21.01. – 25.01.2019 COLOMBIA – SAN BERNANDINO OG ISLA FUERTE

Klokka 11:15 hadde vi lagt Isla del Rosario bak oss. Etter litt vanskeligheter kom også Blue Water Runner seilet opp og vi fikk en fantastisk seilas.

P1020263

Vi gjorde mellom 7 og 8 knop på lett vind. Jeg vet, det er ikke en regatta vi er med på, men faktisk tok vi igjen alle de andre utenom «Canapesia». Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi er glade for at «Be-Be» besluttet å bli med sørover.
«Annalena» fliser også avgårde.

Da vi var nesten fremme var det på tide å ta ned seilet. Det var IKKE vellykket. Furleren hadde gått i stykker. Det er altså den snurredingsen som trekker seilet inn og ut med evighetstauet. Vi hadde nok satt seilet for høyt. Det ble altså et svare spetakkel. Å få inn et 180 kvm stort seil, som ikke vil inn er veldig vanskelig. Steinar måtte ta det helt ned. Det betyr jo at vinden blåser det hit og dit OG ned i vannet. Jeg satt i styreposisjonen og utførte ordre. «Slipp skjøter», «start motorer», «revers», «forover». Seilet kom velberget ned (og opp av vannet), og ble stappet ned i lockeren forut. Det er fantastisk å ha en kaptein som bestandig (nesten) beholder roen.

Klokka 14:30 hadde vi kastet ankeret ved siden av «Canapesia». I disse idylliske omgivelsene. San Bernandino er også en øygruppe, og vi ankret opp utenfor øya Tintipan.
Kapteinen tar ansvar og snorkler ut for å se at ankeret sitter som det skal. Og det gjør det jo. Bestandig.
Nydelige omgivelser vi har ankret i her også. Det kjennes godt ut å vite at det er lenge til vi skal ligge i en marina igjen.
Lurer på om dette er en slags resort. Men vi kan ikke se noen mennesker der.

Vi var slitne etter den usannsynlig lange seilturen. Hele 3 timer eller noe. Så vi måtte ha en siesta. Da jeg våknet fant jeg kapteinen snorkende i cockpit, og kystvakta på vei inn.

Så ble vi bordet av kystvakta for første gang. Nå vet vi jo hva det gjelder, så det var overhodet ikke noe å være redd for. (Ikke så mye ihvertfall).
Offiseren som kom om bord var høfligheten selv. Han ville se pass, papirene fra utsjekking i Cartagena og skipspapirene. Det var gjort på 5 minutter og så kjørte de over til neste båt. De hadde selvfølgelig fått beskjed om at vi skulle komme. Så nå sjekket de at alle var på plass.

«Pisces» foreslo at vi skulle ha en sundowner til en forandring. Her hvor vi ligger nå er det forbudt å gå i land for alt er privat. Da er det jo egentlig litt rart at «Suzie Too» har funnet frem til denne plassen som passende.

Selvfølgelig finner vi bestandig en løsning. Vi bandt alle jollene sammen og forankret oss i en begredelig brygge. Det er som sagt ikke å gå i land. En brygge er jo ikke på land.
Dan og Lori på «Be-Be» på vei til møtestedet.
Selvfølgelig hadde vi en kjempehyggelig sundowner. Den første i joller bundet sammen.
Selvfølgelig klarte vi å drikke solen denne gangen også til en fantastisk solnedgang. Ikke noe grønt glimt da.
Vi kosær vårs. Det er Jeff på «Canapasia» sin bursdag i dag. Vi sang bursdagssangen for han. Jeg tror ikke at noen av oss kan synge, for det hørtes helt skrekkelig ut. Og vakte masse latter så klart.
En gang til – solnedgang. Det tok lang tid å drikke solen ned i dag

Dagen etter våknet Steinar med vondt i det ene øret. Da var det frem med medisinkofferten og finne frem penicillin. Noen ganger er den intelligente mannen jeg er gift med merkelig uintelligent. Han tok nemlig med seg det verkende øret sitt ned i vannet og skrapet skrog i over en time. Det betyr at øret var fullt av vann veldig lenge. Vi får håpe det går bra.

På ettermiddagen var det tid for utflukt. Dan og Lori på vei til øya Santa Cruz.
Og dette er hele øya. Den er helt enestående og er berømt for å være øya med verdens høyeste innbyggertall. 1.247 mennesker bor i til sammen 90 hus og hver eneste lille millimeter av øya er bebygd.
Øya er visst bygd av lokale fiskere og fundamentert på konkylier og skallet fra andre sjødyr. Øya har vært bebodd i 350 år. Helt utrolig. Men vakker er den altså ikke.
Vi la til ved fergekaia og der ventet en selvutnevnt «guide» på oss. Han tok 8.000 Pesos pr.person og vi bet selvfølgelig på kroken. Vi hadde jo akkurat stått og sett på akvariet på brygga, og han hadde forklart oss om fiskene. Det er laget kun for turister og inneholder fisk som ikke kan spises. Som f.eks. nursing sharks og månefisk. Skilpadder kan man selvfølgelig spise, men de er fredet.
Noen småunger er ute og padler kano.
Vår guide Juan tok oss rundt hele øya på en time. Den har både skole, kirke og flere butikker.
Vi vandrer gatelangs og tar inn inntrykk av en verden som i hvert fall jeg aldri har sett før. Fascinerende. Men det føles litt som om vi er kikkere. Det er jo samfunnet deres som er selve turistattraksjonen.
De livnærer seg selvfølgelig som fiskere her. Bodene ser ut til å være bygget av rekved, og det betyr vel at de som bor her bruker ressursene som er tilgjengelige.
Steinar og Gerhard har besøkt kirken. De er katolske her og veldig religiøse.
Vi fikk oss til og med en pils i sola. Den kostet 5.000 Pesos og Steinar fikk ikke igjen vekslepengene sine. Heldigvis betalte han med en 20.000 seddel og ikke 50.000. Vi må jo bidra litt til lokalsamfunnet.
Ungene leker lykkelige i sølevannet i gatene. Det er vann fra vaskeriet. Ikke noen PC’er og iPad her nei.
Di og jeg venter på at jolla skal ta oss tilbake til båtene våre.

P1020353

Jeg sa til Steinar etter utflukten til Santa Cruz, at byen så ut som en film fra etter ødeleggelsen av jorda. Bare at folk var vakrere og penere kledd.

Det ble ikke lange oppholdet på San Bernandino. Vi ble nemlig kalt opp av de som allerede er på Isla Fuerte med beskjed om at det var MYE finere der. Det er mulig å bruke kredittkort, det er internett, vi kan gå i land, OG det er barer og restauranter. Da var jo ikke vi vanskelig å overtale, så vi heiste ankeret og seilte de 32 nautiske milene til Isla Fuerte. Kapteinen har fortsatt vondt i øret, så han knasker smertestillende og sov nesten hele veien.

Heldigvis klarte «Canapesia» å komme seg velberget ut av denne situasjonen. Denne gangen var det deres tur til å få seilet i vannet.
Vi kastet ankeret sammen med de andre utenfor Puerto Limón, og fikk nesten umiddelbart besøk av kystvakta. Veldig hyggelige og engelsktalende. De fortalte at de var her for å passe på oss. Også veldig hyggelig. Men nå vet vi jo det. At de passer på oss mener jeg. «Innamorata» kom også jollende og sa at vi måtte komme oss inn på stranden for en sundowner. Ta med egen pils. Det passet oss bra siden vi ikke har noen colombianske penger igjen. Vi skulle jo direkte til San Blas egentlig.

Det er ingen jollekai her, så vi måtte dra jolla opp på stranden. Noe det er veldig lenge siden vi har gjort. En hyggelig fyr kom og hjalp oss og vi ble veldig usikre på om han forventet tips. Men siden vi ikke har noen penger, så var jo ikke valget så vanskelig. Det ble ikke noe tips.

På en bar langs stranden fant vi gjengen. Vi synes det er litt rart å drikke medbrakt pils på en bar, så vi lånte litt penger av «Canapesia» så vi kunne kjøpe en. Etter hvert ga vi blaffen i det og drakk våre egne og betalte «Canapesia» tilbake i pils.
Det ble som det pleier. Masse hyggelig prat mens vi drakk solen ned.
Mange lokale folk var også på stranden og nøt livet vil jeg tro.

Dagen etter jollet vi i land igjen på leting etter internett. Det er ikke spesielt enkelt å få landet jolla på stranden. Vi må liksom ri på bølgene inn og hoppe ut akkurat når vannet er lavt nok og forte oss i land. Ellers blir vi dratt ut igjen. Men selvfølgelig mestrer vi det.

Kapteinen ruslet bortover stranden. Kjekt med ryggsekk hvis vi kanskje finner noe å kjøpe, uten penger.
Vi fant «Sisu», «Mora» og «Honey Ryder» på en bar langs med stranden. De skulle spise lokal fisk, og de pekte ut veien til internett og restauranten der vi kan betale med kort.
Det er virkelig pent her i denne byen.
Vel, alt er kanskje ikke like pent over alt men veldig mye bedre enn i Santa Cruz
Den lokale fergen. Passasjerene må faktisk vasse ut. Spesielt.
Da vi endelig fant frem til «Hostel Playita» fant vi «Pisces» og «Q4» som spiste lunsj. Veien til Playita er godt skiltet, men det klarte vi ikke å lese visstnok. For vi klarte å gå feil i denne lille byen. Godt gjort.
Lunsj ville vi også ha, selv om kjøkkenet kanskje kunne se litt lugubert ut. Men det var faktisk rent og pent.
Hostel Playita er veldig vakkert. Det er et sted for surfere og backpackere.
Etter hvert kom det flere og flere seilere. Vi må jo benytte anledningen når vi får tilgang på internett. Diane og Steve koser seg med en pils i baren.

På veien tilbake til jollene våre møtte vi denne morsomme papegøyen. Den pratet og pludret og skravlet. Da vi begynte å le av den, lo den hjertelig tilbake. Det fikk oss jo til å le enda mer. Herlig liten krabat.

Denne gangen var det ikke så enkelt å komme seg opp i jolla. Vi bommet på bølgen som gikk ut og ble kliss våte begge to. Men etter at vi hadde tørket oss kunne vi sette oss ned akterut og nyte den deiligste tiden på døgnet. Solnedgangen. Og ikke noen sundowner i dag.

Så var det avreise dag igjen. Vi reiste ikke før på ettermiddagen, så på formiddagen reiste vi i land igjen. Ble kvitt søppel og den siste krampaktige turen inn på internett. Det gjorde mer eller mindre alle de andre også.

En av gjestehyttene på «Hostel Playita».
Skjeggete trær hadde de også.
Dusjene. Man kan ikke være for storforlangende. Det gjør ingenting om det ikke er varmt og kaldt vann. Det er så varmt allikevel at varmtvannstanken hadde vært totalt bortkastet.
Når det er så store forhold må man jo ha veiskilt.
Surferne kommer i land etter en lang dag på sjøen.
Jutta koser seg i hengekøya, med internett. Jutta simpelthen elsker hengekøyer. Og å snorkle.

Og her kommer veien vi måtte gå for å komme til Playita. Vi begynner bakfra.

Film – 20190125_140854.mp4

 

Vi gikk jo feil første gangen vi skulle finne frem. Men for en liten Edens Hage vi kom frem til.

På stranden ligger litt av et oppussingsprosjekt.

Så var vår tid i Colombia slutt for denne gangen. Neste gang vi er i Colombia er når vi kommer til San Andres og Providencia y Santa Clarita utenfor Nicaragua.

