31.01.18 – 15.02.18 BONAIRE

Vi satte avgårde fra Martinique med freidig mot. Litt merkelig at vi mest sannsynlig ikke kommer tilbake hit. Det nye seilte kom opp, og vi seilte i mellom 7,5 og 9 knop. Så nå skal vi være på havet i ca. 3 døgn,

Det er så morsomt å seile med det nye seilet, og det går jo så usannsynlig mye fortere enn med bare storseil og genoa. Men selvfølgelig, det er jo medvindsseilas. 

Og sånn er det da. Jeg kan ikke skjønne at det går an å ha det finere.

Det er helt usannsynlig morsomt med det nye seilet, men vi er jo litt nybegynnere, så vi tok det inn da det ble mørkt og vi skulle begynne på vaktene våre. Man vet jo ikke hvordan det er å ta inn hvis det plutselig skulle blåse 30 knop. Bedre føre var som det heter. Da tok det jo heller ikke lange tiden før «Ultimo» hadde seilt fra oss.

Her kommer «Ultimo» for fulle seil. Vakkert. Hun tar oss igjen på null komma niks når vi ikke har butterfly seilet vårt oppe.

Og så ble jeg uvel. Altså ikke spysyk, men allikevel. Nå er det lenge siden vi har vært langt til sjøs. Vinden løyet veldig etter hvert, men ikke bølgene. De var i grunnen ganske lite hyggelige spør du meg. Men middag ble det laget. Svinekoteletter med ris og bernaisesaus. Jeg kan vel si så mye som at jeg spiste ikke så mye.

Men det hjelper å sette seg ut og nyte en deilig seilas.

Tror ikke det finnes noe vakrere enn å seile inn i solnedgangen. Natten senker seg.

Vi seiler inn i solnedgangen og natten. Vakter er blitt fordelt og vi er klare. 

Så hva kan man si om overfarten til Bonaire? Steinar og Carina chattet på SSB radioen hver fjerde time, utenom om natten selvfølgelig. Fint å sjekke at radioen virker. Vinden løyet faktisk så mye etter hvert at vi startet den ene motoren. Å tusle fremover i 2 knop er ikke noe for oss nei. Etter hvert lå «Numa» og «Ultimo» side om side, og det gjorde vi helt frem til Bonaire. Jeg laget middag hver dag. Mat må man jo ha. Men å stå med nesa i osende gryter, for deretter å vaske opp er ikke spesielt morsomt når man er litt sjøsyk. Men det skal sies at kapteinen tok 20:00-24:00 og 04:00-08:00 vakta på hele overfarten. Kul type.

Det tar sånn omtrent 2-3 dager å venne seg til å være på sjøen igjen. Og da jeg var frisk som en fisk igjen var vi fremme i Bonaire.

Vi hadde bestilt plass i Harbour Village Marina, men klokka 7 på morgenen var det ikke mulig å oppnå kontakt med dem. Så vi gikk inn på egenhånd. Vi hadde jo fått beskjed om hvilken plass vi skulle ligge på.

Heldigvis var naboen vår våken og hjelp oss med fortøyningene. Det var ganske trangt. Steinar og Carina gikk på marinakontoret og sjekket oss inn. Etter en stund kom en marinaansatt og koblet oss til vann og strøm, men ingen Carina og Steinar kom.

Kjekt å vite hvor vi hører til. All nødvendig informasjon på en liten lapp. Godt internett var det også.

Etter et par timer kom Conny bort til meg og lurte på om jeg hadde hørt noe fra dem. Altså, marinakontoret er 3 minutter å gå, så et par timer virket å være i overkant mye tid å bruke. Han kom om bord og fikk en pils, så satt vi og var nervøse sammen. Etter enda en time kom de endelig. De hadde vært helt inne i byen for å sjekke oss inn på customs. Og de hadde gått. Og var fullstendig utslitt. Og Carina hadde mistet telefonen sin i vannet. Og alt var i grunnen noe dritt. For de hadde ikke fått sjekket oss inn. Hvordan i alle sine dager kan de sjekke inn folk i dette landet når de ikke er til stede? Og det var jo ikke Conny og jeg. Dermed måtte de tilbake til marinaen og hente oss. Men først var de på flyplassen og leide bil. Noe som nesten er umulig å oppdrive på Bonaire i disse dager. Det er nemlig karnevaltid. Men de var heldige og fikk leid en. Dermed måtte vi kjøre tilbake til Kralendijk (som hovedsteden heter) Og inn på tollkontoret og vise oss frem. Heldigvis var begge kapteinene fortsatt i godt humør og vi fikk alle lov til å komme inn i landet alle sammen. Båtene også.

