(Lenge siden det har vært noen oppdatering nå, men her kommer den)
Vel, nå er alle besøk over for denne sesongen tror jeg, og det betyr at vi daler rett ned i hvilemodus.
Kanskje ikke helt hvilemodus første dagen. Steinar har reparert pumpene i dusjene i babord skrog. Det tok 15 minutter. Og han fikk behørlige mengder med skryt. Deretter var det slutt. Jeg koste meg med Jo Nesbø, og Steinar koste seg med Liza Marklund. Huff, det hørtes kanskje ikke så bra ut.
Vi var hele påsken i Anse a l’Ane. Det ble noen drinker og en middag med «Ultimo» før de reiste videre. . En liten merkverdighet når det gjelder Conny og Carina i «Ultimo»: De spiser ananas med sjokoladepålegg på som snacs. Hvor rart er ikke det? «Numa» har ikke så lett for å heise ankeret, så vi fikk med oss en regatta.
Påskeaften er visst helt lik her i Martinique som den er hjemme. Da er butikken åpen til klokka 13 eller noe, og vi rakk det akkurat. På vei tilbake fikk vi med oss innspurten av regattaen, som gikk rett opp på stranden.
Og morgenen etter var det full fart ut på neste etappe av regattaen.
Hvis jeg skulle ha seilt slike båter, hadde jeg garantert vært hjemme på Nøtterøy før noen hadde fått sukk for seg. Men alle kom av gårde. Selv den ene som kullseilte. Det tok bare 10 minutter, så var båten slept til land, tømt for vann og på full fart utover havet igjen. Imponerende.
Så klarte vi faktisk å få heist opp ankeret igjen, og reist til Ste. Anne. På tide med kjente trakter. Og kjente folk også. «Harry Z» kom jollende bortom etter å ha hilst på en annen norsk båt ved siden av oss. Det var «Villvind» som vi ikke har hilst på enda. Men det fikk vi ordnet på etter et par dager. «Harry Z» skal reise hjem, og inviterte til en adjø drink i båten. Der var også Berit og Terje fra «Villvind». Enda et hyggelig bekjentskap.
Steinar har fått levert undervantet vårt til reparasjon.
Det var veldig god service. Undervant levert til reparasjon den ene dagen, og returnert ferdig reparert neste dag. Og ikke til all verdens høy pris heller.
Ellers har det vært nok noen dager med dårlig vær.
Det viser seg at «Ultimo» ligger i marinaen i Le Marine. På grunn av så usannsynlige mengder med regn måtte vi takke nei til middag en kveld. Men siden fikk vi anledning til å ta det igjen.
Når man ligger slik til ankers i mange dager, på samme plass, får man tid til endelig å gjøre ting man skulle gjort VELDIG lenge. Som for eksempel å gjøre regnskap. Da må regnskapsprogrammet oppdateres. Noe som skulle vært gjort for flere måneder siden. Det gikk selvfølgelig skeis. Godt å ha en IT-guru om bord da. Steinar fikset biffen, selv om det tok en hel dag og skaffet oss enda flere grå hår. Men til slutt kunne jeg bokføre av hjertens lyst, og sende bilagene til Hanne. Hva skulle jeg ha gjort uten den jenta.
Og når regn og vind er unnagjort, må undervantet på plass. Steinar må opp i masta.
Nå er kapteinen kurert for høydeskrekk, og godt er det. For da slipper jeg å klatre i den masta. Men jeg tror nok det er lurt å holde det ved like. Jeg kan godt heise han opp i masta et par ganger i uken jeg. For å være helt sikker på at han fortsatt ikke har høydeskrekk.
Vi har avtalt med Conny og Carina om å leie bil og ta en sightseeing rundt øya. Og de to menneskene er altfor tidlig ute med alt mulig. Plutselig får vi melding, klokka 10 om morgenen, at vi må komme inn til Le Marine. Vi skal leie bil. Steinar og jeg kaster oss i jolla og peiser inn. Men vi skulle ikke ut å kjøre, vi skulle bare reservere bilen til dagen etter. Denne admiralinnen er da nærmest mannevond, for jeg har ikke spist frokost. Heldigvis fikk vi tak i et par baguetter på et boulangerie (=bakeri)
Aldri så galt, så er det godt for noe. Kapteinen har ikke klipt seg siden Gibraltar for uendelig mange måneder siden. Og det trengs sårt. Hvis han ikke skal spare til hestehale da.
Etter frisørtimen dro kapteinen meg rundt fra den ene butikken til den andre. Først chandleren. Der skulle det handles reservepære til ankerlyset og nye startbatterier. Etter 30 minutter gikk vi ut uten noe som helst. Deretter var det kjøleskapsbutikken. Steinar vil ha vannavkjøling på kjøleskapene. Han er for tiden inne i en «spare strøm» modus. Det ble ikke anbefalt, noe jeg var lykkelig over. Men vi må ha større kapasitet for kjøling og frysing over Stillehavet. Kanskje en ny fryseboks.