Nå setter vi kurs for San Blas øyene. Eller Guna Yala som indianerne der kaller øyene. Vi føler oss litt usikre, for det verserer så masse forskjellig informasjon. Ifølge reglene må vi ha Cruising Permit før vi kan dra til immigration. Cruising Permit får vi når vi kommer til Shelter Bay i Panama om en måneds tid, men vi må jo sjekke inn i landet. Ja, ja, vi får ta det som det kommer.

Kystvakta var som vanlig på plass og takket for besøket og ønsket oss velkommen tilbake.

Jeg kunne godt tenke meg å komme tilbake til Colombia. Det er et land med masse historie, vakker natur, varme smilende mennesker, musikk og dans, lyder, lukter, sol, varme, regn, vind, vindstille. Colombia har alt. Og så er det jo så billig der. Kan anbefales på det varmeste. Så det er med litt klump i halsen vi heiser ankeret og reiser. Det har vært en opplevelse av de store.

FORTSETTELSE FØLGER

03.01. – 21.01.2019 COLOMBIA – ISLAS DEL ROSARIO OG CARTAGENA DE INDIAS

Værmeldingen hadde fortalt oss at vi kom til å få en behagelig tur til Puerto Valero som bare er et stopp på veien. Slik at vi slipper nattseilas. Værmeldingen hadde feil gitt. Nesten som vanlig må jeg si. Bølgene på 2,5 – 3 meter kom fra siden eller litt aktenfor tvers, noe «Numa» ikke er så begeistret for. Vi så også vindkast på 40 knop. Både jeg i cockpit og kapteinen i styreposisjonen ble søkkvåte av bråttsjø som kastet seg inn i båten. Tror det er første gangen jeg har opplevd. Jeg fant frem redningsvester til oss begge. Godt å være på den sikre siden. Vi seilte fort da. Kapteinen hoiet at vi hadde 12 knop. Altså på en surf. Men morsomt var det. Vi hadde bare forseilet oppe.

Litt vanskelig å ta bilde og få inntrykk av hvor store bølgene var
Aloe veraen kommer nok ikke til å overleve her i båten. I dag ble den dynket i saltvann.
Pilslageret vårt klarte heller ikke å holde seg på beina. Totalt kaos i Ole Martins lugar.
Da vi nærmet oss Puerto Valero Barranquilla ble vannet brunt og ikke særlig lekkert. Det skyldes at elven Magdalena, Colombias største elv, renner ut her og blander seg med havet.
I innseilingen til ankringsplassen var det selvfølgelig fiskere. De la også ut nett på kvelden, så det blir spennende om vi kommer ut i morgen. «Q4» var ganske bekymret.
Mange steder i verden har de fortsatt med markeringer fra krigens dager. Så også her. «Red right return». Altså skal vi ha de røde bøyene på styrbord side når vi går inn til en havn/ankringsplass. Motsatt av i Norge.
«Be-Be» i solnedgangen.

Vi hadde en deilig kveld og natt i Puerto Valero. Til ankers for første gang på en evighet synes vi, og ingen vind. Det ble hjemmelaget middag, et glass vin og en hyggelig prat. Men vi satt å gapte allerede klokka 20, så da var det natta. Vi skal tidlig i gang i morgen.

Klokka 06:30 neste morgen var ankeret heist og vi var på full fart mot Isla Grande i øygruppen Islas del Rosario utenfor Cartagena.

Kapteinen styrer skuta trygt gjennom fiskegarn, grunner og bøyer. I soloppgangen.
«Innamorata II» fliser avgårde.

Vi seilte hele veien til Islas del Rosario med alle de andre båtene. Noen ganger ble det VELDIG tett, og det liker jeg ikke. Og når kapteinen setter kursen rett i fleisen på «Canapesia» kan han overta vakta selv. Noe han gjorde og avklarte situasjonen mesterlig.

«Q4» er den andre katamaranen i Gruppe 2 og ligger til stadighet rett i hæla på oss.

P1010721

Vi seiler forbi Cartagena. Det blir spennende å komme tilbake hit. Trykk på lenken for å se filmen. 

Når sjøen er så rolig som den var på denne seilasen får jeg også gjort ting om bord. Som for eksempel å lage lunsj. Dobbeltdekker som vi kaller det. Stekt brød med ost i mellom og egg på toppen. Nam-nam.
Ved 17 tiden var vi fremme på Isla Grande og forsøkte å slenge ankeret ved siden av «J Squared». En kjenning fra Curacao. Men sjakkelen på ankeret hadde vridd seg, så ankeret lå med kroken opp. Lite smart. Til slutt fikk vi hjelp av «J Squared» og fikk vridd sjakkelen på plass. To minutter etterpå lå vi trygt forankret. Herlig med litt hjelp i ny og ne.
«J Squared» er med i Gruppe 1 i rallyet. De vil kose seg her litt etter en lang stund i Cartagena.
Vi trodde kanskje det var en tilstelning i land eller noe, men det er visst vanskelig å komme i land her på Isla Grande. Så vi koste oss om bord i «Numa», spiste hjemmelaget middag og nøt solnedgangen.

Klokka 21 kom den allestedsnærværende kystvakta seilende forbi og ønsket oss god natt. Hyggelige folk.

Av en eller annen merkelig grunn var Steinar opp grytidlig morgenen etter. Det var ikke jeg. Sola stod rett inn i cockpit, men det var et lite problem i forhold til hva den hyperaktive kapteinen holdt med på med på morgenkvisten. Å nyte kaffe og nyheter kunne jeg bare glemme. Først var det SSB radio møte klokka 07:30 på OCC rally. Et helsikkes spetakkel så tidlig på morgenen. Samtidig holdt han på med et prosjekt for å kommunisere på telefon med solcellepanelene????? Hva den mannen finner på. Klokk 07:45 kom Fredrik fra «Bushpoint» padlende på et paddelboard og mens han hang på skutesiden kom Jeff fra «J Squared» svømmende. De hadde begge mye å fortelle om Cartagena. Både positivt og negativt. Så begynte VHF møtet for «Suzie Too Rally» klokka 08:15 der folk har helt usannsynlig mye de skulle ha sagt. Men endelig, rett før klokka 9 kunne jeg kose meg med kaffe og nyheter i forholdsvis rolige omgivelser.

«Suzie Too» har fortsatt ikke reist videre og Suzanne har inviter Gruppe 2 om bord til dem for et informasjonsmøte.
Vi møtte selvfølgelig opp mannsterke.
Det skal sies at vi var ganske lei etter en liten stund. Suzanne og mannen hennes David har mye de skal ha sagt. I munnen på hverandre. De overleverte massevis av informasjon som sikkert er relevant. Informasjon som vi i Gruppe 2 ikke satte så veldig pris på, var at Suzanne synes det er skikkelig slitsomt å ha to grupper. Det skulle de ALDRI gjøre noe mer. Og takk for det. Etter et par timer var det endelig ferdig og vi kunne dra tilbake til «Numa».
Og gjøre dette. For første gang på så lenge jeg kan huske var det endelig tid for en deilig svømmetur i krystallklart vann. Vel, hvis vi ser bort fra det grisekalde badet i Santa Marta ?
Etter en liten stund kom Jeff og Julie fra «J Squared» svømmende. Julie driver visst og trimmer Jeff. Men de kom ikke lenger enn til oss. Her kom de om bord og fikk et glass vann og litt pomelo. Merkelig folk, de ville ikke ha en iskald pils. De er, som alle vi møter, veldig hyggelige folk. I kategorien amerikanere som prater høyt og mye. Morsomme og underholdende.
På ettermiddagen hadde «Suzie Too» invitert til sundowner på Bora-Bora. En resort i bukta ved siden av der hvor vi er ankret opp.
Det var jo litt merkelig å bli møtte av massevis av ansatte som jublet, klappet og ønsket oss velkommen. De hjelp oss i land og geleidet oss opp til fasilitetene.
Og dette her var jo enda merkeligere. Hvert «bord» var en SENG. Med laken og puter og det hele. Vi kunne til og med trekke for gardinene. Hvis vi skulle gjøre «private» ting tenkte jeg. Så alle måtte velge seg en seng så kelnerne visste hva de skulle sette på regningen. Merkelig.
Det føltes veldig rart å skulle sitte to stykker i hver seng og se på solnedgangen. Og enda merkeligere hvis jeg skulle krype til køys med f.eks. Rhonda og Tim 🙂
Selv om utsikten var så å si perfekt.
Det endte selvfølgelig med at vi seilere minglet rundt mellom sengene. Til kelnernes store fortvilelse. Da hadde de jo ikke noe «bord» å servere ved, og sette regningen på. Vi gikk til baren og kjøpte våre egne drinker, for vi husket jo ikke «bordnummeret» vårt.
Kapteinen har vært og hentet pils selv.
Dessverre er kameraet mitt av heller dårlig kvalitet, så kveldsbilder er vanskelig. Men flere av Gruppe 1 båtene er fortsatt her, så vi hadde en hyggelig kveld sammen med Fredrik på «Bushpoint» og hans svoger og svigerinne. Jeanette kunne ikke komme for hun har fått influensa. Godt å få praktisert svorsken igjen.

Dagen etter var en stille og rolig dag. Vel, jeg fikk endelig ut fingeren og gjort rent båten. Ikke noe storrengjøring men nå kan vi i hvert fall se ut av vinduene. Steinar var på «floating» en liten stund. Det går ut på å binde sammen joller og andre flytende ting som kajakker og paddleboards, og så bare flyte med strømmen. Man har selvfølgelig med seg det man måtte ønske av drikkevarer. Og paraplyer og parasoller. Det er strålende sol hver eneste dag nå.

Kystvakta er til stede med et skikkelig krigsskip. Det ligger midt i blant alle seilbåtene.
De kommer også i sine små speed-båter og hilser på og hører hvordan vi har det. Fantastisk hvordan de passer på oss. Ifølge Suzanne på «Suzie Too» er det et spesielt privilegium vi som deltagere i rallyet får. Colombia vil IKKE at det skal skje noe negativt med oss. De vil BARE se positive ting på Facebook. Og det får de.
Etter bare et par dager var det på tide å heise ankeret igjen og sette kursen mot Cartagena. Det har vært et deilig avbrekk mellom to storbyer. Og dette landstedet skulle jeg ikke ha sagt nei til.
Enkelte trenger ikke en stor seilbåt for å komme seg frem.

Armada Nacional var selvfølgelig til stede da vi heiste ankeret klokka 09 og så til at alle kom seg vel av gårde.

Vi måtte komme inn som en gruppe for vi må krysse leden der alle de digre båtene kommer inn til Cartagena. Port Control stopper den trafikken for oss. Da vi kom til leden kalte Sabrine på «Honey Ryder» opp Port Control og «Canapesia» påtok seg oppgaven med å lede oss inn. Langs de grønne markørene.
Denne digre båten er et eksempel på hva som blir stoppet for at vi skal komme velberget over leden. Vi vil ikke sloss med slike kolosser om forkjørsretten.
Jaggu meg så var ikke kystvakta her også. For å ønske oss velkommen.

Fra innseilingen til Cartagena.

Det var en seilas på omtrent 5 nautiske mil fra leden og frem til ankringsplassen vår. På veien ble vi alle kalt opp av Port Control, og måtte nok en gang stave navnet på båten (ikke vanskelig i vårt tilfelle) og fortelle hvor mange vi var om bord. Vi fikk ankomstnummer 0022.

Ved 13 tiden kastet vi ankeret utenfor Club de Pesca i gamlebyen. Ifølge «Suzie Too» er det en skikkelig high end marina. Hvorfor overrasker ikke det oss. De driver jo bare med luksus.

«Lulu» har funnet seg en god ankringsplass.
Så kom selvfølgelig kystvakta og så til at vi alle var på plass og hadde det komfortabelt.

