Vi hadde en kjempefin seilas til Curacao. 20 knop vind litt aktenfor tvers og 1,5 meter bølger med oss.
Men med en gang vi kom inn på «grunna» rundt Eastpoint på vei til Spanish Water ble det riktig ruskete sjø en stund, og det brygget opp til regn.
Drittværet varte heldigvis ikke lenge, og da vi nærmet oss innseilingen til Spanish Water hadde det både løyet og sluttet å regne.
Det er godt at jeg ikke er kaptein, for jeg så virkelig ikke den trange innseilingen til Spaanse Water som det heter på Nederlandsk.
Kapteinen hadde ingen problemer med å finne frem, og innseilingen var jo ikke SÅ trang da. Måtte bare komme litt nærme for å se den. Veldig nærme.
Heldigvis fant Steinar frem, og vi kom velberget frem til Seru Boca Marina ca. klokka 14. Der hadde både «Utimo» og vi bestilt plass. Hjelp til å fortøye fikk vi også, selv om det ble en selsom opplevelse. Naboen vår stod og pratet ustoppelig, og hjelperne våre la fortøyningene på den mest merkverdige måte. Så innen vi endelig lå på plass, var stemningen om bord en antydning til amper.
Etter en lang siesta, og deilig biff i «Numa» på kvelden, var kapteinen og admiralinnen nok en gang i godt humør. Vi avsluttet kvelden med bena på bordet, en god film og et deilig glass rødvin. Livet er herlig.
Siden denne marinaen ligger langt uti «huttiheita» måtte vi leie bil. «Numa» og «Ultimo» leide hver sin. Godt å kunne gjøre noe på egenhånd også.
En merkverdighet var det at de skulle ha betalt i kontanter. Altså kontanter, hvem er det som har det nå til dags? For en måned koster det US$ 666,-, så vi måtte til minibanken. Det ordnet seg heldigvis til slutt. Folka fra leiebilfirmaet var serviceminded som få.
Det var da på tide å reise til Willemstad og diverse kontorer for å sjekke inn i landet. Etter mye om og men fant vi endelig fram og fikk parkert. Men ikke uten at «Ultimo» måtte opp med GPS’en på telefonen. Veiskilt er en mangelvare her.
Customs var en grei affære. Noe av det enkleste kapteinene hadde vært med på. Alle detaljene om pass og båt hadde vi sjekket inn på forhånd i SailClear. Men så skulle vi på Immigration. Diskusjonen gikk da høylytt om vi skulle gå eller ta bilene. JEG tapte og måtte GÅ.
Vi prøver å finne immigration blant busker å kratt på toppen av Willemstad.
Etter Immigration måtte vi Port Authority som HELDIGVIS lå vegg i vegg. Her i Curacao får vi nemlig ikke ankre opp hvor vi vil. Vi må si ifra i god tid hvor vi skal, og får bare være på en plass i 3 dager. Men vi ligger jo i marina akkurat nå, og har ikke den fjerneste idè om hvor vi eventuelt skal ankre opp. Så vi slapp. Men, når vi finner ut om vi skal ut til ankers fikk vi streng beskjed om å møte opp på Port Authority igjen. Tror ikke det blir aktuelt nei. Vel, kanskje ut til ankers i Spanish Waters. Senere.
Så var det bare å traske tilbake til bilen. Men først måtte vi ha mat. Vi hadde jo ikke spist hele dagen.
Vi har skjønt at det bare er å rope opp Port Authority, så åpner de broen. Det tar ikke lange tiden, og med små båter åpner de bare en liten åpning. Hadde nok ikke vært så enkelt hvis det hadde vært noe annet enn en gangbro.
Vi tok oss en runde rundt i byen etter maten, og det er en fin liten by. Det blir morsomt å utforske den senere.
Vel tilbake i Santa Barbara Plantation (Santa Barbara Golf and Beach Resort) kjørte Steinar og jeg litt rundt. Det er så rent og pent her at det er helt utrolig. Hotellet ser helt fantastisk ut, og vi gleder oss til å innta stranden der. Seru Boca Marina er også veldig ren og pen. Pytteliten, og ikke veldig mange som er i båtene sine. Men da er det stille og rolig. Herlig.
Curacao utgjør sammen med Nederland, Sint Maarten og Aruba, Kongeriket Nederlandene. Vi fant jo fort ut at de er flinke til å prate engelsk her. Alle gjør det. Og selvfølgelig nederlandsk. For alle tror vi er fra nederland. Men vi hører også et annet språk som minner veldig om spansk. Men det er papiamento. Det er et kreolspråk som inneholder spansk, engelsk, portugisisk og nederlandsk, samt litt arawak og vestafrikanske språk. Tror det blir vanskelig å lære. Vi holder oss til engelsk vi.
Men selv om det ikke finnes mange veiskilt, og vi ikke helt klarer å lese kart, så har vi vært på utflukt. Det må man selvfølgelig når man kommer til et nytt sted. Med bil.
