03.01. – 21.01.2019 COLOMBIA – ISLAS DEL ROSARIO OG CARTAGENA DE INDIAS

Værmeldingen hadde fortalt oss at vi kom til å få en behagelig tur til Puerto Valero som bare er et stopp på veien. Slik at vi slipper nattseilas. Værmeldingen hadde feil gitt. Nesten som vanlig må jeg si. Bølgene på 2,5 – 3 meter kom fra siden eller litt aktenfor tvers, noe «Numa» ikke er så begeistret for. Vi så også vindkast på 40 knop. Både jeg i cockpit og kapteinen i styreposisjonen ble søkkvåte av bråttsjø som kastet seg inn i båten. Tror det er første gangen jeg har opplevd. Jeg fant frem redningsvester til oss begge. Godt å være på den sikre siden. Vi seilte fort da. Kapteinen hoiet at vi hadde 12 knop. Altså på en surf. Men morsomt var det. Vi hadde bare forseilet oppe.

Litt vanskelig å ta bilde og få inntrykk av hvor store bølgene var
Aloe veraen kommer nok ikke til å overleve her i båten. I dag ble den dynket i saltvann.
Pilslageret vårt klarte heller ikke å holde seg på beina. Totalt kaos i Ole Martins lugar.
Da vi nærmet oss Puerto Valero Barranquilla ble vannet brunt og ikke særlig lekkert. Det skyldes at elven Magdalena, Colombias største elv, renner ut her og blander seg med havet.
I innseilingen til ankringsplassen var det selvfølgelig fiskere. De la også ut nett på kvelden, så det blir spennende om vi kommer ut i morgen. «Q4» var ganske bekymret.
Mange steder i verden har de fortsatt med markeringer fra krigens dager. Så også her. «Red right return». Altså skal vi ha de røde bøyene på styrbord side når vi går inn til en havn/ankringsplass. Motsatt av i Norge.
«Be-Be» i solnedgangen.

Vi hadde en deilig kveld og natt i Puerto Valero. Til ankers for første gang på en evighet synes vi, og ingen vind. Det ble hjemmelaget middag, et glass vin og en hyggelig prat. Men vi satt å gapte allerede klokka 20, så da var det natta. Vi skal tidlig i gang i morgen.

Klokka 06:30 neste morgen var ankeret heist og vi var på full fart mot Isla Grande i øygruppen Islas del Rosario utenfor Cartagena.

Kapteinen styrer skuta trygt gjennom fiskegarn, grunner og bøyer. I soloppgangen.
«Innamorata II» fliser avgårde.

Vi seilte hele veien til Islas del Rosario med alle de andre båtene. Noen ganger ble det VELDIG tett, og det liker jeg ikke. Og når kapteinen setter kursen rett i fleisen på «Canapesia» kan han overta vakta selv. Noe han gjorde og avklarte situasjonen mesterlig.

«Q4» er den andre katamaranen i Gruppe 2 og ligger til stadighet rett i hæla på oss.

P1010721

Vi seiler forbi Cartagena. Det blir spennende å komme tilbake hit. Trykk på lenken for å se filmen. 

Når sjøen er så rolig som den var på denne seilasen får jeg også gjort ting om bord. Som for eksempel å lage lunsj. Dobbeltdekker som vi kaller det. Stekt brød med ost i mellom og egg på toppen. Nam-nam.
Ved 17 tiden var vi fremme på Isla Grande og forsøkte å slenge ankeret ved siden av «J Squared». En kjenning fra Curacao. Men sjakkelen på ankeret hadde vridd seg, så ankeret lå med kroken opp. Lite smart. Til slutt fikk vi hjelp av «J Squared» og fikk vridd sjakkelen på plass. To minutter etterpå lå vi trygt forankret. Herlig med litt hjelp i ny og ne.
«J Squared» er med i Gruppe 1 i rallyet. De vil kose seg her litt etter en lang stund i Cartagena.
Vi trodde kanskje det var en tilstelning i land eller noe, men det er visst vanskelig å komme i land her på Isla Grande. Så vi koste oss om bord i «Numa», spiste hjemmelaget middag og nøt solnedgangen.

Klokka 21 kom den allestedsnærværende kystvakta seilende forbi og ønsket oss god natt. Hyggelige folk.

