24.02. – 13.03.2019 PANAMA, ISLA LINTON OG SHELTER BAY MARINA

Vi la i vei med freidig mot. Ifølge kapteinen skal det være 3 meter bølger fra siden men ikke så mye vind. Heldigvis er det bare 58 nautiske mil til Isla Linton.

Denne gangen klarte vi å heise Blue Water Runneren med begge seilene til en side. Og det gikk så det suste. Vi gjorde godt over 7 knop hele veien.

Da vi la ut fra East Holandes Cays kom det enda en norsk båt, så nå er det vel bare nordmenn der. Jeg tenkte jeg skulle lage egg og bacon til lunsj, men det gikk over da vi var klar av revene og bølgene kom for full musikk. «Numa» liker virkelig ikke 3 meter bølger fra siden. Ikke jeg heller. Det ble brødskiver med ost til lunsj.

Så har vi nådd kysten av Panama. Ganske heftig.
Innseilingen til Linton. Ifølge cruising guiden vår skal dette være den beste ankringsplassen i hele Panama. Med beskyttelse fra alle kanter.
Massevis av båter til ankers her i bukta.
Men beskyttelse fra alle kanter, nei det kan du bare glemme. Vi har aldri ligget på en så rullete ankringsplass noen gang. Vi forsøkte å ankre flere steder, men det var bare plass helt ytterst. Så da fikk vi ta til takke med det. Heldigvis ble jeg ikke sjøsyk da jeg lagde middag, men jeg måtte ut i frisk luft med jevne mellomrom.

Her vi ligger kan vi høre fuglene fra jungelen, og brøleapene. Det er skikkelige jungellyder. I hvert fall slik jeg tror jungellyder høres ut. Eksotisk. Og det er helt klart at vi har forlatt vakre, stille, mørke Guna Yala. Her er det heavy musikk fra land og masse lys.

Ved 14 tiden dagen etter jollet vi i land til marinaen for å kjøpe cruising permit og prøve ut en liten restaurant vi har hørt befinner seg her.
Det vi fant var en bråte av våre seilervenner som satt på bensinstasjonen og drakk øl. Herlig. Her er det både bord og stoler og det viktigste av alt, godt internett.

Vi gikk selvfølgelig glipp av restauranten som stenger klokka 15 og åpner igjen klokka 18. Men vi fikk kjøpt cruising permit da. Av en veldig hyggelig offiser som satt og spilte på mobilen sin da vi kom. Han pratet også godt engelsk, etter å ha hørt på Steinars spansk en stund. Cruising Permit  kostet den nette sum av US$ 185,- og varer i ett år. Da har vi spart mellom 25,- og 50,- dollar ved ikke å kjøpe den i Shelter Bay. Der er det en agent som fikser slike ting, og han skal jo også ha penger.

På ettermiddagen var det nok en gang klart for fest. Denne gangen er det Leo i «Schloss Ort» som har bursdag. Jutta kunne til og med by på champagne til alle. Det er det lenge siden vi har smakt.

P1030295

Bursdagssangen må selvfølgelig synges. Så veldig vakkert er det vel ikke, men det gjøres med innlevelse. Trykk på lenken for å se filmen. 

Seilere har en tendens til å komme sent til alt mulig. Men ved 18 tiden var vi alle mann alle. 14 mennesker i cockpit hos «Schloss Ort», så de har god plass. Alle hadde med seg litt å bite i som vanlig, og det de eventuelt skulle drikke. Men jeg tror at champagnen til Jutta ga meg skikkelig halsbrann, og det var veldig ubehagelig. Holdt ut helt til klokka 20 da.

Solen er på vei ned over Linton Bay.
Det er ganske mange totalt vrak og nesten vrak her. Ikke særlig vakkert.
Men dette er vakkert. På denne lille øya bor det en familie med brøleaper. De er vant til mennesker og bor i en ruin av et hus. Vi blir allikevel advart mot å gå i land for de blir aggressive når de ikke får noe godt å spise  Og de blir aggressive når folk skal dra igjen. Ikke særlig hyggelig vil jeg tro.

P1030304

Vi kan ikke bare sitte på bensinstasjonen å drikke pils og være sosiale. Nå er det ut på eventyr. Vi joller i vei til PanaMarina. Det skal være en fin tur har vi hørt, så dette blir spennende. Trykk på lenken for å se filmen. 

Innkjøringen til kanalen var litt skummel. Vi måtte kjøre slalom mellom revene. Heldigvis gikk ingen på grunn.

P1030310

Det er skikkelig frodig her. Trykk på lenken for å se filmen.

Juhuuu, inngangen til mangrovetunnelen.
Dette var spesielt. Det ER virkelig en tunnel.
Sabrina og Tom er nok like fasinert som alle oss andre.