Turen gikk nordover på øya. «Ultimo» kjørte først, og de mistet vi på Queen Juliana broen. Hvordan det er mulig å miste noen på en bro er mer enn jeg forstår. Men vi visste sånn omtrent hvor vi skulle, så vi kjørte nordover med freidig mot.
Jeg tror at Curacao er en øy vi kan like veldig godt. Det er mye grønnere enn på Bonaire. Atmosfæren føles god og arkitekturen og fargene på husene gjør meg glad.
Heldigvis fant vi «Ultimo» igjen. Det er Carina som til enhver tid er informert om hva man skal se og gjøre (og spise) på de nye stedene vi kommer til. Uten henne blir vi jo helt handikappet. Første stopp var Playa Portomari.
Dette er en virkelig fin plass, og vi hadde det fint her en stund.
Etter maten ruslet vi litt rundt for å se på fasilitetene. Og en av dem var en strandgris.
Så var det på tide å fortsette ferden nordover. Conny og Carina hadde fått informasjon om at vi MÅTTE dra til stranden i Santa Cruz. Der skulle det være en grotte som heter Blue Room. Og alle (utenom meg) hadde lyst til å snorkle der.
På vei til Santa Cruz. Det er ganske mye frodigere her enn på Bonaire.
Det viste seg at det var altfor langt å svømme til grotten. Vannet var heller ikke særlig innbydende. Siden det var så grumsete er det vanskelig å se hvor du setter føttene, og koraller er noe vi har den største respekt for. De skjærer opp føttene til folk uten å spørre om lov først.
Etter en liten svømmetur, var alle klare for å dra sørover igjen. Selv om det ikke var lange turen igjen til nordspissen av øya. Men det kan vi ta en annen gang.
Det er flott her på Curacao
Vi var også nedom Santa Martha. Og der fikk vi se baksiden av medaljen. Det var helt klart at dette hadde vært en flott resort en gang i nær fortid. Alt var overgitt og i ruiner. Stranden var heller ikke noe å skryte av. Vi tror det går fort med forfallet her på øya hvis det ikke vedlikeholdes hele tiden.
Så vi fortet hjemover.
Da var det jo allerede blitt tidlig ettermiddag, så vi kjørte rett til Boca 19, som er en annen restaurant på resorten her. Etter hvert så har vi funnet ut at Seru Boca betyr hull nummer 0, og Boca 19 betyr hull nummer 19. Hull 1 til 18 er altså golfbanen som ligger rundt. Det tar tid, men etter hvert forstår vi mer og mer.
Den kvelden spiste vi også middag på Boca 19. Alle bordene var egentlig opptatt, men Conny flirtet skamløst med serveringsdamen, så da fikk vi bord allikevel. Godt å ha Conny til å ordne opp for oss en gang i blant.
Vi er jo som regel i båten og ikke bare på restaurant. Nå har vi oppdaget at det stinker kloakk fra BEGGE septiktankene. Og det er veldig flaut når vi ligger i marina. Steinar har gått i gang med å sjekke problemet. Men det luktet også rart i lugaren vår, og det viste seg å være gammelt vann fra watermakeren. Kapteinen lurte på hvor lenge det var siden JEG hadde sett under lukene i dørken. Altså var han i dårlig humør. Men alt ble fikset og lukten ble borte.
Men så var det på tide med restaurantbesøk med «Ultimo» igjen. Denne gangen på luksusrestauranten på Santa Barbara Golf Club. Det er rett og slett en helt fantastisk flott restaurant (med helt fantastisk flotte priser ☹).
Når vi kommer inn i lokalet åpner hele restauranten seg opp mot horisonten. Tror aldri jeg har vært på en restaurant med bedre utsikt. Betjeningen var ytterst profesjonelle, atmosfæren avslappet, maten var veldig god, vinen perfekt temperert. Men……man kan diskutere om det var verdt prisen.
En merkelig ting her i Curacao. Folk er ferdige å spise og drikke og ute av restaurantene før klokka er 22. Til og med på steder vi oppfatter som «steder der seilere går for å bli kjent med andre seilere». Det er nok noe man må bli vant til. Betjeningen var i hvert fall overlykkelige når «Numa» og «Ultimo» endelig var klare til å betale regningen. Vi var de siste gjestene, og klokka var ikke engang 21:30. Merkelig.
Og så var det på tide med utflukt igjen. Eller utflukt og utflukt. Vi reiste rett til Pirates Bay som ligger rett nord for Willemstad. Et litt kitchy sted med piratfigurer i alle former og fasonger.
Det eneste vi klarte å lokalisere, var en deilig liten strand, et par tre spisesteder på stranden og et dykkerfirma. Etter å ha spist ruslet vi litt rund på stranden og sjekket dykkerfirmaet. De hadde noen fantastiske «dykkermopeder». Man sitter på den, har hodet i en boble med luft, og så kan man kjøre under vann. Nesten som en u-båt. Helt utrolig. Men det kostet US$ 115,- for 45 minutter, så det var ikke interessant.
