17.10. – 23.10.2016 Vilamoura til Lanzarote

Jeg fikk ikke sagt noe om hvordan vi avsluttet dagen i går. Vi gikk på «Tai Tai» og spiste igjen, og det var ikke helt som vanlig. De hadde ikke nok serveringsfat, så det tok vinter og vår før vi fikk mat. Men da ble vi kjent med paret på nabobordet. Louis og Ju-Stine fra Quebec i Canada. Veldig hyggelige mennesker som jobber som politi, og de tok en tur om bord i Numa etter maten. Så alt i alt hadde vi en veldig fin avslutning på vår tid i Portugal.

Men så var det altså tid for avreise. Vi skal på vår første «langtur» på 9 år. Turen til Lanzarote vil ta omtrent 4 døgn, så da er det bare å sette i gang.

Etter å ha fylt tankene smekkfulle med diesel la vi i vei ved 1 tiden.

Vi trodde vi kom til å få motvind det første døgnet, men værgudene så i nåde til oss og lot vinden komme inn i mellom 12 og 15 knop på 60 grader fra babord. Bedre kan man nesten ikke få det. Så vi suste av gårde i opp mot 7,5 knop. Morsomt.

Og hva skal man si om en overfart på 4 dager?

Vinden tok slutt den første natten på Steinars siste vakt (fra 04.00 – 08.00). Så da var det på med den ene motoren.  Men det har vært nydelig vær, som ble varmere og varmere jo lenger syd vi kom. Og det er jo derfor vi reiser sydover.

Vi har delt vaktene opp i 4 timers økter, med start klokka 20.00. Og det er ganske stor forskjell på når kapteinen har vakt, og når admiralinnen har vakt.

Når kapteinen har vakt er det ingen skip i nærheten som vil kødde med oss, men når JEG har vakt, da er det til stadighet enkelte skip som vil leke med meg. Ikke morsom.

Så da kan vi jo ta et eksempel på vaktskifte, og hva som skjer da.

Jeg kommer opp i styreposisjonen, klar til å overta vakta fra 24.00 – 04.00, og kapteinen startet med å si at : «Dette er den første båten jeg har sett på hele vakten, den er på kollisjonskurs, men det er bare å justere kurs etter hvert som den nærmer seg. Natta.»

Og det er da jeg er så glad for at vi har fått AIS. Dette systemet forteller meg til enhver tid hvor alle båter er, hvor de skal, hvor fort de går, og når de kræsjer inn i meg, slik at jeg som sagt kan justere kursen.

5 minutter etter at kapteinen har gått og lagt seg forsvinner AIS taggen på båten som skal kræsje i meg om bare litt. Febrilsk prøver jeg å finne den igjen, men jeg kan bare se den på radaren. Og det dustesystemet forteller meg ikke når den båten kommer for å ta meg. Altså, så banker jeg på luka ned i lugaren der kapteinen har sovnet, og forteller at AIS’en er ødelagt. Hvorpå jeg får beskjed om at det ikke er mulig. Neivel, så da prøver jeg en stund til å finne båten, noe jeg ikke klarer. Panikken er da særs nærliggende, og jeg styrter ned i lugaren og vekker kapteinen med klar beskjed om å komme opp og avverge katastrofen. Noe han selvfølgelig gjør, kommer opp altså. For da er plutselig AIS taggen på båten kommet tilbake. Er det mulig. Kapteinen ser på meg med lett irritert blikk. Og jeg forklarer at den har vært borte, og det er kollisjon om bare litt. Et nytt lettere oppgitt blikk, og jeg får forklaring at AIS taggen kan forsvinne når båten er VELDIG langt borte. Og jeg tenker at kapteinen kanskje er litt tett i pappen, for det er bare 43 minutter til båten passerer på 0,943 nautiske mil. Det er jo det samme som å ha den på fordekk. Hvorpå han forklarer at kanskje jeg kan legge over 10 grader til styrbord for å unngå «kollisjon». Og kanskje jeg kan legge over 20 grader med en gang for å være sikker. Jeg er litt usikker på om han kanskje var litt ironisk der, men jeg la i hvert fall over 20 grader. Og da fikk kapteinen gå og legge seg igjen. Og 43 minutter senere passerte skipet 2,043 nautiske mil bak meg, noe som kapteinen senere fortalte meg er nesten 4 km. Det var så vidt jeg så lysene engang. Helt riktig avstand.

