15.02.18 – 04.05.18 CURACAO

Vi hadde en kjempefin seilas til Curacao. 20 knop vind litt aktenfor tvers og 1,5 meter bølger med oss.

Curacao i det fjerne

Men med en gang vi kom inn på «grunna» rundt Eastpoint på vei til Spanish Water ble det riktig ruskete sjø en stund, og det brygget opp til regn.

«Ultimo» på full fart mot Spanish Water. Det brygger opp til regn.
Med en gang regnet og vinden kommer blir det ganske så kaldt. Kapteinen trenger litt beskyttelse mot vind og regn oppe i styreposisjonen.

Drittværet varte heldigvis ikke lenge, og da vi nærmet oss innseilingen til Spanish Water hadde det både løyet og sluttet å regne.

Det er godt at jeg ikke er kaptein, for jeg så virkelig ikke den trange innseilingen til Spaanse Water som det heter på Nederlandsk.

Hvor er innseilingen?????

Kapteinen hadde ingen problemer med å finne frem, og innseilingen var jo ikke SÅ trang da. Måtte bare komme litt nærme for å se den. Veldig nærme. 

Heldigvis fant Steinar frem, og vi kom velberget frem til Seru Boca Marina ca. klokka 14. Der hadde både «Utimo» og vi bestilt plass. Hjelp til å fortøye fikk vi også, selv om det ble en selsom opplevelse. Naboen vår stod og pratet ustoppelig, og hjelperne våre la fortøyningene på den mest merkverdige måte. Så innen vi endelig lå på plass, var stemningen om bord en antydning til amper.

Yes, vi er på plass. «Numa» er trygt fortøyd til brygga og «Numita» er klar til innsats
Marinakontoret. Steinar måtte sjekke inn umiddelbart og med en gang. Ikke noe sludder i valsen i dette landet  nei. Men innen vi kom så langt, var det ganske sent på ettermiddagen. Sjefen i marinaen mente det var litt sent å reise inn til customs. Vi fikk slippe mot at vi reiser inn til Willemstad i morgen TIDLIG.

Etter en lang siesta, og deilig biff i «Numa» på kvelden, var kapteinen og admiralinnen nok en gang i godt humør. Vi avsluttet kvelden med bena på bordet, en god film og et deilig glass rødvin. Livet er herlig.

Siden denne marinaen ligger langt uti «huttiheita» måtte vi leie bil. «Numa» og «Ultimo» leide hver sin. Godt å kunne gjøre noe på egenhånd også.

Klokka 08:00 var vi på plass utenfor marinakontoret for signering av dokumenter og overlevering av leiebiler.

En merkverdighet var det at de skulle ha betalt i kontanter. Altså kontanter, hvem er det som har det nå til dags? For en måned koster det US$ 666,-, så vi måtte til minibanken. Det ordnet seg heldigvis til slutt. Folka fra leiebilfirmaet var serviceminded som få.

Det var da på tide å reise til Willemstad og diverse kontorer for å sjekke inn i landet. Etter mye om og men fant vi endelig fram og fikk parkert. Men ikke uten at «Ultimo» måtte opp med GPS’en på telefonen. Veiskilt er en mangelvare her.

Vi fikk plass ved grønnsaksmarkedet, som dessverre er stengt. Men det var rett ved siden av customs.

Customs var en grei affære. Noe av det enkleste kapteinene hadde vært med på. Alle detaljene om pass og båt hadde vi sjekket inn på forhånd i SailClear. Men så skulle vi på Immigration. Diskusjonen gikk da høylytt om vi skulle gå eller ta bilene. JEG tapte og måtte GÅ.

Flotte bygninger i Willemstad
Koningin Emmabrug (Queen Emma Bridge) knytter de to bydelene Punda og Otrobanda sammen. Og over der måtte vi.
Conny og Steinar studerer kartet. Nå er vi på det høyeste punktet i byen. For å prøve å finne Immigration. Det er DEFINITIVT ikke her. 

Vi prøver å finne immigration blant busker å kratt på toppen av Willemstad.

Endelig fant vi frem. Vi måtte gjennom en bevoktet port og få adgangspapirer Men, det må nok finnes en annen vei, for vel fremme kom folk kjørende i privatbiler og taxier. Det er noe vi ikke helt har forstått her tror jeg. Men kontoret var det blåeste vi har sett, og de hadde vann vi bare kunne forsyne oss av. 

Etter Immigration måtte vi Port Authority som HELDIGVIS lå vegg i vegg. Her i Curacao får vi nemlig ikke ankre opp hvor vi vil. Vi må si ifra i god tid hvor vi skal, og får bare være på en plass i 3 dager. Men vi ligger jo i marina akkurat nå, og har ikke den fjerneste idè om hvor vi eventuelt skal ankre opp. Så vi slapp. Men, når vi finner ut om vi skal ut til ankers fikk vi streng beskjed om å møte opp på Port Authority igjen. Tror ikke det blir aktuelt nei. Vel, kanskje ut til ankers i Spanish Waters. Senere.

Så var det bare å traske tilbake til bilen. Men først måtte vi ha mat. Vi hadde jo ikke spist hele dagen.

Vi har lokalisert restauranten vår på andre siden av broen. Det er Punda siden av Willemstad. 
Delfiner lekte seg i utløpet av bukta. Det må vel være mye fisk her siden de er så lite redde. Eller kanskje folk mater dem. 
Endelig kunne vi sette oss ned og slukke sult og tørst. For ikke å snakke om å besøke toalettet. 
Vi hadde førsteklasses utsikt til broåpningen, eller hva man skal kalle det. 

Vi har skjønt at det bare er å rope opp Port Authority, så åpner de broen. Det tar ikke lange tiden, og med små båter åpner de bare en liten åpning. Hadde nok ikke vært så enkelt hvis det hadde vært noe annet enn en gangbro. 

Det var denne kolossen som skulle ut på havet igjen.
Steinar har litt andre interesser enn oss andre.

Vi tok oss en runde rundt i byen etter maten, og det er en fin liten by. Det blir morsomt å utforske den senere.

Vi vandrer gatelangs i Willemstad. 
Morsomme fugler. De er flinke til å utsmykke torg og gaterom her i Willemstad. 

Vel tilbake i Santa Barbara Plantation (Santa Barbara Golf and Beach Resort) kjørte Steinar og jeg litt rundt. Det er så rent og pent her at det er helt utrolig. Hotellet ser helt fantastisk ut, og vi gleder oss til å innta stranden der. Seru Boca Marina er også veldig ren og pen. Pytteliten, og ikke veldig mange som er i båtene sine. Men da er det stille og rolig. Herlig.

Curacao utgjør sammen med Nederland, Sint Maarten og Aruba, Kongeriket Nederlandene. Vi fant jo fort ut at de er flinke til å prate engelsk her. Alle gjør det. Og selvfølgelig nederlandsk. For alle tror vi er fra nederland. Men vi hører også et annet språk som minner veldig om spansk. Men det er papiamento. Det er et kreolspråk som inneholder spansk, engelsk, portugisisk og nederlandsk, samt litt arawak og vestafrikanske språk. Tror det blir vanskelig å lære. Vi holder oss til engelsk vi.

Denne krabaten lå og solte seg midt på gangstien i marinaen. Ikke særlig redd nei. 
Denne merkelige båten er nærmeste nabo i marinaen. Har aldri sett en slik mast før. Det kan jo diskuteres hvor lekkert det er. 