Men da var vi helt usannsynlig sultne, så vi strente bort til nærmeste restaurant som var helt fantastisk.

Vårt første besøk på en restaurant i Bonaire. Kan det være flottere? Midt i byen?
Alt er tilgitt Bonaire. Det er lett for meg å si som ikke måtte gå til byen :). Men se på det vannet da.

Vel tilbake i marinaen måtte Conny dykke etter mobilen til Carina. Hun hadde mistet den ned mellom den minste lille sprekken i brygga. Der hadde hun også bankkortene og sertifikatet sitt. Veldig uheldig den jenta. Men de fikk opp mobilen og reddet ett bankkort og sertifikatet. Så da går det nok bra.

Bankkortet kom i hvert fall godt med på kvelden. Da kjørte «Numa» og «Ultimo» nok en gang ut for å gå på restaurant. Denne gang på «Sebastian’s» som Carina hadde funnet på Tripadvisor. Vi knotet fælt for å finne frem, men til slutt kunne vi nyte et helt utsøkt måltid. Vi bestilte alle argentinsk sirloine steak, og det var så mørt at det smeltet på tungen. Vi koste oss i 2,5 time med biff, vin, dessert og GT. Livet er herlig. Vi har litt på følelsen av å ha kommet tilbake til sivilisasjonen.

Dagen etter var det utfluktdag. Conny, Carina, Steinar og jeg satte kursen nordover (i bil, ikke båt). Nå skal Bonaire utforskes.

Og sånn ser det ut på Bonaire. Nesten som en western film. Det er helt usannsynlig annerledes enn de frodige øyene som f.eks. Grenada og St.Lucia.

Vi ble jo helt fasinert av all kaktusen. Og digre er de også. Steinar foreviger et lite stykke Bonaire.
Første (og eneste) ølstopp. I Rincon som er Bonaires eldste by. Den ble anlagt av spanjoler og «banditter» mellom to åser. Langt fra sjørøveres herjinger.
Alle mann alle sitter ute. Og så er vi så lykkelige 🙂
KJekkasen i midten her hadde så vanskelig navn at jeg glemte det umiddelbart. Men han var veldig trivelig, og det er han som tok bildet ovenfor for oss.
Selv om det ikke er engelsk, så skjønner til og med vi at vi skal bestille i baren.

Deretter gikk turen videre nordover til Washington Slagbaai National Park. Det er faktisk Nederlands eldste nasjonalpark. Dessverre fikk vi ikke lov til å kjøre inn der med bilen vår, for den hadde ikke overlevd på de veiene. Vi måtte ha en jeep. Som vi ikke hadde, og som parken ikke hadde til å leie ut. Men det var et museum med tilhørende «opplevelsespark» som vi tok en rundtur i.

Det var faktisk et veldig interessant museum. Det fortalte om alt av Bonaires planteliv, dyreliv og hvordan øya i det hele tatt ble til. Samt hvordan den ble bebodd selvfølgelig. Spennende.
Vi måtte selvfølgelig en tur på toalettet (som var veldig rent og ordentlig). Dette er skiltet til dametoalettet. Blomsten min 🙂 🙂
Og dette er skiltet til herretoalettet. Det første som slo meg er ordet «terrordildo». Veldig morsomme skilt, og så passende i dette kaktuslandet.
Så fikk vi oppleve hvordan livet var på plantasjen. De hadde dyrket aloe vera, laget trekull og utvunnet kalkstein som de eksporterte.
Alt var selvfølgelig i ruiner nå.
Her bodde det faktisk mennesker og produserte ting på denne karrige plassen.
Skulle tro vi var i ville vesten ja.

Vi fikk fortalt at Bonaire ikke hadde vært en attraktiv øy fordi det ikke gikk an å dyrke for eksempel sukker her. Eller noe som helst i det hele tatt som hadde noe av verdi. Så noen store plantasjer med utnyttelse av slaver var det ikke på denne øya.

Etter rundturen på museet var vi kommet så langt vi kunne nordover, så vi satte kursen tilbake igjen. Det gikk litt på kryss og tvers, men i prinsippet er det bare en vei rundt øya. Vi kjørte forbi Lagun Goto (Gotomeer) der det var massevis av flamingoer.

