04.01. – 31.01.2018 Martinique

Så er vi alene igjen. Ingen barn å mate eller venner eller familie om bord.

Mørke skyer over Martinique. Sånn er det når ingen vil besøke oss 🙂

Det er selvfølgelig deilig å ha alene tid også, og de første dagene etter at Ida og Ole Martin reiste hjem måtte det selvfølgelig gjøres rent og ordnes og ryddes. Tilbake til normalen liksom.

Fikk litt gode nyheter hjemmefra da de var kommet hjem. Nickelodeon vil fortsette samarbeidet med Ida, og går for sponsorship. Herlig. Da får vi håpe arbeids- og oppholdsvisumet går i orden i løpet av noen måneder.

Normalen innebærer også at Steinar drar på chandleren. Han kom tilbake med en pose full av stæsj der jeg tror en ny dynamo til babord motor var juvelen i posen. Jeg likte best den nye regulatoren til gasstankene. Nå blir det likt hver gang vi bytter gassflaske, og jeg slipper den totale forvirring.

Vi har igjen besøkt «La Ceure de Crèole» i Sainte-Anne. Det er en liten intim restaurant med god mat. Og den har bestandig oppe, og de er aldri overfylt. Og det er billig.

Nå har jeg oppdaget at å utsette ting er noe av det dummeste man kan gjøre. Jeg må jo føre regnskapet for det lille firmaet vårt. Men å få overført regnskapsprogrammet til den nye PC’en har blitt utsatt og utsatt. Selvfølgelig døde den gamle PC’en da jeg skulle begynne. Og da mener jeg HELT død. Umulig å få en liten gnist av liv engang. Heldigvis kunne helpdesken til Mamut hjelpe meg. De sendte en bruksanvisning. Etter hvert som jeg leste den følte jeg at hjernen skrumpet inn til en liten ert som skranglet hjelpeløst inni skallen. Løsningen ble Steinar som fikset alt på 10 minutter. Kjekt med egen IT-avdeling 😊

«Numita» får seg litt tender love and care. Kapteinen skrubber innvendig. Da enkelte som leser denne bloggen er litt fintfølende, valgte jeg et bilde der han sitter nede i jolla 🙂
Hun har fått blå tau langs siden som er skikkelig festet. Nå kan vi bruke de til å løfte i.
Litt mørkt bilde kanskje. Men her driver kapteinen og skrur ut vifta til AC’en på babord side. Den må byttes.
Kapteinen holder også på å lære seg å spleise tau. 6 og 8 flettet tau. Skjønner ikke hvorfor han fnyser av at jeg holder på med håndarbeid. Nå skal han lage ny bridle (brudeskræv)
Utstyret som skal til. Ikke så annerledes enn sytøyet mitt altså. Nål og tråd. Bare i litt større format.

Vi sparer mange penger på å ha en handy man om bord. Altså kapteinen. Han fikk tak i en ny (brukt) vifte til AC’en, og etter litt justeringer fungerte den perfekt. Den måtte vi betale 150 Euro for, men det er jo småtteri mot å måtte betale kr. 30.000,- for en ny AC.

Solcellepanel på taket over førerposisjonen.
Og solcellepaneler på øverste dekk. Nå er vi nesten selvberget med strøm 🙂 Når det er sol da.
Et potent baugspyd er klart til å få seil på seg. Får håpe det kommer før vi seiler fra Martinique.

«Ultimo» har også kommet seg tilbake til Martinique, og vi er selvfølgelig å spiser på restaurant med dem stadig vekk. Dessuten har Steinar funnet seg en sjelevenn i Conny. De elsker begge to å gå på shopping.

Så har vi fått en så gledelig beskjed. Inger og Matthew kommer på besøk. De kommer den 19. januar og blir i bare 6 dager. Men alt er bedre enn ingenting. Vi gleder oss veldig.

«Harry Z» har også kastet ankeret her utenfor Sainte-Anne, og vi jollet bort og tok en drink hos dem en ettermiddag. «Oda» ligger også her, men de kjenner vi ikke fra før. Morsomt med nye bekjentskaper. Dessverre ble det ikke så mye samvær, for Britt og Erik har gjester om bord.