Men selv om det ikke finnes mange veiskilt, og vi ikke helt klarer å lese kart, så har vi vært på utflukt. Det må man selvfølgelig når man kommer til et nytt sted. Med bil.

Turen gikk nordover på øya. «Ultimo» kjørte først, og de mistet vi på Queen Juliana broen. Hvordan det er mulig å miste noen på en bro er mer enn jeg forstår. Men vi visste sånn omtrent hvor vi skulle, så vi kjørte nordover med freidig mot.

Jeg tror at Curacao er en øy vi kan like veldig godt. Det er mye grønnere enn på Bonaire. Atmosfæren føles god og arkitekturen og fargene på husene gjør meg glad.

Heldigvis fant vi «Ultimo» igjen. Det er Carina som til enhver tid er informert om hva man skal se og gjøre (og spise) på de nye stedene vi kommer til. Uten henne blir vi jo helt handikappet. Første stopp var Playa Portomari.

Ikke til å misforstå. Vi har kommet rett.
En aldeles herlig strand, som ikke var overfylt av turister. 
Vi rusler litt rundt og nyter hvor vakkert det er. 
Solstoler er det selvfølgelig også. Men det var ikke mange, selv om det er massevis av hoteller rundt omkring. 

Dette er en virkelig fin plass, og vi hadde det fint her en stund.

Selv om klokka bare var 11:30, var vi mer enn klare for noe å spise. Altså lunsj. 
Og selvfølgelig noe å drikke.

Etter maten ruslet vi litt rundt for å se på fasilitetene. Og en av dem var en strandgris.

Conny prøver å lokke til seg grisen. 
Jeg fikk også lov ti å klappe den. Ikke at det var så veldig stas. Den var full av salt og sand og var bare interessert i å få noe å spise. Den tagg litt som en hund. 
Her på denne lille stranden var det fullt av veiskilt. Vi skulle ikke gå oss vill nei, i motsetning til langs veiene her på øya. 
Så synd at vi ikke har slike trær i Norge. Så vakkert.
En siste hilsen til turistene. Det er nok ingen som har noe å klage på over på denne stranden 🙂

Så var det på tide å fortsette ferden nordover. Conny og Carina hadde fått informasjon om at vi MÅTTE dra til stranden i Santa Cruz. Der skulle det være en grotte som heter Blue Room. Og alle (utenom meg) hadde lyst til å snorkle der.

På vei til Santa Cruz. Det er ganske mye frodigere her enn på Bonaire. 

Stranden i Santa Cruz. Her var det flere som grillet, så det luktet deilig mat. 
Klar for snorkling. Nå er det bare å finne grotta og de fargerike fiskene. 
Jeg satt på stranden og koste meg. Litt merkelig plass å ha en fortøyningskrok kanskje?

Det viste seg at det var altfor langt å svømme til grotten. Vannet var heller ikke særlig innbydende. Siden det var så grumsete er det vanskelig å se hvor du setter føttene, og koraller er noe vi har den største respekt for. De skjærer opp føttene til folk uten å spørre om lov først.

Etter en liten svømmetur, var alle klare for å dra sørover igjen. Selv om det ikke var lange turen igjen til nordspissen av øya. Men det kan vi ta en annen gang.

Det er flott her på Curacao

Vi var også nedom Santa Martha. Og der fikk vi se baksiden av medaljen. Det var helt klart at dette hadde vært en flott resort en gang i nær fortid. Alt var overgitt og i ruiner. Stranden var heller ikke noe å skryte av. Vi tror det går fort med forfallet her på øya hvis det ikke vedlikeholdes hele tiden.

Så vi fortet hjemover.

Tilbake i Santa Barbara.

Da var det jo allerede blitt tidlig ettermiddag, så vi kjørte rett til Boca 19, som er en annen restaurant på resorten her. Etter hvert så har vi funnet ut at Seru Boca betyr hull nummer 0, og Boca 19 betyr hull nummer 19. Hull 1 til 18 er altså golfbanen som ligger rundt. Det tar tid, men etter hvert forstår vi mer og mer.

«Boca 19» er stedet der seilere møtes. De som ligger i Santa Barbara marinaen.
Denne stranden skal vi garantert utforske nærmere. Utsikten fra «Boca 19».
Vi venter på tapasen vår.

Den kvelden spiste vi også middag på Boca 19. Alle bordene var egentlig opptatt, men Conny flirtet skamløst med serveringsdamen, så da fikk vi bord allikevel. Godt å ha Conny til å ordne opp for oss en gang i blant.

Vi er jo som regel i båten og ikke bare på restaurant. Nå har vi oppdaget at det stinker kloakk fra BEGGE septiktankene. Og det er veldig flaut når vi ligger i marina. Steinar har gått i gang med å sjekke problemet. Men det luktet også rart i lugaren vår, og det viste seg å være gammelt vann fra watermakeren. Kapteinen lurte på hvor lenge det var siden JEG hadde sett under lukene i dørken. Altså var han i dårlig humør. Men alt ble fikset og lukten ble borte.

Kapteinen tømmer skroget for illeluktende vann. JEG skulle jo lage middag. Og se på. Og bære bøttene kunne jeg også gjøre.

Men så var det på tide med restaurantbesøk med «Ultimo» igjen. Denne gangen på luksusrestauranten på Santa Barbara Golf Club. Det er rett og slett en helt fantastisk flott restaurant (med helt fantastisk flotte priser ☹).

Ikke noe å si på dette eksteriøret.
Dette er foajeen på hotellet, og ikke restauranten. Men flott er det.

Når vi kommer inn i lokalet åpner hele restauranten seg opp mot horisonten. Tror aldri jeg har vært på en restaurant med bedre utsikt. Betjeningen var ytterst profesjonelle, atmosfæren avslappet, maten var veldig god, vinen perfekt temperert. Men……man kan diskutere om det var verdt prisen.

En merkelig ting her i Curacao. Folk er ferdige å spise og drikke og ute av restaurantene før klokka er 22. Til og med på steder vi oppfatter som «steder der seilere går for å bli kjent med andre seilere». Det er nok noe man må bli vant til.   Betjeningen var i hvert fall overlykkelige når «Numa» og «Ultimo» endelig var klare til å betale regningen. Vi var de siste gjestene, og klokka var ikke engang 21:30. Merkelig.

Og så var det på tide med utflukt igjen. Eller utflukt og utflukt. Vi reiste rett til Pirates Bay som ligger rett nord for Willemstad. Et litt kitchy sted med piratfigurer i alle former og fasonger.

Inngangen til «Pirate Bay». Med pirat over inngangsporten selvfølgelig. En kvinnelig en sådan – med push up BH. Visste ikke at det fantes den gangen piratene herjet i karibien.
Selvfølgelig måtte vi spise lunsj. Klokken nærmet seg tross alt 12.
En blodtørstig klatrende pirat bare venter på å kaste seg over oss. I et uoppmerksomt øyeblikk.
Og denne passet på spiseavdelingen. Vi hadde sikkert blitt kjølhalt hvis vi ikke hadde betalt regningen.
Carina foreviger en folketom bar.

Det eneste vi klarte å lokalisere, var en deilig liten strand, et par tre spisesteder på stranden og et dykkerfirma. Etter å ha spist ruslet vi litt rund på stranden og sjekket dykkerfirmaet. De hadde noen fantastiske «dykkermopeder». Man sitter på den, har hodet i en boble med luft, og så kan man kjøre under vann. Nesten som en u-båt. Helt utrolig. Men det kostet US$ 115,- for 45 minutter, så det var ikke interessant.