Dagen etter var det ut på tur med Conny og Carina på «Ultimo». Conny kjørte, og han er en eminent sjåfør.
Etter hvert havnet vi på et rom destilleri. Rhum Depaz, grunnlagt i 1651. Plantations de la montagne Pelèe. Det betyr noe sånt som «plantasjen på fjellet Pelèe».
Og det viste seg å være en helt fantastisk plass. De har laget et museum av den gamle plantasjen, samtidig som de har en hypermoderne produksjon av rom. Restaureringen av de gamle bygningene holdt fortsatt på.
Etter å ha ruslet gjennom butikken og museet var selvfølgelig «Ultimo» og «Numa» veldig sultne.
Det var godt å få seg litt mat før ferden fortsatte videre. Denne gangen ned mot kysten igjen. Gjennom regnskogen. Jeg tenkte at det kom til å bli skikkelig «traktorveier», men den gang ei. Vi er på Martinique, og det er en del av Frankrike. Veiene var helt perfekte hele veien. Det er fascinerende å kjøre gjennom regnskogen. Den er så frodig og grønn at det er litt sykelig. Men det er nydelige farger hele veien. Blomster i alle regnbuens farger.
Vi klarte også å få til litt shopping i dag. Alle hadde lyst på slike dykkermasker som dekker hele ansiktet, så det dro vi på jakt etter. Vi fikk tak i mye. Altså heldekkende dykkermasker, batterier, lodd til Steinars blybelte, skrape til skroget, og det beste av alt: 3 stk. startbatterier som vi sparte neste 300 Euro på å kjøpe på bilforretning istedenfor i Le Marine.
Dagen etter måtte jeg også ut på shopping, for da var det Steinar og min sin tur til å ha bilen. Og vi fikk tak i vakuumpakkemaskin (hvis det er det det heter), stavmikser (som jeg ikke aner hva jeg skal bruke til), håndstøvsuger og litt dagligvarer. Deriblant ferskt kjøtt.
Dagen etter var det på tide på prøve noen av våre nye «gadgets».
Og etter enda et besøk på kjøleskapbutikken, fikk vi også en fryser. Som også kan være kjøler.
Det betyr at vi kunne bunkre opp på Carrefour med både kjøtt, kylling og kjøttdeig. Samt billig vin. Både til oss og «Friendship Side».
Men nå nærmer det seg avreise etter lang, lang tid i Martinique. Vi har bunkret opp med alt som kan kjøpes av ferskvarer og vin. Det er slike ting det er vanskelig å oppdrive lenger sørover. Men jeg lurer på om vi noen gang kommer til å få spist opp de uhorvelige mengdene vi har av hermetikk. Det er nemlig ikke godt.
Vi hadde en perfekt seiltur til Bequia. Starten gikk klokka 05:30 og vi var fremme klokka 18:00. Og det var jo slik vi ville ha det. Ikke komme frem i mørket, det kan være skummelt. Vi hadde alle seil oppe, og noen ganger også en motor i gang. Så mellom Martinique og St. Lucia hadde vi mellom 8 og 9,5 knop. Morsom. Det gikk selvfølgelig ikke så fort da vi kom i le for øyene. Men frem kom vi og kastet ankeret rett ved siden av «Ultimo» som hadde kommet 3 timer før oss. De har vært på St. Lucia. Vi gikk rett til Mac’s og spiste pizza. En litt ubehagelig avslutning på kvelden var en tigger som ville ha Conny og min «Doggy bag» med pizza, samt en som ville selge oss mariuana eller noe i den duren.
Men slike ting bryr vi oss ikke så mye om. Annet enn at Steinar var innom politistasjonen dagen etter og anmeldte narko-langeren. De vil ikke ha slike ting i Bequiqa, og godt er det.
«Ultimo» og «Numa» må sies å være restaurantvenner. Vi bare elsker å spise på restaurant. Så vi endte opp på «Papas» en kveld også. Kvelden før «Ultimo» skulle reise videre.
På veien tilbake til jollene var det fortsatt masse folk i byen. Deriblant rett nedenfor «Papa’s». Et par biler med hvert sitt gigasale stereoanlegg konkurrerte om å spille høyest. Ungdommene hadde det morsomt og danset og drakk. Men gjestene på «Papa’s» synes ikke noe særlig om dette som skjer hver fredag. I dag er det jo 1. mai, så det er ekstraordinært. Men «Papa’s» mister kunder på grunn av denne høye musikken. Det er vanskelig å nyte samværet på en restaurant når man må skrike til hverandre.
Dagen etter reiste «Ultimo» sin vei, og lot oss være alene igjen.
Trodde vi da. For på morgenkvisten kom Tonje og Geir på «Shikina» jollende. De kom i går kveld og var på vei for å sjekke inn. Tonje gir fremdeles bjørneklemmer og suss på kinnet, og det er så koselig.
Steinar og jeg tok oss selvfølgelig en tur til «Jack’s». Det er nok favorittrestauranten vår på Bequia.
Den er grom-koselig og vi bare stortrives der.
