Jeg var veldig glad for at jeg hadde vært litt mer forutseende på denne seilasen enn tidligere. Hadde nemlig laget massevis av baguetter med ost og skinke. Noe som betyr at jeg slapp å stå inne å lage mat. Veldig deilig siden bølgene kom fra siden og ikke var særlig hyggelige.
San Andres er merkelig nok en del av Colombia, selv om øya ligger rett på utsiden av Nicaragua. Øya var tidligere en britisk koloni.
Etter over et døgn med baguetter lengtet vi etter et skikkelig måltid, så jeg fant frem et par skikkelig feite biffer. Nam-nam.
Men da ble vi kalt opp av «Pisces» som trengte å bli tauet til ankerplassen. Kjølevannet var ikke tilstedeværende og motoren ble overopphetet. Steinar, Dan og Steve la av gårde i jolla til «Innamorata». Vår jolle hadde nemlig ikke lyst til å starte akkurat da. Når det trengtes som mest. Så gutta la i vei på redningsoperasjon, og jeg arkiverte biffen i kjøleskapet. Det ble egg og bacon isteden.
Det var nesten litt morsomt å følge med på redningsoperasjonen. «Pisces» seilte inn kanalen, og fru «Innamorata» guidet dem inn via VHF’en. Hun kunne jo se dem på AIS’en. Da de hadde kommet langt nok inn ventet gutta på dem. Steinar gikk om bord og styrte, for Ken var helt utkjørt, og Steve og Dan tauet med jolla. For en operasjon. Klokka 20 var «Pisces» trygt ankret opp ved siden av «Be-Be» og jeg fikk en klissvåt kaptein tilbake til «Numa». Nok en redningsoperasjon var vellykket gjennomført.
Men så kom beskjeden om at innsjekkingen var i dag. NÅ. Og alle båtene hadde ikke kommet engang. Alle var sikre på at det var i morgen. Men Julian, vår agent i rallyet, sa at immigration og customs var i marinaen. NÅ. Så om vi vennligst kunne innfinne oss. NÅ. Det er jo en fantastisk service at disse etatene kommer til oss, så Steinar tok med seg et par tre andre kapteiner i jolla (som nå hadde lyst til å fungere), og dro til marinaen og sjekket oss inn. Veldig enkelt, og kjempegod service.
Steinar fikk da lokalisert reservedelene sine. De har han bestilt med levering her i San Andres. Julian vil hjelpe oss med det. Laderen kommer på fredag ifølge DHL og de andre delene kommer på mandag.
Vi har hatt problemer med å ta ut penger i minibanken med vårt internasjonale visa kort. Men vakten i marinaen visste hvor vi kunne gå. Så nå har vi altså lokal valuta. Colombianske pesos. Steinar var ikke fornøyd med internettabonnementet fra Movistar, så han jollet i land igjen etter å ha sluppet meg av i «Numa». Han kom tilbake med ett førsteklasses abonnement fra Claro. Nå er vi i kontakt med verden igjen.
Det var mange trøtte tryner i gjengen i dag. De som kom inn sist har seilt i to netter. Da er det godt å komme seg til båten og bare sove.
Bursdager feirer vi selvfølgelig. Noen med mer stil enn andre. Her på San Andres feiret Terry og Grace sine bursdager sammen.
Men nå har det seg slik at seilere kanskje ikke tar tidspunkt så høytidelig. Vi var invitert til restauranten klokka 19, og sistemann kom vel ved 19:30 tiden. Restauranten hadde også vært lite forutseende. Istedenfor å gi oss 3-4 retter å velge mellom, ga de oss hele menyen. Det måtte jo bare gå galt. Noen skulle ha forrett, andre ikke. Ingen skulle ha like forretter, og ingen skulle ha like middager. Stakkars restaurant. Personalet fikk virkelig kjørt seg.
Alle var ikke like heldige som oss. Da vi fikk hovedretten, begynte de på det andre bordet å få forrettene sine. Stakkars Ken som hadde organisert alt dette. Han hadde bestilt bord til oss på «Bocca» klokka 21. Et sted som spilte levende musikk.
Men etter hvert var vi alle mann alle på dette stedet også. Og her er bevis på at seilere også kan danse. (Trykk på lenken for å se filmen)
Det ble masse raggae musikk, og det var umulig å sitte stille. Massevis av drikke, og massevis av lykkelige mennesker. En rett og slett veldig vellykket kveld. Grace og Terry fikk en flott bursdag.
Vi var ikke hjemme i «Numa» før etter klokka 24. Det må være det seneste på veldig, veldig lenge.
Nå er det også på tide å informere om at vi ikke kommer til å reise tilbake til Panama og Bocas del Toro. Vi har hørt så mye bra om Rio Dulce i Guatemala fra de andre seilerne, så vi har bestemt oss for å legge «Numa» der i orkansesongen. Det er opp en elv, så det er ferskvann. Sikkert bra for båten, selv om vi skal ha den på land. Vi har også fått melding fra Marina Nana Juana at det er plass til oss. Fronteras er en liten by rett i nærheten som visstnok skal være veldig koselig. Dette blir morsomt. Selv om Guatemala kanskje ikke har så godt rykte.