En fin liten strand. Foreløpig har vi bare sett slike små strender på Curacao. Foruten den i Santa Barbara da.
En gebrekkelig brygge som burde vært oppdatert for lenge siden. Litt skummelt med alle galgene utover da. Håper de ikke lenger er i bruk 🙂 🙂
En typisk karibisk bar (uten pirater)

Før vi kjørte tilbake til Willemstadt, tok vi en sving opp til Piscadera. Det skulle være en lagune der, og en liten marina.

Vi fant marinaen, men kunne ikke se at det var noen aktivitet der. Jeg tror vi har det bedre i Seru Boca Marina jeg.
På vei tilbake til Willemstad.

Der parkerte vi og gikk på Rif Fort. Det står faktisk på Unescos liste, uten av vi helt forstår det. Bare en del av fortet er bevart, og resten er et gigantisk kjøpesenter med BARE dyre butikker og små drikke-/spisesteder. Det heter noe så fint som Renaissance Curacao Restort & Casino og Renaissance Mall. Det er selvfølgelig tilrettelagt for cruise turistene, som i dag tøyt ut av 5 digre skip. Det var smekkfullt av folk.

Kjøpesenteret inne i fortet.
To av de digre cruise skipene som lå til kai denne dagen.
Conny og Carina er fortsatt kjærester. Her poserer de på det lille som er igjen av fortet.
Og her er beviset for at fortet står på Unescos liste.
Utsikten over til Punda gjennom ett av skyteskårene.

Vi tok også en rusletur langs bryggen, og den var full av små utsalgsboder. I grunnen så er hele Willemstad tilrettelagt for turister, med tusenvis av suvenir sjapper, markeder og små spisesteder. Man må ut til forstedene for å få kjøpt for eksempel nye kaffekopper eller kokekar.

Innimellom alle restaurantbesøk og utflukter med «Ultimo» er det jo litt å gjøre på båten. Steinar er en kløpper med nålen, og reparerer shortsen sin.

Steinar skal bli skredder i sitt neste liv. Her reparerer han shortsen sin.

Og så var det på tide å ta farvel med «Ultimo». Conny og Carina har bestemt seg for å gå gjennom Panama kanalen i år, mens vi har bestemt oss for å bli lenger på Curacao og i karibien. Det er faktisk liten sjans for at vi ser dem igjen, i hvert fall i Stillehavet, så det ble litt snørr og tårer da vi tok farvel. Vi har jo seilt med de lenge og blitt gode venner. Vi kommer til å savne dem.

Nesten klar for avgang.
Slepegeneratoren er snart på plass.
Kapteinen er klar til å overta kommandoen.
And off they go. Neste stopp…..Panama.

«Ultimo» seiler avgårde mot Panama. En tur på ca. 3 dager. Fair winds gode venner. Kanskje vi ses igjen. 

Papegøye om bord i en av båtene. Den er veldig morsom. Etterligner mobiltelefoner og plystrer etter jentene. Jeg trodde først det var en fyr som drev å plystret, og det var MYE plystring. Men så viste det seg å væe denne lille fjærdotten. 

Vel, så har «Ultimo» reist fra oss, og hverdagen kan begynne. Vi skal jo være her på Curacao i noen måneder, og jeg skal begynne et nytt og bedre liv. Altså fant jeg frem joggeskoene (som luktet mugg). Musklene i bena mine er fraværende, så de har jeg tenkt å vekke opp igjen Håper jeg.

Første dagen i mitt nye aktive liv kom jeg hit. Og det var FRYKTELIG langt. 3 km frem og tilbake. Altså til sammen. Målet må være innkjøringen til resorten. Ifølge den spreke 82 åringen i nabobåten, så er det 5 km. Det blir lenge til. Jeg fikk gnagsår, og jeg ble støl.

Etter en så lang og slitsom tur trengte vi rekreasjon. Stranden i Santa Barbara skulle utforskes.

Ooooooo salighet. Jeg dupper i vannet som kjennes som silke. 
Både iguanene og de oransje fuglene er ganske så frekke. Denne her forsøkte flere ganger å stjele maten fra naboene våre på stranden. 
Kjærestepar.
På denne stranden tror jeg bestemt at vi kan kose oss. Det kan jo bli en treningsøkt å svømme en lengde frem og tilbake langs brygga. Det tar vel en halvtimes tid. 
Ingenting å si på beliggenheten til dette hotellet heller. 

Vi koste oss masse på stranden. Men, vi fikk lettere sjokk av prisen på en pils. Steinar kjøpte en til meg og en til han, og det kostet US$ 15,-. Så det er nok første og siste gangen vi kjøper pils på stranden.

På søndager er det «sunday is funday» på Curacao. Da kommer massevis av småbåter hit til Santa Barbara Beach og fortøyer med hekken inn mot brygga. Og så er det party til ca. klokka 20. Musikken kan være øredøvende, særlig når alle båtene har digre stereoanlegg og spiller hver sin musikk. 

Vi koser oss også masse i båten.

Å sitte foran på dekk er deilig en liten stund. Da kan man se på folk og nyte solen til man ikke orker mer. Vi foretrekker mer og mer å sitte i skyggen.
Brygga vår. 
Kapteinen nyter en annen utsikt enn admiralinnen. Jeg er redd jeg ikke la merke til denne yppige saken her. 🙂

Faktisk så tok det ikke lange tiden før det var nesten som å være hjemme. Vi gjør det som vi pleier å gjøre. Vel, kanskje ikke akkurat dette.

Steinar har tatt ut septiktankene. Det medførte selvfølgelig mange selvopplevde dohistorier fra de andre båteierne som går forbi. 
Nå er de rengjort eller alle kunstens regler. Litt av en møkkajobb. Forhåpentligvis vil de ikke lukte kloakk mer. Det får vi ikke vite på en stund, siden vi ligger i marina. Der slipper man ikke ut septiken. Ergo så må vi gå på do i land. 

Ifølge Steinar er det ikke saltvannet i slangene som gjør at det stinker, men selve septiktanken. Det oser ut av luftuttaket når vi trekker ned. Jeg håper så veldig at det er riktig, for nå er det ikke stort mer å gjøre med denne septikdritten. Kapteinen har vært helt enestående flink, og fortjener litt medgang nå. I morgen skal de settes på plass. Håper han får spleiset alle slangene han har saget over.

Men andre ting må jo også gjøres.

Vaske opp for eksempel. Det er jo det beste jeg vet. Not.
Og vaske tøy selvfølgelig. Det er mye uberegnelig regn for tiden, så tøyet blir hengt opp i cockpit. Hvis ikke kan du være sikker på at det kommer en regnskyll når tøyet er nesten tørt. Murphies Lov. 
Palmesteinen jeg plantet på Martinique har begynt å spire. Helt fantastisk. Kanskje jeg skal prøve å holde liv i den. 

Vi er og bader hver eneste dag på Santa Barbara Beach. Og en dag ble vi kjent med noen nye svensker.  Anneli og Thomas fra Stockholm. Når «Ultimo» har forlatt oss, så får vi bytte dem ut med andre svensker. Thomas og Anneli har hatt feriehus her i 3 år. Nå hadde de solgt det for en hel drøss med millioner og skal bygge sitt eget drømmeferiehus. Det blir flott. Vi utvekslet mailadresser hvis det skulle være ønskelig med en sammenkomst.

