måltid for Steinar og meg.
Litt større enn den forrige fisken vi fikk.

P1030001

Vi fikk kronglet oss gjennom rev og brenninger og kom til disse fantastiske øyene. Dette må nok være den vakreste plassen vi har vært hittil. Øyene heter slik som Nuinudup og Banadup. Trykk på lenken for å se filen.

Dette er Banadup, og der skal vi ha fest om et par dager. Det er «Be-Be» som arrangerer.
Fisken måtte jo sløyes og fileteres. Tunafisk er virkelig stappfulle av blod og kjøttet er rødt, som oksekjøtt. Egentlig ganske ekkelt spør du meg. Fiskekjøtt skal være hvitt eller rosa. Sånn er det med den saken.
Guffe. Men fisken ble renset og filetert og puttet i fryseren. Kanskje den blir tatt opp en dag.
Enda et deilig bilde av enda en vidunderlig vakker palmeøy.
Den første solnedgangen kunne vi nyte om bord på «Wanderlust» sammen med «Schloss Ort». Vi er de eneste som har kommet foreløpig. Jutta er virkelig et snilt menneske. De hadde nemlig fått en makrellaktig fisk på veien hit, og var villige til å bytte med vår tunafisk. Jeg var lykkelig.
Steinar har funnet frem hengekøya igjen. Den passer jo nesten helt perfekt å ha på fordekk. Der er det litt vind, men dessverre, absolutt ingen skygge.
Da lager kapteinen sin egen lille skygge. Bedre enn ingenting.
Det begynner å fylles opp på ankringsplassen.

Vi hadde hørt at i San Blas finnes det ingen restauranter, og hvis du er heldig så er du til stede når grønnsaksbåten kommer. Og den er fryktelig dyr. Og alt av pils er utsolgt over hele San Blas. Vel, grønnsaksbåten kom i dag, og den var smekkfull av godsaker. Vi kjøpte 15 gulrøtter, 10 løk, 4 paprika, 1 ananas og 4 kasser pils. Totalt US$ 100,-. Nesten 1000 kroner. Det var 20 dollar for hver av kassene med pils, og 20 dollar for grønnsakene. Akkurat det motsatte av i Norge. Der er pilsen dyr og grønnsakene billige. Vi fikk vite at grønnsaksbåten bunkrer opp på fastlandet hver onsdag, så det var derfor den var så velutstyrt. På mandager er det ikke mye igjen.

Vi måtte selvfølgelig sjekke ut fasilitetene der festen skulle avholdes. Så dette er en av restaurantene som ikke finnes. Eieren kunne by på både fisk, kylling, svin og hummer, så her er det ingenting å klage på.
Jollekai med plass til massevis av joller var det også der.
VELDIG vakkert er det også her.
Vi var flere som hadde lyst til å smake på maten her i kveld. Altså slippe å lage mat i båten, og ta oss en sundowner.
Rhonda, Samantha og Lori får seg en jenteprat.
Stedet har også sin egen hund. Den var usannsynlig merkelig. Nesten hele tiden var den ute i vannet og stirret stivt på det som eventuelt måtte befinne seg nede i vannet. Samtidig som den logret henrykt og noen ganger knurret. Hmmmmm – splittet personlighetshund.
Etter badet tok den seg et bad i sanden også. Og så ville den ha kos.
Her kan vi spille volleyball også.
Greit å få det forklart.
Vi koser oss med maten. Den var virkelig god. Og så var det helt himmelsk å slippe å lage maten selv.

Dette var et planleggingsmøte for festen i morgen. Jeg fikk i oppgave å lage et skjema der alle kunne fylle ut hva de ville ha å spise. Eieren her er ikke vant til å ha så mange gjester på en gang, og vi kommer til å bli mange. Vi ville gjerne gjøre det så lett for eieren som mulig. «Be-Be» hadde mesteparten klart. Det skal være vannleker, og vi skal lære oss å entre en jolle uten å ha stige.

Vi har også fått filmserier av «Wanderlust». Slik som Faulty Tower og Black Adder. Vi kommer til å kose oss. Det er fint å være med på et slikt rally. Det er gjerne noen som har noe, eller vet noe som du trenger. F.eks. så kom «Schloss Ort» bortom for å se på ferskvannsopplegget vårt til toalettet. De vil også ha det.

