Vi la i vei fra Isla Fuerte ved 17 tiden og ble ganske snart møtt av skumpete sjø. Pølsene flakset rundt i stekepanna da jeg skulle lage middag.
Jeg hadde knapt gått og lagt meg og sovnet før jeg ble vekket av tjapping på VHF’en. Irriterte meg litt over at det ikke kunne være pause på VHF’en fra sånn omtrent 10 på kvelden til 7 på morgenen. Selv om det er enkelte i rallyet som er mer taletrengte enn andre (og sikkert kjeder seg på vakt), så jeg sovnet jo igjen etter hvert.
Da jeg ble vekket til 04-08 vakta fikk jeg forklaring på både VHF maset, at motorene ble stoppet og at vi seilte i VELDIG lite vind. «Schloss Ort» hadde mistet forstaget sitt, men hadde klart å sikre masta så den ikke falt over bord. De gikk derfor sakte fremover på motor. Vi var 6 båter som la oss rundt «Schloss Ort» i tilfelle noe skulle skje. Godt å være med i et rally når slike ting skjer. Og godt å se lys rundt seg så man vet at man ikke er alene. Rett og slett godt å bli passet på.
Vi gikk ikke i land engang den første dagen. Av en eller annen grunn var vi helt utslitte. Det ble soving og mat om bord. Ikke mange av de andre i armadaen var i land heller. De satte ikke ut jollene sine engang. Men vi fikk besøk av representanter for gunaene her på øya. Det kostet US$ 10,- å ligge til ankers her. Disse pengene går visst til samfunnet på øya og det er jo bra. Vi betalt med et anstrengt smil.
Numa trives godt her på Tupbak. Stille og rolig.
Jeg tror nok at mange av oss hadde lyst til å bli sittende en stund etter maten. Men vi ble faktisk jaget av gårde. Vel, jaget og jaget, det var kanskje å overdrive. Personalet skulle rekke en veldig viktig samling i rådhuset i landsbyen. Før det ble mørkt. Så kunne vi være så snille å gå. NÅ. Det gjorde vi selvfølgelig, og jollet ut til våre respektive båter.
Det store prosjektet til alle med kompetanse nå er selvfølgelig å få festet forstaget til «Schloss Ort» igjen. Det var en bolt som hadde bøyd seg og løsnet. Ingen hadde selvfølgelig akkurat en slik bolt, så den ble tvunget tilbake i riktig posisjon og forstaget var reparert.
USTUPU
Tidlig på ettermiddagen satte vi kursen mot Ustupu. Nå er vi ferdige med øy nummer en, så det er bare sånn omtrent 360 igjen. Ustupu er den største landsbyen i Guna Yala og vi hørte rykter om man kan få kjøpt SIM kort der. Vi får jo ikke engang lastet ned været hvis vi ikke har internett, så det var verdt forsøket.
Også her er hovedfremkomstmiddelet på vannet kano. Trykk på lenken for å se filmen.
Så er det slik at man ikke skal skue hunden på hårene. For ikke å snakke om å dømme uten å ha sett selv. Kapteinen kom blid og fornøyd tilbake fra byturen. Byen er bare stygg på utsiden kunne han fortelle. Inne i byen er det kjempefint. Folk er blide og imøtekommende. Han hadde også fått tak i SIM kort, men fikk ikke internett til å virke. Jeg gremmes. I morgen må vi dra inn i byen slik at jeg også kan se den.
Jeg er jo oppe tidlig enkelte morgener og da er det stummende mørkt. I denne byen telte jeg 7 lys. Ikke rart at folk går og legger seg tidlig. Da starter de også dagen tidlig. En fisker kom padlende forbi nesten helt lydløst. Og han sang så veldig vakkert at det var helt magisk.
Så var det på tide å reise videre.
ARIDUP
Vi hadde så vidt rukket å komme hjem til «Numa» før Tim var på VHF’en. Jolla hans hadde løsnet, og var nå på vei til å seile sin egen sjø. Det var stup mørkt, men Steinar jumpet ned i «Numita» og fikk reddet jolla som var på ville veier. Det er ikke greit å miste jolla si, det er jo nesten som en bil å regne. Kommer ingen vei uten den.