Og så har jeg hatt bursdag. Som vanlig var det ingen gratulasjon å oppdrive fra kapteinen, bare Facebook hilsener fra andre venner og bekjente og familie. Kjente at jeg ble litt (veldig) sur. Jeg må slutte med det. For jeg ble servert nydelig frokost på pizzarestauranten på resorten. Så da var egentlig dagen berget for meg. Men det var ikke slutt med det.

Steinar hadde vært og shoppet mens jeg hadde min daglige siesta. Og da stod denne og ventet på meg i cockpit. Aaaaawwwww. 
På kvelden hadde han reservert bord på Golf Resorten, og sladret om at jeg hadde bursdag. Et nydelig tomannsbord med perfekt utsikt over havet var dekket til oss. Og vi fikk servert champagne med en gang som en apertiff. Som dere ser, ingen sure miner på meg lenger. 

Vi i har jo kjørt litt rundt på øya, og vært på andre strender. Men stranden i Santa Barbara er så desidert den beste. Her er vi hver dag. Bare en 1 times tid, men det er nok til en halvtimes svømmetur og en halvtimes sol.

Steinar filmer stranden. Det er perfekt her.

Som sagt, så lever vi omtrent som hjemme, bare at ting tar litt lenger tid. Vi er på stranden, gjør diverse husarbeid og diverse reparasjoner i hjemmet vårt (altså Numa). Vi må handle på Van den Tweel.

Supermarkedet Van Den Tweel har et fantastisk utvalg av varer. Kjøttet her kommer fra Argentina, så selv jeg klarer å lage biff a la restaurant. 

Vi avslutter gjerne kveldene med middag i båten og en serie på Netflix. Det er godt internett her i denne marinaen.

Så har vi søndag da. Det jeg sa om at Seru Boca er en stille liten  marina tar jeg tilbake når det gjelder søndager. Da er det et svare spetakkel fra sånn omtrent klokka 17 til klokka 21. Day cruiserne som ligger her er utstyrt med de mest spektakulære stereoanleggene, og konkurrerer om å spille høyest. Det er ørten mennesker om bord i alle båtene, og det grilles og drikkes. Trivelig med liv i leier’n, men noen ganger er det litt i overkant.

Vi har også spist middag med Anneli og Thomas. På Boca 19. Kjempetrivelig. Vi møter de på stranden også sånn dann og vann. Kanskje de vil komme å spise i «Numa» en kveld.

Vi har selvfølgelig gått gatelangs i Willemstad også. Og endelig blitt bedre kjent med byen. Den er ikke stor for å si det sånn. Vi måtte ha nye kaffekopper, for kapteinen har forsøkt å gjøre de vi har rene med klor. Noe som har gjort at kaffen smaker helt forferdelig.

Vi har fått parkeringsplass utenfor Old Market, og Steinar skal betale. Da han endelig fikk parkeringslappenb blåste det så mye at han mistet den. Ergo så satte han etter i fullt firsprang og fikk akkurat fanget den før den havnet i vannet. Jeg må innrømme at jeg fikk meg en god latter. 
Vel, her hadde de IKKE kaffekopper. Kun suvernirer.
Dette er vår lille favoritt av fortausrestaurantene i Willemstad. Nydelig mat. Flott servering, og masse mennesker å kikke på.
Steinar venter på maten. Litt mer frokost enn lunsj i dag.

Etter å ha trålet alle gatene i Willemstad, og nok en gang funnet ut at det kun er suvernirbutikker måtte jeg spørre: Hvor får man tak i kaffekopper som det IKKE står Curacao på? Det får man på Van den Tweel.

De er flinke til å pynte opp uterom her i Willemstad.

I et lite smug fant fi denne fuglen og et monster kanskje?
Men dette er garantert en fugl, for den ser vi overalt her på Curacao. Tror det er en slags stær som synger helt nydelig.

Det er litt vind i dag, og bølgene slår inn i kanalen. Lurer på om det er noen som våger seg ut på denne stien i dag?

Trump slår an i Curacao også.
Handlegate. Ikke så mange mennesker når det ikke er cruise skip til kai.

Vi fikk tak i kaffekopper på Van den Tweel. Men av glass. Passer dårlig i en båt. Kjenner at jeg savner de gamle koppene allerede. Med antiskliunderlag og det hele. Men det er veldig mye bedre enn designer kaffekoppene til US$ 15,- pr.stk., med Curacao på.

Kapteinen skal også begynne å trimme. Han vurderer å spille golf. Det er en kjempediger golfbane rundt helt marinaen her, så hvorfor ikke. Men før han får komme ut på banen må han slå 1.000 treningsballer.  Det er godt for han å komme seg vekk fra båten og ha litt alenetid også, så vi får se hvordan det tar av.

Vi har hatt en merkelig bryggefyr til å gjøre et par jobber for oss. Han har forkortet baugspydet med omtrent en halv meter, og overhalt påhengsmoteren til «Numita». Det kom på US$ 140,-. Noe som må sies å være ganske så billig. Men fyren er en merkelig skrue som forteller om smugling uten å bry seg om at noen hører på. Kanskje han bare skrøner.

Kapteinen begynner å bli ganske så rastløs, så vi tok en luftetur til Willemstad igjen. For å se folk, og oppleve en ny liten restaurant.

«Copa Cabana» fant vi i et lite smug. Nesten som et lite torg. Med masse nydelige farger som gjorde plassen til en estetisk nytelse.

Der var det også et par mannfolk med hver sin digre iguan. De tjente penger på å la turistene ta bilde sammen med dem. Et bilde, betaling, og så sprang de bort til baren og kjøpte en øl. De traff i hvert fall mange mennesker.

Dushi betyr noe sånt som «velkommen» eller «kos deg» eller noe sånt. Alt som er godt og bra.
En skikkelig turist får man også være en gang i blant. Dette har jeg aldri gjort før.
To av de fargerike husene i Pietermaai distriktet.
Et knallrødt hus også. Tatt i full fart fra bilen.
Endelig tilbake i «Numa». Det finnes ikke noe deiligere enn å få av seg «byklærne» og få på seg «båtklærne». Vel………..det finnes kanskje deiligere ting jeg kan tenke på……men ikke akkurat nå. 

Steinar har kommet i gang med golfingen sin. Første dagen slo han 120 baller, og hadde vært på streningsbanen i MANGE timer. Da han kom tilbake kollapset han i cockpit og sov i et par timer. Andre dagen slo han like mange baller, selv om korsryggen verket. Da trengte han ikke noen siesta. Han synes det er gøy, så dette tegner godt. Jeg på den annen side synes ikke det er SÅ morsomt å gå lenger. Men jeg prøver å følge opp. Svømming derimot er veldig mye hyggeligere. Det betyr: Ikke så slitsomt. Å, jeg svake menneske.

En gang i blant er vi i Willemstad og ser mennesker, og spiser deilig mat. Eller noen ganger er det deilig mat, noen ganger ikke. Men jeg slipper i hvert fall å lage middag hver eneste dag.

Deilig mat 🙂

Det er morsomt å sitte å studere menneskene som går forbi. Turister for det meste. Men en dag var det også morsomt å få med seg kelnerens iherdige kurtisering. Han var nok bare 20 år eller noe, og flørtet hemningsløst med 4 amerikanske jenter som satt ved ett av bordene. Alle veldig vakre. Får håpe han fikk draget på en av dem i hvert fall.

Vi har også sett en leilighet på Finn.no som det hadde vært morsomt å kjøpe. Den er i samme bygget som svigermor bor i. Også i andre etasje, men i den øvre inngangen. Det kan kanskje være like godt å ha en leilighet som hele familien kan benytte. Å bo på hotell eller hos familie i flere uker når vi er hjemme i Norge kan jo by på utfordringer.

