Så, hva bedriver man tiden med i en marina i massevis av dager? Numa begynner å bli i ship shape form. Vi må bare få reparert giret.
Men det viste seg at det også var feil med lekkasje i eksosen da Yanmar reparatøren kom. Han fikset seildrevet på den ene siden, og kom tilbake dagen etter og fikset drevet på den andre siden. Men for å få orden på eksosen må vi ligge over helgen. Kanskje kommer delene på mandag eller tirsdag eller noe.
Vel, da gjør man jo som man sikkert gjør når man er pensjonist hjemme også. Vi nyter livet. Og her er det jo dyreliv.
Selv om vi bare fikk et lite glimt av den en gang i blant, så er det ganske eksotisk for oss. Ellers har vi hatt heller dårlig vær.
Det har blåst litt, og regnet litt, og vært litt sol, så altså veldig ustabilt vær. Men natt til onsdag kom det aller dårligste været. Bøttevis med regn og vind mellom 20 og 30 knop gjorde at jeg satte oppe og passet på vinden. Man vet aldri hva den kan finne på vet dere. Best å passe på. Selvfølgelig gikk alt bra. Og på kvelden kunne vi nyte deilig solnedgang i uværsskyene.
Men værgudene var ikke helt fornøyd, så det ble mer regn, lyn og torden. Lanzarote er en vulkansk øy som hadde siste utbruddet i 1824. Det er lite nedbør her, så det kan se ut som om utbruddet akkurat har skjedd. Kan ikke si at vi synes det er lite nedbør her.
Etter hvert har det stabilisert seg, og det er morsomt å se på livet i marinaen. Vi har stjerneplass, for vi ser alt som kommer inn, og går ut her. Det er mange som skal ut å dykke. Sikkert i Atlanterhavsmuseet. Hvorfor de har på seg «Napoleons hatter» er et mysterium.
Når solen dukket opp igjen var det på tide på gå på tur. Ida i USA har bestilt postkort «by snailmail», og det er ikke så lett å få til. Men det er skrevet i hvert fall.
Vi fikk beskjed av en engelskmann at det var bare å gå opp til første rundkjøring og ta til venstre, så var postkontoret rett borti veien. Det var det ikke, det var milevis å gå. Bildene er fra min 3 år gamle mobil, og sikkert ikke så skarpe, men det er de vi har.
Etter å ha gått i 27 varmegrader langs en hovedvei i mil etter mil, kom vi til et supermarked. Der fikk vi beskjed av noen ungdommer om at det sikkert var et postkontor der. Veldig usikker på om de i det hele tatt vet hva et postkontor er. Det var i hvert fall ikke noe postkontor der. Så vi gikk videre. I mil etter mil og 30 varmegrader. (følte at det ble varmere og varmere, og jeg overdriver ALDRI). Til slutt endte vi opp i en liten landsby som heter Playa Blanca. Og her var postkontoret. SOM VAR STENGT. På hverdager var det åpent til 14.30 og på lørdager til klokka 13. Hvem er det som er oppe så tidlig da?
Derfor tok vi rake veien ned til stranden. Vi holdt på å tørste i hjel.
Restauranten hadde sin egen papegøye. Vi synes egentlig den så litt rufsete ut, og den var sikkert vingeklippet. Dessuten stjal duene maten dens. Stakkars liten.
Etter å ha fått i oss en iskald pils ruslet vi videre. Langs strandpromenaden viste det seg, tar det bare 10-15 minutter å gå til Marina Rubicon.
Og det var en kjempefin tur, langs med vannet.
På et langt stykke av steinstranden rett ved marinaen, var det noen som hadde laget slike steinfigurer. Nesten som på Formentera. Men der er det turistene som har laget dem. Her er det kunstnere som hadde satt frem bøsser som du kunne putte penger på.
Den dagen fikk jeg trimmet litt mer enn jeg hadde lyst til. Da ble jeg støl under føttene igjen. Merkelig følelse.