Folk om bord på disse turistbåtene som kjører forbi hele dagen kan være i overkant nysgjerrige. De kjører forbi på en meters avstand og glaner inn uten blygsel. Og hilser og nikker og smiler. Men en dag ligger Steinar og drunter i bare nettoen. Det høstet jubel i en slik turistbåt, som da snudde for å få en bedre kikk på min kjekke kaptein. Heldigvis hadde han rukket å dekke seg til før de fikk snudd. Så det er så som så med privatliv før kvelden kommer. Da roer ting seg ned.
Så bærer det av gårde. Det tok litt tid å venne seg til alt bråket fordi bilene var helt åpne. Men det var deilig med luft fordi det er ganske så varmt. (Trykk på lenken for å se filmen).
Det tusser av slike mules som er sperret på 30 km/t. Noe som er fartsgrensen på øya. Mesteparten av trafikantene kjører slike mules eller scootere. Tusenvis av scootere. Alle kjører uten hjelm og gjerne med hele familien på en scooter, pluss hunder og høner. På større steder fremstod trafikken som noe kaotisk, men det gikk bra.
Etter å ha driti oss ut i en 15 minutters tid, viste disse jentene oss hvordan det egentlig skal danses. De krumspringene vi gjorde lignet ikke det minste på dette. Men moro var det.
Armando fortalte at hver morgen drikker rastafolket her en kopp med «tåfis»!!!!! Det er svarte frukter som henger på trærne. En form for belgfrukt. Det er godt for blodomløpet og hjertet. Noe sier meg at det ikke lukter så godt.
Vi fikk vite at det er hann kaimanen som passer på eggene. Alfahannen viste seg ikke. Armando fortalte også masse om rastakulturene og det var veldig interessant å høre på. Det var så pent og prydelig rundt over alt, fordi de passer på nærmiljøet sitt.
Vi hadde tenkt å gå ned på stranden for å bade også. Men det var så langt ned til vannet, og vi var så mette, og det var så mange stener, og så var det så mange turister. Vi kjørte videre.
Den kunne nok vært fin. Men det er den tørre årstiden, så alt var inntørket. Det fantes ikke en blomst, bare tørre kvister. Så jeg må nok innrømme at det var en nedtur.
Så var det å råkjøre tilbake til byen, for vi måtte levere bilene før klokka 18. Det klarte alle så vidt. Godt at øya ikke er så stor. Men jeg skal si det var deilig å komme tilbake til «Numa» etter en innholdsrik dag.
Ellers er det veldig mye prat om diverse reservedeler, utsjekking og de-humidifiers for tiden. Det er mange som trenger å få reparert ting.
Vi har jo flaks i uflaksen da. Ryan på «Poerava» har jobbet med Spectra Watermakere i mange år, så han har vært om bord og hjulpet Steinar. Den vil nemlig ikke slutte automatisk etter endt kjøretid. Den bare fortsetter og fortsetter. Han tror det kan være et kretskort. Og det kan han selvfølgelig skaffe ?
Vi møtte Jutta også på vei til butikken. Hun hadde glemt iPaden sin der. Og under over alle under. Ingen hadde stjålet den, så Jutta var lykkelig. Der hadde hun nemlig alle kart og værprogram. Ikke hyggelig å miste.
Vi koste oss sammen med Dan og Lori på «Peruwok», en blanding av peruviansk og asiatisk mat. Og maten var nydelig. Men i dette landet betyr visst «medium to well done» bloddryppende. Jeg har litt problemer med å takle det.
Også på ankringsplassen har det vært litt action. Mens vi hentet Zarpe dokumentene i marinaen snudde vinden. Da vi kom tilbake hadde vi 2 fot vann under kjølen, men det fungerte bra for oss. «Be-Be» stikker kjempedypt og hadde heldigvis vært om bord. De måtte ankre opp lenger ut. Og et par andre båter dregget. Men alle klarte seg bra.
Nå har mesteparten av båtene i rallyet reist herfra, og dratt til Providencia. «Wanderlust» måtte komme tilbake, for motoren får ikke diesel. Det er jo ikke så bra. Kaptein Steinar hjalp til å finne ut at det var dieseldyr. Etter å ha renset diesel og tank reiste Steve og Samantha av gårde igjen. Men vi ser dem snart igjen.
Men så begynte jeg å bli bekymret for generatoren også. Altså, den kom med de mest merkverdige banke og pipelyder når jeg slo den på. Vi har jo ikke lader lenger, så vi må kjøre generator for å få 220 V.
Solcellepanelene er helt fantastiske. Batteriene er fulladet hver dag ved 12-13 tiden. Men det er 12 V. Kan ikke bruke vannkokeren med det. Eller vaskemaskinen. Eller AC’en. Du milde så bortskjemte vi er her om bord.
Og ENDELIG fikk vi melding fra Julian om at pakken med laderne hadde kommet.
Men først skal vi reise til Providencia. Til de andre i S2R2.
Men aller først fikk vi et gjensyn med «Q4».
Nå har vi vært ganske lenge alene i San Andres og ser frem til å møte alle de andre igjen.