P1030324

Vi joller gjennom mangroveskogen. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vel ute av tunnelen var det en liten strekning til med kanal.
Og så kom vi ut i PanaMarina. En litt merkelig marina der båtene enten ligger på bøyer, tett i tett, eller på land. Det er ingen brygger, annet enn der båtene blir tatt opp og jollekaia.
Vi bant jollene til jollekaia og ruslet opp til marinaen. Der hadde vi hørt rykter om at det var en god restaurant.
Og det var det. Vi hadde ikke trodd vi skulle på noen restaurant, så vi måtte låne litt penger av våre kjære seilervenner. Det var heldigvis ikke noe problem. Steinar og jeg bestilte cheeseburgere og en pils. Det kom på USD 10,- pr.pers. 1,50 for pilsen og 8,50 for maten. Vi synes ikke det var så veldig dyrt.
Veldig koselig liten restaurant.
Nydelige blomster var det også her.
Etter maten tok vi en rusletur rundt i marinaen. Det er ikke store plassen så det var fort gjort. Det er veldig pent og rent over alt her.
Det er i hvert fall nok plass til at travel liften har plass. Hvis det er slik de tar opp båtene da. Vi så ikke noen lift. Ikke noe annet som kan ta opp båtene heller. Men det er garantert at det ikke er folk som bærer opp båtene. Tror jeg.
Tilbake på jollekaia. Nå går turen hjemover igjen. Noen tok veien ut mellom revene, men vi ville gjennom tunnelen igjen. Det er altfor mye bølger ute i åpent farvann.
Det er aldeles dørgende stille i denne mangroveskogen. Ikke et vindpust. Litt trolsk faktisk.

Rommy hadde foreslått at vi måtte ha en sundowner på bensinstasjonen. For et sted å ha en sundowner. Jeg hadde absolutt ikke lyst, men Steinar jollet inn til land sent på ettermiddag. Da ble det litt alenetid på meg, og det trenger man en gang i blant. Men den alenetiden ble VELDIG lang, så da klokka nærmet seg 22 var jeg veldig nervøs. Dumt, men sånn er det. Det viste seg at han hadde vært i «Incentive» hos Sanne og Rik. De ligger på land for å få på nytt  bunnstoff. Så kapteinen var ganske så lykkelig og full som en alke da han kom hjem. Veldig sjelden å høre Steinar snøvle gitt. Det er han væl unt.

Det er litt fornøyelig å ligge her i Linton Bay. Nå har vi jo fått en bedre plass, og det betyr nærmere skogen. Fuglene synger aldeles nydelig om morgenen og apene har brølekor. Det er helt herlig å høre på. Lurer på hva slags fugler det er.

Det er ikke hver dag jeg slipper unna en sundowner på bensinstasjonen. Vi hadde avtalt med Francis og Rom på «Alia Vita» og Diane og Jeff på «Canapesia» å spise middag i den blå bua i marinaen. Da må man jo ha seg en appertiff først. Den blå bua selger ikke pils eller vin, så det kan vi ha med oss selv. Noe vi kjøpte på bensinstasjonen.
Selvfølgelig ble vi ganske mange etter hvert.
Dette begynner jo å bli flaut.
Middagen i den blå bua ble en morsom opplevelse. Det er hjemmesnekra bord og benker. Noen av benkene er veldig lave i forhold til bordet. Alle måltidene koster US$ 6,-. Samme hva du spiser. Steinar og jeg spiste kyllingsuppe først. Kjempegod. Deretter spiste vi svin med masse pommes frites og deilig salat til. Masse mat for en billig penge.
I denne luka bestiller vi maten av en overstrømmende hyggelig mann. Kona hans lager maten. Og hundene hans tigger ved bordet. Særlig en gul en som heter Luna. Hun er dessuten veldig kosete. Vanskelig å spise mat og kose med hund samtidig.
Vi avsluttet kvelden med å oppføre oss barnslig. Sist gang jeg husket var jeg nok omtrent 10 år, så det var en skummel opplevelse. Særlig når Jeff dyttet meg høyere og høyere. Jeg hylte som en jentunge. (Foto: Diane på «Canapesia»).

«2K» har også kommet hit til Linton Bay Marina. De hadde ikke så mye tid til å prate, for begge Kjell’ene skulle dusje og Kaia skulle lage middag. Men vi ser dem nok igjen i Shelter Bay.

Så var det på tide å si farvel til Linton Bay. Jeg synes det har vært fint å være her, selv om det har vært ganske rullete. Vi kom litt sent av gårde, for kapteinen slet med å finne en fiskefarm som skulle være midt i innseilingen til Shelter Bay. Det viste seg at den var nedlagt for mange år siden. Men det er godt å være grundig da.

P1030360

Ut på tur aldri sur. Blue Water seilet har kommet opp igjen og vi har flott fremdrift. Dessuten har vi ikke lenger problemer med å få ned dette seilet. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi fikk fisk igjen også. En diger en. Den kjempet tappert, selvfølgelig akkurat da vi begynte å nærme oss Panamakanalen og digre skip dukket opp.

P1030364

Kapteinen kjemper også tappert. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030366

Her kommer fisken, og den er stor. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det var ikke noen mahi-mahi. Det var en yellow finned tuna. 10 kg og 93 cm lang. Wow. Denne kan vi dele med de andre seilerne.
Kapteinen er ganske så stolt. En så stor fisk, foruten haien da, har vi aldri fått.
Jeg måtte jo også prøve å løfte på monsterfisken.
Etter masse om og men fikk vi av den hodet, og dratt ut gørra innvendig selvfølgelig. Tunafisk er som store blodsekker. Det sprutet blod over hele båten så det så ut som et slaktehus. Og jeg overdriver ALDRI. Ganske ekkelt ja. Men her har vi fått gjort rent også. Resten av sløyingen får vente til vi kommer til Shelter Bay.
Så begynte disse å komme. Det ene store skipet etter det andre. De hadde jo også åpenbart seg da vi holdt på med fisken, men nå var det skikkelig trafikk. Vi er utenfor Colon, og inngangen til Panamakanalen nærmer seg.
Bølgebryterne på hver side av inngangen. Her skal vi gjennom. Før vi kunne gjøre det måtte Steinar kalle opp Port Control og få tillatelse. Det var ingen trafikk akkurat nå, så det var bare å fortsette.
Det ligger mange skip til ankers i det stille vannet innenfor bølgebryterne. De venter på å komme gjennom kanalen.
Vi måtte også kalle opp marinaen da vi nærmet oss, og det var bare å komme. Plassen vår var klar. På vår vei inn var det massevis av skipsvrak. Som dette.
Og dette.
For ikke å snakke om disse.
Inne i marinaen var det heldigvis ingen båtvrak. Her var alt bare vakkert.