4 vakre fugler. De er helt fantastisk flotte.
Kapteinen stjeler aloe vera. Sikkert kjekt å ha. Men det er noen ganske klissete, siklete blader når du har brukket dem av.

Vi kjørte forbi oljeraffineriet og kom etter en liten stund til Karpata, som er et dykkersted. Derfra tenkte vi at vi skulle kjøre langs kysten tilbake til Kralendijk og spise lunsj. Men av alle ting så var den veien enveiskjørt. Noe vi oppdaget etter å ha kjørt noen hundre meter. Litt flaut å måtte rygge tilbake.

Tilbake på «Karel’s». Samme plassen som vi spiste lunsj på i går. Det ble det i dag også, og desserten ble spist på en italiensk gelateria. Massevis av folk i byen, for det er et par store cruise skip som har lagt til kai.
Gutta er lykkelige. Kald pils for tørste struper.

Deretter gikk turen videre sørover, og vi kom til Sorobon Beach. Et windsurfing sted. Vi hadde med badetøy, men det fristet ikke så mye å bade. Altfor grunt, og altfor mange advarsler om at det IKKE var lov til å bade. Men vakkert var det.

Sorobon Beach. Sole seg kunne man gjøre. Og vasse selvfølgelig. Å bade er en risikosport fordi man kan risikere å bli kjørt ned av windsurfere. Og man har ikke lyst til å tråkke ut i korallene. Veldig vond, og veldig fy fy.
Det må jo være et paradis for windsurfere. Helt fantastisk krystallblått vann og masse vind. Vannet er helt gjennomsiktig.
Utrolig.

Så fortsatte turen videre sørover. Og der kom vi til det jeg syntes var den styggeste strekningen. Langs kysten, et langt stykke, var det avfallsdeponi fra saltsjøene. Tror vi det var. Ikke slam og søle eller noe, men stein og korallrester.

Virkelig ikke lekkert.

Men innimellom alt dette stygge, så var det faktisk litt fint også.

Et lite kunstverk av en korall. 

Slike steinformasjoner og andre kunstverk prydet nesten hele strekningen. Litt sånn a la Formentera.
Steinar er ute og utforsker. Nysgjerrig som vanlig.

Vi kjørte videre, og kom til slutt til den sydligste tuppen av Bonaire.

Willemstoren Lighthouse. Bygd i 1837 og det er Bonaires første fyr.
Rett ved siden av lå fyrvokterens utbrente hus. Lurer på hva som skjedde.

Deretter fortsatte vi oppover vestkysten og kom til saltsjøene. Eksport av salt er Bonaires viktigste inntektskilde, sammen med turisme. Og langs med kysten ligger obelisker og slavehytter i forskjellige farger. Orange, hvite, røde og blå. Dette for at båtene som kom for å hente salt skulle se hvor de skulle gå for å hente lasten sin.

Vi er i den orange sonen. Og det er hytte på hytte som huset slavene som jobbet her. På bildet ser de kanskje store ut, men det er de IKKE.
Men dette er så store de er i virkeligheten. Det er ikke plass til å stå innvendig, så de som bodde her kunne bare sitte og ligge og sove. Forferdelig. Disse husene minner mest om hundehus spør du meg.
De er store disse salthaugene. Saltverket er kjempestort med noen digre maskiner og transport baner.
Saltsjøene. Saltet utvinnes i flere omganger, og vannet blir mer og mer rosa.

Men så var det på tide å sette kursen tilbake til båtene og marinaen. Det var letter sagt enn gjort, siden det er karnevalstider, og nesten alle gatene var stengt av. Men vi klarte å komme oss velberget tilbake.

Så tilbrakte vi et par dager i marinaen. Det måtte vaskes og gjøres rent litt. Bare litt ble det. Og klær måtte vaskes. Conny og Steinar er ute og shopper.

Vi er selvfølgelig på restauranter både titt og ofte. Men nå har vi blitt enige om at vi skal spise litt i båtene også. Kanskje jeg skal være så tøff i trynet at jeg inviterer på middag. Conny og Carina er nemlig veldig flinke til å lage mat.

