På begynnelsen kunne vi seile, men det gikk over allerede klokka 16. Godt vi har motorer da. Kapteinen tok en liten siesta som varte helt til klokka 21:30.
Det skal vel innrømmes at kapteinen ble vekket av undertegnede noen ganger. Merkelig hvor forandret alt blir i mørket. Plutselig var lanternen til «Moody Mistress» kjempeskummel. Trodde nesten jeg hadde båten deres i cockpit. Men med litt opplæring av å sette markør på objektet i kartplotteren gikk alt så meget bedre, og kapteinen kunne sove uten flere hysteriske utbrudd fra meg.
Natten hadde egentlig vært rolig den også, men kapteinen hadde tatt inn seil, tatt ut seil, startet motor, slått av motor i en periode. Det våkner jeg selvfølgelig av. Det viste seg at han hadde mistet tålmodigheten med de to andre båtene. De insisterte på å seile i null vind. Det er ikke noe vi på «Numa» driver med, så Steinar sa ifra til «Honey Ryder» at vi fortsetter pr. motor i 5 knop. Etter hvert gjorde de andre også det, men nå lå vi jo langt foran dem.
Vi hadde selvfølgelig et par hyggelige timer om bord i «Schloss Ort». Men vi skjønte at mange gruet seg for å gå over «The Bar» i morgen. Det er en sanddyne som bygger seg opp der elven renner ut i havet. Båter med dyp kjøl må gå inn på høyvann, og det er det i morgen kl. 08:45. Enkelte båter går så dypt at de må bikkes over, og det må nok både «Schloss Ort» og «Canapesia». Det er noe lokale båter tar seg av, og det koster US$ 60,-. Det koster det samme å bli dratt av sandbanken hvis du går på grunn, så jeg kan tenke meg at de lokale båtfolkene tjener godt med penger.
Klokka ett om natten våknet jeg av et skrekkelig brak og spratt opp som en sprellemann. Det var torden. I de påfølgende timene kom det et lyn og tordenshow som jeg aldri har sett i mitt liv. Lynene minnet om lysstoffrør som holder på å slokne. Det lynte hele tiden. (Trykk på lenken for å se filmen).
Heldigvis regner og blåser det ikke tenkte jeg. Veldig dumt å tenke sånn, for da begynte det også. Med digre ankeropprivende bølger. Det er veldig grunt her, så bølgene bygger seg opp. Jeg ble ganske så redd, og var glad da Steinar også stod opp. Så kunne vi passe på bølger, vind, regn, lyn og torden sammen.
Det ser jo rett og slett merkelig ut. Det hadde vært litt skummelt, og de hadde subbet langs bunnen. Her er det grunt ja. Vi hadde selvfølgelig ikke problemer. Det minste vi så av vann under kjølen var 1,3 meter. (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi hadde en agent som tok seg av papirarbeidet. Han heter Raoul og kom om bord et par timer etter at vi hadde ankret opp. Sammen med 5 andre herremenn. Jeg skjønte ikke helt hva de skulle, for det var Raoul som spurte og fylte ut papirer. Så fikk vi beskjed om å komme opp på kontoret hans kl. 12. Da ville papirene være klare. Steinar satt på med «Schloss Ort», slik at jeg kunne passe på båten. Og jeg passet på som en hauk. Da Steinar kom tilbake var vi sjekket inn for 3 måneder, og «Numa» for 9 måneder. Kjekt og lettvint. Men dyrt. Det kostet 3.600,- Quetzales (forkortet Q) og en Q er NOK 1,14.
Vi var selvfølgelig kjempespente på hva som ventet oss. (Trykk på lenken for å se filmen).
Turen oppover Rio Dulce var så vakker. Med steile, jungelbevokste bredder. Jungellyder. Massevis av lyder. Fugler og noe jeg tror er sikader. Veldig bråkete. Kanskje hørte vi også noen brøleaper. Vi så på kartet at det også finnes lamantiner her. En slags sjøku. (Manat)
Vi seiler oppover en elv i Guatemala. Helt utrolig. (Trykk på lenken for å se filmen).