Før vi kjørte tilbake til Willemstadt, tok vi en sving opp til Piscadera. Det skulle være en lagune der, og en liten marina.
Der parkerte vi og gikk på Rif Fort. Det står faktisk på Unescos liste, uten av vi helt forstår det. Bare en del av fortet er bevart, og resten er et gigantisk kjøpesenter med BARE dyre butikker og små drikke-/spisesteder. Det heter noe så fint som Renaissance Curacao Restort & Casino og Renaissance Mall. Det er selvfølgelig tilrettelagt for cruise turistene, som i dag tøyt ut av 5 digre skip. Det var smekkfullt av folk.
Vi tok også en rusletur langs bryggen, og den var full av små utsalgsboder. I grunnen så er hele Willemstad tilrettelagt for turister, med tusenvis av suvenir sjapper, markeder og små spisesteder. Man må ut til forstedene for å få kjøpt for eksempel nye kaffekopper eller kokekar.
Innimellom alle restaurantbesøk og utflukter med «Ultimo» er det jo litt å gjøre på båten. Steinar er en kløpper med nålen, og reparerer shortsen sin.
Og så var det på tide å ta farvel med «Ultimo». Conny og Carina har bestemt seg for å gå gjennom Panama kanalen i år, mens vi har bestemt oss for å bli lenger på Curacao og i karibien. Det er faktisk liten sjans for at vi ser dem igjen, i hvert fall i Stillehavet, så det ble litt snørr og tårer da vi tok farvel. Vi har jo seilt med de lenge og blitt gode venner. Vi kommer til å savne dem.
«Ultimo» seiler avgårde mot Panama. En tur på ca. 3 dager. Fair winds gode venner. Kanskje vi ses igjen.
Vel, så har «Ultimo» reist fra oss, og hverdagen kan begynne. Vi skal jo være her på Curacao i noen måneder, og jeg skal begynne et nytt og bedre liv. Altså fant jeg frem joggeskoene (som luktet mugg). Musklene i bena mine er fraværende, så de har jeg tenkt å vekke opp igjen Håper jeg.
Etter en så lang og slitsom tur trengte vi rekreasjon. Stranden i Santa Barbara skulle utforskes.
Vi koste oss masse på stranden. Men, vi fikk lettere sjokk av prisen på en pils. Steinar kjøpte en til meg og en til han, og det kostet US$ 15,-. Så det er nok første og siste gangen vi kjøper pils på stranden.
Vi koser oss også masse i båten.
Faktisk så tok det ikke lange tiden før det var nesten som å være hjemme. Vi gjør det som vi pleier å gjøre. Vel, kanskje ikke akkurat dette.
Ifølge Steinar er det ikke saltvannet i slangene som gjør at det stinker, men selve septiktanken. Det oser ut av luftuttaket når vi trekker ned. Jeg håper så veldig at det er riktig, for nå er det ikke stort mer å gjøre med denne septikdritten. Kapteinen har vært helt enestående flink, og fortjener litt medgang nå. I morgen skal de settes på plass. Håper han får spleiset alle slangene han har saget over.
Men andre ting må jo også gjøres.
Vi er og bader hver eneste dag på Santa Barbara Beach. Og en dag ble vi kjent med noen nye svensker. Anneli og Thomas fra Stockholm. Når «Ultimo» har forlatt oss, så får vi bytte dem ut med andre svensker. Thomas og Anneli har hatt feriehus her i 3 år. Nå hadde de solgt det for en hel drøss med millioner og skal bygge sitt eget drømmeferiehus. Det blir flott. Vi utvekslet mailadresser hvis det skulle være ønskelig med en sammenkomst.
Og så har jeg hatt bursdag. Som vanlig var det ingen gratulasjon å oppdrive fra kapteinen, bare Facebook hilsener fra andre venner og bekjente og familie. Kjente at jeg ble litt (veldig) sur. Jeg må slutte med det. For jeg ble servert nydelig frokost på pizzarestauranten på resorten. Så da var egentlig dagen berget for meg. Men det var ikke slutt med det.
Vi i har jo kjørt litt rundt på øya, og vært på andre strender. Men stranden i Santa Barbara er så desidert den beste. Her er vi hver dag. Bare en 1 times tid, men det er nok til en halvtimes svømmetur og en halvtimes sol.
Steinar filmer stranden. Det er perfekt her.
Som sagt, så lever vi omtrent som hjemme, bare at ting tar litt lenger tid. Vi er på stranden, gjør diverse husarbeid og diverse reparasjoner i hjemmet vårt (altså Numa). Vi må handle på Van den Tweel.
Vi avslutter gjerne kveldene med middag i båten og en serie på Netflix. Det er godt internett her i denne marinaen.