Varmen har kommet tilbake, så nå har vi arkivert dynene igjen. Nå er det kun dynetrekk med pledd over som gjelder. Håper vi slipper å finne frem dynene igjen. Det er litt regn i ny og ne, men det er også massevis av deilig sol.
Vi har blitt bedre kjent med Sigurd og Johanna i «Hakuna Matata». En kveld var vi ute og tok en drink og pratet masse, og senere var vi ute og spiste middag.
De ble til og med «gamlingene» hjem til Numa, og det er bestandig hyggelig å få besøk i båten.
Vi var litt redd for at formen ikke skulle være så bra etter Hakuna Matata besøket. Men vi kan fortsatt holde tritt med ungdommene, så formen var bra dagen derpå. Og på formiddagen vinket vi hade til dem da de stevnet ut av marinaen med kurs for Fuerteventura.
Men vi kan ikke reise enda, for det er fortsatt reparasjoner som skal gjøres. Så da gjør vi som vi gjorde da vi bodde hjemme i Norge. Litt vasking, reparasjoner, vedlikehold osv. Det som ikke er så vanlig i forhold til da vi bodde i Norge er at vi spiser på restaurant hver dag. Og jeg slipper å lage middag så ofte.
En ting som ser ut til å ha bedret seg da vi flyttet om bord i Numa, er min søvn. Jeg sover bedre enn jeg har gjort på flere år. Selv om jeg våkner mange ganger i løpet av natten, så er sovetimene lenger enn våkentimene. Og det er så deilig.
Etter hvert ble også eksosen vår fikset.
Da er Numa fit for fight, og vi kan endelig reise fra Marina Rubicon. Alt som er blitt reparert her har kostet omtrent 1.000 Euro, men det har det vært verdt. Veldig skremmende med motorer som ikke vil gå i gir. Steinar jollet bort på marinakontoret og gjorde opp for oss. Og da er vi klare til å reise i morgen tidlig. Men først måtte vi ut å spise middag. Det er jo Halloween.
Siden vi selvfølgelig ikke har justert oss med 1 time tilbake var vi tidlig opp tirsdag 1. november. Så etter å ha kost oss med en kopp kaffe, sjekket hva som har skjedd i verden og gjort det man gjør om morgenen, slapp vi fortøyningene og satte kursen mot Fuerteventura.
Hei Fuerteventura. Det ser ikke så annerledes ut enn Lanzarote.
Og 7 timer etter avreise fra Lanzarote hadde kapteinen Gran Tarajal i sikte.
Det er en liten fiskelandsby på østkysten av Fuerteventura med omtrent 7.000 innbyggere. Vi kastet ankeret i bukta og tenkte vi skulle bade. Det er deilig vær og 25-27 varmegrader. MEN, det var bare 21 grader i vannet, og det er altfor kaldt for disse vikingene.
Vi hadde ikke lyst til å dra i land, så det ble «middag» om bord. Toast med ost, skinke, bacon og egg. Igjen. Det er nemlig veldig godt.
Nå tror jeg Numa er litt for vant til å ligge i marina, og er misfornøyd med å ligge til ankers. Det har vært en humpete natt, for hun har lagt seg med bredsiden til bølgene. Noe som gjør det ubehagelig for oss om bord.
Men vi tenkte vi skulle prøve å bli en natt til, for det er så deilig vær. Så jeg legger meg i trampolinen og skal sole meg. I så masse klær som man har på når vi er alene om bord. Da begynner det plutselig å banke i skroget, og jeg lurer på hva i alle sine dager kapteinen holder på med nå. Men det viser seg at Johanne og Sigurd fra Hakuna Matata også er her. De ligger i marinaen, men er nå på stranden. De synes øyensynlig ikke at 21 grader i vannet er for kaldt, så de kom svømmende på besøk. Sarongen kom på i en fart, og vi fikk hyggelig besøk i båten igjen.
Det var så hyggelig besøk, at de ble værende i noen timer. Og da var det ganske kaldt å skulle begynne på svømmeturen til land. Kapteinen låret jolla og kjørte dem innom stranden for å hente sakene sine, og tilbake til marinaen.