Men først måtte vi litt på restaurant igjen. Og siden «Karel’s» definitivt er ett av våre favoritt steder dro vi dit. Denne kvelden kunne vi både nyte en fantastisk solnedgang, og sjekke ut hvordan det er når et digert cruise skip legger fra kai. En utrolig stille affære. Foruten 3 potente støt i hornet hørte vi ingenting. Jeg var sikker på at motorene kom til å bråke noe skrekkelig. Så feil kan man ta.

I denne marinaen som vi bor i nå, så er det ganske mange fiskebåter som driver charter. Nesten hver eneste morgen så er det en eller annen tulling som starter buldremotorene sine klokka 05:30. Hvem i alle sine dager vil dra ut å fiske så tidlig på morgenen. Det er selvfølgelig cruisebåt turistene. Men en morgen måtte jeg nesten takke dem. For jeg stod opp, og regnet høljet ned, og Steinar hadde ikke lukket en av lukene i salongen. Men trukket for myggnettingen. Tanken var god, for myggen spiser oss opp her, men resultatet var heller søkkvått.

Så gjorde «Ultimo» alvor av å invitere på middag.

Herr og fru Ultimo vet å dekke på et bord. Det er så lekkert og fristende at vi gleder oss veldig til maten.
Vel, enkelte vet ikke helt å oppføre seg i fint selskap. Lurer på hva han tar bilde av. Seg selv eller bordet 🙂
Det er alltid hyggelig å komme på besøk til «Ultimo». Det er bestandig så lekkert, så jeg tror jeg må kjøpe noe stæsj til middagsbordet i «Numa» også. Tallerkenbrikker for eksempel.
Endelig kan vi hogge innpå (Foto: Carina Hammarlund)
Vi nyter maten så til de grader. (Foto: Carina Hammarlund)

Altså, vi fikk servert helgrillet indrefilet (de har grill), fløtegratinerte poteter, salat, bernaisesaus, jordbær, brie, vin og jeg vet ikke hva. Vi var fullstendig stapp mette da måltidet var over. Det smakte rett og slett helt himmelsk. Og for ikke å snakke om, he-he, det var gratis. Får håpe jeg klarer å få til noe godt jeg også når vi inviterer på middag. Hvis vi gjør det. Senere. Kanskje. En annen gang.

På vei tilbake til «Numa», som er på nabobrygga, viste det seg at det var jazzkonsert på restauranten i marinaen. Ifølge Steinar var de flinke, så han plasserte meg trygt om bord, og fortet seg tilbake.

En lite smakebit 🙂 

Uheldigvis var det litt sent, så kapteinen rakk bare å høre en låt før bandet pakket sammen og forsvant. Eller sent og sent. De pakket sammen klokka 22. Alt stenger i grunnen ganske tidlig her på denne øya.

Vi skulle ønske å legge oss ut på bøye rett utenfor her. Men det er meldt mye vind og dårlig vær i ganske mange dager, så alle bøyene er opptatt. Det er det man gjerne vil her på Bonaire. Ligge på bøye. For da ligger man på revet og kan snorkle rett fra båten. Her i marinaen kan man IKKE bade. Det lukter ganske ille noen ganger. Steinar og Conny har fått forlenget leietiden på bilen, så nå har vi bil helt til vi reiser den 15. februar. Marinaen ligger jo ganske langt utenfor allfarvei, så det er kjekt å ha bil.

Og en formiddag, da Conny og Steinar var ute og shoppet, oppdaget jeg at det var kommet en norsk båt i marinaen. Den lå på charter-triamaranens plass, og der kan de jo ikke ligge. Det viste seg å være Ann Kristin og Atle i «Jovial», og de har vi jo møtt før. I Bequia til jul. Ann Kristin kom sprettende over (jeg måtte åpne porten for henne), og lurte på om plassen ved siden av oss var ledig. Og siden det ikke ligger noen båt der, så gikk jeg ut ifra at den var det. Deretter fulgte en ganske fornøyelig prosess med å få «Jovial» over på vår brygge. Det blåser ganske heftig, og de rygger veldig dårlig med sin 16 HK motor. Dermed ble halve marinaen organisert med lange tau, og Ann Kristin, som er kaptein om bord, pekte og beordret og organiserte, og etter 10 minutter lå de godt plassert ved siden av «Numa». Godt gjort. Deretter forsvant de for innsjekking i marinaen og customs i Kralendijk.