Akkurat der elven videt seg ut hadde vi tenkt å overnatte sammen med flere andre båter. Ifølge «Moody Mistress» skal det være en liten restaurant som selger verdens beste pommes frites. Restauranten «La Texano» (eller noe sånt) ligger i en pytteliten trang bukt. Vi kom oss inn i bukta, men da var vi redd for at vi ikke skulle klare å snu «Numa» for å komme ut igjen. Langt mindre slenge ankeret for natten. Vi klarte å snu og komme oss ut på innsjøen igjen i full fart.
Før det var mørkt var vi altså fremme i Nana Juana som ligger rett ved broen over til Fronteras, som er byen her. Vi hadde sjekket inn og kapteinen var veldig fornøyd. Her må vi betale ca. NOK 20.000,- for å ligge til ut oktober. Det inkluderer både opp- og nedløft fra land. Vi skal ha «Numa» på land denne orkansesongen.
På yarden var det også en liten butikk som solgte litt matvarer, brus,vann, øl og andre nødvendigheter. De har også bord både inne og ute og selger mat fra restauranten. Så vi satte oss ned og bestilte cheeseburgere. Det tok 20 minutter. Vi kjøpte oss også en pils hver, og alt kom på 50 Q. Det er ikke så ille.
Vi har egentlig fryktelig mye vi skal gjøre før vi drar hjem. Men det er så varmt og det er så høy luftfuktighet at vi sitter stille og svetter som griser. Håper vi venner oss til det etter hvert. Vi har satt på AC’en, så det er deilig i salongen. Der er det derimot lite som skal gjøres. Men vi har internett innkjøpt i Livingston, så tidsfordrivet er reddet.
«Backpackers» var en veldig hyggelig restaurant, og er visst en av de rimeligste i området. Vi fikk vite at det er MANGE restauranter her, og alle har mer eller mindre rimelige priser. Vi kommer nok tilbake hit, selv om kelneren misforstod meg. Han serverte meg både kylling med spagetti og en gigantisk kyllingsalat. Heldigvis hjalp Fiona meg med kyllingsalaten. Og all maten var kjempegod.
OK – vi har kommet i gang med å gjøre klar båten. Siden det er så høy luftfuktighet her, må hele båten vaskes med eddikvann. Alt av klær og tekstiler må puttes i poser. Helst vakuumpakkes. Heldigvis har vi mange vakuumposer. (Trykk på lenken for å se filmen).
Lydene tok nesten kål på det lille vettet jeg har igjen. Fra alle butikker og mange biler spilte de «mamma-musikk» på full guffe. Vi måtte passe godt på så vi ikke ble påkjørt.
En liten filmsnutt til. Denne byen er helt ubeskrivelig. Unnskyld fingeren som absolutt vil være med på filmen 😊
Vi var helt utslitt etter den lille turen til Fronteras. Det er altfor varmt. Så det var godt å komme tilbake til «Numa» og AC avkjølt salong. Og en liten siesta.
På ettermiddagen var det nok en gang på tide å møtes på «Backpackers». (Trykk på lenken for å se filmen).
Vi så jo at det tårnet seg opp av mørke, truende skyer, så før vi bestilte mat fortet alle seg hjem til båtene sine og lukket alle luker. Steinar også. Alle rakk også tilbake før alle himmelens sluser åpnet seg.
Det ble skikkelig heftig. Strømmen gikk etter 10 minutter og da ble det jo ikke noe mat med det første. Vi filmet uværet isteden. Spennende. Jeg måtte selvfølgelig referere til Tor med Hammeren, så da trodde de andre at det var noe jeg trodde på. Vi er jo vikinger tross alt. Rare folk.
Film Akkurat denne kvelden var det fint at det er godt og varmt. Alle jollene var nemlig smekkfulle av vann og måtte øses. Gutta tok av seg til trusa og øste joller. (Trykk på lenken for å se filmen).
Heldigvis kom strømmen tilbake etter en times tid. Så vi koste oss med lyn, torden, regnvær, pils, etter hvert mat og hverandre. Jeg hadde lovet «Canapesia» (som sitter på med oss) oppholdsvær til vi skulle tilbake. Det kom klokka 20:30, så vi ble bare våte i rumpa. Det er til å leve med.