I marinaen stod folk klare til å hjelpe oss, og vi fikk plass ved siden av «Canapesia» på C brygga. Det ser ut til å være veldig fint her. Men vi måtte vente med å gjøre klar båten og se marinaen, for det ble et svare spetakkel med denne fisken vi hadde fått.

Michael og Kathy fra «Late Harvest» kom om bord, og det gjorde også Grace og Ken fra «Pisces» og Di og Jeff fra «Canapesia» kom og gikk litt. Michael fortalte at prisen for en halv kilo gulfinnet tunafisk var ca. US$ 140,-. Altså så hadde vi fått en fisk som var verdt nærmere 20.000 kroner. Hvorfor stod det ingen på brygga og ville kjøpe den?????? Jeg hadde solgt den umiddelbart og med en gang.

P1030409

Noen om bord må jo kunne filetere fisk, og det må jo bli han som insisterer på å fiske dem. Trykk på lenken for å se filmen. 

Kathy kom med et stort skjærebrett. (Robert, vi har bare de små vi fikk av deg.)
Hmmmm, her sitter det visst en som håper på en smakebit.
Steinar skar ut 4 kjempeflotte fileter av fisken. Jeg ga en til Kathy og Michael som takk for hjelpen. Resten gikk rett i frysa.
Restene gikk rett i vannet. Etter konsultasjon med resten av folket på brygga. Kanskje krokodillen som bor her i marinaen vil ha det.
Ett stykk stolt kaptein.

Da alle endelig forsvant fra båten vår, var vi så sultne at det skrek i tarmene. Men før vi kunne gå på restauranten kom også Rhonda fra «Q4» på besøk. Det var så godt å se henne igjen og hun fungerer veldig bra. Godt å ha sailing community sier hun. Godt å få lov å være her og bare kunne sørge på sin egen måte. Ikke måtte være hjemme og være mamma og bestemor og skjerpe seg hele tiden. Hun ble med oss på restauranten og spiste middag. Det er det deiligste måltidet jeg har hatt på så lenge jeg kan huske. Indrefilet med potetmos og deilige grønnsaker. Åh, himmelrike. Helt perfekt. Selvfølgelig var det massevis av seilere som skulle ha sundownere og jeg vet ikke hva. Men jeg var fullstendig ferdig og åkte i seng klokka 19:30.

Dagen etter var det på tide å sjekke ut hvordan marinaen var.
Det ser veldig bra ut. Rett bak her er jungelen, og der holder en stor flokk med brøleaper til. De lager et svare spetakkel på morgenkvisten.
Marinaen er ikke stor. Her kommer Sabrina og Tom. De har nok vært på Mini markedet rett bak her. Og til høyre er restauranten. Med svømmebasseng og det hele.
«Q4» er første båt på vår brygge. Den ser lekker ut, så den bør ikke være så vanskelig å få solgt. Vi hørte rykter om at Rhonda hadde tenkt å fullføre rallyet. Tim har blitt kremert så han kunne også få være med. Han er i en urne i båten i påvente av å reise hjem til USA.
Siden det er bursdagen min får jeg frokost på restauranten. Herlig.
Bursdagspresang fikk vi også. Kajakk til to personer. Kjøpt av «Q4». Steinar har også vært i butikken i dag og kjøpt ballong til meg. Og butikken er 45 minutter og en fergetur unna. Hva den mannen gjør for meg.
Du skal se vi får brukt den også. I hvert fall så har vi ønsket oss en slik en en stund. Men den var jo lealaus allerede på dekk, så hvordan det blir med meg om bord blir en thriller.

Jeg er ikke så begeistret for å bli feiret når jeg har bursdag, så jeg har fått avverget det store partyet. Vi skal ha det i morgen isteden. Med BBQ og spise den digre fisken vår.

Derfor kunne jeg nyte bursdagsmiddagen min i nesten fred og ro. Til og med med et glass vin til.
Men selvfølgelig gikk vi inn til de andre inne i restauranten da vi var ferdige å spise. Nesten alle var der. Og selvfølgelig sang de bursdagssangen for meg. Jeg slipper ikke helt unna. Men nesten. Litt koselig da. Må innrømme det.

Det er stor festivitas i marinaen denne kvelden. En samling med Stillehavsseilere er på kurs og fester vilt og uhemmet. Vi er ikke så helt borte vi heller.