Dagen etter, ved 15 tiden var vi alle mann alle samlet på Red Roof Bar. Klare for Valentines Day Party. Vel, ikke «Q4» for Tim hadde ikke følt seg særlig bra i dag.

Først var det demonstrasjon om hvordan man enkelt tar seg opp i jolla uten stige. Elegant.

P1030061

Deretter kunne alle som ville prøve seg. Dan fra «Be-Be» var førstemann og klarte det elegant og perfekt. Ifølge «speakeren» ville eleganse og flott avslutning bli belønnet. Det kom ikke frem hva belønningen ville være. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030062

Kapteinen på «Numa» klarte også bragden til terningkast 5. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030066

Ikke alle hadde det like lett. Og det skjønner jeg godt. For man må faktisk dukke hodet under, og man får nesa smekkfull av vann. Og klaustrofobisk følelse (kan jeg tenke meg). Men Samantha klarte det litt senere. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030069

Så er det noe med disse ungdommene da. De er ganske så spenstige. Andreas fra «Wapiti» hadde ingen problemer. Trykk på lenken for å se filmen. 

Deretter var det stafett. To lag av gangen. Det var paddleboard, svømmefotgåing (i vann), svømming, trappesteg og øldrikking.

De to første lagene gjør seg klare. Andreas og Leo var lag 1, og Samantha og en jeg ikke vet hvem er (ikke Suzie Too båt) var lag 2. En skulle ro paddelboardet mens de stod med ryggen til, og en skulle fortelle hvor de skulle padle mens de holdt en pils i hånden. Uten å få vann i pilsen.
De måtte selvfølgelig runde en bøye. Samantha hadde tatt med seg vannpistol og drev ufin konkurranse ved å spyle ned konkurrentene. Ikke at laget ble straffet av den grunn. Alt er visst lov.
Deretter var det bytte av deltagere på samme lag. Nå måtte det gås/løpes med svømmeføtter i vannet. Fortsatt med den samme ølboksen det gjelder å ikke få vann i. Alle fant selvfølgelig ut at det går fortest å gå baklengs. Men det er jo ikke like morsomt å se på som når de kaver seg fremover forlengs.
Deretter var det bytte igjen, og Helene og Steve la ut på svømmetur. Med ølboksen høyt hevet.

P1030090

Kanskje ikke verdens beste film, men moro var det. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vel i land gikk stafettpinnen (ølboksen) videre, og det var trappesteg på programmet.

Steinar hadde ikke helt fått med seg at han var på det ene laget. På sisteetappen som gjaldt å drikke ølen. Som forhåpentligvis inneholdt pils og ikke saltvann. Steinars lag tapte.

Så, mens dette pågikk, tok kvelden en fryktelig vending. Plutselig var det noen som ropte at Steinar var ønsket i «Q4». Tim var dårlig og ville at Steinar skulle komme. Steinar og jeg og en lege fra «Alia Vita» kastet oss i jolla og kom oss til «Q4» så fort vi bare kunne. Heldigvis var det flere som også ble med. Alle med førstehjelpskunnskaper.

Deretter fulgte en skrekkelig time. Vi tror Tim fikk et massivt hjerteinfarkt rett etter at vi kom om bord. Vi fikk så vidt sagt hei, før man måtte i gang med hjerte/lunge redning. Jeg kunne bare prøve å hjelpe Rhonda, som var sterk gjennom det hele. Bare hun fikk noe å gjøre, så fungerte hun fint. Resten holdt på med førstehjelp. Det var både lege og sykepleiere om bord. Det var oksygen og hjertestarter. Men ingenting hjalp. Han var død etter 5-10 minutter.

Etter en times tid sa Rhonda at det var nok. Tim ville ikke bli vekket til å bli en grønnsak. Da kom selvfølgelig alle tårene. Vi var mange som var helt overflødige i båten nå, så jeg ble med Helene tilbake til Red Roof Bar og hentet tingene mine. Jeg klarte ikke å slutte å gråte, så det var bare å komme seg tilbake til «Numa». Jeg gjorde klart en av lugarene i tilfelle Rhonda ville være hos oss istedenfor hjemme i «Q4». Men hun ville ikke la Tim være alene. Hun sendte faktisk alle hjem. Den dama er tøff.