Noen ganger så går vi faktisk på tur. Helt til stranden med massevis av turister og noen få restauranter.

Lunsj på «Blues Bar». Veldig dyrt, men ganske godt. De vet å flå turistene her.
Alle bordene står under tak eller parasoller laget av palmeblader. Det gjør det jo veldig karibisk og akkurat slik vi vil ha det. Ekstra morsomt er det når russiske styrtrike jenter kommer fulle som øsekar og sjanglende på høyhælte sko klokka 13. Underholdning på høyt nivå.

Orkanene «Irma» og «Maria» lagde også litt ståhei her på Martinique da de dundret forbi. De traff ikke direkte, men ifølge ryktene kom det svell på 9 fot inn i bukta her. Det tar vi med en klype salt. Det er liksom 3 meter bølger. Allikevel har det gått hardt for seg, for dette er resultatet, og det ligger visst fler rundt omkring på Martinique.

En flott ketsj ligger forlatt på stranden. Den er robbet for alt utstyr, mest sannsynlig av eierne. Man kan jo selge utstyr og interiør.

Vi synes det er merkelig at denne båten får ligge her. Dette er jo en vakker strand med et hotellanlegg og massevis av turister. Det kan jo hende at eieren ikke har råd til å få den flyttet. Det er jo ikke som å plukke plast fra strendene akkurat. Hvor i alle sine dager skal man gjøre av et slikt vrak?

Septiken er et tilbakevendende problem i «Numa», men kapteinen setter i gang og ordner opp i elendigheten.

Lekkert ikke sant? Og det stinker virkelig dritt. Blæh.

Det er mye som skal ordnes før vi seiler fra Martinique. Her har de jo alt et seilerhjerte kan ønske seg. Vi har fått beskjed om at det nye seilet vårt har kommet, og kan hentes på flyplassen. Steinar og Conny har leid bil.

Nå kan sjelevennene forflytte seg fortere fra butikk til butikk. Det blir morsomt for dem. Bilen blir nøye sjekket for eventuelle skader.

Så det betyr at vi må legge oss inn i marinaen. Det hadde jeg overhodet ikke lyst til, da det er stapp fullt av bråkete mennesker og vi kan ikke bade engang. Selvfølgelig må jeg jo gi meg. Særlig når ny kjetting og nytt seil skal om bord. Tungvint å frakte det i jolle.

Lenket til brygga i Le Marine. Men det passer jo bra når vi både skal ha ting om bord, OG Inger og Matthew kommer snart.

Conny og Carina kom jollende bort på vei til bursdagsfeiring i en svensk båt. Da ble det oppdaget en ny skade på babord skrog. Den må ha kommet i løpet av de siste par dagene, og den som har påført skaden har bare stukket av. Det er ikke store skaden, men fryktelig irriterende allikevel. Vi må jo reparere den, og det koster penger.

Den nest største begivenheten denne måneden (den største er at Inger og Matthew kommer 😊 ). Det nye seilet, Blue Water Runner fra Elvstrøm, har ankommet «Numa».

Steinar pakker opp alt, monterer og sjekker at alt er OK.
Jadda, alt er på plass. Det blir så spennende å prøve det. Og det blir snart. Stor var imidlertid min forundring da Steinar pakket alt ned igjen, og tok inn baugspydet. Men det viser seg å være så langt, at det er litt i veien i denne trange marinaen.

Vi har også vasket og pusset og ordnet og fikset. Nå ser «Numa» ut som en skinnende stjerne (så lenge det varer). Håper gjestene våre kommer til å trives. I morgen kommer de.

Før vi kunne hente gjestene våre på flyplassen, måtte den nye kjettingen på plass. Kapteinen kom nemlig tilbake til «Numa» etter sin daglige tur på chandleren med 100 meter kjetting.