Natten ble ikke noen hyggelig opplevelse. Jeg fikk ikke sove, så jeg satt i salongen klokka 2 om natten og spilte «Wood Block Puzzle». Plutselig hører jeg en lyd. Som ppppzzzzzt, og så begynte det å lukte brent elektronikk. Kapteinen ble vekket i en fei. Heldigvis brant det ikke i båten. Men laderen hadde tatt kvelden. Kanskje inverteren også. Nei, nei, nei. Dette er ikke bra. Men heldigvis har vi solcellepanelene. De lader opp batteriene før klokka er 13 hver eneste dag. Kapteinen har forsøkt å finne reservelader, men ikke funnet noe som passer. Så dette blir jo spennende. Lader og inverter må vi ha.

Jeff i «Canapesia» bytter lyspære i masta for oss. Det er gjengjeld for at Steinar heiste han opp i deres mast. Godt å kunne være til hjelp for hverandre. Hverken Steinar eller jeg synes det er spesielt festlig å klatre i masta.

Denne dagen var vi flinke og jobbet masse begge to. Det var klesvask, båtvask og vedlikehold nesten hele dagen. Steinar tok en velfortjent hvil i svømmebassenget på ettermiddagen.

Klokka 18 var det klart for BBQ i «Sailors Palapa». Det er en åpen bygning i marinaen som har benker,stoler, bord og en stor grill. Den kan alle bruke.
Jentene har en liten skravlestund. Fiona, Samantha, Sabrina og Lori.
Gutta har fyrt opp grillen.
Vi gjør det som vanlig. Jentene har laget alt tilbehøret og tatt med alt kjøtt, fisk og kylling som skal grilles. Så kan gutta ta æren og putte maten på grillen.
Steinar gjør klar fisken – Foto: Honey Ryder
Det ble helt usannsynlig mye fisk som skulle fortæres. «Canapesia» hadde også fått en fisk på veien til Shelter Bay. Og alt ble borte. Foto: Honey Ryder.
Vi gafler i oss deilig grille mat og massevis av tilbehør. Nå har vi jo fått proviantert opp, så det ene lekre tilbehøret etter det andre dukket opp.
Massevis av folk hadde samlet seg denne kvelden. Kjempehyggelig. Vi var 3 norske båter rundt bordet. Foruten «Numa» har også «2K» kommet og en båt som heter «Queen». De er 10 mennesker om bord. Derav 6 barn. Gjett om jeg er glad for at jeg ikke er om bord i den båten. De skal gjennom kanalen i morgen og over Stillehavet.

Det er faktisk ganske morsomt å observere våre medseilere (og oss selv) når klokka begynner å bli 21. Man prøver så godt man kan å ikke vise at senga er det eneste man tenker på, men gjespingen tar overhånd etter hvert. Vi har funnet ut at klokka 21 er midnatt for seilere.