Steinar og jeg var så sultne at jolla kom på vannet i lynfart. I en slik «High End» marina måtte det jo være en restaurant fant vi ut. Og det var det. Med deilig mat. Men vi fikk ikke spise sammen med de som hørte til i marinaen. Det fikk vi høre av en heller overlegen kelner.

Vi måtte sitte ved bardisken å spise. Men det gjør jo ingenting. Maten var like god for det. Den var faktisk kjempegod og gled ned på høykant.

Marinaen har åpnet dørene for oss som er med i rallyet. Ellers er dette en privat marina. Så veldig posh og flott vil jeg vel heller ikke kalle den. Men kjekt å ha en jollekai da.

Marinaen hadde invitert til velkomstparty den samme kvelden som vi kom. Vi fikk servert velkomstdrink og deilige tapas.

Ken og Grace koser seg med tapas. OCC representanten kom også og holdt en fin tale og fortalte oss litt om Cartagena.
Den allestedsnærværende kystvakta kom også og presenterte seg.
Veldig hyggelige folk som bare vil oss vel. Selv om det føles litt rart å bli passet så veldig godt på.

Tapas er jo ikke veldig mye mat for sultne sjeler, så ved 19 tiden begynte vi å vri oss i stolene. Vi var klare for mer mat. Noen ville gå til gamlebyen allerede denne kvelden, mens andre ville vente til det var lyst i morgen. I hvert fall så viste Rik på «Incentiv» oss veien til en Food Court. 10 minutter å få fra marinaen.

Plassen er organisert med en masse utsalgssteder av forskjellig junkfood rundt en plass der det er satt ut masse bord og stoler.

Leo gleder seg til mat.
Ralph på «Mora» har fått pizzaen sin mens Stephanie og Greg på «Lulu» fortsatt venter på sin mat.

Vi fikk masse mat og masse pils for en billig penge på denne plassen. En lokal pils koster 5.000 Pesos og det er ca. kr. 13,-. Jeg kjøpte en haug med tortillas og ost som jeg absolutt ikke hadde sjans til å spise opp. Den kostet 10.000 Pesos. Ca. 28,- kroner. Det er veldig billig synes vi.

Ved 20:30 tiden begynte folk å gå. Det nærmer seg jo midnatt for oss seilere. Noe som er klokka 21. Da var vi trygt tilbake i «Numa» og kunne nyte utsikten til gamlebyen.

Katedralen er lyst opp i det fjerne. Vakkert er det.

Dagen etter måtte vi sjekke inn. Vi er ganske så priviligerte vi som er med i Suzie Too Rallyet. Customs og Immigration kom til oss i marinaen, og innsjekking var gjort på null komma niks.

Vi har fylt bensin til jolla. Kjøpt i marinaen. Og gjett om den stoppet. Det betyr at Steinar måtte frem med verktøy og reparere. Bare for å oppleve at den stoppet igjen rett etterpå.

Steinar fikk låne et filter av «Sisu» som filtrerer vekk vannet i diesel eller bensin. Vi mistenkte jo at det var bensinen vi kjøpte i går. Etter at vi fikk filtrert den startet jolla igjen. I etterkant mistenker Steinar at bensinkannene var fulle av dritt og vann fra tidligere.

Vi er jo i Cartagena for å oppleve byen, så den andre kvelden ruslet vi over broa og inn i gamlebyen. Til Hostel området. Vi fant en sjarmerende liten uterestaurant på Plaza de la Santisima Trinidad. Dette er stedet der folk møtes.

Torget og katedralen er fortsatt julepyntet.
Jeg tror aldri jeg har sett en flottere seilbåt enn dette. Den må være laget av tusenvis av lys.
Det er fullt på alle bordene og det er mange fortausrestauranter i området.
Vi tar oss en skål mens vi venter på maten.
Hva skal man si…….Det er mat. Steinar fikk en pizza som smakte veldig godt. Jeg fikk en lasagna som ikke smakte fullt så godt. Men det blir oppveid av den fantastiske atmosfæren på plassen.
Når vi går er det bare vårt bord som er ledig på Cafe la Trinidad. Vi kommer nok helt sikkert tilbake.
Et typisk hus i gamlebyen. Fantastisk vakkert. Og det skulle vi lære mer om senere.
På vei tilbake til marinaen tok vi strandpromenaden, og der fant vi enda en Food Court. Med masse mennesker. Vi satte oss ned og tok en pils og en pust i bakken.
Det er flott i denne parken som Food Courten er.
På vei tilbake over broa. Massevis av julelys fortsatt.

Som sagt så er vi i Cartagena de Indias for å oppleve byen. Og hva er vel bedre enn en guidet tur.

Omtrent 20 av oss møtte spent opp på kaia til en guidet tur.
Guiden vår het Sam (egentlig noe helt annet på spansk som vi ikke forstod). Det viste seg at han var både kunnskapsrik og morsom. Både faren og bestefaren hans hadde vært guider i Cartagena. Han fortalte oss massevis av historier på vår busstur gjennom byen.
Første stoppested var Fortress of San Felipe. Det er bygget av italienske ingeniører. Både fortet og muren rundt byen. Det er mange som har forsøkt å ta Cartagena fra spanjolene. USA, Nederland, England og Frankrike.
Vi hadde flere stopp på veien opp til toppen av fortet. Sam fortalte villig vekk. Særlig om engelskmennene under admiral Vernon. De led et grusomt nederlag og Cartagena har aldri senere blitt forsøkt erobret. Da engelskmennene ikke klarte å ta Cartagena sjøveien, prøvde de over land. Rundt Cartagena i 1741 var det sumpland, bebodd av millioner på millioner av malariamygg.
Admiral Vernon hadde 24 tusen mann til disposisjon. Cartagena hadde 6.000 inkludert slaver og indianere. Tusenvis av engelske soldater døde av malaria og dysenteri, så man må jo si at naturen hjalp Cartagenas store helt, Don Blas de Lenzo, til seier. Dette fortet er et imponerende byggverk og ingeniørkunst.
Det er massevis av slike tuneller på kryss og tvers i borgen. Litt klaustrofobisk kan man si. De hadde også blindveier for å villede fienden.
Heldigvis lå det ingen soldater og ventet på disse turistene. Tom, Di, Chris og Carol kom alle velberget ut av en av tunnelene.
Vi ble selvfølgelig hilst av soldater kledd tidsriktig. Med reveljer og det hele.
Øverst opp var det vakthus. Denne kjekkasen fikk nesten ikke plass. Tror nok spanske soldater for 3-400 år siden var ganske mye mindre enn vikinger fra 2019.

P1010828

En av tunnelene var konstruert slik at den ga et massivt ekko. Det gjorde at soldatene øverst opp her kunne høre fottrinnene til fiendesoldatene. Og ikke nok med det. Den var også konstruert slik at de som kom nedenfra ikke kunne se hvor tunnelen ledet, mens de som stod oppe og skulle forsvare seg kunne se bena til de som kom. De ble selvfølgelig skutt i bena, og var de så dumme å bøye seg ned for å se hvor tunnelen gikk, så ble de skutt i hodet. Trykk på lenken for å se filmen. 

 

Dette er Cartagenas store helt Don Blas de Lezo.
Etter å ha sømfart fortet fra bunn til topp, kjørte vi til La Popa Monastery som ligger på det høyeste punktet i Cartagena. Derfra var det en helt fantastisk utsikt.
Klosteret (som ikke er et kloster lenger) er veldig vakkert. Det hadde et atrium som jeg ikke hadde hatt noe imot å ha som hage.
Blomstene var praktfulle.
Det egentlige navnet på klosteret. En gang i året er det en fiesta som hyller helgenen. Hun blir da tatt ut og båret ned fjellet mens alle går i tog og bærer lys. Det skal være veldig fint.
Denne altertavlen er ikke den originale for den stjal spanjolene da Bolivar kom og jaget dem ut. Til dette klosteret ble overklassejenter som hadde kommet i «uheldige omstendigheter» sendt, og måtte være her til «omstendigheten» var født. Ingen visste hvor det ble av barna for det finnes ingen arkiver.

Noe som nesten var morsomst med klosteret, var ungene som tagg penger utenfor. Det har de selvfølgelig ikke lov til, så de var under et vindu bak klosteret der de sikkert visste at turistene kikket ut. De hadde en lang, lang pinne der de hadde limt fast bunnen på en flaske som de løftet opp til vinduet. Så da var det bare å fylle opp koppen med penger. De fikk en del av oss. Oppfinnsomhet belønnes.

Etter at vi hadde vært i Sams butikk og betalt for turen dro vi til gamlebyen. Der ruslet vi fra den ene enden til den andre og fikk høre enda mer om byen. Vi startet ved huset til Gabriel Garcia Marquez som fikk Nobel prisen i litteratur, og avsluttet ved katedralen.
Det er vakkert i gamlebyen. Vi fikk lære masse om gamledager. F.eks. var det slik at rikdom og sosial status ikke hang sammen. Hvis du var spanjol behøvde du nødvendigvis ikke å være rik, men du hadde aller høyeste sosial status. Hvis du var sønn/datter av spanjoler, men født i koloniene, så hadde du ikke så høy status. Hvis du rett og slett var fra koloniene fikk du aldri gode stillinger, eller kunne gifte deg oppover i hierarkiet. Husene viste også om du var fattig eller rik. Det er lave hus, en etasje, som er de billigst. Mellomhus som har to etasjer og en balkong, og høye hus på to etasjer, en mellometasje, lang balkong og små balkonger under disse.
Dørhammerene fortalte også om hva eieren av huset drev med. F.eks. en firfisle fortalte at eieren drev innen medisin (lege/apoteker), en ørn fortalte at eieren drev innen alkohol, og en fisk faktisk at eieren var fisker.
Hva løvene på Sir Francis Drakes hus fortalte fikk jeg ikke med meg. Men jeg gjetter på maktpersoner.
Her bodde faktisk Sir Francis Drake i 1586. Til engelskmennene i følget vårt sin store irritasjon ble han kalt pirat. Han er jo en stor helt i England. Men Sam, guiden vår, takket han også, selv om han brant ned byen hans før han dro. Da ble nemlig arbeidet med den store borgen påbegynt for å beskytte byen mot en slik hendelse igjen. Og det virket jo.
Alle byer i Sør-Amerika har en Bolivar park. Han kjeppjaget spanjolene ut av Venezuela, Colombia og Peru. Faktisk så døde han i Santa Marta der vi akkurat har vært, og som også var den første byen som ble frigitt.
Vi ser ut som skikkelige turister. Og det er vi jo også. Vi hørte godt etter hva Sam sa. Han pekte også ut gode restauranter og butikker for lær og kaffe. Colombia er kjent for sitt lær som er av veldig god kvalitet. Vi kjøpte ingenting for dessverre så mugner lær i båten.
Etter avsluttet tur ble mange med bussen tilbake til marinaen. Steinar og jeg gikk på en heller glissent besøkt restaurant. Kjempedyr og ikke veldig god mat. Men vi ble mette.
Fargerike hus på veien tilbake til marinaen. Fortsatt i gamlebyen.

Kapteinen har rett og slett blitt en duracell kanin. Han klarer knapt å sitte stille. Hvis han ikke er å hjelper noen med ett eller annet problem, så er han å kjøper noe.

Som for eksempel to nye solcellepaneler på 300 watt hver. Totalpris 1.380.000 Pesos. Sånn omtrent NOK 3.700,-. Ifølge kapteinen er det veldig billig. Panelene var jo altfor store til å få i jolla, så marinaen kjørte dem ut for oss i sin båt. Skikkelig god service.
Kapteinen gleder seg som en liten unge til å se hvor mye vi lader med de nye panelene, så de ble montert umiddelbart. Og slik ser det ut i hekken nå. Vi synes det har blitt veldig fint. Steinar har konstruert stativet selv og det fungerer bra.