Og slik er det hele tiden. Men ikke bare det. For når jeg da skal justere kursen tilbake, etter så vidt å ha unngått en kollisjon og avverget katastrofe, så finner Numa ut at hun skal ta en tur på egenhånd. Plutselig er hun på vei rett vestover, mens vi skal sørover. Merkelig oppførsel. Jeg er sikker på at jeg ser ut som et spørsmålstegn. Men alt har en logisk forklaring. Istedenfor å trykke på «10 grader til babord» knappen, har jeg trykket på «Standby» knappen. Noe som betyr at jeg skal styre manuelt. Men DA vekket jeg ikke kapteinen og sa at autopiloten streiket. Jeg fikset det selv.

Og så forbarmet vinden seg over oss igjen. Den kom inn på platt lens i mellom 12 og 15 knop. Så hva skjer da?

Denne gangen kom den opp i all sin prakt og vi suste av gårde i over 8 knop. Jeg så faktisk 11 knop i et lite sekund.

Fantastisk føreforhold.

Men den siste dagen måtte vi bremse, for vi vil ikke komme inn til Marina Rubicon på Lanzarote i mørket.

Vi kan se Lanzarote på lang avstand på grunn av alle lysene, og i mange timer seiler vi langs øya.

Så rett før klokka 10 om morgenen ligger vi fortøyd på gjestebrygga i Marina Rubicon helt syd på Lanzarote. Vi har brukt 3 dager og 20 timer.

Vi måtte vente litt, for kontoret åpner ikke før klokka 10. Og da Steinar kom inn begynte de jobben med å sjekke oss inn, men så måtte han gå med beskjed om å hente papirene senere. De skulle nemlig spise frokost. Og vi fikk en flott plass på hammerheaden på brygge K. Vi kan se alle som kommer og går.

Våre danske venner i båten «Frigg» kom inn på kvelden, men det fikk vi ikke med oss før dagen etter. De hadde hastverk og reiste på kvelden igjen. De skulle hente folk i Las Palmas, og en av dem skulle reise hjem i overimorgen. Men vi ser dem nok igjen.

Det er også en annen norsk båt her, men de hilser av en eller annen grunn ikke. Jeg synes jeg hørte de pratet engelsk om bord, så det må være årsaken.

Kapteinen lokaliserte selvfølgelig chandler og Yanmar verksted med en gang vi kom. Vi har problemer med å få den ene motoren i gir, og det er uheldig. Heldigvis kan verkstedet hjelpe oss, så til uken skal vi ligge på verkstedbrygga deres en liten stund. Det kan også være heldig for oss, for det er meldt skikkelig mye vind i midten av uken, og Marina Rubicon er smekkfull av store båter. Da kan jo ikke kaste oss ut når vi skal på verksted.

Og vi har ruslet rundt i marinaen og området rundt. Det er veldig fint her. Rent og pent. Her kommer noen av bildene.

Det var selvfølgelig også restauranter oppe i høyden.

I går kom det også inn en annen norsk båt, så den måtte vi en tur bortom å hilse på. Det viser seg at det er «Hakuna Matata» med Sigurd Tengs og Johanna Sofie Brämerson om bord.

Vi ble enige om å møtes til middag eller en drink senere på kvelden, så vi vandret videre. Det er massevis av fantastisk flotte kaktuser rundt restaurantene her i marinaen.

Sent på ettermiddagen fikk vi hyggelig besøk av Are og Vigdis fra Grimstad. De har leid seg en leilighet her nede og var på besøk i marinaen. Da de fikk se Numa måtte de bort å hilse på, for de har akkurat solgt sin Leopard 46.

Så de kom om bord og fikk seg en pils, og vi fikk oss en hyggelig og informativ prat. De har hatt sin Leopard i karibien i 2 år, så de kunne fortelle litt av hvert om hvordan ting er der nå. Og gode råd om hvor vi kan ha båten i orkansesongen. Kanskje vi ser dem igjen når de er lei av landjorden og ønsker seg ut i båt igjen.

Vi har fått vårt andre regnvær siden vi flyttet i Numa.

Etter hva vi skjønner, så skal det være litt ustabilt vær en stund. Vi blir her i Marina Rubicon til ting roer seg.

I morgen skal vi ta en drink med Herr og Fru Hakuna Matata. Det blir hyggelig. Det ble ikke noe av i dag, for det ble litt sent. Vi fikk da en melding fra Sigurd om vi ønsket å ta en drink med ungdommen. Men da måtte vi melde avbud. Som vi gamlingene svarte: «Vi koser oss med fyrstekake og kamferdrops».