Av en eller annen merkelig grunn var Steinar opp grytidlig morgenen etter. Det var ikke jeg. Sola stod rett inn i cockpit, men det var et lite problem i forhold til hva den hyperaktive kapteinen holdt med på med på morgenkvisten. Å nyte kaffe og nyheter kunne jeg bare glemme. Først var det SSB radio møte klokka 07:30 på OCC rally. Et helsikkes spetakkel så tidlig på morgenen. Samtidig holdt han på med et prosjekt for å kommunisere på telefon med solcellepanelene????? Hva den mannen finner på. Klokk 07:45 kom Fredrik fra «Bushpoint» padlende på et paddelboard og mens han hang på skutesiden kom Jeff fra «J Squared» svømmende. De hadde begge mye å fortelle om Cartagena. Både positivt og negativt. Så begynte VHF møtet for «Suzie Too Rally» klokka 08:15 der folk har helt usannsynlig mye de skulle ha sagt. Men endelig, rett før klokka 9 kunne jeg kose meg med kaffe og nyheter i forholdsvis rolige omgivelser.

«Suzie Too» har fortsatt ikke reist videre og Suzanne har inviter Gruppe 2 om bord til dem for et informasjonsmøte.
Vi møtte selvfølgelig opp mannsterke.
Det skal sies at vi var ganske lei etter en liten stund. Suzanne og mannen hennes David har mye de skal ha sagt. I munnen på hverandre. De overleverte massevis av informasjon som sikkert er relevant. Informasjon som vi i Gruppe 2 ikke satte så veldig pris på, var at Suzanne synes det er skikkelig slitsomt å ha to grupper. Det skulle de ALDRI gjøre noe mer. Og takk for det. Etter et par timer var det endelig ferdig og vi kunne dra tilbake til «Numa».
Og gjøre dette. For første gang på så lenge jeg kan huske var det endelig tid for en deilig svømmetur i krystallklart vann. Vel, hvis vi ser bort fra det grisekalde badet i Santa Marta 😊
Etter en liten stund kom Jeff og Julie fra «J Squared» svømmende. Julie driver visst og trimmer Jeff. Men de kom ikke lenger enn til oss. Her kom de om bord og fikk et glass vann og litt pomelo. Merkelig folk, de ville ikke ha en iskald pils. De er, som alle vi møter, veldig hyggelige folk. I kategorien amerikanere som prater høyt og mye. Morsomme og underholdende.
På ettermiddagen hadde «Suzie Too» invitert til sundowner på Bora-Bora. En resort i bukta ved siden av der hvor vi er ankret opp.
Det var jo litt merkelig å bli møtte av massevis av ansatte som jublet, klappet og ønsket oss velkommen. De hjelp oss i land og geleidet oss opp til fasilitetene.
Og dette her var jo enda merkeligere. Hvert «bord» var en SENG. Med laken og puter og det hele. Vi kunne til og med trekke for gardinene. Hvis vi skulle gjøre «private» ting tenkte jeg. Så alle måtte velge seg en seng så kelnerne visste hva de skulle sette på regningen. Merkelig.
Det føltes veldig rart å skulle sitte to stykker i hver seng og se på solnedgangen. Og enda merkeligere hvis jeg skulle krype til køys med f.eks. Rhonda og Tim 🙂
Selv om utsikten var så å si perfekt.
Det endte selvfølgelig med at vi seilere minglet rundt mellom sengene. Til kelnernes store fortvilelse. Da hadde de jo ikke noe «bord» å servere ved, og sette regningen på. Vi gikk til baren og kjøpte våre egne drinker, for vi husket jo ikke «bordnummeret» vårt.
Kapteinen har vært og hentet pils selv.
Dessverre er kameraet mitt av heller dårlig kvalitet, så kveldsbilder er vanskelig. Men flere av Gruppe 1 båtene er fortsatt her, så vi hadde en hyggelig kveld sammen med Fredrik på «Bushpoint» og hans svoger og svigerinne. Jeanette kunne ikke komme for hun har fått influensa. Godt å få praktisert svorsken igjen.

Dagen etter var en stille og rolig dag. Vel, jeg fikk endelig ut fingeren og gjort rent båten. Ikke noe storrengjøring men nå kan vi i hvert fall se ut av vinduene. Steinar var på «floating» en liten stund. Det går ut på å binde sammen joller og andre flytende ting som kajakker og paddleboards, og så bare flyte med strømmen. Man har selvfølgelig med seg det man måtte ønske av drikkevarer. Og paraplyer og parasoller. Det er strålende sol hver eneste dag nå.