Vi skulle kanskje ikke ha vært så kjappe med å spise tidlige middag/sen lunsj. For Tonje og Geir kom innom og lurte på om vi ville være med og spise buffet på «Jack’s» senere på kvelden. Det gikk selvfølgelig ikke. Vi var jo allerede stappmette.
Så kom endelig «Friendship Side» på besøk. Han var lykkelig over vinen. Den kan han jo selge for dobbel pris. I morgen kommer han innom igjen med tilbud på å polere «Numa», og med pilsen vi har bestilt.
Men dagen etter tenkte vi at vi skulle gjengjelde invitasjonen til «Shikina», så Steinar jollet over og spurte om de ville være med på «Mac’s». Det var ikke så populært, så vi bestilte bord på resorten rett ved siden av oss. Der skulle det være bar-b-q på kvelden, så vi innfant oss på «Sunny Carribbee» klokka 19.
Tonje og Geir er varme, inkluderende mennesker som det er lett å komme overens med. Og når de attpå til spanderte middagen ble det ekstra hyggelig for oss. De reiser videre i morgen til Tobago Cays, og kanskje ser vi dem igjen, og kanskje ikke. Slik er seilerlivet.
Så hverdagen senker seg over «Numa», og vi setter i gang med hverdagslivet.
Neida, det er ikke BARE slaraffenliv. Vi sliter også. Eller Steinar gjør. Det er jo ganske dumt for han at han er så flink til alt mulig. Det betyr jo at han har en hel bråte med ting å gjøre også. For eksempel så oppdaget jeg en morgen at det sa «ppppsszzzttt» nede i lugaren til Ida. Og det kom helt bestemt fra vår nye fryser. Det kom av at ledningen vi hadde fått med var gammel og hadde irret. Han demonterte da diverse skap og vegger og fikk lagt opp 12V uttak til fryseren i lugaren til Ida. Så nå bruker fryseren halvparten så mye strøm. Han byttet også 12V uttakene i bestikket til USB uttak. Lakkerte treplaten der SSB radioen står til grått, og nå ser det rett og slett helt strøkent ut.
Og ikke nok med det. Han kan vaske også.
Vi har også fått oss en ny venn. Jeg er i hvert fall veldig glad i han. «The Breadman» kommer hver morgen ved 7 tiden. Han selger baguetter til en helt usannsynlig ublu pris. EC$ 10,- pr.stk. Men de er varme da.
Og «Friendship Side» kom med pilsen vår, og et tilbud på USD 425,- for å polere alt på «Numa» utenom skroget utvendig. Det gikk vi for, og han satte igang umiddelbart.
I Bequia har de også en helt enestående service.
Vi benyttet selvfølgelig anledningen til å skaffe oss diesel. Det er sikkert mye dyrere, men hva gjør man ikke for litt «levering på døra».
Vi har fått gjort mye her i Bequia. Det er en deilig, rolig bukt å ligge i, og det er lett å få gjort ting. Jeg har for eksempel fått gjort 4 måneders regnskap 🙂 🙂 Hanne ble nok ikke veldig lykkelig da det flommet over av mailer til henne. He-he. Morsomt. Men det blir nok lenge til neste gang da. Kanskje jeg skal være snillere neste gang. Ta en måned om gangen liksom.
Og vi har bestemt oss for å selge huset hjemme i Norge. Det er på tide nå. Så vi har fått Z-Eiendom til å fikse det. Kjekt med alt som kan ordnes elektronisk. Da legger vi det ut for salg i slutten av mai, og håper folk kommer springende for å kjøpe.
Og vi har kost oss massevis, selvfølgelig.
OK – en vanlig dag. Jeg vasker opp. Steinar ordner litt på skroget. Vi spiser middag. Det er varmt. Avslutter dagen med en film. Dåner i senga. Herregud for et liv 🙂 Skuldrene er senket ned på nivå med knærne.
Men det er jo litt futt og fart også.
Vi suser frem i massevis av knop. Hva gjør vi ikke for å få litt avkjøling.
Etter hvert ble «Friendship Side» ferdig med poleringen. Nå ser «Numa» veldig mye bedre ut, men kapteinen er ikke helt fornøyd med jobben som er gjort. Det er han jo sjelden når andre gjør jobben, men han var fornøyd med å ha bidratt til det lokale arbeidsmarkedet.
Og så var vi ferdige på Bequia, og satte kursen ytterligere sørover.
Jiiihhaaaa, så vi dundret nedover mot Salt Whistle Bay og Mayreau. Vel, vi dundret vel ikke så mye kanskje. Ikke noe særlig vind gjorde at forseilet var oppe i perfekt harmoni med en motor. Men frem kom vi. Og det var ikke veldig mange båter. Før vi kom helt inn i bukta ble vi praiet av Gerome i båten «30 Cent». Han lurte på om vi ville ha en bøye. Noe vi ikke ville. Altså Steinar og jeg. Etter 3 forsøk på å ankre, uten å få feste, av en eller annen merkelig grunn, måtte vi se oss nødt til å ta en bøye. Numa ville det altså annerledes. Hun ville slappe av på en bøye. Og fikk det som hun ville. Til 60 EC$ pr.natt. Salt Whistle Bay går under naturreservatet Tobago Cays. Så da vet vi det.