Rest in peace Tim. You were a hell of a guy and we feel priviliged to have known you.

Så kan vi snakke om sailing community. I går var det en lege på plass i løpet av 10 minutter. Samtidig kom en dame som snakker flytende spansk. I dag hjalp de da båten fra fastlandet kom for å hente Tim. Han blir fraktet til sykehuset i Panama City. Legen fortalte om dødsårsaken og tolken oversatte. Klokka 09:30 hentet vi Rhonda i «Q4» og jollet over til Red Roof Bar. Der ble det selvfølgelig enda flere klemmer og tårer. Men Rhonda fikk sitte og prate om Tim og gråte litt mer. I mellomtiden ble det bestemt at Steve fra «Wanderlust» og Rommy fra «Annalena» skal bli med Rhonda på «Q4», mens Samantha og Jutta seiler «Wanderlust». Så seiler de til Shelter Bay Marina i kveld. Da er Rhonda i nærheten av Panama City, sykehuset og den amerikanske ambassaden. Hun har hjemmet sitt og plass til eventuelle gjester som kommer for å hjelpe henne. «Wanderlust» kan deretter seile med alle de andre tilbake hit til Eastern Lemmon Cays. Dessuten er Suzie Too Gruppe 1 i Shelter Bay akkurat nå, og kan være til støtte og hjelp. Alt dette ble ordnet med i løpet av et par timer. Sailing Community er fantastisk å være en del av. Rhonda behøver ikke å bekymre seg om noe som helst.

«Q4» på vei ut av ankringsplassen. Alle vinker og blåser i horn. Så ble det enda mer tårer.
Alle vi andre samlet oss i Red Roof Bar og tok en siste drink til minne om Tim. Have a nice last journey Tim.
Det er altså så vakkert her. Så uendelig trist at det skal forbindes med Tims død.
Mange av oss spiste middag.
Det var fint å være sammen. Vi spiste og drakk og lo og gråt. Akkurat slik et gravøl skal være.
Etter et par turbulente dager kom vi på at vi kjøpte et par krabber for et par dager siden, og nå var det på tide å få spist dem. Men i dag var det vanskelig å få til noen måltider i det hele tatt. Mens vi inntok frokost kom det folk, og når vi inntok krabbene kom det folk, så det ble heller lite mat på oss i dag.
Men da kan vi jo nyte seileferdighetene til lokalbefolkningen isteden. De er virkelig flinke.
Vi kjøpte en stokk bananer av en guna-båt her om dagen. De bør vi spise fort nå.
Solnedgang over Eastern Lemmon Cays. Vakker som alltid.
Da er det selvfølgelig sundowner på Red Roof Bar. Noe jeg nektet plent å være med på denne dagen. Nå er det nok med folk. Jeg satte meg ned å så på en skrekkfilm. Av alle ting.

Vi ble på Eastern Lemmon Cays et par dager til. Måtte jo høre hvordan det hadde gått med «Wanderlust» som hadde fått dieselproblemer på turen. Hva nå det betyr. De ble i hvert fall ønsket hjertelig velkommen tilbake og takket for alt de hadde gjort for «Q4». Leo og Gerhard var nok lykkelige for å få konene sine tilbake i god behold.

Dette er faktisk klokka 6 om morgenene, og fullmånen er på vei ned. Fantastisk.
Så var det på tide å si ha det bra til Eastern Lemmon Cays. Det har vært fantastisk og fryktelig.