Endelig har vi også fått tatt oss sammen og invitert Anneli og Thomas til litt småmat og vin. Litt vanskelig å finne på ting siden Thomas ikke spiser kjøtt eller kylling. Men vi fikk det til.

Litt eggehakk med gressløk, masse ost, spansk skinke, norsk laks, sush, osv. Det smakte kjempegodt. 
Thomas og Annelig er veldig hyggelig selskap, og vi ble enda bedre kjent denne kvelden. Siden de har solgt huset sitt, så bor de på Santa Barbara Resort. De reiser hjem til Sverige om noen dager. 

Dagen derpå ventet usannsynlige mengder med oppvask på meg. Mengder med tomme vinflasker, og restemat som var helt ubrukelig å spare på. Som vanlig hadde vi kjøpt inn altfor mye mat. Ikke er vi vant til å feste lenger heller, så dagen derpå ble en heller laber opplevelse.

Men vi fortsetter med trimmingen. Steinar har fått fryktelig vondt i ryggen av å svinge golfkøllene, men jeg begynner å få dreis på å gå også. Det går ikke fortere, men jeg har funnet ut at jeg kan gå hver dag istedenfor å gå så langt annenhver dag. Aner ikke hva som er best jeg.

Dette treet blir jeg overlykkelig over å se på tilbakeveien. Det betyr at jeg snart er tilbake i marinaen. Og så er det så vakkert. Kunne ønske meg et slikt tre i en hage en gang Med en liten benk under.
En fornøyd kaptein i cockpit. Klar for å slå golfballer.
Vi må ha bil når vi ligger i Seru Boca. Det ligger jo langt utenfor allfarvei. Så dette gliset ragger vi rundt i.
Ingen er så gode på selfies som meg 🙂
Stranda «vår». Her er det helt perfekt å svømme langs brygga.

Deilig med bad hver dag. Og godt å kunne erte Inger litt også.

Steinar bader, og lekrere kaptein skal du lete lenge etter

Nå har vi vært her så lenge at vi har fått våre favorittsolstoler. Vi blir ganske satt ut hvis de er opptatt. Selv om vi bare skal bruke dem en halv times tid.

Det er massevis av digre kaktuser her på Curacao også.

Steinar har nå slått golfballer i nesten 14 dager, og har sett frem til å kunne gå på banen. Han ble mektig skuffet da en fyr fra golfklubben skulle sjekke om han kunne gjøre det. Men han pratet bare om golfbanen og leverte fra seg masse reklame. Steinar hadde sett for seg at «spesialisten» skulle sjekke hvordan han slo ballene og komme med forslag på forbedringer. Slik ble det altså ikke. Bare at han måtte slå flere baller.

Jeg har fått bestilt flybilletter hjem til Norge, så 4. mai går turen hjemover. Håper vi har fått et sted å bo innen den tiden.

Så har vi endelig fått lokalisert «pirat-baren» der alle seilere visstnok møtes.

Ut på tur aldri sur. Nå er det lenge siden vi har vært på jolletur

Jolletur. Juhuuuuu hvor det går. 

Pirat restauranten. Her kan vi sikkert få det mye moro. 

Når det er en pirat restaurant, så mysser det selvfølgelig av pirater i alle former og fasonger. De er veldig glade i pirater her på Curacao. Denne banditter hadde oversikt over nesten hele restauranten. 
Hele etablissementet lå på påler ute i vannet, så det var broer som forbandt alle bygningene.
Ikke noe dårlig sted å tilbringe ferien ville jeg tro. Kanskje litt mye trafikk i form av folk som går frem og tilbake? Det var massevis av unge mennesker her. Sikkert surfere.
Jollekaia. Eller, det var ihvertfall her vi la jolla.

Vi jollet forbi alle som ligger på svai i Spanish Water, men det var ingen nordmenn der, og vi kjenner jo ingen, så vi stoppet ikke noe sted for å si hei. Dessverre var det heller ingen seilere på pirat restauranten. Men, vi fikk deilig mat, og det var mange lokale folk der. Prisene var det heller ingenting å si på. 13 gylden for 3 pils, 1 hamburger og 1 spagetti bolognese. Tilbaketuren ble en heller skvalpete affære, men det er deilig å være ute å kjøre jolle igjen. FRIHET.

Nå har jeg gått til det ekstreme skrittet å opprette en oppskriftsbok. På middagsretter. Som jeg kan lage i båten. Håper jeg. Ikke at jeg tror jeg blir en gourmetkokk, men det blir ganske kjedelig å spise på restaurant. Og så langt har jeg faktisk laget noe ganske godt. Pølsegrateng for eksempel………vel det ble litt godt.

Jamie Oliver kjele er innkjøpt og flere oppskrifter er klare. Da kan det jo ikke gå galt.

Utkjøringen fra stranda «vår» er veldig vakker.

Vakker blomstrende hekk. Fargen er så intens at man nesten kan tro at den er uekte. Noe den ikke er. 

Jeg er redd vi forstyrret disse iguanene da de hadde en hyrdestund midt i veien. Det blir nok ikke laget noen små iguanbabyer akkurat nå nei. 

Siden det ikke var særlig mange seilere der første gangen vi var der, så dro vi tilbake til «Pirates Nest» (som jeg har fått vite at det heter) et par dager etterpå. Da var det levende musikk som ble varmt anbefalt av betjeningen. Denne gangen var det en norsk båt på ankringsplassen, så vi stoppet og pratet litt med han. Han skal bare være et par dager til, før han reiser vestover mot Panama. Han reiser alene, for mannskapet hadde blitt sendt hjem samme dagen. Det var en som begynte å bli skikkelig demen, og det kan man ikke ha om bord. Hyggelig å hilse på en nordmann igjen da.

Klare for mat og levende musikk. Ikke mange folk akkurat nå, men det tok seg opp i løpet av kvelden.
Denne karen her er jo ganske så avslappet.
Hmmmmmm – kan dette være seilere tro???

Musikken ble spilt og sunget med innlevelse og engasjement. Kapteinen hadde hørt nok etter et par melodier, men vi ble sittende en stund til.

Denne kvelden fikk vi heller ingen kontakt med nye seilere. Men folket på motorbåten i marinaen var der, og colombianerne vi trodde hadde reist i går. Væren er ganske dårlig akkurat nå, så de måtte kaste anker og avvente bedre vær.

Som sagt, så begynner livet å innta vante daglige rutiner. Som at jeg går, vi svømmer, vi er å handler dagligvarer, Steinar er på chandler, jeg gjør regnskap og skriver blogg, Steinar holder på med vedlikehold av Numa og er i gang med nytt prosjekt. Stabil plattform. Vi begynner å bli ganske fastgrodd til land. Og litt bortskjemte. Vi har stabil strøm hele tiden (selv om mesteparten kommer fra solceller og ikke landstrøm), og godt internett. Ikke mye seilerutfordringer her nei.

Og vi har kjøpt leilighet. Hvis vi får den da. USBL leilighet som vi må vente i 14 dager på å vite om vi får. Hvis noen har ansiennitet i borettslaget, kan de tre inn i kontrakten hvis de vil. Så vi får se hvordan det går.

Vi har, eller rettere sagt Steinar har funnet en jazz restaurant. Den er å finne på Avila Beach Hotel i det historiske Pietermaai distriktet i Willemstad. Så da måtte vi selvfølgelig utforske den.

Vi ble ønsket velkommen av en aldeles nydelig strand da vi hadde gått gjennom hotellet. 