Så har vi søndag da. Det jeg sa om at Seru Boca er en stille liten marina tar jeg tilbake når det gjelder søndager. Da er det et svare spetakkel fra sånn omtrent klokka 17 til klokka 21. Day cruiserne som ligger her er utstyrt med de mest spektakulære stereoanleggene, og konkurrerer om å spille høyest. Det er ørten mennesker om bord i alle båtene, og det grilles og drikkes. Trivelig med liv i leier’n, men noen ganger er det litt i overkant.
Vi har også spist middag med Anneli og Thomas. På Boca 19. Kjempetrivelig. Vi møter de på stranden også sånn dann og vann. Kanskje de vil komme å spise i «Numa» en kveld.
Vi har selvfølgelig gått gatelangs i Willemstad også. Og endelig blitt bedre kjent med byen. Den er ikke stor for å si det sånn. Vi måtte ha nye kaffekopper, for kapteinen har forsøkt å gjøre de vi har rene med klor. Noe som har gjort at kaffen smaker helt forferdelig.
Etter å ha trålet alle gatene i Willemstad, og nok en gang funnet ut at det kun er suvernirbutikker måtte jeg spørre: Hvor får man tak i kaffekopper som det IKKE står Curacao på? Det får man på Van den Tweel.
De er flinke til å pynte opp uterom her i Willemstad.
Det er litt vind i dag, og bølgene slår inn i kanalen. Lurer på om det er noen som våger seg ut på denne stien i dag?
Vi fikk tak i kaffekopper på Van den Tweel. Men av glass. Passer dårlig i en båt. Kjenner at jeg savner de gamle koppene allerede. Med antiskliunderlag og det hele. Men det er veldig mye bedre enn designer kaffekoppene til US$ 15,- pr.stk., med Curacao på.
Kapteinen skal også begynne å trimme. Han vurderer å spille golf. Det er en kjempediger golfbane rundt helt marinaen her, så hvorfor ikke. Men før han får komme ut på banen må han slå 1.000 treningsballer. Det er godt for han å komme seg vekk fra båten og ha litt alenetid også, så vi får se hvordan det tar av.
Vi har hatt en merkelig bryggefyr til å gjøre et par jobber for oss. Han har forkortet baugspydet med omtrent en halv meter, og overhalt påhengsmoteren til «Numita». Det kom på US$ 140,-. Noe som må sies å være ganske så billig. Men fyren er en merkelig skrue som forteller om smugling uten å bry seg om at noen hører på. Kanskje han bare skrøner.
Kapteinen begynner å bli ganske så rastløs, så vi tok en luftetur til Willemstad igjen. For å se folk, og oppleve en ny liten restaurant.
Der var det også et par mannfolk med hver sin digre iguan. De tjente penger på å la turistene ta bilde sammen med dem. Et bilde, betaling, og så sprang de bort til baren og kjøpte en øl. De traff i hvert fall mange mennesker.
Steinar har kommet i gang med golfingen sin. Første dagen slo han 120 baller, og hadde vært på streningsbanen i MANGE timer. Da han kom tilbake kollapset han i cockpit og sov i et par timer. Andre dagen slo han like mange baller, selv om korsryggen verket. Da trengte han ikke noen siesta. Han synes det er gøy, så dette tegner godt. Jeg på den annen side synes ikke det er SÅ morsomt å gå lenger. Men jeg prøver å følge opp. Svømming derimot er veldig mye hyggeligere. Det betyr: Ikke så slitsomt. Å, jeg svake menneske.
En gang i blant er vi i Willemstad og ser mennesker, og spiser deilig mat. Eller noen ganger er det deilig mat, noen ganger ikke. Men jeg slipper i hvert fall å lage middag hver eneste dag.
Det er morsomt å sitte å studere menneskene som går forbi. Turister for det meste. Men en dag var det også morsomt å få med seg kelnerens iherdige kurtisering. Han var nok bare 20 år eller noe, og flørtet hemningsløst med 4 amerikanske jenter som satt ved ett av bordene. Alle veldig vakre. Får håpe han fikk draget på en av dem i hvert fall.
Vi har også sett en leilighet på Finn.no som det hadde vært morsomt å kjøpe. Den er i samme bygget som svigermor bor i. Også i andre etasje, men i den øvre inngangen. Det kan kanskje være like godt å ha en leilighet som hele familien kan benytte. Å bo på hotell eller hos familie i flere uker når vi er hjemme i Norge kan jo by på utfordringer.
Endelig har vi også fått tatt oss sammen og invitert Anneli og Thomas til litt småmat og vin. Litt vanskelig å finne på ting siden Thomas ikke spiser kjøtt eller kylling. Men vi fikk det til.
Dagen derpå ventet usannsynlige mengder med oppvask på meg. Mengder med tomme vinflasker, og restemat som var helt ubrukelig å spare på. Som vanlig hadde vi kjøpt inn altfor mye mat. Ikke er vi vant til å feste lenger heller, så dagen derpå ble en heller laber opplevelse.