MEN VAKKERT ER DET.
Det er så vakkert i Salt Whistle Bay at det nesten gjør vond. Nå er det 11 år siden vi var her sist.
Gerome ville også vite om vi ville spise grillmat på stranden i kveld, og det takket vi ja til. Steinar bestilte kylling, og jeg bestilte spare-ribs. Bordet var reservert til klokka 19. Vi hadde tenkt å dra i land og se på hva som hadde skjedd siden sist vi var her, for 11 år siden. Jeg tok på meg «gå i land» klær. Men det er så varmt, og kapteinen svetter så iherdig at det nok ikke hadde blitt så festlig for han. Isteden fikk vi sitte helt stille i Numa og nyte livet.
Men klokka 18:45 var vi klare for landlivet igjen. Da hadde temperaturen tippet mer ned mot 30 grader.
Livet er deilig i Salt Whistle Bay. Det er fredelig, deilig og vakkert. Jeg sitter ute i cockpit klokka 6 om morgenen og nyter kaffen og fuglesangen og alt det fredelige. Livet kan nok ikke bli stort bedre enn dette tror jeg.
I dag hadde vi lyst til å prøve de nye snorklemaskene. Vi ligger bare 50 meter fra land, så det er ikke lange svømmeturen. Men klaustrofobien kom og tok meg, og Steinar fikk vann i øynene. Så vi bare svømte til land uten noe mere dikkedarer. Vi var på jakt etter en kokosnøtt som hadde begynt å spire. Jeg ønsker meg en palme om bord, så hva er bedre enn en spirende kokosnøtt. Vi fant selvfølgelig ingen. Alle var kakket i stykker. Men vi fikk oss en fin tur langs begge strendene. Denne dagen var det 33,7 varmegrader, så da vi kom tilbake til Numa orket vi ikke stort annet enn å rulle oss ut i vannet igjen.
Det er hyggelig å se på alle båtene som kommer inn på ettermiddagen, tidlig kveld. Men Steinar hadde fått litt nok av varmen. Han skalket alle luker, satte på generator, satte på air-condition og satte i gang Grand Prix på NRK. Vi har da internett om bord kan skjønne. Det tok ikke lang tid før vi hørte en skrapende lyd og salongen ble fylt av brent lukt og litt røyk. Kapteinen fikk stengt av generatoren og røsket av putene i sofaen i salongen. Da kom det enda mer røyk. Helt fryktelig så redd jeg ble. Jeg gikk forut og åpnet luka til generatoren, og da veltet det ut svart røyk. Enda mer redd. Vi vet ikke hva som har skjedd, men det brant i hvert fall ikke. Men vi er ganske handikappet når det kommer til å lage strøm nå. Håper det ikke er hele generatoren som er ødelagt, det betyr nemlig en kostnad på omtrent kr. 100.000,-.
«Minnie B» ligger ankret opp rett foran oss. Og da de så at alt hadde roet seg, kom Norma svømmende bort og lurte på om vi ville ha en drink. Det ville vi selvfølgelig, for det trengte vi da. Så vi hadde et par hyggelige timer med Norma og Phil i «Minnie B». Vi har møtt dem før, i Jolly Harbour på Antigua.
Vel tilbake i Numa ble det en veldig sen middag. Men jeg hadde allerede tatt opp et par biffer, og de måtte stekes. Og godt ble det.
Men ferden må fortsette.
Adjø Salt Whistle Bay.
Vi skal lenger sørover før orkansesongen. Før vi fikk løsnet tauene fra moringen fikk vi imidlertid besøk av Chuck og Bill fra en amerikanske Leopard 46 båt. Det er bestandig morsomt å utveksle erfaringer med andre Leopard eiere, så det drøyde litt for lenge til at vi orket å reise videre denne dagen. Så kommer det masse båter som vi må se på, og så må vi bade, og plutselig har dagen gått. Det er tross alt fredag, så vi slo oss løs med joikaboller og stappe.
Men dagen etter gikk videre til Chatham Bay på Union Island. En hel times tur unna. Vi gikk i lusefart, for vi må lade batteriene, så vi klarte å bruke to timer.
Vi kastet ankeret sånn omtrent midt i bukta, og ble overfalt av de to personene som fortsatt har restaurant åpen i bukta. Og jeg presiserer, to konkurrerende personer. For et spetakkel. Det er helt på slutten av sesongen, og jeg skjønner at konkurransen om kundene er hard. Men makan har jeg aldri opplevd. Førstemann på båtsiden vår sa vi selvfølgelig ja til, vi ville gjerne ha grillmat på restauranten hans. Til Vanessa på «Sun Beach & Eat» sin store frustrasjon. Hun hylte og skrek fra jolla si at alt han tjente gikk til alkohol, mens hun hadde barn hun måtte forsørge. Det er jo nok til at hun ikke får oss som kunder. Man snakker ikke sånn om konkurrentene sine.