De har virkelig balansen i orden disse gunaene. Den kanoen er virkelig smal.Trykk på lenken for å se filmen.
Etter at vi hadde sittet i sanden en liten stund, kom en kano med 3 gunaer. De var veldig oppspilt og forsøkte å fortelle oss noe. De lagde store øyne og sa «muerte» flere ganger. Steinar er jo nysgjerrig som få, så han tok med seg kameraet og ble med. Jeg ble igjen og passet på sakene våre. Ikke at jeg tror det er nødvendig. Urbefolkningen her stjeler ikke. Har vi fått beskjed om.
På formiddagen dagen etter var det på tide å dra videre. Vi kan jo ikke gro fast på ett sted. Det er mye å se. Coco Bandero Cays er neste stopp på veien.
Det er faktisk helt sant. Det var så spennende at jeg klarer ikke å forklare det en gang. Og så så morsomt. Den hysteriske kommentatoren er meg 🙂Trykk på lenken for å se filmen.
Tim prøver å få ut kroken. Vi hadde spurt et par lokale gunaer om de ville ha den, men det ville de IKKE. De ba oss om å slippe den, så da gjorde vi det. Jeg tror ikke nursing shark er noe man spiser.Trykk på lenken for å se filmen.
Vi møtte også noen svensker på denne ankringsplassen. Det var Tord og Anders fra «Lady Star». De kom om bord og fikk seg en pils og en hyggelig prat. De hadde heller aldri vært om bord i en katamaran, så de fikk omvisning selvfølgelig. Kapteinen liker å vise frem skuta og når det hagler lovord så stråler han som en sol.
NARGANA, YANDUP
Vi kom til Nargana for å bunkre opp med pils og brød. Det har vi fått. «Canapesia» kom til «Johnny’s» og fortalte at de hadde måttet betale US$ 60,- for å ligge til ankers her i bukta i natt. Gjett om det ble spetakkel.
Tidlig på morgenen heiste vi ankeret. Vi har ikke til hensikt å betale så mye penger for å ligge i denne bukta. Det viste seg senere at det var visst cruising permit de hadde betalt. Og det må alle som vil seile i San Blas betale til Guna Yala. Men vi fikk tak i pils og brød da. Trykk på lenken for å se filmen.
GREEN ISLAND – KANLILDUP
Jeg har hatt et lite eksperiment om bord. Vaskemaskin og watermaker ble satt i gang samtidig, og jeg håpet at watermakeren skulle lage minst like mye vann som vi bruker på å vaske klær. Helst litt mer. Det viste seg at produksjon og forbruk er nøyaktig like stort. Vi er fornøyd med det.
Vi ble på Green Island i noen dager. Det var avslappende og godt å være der. Dessuten var det meldt mye vind, så vi kunne likeså godt bli værende.
Dagen etter var det nok en gang på tide å flytte på seg. Det er ikke langt mellom øyene her, så det blir aldri lange seilaser. Da vi tok opp ankeret fulgte det en kjempestor korall med. Diger. Og den har vi hengt i mens vi har vært på Green Island. Godt vi ikke har dregget, for det har jo blåst en del.
ESNASDUP
Denne kvelden hadde ble vi invitert på BOB på «Late Harvest». Altså Bring our Own Beer sundowner. De hadde invitert massevis av mennesker, så «Late Harvest» gikk nesten på felgen. Det var nok 20 mennesker om bord. Vi hadde et par hyggelige timer hos dem, før vi jollet hjem og lagde joikaboller til middag.
«Wapiti» har blitt mektig populære her på ankringsplassen. Det viste seg nemlig at de hadde en harddisk full av filmer fra 2017/18. Vi fikk rasket til oss harddisken først og kopierte 2 Terra Bytes med filmer. «Wapiti» kopierte våre lydbøker. Nå har vi mer enn nok underholdning for resten av turen, og vel så det.