Men vi fortsetter med trimmingen. Steinar har fått fryktelig vondt i ryggen av å svinge golfkøllene, men jeg begynner å få dreis på å gå også. Det går ikke fortere, men jeg har funnet ut at jeg kan gå hver dag istedenfor å gå så langt annenhver dag. Aner ikke hva som er best jeg.
Deilig med bad hver dag. Og godt å kunne erte Inger litt også.
Steinar bader, og lekrere kaptein skal du lete lenge etter
Nå har vi vært her så lenge at vi har fått våre favorittsolstoler. Vi blir ganske satt ut hvis de er opptatt. Selv om vi bare skal bruke dem en halv times tid.
Steinar har nå slått golfballer i nesten 14 dager, og har sett frem til å kunne gå på banen. Han ble mektig skuffet da en fyr fra golfklubben skulle sjekke om han kunne gjøre det. Men han pratet bare om golfbanen og leverte fra seg masse reklame. Steinar hadde sett for seg at «spesialisten» skulle sjekke hvordan han slo ballene og komme med forslag på forbedringer. Slik ble det altså ikke. Bare at han måtte slå flere baller.
Jeg har fått bestilt flybilletter hjem til Norge, så 4. mai går turen hjemover. Håper vi har fått et sted å bo innen den tiden.
Så har vi endelig fått lokalisert «pirat-baren» der alle seilere visstnok møtes.
Ut på tur aldri sur. Nå er det lenge siden vi har vært på jolletur
Jolletur. Juhuuuuu hvor det går.
Pirat restauranten. Her kan vi sikkert få det mye moro.
Vi jollet forbi alle som ligger på svai i Spanish Water, men det var ingen nordmenn der, og vi kjenner jo ingen, så vi stoppet ikke noe sted for å si hei. Dessverre var det heller ingen seilere på pirat restauranten. Men, vi fikk deilig mat, og det var mange lokale folk der. Prisene var det heller ingenting å si på. 13 gylden for 3 pils, 1 hamburger og 1 spagetti bolognese. Tilbaketuren ble en heller skvalpete affære, men det er deilig å være ute å kjøre jolle igjen. FRIHET.
Nå har jeg gått til det ekstreme skrittet å opprette en oppskriftsbok. På middagsretter. Som jeg kan lage i båten. Håper jeg. Ikke at jeg tror jeg blir en gourmetkokk, men det blir ganske kjedelig å spise på restaurant. Og så langt har jeg faktisk laget noe ganske godt. Pølsegrateng for eksempel………vel det ble litt godt.
Utkjøringen fra stranda «vår» er veldig vakker.
Vakker blomstrende hekk. Fargen er så intens at man nesten kan tro at den er uekte. Noe den ikke er.
Siden det ikke var særlig mange seilere der første gangen vi var der, så dro vi tilbake til «Pirates Nest» (som jeg har fått vite at det heter) et par dager etterpå. Da var det levende musikk som ble varmt anbefalt av betjeningen. Denne gangen var det en norsk båt på ankringsplassen, så vi stoppet og pratet litt med han. Han skal bare være et par dager til, før han reiser vestover mot Panama. Han reiser alene, for mannskapet hadde blitt sendt hjem samme dagen. Det var en som begynte å bli skikkelig demen, og det kan man ikke ha om bord. Hyggelig å hilse på en nordmann igjen da.
Musikken ble spilt og sunget med innlevelse og engasjement. Kapteinen hadde hørt nok etter et par melodier, men vi ble sittende en stund til.
Denne kvelden fikk vi heller ingen kontakt med nye seilere. Men folket på motorbåten i marinaen var der, og colombianerne vi trodde hadde reist i går. Væren er ganske dårlig akkurat nå, så de måtte kaste anker og avvente bedre vær.
Som sagt, så begynner livet å innta vante daglige rutiner. Som at jeg går, vi svømmer, vi er å handler dagligvarer, Steinar er på chandler, jeg gjør regnskap og skriver blogg, Steinar holder på med vedlikehold av Numa og er i gang med nytt prosjekt. Stabil plattform. Vi begynner å bli ganske fastgrodd til land. Og litt bortskjemte. Vi har stabil strøm hele tiden (selv om mesteparten kommer fra solceller og ikke landstrøm), og godt internett. Ikke mye seilerutfordringer her nei.
Og vi har kjøpt leilighet. Hvis vi får den da. USBL leilighet som vi må vente i 14 dager på å vite om vi får. Hvis noen har ansiennitet i borettslaget, kan de tre inn i kontrakten hvis de vil. Så vi får se hvordan det går.
Vi har, eller rettere sagt Steinar har funnet en jazz restaurant. Den er å finne på Avila Beach Hotel i det historiske Pietermaai distriktet i Willemstad. Så da måtte vi selvfølgelig utforske den.