Dagen etter hadde vi tenkt å spise lunsj hos Vanessa, men skrikingen satt fortsatt fastspikret i hukommelsen. Steinar sjekket derimot generatoren en gang til. Den virker, og den lader. Kanskje det bare er isolasjon på en ledning som har smeltet. Men vi tør ikke å bruke den før vi har hatt en servicemann til å se på den.
Det er vanskelig for Chatham Bay å konkurrere med Salt Whistle Bay. Det finnes jo ikke en palme her. Og det ble ikke vakrere selv om vi var nesten alene i bukta. Vi tok isteden Chris Doyle (vår eminente forfatter av cruising guidene) på ordet, og satte kursen mot Clifton. Hovedstaden på Union Island. Han skryter hemningsløst, så dette blir bra.
Vi har jo vært i Clifton før. For 11 år siden. Og det var INGEN forandring. Alt så helt likt ut.
«Minnie B» ligger også her, så vi sveivet bortom før vi gikk i land. Kanskje de hadde lyst til å bli med en tur til «Janti’s Happy Island» for en sundowner senere. Men så viste det seg jo at ALT var stengt i Clifton. Jeg tror ikke det finnes en eneste restaurant i hele byen. Til og med ikke de stedene vi var for 11 år siden hadde noen servering. Vi fikk en pils på et hotell i havnen, og det var det. Så det betydde at vi måtte bortom «Minnie B» igjen og si at sundowner måtte bli en annen gang, for vi måtte lage middag om bord. Pølser og potetstappe ble det, og det er jo godt.
Nå er det fastslått, Chris Doyle er en dust. Vi lenket oss fast til en bøye da vi kom, og han skriver at det må vi ikke finne på. De bøyene er ikke til å stole på. Så jeg lå halvvåken hele natten og så for meg skrekkelige scenarier med dragging ut på revet. Vi ligge nemlig helt ytterst ut mot revet.
Men jeg må jo innrømme at det er litt av et show kiterne holder for oss.
Dette er jo rene sirkusartister, og underholdningsverdien er kjempestor.
Klokka 6 om morgenen var den første kiteren i gang med showet. Godt å ha underholdning til morgenkaffen.
Vi tok en liten tur inn til Clifton i dag også, for å proviantere litt. Vi fant ikke mye annet enn litt frukt på fruktmarkedet, så nå er det nok. Vi må se å komme oss sørover. Men først må vi besøke den mest fantastiske lille menneskelagde øya, «Happy Island».
På vei til Happy Island.
Tenk i det hele tatt å komme på en slik tanke å lage denne øya.
Han som driver stedet for Janti ga oss en guidet tur rundt i det lille etablissementet. Han hadde sitt eget lille rom, der han bodde mens han jobbet. Det var stor plass til å sitte inne også for gjestene. Med sofaer og puter og massevis av sprit. Det var også en privat liten alkove, hvor man kunne drikke enda mer. Hvis du var for full til å gå i jolla og dra tilbake til båten din, kunne du bare sove der. Det var også et lite kjøkken som serverte frokost, lunsj og middag. Men det tror jeg man må si ifra hvis man vil ha. Helt fantastisk.
Kiteren ga oss også et avskjedsshow.
Men så er det på tide å dra fra Union Island også. Og jeg forbanner Chris Doyle igjen :). Det står i boka at customs var ved fiskebrygga, men Steinar måtte gå til flyplassen, for der var customs i dag. Men til slutt fikk vi løsnet fortøyningene fra bøya, og satt kursen sørover. Mot Carriacou og Tyrell Bay.
Det er en tur på bare et par timer, men vi gikk sakte for å lade batteriene. Vi har jo fortsatt ikke noen generator som virker. Klokka 15 kastet vi ankeret ved siden av «Minnie B», så nå tror de vel at vi stalker dem. Steinar jollet i land og sjekket oss inn, og på tilbakeveien inviterte han Phil og Norma på en drink. Og det passet jo bra, siden jeg ikke hadde dusjet, ikke hadde spist og Numa i det hele tatt så ut som et kråkereir. Men det ble selvfølgelig kjempehyggelig. Norma og Phil er full av seilerhistorier. Også fra Stillehavet. Så vi lærer mye av dem.
Dagen etter var det tid for landgang igjen. Litt sent, siden det har striregnet hele dagen.
Og så avsluttet vi 17. mai med 4 episoder av «Vikings». Litt av en nasjonaldag.
Tyrell Bay er en veldig hyggelig bukt, og vi trives her. Særlig når vi også kan gå ut å spise middag med hyggelige folk som Norma og Phil. De inviterte oss med på «Twilight», og vi sier sjelden nei.
Og det fortsetter å øse ned. Det kommer noen skikkelig regnskyller med ujevne mellomrom. Men så kommer solen frem igjen. Det medfører jo litt høy luftfuktighet, så bading må til.