Kaia og Kjell på «2K» er nå klare for å reise fra Shelter Bay. De skal tilbake til San Blas før de reiser gjennom kanalen, og ser nok sikkert frem til en rolig tid for seg selv. Nå som deres to måneder lange besøk har reist hjem. Det var hyggelig å ta en farvel drink med dem. Håper vi ses igjen en gang.
Så var det tid for opplevelser. Vi skal til Panama City og oppleve karneval og bo på hotell. En STOR strek i regningen er at togturen er innstilt. Det er et tog som ser helt fantastisk ut som går langs kanalen som vi skulle ta. Men siden det er karneval er alt stengt, også toget. Vi var ekstremt skuffet hele gjengen.
Bussen hadde akkurat plasser nok til oss alle sammen, og det var deilig air condition. Vi var 18 personer.
Bussen gikk sånn omtrent presis og første stopp var Castillo San Lorenzo. Fortet ble først bygd på 1600-tallet i treverk. Det råtnet selvfølgelig med en gang. Men litt senere ble det bygd av stein. Det ble bygd for å passe på innseiling til Rio Chagres. Massevis av pirater og fribyttere seilte i disse farvannene.
Rio Chagres. På den tiden var det mye trafikk av handelsskip og slaveskip. Nå er elva demmet opp to ganger og danner innsjøene i kanalen mellom Atlanteren og Stillehavet.
Massevis av gammel stein. Denne dagen var også en av få dager med knallsol hele dagen, så dette ble varmt.
En av tunnelene under fortet. Dette ble brukt som våpenlager og matlager. Av en eller annen grunn tenker jeg «Ikke gå inn i lyset» når jeg ser dette bildet 🙂
Det er ganske så nedslitt ja. Captain Henry Morgan hadde dette som sin base da han voldtok og brant Panama. Han etterlot seg bare ruiner. Før han reiste brant han også ned dette fortet.
Det var massevis av slike informasjonstavler. Men, det var veldig, veldig varmt. Skriften var veldig veldig liten, og jeg hadde ikke på meg briller 😊
Dette er inngangspartiet. Fortet har blitt ødelagt av pirater og engelskmenn gjennom tidene. Og bygget opp av spanjolene. Men på slutten av 1700 tallet var det mer eller mindre slutt på angrepene, og fortet var ikke lenger viktig. Men her kan vi ihvertfall stå i skyggen.
Alle de gamle kanonene er fortsatt her.
Etter at vi selvfølgelig måtte gå gjennom en mengde telt med suvenirer, hadde vært på toalettet og fått oss litt å drikke gikk turen videre.
Vi måtte ta ferge over kanalen. Det er samme fergen som Steinar tok for noen dager siden. Da han var på butikken og kjøpte bursdagsballong til meg.
Fergen var veldig effektiv synes jeg. Men det var visst fordi det var midt på dagen og masse trafikk. Når det ikke er mye trafikk fyller de opp fergen så mye de kan, samme hvor lang tid det tar. De holder på å bygge en fantastisk bro over kanalen og den åpner i juni eller juli i år. Da blir det nok slutt på denne fergetrafikken.
Etter Fort Lorenzo ble vi busset til New Canal Exhibition Centre. Der skulle vi være i to timer. Vi fikk først se en film om byggingen av den nye kanalen. Det var jo interessant, men den varte bare i 12 minutter, og hadde nesten ingenting om byggingen av den gamle kanalen. Men vi oppfattet det slik at det skulle være et opplevelsessenter her. Det var det ikke. Det er ved den gamle kanalen.
Det var flott å se slusene da. Det er massive byggverk. Sluseportene går inn i fundamentet, og etter hva jeg forstår tar det en halv time å fylle/tømme en sluse. Og 5 minutter å åpne og lukke sluseporten.
Et skip på vei gjennom kanalen. Fra Stillehavet til Atlanterhavet. Hvis vi velger å gå over Stillehavet må «Numa» også gjennom her. Skummelt. Dammene ved siden av regulerer vannet i slusene.
Vi kunne gå en natursti hvis vi ville. Det tok 10 minutter. Det var massevis av skilt om hva vi kunne se, og med oppfordring til ikke å mate dyrene. Siden det er den tørre sesongen var det ikke en blomst å se. Men jeg så et dyr da. En sommerfugl. Jeg hadde ikke noe problemer med å la være å mate den.
Vi delte en pizza og tok en pils på et gatekjøkkenlignende sted. Da vi alle igjen var samlet i bussen var vi nok litt skuffet hele gjengen. Det kunne like godt ha vært et busstopp der vi kunne ha gått ut og sett på utsikten. Men selvfølgelig skulle det tjenes penger på turistene. Jeg skjønner jo det. Men i overkant av USD 50,- pr.pers. var litt i overkant av hva vi synes er greit. Det var inkludert pizzaen da.
Spennende. Vi nærmer oss Panama City.
Veldig høye bygninger.
Le Meridien er vårt hotell i Panama City.
Og førsteinntrykket var overveldende positivt. Vi synes rett og slett det var lekkert, og kanskje ikke det vi hadde forventet til en forholdsvis rimelig penge. Det tok lang tid å sjekke inn, men humøret var på topp. Betjeningen var veldig blide og imøtekommende og svarte på alle spørsmål. Fra alle. Derfor tok det så lang tid.
Wow, for en seng. Vi kan gå ut av sengen på hver vår side. Jeg må ikke ake meg ned til enden av senga. Dette blir flott.
For en utsikt. Alle fikk rom med havsutsikt. Dette er jo litt sånn New York’ish.
Det eneste som var litt merkelig var badet. Det var transparent. Altså jeg kan ligge i senga og se at Steinar dusjer eller sitter på do. Hvis jeg vil da. Merkelig opplegg. Badet er vel DET stedet der man helst vil være alene og privat. Men vi overlever nok.
Etter å ha børstet av oss litt reisestøv og hvilt oss litt, møtte vi de andre i baren. Selvfølgelig er det en lekker bar på hotellet. Gerhard og Jeff begynner å bli i godt humør.
Etter en liten drink eller to gikk vi i samlet tropp til byen og karnevalet. I resepsjonen på hotellet hadde de pekt ut retningen og sa det var 800 meter å gå. De har et merkelig forhold til avstand her i Latin Amerika har jeg forstått etter hvert. Det var 2 km å gå. Men det gikk greit.

Da vi kom frem var det LANGE køer for å komme inn. Men heldigvis var det gatemat å få kjøpt. Vi var jo sultne. Men det skulle vise seg at pils solgte de ikke utenfor sperringene. Det klarte Steinar å få tak i. Rett under nesa på soldater og politi var det en som solgte ulovlig. Heldigvis kom det en dame som skjønte at vi var turister med plastikk kopper til oss. Da kunne vi bli kvitt ølboksene og slippe å bli tauet inn av politiet. Sjakktrekk.

Steinar hadde lest på nettet at man måtte ha med seg ID for å komme inn på arrangementet. Det var det selvfølgelig ingen av oss som hadde. Vi hadde jo også hørt at man blir frastjålet alt man eier og har, så vi hadde kontanter i lomma og kameraet i hånden. Det var det. Men det var soldater og politi OVER ALT. Altså det minnet mest av alt om en antiterror aksjon. Vi kom selvfølgelig ikke inn i første omgang. For vi hadde ikke ID. Men da vi fikk forklart at hotellet hadde all informasjon om oss, fikk vi komme inn allikevel.

Rett etter at vi hadde kommet inn ble vi også KROPPSVISITERT. Er det mulig. Da skjønte jeg også hvorfor det var to køer. En for kvinner og en for menn. Vi er jo ikke vant til slike sikkerhetsopplegg i Norge. Jeg håper at det aldri blir behov for det heller.
Slike klynger med politifolk var det over alt. Hvis noen hadde stjålet noe fra oss, så hadde de jo blitt arrestert før de hadde fått tenkt ferdig.

P1030539

Fyrverkeri ble det sendt opp opptil flere ganger. Trykk på lenken for å se filmen. 

Endelig kom paraden. Vi skjønte ikke helt det til å begynne med, for det stod så mange mennesker rundt for å se. Men vi fikk brøytet oss frem i første rekke.