Blues Bar & Restaurant lå på en egen pir ut i vannet.
Vi rigget oss til i baren med et eget lite bord og en vinflaske på deling. Selve scenen er på et loft over baren, så vi hadde den beste utsikten.
Jeg håpet på blues og Steinar håpet på jazz. Steinar vant.
Det var stor stemning og masse mennesker. Vi likte både musikken og stedet.
En lokal kjendis fikk også masse oppmerksomhet og applaus.
Vi likte oss veldig godt på Blues Bar & Restaurant, så før vi gikk bestilte kapteinen bord til oss neste torsdag. Da skal vi spise deilig mat og sitte litt lenger fra musikken og nyte en spektakulær solnedgang (håper vi).
Det er påske, og da har også folk her på Curacao fri. Det betyr MASSE mennesker på stranden «vår». Steinar prøver å fortrenge at han ikke har lyst til å spille golf lenger, så han er ikke vanskelig å be med på stranden. Det er massevis av småbåter som legger til ved brygge. Og det er hyggelig med folk, men kan de ikke holde seg unna der hvor jeg skal svømme da. Som er langs hele brygga. Særlig unger er uberegnelige vesener. Jumper i vannet uten varsel. Hyl og skrik og spruting. Neida, det er kjempehyggelig med massevis av folk og barn med utømmelige mengder energi.
Siden det er påske er det jo ikke mat å oppdrive i butikken. Alt er stengt. Det betyr jo at vi MÅ spise på restaurant. Vi hadde tenkt å spise biff teriaki på sushi restaurant, men den var også stengt. Så derfor måtte vi spise her:
Vi venter på maten
På en av våre turer på stranden, stod Steinar og pratet med en lokal nederlender da jeg var ferdig med svømmeturen min. Han kunne fortelle at Santa Barbara Beach var den fineste stranden på Curacao. Hotellet her blir brukt av fastboende som et «feriested». De reiser hit og blir en dag eller to. Så det er derfor det er massevis av folk i helger og ferier, men nesten folketomt i ukedagene.
Steinar fortsetter med «plattform-prosjektet» sitt. Han har hatt gjennombrudd og er svært så fornøyd. Ole Martin er også dratt inn i prosjektet. Han skal designe og printe ut delene på 3D printeren sin. Det blir spennende.
Palmesteinen jeg plantet i Martinique vokser som et uvær. Etter diverse påtrykk fra familien, om at den kom til å dø, vantrives, ødelegges, skades og jeg vet ikke hva hvis den ikke fikk sin egen potte, så har den fått det.
Så var det tid for jazzklubben igjen. Denne gangen med middag. «The Pen» er det korrekte navnet på denne klubben.
Heismusikk?
Maten var nydelig og betjeningen ytterst profesjonelle. Men vi gikk da bandet hadde pause.
Dagen etter mens Steinar koste seg i hengekøya forut, lagde jeg Biff Bourguignon. Du store for et navn på en kjøttgryte. Innen maten var ferdig hadde kapteinen blitt solbrent i panna og hadde fått pandaøyne etter solbrillene igjen. Men maten smakte godt.
Vi har skjønt at søndager kanskje er dagen for å gå ut å spise middag. Da er det noen ganger, ikke alltid, et lurveleven i marinaen. Veldig høy musikk fra flere digre musikkanlegg i veldig små båter. Tror musikkanleggene må ta plassen i halve båten. Men det er ikke hver søndag. Og øreklokkene til Steinar hjelper meg å beholde vettet.
Vi fortsetter å ta små turer til Willemstad. Det er veldig hyggelig.
Fra den lille restauranten vår i Willemstad
Fra Pietermaai. Fargerike bygninger
Slik har vi det i Santa Barbara Beach & Golf Resort:
Inngangsporten. Vi føler oss godt passet på her. Men vi ser jo ikke mye til lokalbefolkningen da. Og det er litt synd.
Nesten tilbake i marinaen. Jeg hadde laget en film fra før vi kommer hit. Men det er jo egentlig bare ødemark 🙂
Bryggevandring
Så er vi hjemme igjen.
Vel, så er det avgjort. Vi er nå de stolte eiere av leilighet 202 i Sentroveien 14 A i Horten. Det begynte å plinge på telefonen min klokka 03:30. Rett over 4 om morgenen hadde jeg fått nok og stod opp. Det var selvfølgelig familien Hem som ville vite hvordan det hadde gått. Klokka 06 vekket jeg kapteinen og ba han være så snill å utløse spenningen. Det er han megleren ringer til. Så da var det avgjort. Tenk at vi skal til Horten når vi kommer tilbake til Norge. Det må være 30 år siden sist jeg har bodd der. Og Eva vil bli så glad kan jeg tenke meg. Sønnen i naboleiligheten må være bra. Det er jo en av grunnene til at vi har kjøpt leilighet i Horten. Både Steinar og jeg har gamle foreldre som det er godt å være i nærheten av når vi er hjemme.