Steinar har også sjekket generatoren igjen. Den spyr fortsatt ut svart røyk når vi starter den. Men den lader, og den starter, så kanskje det ikke er så grusomt ille med den. Vi krysser fingrene. Har fått kontakt med en som reparerer på Grenada, og skal få et tilbud. Jeg ville jo tro at han må se på generatoren før han kan gi et tilbud, men han er kanskje synsk.
Og vi har vært på shopping på Alexis’ Supermarked. De hadde mesteparten av alt vi trengte, og vi rasket med oss. I kassa slo den hyggelige damen inn alle varene, og forklarte velvillig at de ikke tar kort. Kun kontanter. Noe vi ikke hadde. I hvert fall ikke EC$ 400,-. Heldigvis var det en minibank rett utenfor, så problemet ble løst smertefritt. Mesteparten av betalingene her foregår med kontanter. Vi vet jo det. Og de er løsningsorientert og plasserer minibanker lett tilgjengelig. Som regel.
Vi tok en drink i «Minnie B» i dag også. Vi ville si hade før vi reiser videre i morgen. Phil hadde blitt syk av conch’en han spiste i går. Godt vi ikke spiste hele kyllingen. De hadde besøk av venner fra Australia. Josh og Lulu på «Blade Bill». Et originalt og morsomt par. Vi ble bare en liten halvtime før vi jollet over til «Lazy Turtle».
Så var det avreisedag igjen. Neste stopp er Saint George på Grenada. En begivenhetsløs tur på 5 timer. Det ble litt lunsj om bord. Toast og eggerøre. Som jeg klarte å ødelegge med altfor mye salt. Blæh.
Etter at vi hadde kastet ankeret fikk jeg en halvtime på ryggen i trampolina. Godt å få hvilt ut etter en slik strabasiøs tur. He-he. Da jeg våknet igjen hadde Steinar ordnet middagsavtale til oss på kvelden. Conny og Carina i «Ultimo» ligger i marinaen Port Louis rett her inne. Så rett før det ble helt mørkt jollet vi inn i marinaen.
Det er så hyggelig å se Conny og Carina igjen. Det begynner jo å bli en stund siden sist. Og vi fortsetter som vi sluttet. Først en drink i «Ultimo», og så ut på restaurant. Men først en omvisning i marinaen. Og for en marina. Jeg tror det må være den koseligste vi har vært i.
Vi har ingen problemer med å forstå hvorfor Conny og Carina har lyst til å ligge i denne marinaen.
Istedenfor ett stort administrasjonsbygg, var det små hus med nydelige stier imellom. Masse trær og blomster. Rett og slett en herlig plass der det er trivelig å være.
Men etter omvisningen bar det rett på restaurant. «Victory Bar and Grill».
Vi koste oss massevis med disse flotte svenskene. Det ble både hovedrett, dessert og någå attåt, før vi reiste hjem til Numa.
Dagen etter heiste vi nok en gang anker, og satte kursen for Prickly Bay sånn ca. 1,5 time unna. Der har vi hørt det er fint å ligge på bøye hvis vi skal hjem.
Vi fant oss en ledig bøye, og det er første gang ingen har kommet for å hjelpe oss. Merkelig. Tror de kanskje jeg har gjort dette før? Vel, det har jeg jo. Så det gikk bra.
På ettermiddagen jollet vi inn til Prickly Bay Marina. Der er customs, men det var selvfølgelig stengt. Det er tross alt søndag. Så vi sjekket ut omgivelsene isteden.
Dessverre er Prickly Bay også kjent for å levere mye svell. Og det er ikke bestandig så behagelig. Men kanskje det veier opp med alt det sosiale.
Nå er også huset hjemme klart for salg. Dette blir spennende.
Og generatorreparatøren fra Palm Tree Marine kom jollende ut til oss, og sjekket generatoren. Han mente at det kanskje bare er eksosbennet som har rustet. Kan det være at vi har så flaks da? Han kommer tilbake i morgen med deler han vil trenge.
På kvelden spiste vi på «Tiki Bar» igjen. Hvis vi vil bli kjent med noen, så må det kanskje bli her. Det ser ut til å være mange seilere, og mange sitter parvis på bordene. Men i dag var det ingen som ville «leke» med oss. Maten smakte allikevel fortreffelig, og det gjorde vinen også.
Og så kom Mike fra Palm Tree Marine tilbake og fikset generatoren vår.
Det går nesten ikke an å være lykkeligere enn vi er nå. Hele reparasjonen kom på EC$ 2.000,-. Istedenfor en ny generator til kr. 100.000,- er det jo fantastisk. Og ikke nok med det. Mike justerte også generatoren fra 60 Hertz til 50. Så nå virker brødbakemaskinen og vaskemaskinen når vi kjører generator også. Til og med de elektriske tannbørstene til gjestene våre kommer til å virke nå. Ikke verst etter 10 år. Nå må vel alt om bord i denne båten være justert fra 60 Hertz til 50 håper jeg.