Siden vi hadde invitert Conny og Carina på middag denne kvelden, ville jeg gjerne invitere Ann Kristin og Atle også. De har seilt i mange dager i skikkelig ruskete sjø og var ganske slitne. Så hva er bedre enn å få servert middag. De er tross alt bare 23 år, og den aldersgruppen kjenner vi jo godt 😊. Så da ble det slik.

Gjestene har ankommet, og det er SÅ hyggelig å ha gjester igjen. Gromkoser oss. Vi serverte kylling i løkfløtesaus og jordbær med is til dessert. Dessert husket jeg bare fordi Conny og Carina er dessertmennesker.
Etter maten ble det selvfølgelig mer vin og nogo attåt.
Conny og Carina koser seg. Det flotteste paret.
Jeg tror ungdommen hadde det hyggelig også. Det morsomme er at de er fra Horten og Holmestrand, så verden er ikke stor.

Det ble ikke så fryktelig sent, for Carina er ikke helt bra. Hun hoster mye, så hun og Conny forsvant tidlig. Jeg holder gjerne ikke lenger enn til 22:30, og da gikk Ann Kristin også. Men Atle og Steinar holdt det gående. Ganske lenge tror jeg.

Og de var IKKE i god form dagen derpå. Men det var heller ikke forventet. Allikevel ble Steinar med Conny på shopping langt utpå ettermiddagen.

Heldigvis kom ikke kapteinen tilbake med dette. Selv om jeg gjerne skulle hatt det andre steder enn på «Numa». På en terrasse for eksempel.

Siden vi er de vi er, og vi nå er ferdige med å spise i båten, så dro «Numa» og «Ultimo» ut og spiste middag. Men først inviterte «Ultimo» på snacks. Og snacks i «Ultimo» er ikke peanøtter, potetgull og pils. Det er gratinerte asparges, ost, skinke, jordbær og rosèvin. Livsnytere rett og slett.

Etterpå skulle vi på en italiensk restaurant, men vi endte opp på en sushi plass. Jeg ble lurt sikkert. Siden alle de andre elsker sushi, mens jeg ikke orker rå fisk.

Hva er det du sier……ble du lurt??? Carina prøver å se overrasket ut. Jeg er sikker på at dette var planlagt lenge.
Men hva er det å ikke like med dette? Et lite kunstverk av en matrett. Jeg bestilte Black Angus Beef Teriyaki. Og det er slett ikke fisk. Og det smakte helt fantastisk. Og vi hadde utsikt til kokken som briljerte med kniver og råvarer. Veldig morsomt å se på. Nesten så man glemmer å spise maten sin. Som jeg klarte (sånn halvveis) å spise med pinner.

Ikke nok med at jeg ble lurt med på sushi restaurant. De lurte meg med på baren i marinaen da vi kom tilbake også. Men en samboca shot fikk de IKKE lurt i meg. Den måtte Steinar drikke.

Det skjer jo at vi bare sløver i båten. Ganske ofte gjør vi faktisk det. Og prater med andre folk på brygga. Her i denne marinaen er det akkurat nå mest lokale folk som forsvinner i løpet av dagen. Men noen er det jo å prate med. Middag i «Numa» har vi også for det meste. Selv om det ikke høres sånn ut.

Men altså, det er karnevaltid i karibien. Også her i Bonaire. Det varer ganske lenge, men er fordelt utover hele øya, så vi hadde ikke helt fått med oss hvor og når det skulle være opptog. Endelig fikk vi greie på når det skulle være i Kralendijk og vi møtte opp i god tid for å få fin plass til å se på paraden.

Vi hørte at paraden skulle begynne klokka 15, så klokka 14 var vi ferdig parkert og klare for parade. Det var merkelig lite folk, og merkelig mange ledige parkeringsplasser. Så fikk vi høre at paraden kanskje, kan hende, muligens kom ved 15:30 tiden.

Merkelig tom gate når det skal være karneval opptog.
En liten krabat som også venter på paraden kanskje.

Ikke skuggeredd denne karen her nei.

Og det varte og det rakk. Og det varte og det rakk. Men ingen parade kom. Så etterhvert måtte vi ha litt mat. Så vi kjøpte hamburgere på et gatekjøkken.
Og hamburgeren satt vi veldig elegant på fortauskanten og spiste.
Vi fikk oss et par pils også (ikke Carina da, siden hun ikke drikker pils). For vi måtte vente VELDIG lenge på den paraden.
Jeg er sikker på at jeg passer på pilsen til noen her.
Det begynner endelig å fylles opp med folk.
Og skulle du ha sett. Et par timer etter at vi trodde paraden skulle komme, så kom den til slutt.