Vi gjorde en avtale om å dra inn å spise middag litt senere, så en times tid senere var vi på full fart inn til Gran Tarajal. Vi har jo hørt det i hele dag, sporadisk ganske høy musikk, men visste ikke helt hva det skulle bety. Men byen gjør seg klar til en musikk-festival. Det var rigget opp en gigantisk scene, og lydanlegget var formidabelt. Merkelig i en slik liten by. Men maten var deilig.
Morsomt å være sammen med Sigurd og Johanne igjen, men det var på tide for oss å reise videre. Vi hadde bestemt oss for å ta en nattseilas til Gran Canaria for å komme frem i lyset. Så da var det ha det bra til Hakuna Matata for denne gangen, og vi ser dem sikkert igjen snart.
Turen over gikk greit. Det var litt ruskete bølger midt på natten, så det ble litt lite søvn. Ved 5 tiden på morgenen kunne jeg klart se lysene fra Gran Canaria, og ved 6-7 tiden begynte det å poppe opp med båter som ville leke med meg. He-he. Men ikke denne gangen. Nå har jeg skjønt dette med AIS’en. Jeg tillot til og med en båt å passere meg på bare 1,003 NM uten å få panikk. Bærre lækkert.
Vi ringte til marinaen i Puerto Rico og spurte om de hadde plass til oss. Det var det ikke, men kanskje i morgen. Det hadde vært morsomt å ligge der et par netter før vi reiser til Las Palmas. Det er mange, mange år siden vi var i Puerto Rico sist. Så ved 13 tiden kastet vi ankeret utenfor Anfi del Mar i Arguineguin isteden.
Vi gikk ikke i land denne gangen heller, for kapteinen sovnet nesten med en gang vi kastet ankeret, og våknet ved halv 10 tiden på kvelden. Hvorpå han fortsatte å drunte i sofaen. Og selv om det ble en heller skumpete natt, så sov vi helt til klokka 08.30. Himmelrike.
På morgenkvisten kom Solveig og en venn forbi. Vi fikk i hvert fall vinket til dem. Men det blir vanskelig å komme om bord. Kanskje de vil ta en tur til Las Palmas og besøke oss.
Anfi del Mar er en turistplass. Veldig turistplass. Det går ferger forbi ankringsplassen hver halvtime. Noe som genererer ganske store bølger, og Numa hopper rundt som en vannloppe. Vannscootere brukte Numa som rundingsbøye, og «Crazy Bananaz» trukket av ribber brukte også Numa som rundingsbøye. Og marinaen i Puerto Rico bare lo av oss når vi ville ha plass, så vi fant ut at Las Palmas er veldig fristende.
Turen til Las Palmas begynte veldig bra. Vi suste av gårde i over 8 knop. Medvind, medbølger og medstrøm i bøtter og spann. Så kom vi til flyplassen utenfor Las Palmas.
Da ble det motvind, motbølger og motstrøm. Vi stampet oss av gårde i 3 knop på motor. Det betyr at vi kom frem etter at alt var stengt. Vi tenkte å fylle diesel før vi ble henvist til plassen vår, og heldigvis var det ledig på fueldocken da vi kom. Og de hadde akkurat stengt, så derfor kunne vi ligge der til dagen etter.
Steinar gikk for å sjekke inn og kom tilbake som en tordensky. Vi skal ligge i Marina Vela Latina, selv om vi spesifiserte i bestillingen vår at vi IKKE ville ligge der.
Men, morgenen etter bar det i vei til Vela Latina.
Det første bildet viser ikke helt sannheten, for vi måtte nemlig dele mooringline med dem da vi først la til. Begge kapteinene ble fullstendig spinnville og kranglet hemningsløst med marineroene. Veldig deprimerende. Jeg hater virkelig slik krangling.
Den sveitsiske båten fikk etter mye om og men lov til å legge seg longside, mens vi måtte ligge slik vi lå. Men Oliver fra ARC kontoret lovet at han skulle fikse ny plass for oss, eller at vi kunne legge oss longside vi også. Etter at ARC+ har gått i morgen.