100 meter kjetting er veldig langt. Godt vi ligger ved en lang brygge. Den ble først strukket ut og påført «meter-merker». Gul for hver tiende meter opp til 50 m. Deretter røde merker. Blå for hver 5 meter. Da vet jeg hvor mye kjetting jeg legger ut hvis telleren går i stykker.
Så måtte den løftes over i jolle, for å bli tatt opp igjen forut. Nå har vi helt ny kjetting med ankeret godt plassert i riktig posisjon i enden av kjettingen. Eller begynnelsen av kjettingen. Alt etter som man ser det.

Men før alt dette kunne skje, hadde kapteinen tatt ut den stinkende gamle kjettingen og lagt den ved siden av ankerbrønnen. Vi hadde fått beskjed om at vi bare kunne dumpe den i marinaen, for noe returordning av kjetting driver de ikke med her i Martinique. Noe vi ikke gjorde (men den forsvant på 700 meters dyp senere).

Så denne dagen har Steinar hatt en skikkelig treningsøkt. Han har løftet 100 meter kjetting opptil flere ganger. Og det er slitsomt. Fryktelig tungt.

Og så var det endelig på tide å reise til flyplassen og hente våre amerikanske gjester. Klokka 21:45 kom de glade og fornøyde ut av ankomsthallen og vi satte nesa hjemover igjen.

Når det er mørkt, så er det jo mørkt. Gjestene var sultne da de kom. Flymat er jo ikke godt. Etterpå fikk Steinar og Matthew en drink, jeg fikk en pils, og Inger fikk et glass vann 🙂

Best å ikke skjemme dem bort sånn med en gang, så Inger gjorde seg kjent i byssa og snekret sammen noen brødskiver. Kan ikke ha gjester som venter på å bli vartet opp kan du skjønne. Og det har vi heller aldri hatt 😊

Hva skal man si? Gjester som kler seg etter forholdene er jo uvurderlig. Dette tegner godt Inger. Seilbåt på t-skjorta skulle alle hatt.

Vi ble enige i går om at ingen egentlig hadde lyst til å dra på sightseeing rundt øya. Herlig spør du meg. Vi ville heller ut å seile, bade og sole.

Men først var det handling på gang. Matvarer og andre remedier på dagligvarebutikken, og grønnsaker på det lokale markedet. Matthew elsker å lage mat, så da vil han selvfølgelig også ta ut råvarene. Er det mulig å være så heldig med gjestene da? Alle elsker å lage mat. JEG elsker å ha gjester.

Steinar fikk sjekket oss ut av marinaen og levert bilen. Og så bar det i vei.

Inger er vår nye fokkerslask. Hun lærte fort å kveile tau helt perfekt. Kjekt med slike lettlærte mennesker. Enda en ting jeg ikke behøver å gjøre på en stund 🙂

Jeg måtte styre skuta hele veien ut av Le Marine, for Steinar gjorde klart for å seile med vårt nye seil. Selvfølgelig kom det selvmordskandidater i veien for oss (Inger satt ved siden av meg og kom med ganske mange dommedagsprofetier). Kandidatene for selvutslettelse kom i form av brettseilere som kullseilte og ikke klarer å komme opp igjen. Men vi unngikk dem (så vidt), med litt hjelp av kapteinen (litt hjelp, ikke mye).

Vi er altfor spent på hvordan det er å seile med det nye seilet, til å bry oss om vi havner på riktig plass eller ikke. Nå skal vi ha vinden rett fra akter og sånn er det med den saken.

VAKKERT VAKKERT VAKKERT. Det er så vakkert at vi nesten begynner å gråte 🙂

Det var så morsomt at det tok litt tid før vi skjønte at gjestene våre kanskje ikke syntes at det var like morsomt. Men de holdt ut lenge, det skal de ha.

Men til slutt hadde Matthew fått litt nok av bølgene, og vi hadde havnet ganske langt til sjøs. Det var på tide å rulle inn seilet, og sette kursen mot land igjen.

Etter en liten stund kastet vi ankeret i Petit Anse D’Arlet. Det er ikke så lange veien dit fra Le Marine, selv med en omvei for å teste seilene.