På vei hjem fra byen i går stoppet vi på Convention Centre og kjøpte billetter til konsert med ungdomsfilharmonikerne. Det er klassisk musikkfestival her i Cartagena fra 4-13. januar.

P1020027

Vi er spente på hva slags musikk som skal spilles. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vakkert scenario.

P1020033

Veeeeeel. Det var jo en opplevelse. Dirigenten het Juan Pablo Valencia og solisten på harpe var Gwyneth Wentink. Hverken Steinar eller jeg var så begeistret for harpe sekvensen, men det første stykket var mektig og flott. Resten var rett og slett moderne. Noe som visstnok er veldig vanskelig å spille og for meg hørtes ut som pling plong og vilt sammensatte toner. Konserten het «Serie Latinoamericana», men det var ikke mange salsarytmer å spore kan man si. Trykk på lenken for å se filmen. 

Selv om musikken ikke var det vakreste vi har hørt, så var hele opplevelsen verdt å ta med seg. Hvor mange ganger får vi gått på musikkfestival i Cartagena i Colombia liksom?

Vi har også hatt besøk av en fyr på «Sophisticated Lady». Han lager Youtube videoer om seilerlivet. Tjener visst gode penger på det også har vi hørt. Han ville ta film av solcellepanelene våre. Jeg nektet plent å være med på noen video, men nå er vel Steinar Youtube-stjerne tror jeg.

Sabrina i «Honey Ryder» inviterte meg over til seg for å lære meg å lage kalabash skåler. Moro. Her viser hun meg at alle kalabasher har en strek der det er naturlig å dele den.
Det kan se ut som en vanlig, deilig, myk frukt. Men det er det altså ikke. Den er mer som treverk og må deles med en sag.
Slik ser den ut inni. Full av guffe som man ikke engang kan spise. Man vil ikke få det på gulvet for det er skikkelig vanskelig å få vekk klisset.
Dette er kalabashen når alt er skrapet ut og den har ligget i klor en liten stund. Den må ligge i klor for at man skal få frem det man ønsker å gravere inn. Hvis man skal gravere da. Det er veldig fint å male den også.
Dette skal bli mitt første design. Tror jeg. Det er skikkelig tungt å holde på med og man kan ikke gjøre feil. Derfor er det lurt å tegne opp først, på kalabashen, det man har tenkt å gravere inn. Det er det min eminente lærer har lært meg.

Vi får se om det blir noe mer kalabashboller på meg. Men jeg har nå massevis av disse fruktene om bord, for vi er stadig på kalabash slang. Man vet aldri når kreativiteten tar overhånd.

Vi var blitt forespeilet Happy Hour med fingermat i marinaen, men der var det et privat selskap, så det stemte nok ikke. Derfor havnet vi på Food Courten igjen.
Masse deilig, billig mat og masse å drikke. Her går det i sushi.
Veggmaleri på dame toalettet. Så lekkert.

Det begynner å nærme seg avreise til San Blas. Eller først skal vi tilbake til Islas del Rosario. Det betyr at møtevirksomheten og chandlerbesøkene blir hyppigere. Hver dag skal det nemlig rapporteres til kystvakta hvem som er hvor og når.

Jeg har brukt dremmel på kalabashen min. Orket ikke å risse inn med ishakke eller ett eller annet spisst.
Dette ble resultatet. Min første kalabash. Ikke så veldig mange feilskjær. Lite sannsynlig at det blir flere.

P1020056

Det er uhyggelig mye trafikk rundt denne ankringsplassen. Juleferien har pågått helt til nå og da er det masse colombianere som er på ferie her i Cartagena. Det er små og store båter som alle spiller høy musikk. De kjører fort eller sakte, gjerne mellom båtene som ligger til ankers. Noen ganger er det ganske irriterende. Men disse colombianerne er så hyggelige og usjenerte. De glaner rett inn i båten og vinker henrykt tilbake når vi vinker til dem. Litt hyggelig også da. Trykk på lenken for å se filmen. 

Kapteinen har funnet ut at han vil seile Blue Water Runneren igjen allikevel. Ett av tauene (det uendelige) må kortes inn og spleises på nytt.

Vi har vært i butikken og proviantert til turen til San Blas. Der har vi fått beskjed om at det ikke finnes restauranter og ikke butikker. Men, det kommer grønnsaksbåter i ny og ne. Av dem kan vi få kjøpt litt grønnsaker til en uhorvelig dyr pris. Så derfor provianterer vi for 37 dager her i Cartagena. Ikke det at grønnsakene vil holde så lenge, men vi har i hvert fall kjøtt, kjøttdeig, pølser og kylling til middager. Jeg er redd for at kjøttet er bankekjøtt og ikke biff. Det viser seg jo senere. Ost, egg, pasta og skinke er også innkjøpt så jeg tror vi er berga. Kanskje vi til og med får en fisk i tide og utide. For all den maten, inkludert 6 kasser pils og en flaske gin betalte vi litt i overkant av kr. 3.000,-. Billig. OG en ansatt i butikken trillet handlevognen tilbake til marinaen for oss. For kr. 13,-. Billig.

En kveld var vi også invitert til Michael og Kathy i «Late Harvest» for en sundowner. De hadde laget drinken som Sabrina har kalt Suzie Too Group 2’s signaturdrink. Kokosmelklimonade med en shot rom. Den er syrlig og god. Michael og Kathy er også av rasen lavmælte amerikanere.
Senere på kvelden var vi invitert til noe som skulle være en av de beste restaurantene i Cartagena med Rhonda og Tim på «Q4». Restauranten lå rett på utsiden av marinaen, så det var jo ikke langt å gå. Tim og Rhonda er av rasen høylytte amerikanere. Men vi hadde en kjempehyggelig kveld sammen med dem. De har massevis av historier å fortelle. Og de forteller dem morsomt.
For å få plass til alt vi har kjøpt, måtte jeg faktisk ordne i kjøkkenskapet mitt. Det med alle tørrvarene som bare har blitt stappet inn fortløpende. Jeg kastet en hel søppelsekk med ting som aldri en gang har blitt smakt på. Innerst fant jeg til og med noe fra Kroatia. Wææææ. Der er det lenge siden vi har vært. Men nå er det rent og pent.
Deretter reiste vi til Mall Plaza sammen med Grace og Rhonda. Og mens de tok pedikyr kjøpte Steinar og jeg nye puter til cockpit, nye hodeputer til senga og masse oppbevaringsbokser. Etterpå spiste vi fastfood sammen med Grace, som hadde fått turkise tånegler, og Rhonda som hadde fått blå.
Tilbake i «Numa» danderte jeg putene i cockpit. Og nå er turkis tilbake. Jeg er virkelig glad i den fargen.
Det er lov å applaudere. Aldri har dette skapet vært så organisert og ryddig.
«Annalena» til ankers i gamlebyen. Der bor Gerhard og Rommy. Veldig trivelige folk. Psykologer. Det kan det jo hende vi trenger etter hvert.
Denne stæren eller hva det er kom på besøk en morgen. De synger aldeles fantastisk. Men alle lydene den kommer med er ikke av det vakre slaget. Plutselig skriker den som en kråke, og det skikkelig høyt.

De siste par dagene i Cartagena var vi ute å spiste både alene og sammen med flere andre i Suzie Too Gruppe 2. Vi fikk også tak i US$ som vi må ha i San Blas. Der må vi betale all immigration, customs og cruising fees kontant med dollar. Kapteinen hadde en selsom opplevelse når det gjaldt å få vekslet Pesos til USD. Han dro i banken på kjøpesenteret, men der hadde de ikke dollar. Men de kjente en mann som hadde som jobb å veksle dollar, så de ringte han. Steinar måtte stå utenfor banken og vente og etter hvert kom det en fyr med en ryggsekk full av dollar. Det kan jo ikke ha vært ulovlig for det var banken som ringte han. Virkelig merkelig. Så nå har vi dollar til San Blas og Panama. Og vi har kjærlighet på pinne til barna i San Blas.

Vi traver rundt i gamlebyen, the Walled City,  i bydelen Getsemani. Denne gaten er jo bare helt unik. Pyntet med paraplyer.
Jeg har aldri sett noe som denne gaten.
Gatekunst er det her også. Helt fantastisk gatekunst egentlig.

Gatemusikanter er det også flust av. På Plaza Trinidad veksles det på å være dansegrupper og musikkgrupper. Et yrende folkeliv.

Her har det bodd en fisker. Det har vi jo lært av Sam.
Vi fant en pub som serverte S2G2 sin signaturdrink. Kokosnøttmelklimonade med en dæsj rom.
Sabrina var mer opptatt av kattungen som bodde på puben.
Ingen skal si at colombianere ikke har humoristisk sans.
Det var ikke så vanskelig å gjette seg til hva som var dame- og herretoalettet ?
Som vanlig, en veldig hyggelig kveld med gjengen.
Denne krabaten ønsker velkommen til en drikkebule. Vi gikk ikke inn der.
Gatekunst. Det var flere slike figurer rundt om i gamlebyen i Cartagene. De så ut til å være laget av den samme kunstneren.
Rundt Trinidadplassen selges det gatemat fra slike vogner. Og det er faktisk veldig god mat, og vanligvis lange køer. Steinar og jeg måtte ta en siste tur tilbake til denne flotte plassen.
Vi fant også en cubansk restaurant/bar. Det er vel selve symbolet på Cuba, biler fra 50-tallet og sigarrøykende damer.

Det var skikkelig show på torget denne kvelden. Gutta kan tromme og jentene kan virkelig vrikke på hoftene. De er skrudd sammen annerledes enn oss jenter fra skandinavia. De har nok kulelager i de hoftene tror jeg.

Så var siste dagen i Cartagena kommet. Kystvakta «Armada» hadde selvfølgelig fått beskjed om at vi alle skulle reise, så de kom bortom for å forsikre seg om at det var Islas del Rosario vi skulle til. Veldig hyggelige gutter.
Men før vi la i vei måtte vi ha diesel. Det er ikke mye vind i disse farvannene på denne tiden av året. Bare bølger. Det gikk veldig trått på begynnelsen, før vi skjønte at pumpa stoppet når vi hadde fylt for 10.000 Pesos. Noe sånt som 4 liter. Da måtte vi trykke på dieselpistolen for å få den til å fortsette.
Imponerende marinefartøy dukket opp på vår vei ut av Cartagena. Eller kanskje det er forskningsfartøy.
Et militært skip kom seilende mot Cartagena. Da de passerte oss ble det blåst i en fløyte, og alle om bord gjorde honnør til oss. Jeg syntes det var en flott gest, helt til noen fortalte meg at det gjør den colombianske marinen til alle fartøy som passerer dem på vei UT av en by. Vel, jeg velger å tro at det var spesielt til oss.

P1020101.

Vi seiler ut av Cartagena. Og for en by dette er. Den MÅ rett og slett oppleves. Trykk på lenken for å se filmen.

Ha det bra Cartagena. Kanskje vi kommer igjen. Det har vi veldig lyst til. Nå vet vi jo at Colombia er et fantastisk land. Og helt ufarlig.

Turen tilbake til Isla Grande i Islas del Rosario tok 4 timer og var fullstendig begivenhetsløs. Ingenting gikk i stykker. Ikke var det vind og ikke var det bølger. Godt vi hadde fylt diesel.

Det var et møte allerede første ettermiddagen. I bassenget på hotellet. Men det var mange som ikke hadde kommet enda, så det var nok litt mislykket. Vi fikk med oss at allerede i morgen er det 5 båter som reiser til San Bernandino. De skal ta med seg de to siste øyene på colombiakysten. Vi skal jo  reise direkte til San Blas herfra.

På kvelden fikk jeg testet ut det nye kjøttet vi kjøpte i Cartagena. To DIGRE biffer (håpet jeg). Men det var det altså ikke. Det var altfor trått og trevlete til det. Det gikk fint an å spise og var godt også, men jeg tror det må kokes ja. Steinars «biff» blødde innvendig og var også kald. Ergo, dette kjøttet kan ikke stekes som en biff. Vi får prøve en annen fremgangsmåte neste gang.

Denne turen til Islas del Rosario er nok ment som en deilig avslapping etter oppholdet i Cartagena. Det betyr at vi kan bade igjen. I havet, og det er fantastisk deilig. Kapteinen satte i gang å skrape skroget. Der har det grodd masse merkelig under oppholdet i Cartagena.

Vi har også fått vasket båten utvendig. Når vi ligger på en slik deilig plass som dette, så kan vi lage vann. Her er det ikke noe dieselsøl.

Det er også middag i båten hver kveld. Nå har jeg prøvd meg på kylling med fløtesaus med hvitvin. Snart er jeg en gourmetkokk. Ha-ha. Jeg må bruke fløten før den går ut på dato.
Nesten alle turistbåtene har sluttet å gå her nå. Så det er bare en og annen som fortsatt fliser forbi. Musikken har helt sluttet å ljome. Det betyr at det er deilig og stille. Nydelig. Herlig. Vi nyter livet her ute på øyene.
Og vi bader og vi bader. Da jeg badet akterut og vasket håret hørte jeg plutselig latter fra baugen. Jeff på «Canapesia» ler nesten bestandig når han er ferdig å prate. Da Dan hørte at det var guttetreff rundt baugen på «Numa» kom han også svømmende. Men siden det ikke var ølservering ble møtet kortvarig.
Våre sundownere blir nå inntatt på «Cocoliso Island Resort». Der er det fullt av turister fra fastlandet frem til klokka 15, og så er det tomt. Foruten oss.
Da har vi hele dette bassenget for oss selv. Og selvfølgelig bare til venstre der. Noe som betyr at sundownere nå blir inntatt lenge før solen går ned.
Vi fyller opp bassenget etter hvert. Steinar, Dan, Sabrina, Lori og Tom har kommet seg ut i vannet.
Steinar koser seg selvfølgelig med jentene. Sharon og Diane.
Litt vel koselig i baren kanskje 🙂
Chris, mannen til Sharon, og jeg tenkte at vi kanskje kunne forstyrre dem ved å kaste kokosnøtter på dem. Men så slemme er vi selvfølgelig ikke.
Det er et flott sted med hengekøyer mellom palmene.

P1020144

Kapteinen måtte selvfølgelig prøve en av hengekøyene, og jeg forsøkte å få han til å drite seg ut som straff for all den flørtingen i bassenget. Trykk på lenken for å se hvordan det gikk. 

Nydelig resort, uten noen gjester som vi kunne se. Bare de som kommer fra fastlandet på dagtid.
Jeg har tilgitt ham flørtingen. Her er vi på vei ut til jolla.

Nå begynner vi å bli veldig usikre her. Alle, utenom «Be-Be» skal reise sørover til San Bernandino og Isla Fuerte for derfra å seile over til San Blas i flokk og følge. Fra de som allerede har seilt hører vi bare fine ting om disse øyene. Og Colombia er jo så flott. Nei, nå er vi usikre. Hva skal vi gjøre. Rett til San Blas, eller følge de andre til øyene.

Det er noen lekre private feriehus her på Isla Grande.
Dette er jo bare helt perfekt for meg. Med egen brygge til og med.
Dette er vel kanskje i største laget. Da må jeg jo vente på neste lønning før jeg kan betale for denne kolossen. Og det kan jo bli lenge til. Når jeg får pensjon. 🙂
Sabrina og Tom er ute og padler. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilde da Tom gikk på trynet i vannet. Jeg lo for mye. Storveis underholdning på morgenkvisten.
Den store happeningen denne helgen er selvfølgelig måneformørkelsen. Den måtte vi ifølge Rommy på «Annalena» få med oss. Fra klokka 23:45 fikk vi beskjed om.
Det er jo midt på natten, men vi ville gjerne få det med oss. Så jeg la meg til å drunte litt i cockpit og ble vekket 22:45. Da hadde det begynt. Håper de andre ikke venter til 23:45 før de ser opp.
Det lille kameraet vårt klarte å få et forholdsvis bra bilde av begivenheten. Men det var grisekaldt å sitte foran i baugen å se på fenomenet. Det blåste heftig og begeistret. Da månen var godt gjemt i skyggen fra jorda og hadde antatt en rødlig farge hadde jeg fått nok. Jeg stupte til køys og overlot til kapteinen å lokke månen frem igjen.

Morgenen etter sjekket Steinar været enda en gang, og ble betenkt. Ikke så mye for vinden som kommer opp i 27 knop (midt på natten selvfølgelig), men for bølgene som er meldt til opp mot 3 meter og med korte intervaller. Vi har ikke lyst på heisatur over det karibiske hav, så vi meldte på VHF nettet på morgenen at vi blir med til San Bernandino og Isla Fuerte. Ikke så morsomt for «Be-Be» kanskje. De vil heller ikke reise alene, så de blir også med til øyene i sør.

Steinar satte i gang med å få opp Blue Water Runner seilet vårt igjen. Nå skal det til pers atter en gang.
Vi er klare.
Adios Isla Grande. Vi har sagt ha det bra til kystvakta og sagt i fra hvor vi skal. Så da er vi helt klare. Kanskje vi kommer tilbake en gang. Det vil vi gjerne.

FORTSETTELSE FØLGER

18.12.18 – 03.01.19 COLOMBIA – SANTA MARTA

Å få opp ankeret var lettere sagt enn gjort. Med revet på babord side og «Honey Ryder» til styrbord, 1 meter vann under kjølen og en hissig vind rett i trynet ble det en nervepirrende affære. Vi klarte det selvfølgelig og kunne sette kursen mot Huaritcheru – Cabo de Vela. Vårt første stopp i Colombia.

På havet igjen. På vei inn i ett av verdens farligste havområder. Hvorfor ikke. Noen må jo gjøre det også.
Godt å være flere i følge da.

P1010295

På tur inn mot Colombia – trykk på lenken for å se filmen.

Det viste seg at turen slett ikke ble så ille. Masse vind og bølger på begynnelsen, men det roet seg etter hvert. Heldigvis. Det siste strekket inn til ankringsplassen var rett og slett behagelig og ganske morsom. Flere av de andre båtene meldte på VHF’en at de fortsatte direkte til Santa Marta, men resten av oss kastet ankeret i Cabo de Vela utenfor landsbyen Huaritcheru. Et helt umulig navn å huske. «Suzie Too» hadde satt opp dette stedet som en fin plass å ankre på veien til Santa Marta. Da slipper vi å seile i ett strekk. Vi hadde heist ankeret i Aruba klokka 14 og var fremme klokka 12:20 dagen etter. Så det hadde gått unna. For å si det mildt så blåser det som et helvete i denne bukta. Det er ingen bølger for det tar den lave landtungen av for, men vinden får blåse friskt og freidig. Godt vi har et anker vi stoler på.

Jeg fikk meg en liten siesta da vi hadde kastet ankeret. Da jeg våknet var kystvakta i ferd med å borde «Mora». Skummelt. Vi hadde jo hørt noen på VHF’en som lurte på hva alle disse båtene gjorde i bukta deres.
Stilig båt de disponerer. Tror ikke vi bør prøve å stikke av nei.

Ralph på «Mora» ble vår talsmann og han fikk forklart at vi var med i «Suzie Too Rally Group 2». Da var kystvakta verdens hyggeligste mennesker og vi fikk beskjed om at de var der for å passe på oss. Hvis det var noe som helst vi lurte på så var det bare å kontakte dem på kanal 16. Det var litt ekkelt og spennende på en gang. For når vi tenker på Colombia så er det narkotika og geriljakrig som dukker opp i tankene. Og kanskje kaffe. Ikke snille soldater fra kystvakta.

Og dette er Huaritcheru. Vårt første møte med Colombia.

Gruppe 1 hadde også kastet anker her. Siden vi ikke har sjekket inn i landet er det ikke tillatt å gå i land selvfølgelig. Det hadde flere i gruppe 1 gjort, og lagt det ut på Facebook. Suzanne (den store lederen vår)  hadde ikke vært blid. Så vi er flinke og går ikke i land. Vi kunne selvfølgelig ha spurt kystvakta om vi kunne, men……vi inviterte til sundowner i «Numa» isteden.

Først var responsen laber. Alle var nok slitne etter nattseilasen, og mesteparten har jolla bundet fast på dekk. Men da de hørte at Steinar skulle hente Tim i «Q4» og Steve og Carol i «Innamorata» var det flere som ville komme. Og Steinar hentet alle. Og alle ble kliss våte. Nå er det masse bølger.

Vi ble ganske mange etter hvert. Tim fra «Q4», Ken og Grace fra «Pisces», Steve og Carol fra «Innamorata», Sanne fra «Incentive» og Terry og Fiona fra «Sisu». Det ble som vanlig en veldig hyggelig kveld som varte ganske mye lenger enn til klokka 19. Gutta gikk fra pils til rom og gin etter hvert, og det hørtes på støynivået.
Terry er en skikkelig moroklump, smekkfull av engelsk humor og gode historier.
Sola gikk ned denne dagen også, og folk ble kliss våte igjen da Steinar jollet dem tilbake til båtene deres. Ganske mye lenger etter at solen hadde gått ned.

Dagen etter ble en avslappingsdag. Ralph har kontakt med kystvakta, og de vil vite når vi skal reise videre slik at de kan avslutte vaktholdet. 4 båter reiser i dag og resten i morgen. Deriblant vi. Men før det ble besluttet var det «Vær-møte» på VHF’en. Og aldri har jeg hørt så mange meninger om vær og føreforhold. Særlig var det mye snakk om Gabo de Juan de Guia som er et kapp vi må runde inn til Santa Marta. Skikkelige skrekkhistorier ble fortalt, og jeg kjente at jeg gruer meg.

Noen bygninger inne på land. Dette er et sted for vindsurfere. Det er mange av dem her og en kom bort til båtene våre og hadde en liten oppvisning. Helt fantastisk.
En lokal fisker i en kano. Det er en uthulet strestamme.
«Sisu» i morgengryet.
Når solen kommer opp blir lyset så aldeles nydelig. Det er nesten ikke et vindpust og pelikanene har oppvisning i fiskekunst.

Så var det bare å vinke adjø til Huaritcheru (for et navn) og legge i vei til Santa Marta. Ankeret kom opp ved 8 tiden på morgenen og om 24 timer er vi i Santa Marta.

Vi hadde fått klar beskjed fra «Suzie Too» om å prøve å planlegge seilasen slik at vi var ved Sierra Nevada de Santa Marta ved soloppgang. Den blir sagt å være helt fantastisk.

Dessverre var det litt for disig til at soloppgangen ble spektakulær, men vakker var den.

Turen rundt kappet gikk også på skinner. Litt mer bølger, men ikke mer vind. Altså ingenting å være redd for.

P1010350

På veien inn til Santa Marta kom det en mottagelseskomite med massevis av delfiner. Våre favoritt sjødyr. De fulgte oss nesten hele veien inn. Trykk på lenken for å se filmen. 

Innseilingen til Santa Marta tidlig på morgenen.
Det ser ut til å være en stor by. Her blir det spennende å utforske.
Vi har lest at det er et kullverk i byen. Her blir kullet knust og skipet ut. Og legger også fra seg et fint belegg av sot på alt og alle.
Det er en stor og travel havn. Digre båter går inn og ut hele dagen, og noen ligger til ankers i havnebassenget rett på utsiden av marinaen.
Klokka 8:30 hadde vi funnet innseilingen til marinaen og ut kom en jolle og hentet oss. Vi fikk beskjed om å feste fendere og tau på babord side og så geleidet han oss inn til plassen vår.
Det gikk som smurt for der stod Julio og Umberto klare til å hjelpe oss med fortøyningene. Snakk om service. Så da er «Numa» atter en gang lenket fast i en brygge.
Gutta sjekker inn.

Det ble etter hvert en anspent stemning på marinakontoret. For det første så måtte det fylles ut en hel bråte med papirer, selv om alt var sendt på forhånd. For det andre må vi betale US$ 6,- pr.dag for vann og elektrisitet. Det er visst noe som er avtalt med «Suzie Too Rally». Ifølge «Pisces» er vannet forurenset og «Numa» kan jo ikke bruke strømmen. Det er 60 Hertz og vi har 50. Så de 35% vi får i rabatt på marinaavgiften tar de igjen på strøm og vann. Mange sure miner på kontoret i dag, men det går nok over etter hvert.

Så var det ut å sjekke byen. Og å kjøpe brød.

Det er hektisk trafikk her. Massevis av små biler og ingen stopper for fotgjengere. Vi ble faktisk tutet på da vi våget oss på å krysse gaten.
De er stolte av historien sin her. Selv om jeg ikke helt forstår denne statuen. Stor sterk mann står over en sittende kvinne med puppene i det fri. Ja, ja, vi får håpe han skal forestille å beskytte henne da.
På tur langs strandpromenaden. Der er det fullt av telt som selger suvenirer.
Det er rent og pent over alt så langt vi har sett. Det er også massevis av byggevirksomhet.
Det er en kraftanstrengelse å gå opp og ned av fortauskantene. Ikke akkurat handikapvennlige.
Tilbake i marinaen etter den første lille rundturen i nærmiljøet. Vi fant supermarkedet også. Rett rundt hjørnet. I denne marinaen nytter det ikke å snike seg inn. Det er fingeravtrykket vårt som er nøkkelen.
Mange flotte bygninger rundt marinaen.

Den første kvelden i Santa Marta var det informasjonsmøte/sundowner ved minimarkedet i marinaen. Der kan vi kjøpe kald pils og også litt enkel mat. I morgen begynner Steinar og jeg på spanskkurs. Kjekt å kunne litt av det språket de snakker i dette landet. Steinar kan jo allerede noe, så han må begynne på kurset for viderekommende. Jeg er totalt nybegynner.

Informasjonsmøte for trøtte seilere

Litt skummelt var det at immigrasjonsmyndighetene hadde vært og hentet Ken i «Pisces». Det betyr at Grace var overlatt til seg selv og det er ikke bra. Hun begynner å bli litt dement og mister lett orienteringsevnen og vet ikke helt hva som skjer. Men vi vet jo det, så de som lå i båten ved siden av tok henne med hjem. Heldigvis kom Ken snart tilbake, og det viser seg at kanadiere må betale mer i immigrasjon enn andre. Merkelig. Men det er sikkert noe politikk greier.

Dagen etter arrangerte marinaen et velkomstparty for oss.

Personalet gjør i stand tapasbordet. Det ble servert fingermat og punsj. Veldig godt.
Vi var selvfølgelig alle mann alle. Vi er faktisk blitt flere folk i Gruppe 2 da 3 båter fra Gruppe 1 fortsatt er her. De skal nå være med oss. Får se om de fortjener det da. Det er strenge opptakskrav i gruppa vår.

P1010410

Vi koser oss med deilig mat og hyggelig prat. Skikkelig mye skravling. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vi er ganske mange folk nå. Omtrent 15 båter tror jeg. Og det er to i hver båt. Det er ingen som har barn om bord.

Mange tok en tur til byen etter endt velkomstparty. Deriblant Steinar. Der er det gatemusikanter, folk som danser og et yrende folkeliv. Men jeg orket ikke. Kan ikke være med på alt hele tiden heller. Litt alenetid er godt.

Det blåser helt ekstremt i denne marinaen. Vi har målt opp mot 40 knop i vedvarende vind. Det betyr faktisk at glassene blåser av bordet. De lokale kaller vinden «La Brisa Loka», og den oppstår ved juletider og varer ut januar. Det er fallvinder som kommer fra fjellene.

Spanskkurset er godt i gang. Det er vanskelig, men læreren vår Aleja er veldig flink og veldig tålmodig. Jeg skjønner at jeg må øve. Steinar har også fått seg en aha opplevelse. Han har jo aldri lært seg så mye av den spanske grammatikken. Han må også øve. Vi må betale 15.000 Pesos pr.pers. pr.time. Ca. 40 kroner. Det er billig det.

Det skjedde også noe lite hyggelig ved båten vår en dag. Leo fra «Schloss Ort» kom for å levere tilbake en generator han hadde lånt. Da han skulle gå fikk han se noe stort som lå og drev i vannet. Det var en del av en flytebrygge, og den grep han tak i. Jeg holdt med båtshaken mens Leo prøvde å få et tau rundt den. Det var da det skjedde. Leo fikk lillefingeren i klem mellom båtshaken og tauet og ropte ut. Han sa au et par ganger og fikk fingeren løs. For meg så det ut som om den var knust. Det var helt skrekkelig. Han bare ga meg tauet og sa han måtte på sykehuset, og så gikk han. Med fingeren i været.

Dette er litt av elementet til flytebrygga. Den kunne ha kræsjet inn i mange båter på sin ferd innover i marinaen hvis ikke Leo hadde stoppet den.
Og blodet litt Leo er splættet utover store deler av brygga. Stakkars mann. Heldigvis ble han godt tatt i mot på sykehuset og fingeren ble lappet sammen igjen. Så får fremtiden vise om han får en negl igjen og full førlighet i fingeren.

Vi har selvfølgelig også vært i gamlebyen og spist middag.

Det er massevis av flott gatekunst her i Santa Marta
Ingenting av det vi så var tagget over. Egentlig så var det ikke noe tagging i det hele tatt.

På vei inn i parken

Street dance i paviljongen i parken. De var virkelig flinke gutter.

Vi hadde hørt mye om restauranten «Ouzo» så vi gikk dit. Vi var tidlig ute og derfor hadde de et bord til oss. Til og med på balkongen.

På balkongen på «Ouzo». Førsteklasses mat, førsteklasses vin og førsteklasses service. Vi storkoste oss.

Etter maten ruslet vi litt gatelangs  og så på livet. Det er mye liv. Musikk og dans hele veien. Vi var nok litt tidlig ute, for også her går ikke folk ut å spiser før klokka er nærmere 10 om kvelden. Da sover vi.

Og så kom julaften da. For første gang uten Ida og Ole Martin. Må innrømme at det stakk i mammahjertet.

Vi har pyntet oss til julefest med de andre seilerne her i marinaen. Tror ikke noen av de andre har barna sine her heller.
Julepresang ble det også. Veldig kjekt å ha, det er jeg helt sikker på. Flotte antenner og det hele. Hadde egentlig ønsket meg nye fendere, men det ble vel for dyrt. Dessuten er det vanskelig å bli kvitt de gamle. Fyller jo opp søppelkassene i en mils omkrets.
Julaftenkalaset er et spleiselag. Alle tar med noe å spise. Vi lager horse d’ovre eller hva det heter. Omelett med spansk skinke. Godt. Og selvfølgelig måtte jeg få på meg noe mer behagelig når jeg skulle lage mat. Godt habitten ikke datt ned i maten.

 

Steinar hjelper også til for vi fikk selvfølgelig litt dårlig tid.
Det er jo enkelte som er flinkere til å bake enn andre. Dette kunstverket har man altså fått til i en båt. Helt utrolig.
Terry og Fiona på «Sisu» har pyntet seg for anledningen. Vi får tilgi dem, de er fra Isle of Man.

P1010437

Vi begynner å bli en flott og sammensveiset gjeng. Trykk på lenken for å se filmen.

Folk hadde med seg massevis av godt tilbehør til grillmaten. Vi grillet nemlig det vi selv ville ha, og hadde med oss det vi ville av forretter, tilbehør eller desserter. Det var til deling. En veldig fin måte å ha fest på.
Alle koste seg stort og skravla gikk som vanlig på høyeste gir.
Etter maten hadde Rhonda på «Q4» invitert til «White Elephant Gift Exchange» noe vi aldri hadde vært med på før.

«White Elephant Gift Exchange» går ut på at de som har lyst til å være med kjøper med seg en gave. Det kan være hva som helst men ikke noe veldig dyrt. Hvis man ikke absolutt vil da. Litt kreativ innpakking kan også gjøre gaven attraktiv. Kanskje er det noe fint. Vi var 20 som deltok. Alle får tildelt et nummer, og nummer 1 begynner med å velge en gave fra gavebordet. Og pakker den opp. Nestemann, nr. 2, kan velge å stjele denne gaven eller velge en ny. Alle gavene kan stjeles bare to ganger. Det var fryktelig morsomt og det var spesielt en gave som var spesielt populær. En høne formet som en kurv som man kunne legge egg i. Jeff på «Canapesia» døpte den umiddelbart for Henrietta. Jeg fikk tak i en oransje shorts til Steinar og en smekke med «Marry Christmas» på.

Kapteinen tar ikke fem flate øre for å showe med sine nye klær. Noe som ble behørlig dokumentert av de fleste som var til stede. (Foto: Honey Ryder)

Den harde kjernen dro til byen etter festen. Jeg er heldigvis ikke medlem der, så jeg var så privilegert at jeg kunne dra tilbake til «Numa» å legge meg ved 23 tiden. Det har vært en strålende julefeiring selv om familien min ikke har vært her.

Steinar på byen på julaften. Stemningen er høy.

Michael på «Late Harvest» har gjort det til sin oppgave å fortelle meg om frukter i karibien. Tidlig 1. juledag kom han travende med en halv papaya og en halv pomelo. Han forklarte inngående om papayaen. NÅR den var klar til og spises, og HVORDAN den skulle spises. Men eller uten lime. Jeg smakte begge deler, og det var nydelig. Pomeloen må vente til en annen dag. Vi skulle ut på båttur så jeg måtte vekke en heller fyllesyk kaptein.

Ikke så veldig lekkert ytterst i marinaen. Moloen fanger opp søppelet som kommer fra land. Skulle ønske at marinaen kunne ta det opp.
Vi er klare om bord i katamaranen «Tayrona» helt presis klokka 10:20. Litt tidlig for enkelte.
Turen gikk til Tayrona Nasjonalpark, og vi fikk se mange unike steder. Dessverre kom all informasjonen på spansk og vi skjønte ikke stort. Selv med 3-4 timer spanskkurs på baken.
Hva med en hytte ved sjøen? Ikke skjønner jeg hvordan folk kommer seg hverken opp dit fra sjøen eller ned fra fjellet. Båtturen tok oss med på innsiden av klippene vi så desperat ville unngå da vi seilte inn til Santa Marta. Det var mye småøyer, klipper og rev som vi helst ville unngå ja.
Nye hytter bygges også i fjellsiden. Det er nok en fantastisk utsikt over havet. Hvordan man skal komme seg opp, eventuelt ned til disse hyttene er et mysterium. Kanskje de skal lage heiser 🙂
Dette er stranden El Rodadero. Dit valfarter colombianerne i helgene. Heldigvis skulle vi ikke dit.
Men hit skulle vi. En stille og fredelig strand inne i nasjonalparken.
Det var et spetakkel å få lagt til. Vet ikke helt hva jeg skal si om tilstanden til denne brygga. Gebrekkelig kanskje?? Men gutta greide det.
Langs hele stranden er det slike bord og stoler under overbygg som gir skygge. Aldeles herlig. Man kan velge om man vil være i solen eller i skyggen. Her klumpet vi oss sammen rundt ett bord. Alle vi fra Suzie Too Rallyet.
Vi fikk også lunsj. Først en fiskesuppe og deretter hovedrett. Fisk, kylling eller kjøtt ettersom hva du hadde bestilt.
Kyllingretten. Den var veldig godt krydret. Smakte kjempegodt, men var vel ikke det mest fargerike jeg har sett.
Vi gaflet i oss maten med stor appetitt.

Etter maten samlet vi oss igjen i skyggen ved stranden. Flere av oss badet, og vannet var grisekaldt. Merkelig. Noen av de nye damene (som jeg ikke vet hva heter) hadde med seg nydelige kaker, men det gikk mest i drikke og snacks. Vi er jo seilere.

Tom fra «Honey Ryder» og en av de nye herrene spilte bongotrommer for hele stranda. Det er Toms lidenskap, og han er skikkelig flink.
På ettermiddagen var det klart for å reise tilbake, og den knallgule katamaranen ventet tålmodig.
Ha det bra til en fin liten strand.
Jutta fra «Schloss Ort» nyter turen tilbake til Santa Marta. Det er nydelig vær og mye bedre å sitte ute enn inne.
Herr og fru «Numa» i fri dressur. Det satt også 3 colombianske jenter oppe sammen med oss og de pratet godt engelsk. Da båten stoppet rett utenfor Santa Marta kunne de forklare at båten hadde et undervannskamera og nå ville vise hvor fint det var rett her ute. Det var visst ikke så vellykket for vannet var altfor grumsete i dag.
Tilbake i Santa Marta etter en finfin tur.
Nissefar ønsker oss velkommen hjem.

Mini markedet i marinaen er stedeet vi møtes om kveldene for sundownere. Det er mange som er flinke til å spille instrumenter, så de har trommet sammen til music jams.

Kanskje det er det som har inspirert Steinar til å finne frem saxofonen igjen. Håper han rydder den bort igjen snart. Denne filmsnutten må ses på eget ansvar. 

Jeg tror også vi har funnet favorittrestauranten vår. Spansklæreren anbefalte «13 Reses» på det varmeste, så vi gikk dit. Det ligger på strandpromenaden rett bortenfor marinaen, så vi tenkte vårt om hva prisnivået sikkert ville være.
Mens vi ventet på maten hadde vi massevis av underholdning. Folk vandret frem og tilbake, og musikanter underholdt. Det er selvfølgelig også tiggere. Særlig fra det utarmede landet Venezuela. Det er ikke lov å tigge her i Colombia, så de selger små ting som f.eks. kjærlighet på pinne. Eller faktisk venezuelanske penger som ikke er verdt noe, men kanskje er morsomt som suvenir.
Og så kom maten.
Halvspist er det fortsatt mye igjen. Og prisen………..120.000 Pesos, ca. 340,- kroner for 1 stk. forrett (som vi spiste begge to), 2 gigantiske biff hovedretter, to pils og to glass rødvin. Det er billig det. Maten var veldig god, så vi kommer garantert tilbake. Hvis vi har tid da.
Så er vi klare for utflukt igjen. Denne gangen skal vi opp i fjellene Sierra Nevada de Santa Marta. Til en liten landsby som heter Minca.

P1010538

Vi kom oss endelig om bord i bussen. 10 personer i hver buss. Hun som kom med bussene var superstressa for at vi ikke skulle komme oss av gårde tidsnok. Til hva aner jeg ikke. Minca går ingen steder. Trykk på lenken for å se filmen.

Vel fremme i Minca måtte vi vente på de andre i den andre bussen, så vi satte oss på en koselig liten restaurant og tok en kopp kaffe. Deilig colombiansk kaffe.
Da vi var alle mann alle igjen møtte vi «Jungle Joe» som driver disse guidede turene. Han fortalte oss at først skulle vi på en kaffeplantasje med en engelsktalende guide. Deretter til et vannfall der vi kunne bade, med en spansktalende guide (det blir jo interessant). Så skulle vi komme til hans sted i jungelen og spise lunsj og så til slutt et besøk på en kakaoplantasje før vi returnerte til Minca. Wow, for en tur.
Jeg tenkte at det kunne jeg nok klare. Kanskje. Kaffeplantasjen lå rett ved siden av Minca. Men siden vi er i jungelen, så måtte vi først klatre oppover, for så å gå nedover for å komme til denne plantasjen. Jeg ble jo sliten, men ikke mer enn jeg kunne håndtere. Jihaaaaa. Dama er ikke så utrent som hun tror.
Man skal ikke klage på utsikten på veien.
Dette huset lå på stien til plantasjen. Jeg synes det var et helt usannsynlig lekkert hus. Kunne godt tenke meg et sånt. Med hushjelp så jeg slipper å støvsuge alle tre etasjene.
Santa Marta i det fjerne.
Dette er hytta til «Jungle Joe». På den andre siden av dalen. Men jeg ble forsikret av guiden at vi ikke skulle klatre ned for etterpå å klatre opp. Vi skulle gå langs fjellsiden. Og det kunne jeg nok klare.
Kaffe «plantasjen» var en idyllisk liten plass. Men jeg ville ALDRI ha kalt det en plantasje. Det så ut til at kaffebuskene var spredd rundt i tett jungel. Guiden tok oss med til en busk og forklarte hva slags kaffe det var og når den ble høstet. Det var ikke noen bønner der, for de var høstet.
Deretter tok han oss med til en knøttliten kvern, manuell sådan, som kvernet av det ytterste laget av kaffebønnene. Det skal sies at alt i Minca dyrkes økologisk. Men jeg lurer på om dette kan være bærekraftig.
Som de høflige folka vi er, så fulgte vi nøye med. Kanskje vi får spørsmål etterpå. Flaut å ikke kunne svare. Så vi stilte selvfølgelig massevis av intelligente spørsmål.

Vi ble også vist teltet der bønnene ble tørket. Men der var det en kjempediger veps som guiden mente var for farlig for oss.

Vi avsluttet kaffeplantasjeturen med……en kopp kaffe. For en overraskelse.
Jeg venter på kaffen min. Den var veldig sterk og ble servert med sirup. Med en gang jeg overvant avskyen mot å putte noe søtt i kaffen ble den straks mye bedre.
Kaffeservering i Minca (Foto: Kathy på «Late Harvest»)

Så var det på tide å rusle videre. Først tilbake til Minca, og det tok jo sin tid. Vi er mange seilere som skal samles. Noen går sakte og skal se på alt av ting, mens noen går fort.

Dette er, tro det eller ei, en bambusfrukt. Den er kjempestor.
Det er flott gatekunst i Minca også.
Så bar det avgårde mot vannfallet. Vi visste at dette var en gåtur på ca. 45 minutter. Og det var det. Det er bare det at det gikk oppover hele tiden. Ikke veldig bratt oppover, men utmattende bratt. Halvveis var Tim på «Q4» og jeg klare for å snu. Tim har i det minste en dårlig hofte, jeg har bare dårlig kondisjon.
Heldigvis var det stopp en gang i blant. Den spanske tolken, som ikke snakker et ord engelsk, pratet og pratet. Noen forstod litt og noen forstod ingenting. Denne planten brukes visst til å binde sammen bambus. Når man skal lage for eksempel et hus. Jeg blåste i hva han sa bare jeg fikk en pust i bakken.
Steinar svinger seg i lianene (Foto: Kathy på «Late Harvest»)
Vi begynner å nærme oss fossen og guiden finner frem leire som vi skal smøre i fjeset for å få vakker hud. Naturens egen spa behandling.
Altså, er det mulig. Først må vi gå i nesten en time OPPOVER, for så å klatre NED til et vannfall. Heldigvis hadde jeg på meg joggesko og ikke kjipp-kjapper. Stien var en utfordring ikke bare for meg.
Vi kaver oss frem til fossen.

P1010587

Endelig fremme i fossen. Det blir jo litt lite og puslete, men du store min så deilig det var å endelig være fremme. Trykk på lenken for å se filmen

Vi fikk på oss badetøyet i en fart og kom oss ut i kulpen. Vannet var ganske så kaldt, men det var det ingen som brydde seg om. Uti stupte vi.

P1010591

Vi leker oss i fossen. Selvfølgelig var det enkelte som skulle vise seg skikkelig frem og klatret opp til kulpen i 2. etasje.Trykk på lenken for å se filmen.

 

Selvfølgelig måtte vi prøve den fantastiske ansiktsskrubben av rød leire. Christine, Grace, Jutta, Rhonda, meg, Kathy og Rommy ser definitivt 10 år yngre ut etter behandlingen.
Gutta tar seg også en behandling. Michael og Ken.

Før jeg fikk sukk for meg var den trivelige tiden i vannet over, og vi måtte ut å klatre igjen. Jeg hadde spurt om det var enda mer klatring og fått et klart nei til det. Snakk om løgnfull guide. Men først måtte jeg jo drite meg ut litt. Jeg tok på meg sokker og sko, og så viste det seg at vi måtte vasse i elva. Før vi måtte klatre opp en vanvittig bratt sti. Jeg blåste i skoene og vasset uti med dem på. Det fikk gå som det går. Michael viste seg å bli min store redningsmann. Lårmusklene mine ville ikke samarbeide mer, og jeg tror ikke jeg hadde kommet opp åssiden hvis han ikke hadde tatt meg i hånden og halvveis dratt meg opp. Jeg var så takknemlig at jeg kunne ha grått. Kathy, kona hans, forteller at han er en mester i å se når folk har det vanskelig og da gjør han alt for å hjelpe. Steinar hadde det litt vanskelig med sin egen kondisjon, men langtfra så ille som jeg.

Vi måtte gå tilbake til Minca før vi kunne sette kursen mot hytta til «Jungle Joe». Det var jo det letteste i verden, for da gikk vi nedover. Hele veien. I 45 minutter. Deilig. Dette er bambus, verdens mest hurtigvoksende gress. Og siden jeg nå var frisk og opplagt kan jeg jo si at jungelen var aldeles nydelig.
Vi traff også på en skarabè som var ute og gikk. Ifølge guiden kan den være farlig. Så vi lot den være i fred.

Da vi kom tilbake til Minca satte vi oss ned på fortauet ved en liten kiosk og fikk oss en kald pils. ALLE ville ha en kald pils da. Det ble litt diskusjoner om hvor langt det egentlig var til «Jungle Joe». Guiden sa, bare 15 minutter, men han stoler vi ikke på lenger. Han sier det han tror folk vil høre. Jeg tenkte at jeg kunne klare 15 minutter selvfølgelig, og det skulle jo ikke være mer klatring.

Heldigvis reddet Tim i «Q4» meg. Han nektet å gå et eneste skritt til, så han og Rhonda skulle sette seg på en restaurant. Drikke pils og spise deilig mat og slappe av. Så jeg tenkte: «Ut i jungelen igjen, eller kose meg på restaurant». Valget var ikke vanskelig. Steinar var usedvanlig medgjørlig og ville gjerne være med på restaurant. Jeg sa han bare kunne fortsette. Tim og Rhonda ville ta vare på meg. Men han ble med kona si. Herlig.