Kystvakta er til stede med et skikkelig krigsskip. Det ligger midt i blant alle seilbåtene.
De kommer også i sine små speed-båter og hilser på og hører hvordan vi har det. Fantastisk hvordan de passer på oss. Ifølge Suzanne på «Suzie Too» er det et spesielt privilegium vi som deltagere i rallyet får. Colombia vil IKKE at det skal skje noe negativt med oss. De vil BARE se positive ting på Facebook. Og det får de.
Etter bare et par dager var det på tide å heise ankeret igjen og sette kursen mot Cartagena. Det har vært et deilig avbrekk mellom to storbyer. Og dette landstedet skulle jeg ikke ha sagt nei til.
Enkelte trenger ikke en stor seilbåt for å komme seg frem.

Armada Nacional var selvfølgelig til stede da vi heiste ankeret klokka 09 og så til at alle kom seg vel av gårde.

Vi måtte komme inn som en gruppe for vi må krysse leden der alle de digre båtene kommer inn til Cartagena. Port Control stopper den trafikken for oss. Da vi kom til leden kalte Sabrine på «Honey Ryder» opp Port Control og «Canapesia» påtok seg oppgaven med å lede oss inn. Langs de grønne markørene.
Denne digre båten er et eksempel på hva som blir stoppet for at vi skal komme velberget over leden. Vi vil ikke sloss med slike kolosser om forkjørsretten.
Jaggu meg så var ikke kystvakta her også. For å ønske oss velkommen.

Fra innseilingen til Cartagena.

Det var en seilas på omtrent 5 nautiske mil fra leden og frem til ankringsplassen vår. På veien ble vi alle kalt opp av Port Control, og måtte nok en gang stave navnet på båten (ikke vanskelig i vårt tilfelle) og fortelle hvor mange vi var om bord. Vi fikk ankomstnummer 0022.

Ved 13 tiden kastet vi ankeret utenfor Club de Pesca i gamlebyen. Ifølge «Suzie Too» er det en skikkelig high end marina. Hvorfor overrasker ikke det oss. De driver jo bare med luksus.

«Lulu» har funnet seg en god ankringsplass.
Så kom selvfølgelig kystvakta og så til at vi alle var på plass og hadde det komfortabelt.

Steinar og jeg var så sultne at jolla kom på vannet i lynfart. I en slik «High End» marina måtte det jo være en restaurant fant vi ut. Og det var det. Med deilig mat. Men vi fikk ikke spise sammen med de som hørte til i marinaen. Det fikk vi høre av en heller overlegen kelner.

Vi måtte sitte ved bardisken å spise. Men det gjør jo ingenting. Maten var like god for det. Den var faktisk kjempegod og gled ned på høykant.

Marinaen har åpnet dørene for oss som er med i rallyet. Ellers er dette en privat marina. Så veldig posh og flott vil jeg vel heller ikke kalle den. Men kjekt å ha en jollekai da.

Marinaen hadde invitert til velkomstparty den samme kvelden som vi kom. Vi fikk servert velkomstdrink og deilige tapas.

Ken og Grace koser seg med tapas. OCC representanten kom også og holdt en fin tale og fortalte oss litt om Cartagena.
Den allestedsnærværende kystvakta kom også og presenterte seg.
Veldig hyggelige folk som bare vil oss vel. Selv om det føles litt rart å bli passet så veldig godt på.

Tapas er jo ikke veldig mye mat for sultne sjeler, så ved 19 tiden begynte vi å vri oss i stolene. Vi var klare for mer mat. Noen ville gå til gamlebyen allerede denne kvelden, mens andre ville vente til det var lyst i morgen. I hvert fall så viste Rik på «Incentiv» oss veien til en Food Court. 10 minutter å få fra marinaen.

Plassen er organisert med en masse utsalgssteder av forskjellig junkfood rundt en plass der det er satt ut masse bord og stoler.

Leo gleder seg til mat.
Ralph på «Mora» har fått pizzaen sin mens Stephanie og Greg på «Lulu» fortsatt venter på sin mat.

Vi fikk masse mat og masse pils for en billig penge på denne plassen. En lokal pils koster 5.000 Pesos og det er ca. kr. 13,-. Jeg kjøpte en haug med tortillas og ost som jeg absolutt ikke hadde sjans til å spise opp. Den kostet 10.000 Pesos. Ca. 28,- kroner. Det er veldig billig synes vi.

Ved 20:30 tiden begynte folk å gå. Det nærmer seg jo midnatt for oss seilere. Noe som er klokka 21. Da var vi trygt tilbake i «Numa» og kunne nyte utsikten til gamlebyen.

Katedralen er lyst opp i det fjerne. Vakkert er det.