P1030547

Det var masse flott musikk, og masse flott dans. Dessverre er ikke kameraet mitt det beste på kveldstid. Men et lite inntrykk blir det jo. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det var mange fantasifulle flåter med diverse temaer.
På alle flåtene var det selvfølgelig vakre jenter som vinket majestetisk til folkemengden.
Veldig synd at det skulle være mørkt. Men fargene kommer fint frem da. Fargesprakende var det.
Den asiatiske flåten. Der var det flest vakre jenter.
Det var en afrikansk flåte også.
Enda mer afrikansk. Nå med egyptisk tema.
Etter at paraden (som ikke var så lang) var ferdig, menget deltagerne seg med publikum. Hvis du ville bli tatt bilde med dem, så kostet det penger.
Slike smådjevlene hoppet rundt over alt, og det kostet selvfølgelig penger å bli tatt bilde med dem også. 5 US$.
Denne smådjevelen viste også frem fjeset sitt. Og for et fjes. Og for noen øyne. Jeg ble helt fasinert. Klart jeg måtte ta bilde sammen med han.
En av de usannsynlig lekre småjentene som hadde gått i paraden gnukket seg oppetter benet til kapteinen. Ha-ha. Han så lettere ukomfortabel ut. Men betale måtte han.

P1030592

Diane er ikke skuggeredd. Hun kan danse hoftedans. Kanskje ikke så bra som denne lokale jenta. Men veldig bra. Trykk på lenken for å se filmen. 

P1030593

Altså det var en slik som gnukket seg oppetter benet til kapteinen. Godt jeg fikk han med tilbake på hotellet. Maken til hoftebevegelser. De er ikke skrudd sammen på samme måte som oss jenter fra nord. Trykk på lenken for å se filmen. 

Det var et svare spetakkel å være på dette arrangementet. Helt magisk rett og slett. Det var massevis av boder langs veien som solgte mat og drikke. En pils eller brus koster USD 1 og f. eks. et grillspyd med kjøtt og grønnsaker kostet USD 2. Det var fyrverkeri, mennesker, dans, mat, drikke, lukter, lyder, musikk, barn, voksne, politi, soldater og sansene ble etter hvert helt lammet.
Jeg måtte simpelthen ta bilde av dette praktfulle håret. Hun må jo ha brukt timevis på det.

Vi fikk selvfølgelig mer enn nok i løpet av noen timer, så Rommy, Gerhard, Grace, Ken, Steinar og jeg gikk tilbake på hotellet.

Der satte vi oss i baren og tok en night cap. Det var så godt å bare kunne sitte å prate uten å måtte skrike til hverandre. Jeg kommer til å være hes i morgen.
Slike lamper ønsker jeg meg over spisebordet i leiligheten i Horten. Sender like godt bildet til sønnen, så fikser han sikkert det før jeg kommer hjem.

På nesten alle hotell jeg har overnattet på de siste årene har det vært vannkoker og te/kaffe på rommet. Men ikke her. Så da måtte jeg ringe roomservice for å få morgenkaffen min klokka 6 om morgenen. Snakk og luksus.

Det fine med alle disse seilervennene våre, er at ingen blir sure hvis det ikke skal være felles arrangementer. Det er helt greit å ønske å gjøre ting på egenhånd. Og slik var det dagen etter. Alle spiste frokost og forsvant hver til sitt.

Vi har lastet ned Über appen, for det er Über som gjelder i denne byen. Du snakker om effektiv tjeneste. Vi ringte opp, så på kartet at det var mange Über biler rundt hotellet, så fikk vi opp navn og bilde av sjåføren som skulle hente oss, samt bilde og registreringsnummer på bilen han kjørte. Og hvor mye det kom til å koste. Vi er imponert. 10 minutter etter at vi ringte stod bilen utenfor hotellet.