Alt så bra ut i «Numa» da vi kom tilbake. Helt til vi tok en kikk på Ole Martins lugar. Den var søkkvåt. Steinar har nemlig fjernet rekka over den lugaren, så regnet hadde selvfølgelig strømmet inn gjennom hullet. Masse vann. Umulig å få sugd opp alt med håndklær, så den må ut i trampolina og tørke. Når det blir sol. I morgen forhåpentligvis.
Steinar satte på AC’en for å se hvor vannet kom ut. Den virker veldig effektiv, men noe vann kom ikke ut. Da gjorde kapteinen en av sine MEGET sjeldne megabrølere. Han boret hull i enheten, og ødela hele dritten. Gassen kom hvesende ut. For å gjøre miseren komplett, satte han AC’en på siden så absolutt all gass og olje lakk ut. I cockpit. Det er også en av de sjeldne gangene jeg har hørt kapteinen banne. Høyt og med inderlig innlevelse.
Etter hendelsen med AC’en pakket Steinar sammen et par kalde pils og gikk til svømmebassenget. Men «snekkeren» hadde sagt han kjente en som reparerer slike ting, og han kom en times tid etter at kapteinen gikk. Og han kunne reparere. Det ville koste 800 Q og han måtte ha 500 på forskudd. Han måtte kjøpe deler. Jeg hadde jo ikke peiling på hvor mye det skulle koste, eller om jeg kunne stole på fyren. Men en beslutning måtte tas, så jeg ga han 500 Q og han tok AC’en på skulderen og gikk. Håper vi får se den igjen. Steinar knurret ikke så veldig høylytt da han kom tilbake og jeg fortalte hva jeg hadde gjort 😊
Jeg synes alle stedene vi har vært her i Rio Dulce er veldig fine. Folk som bor her oppfatter jeg som blide og omgjengelige. Vi rigget oss til med middag og god utsikt til TV’en. Maten var god, men filmen var grujammerlig kjedelig.
Mar Marine har en båt som henter folk fra diverse plasser i Fronteras, og bringer dem tilbake. Helt gratis. Det er et flott tilbud som mange benytter seg av, og som gir Mar Marine mange gjester.
Vi har også fått AC’en tilbake. Heldigvis. Reparatøren ville bare ha 250 Q til. Kanskje 800 hadde vært litt mye. Alle seilere anbefaler jo arbeidere til hverandre. Hvis noen tar for mye betalt blir det kjent, og de får ikke flere oppdrag. Hard justice. Hvis de slurver blir det kjent, og de får ikke flere oppdrag. Det er veldig mange som lever av seilere her i området. De reparerer absolutt alt. Men vi har fått beskjed om at det kanskje er best å være til stede og se til at arbeidet faktisk utføres.
Musikk til maten hadde vi også. Lokale musikere som fikk det til å svinge.
Arbeiderne «våre» kommer hver eneste dag. De med gelcoaten gjør en veldig god jobb. I dag kom også han som lager solskjermingen vår. Han hadde bommet totalt, så det var ikke så bra. Men han kunne fikse det. Måtte bare ha litt mer forskudd først. Her går alt etter kontantprinsippet.
Film Noen ganger er jeg jo veldig tidlig oppe, og da holder brøleapene meg med selskap. Heldigvis ikke i båten, men i jungelen rundt marinaen. Det er veldig fasinerende å høre på dem. Hvis man skrur lyden høyt på, så kan man høre dem i bakgrunnen.
AC’en vår virker jo ikke helt som den skal. Men her kjenner visst alle alle. Så han som jobber med gelcoaten på «Numa» kom tauende med en som kan reparere. Han kikket på enheten lokalisert under sofaen i salongen og tok med seg hele AC’en. Han var tilbake etter et par timer. Satte den på plass igjen og annonserte at vi måtte ha ny compressor. Det var VELDIG dyrt sa han. 2.600,- Q. Steinar var blid som ei lerke. Sist han hadde undersøkt dette hadde det kostet NOK 20.000,-. Senere på kvelden luktet det brent, og da var det en kondensator til vifta til AC’en på babord side som gikk føyka. Nå orker jeg ikke mer som går i stykker. Pengene renner ut. Selv om det er billig å reparere her i Guatemala. Heldigvis har vi en AC mann som sikkert kan fikse.
