24.02. – 13.03.2019 PANAMA, ISLA LINTON OG SHELTER BAY MARINA
Vi la i vei med freidig mot. Ifølge kapteinen skal det være 3 meter bølger fra siden men ikke så mye vind. Heldigvis er det bare 58 nautiske mil til Isla Linton.
Da vi la ut fra East Holandes Cays kom det enda en norsk båt, så nå er det vel bare nordmenn der. Jeg tenkte jeg skulle lage egg og bacon til lunsj, men det gikk over da vi var klar av revene og bølgene kom for full musikk. «Numa» liker virkelig ikke 3 meter bølger fra siden. Ikke jeg heller. Det ble brødskiver med ost til lunsj.
Her vi ligger kan vi høre fuglene fra jungelen, og brøleapene. Det er skikkelige jungellyder. I hvert fall slik jeg tror jungellyder høres ut. Eksotisk. Og det er helt klart at vi har forlatt vakre, stille, mørke Guna Yala. Her er det heavy musikk fra land og masse lys.
Vi gikk selvfølgelig glipp av restauranten som stenger klokka 15 og åpner igjen klokka 18. Men vi fikk kjøpt cruising permit da. Av en veldig hyggelig offiser som satt og spilte på mobilen sin da vi kom. Han pratet også godt engelsk, etter å ha hørt på Steinars spansk en stund. Cruising Permit kostet den nette sum av US$ 185,- og varer i ett år. Da har vi spart mellom 25,- og 50,- dollar ved ikke å kjøpe den i Shelter Bay. Der er det en agent som fikser slike ting, og han skal jo også ha penger.
Bursdagssangen må selvfølgelig synges. Så veldig vakkert er det vel ikke, men det gjøres med innlevelse. Trykk på lenken for å se filmen.
Seilere har en tendens til å komme sent til alt mulig. Men ved 18 tiden var vi alle mann alle. 14 mennesker i cockpit hos «Schloss Ort», så de har god plass. Alle hadde med seg litt å bite i som vanlig, og det de eventuelt skulle drikke. Men jeg tror at champagnen til Jutta ga meg skikkelig halsbrann, og det var veldig ubehagelig. Holdt ut helt til klokka 20 da.
Vi kan ikke bare sitte på bensinstasjonen å drikke pils og være sosiale. Nå er det ut på eventyr. Vi joller i vei til PanaMarina. Det skal være en fin tur har vi hørt, så dette blir spennende. Trykk på lenken for å se filmen.
Vi joller gjennom mangroveskogen.Trykk på lenken for å se filmen.
Rommy hadde foreslått at vi måtte ha en sundowner på bensinstasjonen. For et sted å ha en sundowner. Jeg hadde absolutt ikke lyst, men Steinar jollet inn til land sent på ettermiddag. Da ble det litt alenetid på meg, og det trenger man en gang i blant. Men den alenetiden ble VELDIG lang, så da klokka nærmet seg 22 var jeg veldig nervøs. Dumt, men sånn er det. Det viste seg at han hadde vært i «Incentive» hos Sanne og Rik. De ligger på land for å få på nytt bunnstoff. Så kapteinen var ganske så lykkelig og full som en alke da han kom hjem. Veldig sjelden å høre Steinar snøvle gitt. Det er han væl unt.
Det er litt fornøyelig å ligge her i Linton Bay. Nå har vi jo fått en bedre plass, og det betyr nærmere skogen. Fuglene synger aldeles nydelig om morgenen og apene har brølekor. Det er helt herlig å høre på. Lurer på hva slags fugler det er.
«2K» har også kommet hit til Linton Bay Marina. De hadde ikke så mye tid til å prate, for begge Kjell’ene skulle dusje og Kaia skulle lage middag. Men vi ser dem nok igjen i Shelter Bay.
Ut på tur aldri sur. Blue Water seilet har kommet opp igjen og vi har flott fremdrift. Dessuten har vi ikke lenger problemer med å få ned dette seilet.Trykk på lenken for å se filmen.
Her kommer fisken, og den er stor.Trykk på lenken for å se filmen.
I marinaen stod folk klare til å hjelpe oss, og vi fikk plass ved siden av «Canapesia» på C brygga. Det ser ut til å være veldig fint her. Men vi måtte vente med å gjøre klar båten og se marinaen, for det ble et svare spetakkel med denne fisken vi hadde fått.
Noen om bord må jo kunne filetere fisk, og det må jo bli han som insisterer på å fiske dem. Trykk på lenken for å se filmen.
Da alle endelig forsvant fra båten vår, var vi så sultne at det skrek i tarmene. Men før vi kunne gå på restauranten kom også Rhonda fra «Q4» på besøk. Det var så godt å se henne igjen og hun fungerer veldig bra. Godt å ha sailing community sier hun. Godt å få lov å være her og bare kunne sørge på sin egen måte. Ikke måtte være hjemme og være mamma og bestemor og skjerpe seg hele tiden. Hun ble med oss på restauranten og spiste middag. Det er det deiligste måltidet jeg har hatt på så lenge jeg kan huske. Indrefilet med potetmos og deilige grønnsaker. Åh, himmelrike. Helt perfekt. Selvfølgelig var det massevis av seilere som skulle ha sundownere og jeg vet ikke hva. Men jeg var fullstendig ferdig og åkte i seng klokka 19:30.
Jeg er ikke så begeistret for å bli feiret når jeg har bursdag, så jeg har fått avverget det store partyet. Vi skal ha det i morgen isteden. Med BBQ og spise den digre fisken vår.
Det er stor festivitas i marinaen denne kvelden. En samling med Stillehavsseilere er på kurs og fester vilt og uhemmet. Vi er ikke så helt borte vi heller.
Natten ble ikke noen hyggelig opplevelse. Jeg fikk ikke sove, så jeg satt i salongen klokka 2 om natten og spilte «Wood Block Puzzle». Plutselig hører jeg en lyd. Som ppppzzzzzt, og så begynte det å lukte brent elektronikk. Kapteinen ble vekket i en fei. Heldigvis brant det ikke i båten. Men laderen hadde tatt kvelden. Kanskje inverteren også. Nei, nei, nei. Dette er ikke bra. Men heldigvis har vi solcellepanelene. De lader opp batteriene før klokka er 13 hver eneste dag. Kapteinen har forsøkt å finne reservelader, men ikke funnet noe som passer. Så dette blir jo spennende. Lader og inverter må vi ha.
Denne dagen var vi flinke og jobbet masse begge to. Det var klesvask, båtvask og vedlikehold nesten hele dagen. Steinar tok en velfortjent hvil i svømmebassenget på ettermiddagen.
Det er faktisk ganske morsomt å observere våre medseilere (og oss selv) når klokka begynner å bli 21. Man prøver så godt man kan å ikke vise at senga er det eneste man tenker på, men gjespingen tar overhånd etter hvert. Vi har funnet ut at klokka 21 er midnatt for seilere.
Da vi kom frem var det LANGE køer for å komme inn. Men heldigvis var det gatemat å få kjøpt. Vi var jo sultne. Men det skulle vise seg at pils solgte de ikke utenfor sperringene. Det klarte Steinar å få tak i. Rett under nesa på soldater og politi var det en som solgte ulovlig. Heldigvis kom det en dame som skjønte at vi var turister med plastikk kopper til oss. Da kunne vi bli kvitt ølboksene og slippe å bli tauet inn av politiet. Sjakktrekk.
Steinar hadde lest på nettet at man måtte ha med seg ID for å komme inn på arrangementet. Det var det selvfølgelig ingen av oss som hadde. Vi hadde jo også hørt at man blir frastjålet alt man eier og har, så vi hadde kontanter i lomma og kameraet i hånden. Det var det. Men det var soldater og politi OVER ALT. Altså det minnet mest av alt om en antiterror aksjon. Vi kom selvfølgelig ikke inn i første omgang. For vi hadde ikke ID. Men da vi fikk forklart at hotellet hadde all informasjon om oss, fikk vi komme inn allikevel.
Det var masse flott musikk, og masse flott dans. Dessverre er ikke kameraet mitt det beste på kveldstid. Men et lite inntrykk blir det jo.Trykk på lenken for å se filmen.
Altså det var en slik som gnukket seg oppetter benet til kapteinen. Godt jeg fikk han med tilbake på hotellet. Maken til hoftebevegelser. De er ikke skrudd sammen på samme måte som oss jenter fra nord.Trykk på lenken for å se filmen.
Vi fikk selvfølgelig mer enn nok i løpet av noen timer, så Rommy, Gerhard, Grace, Ken, Steinar og jeg gikk tilbake på hotellet.
På nesten alle hotell jeg har overnattet på de siste årene har det vært vannkoker og te/kaffe på rommet. Men ikke her. Så da måtte jeg ringe roomservice for å få morgenkaffen min klokka 6 om morgenen. Snakk og luksus.
Det fine med alle disse seilervennene våre, er at ingen blir sure hvis det ikke skal være felles arrangementer. Det er helt greit å ønske å gjøre ting på egenhånd. Og slik var det dagen etter. Alle spiste frokost og forsvant hver til sitt.
Vi har lastet ned Über appen, for det er Über som gjelder i denne byen. Du snakker om effektiv tjeneste. Vi ringte opp, så på kartet at det var mange Über biler rundt hotellet, så fikk vi opp navn og bilde av sjåføren som skulle hente oss, samt bilde og registreringsnummer på bilen han kjørte. Og hvor mye det kom til å koste. Vi er imponert. 10 minutter etter at vi ringte stod bilen utenfor hotellet.
Tilbake på hotellet etter matauket på «Chin-Chin» havnet de fleste av oss i baren på hotellet igjen. Men det viste seg at vi hadde drukket dem tomme for gin. Noen skal jo absolutt ha gin og tonic. Kvelden ble ikke veldig gammel før alle hadde trukket seg tilbake.
Bussen kom og hentet oss klokka 12. Eller bussene. En buss til oss, og en buss til bagasjen og alle varene vi skulle kjøpe. Det var nemlig proviantering på veien hjem. Først en kjempebutikk som solgte alt i digre kvanta. Ikke en tørkerull, men 12. Kjekt å ha. Vi kjøpte en hel bråte med varer. Sjåføren vår forstod ikke så godt engelsk, så vi var på fergen tilbake over kanalen før vi fikk han til å forstå at vi skulle ha vært på et supermarked til. I Colon. Som vi hadde kjørt forbi. Dermed ble det tur tilbake over kanalen og til det andre supermarkedet som solgte deilige oster og kjøtt. Vi fikk tak i en diger indrefilet som jeg håper smaker godt. Jeg skal si det var godt å komme tilbake til «Numa» etter en heller slitsom busstur.
Flere av seilervennene våre har vært crew på båter som har gått gjennom Panamakanalen mens de har vært her. Det har visst vært en morsom opplevelse, samt erfaring å ta med seg hvis man selv skal gjennom senere. Vi har dessverre ikke hatt anledning til det.
Steinar har trålet internett på leting etter en lader til oss. Det er faktisk ingen som har hatt en på lager, og da tar det 2-3 uker å få den hit til Shelter Bay. Men til slutt bestilte han fra Sterling Power to stk. 12v-60a ProCharge Ultra. For levering i San Andres. Vårt neste stoppested. Der er det jo en Suzie Too Rally agent som kan ordne ting for oss.
Vi vurderer nå seriøst å bli med rallyet videre til Rio Dulche i Guatemala for orkansesongen. Der er det så veldig mye billigere både med opphold og arbeid vi trenger å få gjort, enn det er i Shelter Bay.
I denne tiden i Shelter Bay har vi fått gjort mye på båten. Vel, selvfølgelig har Duracell Kanin Kaptein Steinar gjort mest. Det er mye tungt arbeid i en båt. Men jeg vil si at, foruten alt som ikke fungerer helt som det skal, så er «Numa» nå i tipp topp shape. Ren og pen.
Steinar har også blitt en slik person som veldig mange tar kontakt med hvis de har noen problemer med båtene sine. Det være seg teknisk eller mekanisk eller hva som helst. Det er til stadighet folk som kommer innom for gode råd og hjelp. Han er litt som en sånn allmennlege for båter, og jeg tror han stortrives med det.
Det å være med på Suzie Too Rally har vist seg å ha sine fordeler en gang i blant. Blant annet kom customs og immigration hit til marinaen, og utsjekking var gjort på 5 minutter. Enkelt.
Etter noen måneder på tur har jeg endelig lært. I morgen reiser vi videre til San Andres som også er Colombia (selv om det er hundrevis av mil fra fastlands Colombia). Det er nattseilas igjen og meldt mye bølger. Ergo så har jeg kjøpt mange baguetter, og smørt 18 stk. med ost og skinke. Vi skal ikke sulte på turen. Hverken på dagvakter eller nattevakter, og jeg trenger ikke å stå inne å lage mate. Flinke jenta. Det har bare tatt meg 5 måneder å lære.
Denne kvelden ble det ikke veldig sent. Alle skal jo tidlig opp.
Tusen takk for nå Panama. Det har vært en fornøyelse. Virkelig. Vi vil veldig gjerne komme tilbake. Da skal vi til Bocas del Toro som vi går glipp av denne gangen.
FORTSETTELSE FØLGER.
2 kommentarer til «24.02. – 13.03.2019 PANAMA, ISLA LINTON OG SHELTER BAY MARINA»
Som alltid en stor glede å lese. Skjønner mer og mer av det eventyret dere er ute på for hvert bloggkapittel som kommer. Så mange palmer, ansikter, katamaraner, havner, spisesteder, sundownere, strender, marinaer, rusleturer og jolleturer, utforskingsturer og badeturer- og midt oppi alt hele det store seilerfamilien som tråkler seg inn og ut av alt sammen! Nei, jomen er dette virkelig det store livseventyret deres; det må da være det? Og sånn som dere kommer til å savne dette siste sailor community når dere er i lille Horten for noen måneder…. eller? Gleder meg til neste fase og de neste kapitlene. Blir det et nytt Suzie 2?
Takk for gode ord Anne Brith. Ja, det er merkelig å sitte her i Horten. Kommer liksom ikke i gang med noe som helst. Men det går vel over. Det blir ikke noe mer Suzie Too Rally. Suzanne og David hadde sitt siste rally nå. Men det hadde ikke vært aktuelt å være med på ett til. Litt kjedelig å se de samme stedene en gang til. Men kanskje et annet rally. Vi har i grunnen ikke bestemt hva vi skal gjøre den neste sesongen. Vi vurderer å søke visum til USA så vi kan ta med Numa. Har lyst til å seile i sørstatene og Florida. Tror vi. Det er ikke bestemt enda. Gleder meg til å se deg igjen i sommer.
Som alltid en stor glede å lese. Skjønner mer og mer av det eventyret dere er ute på for hvert bloggkapittel som kommer. Så mange palmer, ansikter, katamaraner, havner, spisesteder, sundownere, strender, marinaer, rusleturer og jolleturer, utforskingsturer og badeturer- og midt oppi alt hele det store seilerfamilien som tråkler seg inn og ut av alt sammen! Nei, jomen er dette virkelig det store livseventyret deres; det må da være det? Og sånn som dere kommer til å savne dette siste sailor community når dere er i lille Horten for noen måneder…. eller? Gleder meg til neste fase og de neste kapitlene. Blir det et nytt Suzie 2?
Takk for gode ord Anne Brith. Ja, det er merkelig å sitte her i Horten. Kommer liksom ikke i gang med noe som helst. Men det går vel over. Det blir ikke noe mer Suzie Too Rally. Suzanne og David hadde sitt siste rally nå. Men det hadde ikke vært aktuelt å være med på ett til. Litt kjedelig å se de samme stedene en gang til. Men kanskje et annet rally. Vi har i grunnen ikke bestemt hva vi skal gjøre den neste sesongen. Vi vurderer å søke visum til USA så vi kan ta med Numa. Har lyst til å seile i sørstatene og Florida. Tror vi. Det er ikke bestemt enda. Gleder meg til å se deg igjen i sommer.