I dag gikk turen til gamlebyen. Det er MANGE gater som er stengt rundt hele byen på grunn av karnevalet, så den stakkars sjåføren hadde et svare strev med å finne gater han kunne kjøre. Men til slutt ble vi satt av midt i gamlebyen. Og det kostet bare USD 3,-. Billig.
Fra gamlebyen er det flott utsikt over til den nye bydelen med skyskrapere.
Som sagt tidligere, alle byer i søramerika har en plass eller park for å hedre Bolivar. Så også her i Panama City.
Vi ruslet rundt i over 3 timer og så på de mange flotte bygningene
Blomsterprakten var monumental enkelte plasser. Så vakkert.
De holder på å pusse opp i gamlebyen, og dette er ett av oppussingsobjektene. Men hvis man har lyst til å kjøpe det, så er det helt usannsynlig dyrt. Hadde vært morsomt å satt i gang med dette prosjektet da. Man kan se konturene av noe fantastisk. (Eller hva tror du John?)
Når man er i en «gamleby», så er det selvfølgelig diverse kirker. Vi besøkte en og ble passelig imponert. Det er noe med katolske kirker som er litt overveldende. Pomp og prakt hele veien.
Kirken er veldig vakker synes jeg.
På utsiden stod denne bilen parkert. Får ikke håpe det er presten sin 🙂
Av en eller annen merkelig grunn, karnevalet kanskje, så er det nesten ikke folk ute i gatene i gamebyen og nesten alt er stengt.
Folketomme gater med massevis av oppussingsobjekter.
Selvfølgelig traff vi på flere av våre seilervenner på vår tur gjennom byen. Vi tok til og med en pils med Di og Jeff fra «Canapesia». Men så ruslet vi hver til vårt igjen.
Flere hus var pyntet til karnevalet. Dette er vel slikt vi kan finne på å pynte juletreet med hjemme med, bare i litt mindre format.
Det er mange parker i byen. Både små og store. Grønne, deilige lunger i en travel storby.
Langs strandpromenaden er det en flaggstang med flagg for hvert eneste land i hele verden. Det er vel en fin gest. Velkommen hit liksom.
Vi hadde tenkt å besøke karnevalet igjen. På dagtid slik at vi kunne få mer oversikt. Men jeg hadde selvfølgelig fortsatt ikke med meg ID, og Steinar hadde med seg en ryggsekk som det ikke er lov å ta med seg inn. Dessuten var køen inn helt usannsynlig lang igjen. Jentekøen var flerdobbelt så lang som guttekøen.
Vi fant oss et lite serveringssted på utsiden isteden. Der hadde de internett og iskald pils, så det var ikke vanskelig for oss å velge. Stå i kø i solsteika og krangle med vaktene, eller kald pils. He-he, vi vil heller nyte livet ja.
En Über taxi tok oss velberget tilbake til hotellet, og etter en velfortjent siesta var det sundowner ved svømmebassenget. Vi kan jo ikke gå glipp av en sundowner. Og for en utsikt vi har.
Allerede i morgen skal vi tilbake til Shelter Bay, men jeg tror nok at dette er en by jeg gjerne vil komme tilbake til. Når det IKKE er karneval. Nå har vi nok ikke fått et riktig inntrykk av byen.
Sundowner på hotell i Panama City, eller sundowner på en strand eller i en marina. Det spiller ingen rolle. Det er like hyggelig samme hvor.
På andre siden av gaten for hotellet var det et apotek. På det apoteket solgte de pils, vin, sprit og snacks. Tror de hadde noen piller bak disken også. Så der hadde vi selvfølgelig vært og kjøpt billig pils istedenfor å kjøpe dyrt på hotellet. Vi er jo fattige seilere tross alt.
På kvelden var det slutt på å gjøre ting hver for seg. Vi gikk på kinarestaurant. «Chin-Chin» lå bare 5 minutters gåtur fra hotellet. Det viste seg at det var en asiatisk restaurant. De hadde alt av asiatisk mat. Dessverre ikke kylling eller svin i sursøt saus. Men maten var god, og vi delte på alle rettene.

Tilbake på hotellet etter matauket på «Chin-Chin» havnet de fleste av oss i baren på hotellet igjen. Men det viste seg at vi hadde drukket dem tomme for gin. Noen skal jo absolutt ha gin og tonic. Kvelden ble ikke veldig gammel før alle hadde trukket seg tilbake.

På formiddagen den siste dagen skulle gutta på chandler. De tenkte de kunne få tak i noe spennende. Grace og jeg tok en rusletur langs strandpromenaden. Den var også lagt opp som en park, og det var mange folk som jogget i varmen. De må være plaget.

Bussen kom og hentet oss klokka 12. Eller bussene. En buss til oss, og en buss til bagasjen og alle varene vi skulle kjøpe. Det var nemlig proviantering på veien hjem. Først en kjempebutikk som solgte alt i digre kvanta. Ikke en tørkerull, men 12. Kjekt å ha. Vi kjøpte en hel bråte med varer. Sjåføren vår forstod ikke så godt engelsk, så vi var på fergen tilbake over kanalen før vi fikk han til å forstå at vi skulle ha vært på et supermarked til. I Colon. Som vi hadde kjørt forbi. Dermed ble det tur tilbake over kanalen og til det andre supermarkedet som solgte deilige oster og kjøtt. Vi fikk tak i en diger indrefilet som jeg håper smaker godt. Jeg skal si det var godt å komme tilbake til «Numa» etter en heller slitsom busstur.

Vi har møte i Sailors Lounge i marinaen for å finne ut av hvilke papirer vi trenger for å sjekke ut, og når vi skal sjekke ut. Vi vil gjerne seile flere i følge, for nå skal vi opp i hva vi hører er litt farligere farvann. Til de Colombianske øyene utenfor Nicaragua.
Juanjo som driver marinaen kom og holdt et foredrag om hva vi skal gjøre, og selvfølgelig drive litt reklame for Shelter Bay Marina. Det har vært en kjempeflott marina å være i og servicen har vært virkelig toppers. De har ordnet med hele turen vår til Panama City, så vi har ikke behøvd å tenke på noen ting. Godt å slippe å bruke hodet hele tiden må jeg si.
Juanjo ordnet også et velkomstparty for oss. Eller det skulle ha vært et velkomstparty. Nå ble det mer et farvelparty. Det var hvitvin, rødvin og pils i lange baner, så han sparte ikke på noe.
Jeff ser ut til å ville ta kvelden tidlig. Godt å se at det ikke bare er meg.
Men Samantha og Lori holder det gående.
Det gjør også disse flotte damene. Sharon og Diane.

Flere av seilervennene våre har vært crew på båter som har gått gjennom Panamakanalen mens de har vært her. Det har visst vært en morsom opplevelse, samt erfaring å ta med seg hvis man selv skal gjennom senere. Vi har dessverre ikke hatt anledning til det.