Nå begynner det å dukke opp flere folk på brygga vår. Eller i marinaen da. Roberta fra USA lurte på om vi ville være med å spise på «The Pier». Der er det sailors dinner hver torsdag. Og selvfølgelig så ville vi gjerne det.
Det viste seg at det var ca. 14 mennesker som kom. Men jeg hadde mer enn nok med å forholde meg til menneskene som er i Seru Boca. Det er Jackie og Neil som er engelske, men bor i USA. Og Nathaniel og Roberta i båten «Goya». De mistet alle båtene sine i orkanene på St. John i fjor. Og så har vi danske Anita og Kurt i båten «Loa».
«The Pier» som ved siden av «Pirates Nest». Kanskje vi har vært på feil sted hele tiden. Vel, vi har bare vært på «Pirates Nest» to ganger.
Det var kjempemorsomt å endelig bli kjent med andre seilere. Selvfølgelig når det ikke er så lenge til vi skal hjem. Anita kom også bortom et par dager senere med et brød hun akkurat hadde bakt. Hun kalte det «bestikkelsesbrød». De skal reise hjem til Danmark på lørdag, og trenger skyss til flyplassen. Selvfølgelig skal de få det.
Så var det søndag igjen, og både vi og andre i marinaen skygget banen før kokka ble 18. Like godt å spise ute og overlate marinaen til festende lokalbefolkning. «Sunday is funday» er ikke for alle. Steinar og jeg prøvde oss på en restaurant rett i nærheten av marinaen. «El Gaucho» heter den.
Fra restauranten «El Gaucho»
Maten var god den, og serveringen ganske OK. Men det var jo ikke folk der. Nesten helt folketomt. Tror ikke vi kommer tilbake dit nei. Da vi kom tilbake til «Numa» var det fullstendig tyst i marinaen. Det hadde heller ikke vært noen som grillet og spilte musikk. Kanskje de hadde fått restriksjoner etter det sanseløse bråket forrige søndag?
Stakkars «Numita» har nå ligget nesten ubrukt på vannet i to måneder. Det betyr at hun er overgrodd av alle slags vannplanter og uhumskheter og må gjøres ren før hun kan heises opp i davitene igjen.
Jolla skal sjøsettes, før den skal heises opp i davitene. Og det bør skje fort så ikke den blir overfalt av tang og tare igjen. Det skjer nemlig fort.
Det er ikke bare solskinn her i Curacao. Noen ganger er det faktisk ganske mye regn. Det har også vært mye vind. Så når de sprenger i fjellet rett ved siden her, så kommer det skyer av sand. Det legger seg som et belegg over hele båten. Både innvendig og utvendig.
Anita er en sosial dame. Heldige oss. Hun kom bortom en tur fordi hun måtte ha litt pause fra klargjøringen av båten. Kurt hadde okkupert hengekøyen deres, så hun kom til oss med et par kalde pils. Selvfølgelig måtte hun gjerne komme om bord. Jeg inviterte på middag dagen etter. Må jo gjengjelde både brød og pils. Vi har også blitt kjent med Jutta og Leopold fra Østerrike. De skal også være med Suzie Too’s OCC Rally i andre pulje. Litt merkelig å dra på «The Pier» og ikke ane hvordan menneskene vi skal møte ser ut. Men heldigvis kjente de oss igjen fra Facebook profilene våre. Det var også veldig hyggelige mennesker. Jeg kjenner jeg gleder meg til rallyet.
Så har vi fått flere morsomme nyheter fra Norge. Min mamma og pappa flytter inn i leilighet 3 minutter fra vår leilighet. Og min nevø flytter også inn i en leilighet i samme bygget. Du store min. Dette blir jo rene familiekvartalet. Da har vi Steinars mamma i samme bygg som oss, og min mamma og pappa 3 minutter unna. Det kunne jo ikke vært bedre.
Jeg gikk som vanlig å la meg før alle andre. Og da hadde de 3 andre avtalt å møtes til happy hour på «Splash» på hotellet. Anita kom for sikkerhets skyld bort for å sjekke at vi fortsatt hadde en avtale. Noe vi selvfølgelig hadde.
Restauranten lå helt fantastisk til ved svømmebassengene på hotellet.
Fra «Splash»
Det har skjedd noe merkelig her de siste dagene. Altså fra den ene dagen til den andre.
Og så var det på tide å ta vår lenge påtenkte tur til Westpunt. Det vestligste punktet på øya. Der skal det visst være veldig fint.
Etter besøket på «Pirate Bay» kjørte vi direkte opp til Westpunt Beach.
Det var ingen fasiliteter på stranden, som for eksempel et sted å få tatt seg en iskald pils. Vi fant en liten plass da vi kjørte litt opp i høyden over stranden. På mandager er nesten alt av restauranter stengt på Curacau, så da var det bare ett liten serveringssted som var oppe. Vi fikk en plass med spektakulær utsikt til klippene. Der var det flere våghalser som hoppet i vannet. Det er sikkert 20 meter høyt.