ISLA PORVENIR OG WICHUBHUALA

Nå måtte vi til Isla Porvenir for å sjekke inn. Det er på tide. Jeg blir fortsatt nesten skjelven av å tråkle «Numa» gjennom slike rev for å komme frem til øyene.
Det var bare en times seiling fra Lemmon Cays, og vi kastet ankeret utenfor flyplassen. Hele øya er egentlig en flyplass, beregnet på små fly som kan ta opp til 8 passasjerer.
Immigration holder til i denne bygningen. Veldig rent og pent over alt. Først måtte vi inn på ett kontor og betale US$ 60,- for oppholdstillatelsen. Den går til Guna samfunnet (tror vi). Deretter måtte vi til Port Officer som måtte sende dataene våre til fastlandet, så vi fikk en times tid vi kunne tilbringe på øya.
Utenfor stod guna damer og solgte mulaer. Og denne gangen fikk jeg endelig tatt et bilde av dem. De bruker et par måneder på å sy en slik mula, og jeg er mektig imponert over håndarbeidet.
«Schloss Ort» er her sammen med oss, og Nestor som har oversatt for oss på kontoret, tok oss med over flystripa til et hotellområde.
Dette er Nestor og hotell Porvenir. Det var en bar/restaurant/butikk der vi kunne få kjøpe noe å drikke mens vi ventet på papirene våre. Nestor fikk selvfølgelig også en pils.
På under en time var alt klart i Guna General Congress. Langt under den tiden vi har hørt skrekkhistorier om. I grunnen så er alle skrekkhistoriene vi har hørt blitt gjort til skamme.
Leo og Jutta er inne og får papirene sine. Og en liten pepp-talk av offiseren. Vi skulle egentlig ha cruising permit før vi fikk oppholdstillatelse. Men siden han var en slik hyggelig fyr skulle vi få tillatelsen. Vi har 3 dager på oss til å skaffe en cruising permit. Den venter jo på oss i Shelter Bay, noe vi ikke fortalte den strenge offiseren.
Vi tauer på Nestor. Vi skal nemlig på eventyr på naboøya. Vel, vi skal skaffe oss SIM kort, og det kan Nestor ordne på Wichubhuala (for et navn). Han syntes det var stor stas å bli tauet, og det synes visst alle andre vi møtte også. De hoiet og lo og vinket.
Kapteinen kjørte så forsiktig han kunne, men det gikk litt fort i svingene enkelte ganger. Nestor lenset kanoen nesten hele veien.
Nestor ville ta oss med på omvisning på øya med en gang. Men ingen av oss hadde spist noe i dag, så vi gikk på restaurant i stedet. Vi fikk servert nydelig kylling av damer i tradisjonelle klær. Mens vi ventet på maten kjøpte Nestor SIM kort for oss. Det er kvinnene her i Guna Yala som håndterer alt av økonomi, som jeg har sagt tidligere. Han henvendte seg også hele tiden til Jutta eller meg. En merkelig opplevelse.
Steinar, Nestor og Jutta er snart klare for tur rundt øya.
Først viste han oss kongresshallen. Alle Guna landsbyer har en slik. Her holder høvdingen eller deres åndelige leder taler. Hele landsbyen møter opp på slike tilstelninger, og vi har forstått at de kan være ganske kjedelige. Det er bare lederne som har lov til å ligge i hengekøyene.
Så viste han oss stolt skolen. Her kan barna gå til de er 10 år gamle, men så må de ta båten til fastlandet. Hver dag.
Vi vandrer gatelangs. Det finnes ikke biler. Ikke har vi sett sykler heller. Og alt er like rent og pent som det har vært i de andre guna landsbyene vi har vært. Utenom Nargana, og der hadde de jo valgt å ikke leve tradisjonelt guna-liv.
Et tradisjonelt hus. Det ser ikke særlig solid ut, og området blir jo hjemsøkt av orkaner. Kanskje det ikke er så vanskelig å bygge opp igjen heller.
Vi går gjennom en nydelig hage.
Og kommer frem til det som denne landsbyen driver med. De fanger hummer for levering i Panama City. Her blir de oppbevart. Kanskje ikke så lett å se, men de var kjempedigre.

Etter hvert virket det som om Nestor ble mer og mer stresset. Det var en grunn til det. De skulle ha en stor fest med hele landsbyen i kveld, for å feire datteren hans som ble 14 år i går. Alle kvinner som blir 14 år feires med en storstilt fest. Han sa ikke noe om guttene. Så vi betalte han 20 dollar for bryet og jollet tilbake til båtene våre.

Ha det bra Wichubhuala. Det var morsomt å oppleve deg.
Ha det bra «Schloss Ort». Dere ser vi igjen ganske snart tenker jeg.