Blues Bar & Restaurant lå på en egen pir ut i vannet.

Vi rigget oss til i baren med et eget lite bord og en vinflaske på deling. Selve scenen er på et loft over baren, så vi hadde den beste utsikten.

Vi venter på musikerne. I mellomtiden fylte baren seg opp, og det var massevis å se på.
Litt kunst var det også plass til. Denne kunne jeg faktisk tenke meg i for eksempel leiligheten som vi kanskje har kjøpt.

Jeg håpet på blues og Steinar håpet på jazz. Steinar vant.

Det var stor stemning og masse mennesker. Vi likte både musikken og stedet. 

En lokal kjendis fikk også masse oppmerksomhet og applaus.

Kjempekult med scene over baren.

Vi likte oss veldig godt på Blues Bar & Restaurant, så før vi gikk bestilte kapteinen bord til oss neste torsdag. Da skal vi spise deilig mat og sitte litt lenger fra musikken og nyte en spektakulær solnedgang (håper vi).

Det er påske, og da har også folk her på Curacao fri. Det betyr MASSE mennesker på stranden «vår». Steinar prøver å fortrenge at han ikke har lyst til å spille golf lenger, så han er ikke vanskelig å be med på stranden. Det er massevis av småbåter som legger til ved brygge. Og det er hyggelig med folk, men kan de ikke holde seg unna der hvor jeg skal svømme da. Som er langs hele brygga. Særlig unger er uberegnelige vesener. Jumper i vannet uten varsel. Hyl og skrik og spruting. Neida, det er kjempehyggelig med massevis av folk og barn med utømmelige mengder energi.

Steinar koser seg i hengekøya på fordekk. Det har vært en anstrengende tur på stranden. Miriam i motorbåten er litt misunnelig på hengekøya vår. Særlig fargene. De er litt sånn hippimennesker. Hun er kunstner mens han kjører turistkatamaran til Kleine Curacao. 

Siden det er påske er det jo ikke mat å oppdrive i butikken. Alt er stengt. Det betyr jo at vi MÅ spise på restaurant. Vi hadde tenkt å spise biff teriaki på sushi restaurant, men den var også stengt. Så derfor måtte vi spise her:

«Tony Roma’s» så ut til å være et spennende alternativ.

Vi venter på maten

Nesten som å være i «junaiten»
Maten var HELT som å være i «junaiten». Det var massevis av den.

På en av våre turer på stranden, stod Steinar og pratet med en lokal nederlender da jeg var ferdig med svømmeturen min. Han kunne fortelle at Santa Barbara Beach var den fineste stranden på Curacao. Hotellet her blir brukt av fastboende som et «feriested». De reiser hit og blir en dag eller to. Så det er derfor det er massevis av folk i helger og ferier, men nesten folketomt i ukedagene.

Steinar fortsetter med «plattform-prosjektet» sitt. Han har hatt gjennombrudd og er svært så fornøyd. Ole Martin er også dratt inn i prosjektet. Han skal designe og printe ut delene på 3D printeren sin. Det blir spennende.

Palmesteinen jeg plantet i Martinique vokser som et uvær. Etter diverse påtrykk fra familien, om at den kom til å dø, vantrives, ødelegges, skades og jeg vet ikke hva hvis den ikke fikk sin egen potte, så har den fått det.

Ett stykk palme
Snart i havn med to potter og to planter.
Et voila, en palme og en busk som skal bli kjempestore. For det passer så bra i en båt.
Dette er også en av favorittstundene i «Numa». Solnedgangstid. Alt er så stille og fredelig. Fuglene synger en siste trudelutt og himmelen farges i de nydeligste sjatteringer. Det er bare å sitte stille og nyte. 
Og vi spiser i båten. Helt sant. Dette ser kanskje ikke så apetittelig ut, men jeg ville ha pizza og kapteinen ville ha pannekaker. Så da ble det sånn.

Så var det tid for jazzklubben igjen. Denne gangen med middag. «The Pen» er det korrekte navnet på denne klubben.

Enda ett av de flotte husene i Pietermaai. Hadde jeg malt huset mitt sånn i Norge, så hadde jeg vel blitt saksøkt.
Steinar er klar for middag og musikk.
Solen er i ferd med å gå ned, så det er best å finne plassen sin i restauranten.
Vi er på plass og nyter utsikten og hverandre.
Ikke noe feil med denne utsikten.
Vi kunne ikke se bandet like godt denne gangen. Men det gjorde jo ikke noe. Vi kunne jo høre musikken. Pianisten og bassisten var de samme som sist, men det var liksom ikke nok. Musikken var ikke like god.

Heismusikk?

Maten var nydelig og betjeningen ytterst profesjonelle. Men vi gikk da bandet hadde pause.

Dagen etter mens Steinar koste seg i hengekøya forut, lagde jeg Biff Bourguignon. Du store for et navn på en kjøttgryte. Innen maten var ferdig hadde kapteinen blitt solbrent i panna og hadde fått pandaøyne etter solbrillene igjen. Men maten smakte godt.

Solen går ned mens maten koker. Deilig å være om bord i «Numa».

Vi har skjønt at søndager kanskje er dagen for å gå ut å spise middag. Da er det noen ganger, ikke alltid, et lurveleven i marinaen. Veldig høy musikk fra flere digre musikkanlegg i veldig små båter. Tror musikkanleggene må ta plassen i halve båten. Men det er ikke hver søndag. Og øreklokkene til Steinar hjelper meg å beholde vettet.

Som regel er det deilig og stille her i Seru Boca.

Vi fortsetter å ta små turer til Willemstad. Det er veldig hyggelig.

Fra den lille restauranten vår i Willemstad

Fra Pietermaai. Fargerike bygninger

Slik har vi det i Santa Barbara Beach & Golf Resort:

 Inngangsporten. Vi føler oss godt passet på her. Men vi ser jo ikke mye til lokalbefolkningen da. Og det er litt synd. 

Nesten tilbake i marinaen. Jeg hadde laget en film fra før vi kommer hit. Men det er jo egentlig bare ødemark 🙂 

Bryggevandring

Så er vi hjemme igjen. 

Vel, så er det avgjort. Vi er nå de stolte eiere av leilighet 202 i Sentroveien 14 A i Horten. Det begynte å plinge på telefonen min klokka 03:30. Rett over 4 om morgenen hadde jeg fått nok og stod opp. Det var selvfølgelig familien Hem som ville vite hvordan det hadde gått. Klokka 06 vekket jeg kapteinen og ba han være så snill å utløse spenningen. Det er han megleren ringer til. Så da var det avgjort. Tenk at vi skal til Horten når vi kommer tilbake til Norge. Det må være 30 år siden sist jeg har bodd der. Og Eva vil bli så glad kan jeg tenke meg. Sønnen i naboleiligheten må være bra. Det er jo en av grunnene til at vi har kjøpt leilighet i Horten. Både Steinar og jeg har gamle foreldre som det er godt å være i nærheten av når vi er hjemme.

Kystvakta er stadig innom marinaen. De passer godt på her i Curacao, og man skal ikke gjøre mange krumspring for man er i søkelyset tror jeg. Men det er veldig betryggende. Det er jo ikke veldig langt til Venezuela som er et heller ustabilt land akkurat nå.
Disse kaktusene (eller hva det er) har fått trær på seg. Og det har skjedd VELDIG fort. Da vi kom hit så alle ut som den til venstre. Tror det må være blomstene deres. 
Da har jeg endelig fått med meg hva denne lille rakkeren heter. Det er en brilletrupial. Jeg synes den ligner på en trost, og den synger helt fantastisk. Og, den er frekk som fy. Stjeler mat fra folk på stranden helt uten blygsel.

Nå begynner det å dukke opp flere folk på brygga vår. Eller i marinaen da. Roberta fra USA lurte på om vi ville være med å spise på «The Pier». Der er det sailors dinner hver torsdag. Og selvfølgelig så ville vi gjerne det.

Det viste seg at det var ca. 14 mennesker som kom. Men jeg hadde mer enn nok med å forholde meg til menneskene som er i Seru Boca. Det er Jackie og Neil som er engelske, men bor i USA. Og Nathaniel og Roberta i båten «Goya». De mistet alle båtene sine i orkanene på St. John i fjor. Og så har vi danske Anita og Kurt i båten «Loa».

Alle mann alle spiser chicken curry. Masse grønnsaker og lite kylling, Men det gikk jo ned. Det var heller ikke maten som var viktigst, men samværet med alle disse hyggelige menneskene.

«The Pier» som ved siden av «Pirates Nest». Kanskje vi har vært på feil sted hele tiden. Vel, vi har bare vært på «Pirates Nest» to ganger. 

Det var kjempemorsomt å endelig bli kjent med andre seilere. Selvfølgelig når det ikke er så lenge til vi skal hjem. Anita kom også bortom et par dager senere med et brød hun akkurat hadde bakt. Hun kalte det «bestikkelsesbrød». De skal reise hjem til Danmark på lørdag, og trenger skyss til flyplassen. Selvfølgelig skal de få det.

Så var det søndag igjen, og både vi og andre i marinaen skygget banen før kokka ble 18. Like godt å spise ute og overlate marinaen til festende lokalbefolkning. «Sunday is funday» er ikke for alle. Steinar og jeg prøvde oss på en restaurant rett i nærheten av marinaen. «El Gaucho» heter den.

Fra restauranten «El Gaucho»

Maten var god den, og serveringen ganske OK. Men det var jo ikke folk der. Nesten helt folketomt. Tror ikke vi kommer tilbake dit nei. Da vi kom tilbake til «Numa» var det fullstendig tyst i marinaen. Det hadde heller ikke vært noen som grillet og spilte musikk. Kanskje de hadde fått restriksjoner etter det sanseløse bråket forrige søndag?

Stakkars «Numita» har nå ligget nesten ubrukt på vannet i to måneder. Det betyr at hun er overgrodd av alle slags vannplanter og uhumskheter og må gjøres ren før hun kan heises opp i davitene igjen.

STAKKARS «Numita». Slik ser ei jolle ut etter å ha ligget i varmt sjøvann, ubrukt, i flere måneder.
Det er altså veldig lite lekkert.
Steinar setter i gang med skikkelig pågangsmot. Midt i solsteika.
Pågangsmotet er fortsatt på topp. Det har tatt veldig lang tid å spikke løs tang og tare og skjell. Godt at jeg kan stå om bord på «Numa» å forevige alt sammen.
Wow. Er det samme jolle? Nå veier den sikkert 10 kilo mindre.
Vel, man kan ikke annet enn å bli imponert. Jolla er jo som ny.

Jolla skal sjøsettes, før den skal heises opp i davitene. Og det bør skje fort så ikke den blir overfalt av tang og tare igjen. Det skjer nemlig fort. 

Det er ikke bare solskinn her i Curacao. Noen ganger er det faktisk ganske mye regn. Det har også vært mye vind. Så når de sprenger i fjellet rett ved siden her, så kommer det skyer av sand. Det legger seg som et belegg over hele båten. Både innvendig og utvendig.

Da er det godt med en skikkelig regnskyll. Gratis vask. Men vi ønsker oss et tettere skydd rundt cockpit så ikke alt blir så kliss vått.

Anita er en sosial dame. Heldige oss. Hun kom bortom en tur fordi hun måtte ha litt pause fra klargjøringen av båten. Kurt hadde okkupert hengekøyen deres, så hun kom til oss med et par kalde pils. Selvfølgelig måtte hun gjerne komme om bord. Jeg inviterte på middag dagen etter. Må jo gjengjelde både brød og pils. Vi har også blitt kjent med Jutta og Leopold fra Østerrike. De skal også være med Suzie Too’s OCC Rally i andre pulje. Litt merkelig å dra på «The Pier» og ikke ane hvordan menneskene vi skal møte ser ut. Men heldigvis kjente de oss igjen fra Facebook profilene våre. Det var også veldig hyggelige mennesker. Jeg kjenner jeg gleder meg til rallyet.

Så har vi fått flere morsomme nyheter fra Norge. Min mamma og pappa flytter inn i leilighet 3 minutter fra vår leilighet. Og min nevø flytter også inn i en leilighet i samme bygget. Du store min. Dette blir jo rene familiekvartalet. Da har vi Steinars mamma i samme bygg som oss, og min mamma og pappa 3 minutter unna. Det kunne jo ikke vært bedre.

Så kom besøket fra Danmark. Vi hadde en veldig trivelig kveld med Anita og Kurt. Heldigvis likte de maten. Biff med bernaisesaus, poteter, gulrøtter og brokkoli. Herlig at folk liker maten, og båten. Både Steinar og jeg hadde stått på hodet for å få gjort «Numa» presentabel. Rart med det når man ikke har hatt gjester på lenge. Man vil at det skal se OK ut.

Jeg gikk som vanlig å la meg før alle andre. Og da hadde de 3 andre avtalt å møtes til happy hour på «Splash» på hotellet. Anita kom for sikkerhets skyld bort for å sjekke at vi fortsatt hadde en avtale. Noe vi selvfølgelig hadde.

Restauranten lå helt fantastisk til ved svømmebassengene på hotellet.

Som sagt så gjort. Vi var jo litt redusert fra dagen før, men hva gjør vel det. Klokka 17 møttes vi «Splash». Happy hour begynte ikke før 17:30, men vi bestilte litt lett mat. Kyllingvinger og hamburgere.
Men selvfølgelig måtte det bli litt ødelagt av øredøvende live «taffelmusikk». Vi trives virkelig ikke med å måtte skrike til hverandre. Og slik ser kapteinen ut når han ikke er så veldig fornøyd.

Fra «Splash»

Det har skjedd noe merkelig her de siste dagene. Altså fra den ene dagen til den andre.

Dette treet hadde INGEN blomster dagen før. Vel, kanskje noen pyttesmå knopper som jeg ikke la merke ti. Men nå står treet i full blomst. Det er så vakkert. Ingen blader, bare blomster. Merkelig. Det lyser plutselig knall gult i åsene rundt omkring her også. Det skal også sies at tre dager etterpå var det totalt avblomstret. 

Og så var det på tide å ta vår lenge påtenkte tur til Westpunt. Det vestligste punktet på øya. Der skal det visst være veldig fint.

Først måtte vi kjøre innom «Pirate Bay» for å mate meg. Jeg hadde ikke spist noe hele dagen, så blodsukkeret var på bunnivå. Da er jeg ikke særlig hyggelig å være sammen med. Maten smakte vidunderlig og humøret steg til nye høyder.
Kapteinen blir også blid når jeg får mat.
Lunsjtid på stranden. Dette er sikkert gjester fra hotellene som ligger rundt her.

Etter besøket på «Pirate Bay» kjørte vi direkte opp til Westpunt Beach.

Det var en liten, steinete strand. Men til gjengjeld hadde den en «lokal» sjarm som vi ikke har sett andre steder.
Steinar på vei utover den eneste brygga. Har på følelsen av å valse rett inn i horisonten.
Fiskebåtene ligger på svei rett utenfor brygga.
Det var en herremann som fisket rett fra brygga. Kanskje han håpet å få en snorklende turist på kroken 🙂
Hmmm – lurer på om disse har vært ute å fisket. Skal ikke store bølgene til for å velte denne lille farkosten.
Det var massevis av pelikaner som svømte rundt i et fantastisk krystallklart vann. 
Og massevis av snorklere. De skulle se på skilpaddene som det mysset av.
Pelikanene gidder nok ikke å fiske selv, for de får avfallet når de lokale fiskerne sløyer fisken sin her.
Her kan man også få kjøpt fisken. Helt fersk fra havet. Det var slett ikke dyrt, men vi kan ikke ha fisk liggende i en glovarm bil i mange timer. Så det ble ikke fisk på oss. Ikke det at vi ble lei oss for det.

Det var ingen fasiliteter på stranden, som for eksempel et sted å få tatt seg en iskald pils. Vi fant en liten plass da vi kjørte litt opp i høyden over stranden. På mandager er nesten alt av restauranter stengt på Curacau, så da var det bare ett liten serveringssted som var oppe. Vi fikk en plass med spektakulær utsikt til klippene. Der var det flere våghalser som hoppet i vannet. Det er sikkert 20 meter høyt.

Vi hadde en deilig utflukt, og det var godt å komme litt bort fra «Numa». Men gosh så deilig det er å komme tilbake. Vi sank lykkelige og fornøyde inn i cyberspace. Altså internett og Netflix 😊

Ellers begynner det å nærme seg avreise til Norge. Noe som betyr å klargjøre «Numa». «Numita» er blitt heist opp i davitene og fått trekket sitt på. Det høstet kapteinen stor anerkjennelse for av de andre på brygga. Vi har også fått på plass trekket rundt styreposisjonen. Godt for alt som er gjort.

Jeg har begynt å vaske båten innvendig med eddik. Det lukter altså så ille, men lukta er borte i løpet av noen timer. Vi vil ikke ha mugg i båten.

«Suzie Too» har ankommet og ligger longside på brygga ved Santa Barbara Beach. Steinar svømte bort og introduserte seg selv. Vi skal jo være med i rallyet som de organiserer. Ifølge kapteinen var det veldig hyggelige mennesker, og de inviterte oss om bord på onsdag klokka 17:30. Det blir moro.

Som sagt så rydder og ordner vi. Her har Steinar fått seg en kjempejobb. Han skal få orden på alt tauverket om bord.
Det er utrolige mengder med tau og andre ting som er lagret i benkene i cockpit. Godt å få orden på det en gang for alle. Eller i hvert fall for en stund.

Vi ble «innkalt» en dag tidligere for å besøke «Suzie Too», og det er jo bare hyggelig. Maggie og Alan på Sweet Dreams» skulle også dit, så de fikk sitte på med oss. Golfcarten de har fått låne går saktere enn et menneske går. Da tar det lang tid å komme seg til Santa Barbara Beach.

P1000613

Film fra «Suzie Too». Det var en skikkelig oppdekning med småmat. Og som det nesten bestandig er når det gjelder engelskmenn……..massevis av pils, GT, Rødvin, Hvitvin, Rosèvin, you name it. Vi tok det litt forsiktig, for Steinar skulle jo kjøre.

P1000605

Film. Jentene som danser på brygga. Det er fridag her også 1. mai, så da er det fullt av lokale båter, musikk og dans på brygga. De lokale jentene kan danse ja. Flotte å se på.

Det virker som om «Suzie Too» kjenner dem alle. De har jo vært her i veldig ange år etter hva vi forstår.
Dette er Fiona og Steve på «Supertramp»
Dette er Suzanne og David, våre verter på «Suzie Too». Og vertene for rallyet. Helt utrolig inkluderende mennesker som hadde SÅ  mye å fortelle. Morsomt å bli kjent med dem.

Vi hadde noen veldig hyggelige timer sammen med disse menneskene. Praten gikk i ett skum, og man får jo stor respekt for mennesker som bare setter i gang et rally. Tror de har holdt på med dette i noen år nå, men dette er det andre offisielle rallyet. Det blir spennende. Til sammen (i to puljer) tror jeg vi er 70 båter. Og vi skal til Aruba, Colombia (Santa Martha og Cartagena), San Blas øyene, Colon, San Andres, Providence, Honduras Bay Islands og avslutte i Belize i slutten av april 2019. Vi starter 8 desember 2018 i gruppe nummer 2.

Klokka 21 takket vi fra Seru Boca for oss og reiste hjem. Både «Numa» og «Sweet Dreams». «Supertramp» og «Suzie Too» skulle fortsette festen utover natten.

Vi fortsetter klargjøringen av «Numa». Nå er fjærene på plass på fortøyningstauene. Flere tau har kommet til, så nå ligger «Numa» som en klippe til brygga. Hun rikker ikke mye på seg nei. Jeg fortsetter med eddik vasken. Selv om både Suzanne og Fiona har sagt at det ikke er nødvendig her på Curacao. Det er ikke så høy luftfuktighet at det er nødvendig. Men, bedre føre var.

Steinar er veldig nøye når han gjør «Numa» klar til å ligge alene over mange måneder. Deriblant får motorene en skikkelig omgang. På ettermiddagene skjedde noe skikkelig skummelt. Steinar holdt på i styrbord motorrom, og jeg nede i Ida’s lugar da jeg hørte et halvkvalt rop. Jeg spurtet opp, og der kavet Steinar rundt i motorrommet mens blodet renner i strie strømmer fra panna hans. Det blåste så mye at den blytunge luka til motorrommet hadde falt igjen. Steinar fikk den i bakhodet, og smalt panna ned i motoren.

Det kunne gått skikkelig ille, og såret skulle helst vært sydd. Men etter at han fikk ligget stille en stund, og vi fikk styr på blødningene, gikk det bra. Han kommer nok til å få et sexy arr midt i pannen. Vi måtte bruke tørkepapir en stund, for blodet bare rant ut av bandasjer og plaster. Huff så skummelt.

Men en slik hendelse forhindrer ikke kapteinen fra å være med på den siste «Sailors Dinner» på «The Pier». Nå er det mange rally seilere som har kommet, og da skal vi selvfølgelig reise hjem. I morgen allerede.

Siste kvelden på Curacao. Steinar fikk selvfølgelig mange beundrende blikk på bandasjen i pannen. 

Flesteparten av disse menneskene vil vi se igjen når vi kommer tilbake til Curacao i september. Vi gleder oss allerede.

Jim, som også har båt i Seru Boca, satt på med oss hjem. Han kjører scooter til vanlig, men den har stoppet. Han har også hatt besøk av en iguan om bord, og det var visst ikke morsomt. Han måtte få hjelp av en nabo for å få den vekk. Den ble sluppet fri i mangroveskogen rundt marinaen. Hyggelig å bli litt bedre kjent med han også.

Siste morgen var jeg oppe klokka 05:45 og nyter kaffen og den deilige temperaturen.

Etter den siste klargjøringen var det bare å si ha det bra for denne gangen. Vi håper ingen orkaner kommer og tar deg «Numa».

Nå skal vi hjem til Norge og nyte kvalitetstid med familie og venner. Og en ny leilighet. Dette blir spennende.

FORTSETTELSE FØLGER 🙂