Det er i dag. Vi er klare for et nytt kapittel i livet. Selv om vi koketterer med at jeg nå har sluttet å jobbe og egentlig er pensjonist, passer det ikke helt. Vi er ikke gamle nok. Hverken i kropp eller sjel. Vi har lagt til en egendefinert livsfase, rett etter foreldrefasen, og før pensjonist fasen. La oss kalle den dessert fasen.
Vi endrer på så mye som mulig i livet; bosted, omgangsvenner, kultur, språk, lover og regler, og mange av verdiene våre.
Vi er velsignet med flaks. Flaks nok til at det har vært mulig å få til. Flaks med fantastiske selvstendig barn, flaks med arbeid, flaks med helse og flaks med tid. Denne muligheten til å seile rundt i verden nærmest på måfå kjennes nesten uvirkelig luksuriøs ut. I hvert fall når man som oss mener at den ypperst luksus er å sitte på dekk i en sliten shorts og se på soloppgangen.
Vi er opprømte og gleder oss. Det er blanke ark som skal fylles med nye opplevelser og mennesker vi skal knytte vennskap med. Det er steder og historier som vil gjøre inntrykk på oss og det er først og fremst en ultimat anledning til å nyte den desserten livet har å by på.
Farvel til karrièrejag, pengefokus, statussymboler og stress – Velkommen til latter, nysgjerrighet, minimalisme og sjelefred.