Og det morsomme er at her i denne paraden er det ikke bare lekre jenter og gutter a la hva vi ser fra Rio de Janeiro. Her er det folk i all fasonger. Altså det er en folkeparade. Kjempefint. Det liker vi.

Vi fikk servert massevis av farger, rytmer og til dels glade mennesker. 

Jadda. Vi skjønner at du har gått langt.

Den samme dama finner øyensynlig litt inspirasjon etter hvert, og rytmene inntar også henne. Litt ihvertfall. 

Massevis av mennesker hoppet ut i paraden og tok bilde med de mest spektakulære deltagerne.
Jeg fant selvfølgelig min favoritt. Og ja, det er en mann. Kanskje jeg skal ta han med hjem. (Foto: Ann Kristin Lie)

Deretter gikk det i hundreogti i litt over en time.

Vinden var lite samarbeidsvillig til tider. Det blåser mye for tiden. 

Flere land var representert. Litt Peru med Inka og noen andre naboland. Og enkelte hadde helt fantastiske kostymer. 

Det er ikke karneval uten musikk, og den dundret så innvollene hoppet rundt i kroppen. Men slik skal det være.

Gutta hadde selvfølgelig også sin del av paraden. Og det er jo innlysende at de måtte være ørner 🙂
Det var mange som hadde forseggjorte kostymer, men disse var noen av de fineste synes jeg.

Og så er det enkelte i «Numa» som er i overkant interessert i andre atributter. 

Vi tok helt usannsynlig mange bilder av hele paraden. Kostymene var fantastiske og musikken var totalt øredøvende. Hjernen min var helt og totalt bedøvd etter en time med den musikken. Men det var så morsomt å endelig oppleve et karneval i karibien. Alle bildene kan jeg ikke legge ut her. Det blir kjedelig. Det var også morsom at deltagerne i paraden fikk servert noe å drikke hele tiden. Jeg, mitt enfoldige naut, trodde det var cola eller vann. Det er jo ganske varmt her. Men neida. Enkelte fikk mer i glasset enn som så. Det så vi helt på slutten, da flere deltagere måtte hjelpes (halvveis bæres) for å komme seg fremover. Drita fulle tror jeg det kalles.

Da paraden hadde passert, nærmest sprang «Ultimo» og «Numa» ned til vår favorittrestaurant «Karel’s». Vi var redd for at alle skulle dit. Med referanse fra 17. mai i Norge så vet vi jo hvordan det er å få plass på uteservering når toget har gått forbi. Nærmest umulig. Men ikke her. Vi kunne velge hvilket bord vi ville.

Det er jo ikke noe merkelig at denne restauranten har blitt vår favoritt. Carina nyter maten, vinen, solnedgangen og stillheten
Det gjør Conny også. Vi nyter livet med gode venner.
Steinar fikk til og med middag med dessert samtidig. Kjøtt servert i et ananas skall. Med ananas og det hele. Merkelig rett spør du meg, men kapteinen var overbegeistret.

Man kan si det slik at etter dette karnevalet og dette måltidet ble det ikke nachspiel hverken i «Ultimo» eller «Numa».

Dagen etter var det utflukt dag igjen. Denne gangen var det snorkling som stod på programmet. Det hadde vi hørt at man måtte gjøre på Bonaire. Så sånn er det med den saken. Vi smørte med oss niste. Baguetter med ost og paprika. 6 pils i en kjøleveske, og en stor flaske vann. Dette skal bli fint. Men først overlot vi «Numa» til «Jovial». De måtte vaske tøy, så da er det jo kjekt å bruke Numa’s vaskemaskin. Godt å være til hjelp.

Først stoppet vi på en dykkerforretning. Alle som vil snorkle eller dykke på Bonaire må nemlig betale en turistskatt. US$ 16,- for snorkling og US$ 25,- for dykking. Lisensen varer et helt år, og går i sin helhet til å bevare revene rundt Bonaire. Det går til en god sak altså. Godt vi bare skulle snorkle. Eller de andre skulle. De slapp å betale for meg. Jeg er nemlig litt mer forutseende enn de andre 😊

Vi kjørte nordover mot Kaminda-Turisko. Altså, selv om folka på dykkerforretningen sa vi skulle kjøre sørover. Det er nemlig mye sjø for tiden, og da er det best å snorkle i sørenden av øya. De hadde rett gitt.