Vi har vært på vannet i flere timer. Har det skjedd noe i verden tro? Frem med mobilen.
Amerikanerne våre er akkurat som alle andre mennesker vi har hatt om bord. Opptatt av sosiale medier.

Godt at gjestene våre vet å kose seg 😊 Og gjør som alle andre folk. Vi er ganske avhengige av sosiale media ja.

Etter å ha fått oss litt mat, jollet vi til land for å ta Petit Anse nærmere i øyensyn. Og våre landkrabbegjester håndterer transportmiddelet vårt helt uten problemer. Skulle tro de ikke har gjort annet.

Petit Anse er like vakkert som vanlig. Inger og Matthew måtte selvfølgelig sjekke ut kirken. Tror den fikk godkjent 🙂
Strandpromenaden måtte oppleves. Jeg hadde glemt sandalene mine, men det brydde ikke folket seg noe om. Ut å gå måtte jeg. Heldigvis er det rent og pent over alt.
«The Mirabiles» på strandpromenaden.
Inger er foreløpig fornøyd med turen tror jeg.
Og hva er det å ikke være fornøyd med liksom? Vi vandrer ikke gatelangs, men strandlangs 🙂
Rett før solen gikk ned fant vi oss et bord i vannkanten og drakk en sundowner. Alle vet jo at solen må drikkes ned.
Det har våre gjester full forståelse for, selv om Inger bare drikker vann. Solen gikk ned allikevel.
Hva skal man si. Vi blir aldri lei av å se på dette. Og hvis vi er heldige, så kommer det grønne glimtet. Ikke denne gangen da.

Å hoie rundt på stranden og drikke og oppføre seg som tullinger er noe vi har kommet over for VELDIG mange år siden. Ikke at det skjer så veldig mye av det her i Petit Anse. Men for sikkerhets skyld så fortet vi oss tilbake til «Numa». Der lagde Matthew middag til oss.

Kokken i full sving i byssa. Han lagde en fantastisk hønsefrikasse med massevis av smak. Det luktet så godt mens han holdt på at vi nesten sultet ihjel.
Inger er visst vant til å bli skjemt bort med middag hver dag, så hun koser seg med en bok mens hun venter.
Og endelig var maten klar. Vi glefset i oss som om vi aldri hadde sett mat før. Til kokkens store glede.

Etter maten ble det en fornøyelig diskusjon om Trump og religion. To av tre emner man aldri skal diskutere i festlig lag. Politikk, religion og barneoppdragelse. Men vi er fortsatt venner, og jeg hørte praten fortsatt gikk etter at jeg hadde gått og lagt meg.

Og endelig var det tid for bading. Noe Inger har ventet på og gledet seg til så VELDIG.

Her kan det jo se ut som hun sitter og nyter utsikten og gleder seg til å hoppe i vannet.
Helt til hun snudde seg og jeg fikk se ansiktsutrykket. Vannet er jo mørkt. Og hvor er sandstranden? Og det er helt sikkert hai og skilpadder som kommer til å spise på henne. He-he. Jeg ler meg ihjel.

Vi får nok ta henne med inn til stranden. Så blir hun nok vant til å bade i karibien etter hvert. Lurer på hvor hun har fått det med hai fra?? Og at skilpadder spiser folk?? Merkelig. 

Men hun fikk seg en liten svømmetur i alle fall. Og her kommer noen flere skrytebilder av Steinars nye seil installasjon.

Det er en hel bråte med tau man skal holde styr på. God kapteinen skal gjøre det. Jeg skal bare trykke på knappene for å dra inn skjøtene. Lettere kan det ikke bli.
Mer tau.
Wow. For et ………. spyd.
Sjelden har vi sett en mer fornøyd kaptein 🙂

På programmet denne dagen, stod dykking på revet midt i bukta her. Og til Ingers store glede er det lettest å ta seg dit fra land. Altså fra stranden. Ingen hai eller skilpadder som kan spise på henne der.

Dykkemasken er testet og godkjent. Inger er klar til å erobre revet.

Jeg har ikke så stor glede av å snorkle, så Steinar, Inger og Matthew dro inn til land og storkoste seg på revet. Og jeg kunne ta meg en sieste. Som varte til utpå ettermiddagen. Men ved 14 tiden kom Steinar og hentet meg.