Men det var litt positivt i dag også da. Etter at vi hadde spist middag, gikk vi til Sailor’s Bay som vi hadde hørt er et samlingssted. Steinar sendte melding til Bjørn i «Josefine», som vi seilte med i 2005, og Erik og Tina i «Endorphine II» som vi har hatt besøk av i Vestfjordveien, om at vi var på plass i Sailor’s Bay. Og vips, så hadde vi en fantastisk hyggelig kveld med andre seilere. Det ble selvfølgelig sent før vi sjanglet tilbake til Numa.
Vi ruslet selvfølgelig bort for å vinke adjø til ARC+ båtene. Det var stor ståhei, med digg musikk som folk danset etter, og en speaker som ønsker hver og en god reise. Gooooooddd byyyyyee toooo youuu, welcome back to Graaaaan Caaaanaaria, ropte han til alle.
Men vi ventet jo veldig på å bli flyttet, så vi gikk tilbake til Numa ganske fort. I dag har vi ikke fått svar på VHF’en i det hele tatt. Hverken fra Oliver eller marinakontoret. Kan det være at de begynner å bli lei av oss?
Da vi kom tilbake til Numa åpnet himmelens sluser seg.
Det medførte at vannet i Vela Latina så ut som en kloakk.
Noe som var særdeles ekkelt og illeluktende. Vi har VIRKELIG ikke lyst til å ligge her. Vi er jo nesten helt alene, og langt fra alle andre ARC båter. Dessuten er fasilitetene helt under pari.
Dette var virkelig ikke slik vi ønsket at eventyret vårt skulle begynne. Steinar har ikke helt gitt opp håpet om å flytte, men jeg kjenner at håpet svinner og prøver å forberede meg på å bli her. Huff, det var mye klaging på en gang. Men maten på restaurantene her er veldig god.
På mandag gikk vi på ARC kontoret og sjekket inn. Vi fikk massevis av papirer vi skal fylle ut, og informasjon om diverse evenementer. I ARC butikken hentet vi bestillingen vår. Det skulle være piquet skjorter til Robert, Steinar og meg. Og det var det. Samt crew jakker til samme personer. Dessverre ikke til Steinar. Og det viste seg at han ikke hadde bestilt til seg selv. Han hadde sikkert glemt å lagre eller noe da han bestilte, men det var noe skikkelig dritt.
Altså enda en ting som ikke var helt på stell, så kapteinen hadde fått nok, og kastet seg over VHF’en da vi gikk fra ARC kontoret og kalte opp Oliver. Han svarte med en gang. Og han skulle komme bortom Numa med en gang. Så vi jogget hjemover. Vi ble så glad da Oliver faktisk dukket opp, og sa han skulle prøve igjen på marinakontoret. Han hadde visst forsøkt i hele går. Han regnet med at vi hadde en avklaring i løpet av et par timer. Vi avventer saken.
På ARC kontoret hadde vi fått passene våre. Men de må ha bilder. Noe vi ikke har. Men, vi har en printer. Den er over 9 år gammel og har blitt brukt 4 ganger eller noe. Det er i hvert fall 5 år siden sist. Og vi har aldri byttet fargepatroner. Spenningen var stor da vi prøvde oss på en kopi først.
Den koblet seg til PC’en min helt automatisk. Vi fant noen bilder, trykket print, og ut kom det bilder. I farger. Vi er imponert.
Ikke nok med denne positive hendelsen i dag. Oliver kom tilbake etter et par timer, og sa at vi kunne flytte til pontong S, plass 40 og 41 når som helst vi ville. Jeg ble så glad at jeg holdt på å begynne å grine. Og aldri har du sett noen ta fortøyningene så fort som vi gjorde da. 30 minutter etterpå kom vi fossende inn i Marina Las Palmas, og peilet oss inn på S-brygga og plass 40/41. Marineroene hadde sin fulle hyre med å holde styr på oss.
Så nå ligger vi her, og er bare lykkelige. Det er til og med 3 andre norske båter på denne brygga.
LA EVENTYRET BEGYNNE !!!!