WEST HOLANDES CAYS (Acuakargana)

Utenfor flyplassen på Porvenir er det ikke særlig hyggelig å ligge, så vi heiste ankeret og hadde til hensikt å sette kursen mot West Holandes Cays. Jeg må si hadde til hensikt, selv om det ble sluttresultatet, men før jeg hadde fått ankeret helt opp sluttet både fjernkontrollen og fotbryteren til ankeret å virke. Heldigvis var det kommet såpass langt opp at vi unngikk å sette oss fast i revene på vei ut av havnen.

Vel utenfor faresonen viste kapteinen nok en gang hvilken tusenkunstner han er. Fotbryteren hadde hengt seg opp, slik at sikringen gikk hele tiden. Da virker heller ikke fjernkontrollen. Kjettingen hadde også krøllet seg inni ankervinsjen. Ledningen til fotpedalen ble kuttet og kjettingen korrigert og ankeret kom helt opp. Håper det fortsetter å virke, for å ikke ha anker som virker her i San Blas er det samme som å måtte reise herfra.

Ankeret oppførte seg eksemplarisk da vi kom frem til West Holandes Cays og kastet ankeret utenfor Acuakargana. Det er to øyer (som vi kunne se), og utenfor denne (Waisaladup) ligger det en del båter. Til og med en charterbåt (som ikke er tillatt i San Blas).
Der «Numa» kastet ankeret er det bare Steinar og meg. Vidunderlige stillhet. Det er første gang på hele denne turen at vi ligger alene på en ankringsplass.

«Be-Be» ligger for anker utenfor Waisaladup og inviterte oss på veldig sen sundowner. Vi hadde jo spist middag, og solen var gått ned for lenge siden. Men Dan og Lori er kjempehyggelige mennesker, så vi jollet over og tok en drink.

Morgenen etter var det morsomt å sitte på fordekk og se på joller som kom og gikk på revet. En av charterbåtene har sikkert 15 personer om bord og det er en vanlig seilbåt. Jolla har vel plass til max 6 personer, og der stuer de sammen 8-9 personer. Den går på felgen kan du si. Den fikk også motorstopp. Så det var stor underholdning til morgenkaffen.
Det har fortsatt ikke kommet noen andre båter rundt her hvor vi ligger, så da benytter kapteinen sjansen til å ha litt privatliv. Når ikke admiralinnen går rundt og fotograferer da.
Vi ble på denne øya et par dager. Det var så vidunderlig stille. Utenom når en av charter båtene spilte psykedelisk musikk da. Merkelig.

Men så var det slutt på freden. Vi ble kalt opp av «Innamorata». Carol er nesten ferdig med å sy skyddet vi bestilt av henne. Mot regnet. Som kommer en gang i blant. Så nå trengte hun «Numa» for å gjøre de siste justeringene.

EAST HOLANDES CAYS

Og du snakker om å bli lurt. Vi heiste jo ankeret og satte kursen for East Holandes Cays. Hele 30 minutter unna. Man kan jo bli utslitt av mindre. Vi var klare for å kaste ankeret ved siden av «Innamorata», da Steve kom jollende. De hadde i grunnen invitert til fest i «Numa» i kveld fikk vi beskjed om, for Tom i «Honey Ryder» har bursdag. Og det er så mye insekter på stranden, og så er det så hyggelig å være om bord i «Numa», og så har vi så stor plass osv. osv. osv. Om det var OK da? Selvfølgelig sier vi ikke nei til slikt, men det kom litt brått på. Og det hadde vært fint om vi kunne ankre opp litt borte ved de andre, for da ble det ikke så langt å jolle. Du snakker om å ville ha det servert på et fat.

Men vi gjorde som vi fikk beskjed om. Vi fikk ankret opp og gjort rent båten i hui og hast. Det må jo se rent og pent ut når vi får gjester.

Dtte er synderne. Carol og Steve fra «Innamorata». Steve prøver selvfølgelig å legge skylden på Carol. Det gjør han bestandig.
De første som kom om bord var folket fra «Fiesta». En NORSK båt. Kjempemorsomt. De ligger ankret opp rett rundt hjørnet her. Det er Victoria, Joakim, Fredrik og to til jeg ikke husker navnet på.
Det ble etter hvert trangt om jolleplassen.
Det begynner å fylles opp.
Jeff fra «Canapesia» underholder damene inne. Sharon, Frances, Sabrina og Diane.
Stemningen blir høyere og høyere.