Hver morgen klokka 07:30 er det Cruisers Net på kanal 66 på VHF’en. Der kommer det massevis av nyttig informasjon, som værmelding, båter som kommer og går, seilere kan annonsere ting de har til salgs eller ting de vil gi bort, spørre om råd, få hjelp til alt mellom himmel og jord, sosiale tilstelninger blir annonsert, lokale bedrifter forteller hva de kan og hva de selger, og for ikke å snakke om handlebussene. Det koster EC$ 15 pr.pers å bli med bussen. Da blir vi kjørt først til minibanken for å ta ut kontanter, deretter til jernvarehandelen, til Budget Marine, til matvarebutikken som er på et ganske stort supermarked, til grønnsakshandleren og til slutt til engros utsalget som selger varer i store kvanta. Ikke bare øl og vin, men masse annet også.
Det er virkelig et flott tilbud de har i marinaene her. Det er ganske langt til butikken, og de kjører innom alle steder en seiler trenger å handle. Og det er billig. En slik tur ville nok ha kostet EC$ 100,-, men vi får det for 35. 15 pr.pers.
Men for å dra nytte av all denne informasjonen, så må vi nok gjøre oss litt bedre kjent. Så i dag tenkte jeg at vi kunne gå en tur i land. Men først måtte jeg ha et par siestaer. Og når jeg var klar til å gå i land, så sov Steinar siesta i cockpit. Ikke enkelt dette her.
Da vi vel var våkne begge to, kom det melding fra Gaute Ulvøy om at han var i marinaen på moped. Båten hans, «Isis II» ligger på land for reparasjoner etter et tyveri på Union Island. Et ganske grovt et også. Så Steinar jollet inn og hentet han og jentefølget hans. Jeg tror hun heter Merete, men husker dessverre ikke helt.
Vi hadde en veldig hyggelig stund i Numa, med middag på «Tiki Bar» senere. Gaute er jo veldig interessert i å se på båten, for han diskuterer villig vekk fortreffeligheten til enskrogsbåter kontra flerskrogsbåter. Noe jeg tror det aldri kan bli enighet om. Altså hvem av dem som er best.
Og så var det på tide med et besøk til Port Louis og «Ultimo» igjen. På parkeringsplassen i Prickley Bay Marina stod en taxi fra Grenada Marine Taxi Association Ltd., med en sjåfør som heter Sam. Det var en stor og løen taxi, men han tok oss velberget frem til Port Louis.
Vi ruslet ut til «Ultimo» helt ytterst på brygga. Og vi banket og ropte, men det var ingen respons. Så vi satte oss på «Victory» og ringte dem isteden. Da ble det plutselig liv i kroppene deres. Kanskje det hadde vært litt for mye liv i dem tidligere. Drive med «hanky panky» når de venter besøk. Fysj. He-he.
Etter hvert kom også Mats og Lena på «Yasmine», så da var vi fulltallige igjen.
Det ble som vanlig veldig hyggelig, selv om maten ikke var så god som sist. Og det ble en sen og fuktig kveld, så vi ble veldig overrasket da vi oppdaget at Sam ventet på oss. Fantastisk service. Totalt så betalte vi EC$ 110,- tur og retur inkludert venting i mange timer. Det synes ikke jeg er dyrt.
Så var det på tide å bli litt bedre kjent i omgivelsene. Vi tok jolla til Spice Island Marine, som er den andre marinaen i Prickly Bay.
Vi måtte finne ut hvor «rundkjøringen» var. Det er derfra alle bussene går i alle retninger har vi fått beskjed om. Og det er kjekt å vite hvor det er. Vi fant rundkjøringen. Og vi fant også ut at det går et mylder av busser. Bussene er på størrelse med maxi taxier, så da har vi fastslått det. De praier deg mest sannsynlig før du har kommet frem til rundkjøringen også. Veldig kjekt. «Hey man, are you going to Saint George?» ble det ropt. Eller til et eller annet annet sted.
Vi spiste også i marinaen. På restauranten «Timber». God mat og god service.
I Prickly Bay Marina er det underholdning av ett eller annet slag hver eneste kveld. Fredag er steel band etterfulgt av et lokalt band. Vi måtte selvfølgelig inn og se. Selv om vi gikk glipp av steel bandet, så fikk vi gleden av å oppleve det lokale «smørbandet» må jeg kalle det. Skikkelig musikk for gamle seilere 🙂
Vi har også hatt besøk av Rune og Håkon i «Felicia». Vi har sett dem før, men da forsvant de før vi fikk sagt hei. De hadde med seg «Seilas» blader, der «Numa» var omtalt. I forbindelse med ARC’en. Litt kjendis jo. Kult.
Rett opp i gaten her er det et bryggeri. Som altså heter «The Brewerie». Originalt. Men det er visst et veldig populært sted hver tirsdag kveld, så det måtte vi få med oss. Det er lov for alle og enhver å ta med seg instrumentet sitt, og jamme med musikerne, eller lage sitt egen «show». Heldigvis tok ikke Steinar med saxofonen sin. Eller gitaren. Eller fløyta.