Steinar har trålet internett på leting etter en lader til oss. Det er faktisk ingen som har hatt en på lager, og da tar det 2-3 uker å få den hit til Shelter Bay. Men til slutt bestilte han fra Sterling Power to stk. 12v-60a ProCharge Ultra. For levering i San Andres. Vårt neste stoppested. Der er det jo en Suzie Too Rally agent som kan ordne ting for oss.

Vi vurderer nå seriøst å bli med rallyet videre til Rio Dulche i Guatemala for orkansesongen. Der er det så veldig mye billigere både med opphold og arbeid vi trenger å få gjort, enn det er i Shelter Bay.

Numa koser seg ved brygga, selv om vi ikke gjør det. Eller, det var litt feil. Men når vi ligger tjoret fast til en brygge, så svinger vi ikke med vinden. Nå kommer vind og regn rett inn i cockpit, så vi skulle nok ha lagt oss med baugen inn. Men det føles helt feil.

I denne tiden i Shelter Bay har vi fått gjort mye på båten. Vel, selvfølgelig har Duracell Kanin Kaptein Steinar gjort mest. Det er mye tungt arbeid i en båt. Men jeg vil si at, foruten alt som ikke fungerer helt som det skal, så er «Numa» nå i tipp topp shape. Ren og pen.

Kapteinen har også hatt plenty med sosial omgang. Det er bestandig noen av seilervennene våre som er oppe til happy hour. Eller han kan spille Mexican Train Domino. Godt for han å ha litt tid for seg selv også. Og det er et deilig svømmebasseng der han kan kjøle seg av etter en hard arbeidsøkt.
Det er faktisk et fint basseng her i Shelter Bay. På ettermiddagen er ungene for det meste ferdige med hopping og skriking. Det passer oss gamlinger perfekt.

Steinar har også blitt en slik person som veldig mange tar kontakt med hvis de har noen problemer med båtene sine. Det være seg teknisk eller mekanisk eller hva som helst. Det er til stadighet folk som kommer innom for gode råd og hjelp. Han er litt som en sånn allmennlege for båter, og jeg tror han stortrives med det.

Det å være med på Suzie Too Rally har vist seg å ha sine fordeler en gang i blant. Blant annet kom customs og immigration hit til marinaen, og utsjekking var gjort på 5 minutter. Enkelt.

Etter noen måneder på tur har jeg endelig lært. I morgen reiser vi videre til San Andres som også er Colombia (selv om det er hundrevis av mil fra fastlands Colombia). Det er nattseilas igjen og meldt mye bølger. Ergo så har jeg kjøpt mange baguetter, og smørt 18 stk. med ost og skinke. Vi skal ikke sulte på turen. Hverken på dagvakter eller nattevakter, og jeg trenger ikke å stå inne å lage mate. Flinke jenta. Det har bare tatt meg 5 måneder å lære.

Den siste kvelden, og den siste sundowneren i Panama. Alle mann alle møttes for å avtale avreise, og flesteparten av oss går i morgen tidlig.
Steinar fikk også det siste måltidet med wraps, som han liker veldig godt.

Denne kvelden ble det ikke veldig sent. Alle skal jo tidlig opp.

Klokka 07:30 hadde vi tatt alle fortøyningene, og kunne vinke farvel til Shelter Bay Marina. Marinaen ligger langt ute i huttiheita, men vi trivdes veldig godt der. Litt synd at vi ikke fikk se krokodillen da. Men den er der. Flere andre har sett den.
Så var det å tråkle seg samme vei ut som vi kom inn. Kalle opp Port Control og kjøre litt sikksakk mellom digre båter. Denne gangen måtte vi vente litt.
Til slutt kunne vi gå gjennom bølgebryterne og ut i det fri.

Tusen takk for nå Panama. Det har vært en fornøyelse. Virkelig. Vi vil veldig gjerne komme tilbake. Da skal vi til Bocas del Toro som vi går glipp av denne gangen.

FORTSETTELSE FØLGER.

2 kommentarer til «24.02. – 13.03.2019 PANAMA, ISLA LINTON OG SHELTER BAY MARINA»

  1. Som alltid en stor glede å lese. Skjønner mer og mer av det eventyret dere er ute på for hvert bloggkapittel som kommer. Så mange palmer, ansikter, katamaraner, havner, spisesteder, sundownere, strender, marinaer, rusleturer og jolleturer, utforskingsturer og badeturer- og midt oppi alt hele det store seilerfamilien som tråkler seg inn og ut av alt sammen! Nei, jomen er dette virkelig det store livseventyret deres; det må da være det? Og sånn som dere kommer til å savne dette siste sailor community når dere er i lille Horten for noen måneder…. eller? Gleder meg til neste fase og de neste kapitlene. Blir det et nytt Suzie 2?

    1. Takk for gode ord Anne Brith. Ja, det er merkelig å sitte her i Horten. Kommer liksom ikke i gang med noe som helst. Men det går vel over. Det blir ikke noe mer Suzie Too Rally. Suzanne og David hadde sitt siste rally nå. Men det hadde ikke vært aktuelt å være med på ett til. Litt kjedelig å se de samme stedene en gang til. Men kanskje et annet rally. Vi har i grunnen ikke bestemt hva vi skal gjøre den neste sesongen. Vi vurderer å søke visum til USA så vi kan ta med Numa. Har lyst til å seile i sørstatene og Florida. Tror vi. Det er ikke bestemt enda. Gleder meg til å se deg igjen i sommer.

Legg igjen en kommentar til Janne Hem Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.