P1030237

Det ble selvfølgelig musikk også. Stuart (Stu) og Stepanie (Steph) fra «Matador» sørget for god musikk. Sabrina hadde med  massevis av rytmeinstrument som alle kunne spille på. Tom hadde også med bongo trommene sine. De er han en virtouse på. Denne damen som danser har jeg ingen anelse om hvem her. Sabrina synes så synd på dem, så hun inviterte de også. Og denne damen sølte ut massevis av vår gode vin. Ikke bra, eller populært. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030239

Mer musikk. Dette må vel være irske folketoner eller noe slikt. Trykk på lenken for å se filmen. 

To lykkelige damer langt utpå kvelden. Diane og jeg.

P1030246

Jeff bidrar med et sangnummer. Jeg tror det er det femte eller sjette denne kvelden. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030248

Så når han først har fått scenen for seg selv, så er det vanskelig å få han til å stoppe. Da får han heller bare holder på til han ikke har noe mer stemme igjen. Trykk på lenken for å se filmen. 

Festen var veldig vellykket, og jeg tror Tom var fornøyd med bursdagen sin. Alle hadde med seg litt å bite i og det de skulle drikke. Det er en veldig god ordning synes jeg. Særlig nå når det nærmer seg 4 uker i San Blas og alle begynner å gå tomme for alt mulig.

Dette er alt som var av oppvask etter en stor fest.
Godt å ha vakre Nuinudup å hvile øynene på dagen derpå.
Kan ikke klage på fargen på vannet her heller. Jolle på besøk storkoser seg.
Jolla er «Innamorata» sin. Carol har kommet for å ta de siste målene på regnskyddet vårt. Som vi trodde hun skulle gjøre i går. Men som heller hadde invitert til fest i «Numa». Ikke drikker hun alkohol heller, så hun var frisk som en fisk. Og tidlig ute. Makan.
Hun har til og med en gigasal symaskin. Den kan hun sy seil og alt mulig med. Alt ble gjort på en eneste dag. Det eneste som gjenstår nå er å sette det på plass. Det gjøres i morgen. Fantastisk jobba.
Noen ganger kan det være lurt å være tidlig oppe. Dårlig bilde. Men det er en delfin som hadde oppvisning på morgenkvisten. Veldig morsomt å se på.
Det har kommet enda en norsk båt. «2K» med Kaia og Kjell om bord. De skal gjennom Panama kanalen om et par måneder. De kom jollende bort og fikk seg en prat og en pils. De er fra Stavanger og har også en kamerat om bord. Som også heter Kjell.
Gutta boys ordner med de siste justeringene og knappene og hempene til regnskyddet. Og det ser ut som om de synes det er veldig morsomt.

Kjell og Kaia inviterte oss også på norske PANNEKAKER om bord i «2K». Fantastisk. Vi koste oss glugg i hjel og kunne velge mellom syltetøy, sukker eller bacon. Første gang jeg har smakt pannekaker med bacon, men det var faktisk ganske så godt. Så er det smått utrolig at dagen før vi skal reise videre, så er det 4 norske båter på ankringsplassen. «Numa», «2K», «Wapiti» og «Fiesta». Alle utenom oss skal gjennom kanalen denne sesongen.

Men alt tar slutt en gang. Også vår tid i San Blas – Guna Yala.

Etter det hektiske bylivet i Colombia, har San Blas øyene gitt oss fred og ro i sjelen. Det finnes ingen hurtiggående båter, ingen partybåter, ingen vann scootere. Det er faktisk ingenting som ødelegger freden her. Til og med ikke elektrisk lys om natten. Stjernehimmelen er fantastisk. Jeg håper Tim syntes at dette var det perfekte stedet å forlate livet, selv om vi som er igjen kunne tenke oss at han hadde ventet veldig mange år til.

Nå setter vi kursen for Panama og er klare for nye eventyr.

FORTSETTELSE FØLGER.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.