Steinar og Conny har ikke fått på seg badebuksene engang. Er det ikke strand nok for dere folkens?
Hmmmmmmm – skal jeg ut i dette her tenker sikkert kapteinen på «Numa».
Vi prøvde flere steder nordover. Hvis vi bare går gjennom dette krattet, så kommer det sikkert en fin strand. Eller i det minste et lett sted å gå ut i vannet.
Her var det da skrekkelig langt ned til vannet. Skal vi hoppe da eller?
Aaaahh. En stige. Den kan sikkert brukes.
Men stigen var opptatt av dykkere, så det gikk jo ikke. Vi måtte vente, og det er ikke vel ikke en av våre sterkeste sider. Vente liksom.  Så vi reiste videre.

Siden disse 50 åringene har så vanskelig med å komme seg ut i vannet, så snudde vi og kjørte sørover. (Som mannen i dykkerforretningen sa vi skulle gjøre). Rett ved siden av marinaen er det en flott liten strand som jeg mener heter «Buddy’s Reef». Og her fikk Conny, Carina og Steinar endelig snorklet.

Den fineste stranden vi har sett på Bonaire.
Nesten klare for sjøsetting.
Alien 1: Steinar
Alien 2: Carina
Alien 3: Conny
Vel, Carina kaver rundt på grunna, men det er kanskje mye interessant å se på der også. Håper hun tilgir meg for dette bildet 🙂

Jeg hadde det i hvert fall ustyrtelig morsomt der jeg kunne sitte å obsevere . Charterturistene blir nemlig kjørt hit for å lære å snorkle og dykke. Og når tjukke turister (Carina og jeg er sylfider) må ha hjelp til å reise seg opp, da blir det faktisk litt morsomt. Hysteriske lærere som prøver å få tak i lattermilde elever før de blir ført ut i sjøen igjen av bølgene er stor underholdning.

Det var visst ikke så morsomt å snorkle på denne stranden, så vi drakk en pils og spiste en baguett, før vi kjørte videre sørover. Men………50 åringene hadde fått nok av snorkling.

Det frister ikke til å bade.

Det er nok mye bedre hvis vi kunne ligge på bøye. Men alle er opptatt i lang tid fremover. Så vi dro hjem. Vi hadde en hyggelig kveld med ungdommene i «Jovial». Pils og vin og nøtter. Selv om Ann Kristin ikke drikker noe særlig alkohol. Hun har jobbet som bartender på «Glassmagasinet» i Horten, og fått avsmak for fyll og fanteri. Man må bare ta av seg hatten for den fornuftige jenta.

Været tegner ikke særlig godt for «Ultimo» til å reise direkte til Panama. Og det er jo godt for oss.

Hvis de blir med oss til Curacao, så får vi lenger til med «Ultimo» og denne kjekkasen her.

De bestemte seg for å bli med oss til Curacao, og ligge og avvente været der. Vi har bestemt oss for å bli i Curacao kommende orkansesong, og se hvordan det er å være lenger på et sted. Vi har lest mye fint om den øya.

Så da var det bare å si ha det bra til Ann Kristin og Atle på «Jovial», og ønske dem en flott seilas over Stillehavet. De reiser rett til San Blas i morgen, og siden bærer det gjennom Panamakanalen. Vi skal følge med dem på «Jovialsailing» på FB.

Torsdag 15. februar klokka 08:00 var vi klare til å ta fortøyningene. Og heldigvis var det flere på brygga som kunne hjelpe oss. Fortøyningene måtte tas rimelig kjapt, ellers hadde vi klasket inn i naboen. Det blåser nemlig ganske mye. Så heldigvis slapp vi det.

Så er det bare å si adjø til Bonaire. Det har vært en flott tid, og kanskje kommer vi tilbake.

Heldigvis er det ikke lange veien over til Curacao. Det gynget litt sånn berg og dalbane. (Film: Carina Hammarlund) 

Vakre «Numa» på bøljan den blå. (Foto: Carina Hammarlund)

«Ultimo» er selvfølgelig lekker hun også. Merkelig å tenke på at dette er den siste seilturen vi har sammen med henne. 

Vi ses på Curacao.

FORTSETTELSE FØLGER