Så ble det lunsj på stranden. Ved et plastikk bord, med plastikk stoler. Tror ikke Matthew var imponert over maten, men ned gled den. Mens vi satt der og spiste hørte vi trommer og masse musikk. Hmmmmmmm – hva er på gang? Inger og Matthew stormet avgårde for å sjekke. De kom tilbake med stjerner i øynene og fortalte at det var et korps som spilte.

Karneval…………………….Yeah. Det var trommer og dans og vakre mennesker.

Det var helt usannsynlig mye lyd på dette korpset. Foran gikk jenter med svingende hofter (som vi jenter fra norden ikke får til, fordi vi er ikke skrudd sammen på samme måte, noe som er totalt urettferdig)

Jeg tror faktisk at de synes det er morsomt, og de er så flotte å se på disse jentene.

Deretter kom korpset som hadde flotte røde uniformer. Litt sånn pirat inspirert. De spilte for det meste trommer, men innimellom var det litt trompeter og trekkbasuner også.

Herlig, rytmisk musikk som setter seg fast i hodet. 

Det var kjempemorsom å se på dem. De holdt på i mange timer, så jeg kunne ikke fri meg fra å tenke at alle i korpset måtte bli tullete i hodet av de høye trommene. Men VI kunne dra derfra. Og vel tilbake i «Numa» forstod Inger og Matthew hvorfor vi ikke er så begeistret for sandstrender. Det blir nemlig sand OVER ALT hvis man ikke skyller vekk alt. Og det er nesten umulig.

Matthew laget middag til oss i dag også. En kyllinggryte med masse digg oppi. Lurer på om han kanskje kan lære opp Steinar? Får se om jeg tør å spørre.

Vi hadde tenkt å reise videre tidlig neste morgen, men den gang ei. Inger ville gjerne snorkle på revet en gang til, og da får hun det jo som hun vil. Vår eminente kaptein hadde også vært i land ved 9 tiden. Han leverte søppel og kjøpte nystekte baguetter til oss. What a man.

Jolla kommer fint opp i plan med 3 voksne mennesker om bord. Inger har fått den viktige «Holde i tauet» jobben ser jeg.

Men da alle var klare med frokost og bading og snorkling og bibellesing og jeg vet ikke hva, så kunne vi nesten heise ankeret og dra videre. Først var det lunsj. Jeg skal slutte å være så veldig kjapp. For jeg tok bare et egg fra frokosten på en fersk baguett. Det er jo godt. Helt til jeg oppdaget at Matthew lagde salat som så helt herlig fristende ut. Ja, ja. Man kan ikke få i pose og sekk. He-he. Eller kanskje vi kan.

Ha det bra til Petit Anse.

Så var det å heise ankeret igjen, og det går som en drøm med den nye kjettingen. Vi hadde en flott tur over til Anse a l’Ane. Med en gang vi kommer inn i Baie de Fort de France pleier det å blåse mye. Også denne gangen. Men gjestene våre synes det var deilig å seile, så da gjorde vi det. Inger og jeg satt forut og fikk oss en skikkelig fin jenteprat. Lett å prate med den jenta ja.

Etter noen deilige timer med seiling kastet vi ankeret utenfor Anse a l’Ane, og jolle etter hvert til land. Det er jo en fantastisk deilig strand, men det viste seg at alle restaurantene utenom en hadde stengt. Det er mandag. Mandag er en IKKE dag for turister i Martinique. Eller i hele karibien for den saks skyld. Da er det mange restauranter som holder stengt.

Pikene på broen. Nei, det var visst en mann der også.

Vi fikk oss likevel en sundowner på en bar på stranden. Barer er bestandig åpne.

Vi nyter livet med føttene godt plassert i sanden og noe godt å drikke mens vi venter på solnedgangen.
Vi nyter synet. Men ikke noe grønt glimt i dag heller.