Hele dagen går med til å gjøre klar båten til vi skal reise. Det må nødvendigvis gå ganske tregt når det er så varmt. Noen av våre seilervenner er ganske smarte. De starter å jobbe klokken 6 om morgenen og gir seg klokka 11. Andre er enda smartere og har dratt på tur inn i landet og opp i høyden. På 5 dager har vi drukket nesten 5 kasser vann, så det går ikke bare i pils nei.
17. mai jobbet vi. Som vanlig.
Det var mye moro å se på «Sundog» denne kvelden. Et par ungjenter tok bikinibilder av hverandre. Sikkert for Instagram. De brød seg ikke det døyt om alle som så på dem. Et ungt par var sikkert nyforelsket, for de hadde hendene sine på unevnelige plasser på hverandre. Et annet ungt par hadde med seg en baby som nettopp hadde begynt å gå. Hun var ikke interessert i å sitte ved bordet. Hun skulle BARE ut å gå. Morsomt å se på. Vi lo litt av den til dels oppgitte familien, og husket tilbake da vi hadde det sånn.
Dagen før vi skulle opp på land gikk vi også på restaurant og spiste lunsj. «Backpackers» denne gangen. Jolla holder på luften i akkurat 15 minutter, så vi må ha med pumpa. Ellers må vi svømme tilbake til «Numa». (Trykk på lenken for å se filmen).
Det er mye jobbing om bord på «Numa» nå, så det er godt å kunne stikke av en stund.
I morgen skal vi opp på land, og det betyr ikke noe mer kjøleskap og fryse. Så da måtte kjøl og frys fryses av. Veldig slitsomt å se på den isen smelte gitt 😊 Vi hadde mye kjøtt i fryseren, så det ga jeg til canvas fyren. Han gliste fra øre til øre og sa at nå kom kona hans til å bli lykkelig. Og det gjør meg lykkelig.
Det lå en annen katamaran og sperret veien for oss inn til slippen, så mens den flyttet seg fylte vi opp med diesel. Kjekt å ha fulle tanker, så blir det ikke kondens.
Etter et par timer med dunking og banking ble vi trukket opp den lille bakken opp til marinaen på land. (Trykk på lenken for å se filmen).
Den siste kvelden bevilget vi oss middag på Bamboo Restaurant i marinaen. Vi bevilget oss til og med filet mignon med et glass rødvin til. Det var virkelig ikke verdt de 160 Q pr.pers. som det kostet. På veien tilbake så vi Mayflies som svermet under lyset. Så da fikk jeg denne fine filmen. Mayflies er veldig slitsomme. De er der umiddelbart hvis du slår på lyset, og morgenen etter, så er de døde. For et fryktelig liv.
Det var mørkt da vi kjørte inn i Guatemala City. Mørkt og skummelt. Vi kjørte i trange gater, og alle butikkene (som var åpne) hadde gitter for både dører og vinduer. Hvis du ville kjøpe noe måtte du stå utenfor gitteret og fortelle hva du skulle ha. Noe sier meg at det er fordi butikkeierne er redde for å bli ranet. Jeg ba inni meg om at bussen ikke måtte stoppe i noen av disse gatene. Noe den selvfølgelig gjorde. Heldigvis var det massevis av drosjer der, så vi jumpet inn i den første og beste.
Morgenen etter gikk flyet vårt grytidlig, så da var selvfølgelig ikke airport shuttle taxien til hotellet inkludert. Men det gjorde ikke noe. Egentlig kunne vi ha gått, for det var bare 5 minutter med taxi.
På flyplassen i Miami ble vi vitne til hvor flinke amerikanerne er til å hedre sine veteraner. Det var TV på plass, flaggborg, korpsmusikk og mange militære folk med masse medaljer på brystet. Veteranen skulle faktisk reise med vårt fly. Norwegian til London. Fantastisk flott å se på. Nesten så man får en klump i halsen.
Nå skal vi kose oss med venner og familie i flere måneder. Det gleder vi oss veldig til. Vi skal også jobbe med utleiebygget vårt i Tønsberg. Det blir også morsomt. Steinar har jo bestandig utallige prosjekter på gang, så han skal nok få tiden til å gå han også.
FORTSETTELSE FØLGER NÅR VI REISER TILBAKE TIL GUATEMALA I OKTOBER.