Vi hadde en deilig utflukt, og det var godt å komme litt bort fra «Numa». Men gosh så deilig det er å komme tilbake. Vi sank lykkelige og fornøyde inn i cyberspace. Altså internett og Netflix ?
Ellers begynner det å nærme seg avreise til Norge. Noe som betyr å klargjøre «Numa». «Numita» er blitt heist opp i davitene og fått trekket sitt på. Det høstet kapteinen stor anerkjennelse for av de andre på brygga. Vi har også fått på plass trekket rundt styreposisjonen. Godt for alt som er gjort.
Jeg har begynt å vaske båten innvendig med eddik. Det lukter altså så ille, men lukta er borte i løpet av noen timer. Vi vil ikke ha mugg i båten.
«Suzie Too» har ankommet og ligger longside på brygga ved Santa Barbara Beach. Steinar svømte bort og introduserte seg selv. Vi skal jo være med i rallyet som de organiserer. Ifølge kapteinen var det veldig hyggelige mennesker, og de inviterte oss om bord på onsdag klokka 17:30. Det blir moro.
Vi ble «innkalt» en dag tidligere for å besøke «Suzie Too», og det er jo bare hyggelig. Maggie og Alan på Sweet Dreams» skulle også dit, så de fikk sitte på med oss. Golfcarten de har fått låne går saktere enn et menneske går. Da tar det lang tid å komme seg til Santa Barbara Beach.
Film fra «Suzie Too». Det var en skikkelig oppdekning med småmat. Og som det nesten bestandig er når det gjelder engelskmenn……..massevis av pils, GT, Rødvin, Hvitvin, Rosèvin, you name it. Vi tok det litt forsiktig, for Steinar skulle jo kjøre.
Film. Jentene som danser på brygga. Det er fridag her også 1. mai, så da er det fullt av lokale båter, musikk og dans på brygga. De lokale jentene kan danse ja. Flotte å se på.
Vi hadde noen veldig hyggelige timer sammen med disse menneskene. Praten gikk i ett skum, og man får jo stor respekt for mennesker som bare setter i gang et rally. Tror de har holdt på med dette i noen år nå, men dette er det andre offisielle rallyet. Det blir spennende. Til sammen (i to puljer) tror jeg vi er 70 båter. Og vi skal til Aruba, Colombia (Santa Martha og Cartagena), San Blas øyene, Colon, San Andres, Providence, Honduras Bay Islands og avslutte i Belize i slutten av april 2019. Vi starter 8 desember 2018 i gruppe nummer 2.
Klokka 21 takket vi fra Seru Boca for oss og reiste hjem. Både «Numa» og «Sweet Dreams». «Supertramp» og «Suzie Too» skulle fortsette festen utover natten.
Vi fortsetter klargjøringen av «Numa». Nå er fjærene på plass på fortøyningstauene. Flere tau har kommet til, så nå ligger «Numa» som en klippe til brygga. Hun rikker ikke mye på seg nei. Jeg fortsetter med eddik vasken. Selv om både Suzanne og Fiona har sagt at det ikke er nødvendig her på Curacao. Det er ikke så høy luftfuktighet at det er nødvendig. Men, bedre føre var.
Steinar er veldig nøye når han gjør «Numa» klar til å ligge alene over mange måneder. Deriblant får motorene en skikkelig omgang. På ettermiddagene skjedde noe skikkelig skummelt. Steinar holdt på i styrbord motorrom, og jeg nede i Ida’s lugar da jeg hørte et halvkvalt rop. Jeg spurtet opp, og der kavet Steinar rundt i motorrommet mens blodet renner i strie strømmer fra panna hans. Det blåste så mye at den blytunge luka til motorrommet hadde falt igjen. Steinar fikk den i bakhodet, og smalt panna ned i motoren.
Men en slik hendelse forhindrer ikke kapteinen fra å være med på den siste «Sailors Dinner» på «The Pier». Nå er det mange rally seilere som har kommet, og da skal vi selvfølgelig reise hjem. I morgen allerede.
Siste kvelden på Curacao. Steinar fikk selvfølgelig mange beundrende blikk på bandasjen i pannen.
Jim, som også har båt i Seru Boca, satt på med oss hjem. Han kjører scooter til vanlig, men den har stoppet. Han har også hatt besøk av en iguan om bord, og det var visst ikke morsomt. Han måtte få hjelp av en nabo for å få den vekk. Den ble sluppet fri i mangroveskogen rundt marinaen. Hyggelig å bli litt bedre kjent med han også.
Siste morgen var jeg oppe klokka 05:45 og nyter kaffen og den deilige temperaturen.
Nå skal vi hjem til Norge og nyte kvalitetstid med familie og venner. Og en ny leilighet. Dette blir spennende.
FORTSETTELSE FØLGER 🙂