Og denne kvelden lagde ikke Matthew middag til oss. Vi spiste på stranden. Det var faktisk en restaurant eller kanskje vi skal si taverna som var åpen. Ganske god mat syntes jeg, selv om jeg ikke liker å knaske fiskebein.

Dagen derpå var det regnevær. Men det var kanskje ikke så dumt, for alle og enhver er litt solbrente. Inger og Steinar jollet til land og kjøpte egg, for Matthew ville lage fransk omelett til oss til frokost. Det får han selvfølgelig lov til. Og det smakte fantastisk.

Og det er selvfølgelig en bror og en søster som ikke klarer å oppføre seg.
Mens vi som er inngiftet selvfølgelig klarer å oppføre oss.
Vi koser oss glugg i hjel. Og jeg har aldri i mitt syndefulle liv smakt en bedre omelett.

Det er morsomt hvor fort alle våre gjester faller inn i rutinene. Da jeg våknet fra min siesta i dag, lå Matthew og sov på sofaen i cockpit, mens Inger sov i trampolina. Ingen skal fortelle meg at vi ikke lever et slitsomt liv. Vi TRENGER en siesta hver dag.

Inger koser seg på seiltur. Plassen her foran på «Numa» er fantastisk flott å sitte på.

Men så var det på tide å reise videre. Anse de l’Ane er vel ikke verdens navle, så vi seilte hele 10 minutter nordover til Anse Mitan. Den bukta er ikke særlig vakker, men landsbyen er litt større enn det vi har vært i hittil. Så ved 17 tiden var vi klare for landhogg.

På plass i Anse Mitan.
Village Crèole er flott, og her ruslet vi rundt en liten stund. På restauranten i bakgrunnen tok vi en drink mens vi ventet på at vår utvalgte restaurant for kvelden skulle åpne. Der var det en heller irritabel serveringsdame som regjerte, men vi fikk drinken vår til slutt.
Restauranten er i den samme kjeden som den de har i Le Marine. Gutta stekte sin egen mat, mens Inger og jeg spiste Carbonara.  Så var det slik at bordet er laget av planker med sprekker mellom Der måtte jeg selvfølgelig plassere vannglasset mitt. Det veltet rett i fanget til Inger. Jeg unnskyldte meg med at bordet var klissete 🙂

Vi tok en runde rundt i Somatras Marina og landsbyen. Den er nok mer chabby enn chique vil jeg mene. Inger og jeg var helt enige om at de kunne spandere et malingstrøk eller to enkelte steder. Det er morsomt å se da. Før var dette et skikkelig trendy sted, men det er nok lenge siden.

Jolla klarte vi å finne tilbake til i mørket, og også å kreke oss opp i «Numa». Alle hadde da behov for egentid, og det er jo ikke vanskelig. Det er bare å ikke prate med hverandre. Steinar og jeg fordypet oss i internetts irrganger, Inger leste Agatha Christie. Matthew var den mest oppfinnsomme av oss. Han satte seg i trappa på babord side, med en sigar, ett glass whisky og internett. Kan man ha det bedre.

Ingen av oss syntes at Anse Mitan er spesielt vakkert, så vi forflyttet oss morgenen etter til Grand Anse. Det er siste dagen gjestene våre er her hos oss, og de vil selvfølgelig bade. Det var massevis av båter i Grand Anse, men til slutt fant vi en perfekt plass. Grunt, sandbunn og grønt vann. Stort mer kan man ikke forvente. Og Inger kan se alt som skjer på bunnen.

Flyte rolig så man ikke skremmer fisken. Dagen ble brukt til bading, og Matthew fikk til og med svømt med skilpadder.
Steinar duver i vannet. Verden under vann er spennende.
På den siste dagen er ikke Inger redd for hai og skilpadder lenger, og har flatet ut i vannet.
Wææææ, en svømmende alien. Denne alienen skremmer nok både hai og skilpadder 🙂

Det var en deilig avslappet siste dag i Grand Anse. I morgen reiser amerikanerne våre hjem. De har totalt falt inn i rytmen på «Numa», og fikk seg en siesta i dag også. Og så ble det mer bading.