Kvelden begynte med at folk kunne holde sitt eget show. Og hvis de klarte å underholde i 30 minutter, fikk de gratis øl resten av kvelden. Det betyr at mange prøvde seg på det. Noen mer vellykket enn andre. Jeg foreslo for Steinar, at hvis vi skal hit igjen, så kan vi kanskje dra litt senere. Da ble det nemlig litt mer kvalitet over musikken. Uten at jeg er en ekspert.
Det beste av alt med dette bryggeriet er at vi blir hentet i marinaen OG kjørt tilbake igjen. For kun EC$ 10,- pr.pers. Og da får vi en pils på billetten.
Det regner mye, så jolla er til stadighet full av vann.
Men mellom alle regnskurene er det fantastisk vær. Og fantastisk varmt. Men ut på tur har vi gått.
Vi skulle oppleve nabobukta Mount Hartman Bay. Jolla var tiltenkt som transportmiddel, men det viste seg å være altfor høye bølger for jolla Numita. Så vi måtte ta beina fatt. Og kanskje jeg ikke kommer til å tilgi kapteinen med det første. Han ledet nemlig an nesten helt til tuppen av L’Anse aux Epines, som er halvøya mellom de to buktene. Før han konsulterte GPS’en på mobilen og fant ut at vi hadde gått altfor langt. Og ikke nok med det, vi måtte gå nesten hele veien tilbake for å finne veien ned til den andre bukta. Og med min forferdelige form og 33 varmegrader er det helt usannsynlig forferdelig. Turen skulle tatt bare 10-15 minutter, men vi trasket rundt i hvert fall i 1,5 time.
Men til slutt var vi endelig fremme i Secret Harbour Marina. Vi gikk forresten glipp av alle snarveiene ned dit.
Der møtte vi Carlton og kona hans, som vi også har møtt på handletur og på «The Brewerie». Veldig hyggelig. Etter hvert kom også Devon, som er en lokal fyr, og satte seg ned. Men hjemturen, ja den nektet jeg å gå. Så Devon kjørte oss hjem for EC$ 25,-. Senere fikk jeg vite at han også kjører handlebussen en gang i uka. Og han gjør masse andre ting for å få endene til å møtes.
Det begynner å nærme seg hjemreise til Norge. Og da må vi visst vaske hele båten innvendig med eddik. Det tar kål på mugg og elendighet. Men først måtte vi feire Conny og Carina som har vært gift i hele 33 år.
Feiringen foregikk på «Dodgy Docker» på True Blue Hotel, der de skal ha en 33 års «honeymoon». Romantiske de to der altså. Vi tok som vanlig taxi fra marinaen, og plukket opp «Yasmine» som vandret gatelangs. De sa de ikke behøvde å sitte på, men vi insisterte selvfølgelig. Det vi ikke visste var at det bare var 100 meter igjen til hotellet. Ja, ja, litt høflig skal man jo være.
«Dodgy» var en helt herlig plass. Og vi koste oss masse. Som vanlig. Først en drink, og så en deilig middag.
De vet ikke helt hva taffelmusikk er her i karibien. Så siden taffelmusikken spilte på full guffe rett ved siden av bordet vårt, måtte vi skrike til hverandre. Og det orker jo ikke vi i lengden. Derfor satte vi oss i resepsjonen. Med en drink og «taffelmusikken» godt i bakgrunnen kunne vi prate og kose oss til langt på natt. Klokka 00:30 var vi tilbake i «Numa», og det er LANGT på natt for oss seilere.
Og så var det å sette i gang med avslutningen av dette kapittelet. Om noen dager drar vi hjem til Norge, og vi er totalt overarbeidet. JEG bare vasker og vasker og vasker og vasker. Det stinker eddik i hele båten. Men hele Numa innvendig ser ut til å bli et uoverkommelig prosjekt. Her er noe av det Steinar har bedrevet tiden med: Skaffet kart og ting vi trenger til Stillehavet, reparert måleren på dieseltanken på babord side, vasket fendere, montert vifter ved kompressorene til kjøl og frys, oppdaget at kryssholtene på crossbeamen ikke er dimensjonert for å fortøye i (er det mulig), byttet startbatterier på begge motorene, montert ny pumpe i styrbord motorrom. Effektiv kaptein.
Men vi har hatt det hyggelig også. Selvfølgelig har vi spist middag med Conny, Carina, Mats og Lena mer enn en gang til. Og vi har vært på kino i Prickly Bay Marina. Men mest av alt har vi gjort Numa klar til å ligge på bøye uten oss i over to måneder.
Så var dagen kommet. Hjemreisedagen. Etter litt purring, kom de og hentet oss i jolle fra marinaen. Det hadde de glemt. Men resten av turen hjem gikk helt uten noen hendelser av noe slag. Ja, utenom en forsinkelse med Norwegian fra London til Oslo.
Det skal bli så godt å komme hjem til Norge nå og hilse på familien igjen. Og gode venner og bekjente. Dette blir godt. Vi gleder oss.
Men neste gang vi kommer tilbake venter dette:
