Vi gjorde mellom 7 og 8 knop på lett vind. Jeg vet, det er ikke en regatta vi er med på, men faktisk tok vi igjen alle de andre utenom «Canapesia».Trykk på lenken for å se filmen.
Da vi var nesten fremme var det på tide å ta ned seilet. Det var IKKE vellykket. Furleren hadde gått i stykker. Det er altså den snurredingsen som trekker seilet inn og ut med evighetstauet. Vi hadde nok satt seilet for høyt. Det ble altså et svare spetakkel. Å få inn et 180 kvm stort seil, som ikke vil inn er veldig vanskelig. Steinar måtte ta det helt ned. Det betyr jo at vinden blåser det hit og dit OG ned i vannet. Jeg satt i styreposisjonen og utførte ordre. «Slipp skjøter», «start motorer», «revers», «forover». Seilet kom velberget ned (og opp av vannet), og ble stappet ned i lockeren forut. Det er fantastisk å ha en kaptein som bestandig (nesten) beholder roen.
Vi var slitne etter den usannsynlig lange seilturen. Hele 3 timer eller noe. Så vi måtte ha en siesta. Da jeg våknet fant jeg kapteinen snorkende i cockpit, og kystvakta på vei inn.
«Pisces» foreslo at vi skulle ha en sundowner til en forandring. Her hvor vi ligger nå er det forbudt å gå i land for alt er privat. Da er det jo egentlig litt rart at «Suzie Too» har funnet frem til denne plassen som passende.
Dagen etter våknet Steinar med vondt i det ene øret. Da var det frem med medisinkofferten og finne frem penicillin. Noen ganger er den intelligente mannen jeg er gift med merkelig uintelligent. Han tok nemlig med seg det verkende øret sitt ned i vannet og skrapet skrog i over en time. Det betyr at øret var fullt av vann veldig lenge. Vi får håpe det går bra.
Jeg sa til Steinar etter utflukten til Santa Cruz, at byen så ut som en film fra etter ødeleggelsen av jorda. Bare at folk var vakrere og penere kledd.
Det ble ikke lange oppholdet på San Bernandino. Vi ble nemlig kalt opp av de som allerede er på Isla Fuerte med beskjed om at det var MYE finere der. Det er mulig å bruke kredittkort, det er internett, vi kan gå i land, OG det er barer og restauranter. Da var jo ikke vi vanskelig å overtale, så vi heiste ankeret og seilte de 32 nautiske milene til Isla Fuerte. Kapteinen har fortsatt vondt i øret, så han knasker smertestillende og sov nesten hele veien.
Det er ingen jollekai her, så vi måtte dra jolla opp på stranden. Noe det er veldig lenge siden vi har gjort. En hyggelig fyr kom og hjalp oss og vi ble veldig usikre på om han forventet tips. Men siden vi ikke har noen penger, så var jo ikke valget så vanskelig. Det ble ikke noe tips.
Dagen etter jollet vi i land igjen på leting etter internett. Det er ikke spesielt enkelt å få landet jolla på stranden. Vi må liksom ri på bølgene inn og hoppe ut akkurat når vannet er lavt nok og forte oss i land. Ellers blir vi dratt ut igjen. Men selvfølgelig mestrer vi det.
På veien tilbake til jollene våre møtte vi denne morsomme papegøyen. Den pratet og pludret og skravlet. Da vi begynte å le av den, lo den hjertelig tilbake. Det fikk oss jo til å le enda mer. Herlig liten krabat.
Denne gangen var det ikke så enkelt å komme seg opp i jolla. Vi bommet på bølgen som gikk ut og ble kliss våte begge to. Men etter at vi hadde tørket oss kunne vi sette oss ned akterut og nyte den deiligste tiden på døgnet. Solnedgangen. Og ikke noen sundowner i dag.
Så var det avreise dag igjen. Vi reiste ikke før på ettermiddagen, så på formiddagen reiste vi i land igjen. Ble kvitt søppel og den siste krampaktige turen inn på internett. Det gjorde mer eller mindre alle de andre også.
Og her kommer veien vi måtte gå for å komme til Playita. Vi begynner bakfra.
Film – 20190125_140854.mp4
Vi gikk jo feil første gangen vi skulle finne frem. Men for en liten Edens Hage vi kom frem til.
Så var vår tid i Colombia slutt for denne gangen. Neste gang vi er i Colombia er når vi kommer til San Andres og Providencia y Santa Clarita utenfor Nicaragua.
Nå setter vi kurs for San Blas øyene. Eller Guna Yala som indianerne der kaller øyene. Vi føler oss litt usikre, for det verserer så masse forskjellig informasjon. Ifølge reglene må vi ha Cruising Permit før vi kan dra til immigration. Cruising Permit får vi når vi kommer til Shelter Bay i Panama om en måneds tid, men vi må jo sjekke inn i landet. Ja, ja, vi får ta det som det kommer.
Jeg kunne godt tenke meg å komme tilbake til Colombia. Det er et land med masse historie, vakker natur, varme smilende mennesker, musikk og dans, lyder, lukter, sol, varme, regn, vind, vindstille. Colombia har alt. Og så er det jo så billig der. Kan anbefales på det varmeste. Så det er med litt klump i halsen vi heiser ankeret og reiser. Det har vært en opplevelse av de store.
Værmeldingen hadde fortalt oss at vi kom til å få en behagelig tur til Puerto Valero som bare er et stopp på veien. Slik at vi slipper nattseilas. Værmeldingen hadde feil gitt. Nesten som vanlig må jeg si. Bølgene på 2,5 – 3 meter kom fra siden eller litt aktenfor tvers, noe «Numa» ikke er så begeistret for. Vi så også vindkast på 40 knop. Både jeg i cockpit og kapteinen i styreposisjonen ble søkkvåte av bråttsjø som kastet seg inn i båten. Tror det er første gangen jeg har opplevd. Jeg fant frem redningsvester til oss begge. Godt å være på den sikre siden. Vi seilte fort da. Kapteinen hoiet at vi hadde 12 knop. Altså på en surf. Men morsomt var det. Vi hadde bare forseilet oppe.
Vi hadde en deilig kveld og natt i Puerto Valero. Til ankers for første gang på en evighet synes vi, og ingen vind. Det ble hjemmelaget middag, et glass vin og en hyggelig prat. Men vi satt å gapte allerede klokka 20, så da var det natta. Vi skal tidlig i gang i morgen.
Klokka 06:30 neste morgen var ankeret heist og vi var på full fart mot Isla Grande i øygruppen Islas del Rosario utenfor Cartagena.
Vi seilte hele veien til Islas del Rosario med alle de andre båtene. Noen ganger ble det VELDIG tett, og det liker jeg ikke. Og når kapteinen setter kursen rett i fleisen på «Canapesia» kan han overta vakta selv. Noe han gjorde og avklarte situasjonen mesterlig.
Vi seiler forbi Cartagena. Det blir spennende å komme tilbake hit.Trykk på lenken for å se filmen.
Klokka 21 kom den allestedsnærværende kystvakta seilende forbi og ønsket oss god natt. Hyggelige folk.
Av en eller annen merkelig grunn var Steinar opp grytidlig morgenen etter. Det var ikke jeg. Sola stod rett inn i cockpit, men det var et lite problem i forhold til hva den hyperaktive kapteinen holdt med på med på morgenkvisten. Å nyte kaffe og nyheter kunne jeg bare glemme. Først var det SSB radio møte klokka 07:30 på OCC rally. Et helsikkes spetakkel så tidlig på morgenen. Samtidig holdt han på med et prosjekt for å kommunisere på telefon med solcellepanelene????? Hva den mannen finner på. Klokk 07:45 kom Fredrik fra «Bushpoint» padlende på et paddelboard og mens han hang på skutesiden kom Jeff fra «J Squared» svømmende. De hadde begge mye å fortelle om Cartagena. Både positivt og negativt. Så begynte VHF møtet for «Suzie Too Rally» klokka 08:15 der folk har helt usannsynlig mye de skulle ha sagt. Men endelig, rett før klokka 9 kunne jeg kose meg med kaffe og nyheter i forholdsvis rolige omgivelser.
Dagen etter var en stille og rolig dag. Vel, jeg fikk endelig ut fingeren og gjort rent båten. Ikke noe storrengjøring men nå kan vi i hvert fall se ut av vinduene. Steinar var på «floating» en liten stund. Det går ut på å binde sammen joller og andre flytende ting som kajakker og paddleboards, og så bare flyte med strømmen. Man har selvfølgelig med seg det man måtte ønske av drikkevarer. Og paraplyer og parasoller. Det er strålende sol hver eneste dag nå.
Armada Nacional var selvfølgelig til stede da vi heiste ankeret klokka 09 og så til at alle kom seg vel av gårde.
Fra innseilingen til Cartagena.
Ved 13 tiden kastet vi ankeret utenfor Club de Pesca i gamlebyen. Ifølge «Suzie Too» er det en skikkelig high end marina. Hvorfor overrasker ikke det oss. De driver jo bare med luksus.
Steinar og jeg var så sultne at jolla kom på vannet i lynfart. I en slik «High End» marina måtte det jo være en restaurant fant vi ut. Og det var det. Med deilig mat. Men vi fikk ikke spise sammen med de som hørte til i marinaen. Det fikk vi høre av en heller overlegen kelner.
Marinaen har åpnet dørene for oss som er med i rallyet. Ellers er dette en privat marina. Så veldig posh og flott vil jeg vel heller ikke kalle den. Men kjekt å ha en jollekai da.
Marinaen hadde invitert til velkomstparty den samme kvelden som vi kom. Vi fikk servert velkomstdrink og deilige tapas.
Tapas er jo ikke veldig mye mat for sultne sjeler, så ved 19 tiden begynte vi å vri oss i stolene. Vi var klare for mer mat. Noen ville gå til gamlebyen allerede denne kvelden, mens andre ville vente til det var lyst i morgen. I hvert fall så viste Rik på «Incentiv» oss veien til en Food Court. 10 minutter å få fra marinaen.
Plassen er organisert med en masse utsalgssteder av forskjellig junkfood rundt en plass der det er satt ut masse bord og stoler.
Vi fikk masse mat og masse pils for en billig penge på denne plassen. En lokal pils koster 5.000 Pesos og det er ca. kr. 13,-. Jeg kjøpte en haug med tortillas og ost som jeg absolutt ikke hadde sjans til å spise opp. Den kostet 10.000 Pesos. Ca. 28,- kroner. Det er veldig billig synes vi.
Ved 20:30 tiden begynte folk å gå. Det nærmer seg jo midnatt for oss seilere. Noe som er klokka 21. Da var vi trygt tilbake i «Numa» og kunne nyte utsikten til gamlebyen.
Dagen etter måtte vi sjekke inn. Vi er ganske så priviligerte vi som er med i Suzie Too Rallyet. Customs og Immigration kom til oss i marinaen, og innsjekking var gjort på null komma niks.
Vi har fylt bensin til jolla. Kjøpt i marinaen. Og gjett om den stoppet. Det betyr at Steinar måtte frem med verktøy og reparere. Bare for å oppleve at den stoppet igjen rett etterpå.
Vi er jo i Cartagena for å oppleve byen, så den andre kvelden ruslet vi over broa og inn i gamlebyen. Til Hostel området. Vi fant en sjarmerende liten uterestaurant på Plaza de la Santisima Trinidad. Dette er stedet der folk møtes.
Som sagt så er vi i Cartagena de Indias for å oppleve byen. Og hva er vel bedre enn en guidet tur.
En av tunnelene var konstruert slik at den ga et massivt ekko. Det gjorde at soldatene øverst opp her kunne høre fottrinnene til fiendesoldatene. Og ikke nok med det. Den var også konstruert slik at de som kom nedenfra ikke kunne se hvor tunnelen ledet, mens de som stod oppe og skulle forsvare seg kunne se bena til de som kom. De ble selvfølgelig skutt i bena, og var de så dumme å bøye seg ned for å se hvor tunnelen gikk, så ble de skutt i hodet. Trykk på lenken for å se filmen.
Noe som nesten var morsomst med klosteret, var ungene som tagg penger utenfor. Det har de selvfølgelig ikke lov til, så de var under et vindu bak klosteret der de sikkert visste at turistene kikket ut. De hadde en lang, lang pinne der de hadde limt fast bunnen på en flaske som de løftet opp til vinduet. Så da var det bare å fylle opp koppen med penger. De fikk en del av oss. Oppfinnsomhet belønnes.
Kapteinen har rett og slett blitt en duracell kanin. Han klarer knapt å sitte stille. Hvis han ikke er å hjelper noen med ett eller annet problem, så er han å kjøper noe.
På vei hjem fra byen i går stoppet vi på Convention Centre og kjøpte billetter til konsert med ungdomsfilharmonikerne. Det er klassisk musikkfestival her i Cartagena fra 4-13. januar.
Veeeeeel. Det var jo en opplevelse. Dirigenten het Juan Pablo Valencia og solisten på harpe var Gwyneth Wentink. Hverken Steinar eller jeg var så begeistret for harpe sekvensen, men det første stykket var mektig og flott. Resten var rett og slett moderne. Noe som visstnok er veldig vanskelig å spille og for meg hørtes ut som pling plong og vilt sammensatte toner. Konserten het «Serie Latinoamericana», men det var ikke mange salsarytmer å spore kan man si.Trykk på lenken for å se filmen.
Selv om musikken ikke var det vakreste vi har hørt, så var hele opplevelsen verdt å ta med seg. Hvor mange ganger får vi gått på musikkfestival i Cartagena i Colombia liksom?
Vi har også hatt besøk av en fyr på «Sophisticated Lady». Han lager Youtube videoer om seilerlivet. Tjener visst gode penger på det også har vi hørt. Han ville ta film av solcellepanelene våre. Jeg nektet plent å være med på noen video, men nå er vel Steinar Youtube-stjerne tror jeg.
Vi får se om det blir noe mer kalabashboller på meg. Men jeg har nå massevis av disse fruktene om bord, for vi er stadig på kalabash slang. Man vet aldri når kreativiteten tar overhånd.
Det begynner å nærme seg avreise til San Blas. Eller først skal vi tilbake til Islas del Rosario. Det betyr at møtevirksomheten og chandlerbesøkene blir hyppigere. Hver dag skal det nemlig rapporteres til kystvakta hvem som er hvor og når.
Det er uhyggelig mye trafikk rundt denne ankringsplassen. Juleferien har pågått helt til nå og da er det masse colombianere som er på ferie her i Cartagena. Det er små og store båter som alle spiller høy musikk. De kjører fort eller sakte, gjerne mellom båtene som ligger til ankers. Noen ganger er det ganske irriterende. Men disse colombianerne er så hyggelige og usjenerte. De glaner rett inn i båten og vinker henrykt tilbake når vi vinker til dem. Litt hyggelig også da.Trykk på lenken for å se filmen.
Vi har vært i butikken og proviantert til turen til San Blas. Der har vi fått beskjed om at det ikke finnes restauranter og ikke butikker. Men, det kommer grønnsaksbåter i ny og ne. Av dem kan vi få kjøpt litt grønnsaker til en uhorvelig dyr pris. Så derfor provianterer vi for 37 dager her i Cartagena. Ikke det at grønnsakene vil holde så lenge, men vi har i hvert fall kjøtt, kjøttdeig, pølser og kylling til middager. Jeg er redd for at kjøttet er bankekjøtt og ikke biff. Det viser seg jo senere. Ost, egg, pasta og skinke er også innkjøpt så jeg tror vi er berga. Kanskje vi til og med får en fisk i tide og utide. For all den maten, inkludert 6 kasser pils og en flaske gin betalte vi litt i overkant av kr. 3.000,-. Billig. OG en ansatt i butikken trillet handlevognen tilbake til marinaen for oss. For kr. 13,-. Billig.
De siste par dagene i Cartagena var vi ute å spiste både alene og sammen med flere andre i Suzie Too Gruppe 2. Vi fikk også tak i US$ som vi må ha i San Blas. Der må vi betale all immigration, customs og cruising fees kontant med dollar. Kapteinen hadde en selsom opplevelse når det gjaldt å få vekslet Pesos til USD. Han dro i banken på kjøpesenteret, men der hadde de ikke dollar. Men de kjente en mann som hadde som jobb å veksle dollar, så de ringte han. Steinar måtte stå utenfor banken og vente og etter hvert kom det en fyr med en ryggsekk full av dollar. Det kan jo ikke ha vært ulovlig for det var banken som ringte han. Virkelig merkelig. Så nå har vi dollar til San Blas og Panama. Og vi har kjærlighet på pinne til barna i San Blas.
Gatemusikanter er det også flust av. På Plaza Trinidad veksles det på å være dansegrupper og musikkgrupper. Et yrende folkeliv.
Det var skikkelig show på torget denne kvelden. Gutta kan tromme og jentene kan virkelig vrikke på hoftene. De er skrudd sammen annerledes enn oss jenter fra skandinavia. De har nok kulelager i de hoftene tror jeg.
Vi seiler ut av Cartagena. Og for en by dette er. Den MÅ rett og slett oppleves.Trykk på lenken for å se filmen.
Turen tilbake til Isla Grande i Islas del Rosario tok 4 timer og var fullstendig begivenhetsløs. Ingenting gikk i stykker. Ikke var det vind og ikke var det bølger. Godt vi hadde fylt diesel.
Det var et møte allerede første ettermiddagen. I bassenget på hotellet. Men det var mange som ikke hadde kommet enda, så det var nok litt mislykket. Vi fikk med oss at allerede i morgen er det 5 båter som reiser til San Bernandino. De skal ta med seg de to siste øyene på colombiakysten. Vi skal jo reise direkte til San Blas herfra.
På kvelden fikk jeg testet ut det nye kjøttet vi kjøpte i Cartagena. To DIGRE biffer (håpet jeg). Men det var det altså ikke. Det var altfor trått og trevlete til det. Det gikk fint an å spise og var godt også, men jeg tror det må kokes ja. Steinars «biff» blødde innvendig og var også kald. Ergo, dette kjøttet kan ikke stekes som en biff. Vi får prøve en annen fremgangsmåte neste gang.
Vi har også fått vasket båten utvendig. Når vi ligger på en slik deilig plass som dette, så kan vi lage vann. Her er det ikke noe dieselsøl.
Kapteinen måtte selvfølgelig prøve en av hengekøyene, og jeg forsøkte å få han til å drite seg ut som straff for all den flørtingen i bassenget.Trykk på lenken for å se hvordan det gikk.
Nå begynner vi å bli veldig usikre her. Alle, utenom «Be-Be» skal reise sørover til San Bernandino og Isla Fuerte for derfra å seile over til San Blas i flokk og følge. Fra de som allerede har seilt hører vi bare fine ting om disse øyene. Og Colombia er jo så flott. Nei, nå er vi usikre. Hva skal vi gjøre. Rett til San Blas, eller følge de andre til øyene.
Morgenen etter sjekket Steinar været enda en gang, og ble betenkt. Ikke så mye for vinden som kommer opp i 27 knop (midt på natten selvfølgelig), men for bølgene som er meldt til opp mot 3 meter og med korte intervaller. Vi har ikke lyst på heisatur over det karibiske hav, så vi meldte på VHF nettet på morgenen at vi blir med til San Bernandino og Isla Fuerte. Ikke så morsomt for «Be-Be» kanskje. De vil heller ikke reise alene, så de blir også med til øyene i sør.
Å få opp ankeret var lettere sagt enn gjort. Med revet på babord side og «Honey Ryder» til styrbord, 1 meter vann under kjølen og en hissig vind rett i trynet ble det en nervepirrende affære. Vi klarte det selvfølgelig og kunne sette kursen mot Huaritcheru – Cabo de Vela. Vårt første stopp i Colombia.
På tur inn mot Colombia – trykk på lenken for å se filmen.
Det viste seg at turen slett ikke ble så ille. Masse vind og bølger på begynnelsen, men det roet seg etter hvert. Heldigvis. Det siste strekket inn til ankringsplassen var rett og slett behagelig og ganske morsom. Flere av de andre båtene meldte på VHF’en at de fortsatte direkte til Santa Marta, men resten av oss kastet ankeret i Cabo de Vela utenfor landsbyen Huaritcheru. Et helt umulig navn å huske. «Suzie Too» hadde satt opp dette stedet som en fin plass å ankre på veien til Santa Marta. Da slipper vi å seile i ett strekk. Vi hadde heist ankeret i Aruba klokka 14 og var fremme klokka 12:20 dagen etter. Så det hadde gått unna. For å si det mildt så blåser det som et helvete i denne bukta. Det er ingen bølger for det tar den lave landtungen av for, men vinden får blåse friskt og freidig. Godt vi har et anker vi stoler på.
Ralph på «Mora» ble vår talsmann og han fikk forklart at vi var med i «Suzie Too Rally Group 2». Da var kystvakta verdens hyggeligste mennesker og vi fikk beskjed om at de var der for å passe på oss. Hvis det var noe som helst vi lurte på så var det bare å kontakte dem på kanal 16. Det var litt ekkelt og spennende på en gang. For når vi tenker på Colombia så er det narkotika og geriljakrig som dukker opp i tankene. Og kanskje kaffe. Ikke snille soldater fra kystvakta.
Gruppe 1 hadde også kastet anker her. Siden vi ikke har sjekket inn i landet er det ikke tillatt å gå i land selvfølgelig. Det hadde flere i gruppe 1 gjort, og lagt det ut på Facebook. Suzanne (den store lederen vår) hadde ikke vært blid. Så vi er flinke og går ikke i land. Vi kunne selvfølgelig ha spurt kystvakta om vi kunne, men……vi inviterte til sundowner i «Numa» isteden.
Først var responsen laber. Alle var nok slitne etter nattseilasen, og mesteparten har jolla bundet fast på dekk. Men da de hørte at Steinar skulle hente Tim i «Q4» og Steve og Carol i «Innamorata» var det flere som ville komme. Og Steinar hentet alle. Og alle ble kliss våte. Nå er det masse bølger.
Dagen etter ble en avslappingsdag. Ralph har kontakt med kystvakta, og de vil vite når vi skal reise videre slik at de kan avslutte vaktholdet. 4 båter reiser i dag og resten i morgen. Deriblant vi. Men før det ble besluttet var det «Vær-møte» på VHF’en. Og aldri har jeg hørt så mange meninger om vær og føreforhold. Særlig var det mye snakk om Gabo de Juan de Guia som er et kapp vi må runde inn til Santa Marta. Skikkelige skrekkhistorier ble fortalt, og jeg kjente at jeg gruer meg.
Så var det bare å vinke adjø til Huaritcheru (for et navn) og legge i vei til Santa Marta. Ankeret kom opp ved 8 tiden på morgenen og om 24 timer er vi i Santa Marta.
Vi hadde fått klar beskjed fra «Suzie Too» om å prøve å planlegge seilasen slik at vi var ved Sierra Nevada de Santa Marta ved soloppgang. Den blir sagt å være helt fantastisk.
Turen rundt kappet gikk også på skinner. Litt mer bølger, men ikke mer vind. Altså ingenting å være redd for.
På veien inn til Santa Marta kom det en mottagelseskomite med massevis av delfiner. Våre favoritt sjødyr. De fulgte oss nesten hele veien inn. Trykk på lenken for å se filmen.
Det ble etter hvert en anspent stemning på marinakontoret. For det første så måtte det fylles ut en hel bråte med papirer, selv om alt var sendt på forhånd. For det andre må vi betale US$ 6,- pr.dag for vann og elektrisitet. Det er visst noe som er avtalt med «Suzie Too Rally». Ifølge «Pisces» er vannet forurenset og «Numa» kan jo ikke bruke strømmen. Det er 60 Hertz og vi har 50. Så de 35% vi får i rabatt på marinaavgiften tar de igjen på strøm og vann. Mange sure miner på kontoret i dag, men det går nok over etter hvert.
Så var det ut å sjekke byen. Og å kjøpe brød.
Den første kvelden i Santa Marta var det informasjonsmøte/sundowner ved minimarkedet i marinaen. Der kan vi kjøpe kald pils og også litt enkel mat. I morgen begynner Steinar og jeg på spanskkurs. Kjekt å kunne litt av det språket de snakker i dette landet. Steinar kan jo allerede noe, så han må begynne på kurset for viderekommende. Jeg er totalt nybegynner.
Litt skummelt var det at immigrasjonsmyndighetene hadde vært og hentet Ken i «Pisces». Det betyr at Grace var overlatt til seg selv og det er ikke bra. Hun begynner å bli litt dement og mister lett orienteringsevnen og vet ikke helt hva som skjer. Men vi vet jo det, så de som lå i båten ved siden av tok henne med hjem. Heldigvis kom Ken snart tilbake, og det viser seg at kanadiere må betale mer i immigrasjon enn andre. Merkelig. Men det er sikkert noe politikk greier.
Dagen etter arrangerte marinaen et velkomstparty for oss.
Vi koser oss med deilig mat og hyggelig prat. Skikkelig mye skravling. Trykk på lenken for å se filmen.
Mange tok en tur til byen etter endt velkomstparty. Deriblant Steinar. Der er det gatemusikanter, folk som danser og et yrende folkeliv. Men jeg orket ikke. Kan ikke være med på alt hele tiden heller. Litt alenetid er godt.
Det blåser helt ekstremt i denne marinaen. Vi har målt opp mot 40 knop i vedvarende vind. Det betyr faktisk at glassene blåser av bordet. De lokale kaller vinden «La Brisa Loka», og den oppstår ved juletider og varer ut januar. Det er fallvinder som kommer fra fjellene.
Det skjedde også noe lite hyggelig ved båten vår en dag. Leo fra «Schloss Ort» kom for å levere tilbake en generator han hadde lånt. Da han skulle gå fikk han se noe stort som lå og drev i vannet. Det var en del av en flytebrygge, og den grep han tak i. Jeg holdt med båtshaken mens Leo prøvde å få et tau rundt den. Det var da det skjedde. Leo fikk lillefingeren i klem mellom båtshaken og tauet og ropte ut. Han sa au et par ganger og fikk fingeren løs. For meg så det ut som om den var knust. Det var helt skrekkelig. Han bare ga meg tauet og sa han måtte på sykehuset, og så gikk han. Med fingeren i været.
Vi har selvfølgelig også vært i gamlebyen og spist middag.
På vei inn i parken
Street dance i paviljongen i parken. De var virkelig flinke gutter.
På balkongen på «Ouzo». Førsteklasses mat, førsteklasses vin og førsteklasses service. Vi storkoste oss.
Og så kom julaften da. For første gang uten Ida og Ole Martin. Må innrømme at det stakk i mammahjertet.
Vi begynner å bli en flott og sammensveiset gjeng. Trykk på lenken for å se filmen.
«White Elephant Gift Exchange» går ut på at de som har lyst til å være med kjøper med seg en gave. Det kan være hva som helst men ikke noe veldig dyrt. Hvis man ikke absolutt vil da. Litt kreativ innpakking kan også gjøre gaven attraktiv. Kanskje er det noe fint. Vi var 20 som deltok. Alle får tildelt et nummer, og nummer 1 begynner med å velge en gave fra gavebordet. Og pakker den opp. Nestemann, nr. 2, kan velge å stjele denne gaven eller velge en ny. Alle gavene kan stjeles bare to ganger. Det var fryktelig morsomt og det var spesielt en gave som var spesielt populær. En høne formet som en kurv som man kunne legge egg i. Jeff på «Canapesia» døpte den umiddelbart for Henrietta. Jeg fikk tak i en oransje shorts til Steinar og en smekke med «Marry Christmas» på.
Den harde kjernen dro til byen etter festen. Jeg er heldigvis ikke medlem der, så jeg var så privilegert at jeg kunne dra tilbake til «Numa» å legge meg ved 23 tiden. Det har vært en strålende julefeiring selv om familien min ikke har vært her.
Michael på «Late Harvest» har gjort det til sin oppgave å fortelle meg om frukter i karibien. Tidlig 1. juledag kom han travende med en halv papaya og en halv pomelo. Han forklarte inngående om papayaen. NÅR den var klar til og spises, og HVORDAN den skulle spises. Men eller uten lime. Jeg smakte begge deler, og det var nydelig. Pomeloen må vente til en annen dag. Vi skulle ut på båttur så jeg måtte vekke en heller fyllesyk kaptein.
Etter maten samlet vi oss igjen i skyggen ved stranden. Flere av oss badet, og vannet var grisekaldt. Merkelig. Noen av de nye damene (som jeg ikke vet hva heter) hadde med seg nydelige kaker, men det gikk mest i drikke og snacks. Vi er jo seilere.
Mini markedet i marinaen er stedeet vi møtes om kveldene for sundownere. Det er mange som er flinke til å spille instrumenter, så de har trommet sammen til music jams.
Kanskje det er det som har inspirert Steinar til å finne frem saxofonen igjen. Håper han rydder den bort igjen snart. Denne filmsnutten må ses på eget ansvar.
Vi kom oss endelig om bord i bussen. 10 personer i hver buss. Hun som kom med bussene var superstressa for at vi ikke skulle komme oss av gårde tidsnok. Til hva aner jeg ikke. Minca går ingen steder. Trykk på lenken for å se filmen.
Vi ble også vist teltet der bønnene ble tørket. Men der var det en kjempediger veps som guiden mente var for farlig for oss.
Så var det på tide å rusle videre. Først tilbake til Minca, og det tok jo sin tid. Vi er mange seilere som skal samles. Noen går sakte og skal se på alt av ting, mens noen går fort.
Vi leker oss i fossen. Selvfølgelig var det enkelte som skulle vise seg skikkelig frem og klatret opp til kulpen i 2. etasje.Trykk på lenken for å se filmen.
Før jeg fikk sukk for meg var den trivelige tiden i vannet over, og vi måtte ut å klatre igjen. Jeg hadde spurt om det var enda mer klatring og fått et klart nei til det. Snakk om løgnfull guide. Men først måtte jeg jo drite meg ut litt. Jeg tok på meg sokker og sko, og så viste det seg at vi måtte vasse i elva. Før vi måtte klatre opp en vanvittig bratt sti. Jeg blåste i skoene og vasset uti med dem på. Det fikk gå som det går. Michael viste seg å bli min store redningsmann. Lårmusklene mine ville ikke samarbeide mer, og jeg tror ikke jeg hadde kommet opp åssiden hvis han ikke hadde tatt meg i hånden og halvveis dratt meg opp. Jeg var så takknemlig at jeg kunne ha grått. Kathy, kona hans, forteller at han er en mester i å se når folk har det vanskelig og da gjør han alt for å hjelpe. Steinar hadde det litt vanskelig med sin egen kondisjon, men langtfra så ille som jeg.
Da vi kom tilbake til Minca satte vi oss ned på fortauet ved en liten kiosk og fikk oss en kald pils. ALLE ville ha en kald pils da. Det ble litt diskusjoner om hvor langt det egentlig var til «Jungle Joe». Guiden sa, bare 15 minutter, men han stoler vi ikke på lenger. Han sier det han tror folk vil høre. Jeg tenkte at jeg kunne klare 15 minutter selvfølgelig, og det skulle jo ikke være mer klatring.
Heldigvis reddet Tim i «Q4» meg. Han nektet å gå et eneste skritt til, så han og Rhonda skulle sette seg på en restaurant. Drikke pils og spise deilig mat og slappe av. Så jeg tenkte: «Ut i jungelen igjen, eller kose meg på restaurant». Valget var ikke vanskelig. Steinar var usedvanlig medgjørlig og ville gjerne være med på restaurant. Jeg sa han bare kunne fortsette. Tim og Rhonda ville ta vare på meg. Men han ble med kona si. Herlig.
Mens Steinar klippet seg gikk Rhonda og jeg en tur i «byen». På handletur ?. Det tok nøyaktig 5 minutter. Jeg fikk kjøpt en liten maske av solguden og Rhonda kjøpte noen armbånd. Det som gjorde meg litt irritert var da jeg så stedene der de solgte turer til de forskjellige severdighetene rundt Minca. Vi kunne enten gå, ri hest, kjøre scooter eller kjøre jeep. Og den som bestilte turen vår hadde valgt å GÅ. Vel, det er jo billigst. Og jeg har fått masse trim. Som jeg trenger. Men allikevel……….vi kunne jo ha sett så mye mer.
En annen ting som er litt spennende. For 10 år siden var Minca helt stengt for turister. I åsene rundt her holdt FARC geriljaen til og det var livsfarlig å være her. Nå er det bare fred og fordragelighet. Jeg håper at det varer og at Colombia ikke får noe mer krig.
Det var helt riktig av oss å ikke bli med på den turen til «Jungle Joe». Det hadde vært over 30 minutter med klatring rett opp åsen. En skikkelig hard tur. Verre enn til vannfallet. Maten hadde vært god da. Men kakaoplantasjen var at de fikk servert kakao hos Joe. De fikk også se hvordan man lager hus av bambus. Det hadde vært veldig interessant.
Turen tilbake til marinaen i Santa Marta gikk ikke helt uten komplikasjoner. Det var et par som ikke hørte hjemme blant oss som satte seg inn i taxien. Vi hadde jo ikke hjerte til å kaste dem ut, så det ble en trang fornøyelse tilbake. De hadde visst ikke skjønt at de ikke skulle ta denne bussen for de ble kjempeforbannet da sjåføren ikke ville kjøre dem dit de skulle. Han var betalt for å kjøre Suzie Too deltagere fra Minca til marinaen. Og det var det. Vi gikk før vi så resultatet av krangelen. Det var deilig å komme tilbake til «Numa» og få av seg de våte skoene og sokkene.
Vi gjør jo også ting i båten. Som å vaske klær og vaske opp og vaske båt og vaske jeg vet ikke hva. Steinar har også byttet armaturene i dusjene og vaskene på badene på babord side. Det har blitt virkelig fint. Men det er 34-35 varmegrader ute, og det innbyr ikke til å gjøre hverken det ene eller det andre. Vi svetter for det meste. Men vi er på spanskkurs. Vanskelig. Vi har ikke tid til å øve. Tiden bare forsvinner.
De kunne kanskje ha øvd litt mer. Men kanskje det er det de gjør nå. 🙂
En kveld fikk vi med oss juleforestillingen som vises som små filmsnutter på katedralens fasade. Parroquia Del Sagrario Y San Miguel. Helt fantastisk.
Ikke bare nisser, men litt juleevangelium også.
Hvert av showene varte i omtrent 15 minutter, og så begynte det forfra igjen. Vi så det to ganger og det var nesten så vi fikk julestemning.
Michael på «Late Harvest» har visst nådd gjennom til meg når det gjelder frukt. Vi har vært på supermarkedet og hamstret litt forskjellig frukt. Som vi egentlig ikke ante hva var.
Det har vært veldig mange sosiale sammenkomster her i Santa Marta. Vi har nå blitt kjent med alle og enhver, for det er umulig å unngå.
Her i denne marinaen må jeg si at vi har opplevd den verste vinden hittil på turen. Selv sammenlignet med seilturen hit til Colombia. Den kommer tidlig på kvelden og varer hele natten. Svell er det også, og stakkars «Numa» jager som en verpesyk høne. Håper ikke kryssholtene blir røsket av. Nå skal det bli godt å komme ut til ankers snart.
Nyttårsaften ble feiret som på julaften. Vi hadde spleisefest med grilling av det vi måtte ønske.
Gutta boys griller. De skravler noe helt forferdelig, så det var nok mange som fikk svidde biffer og hamburgere. Trykk på lenken for å se filmen.
Men det er jo nyttårsaften og vi forventer fyrverkeri og yrende folkeliv i byen. Derfor rusler en hel gjeng av oss opp i gamlebyen. Om vi klarer å holde oss våkne til klokka 24 er jo et spørsmål, for midnatt for oss seilere har vi funnet ut er klokka 21. Senest.
Underholdning fikk vi også. Man kan jo kalle det akrobatikk. Trykk på lenken for å se filmen.
Vi ventet med spenning på fyrverkeriet, men jeg må innrømme at det var begredelige greier. Tror vi så en 5-6 raketter og så var det ferdig.
GODT NYTT ÅR OG VELKOMMEN 2019. Vi gleder oss til å se hva du har på lur for oss.
Da det var gjort ble det siesta både på han og meg, og sløving resten av dagen. En sundowner ble det selvfølgelig, og et «værmøte». Det er ikke lenge til vi endelig kan slippe fortøyningene og reise fra marinaen. Alle værrapporter skal da selvfølgelig diskuteres i det uendelig.
Så var det på tide å proviantere. Neste stopp er Islas del Rosario og der er det ingen butikker har vi fått høre. Altså må vi ha middag for et visst antall dager. Vi var MANGE seilere i butikken i dag, og jeg tror butikken gikk tomme for pils. Og dette er en stor butikk. På tilbakeveien gikk kapteinen innom marinakontoret og betalte regningen vår. Det kostet utrolige 2.600.000 Pesos. Altså i overkant av NOK 7.000,- med 35% rabatt. Huff, her var det dyrt.
Den siste kvelden i Santa Marta arrangerte marinaen et avskjedsparty for oss.
Bandet var virkelig flinke og fikk opp stemningen. Det var til og med folk som danset. Men det er nok fordi søsteren til Terry er danselærerinne.Trykk på lenken for å se filmen.
Avreisedagen satt jeg grytidlig i cockpit og koste meg med kaffe og internet. Kathy på «Late Harvest» hadde organisert når hver og enkelt av oss skulle seile ut av marinaen. Vi hadde fått avreise kl. 08:10 som siste båte. Men, altså, seilere gjør som de vil, så alle hadde gått tidlig. De som ikke skulle reise i dag kom travende bortover brygga og tok fortøyningene før vi fikk sukk for oss. Heldigvis hadde Steinar tatt inn strømmen og vannet.
Selv om vi var skeptiske til å reise til Colombia har alle bange anelser blitt gjort til skamme. Folk her er glade og inkluderende. De slår gjerne av en prat. Hvis vi forsøker å prate spansk blir de kjempeglade og korrigerer uttale og ordbruk med et smil. Vi har ikke opplevd noe som i det hele tatt er tilnærmet skummelt, så nå gleder vi oss til å bruke enda noen uker i dette flotte landet.