EASTERN LEMMON CAYS
Denne gangen skulle vi til Eastern Lemmon Cays, og det er litt lenger unna. Hele 4 timer. Det viste seg at vær og føreforhold var helt perfekte. Opp kom seilene og motorene ble skrudd av. Vi fosset av gårde i 3,5 knop. Kanskje ikke så fort, men du store min så deilig det var.
Vi fikk kronglet oss gjennom rev og brenninger og kom til disse fantastiske øyene. Dette må nok være den vakreste plassen vi har vært hittil. Øyene heter slik som Nuinudup og Banadup. Trykk på lenken for å se filen.
Vi hadde hørt at i San Blas finnes det ingen restauranter, og hvis du er heldig så er du til stede når grønnsaksbåten kommer. Og den er fryktelig dyr. Og alt av pils er utsolgt over hele San Blas. Vel, grønnsaksbåten kom i dag, og den var smekkfull av godsaker. Vi kjøpte 15 gulrøtter, 10 løk, 4 paprika, 1 ananas og 4 kasser pils. Totalt US$ 100,-. Nesten 1000 kroner. Det var 20 dollar for hver av kassene med pils, og 20 dollar for grønnsakene. Akkurat det motsatte av i Norge. Der er pilsen dyr og grønnsakene billige. Vi fikk vite at grønnsaksbåten bunkrer opp på fastlandet hver onsdag, så det var derfor den var så velutstyrt. På mandager er det ikke mye igjen.
Dette var et planleggingsmøte for festen i morgen. Jeg fikk i oppgave å lage et skjema der alle kunne fylle ut hva de ville ha å spise. Eieren her er ikke vant til å ha så mange gjester på en gang, og vi kommer til å bli mange. Vi ville gjerne gjøre det så lett for eieren som mulig. «Be-Be» hadde mesteparten klart. Det skal være vannleker, og vi skal lære oss å entre en jolle uten å ha stige.
Vi har også fått filmserier av «Wanderlust». Slik som Faulty Tower og Black Adder. Vi kommer til å kose oss. Det er fint å være med på et slikt rally. Det er gjerne noen som har noe, eller vet noe som du trenger. F.eks. så kom «Schloss Ort» bortom for å se på ferskvannsopplegget vårt til toalettet. De vil også ha det.
Dagen etter, ved 15 tiden var vi alle mann alle samlet på Red Roof Bar. Klare for Valentines Day Party. Vel, ikke «Q4» for Tim hadde ikke følt seg særlig bra i dag.
Deretter kunne alle som ville prøve seg. Dan fra «Be-Be» var førstemann og klarte det elegant og perfekt. Ifølge «speakeren» ville eleganse og flott avslutning bli belønnet. Det kom ikke frem hva belønningen ville være.Trykk på lenken for å se filmen.
Ikke alle hadde det like lett. Og det skjønner jeg godt. For man må faktisk dukke hodet under, og man får nesa smekkfull av vann. Og klaustrofobisk følelse (kan jeg tenke meg). Men Samantha klarte det litt senere. Trykk på lenken for å se filmen.
Kanskje ikke verdens beste film, men moro var det.Trykk på lenken for å se filmen.
Steinar hadde ikke helt fått med seg at han var på det ene laget. På sisteetappen som gjaldt å drikke ølen. Som forhåpentligvis inneholdt pils og ikke saltvann. Steinars lag tapte.
Så, mens dette pågikk, tok kvelden en fryktelig vending. Plutselig var det noen som ropte at Steinar var ønsket i «Q4». Tim var dårlig og ville at Steinar skulle komme. Steinar og jeg og en lege fra «Alia Vita» kastet oss i jolla og kom oss til «Q4» så fort vi bare kunne. Heldigvis var det flere som også ble med. Alle med førstehjelpskunnskaper.