Men allerede ved 16 tiden var det på tide å heise ankeret og sette kursen for Fort de France.

Jeg tror Inger og Matthew har hatt en fin tid om bord i «Numa». De har ihvertfall fått slappet godt av.

Det tok oss en time å komme til Fort de France. Vi kastet ankeret rett utenfor fortet, og Steinar og Matthew jollet til land for å bestille taxi til i morgen tidlig klokka 8. Det var heldigvis ikke noe problem, så da var den saken klar.

Tror ikke disse to her kan lyve om at de ikke er søsken.
Alle mann alle. Selfies er kult.

Matthew trakterte oss med nok en deilig middag. Men han var særdeles misfornøyd med at kjøttdeigen vi kjøpte i går var formet som hamburgere. De ble tatt ut av forpakningen, og eltet sammen til ny kjøttdeig med masse spennende ingredienser i.

Hå-hå-hå. Vi gleder oss. Dette skal bli fantastiske hamburgere.
Dette kan jo ikke bli annet enn vellykket.
Matthew har totalt kontroll på byssa. Kanskje han burde åpne sin egen restsaurant istedenfor å være prest. Eller han kan være prest på søndager og chef de la chef de andre dagene.

Kvelden ble benyttet til pakking. Det er sånn det er. Når folk skal reise fra oss. Men det ble også tid for en god prat og gutta fikk seg en drink. De ble i riktig godt humør etter hvert.

Så kommer dagen da. Da de skal reise.

På med ullgensere og vinterklær. Stakkars folk.

Vi jollet til land klokka 8, og taxien stod og ventet ved pizza sjappa. Da var det bare igjen å si ha det bra og god reise hjem og gi meg en klem.

Selv om de bare har vært her i noen dager, så har det vært noen flotte dager som vi har satt umåtelig stor pris på. Inger og Matthew er så greie å omgås, og det var aldri noen gnisninger. Det kan det jo lett bli i en liten båt. Takk for gode samtaler, deilige middager og godt reiseselskap. Kom snart igjen.

Vel tilbake i «Numa» ble vi sittende og diskutere hva vi skal gjøre videre. Skal vi dra gjennom Panama kanalen og se enda flere øyer? Eller skal vi bli værende lenger på hver plass vi kommer til og bli bedre kjent? Altså i flere måneder. Skal vi bli med «Ultimo» til ABC øyene på tirsdag, eller skal vi dra til Jomfruøyene? Og derfra til ABC øyene i orkansesongen. Vi kom ikke til noen konklusjon. Vi får ta det som det kommer.

Selv om Fort de France er en fin ankringsplass, er det litt skvulpete på grunn av alle fergene som går frem og tilbake. Så etter hvert fikk vi opp ankeret, og rett før solnedgang var vi atter en gang ankret opp utenfor Sainte-Anne.

Godt plassert på ankringsplassen utenfor Sainte-Anne. Her kan vi bade og ingen ligger kloss innpå oss. Livet er herlig.

Vi lokaliserte «Harry Z» og «Ultimo» i marinaen, så vi treffer dem sikkert snart.

Og det ble snarere enn jeg hadde trodd. Dagen etter fikk jeg beskjed om å heise ankeret, for vi skulle inn på bøye i Le Marine. Og «Ultimo» hadde invitert oss på taco i kveld. Hvem kan vel motstå det, så jeg gjorde som kapteinen sa. Det gjør jeg jo bestandig. Han er tross alt kapteinen. He-he.

Vi fikk oss en flott plassert bøye. Og til og med hjelp til å fortøye, så admiralinnen var mer enn fornøyd.

Kvelden tilbrakte vi i «Ultimo», med deilig mat, deilig drikke og morsom planlegging om overfarten til Bonaire. Ja. Vi blir med til ABC øyene. En gang må vi jo ta beslutningen, og det er nå.

Hmmmmmm. Hva kan det være Carina viser størrelsen på her? Størrelsen på …….. ??