Vi gikk på «Casa Cristi». Der må de nok ha god mat tenkte vi. Himmelsk til og med.
Koselig utsikt fra restauranten. Dette er en sidegate i Minca.
Steinar og Tim kommer godt overens, og det gjør jeg og Rhonda også. Vi hadde masse å prate om. Tim og Rhonda pratet mest. De er amerikanere så da er jo det forståelig.
Etter maten gikk vi inn til «sentrum» i Minca. Der fant Steinar en frisør for første gang på veldig lenge. Han satte seg ned og de ansatte gikk for å finne frisøren. Han kom til rette etter en 10 minutters tid.

Mens Steinar klippet seg gikk Rhonda og jeg en tur i «byen». På handletur ?. Det tok nøyaktig 5 minutter. Jeg fikk kjøpt en liten maske av solguden og Rhonda kjøpte noen armbånd. Det som gjorde meg litt irritert var da jeg så stedene der de solgte turer til de forskjellige severdighetene rundt Minca. Vi kunne enten gå, ri hest, kjøre scooter eller kjøre jeep. Og den som bestilte turen vår hadde valgt å GÅ. Vel, det er jo billigst. Og jeg har fått masse trim. Som jeg trenger. Men allikevel……….vi kunne jo ha sett så mye mer.

En annen ting som er litt spennende. For 10 år siden var Minca helt stengt for turister. I åsene rundt her holdt FARC geriljaen til og det var livsfarlig å være her. Nå er det bare fred og fordragelighet. Jeg håper at det varer og at Colombia ikke får noe mer krig.

Da Steinar var ferdig hos barbereren og alle hadde sett seg ferdige på Minca, satte vi oss på kafeen igjen for å vente på de andre. Kaffe og pils skled ned på høykant.
Steinar har fått ny sveis (lekkert), ikke så kort som vanlig da. De andre har også kommet tilbake.

Det var helt riktig av oss å ikke bli med på den turen til «Jungle Joe». Det hadde vært over 30 minutter med klatring rett opp åsen. En skikkelig hard tur. Verre enn til vannfallet. Maten hadde vært god da. Men kakaoplantasjen var at de fikk servert kakao hos Joe. De fikk også se hvordan man lager hus av bambus. Det hadde vært veldig interessant.

Turen tilbake til marinaen i Santa Marta gikk ikke helt uten komplikasjoner. Det var et par som ikke hørte hjemme blant oss som satte seg inn i taxien. Vi hadde jo ikke hjerte til å kaste dem ut, så det ble en trang fornøyelse tilbake. De hadde visst ikke skjønt at de ikke skulle ta denne bussen for de ble kjempeforbannet da sjåføren ikke ville kjøre dem dit de skulle. Han var betalt for å kjøre Suzie Too deltagere fra Minca til marinaen. Og det var det. Vi gikk før vi så resultatet av krangelen.  Det var deilig å komme tilbake til «Numa» og få av seg de våte skoene og sokkene.

Vi har besøk i båten. Nydelige farger.

Vi gjør jo også ting i båten. Som å vaske klær og vaske opp og vaske båt og vaske jeg vet ikke hva. Steinar har også byttet armaturene i dusjene og vaskene på badene på babord side. Det har blitt virkelig fint. Men det er 34-35 varmegrader ute, og det innbyr ikke til å gjøre hverken det ene eller det andre. Vi svetter for det meste. Men vi er på spanskkurs. Vanskelig. Vi har ikke tid til å øve. Tiden bare forsvinner.

Som sagt så er det jo folk som liker å spille musikk. De har stadig music jam ved mini markedet.

De kunne kanskje ha øvd litt mer. Men kanskje det er det de gjør nå. 🙂

Steinar og Monika hører på. Det er jo morsomt. Vi synger med alle sammen når det er en melodi vi kan (og kjenner igjen)
Vi er selvfølgelig oppe i gamlebyen og spiser på diverse restauranter. Det er jo like billig som å handle på butikken og lage maten selv. I gatene rundt Parque Santander o de los Novios er det massevis av restauranter å velge i.

En kveld fikk vi med oss juleforestillingen som vises som små filmsnutter på katedralens fasade. Parroquia Del Sagrario Y San Miguel. Helt fantastisk.

Ikke bare nisser, men litt juleevangelium også.

Hvert av showene varte i omtrent 15 minutter, og så begynte det forfra igjen. Vi så det to ganger og det var nesten så vi fikk julestemning.

Michael på «Late Harvest» har visst nådd gjennom til meg når det gjelder frukt. Vi har vært på supermarkedet og hamstret litt forskjellig frukt. Som vi egentlig ikke ante hva var.

Pomelo visste vi hva var. Det er usannsynlig godt. Dragefrukt visste vi også hva var. Godt. Det jeg trodde var papaya var visst squash. Må kokes og behandles for å bli spiselig. Og så var det noe grønt som visstnok er avocado.
Sånn ser dragefrukt ut inni. Veldig, veldig, veldig søtt.
Og sånn ser pomelo ut. Det er fantastisk godt. En blanding av søt appelsin og grapefrukt. Nam-nam. Denne har vi kjøpt mange av.

Det har vært veldig mange sosiale sammenkomster her i Santa Marta. Vi har nå blitt kjent med alle og enhver, for det er umulig å unngå.

Kafeen på mini markedet i marinaen har for eksempel laget middag for oss en kveld. Noen er mer interessert i mobilen enn i maten. Vel, det har ikke riktig startet enda da.
Maten var et interessant sammensurium av smaker. Mildt sagt.

Her i denne marinaen må jeg si at vi har opplevd den verste vinden hittil på turen. Selv sammenlignet med seilturen hit til Colombia. Den kommer tidlig på kvelden og varer hele natten. Svell er det også, og stakkars «Numa» jager som en verpesyk høne. Håper ikke kryssholtene blir røsket av. Nå skal det bli godt å komme ut til ankers snart.

Nyttårsaften ble feiret som på julaften. Vi hadde spleisefest med grilling av det vi måtte ønske.

Som tidligere beskrevet er det VELDIG mye sosial aktivitet, så man kan forstå ønsket om å oppdatere seg på sosiale media eller hva det er Ken på «Pisces» driver med her. Han venter nok bare på maten tenker jeg.
Beboerne på «Sisu». Fiona og Terry har besøk av Terrys søster Carol. Og bare så det er sagt, Terry heter faktisk Terence Hill. Vi som er gamle nok husker den skuespilleren godt ? ?

P1010638

Gutta boys griller. De skravler noe helt forferdelig, så det var nok mange som fikk svidde biffer og hamburgere. Trykk på lenken for å se filmen.

Tilbehøret er selvfølgelig også på plass. Masse godt. Vi gjør det akkurat som vi gjør det hjemme. Jentene lager alt tilbehør og klargjør kjøtt som skal grilles. Så kan gutta stå rundt grillen og høste all anerkjennelse 🙂
Og vi mingler.
Og vi mingler. Til Leos store forskrekkelse ser det ut for.
Flotte jenter. Samantha (bare kalt Sam) fra «Wanderlust», Diane (bare kalt Di) fra «Canapesia» og Grace (bare kalt Grace :)) fra «Pisces»
Maten smaker fortreffelig. I kveld blåser det heller ikke så mye, så maten holder seg på bordet.

Men det er jo nyttårsaften og vi forventer fyrverkeri og yrende folkeliv i byen. Derfor rusler en hel gjeng av oss opp i gamlebyen. Om vi klarer å holde oss våkne til klokka 24 er jo et spørsmål, for midnatt for oss seilere har vi funnet ut er klokka 21. Senest.

Torvet er pyntet med massevis av lys.

P1010657

Vinden har tatt seg opp, men bare vi holder godt på glassene, så går det bra. Trykk på lenken for å se filmen.

P1010659

Underholdning fikk vi også. Man kan jo kalle det akrobatikk. Trykk på lenken for å se filmen.

Vi må nok si at folkelivet var merkelig tamt til å være nyttårsaften, så vi ruslet en tur litt utenfor gamlebyen. Her var det null mennesker så vi fortet oss tilbake.
Noen av oss fant ut at det var nok bedre å gå tilbake til båtene og se fyrverkeriet derfra. Da hadde vi jo utsikt til byen og der hvor fyrverkeriet mest sannsynlig ble skutt opp. Her er Monika og Ralph fra «Mora». Gjett hvordan de har funnet på navnet på båten.

Vi ventet med spenning på fyrverkeriet, men jeg må innrømme at det var begredelige greier. Tror vi så en 5-6 raketter og så var det ferdig.

GODT NYTT ÅR OG VELKOMMEN 2019. Vi gleder oss til å se hva du har på lur for oss.

Første nyttårsdag ble som alle andre første nyttårsdager. Veldig sløv. Utenom at duracell kaninen Steinar måtte vaske under lukene i salongen.

Da det var gjort ble det siesta både på han og meg, og sløving resten av dagen. En sundowner ble det selvfølgelig, og et «værmøte». Det er ikke lenge til vi endelig kan slippe fortøyningene og reise fra marinaen. Alle værrapporter skal da selvfølgelig diskuteres i det uendelig.

Så var det på tide å proviantere. Neste stopp er Islas del Rosario og der er det ingen butikker har vi fått høre. Altså må vi ha middag for et visst antall dager. Vi var MANGE seilere i butikken i dag, og jeg tror butikken gikk tomme for pils. Og dette er en stor butikk. På tilbakeveien gikk kapteinen innom marinakontoret og betalte regningen vår. Det kostet utrolige 2.600.000 Pesos. Altså i overkant av NOK 7.000,- med 35% rabatt. Huff, her var det dyrt.

Den siste kvelden i Santa Marta arrangerte marinaen et avskjedsparty for oss.

Maten var aldeles nydelig. De første bitene. Men det blåste så mye at maten var kald før vi fikk sukk for oss. Og kald middag er noe av det mest avskyelige jeg vet. Så det var lurt å glefse i seg så fort som mulig.

P1010670

Det var også ordnet med underholdning for oss. Et band som heter «The Funky Band». Trykk på lenken for å se filmen.

Denne kvelden var vi nok alle mann alle på plazaen. I morgen går turen videre.

P1010673

Bandet var virkelig flinke og fikk opp stemningen. Det var til og med folk som danset. Men det er nok fordi søsteren til Terry er danselærerinne. Trykk på lenken for å se filmen.

Selvfølgelig var det både vin og pils som ble servert. Men siden vi skal reise tidlig i morgen ble det også tidlig kvelden.

Avreisedagen satt jeg grytidlig i cockpit og koste meg med kaffe og internet. Kathy på «Late Harvest» hadde organisert når hver og enkelt av oss skulle seile ut av marinaen. Vi hadde fått avreise kl. 08:10 som siste båte. Men, altså, seilere gjør som de vil, så alle hadde gått tidlig. De som ikke skulle reise i dag kom travende bortover brygga og tok fortøyningene før vi fikk sukk for oss. Heldigvis hadde Steinar tatt inn strømmen og vannet.

En time før Kathy hadde gitt oss lov til å dra, kunne vi vinke farvel til marinaen og Santa Marta.
Kystvakta var også til stede og ønsket oss lykke til på ferden. Og for å sjekke at alle gikk når de skulle. Her er det ikke noe sludder i valsen. Vi må rapportere til kystvakta «Armada» hver eneste dag. De er der for å passe på oss, og er et tilbud til oss i Suzie Too Rallyet. Tror vi.

Selv om vi var skeptiske til å reise til Colombia har alle bange anelser blitt gjort til skamme. Folk her er glade og inkluderende. De slår gjerne av en prat. Hvis vi forsøker å prate spansk blir de kjempeglade og korrigerer uttale og ordbruk med et smil. Vi har ikke opplevd noe som i det hele tatt er tilnærmet skummelt, så nå gleder vi oss til å bruke enda noen uker i dette flotte landet.

FORTSETTELSE FØLGER.