Deretter fulgte en skrekkelig time. Vi tror Tim fikk et massivt hjerteinfarkt rett etter at vi kom om bord. Vi fikk så vidt sagt hei, før man måtte i gang med hjerte/lunge redning. Jeg kunne bare prøve å hjelpe Rhonda, som var sterk gjennom det hele. Bare hun fikk noe å gjøre, så fungerte hun fint. Resten holdt på med førstehjelp. Det var både lege og sykepleiere om bord. Det var oksygen og hjertestarter. Men ingenting hjalp. Han var død etter 5-10 minutter.
Etter en times tid sa Rhonda at det var nok. Tim ville ikke bli vekket til å bli en grønnsak. Da kom selvfølgelig alle tårene. Vi var mange som var helt overflødige i båten nå, så jeg ble med Helene tilbake til Red Roof Bar og hentet tingene mine. Jeg klarte ikke å slutte å gråte, så det var bare å komme seg tilbake til «Numa». Jeg gjorde klart en av lugarene i tilfelle Rhonda ville være hos oss istedenfor hjemme i «Q4». Men hun ville ikke la Tim være alene. Hun sendte faktisk alle hjem. Den dama er tøff.
Så kan vi snakke om sailing community. I går var det en lege på plass i løpet av 10 minutter. Samtidig kom en dame som snakker flytende spansk. I dag hjalp de da båten fra fastlandet kom for å hente Tim. Han blir fraktet til sykehuset i Panama City. Legen fortalte om dødsårsaken og tolken oversatte. Klokka 09:30 hentet vi Rhonda i «Q4» og jollet over til Red Roof Bar. Der ble det selvfølgelig enda flere klemmer og tårer. Men Rhonda fikk sitte og prate om Tim og gråte litt mer. I mellomtiden ble det bestemt at Steve fra «Wanderlust» og Rommy fra «Annalena» skal bli med Rhonda på «Q4», mens Samantha og Jutta seiler «Wanderlust». Så seiler de til Shelter Bay Marina i kveld. Da er Rhonda i nærheten av Panama City, sykehuset og den amerikanske ambassaden. Hun har hjemmet sitt og plass til eventuelle gjester som kommer for å hjelpe henne. «Wanderlust» kan deretter seile med alle de andre tilbake hit til Eastern Lemmon Cays. Dessuten er Suzie Too Gruppe 1 i Shelter Bay akkurat nå, og kan være til støtte og hjelp. Alt dette ble ordnet med i løpet av et par timer. Sailing Community er fantastisk å være en del av. Rhonda behøver ikke å bekymre seg om noe som helst.
Vi ble på Eastern Lemmon Cays et par dager til. Måtte jo høre hvordan det hadde gått med «Wanderlust» som hadde fått dieselproblemer på turen. Hva nå det betyr. De ble i hvert fall ønsket hjertelig velkommen tilbake og takket for alt de hadde gjort for «Q4». Leo og Gerhard var nok lykkelige for å få konene sine tilbake i god behold.
ISLA PORVENIR OG WICHUBHUALA
Etter hvert virket det som om Nestor ble mer og mer stresset. Det var en grunn til det. De skulle ha en stor fest med hele landsbyen i kveld, for å feire datteren hans som ble 14 år i går. Alle kvinner som blir 14 år feires med en storstilt fest. Han sa ikke noe om guttene. Så vi betalte han 20 dollar for bryet og jollet tilbake til båtene våre.
WEST HOLANDES CAYS (Acuakargana)
Utenfor flyplassen på Porvenir er det ikke særlig hyggelig å ligge, så vi heiste ankeret og hadde til hensikt å sette kursen mot West Holandes Cays. Jeg må si hadde til hensikt, selv om det ble sluttresultatet, men før jeg hadde fått ankeret helt opp sluttet både fjernkontrollen og fotbryteren til ankeret å virke. Heldigvis var det kommet såpass langt opp at vi unngikk å sette oss fast i revene på vei ut av havnen.
Vel utenfor faresonen viste kapteinen nok en gang hvilken tusenkunstner han er. Fotbryteren hadde hengt seg opp, slik at sikringen gikk hele tiden. Da virker heller ikke fjernkontrollen. Kjettingen hadde også krøllet seg inni ankervinsjen. Ledningen til fotpedalen ble kuttet og kjettingen korrigert og ankeret kom helt opp. Håper det fortsetter å virke, for å ikke ha anker som virker her i San Blas er det samme som å måtte reise herfra.
«Be-Be» ligger for anker utenfor Waisaladup og inviterte oss på veldig sen sundowner. Vi hadde jo spist middag, og solen var gått ned for lenge siden. Men Dan og Lori er kjempehyggelige mennesker, så vi jollet over og tok en drink.
Men så var det slutt på freden. Vi ble kalt opp av «Innamorata». Carol er nesten ferdig med å sy skyddet vi bestilt av henne. Mot regnet. Som kommer en gang i blant. Så nå trengte hun «Numa» for å gjøre de siste justeringene.
EAST HOLANDES CAYS
Og du snakker om å bli lurt. Vi heiste jo ankeret og satte kursen for East Holandes Cays. Hele 30 minutter unna. Man kan jo bli utslitt av mindre. Vi var klare for å kaste ankeret ved siden av «Innamorata», da Steve kom jollende. De hadde i grunnen invitert til fest i «Numa» i kveld fikk vi beskjed om, for Tom i «Honey Ryder» har bursdag. Og det er så mye insekter på stranden, og så er det så hyggelig å være om bord i «Numa», og så har vi så stor plass osv. osv. osv. Om det var OK da? Selvfølgelig sier vi ikke nei til slikt, men det kom litt brått på. Og det hadde vært fint om vi kunne ankre opp litt borte ved de andre, for da ble det ikke så langt å jolle. Du snakker om å ville ha det servert på et fat.
Men vi gjorde som vi fikk beskjed om. Vi fikk ankret opp og gjort rent båten i hui og hast. Det må jo se rent og pent ut når vi får gjester.
Det ble selvfølgelig musikk også. Stuart (Stu) og Stepanie (Steph) fra «Matador» sørget for god musikk. Sabrina hadde med massevis av rytmeinstrument som alle kunne spille på. Tom hadde også med bongo trommene sine. De er han en virtouse på. Denne damen som danser har jeg ingen anelse om hvem her. Sabrina synes så synd på dem, så hun inviterte de også. Og denne damen sølte ut massevis av vår gode vin. Ikke bra, eller populært. Trykk på lenken for å se filmen.
Så når han først har fått scenen for seg selv, så er det vanskelig å få han til å stoppe. Da får han heller bare holder på til han ikke har noe mer stemme igjen.Trykk på lenken for å se filmen.
Festen var veldig vellykket, og jeg tror Tom var fornøyd med bursdagen sin. Alle hadde med seg litt å bite i og det de skulle drikke. Det er en veldig god ordning synes jeg. Særlig nå når det nærmer seg 4 uker i San Blas og alle begynner å gå tomme for alt mulig.
Kjell og Kaia inviterte oss også på norske PANNEKAKER om bord i «2K». Fantastisk. Vi koste oss glugg i hjel og kunne velge mellom syltetøy, sukker eller bacon. Første gang jeg har smakt pannekaker med bacon, men det var faktisk ganske så godt. Så er det smått utrolig at dagen før vi skal reise videre, så er det 4 norske båter på ankringsplassen. «Numa», «2K», «Wapiti» og «Fiesta». Alle utenom oss skal gjennom kanalen denne sesongen.
Etter det hektiske bylivet i Colombia, har San Blas øyene gitt oss fred og ro i sjelen. Det finnes ingen hurtiggående båter, ingen partybåter, ingen vann scootere. Det er faktisk ingenting som ødelegger freden her. Til og med ikke elektrisk lys om natten. Stjernehimmelen er fantastisk. Jeg håper Tim syntes at dette var det perfekte stedet å forlate livet, selv om vi som er igjen kunne tenke oss at han hadde ventet veldig mange år til.
Nå setter vi kursen for Panama og er klare for nye eventyr.