Vi har også møtt Britt og Erik i «Harry Z» til lunsj på «Mango Bay». De har hatt gjester i ett kjør i nesten hele vinter. Og nå gjør de båten klar til mannskapet som skal være med dem til Panama. De kommer om et par dager. Vi hadde en veldig hyggelig lunsj med Britt og Erik. De er bestandig hyggelig å være sammen med. Men dette er nok siste gangen vi ser dem på veldig lenge. De går rett til Panama, og vi går til Bonaire. Og kanskje ikke lenger. Vi tok en liten tur innom dem og fikk massevis av flotte bøker også. Men så var det på tide å si ha det bra og god reise. Litt vemodig.

Det har også vært regatta i innseilingen til Le Marine. Merkelig sted å ha en regatta, men dem om det. Vi har jo sett en slik regatta før, men det er like morsomt for det.

Regattaen er i gang. Og den varte lenge. Det var både start og målgang på stranden i Le Marine. Helt merkelig at de ikke kolliderte med lystbåter som kommer og går hele tiden.

Regatta de røde djevler eller noe

At de ikke kræsjer i hverandre er en gåte for meg.

Det begynner å nærme seg avreise til Bonaire, og det betyr handletur. Den siste handleturen til de fantastiske butikkene på Martinique.

En lystig gjeng på handletur. Shopping og sushi. Uten meg. Heldigvis.

Gjengen handlet alt utenom mat. Det gjorde vi dagen før vi reiste til Bonaire. Da var det å bunkre opp med all verdens godis, for det er jo en tur på hele 3 dager. Vi skal jo ikke sulte i hjel på veien heller. Det er lenge siden vi har hatt nattseilas nå. Og det blir litt godt å komme skikkelig ut på havet igjen.

For at vi skal komme velberget frem, må det være kapteinmøte. Så vi jollet bort til «Ultimo», og kapteinene Steinar og Carina ble etter hvert enige om avreise i morgen, 31. januar. ETD (Estimated time of departure) blir sånn ca. 13-14 tiden.

Etter diverse diskusjoner om det blir vind eller ikke, om det blir bølger eller ikke, og om hvilket rutevalg vi skulle ta, så ble de til slutt enige.
Det er viktig å være enige om strategien. Lenge siden vi har vært på langtur nå 🙂

Fokkerslaskene Janne og Conny kunne roe det ned med en pils, og overlate ansvaret til de ansvarlige. Deilig å være så ansvarsløs gitt 😊

Og siden det er «Numa» og «Ultimo» det handler om, så måtte vi avslutte oppholdet på Martinique med et restaurantbesøk. Denne gangen gikk vi på «Numero 20» og spiste en bedre middag. Vi har jo vært der en gang før, og det var ikke så vellykket. Taffelmusikken var en høylytt affære med live-band. Conny og Carina forsikret at det hadde de ikke opplevd etter at vi var der sist. Og de har vært der mange ganger.

Nok en lystig kveld med Conny og Carina. Og gjett hva? Taffelmusikken var det et høylytt band som stod for. Nesten så vi trodde det ikke var sant.

Vi var ganske hese i røsten etter å ha skreket til hverandre under middagen, så vi tok desserten på «Kokoarum», og fikk enda mer å drikke. Det ble i grunnen ganske sent. Og i morgen skal vi reise. Huff, dette regner dårlig.

Og det viste seg selvfølgelig at morgenkvisten ble heller tung å komme gjennom. Disse svenskene er dårlige venner som lurer i oss alkohol. Vi får legge skylden på noen synes jeg.

Men utover formiddagen ble alt så mye bedre. Steinar jollet inn med søppel og fikk sjekket oss ut av marinaen og Martinique. Kanskje vi faktisk aldri kommer tilbake.

Bye bye Martinique. Fra palmen i bakgrunnen her har jeg stjålet et frø, og plantet det. Lurer på om det kommer til å vokse opp. Spennende.

«Ultimo» kom og la seg til ankers. De måtte ha på plass spristake og spise lunsj. Men klokka 13:30 hadde vi fylt diesel, fått opp jolla og gjort oss mentalt ferdige med Martinique. Nå går ferden til Bonaire.

Hui hvor det går. Vi reiser.

FORTSETTELSE FØLGER.