Dagen etter måtte vi sjekke inn. Vi er ganske så priviligerte vi som er med i Suzie Too Rallyet. Customs og Immigration kom til oss i marinaen, og innsjekking var gjort på null komma niks.

Vi har fylt bensin til jolla. Kjøpt i marinaen. Og gjett om den stoppet. Det betyr at Steinar måtte frem med verktøy og reparere. Bare for å oppleve at den stoppet igjen rett etterpå.

Steinar fikk låne et filter av «Sisu» som filtrerer vekk vannet i diesel eller bensin. Vi mistenkte jo at det var bensinen vi kjøpte i går. Etter at vi fikk filtrert den startet jolla igjen. I etterkant mistenker Steinar at bensinkannene var fulle av dritt og vann fra tidligere.

Vi er jo i Cartagena for å oppleve byen, så den andre kvelden ruslet vi over broa og inn i gamlebyen. Til Hostel området. Vi fant en sjarmerende liten uterestaurant på Plaza de la Santisima Trinidad. Dette er stedet der folk møtes.

Torget og katedralen er fortsatt julepyntet.
Jeg tror aldri jeg har sett en flottere seilbåt enn dette. Den må være laget av tusenvis av lys.
Det er fullt på alle bordene og det er mange fortausrestauranter i området.
Vi tar oss en skål mens vi venter på maten.
Hva skal man si…….Det er mat. Steinar fikk en pizza som smakte veldig godt. Jeg fikk en lasagna som ikke smakte fullt så godt. Men det blir oppveid av den fantastiske atmosfæren på plassen.
Når vi går er det bare vårt bord som er ledig på Cafe la Trinidad. Vi kommer nok helt sikkert tilbake.
Et typisk hus i gamlebyen. Fantastisk vakkert. Og det skulle vi lære mer om senere.
På vei tilbake til marinaen tok vi strandpromenaden, og der fant vi enda en Food Court. Med masse mennesker. Vi satte oss ned og tok en pils og en pust i bakken.
Det er flott i denne parken som Food Courten er.
På vei tilbake over broa. Massevis av julelys fortsatt.

Som sagt så er vi i Cartagena de Indias for å oppleve byen. Og hva er vel bedre enn en guidet tur.

Omtrent 20 av oss møtte spent opp på kaia til en guidet tur.
Guiden vår het Sam (egentlig noe helt annet på spansk som vi ikke forstod). Det viste seg at han var både kunnskapsrik og morsom. Både faren og bestefaren hans hadde vært guider i Cartagena. Han fortalte oss massevis av historier på vår busstur gjennom byen.
Første stoppested var Fortress of San Felipe. Det er bygget av italienske ingeniører. Både fortet og muren rundt byen. Det er mange som har forsøkt å ta Cartagena fra spanjolene. USA, Nederland, England og Frankrike.
Vi hadde flere stopp på veien opp til toppen av fortet. Sam fortalte villig vekk. Særlig om engelskmennene under admiral Vernon. De led et grusomt nederlag og Cartagena har aldri senere blitt forsøkt erobret. Da engelskmennene ikke klarte å ta Cartagena sjøveien, prøvde de over land. Rundt Cartagena i 1741 var det sumpland, bebodd av millioner på millioner av malariamygg.
Admiral Vernon hadde 24 tusen mann til disposisjon. Cartagena hadde 6.000 inkludert slaver og indianere. Tusenvis av engelske soldater døde av malaria og dysenteri, så man må jo si at naturen hjalp Cartagenas store helt, Don Blas de Lenzo, til seier. Dette fortet er et imponerende byggverk og ingeniørkunst.
Det er massevis av slike tuneller på kryss og tvers i borgen. Litt klaustrofobisk kan man si. De hadde også blindveier for å villede fienden.
Heldigvis lå det ingen soldater og ventet på disse turistene. Tom, Di, Chris og Carol kom alle velberget ut av en av tunnelene.
Vi ble selvfølgelig hilst av soldater kledd tidsriktig. Med reveljer og det hele.
Øverst opp var det vakthus. Denne kjekkasen fikk nesten ikke plass. Tror nok spanske soldater for 3-400 år siden var ganske mye mindre enn vikinger fra 2019.

P1010828

En av tunnelene var konstruert slik at den ga et massivt ekko. Det gjorde at soldatene øverst opp her kunne høre fottrinnene til fiendesoldatene. Og ikke nok med det. Den var også konstruert slik at de som kom nedenfra ikke kunne se hvor tunnelen ledet, mens de som stod oppe og skulle forsvare seg kunne se bena til de som kom. De ble selvfølgelig skutt i bena, og var de så dumme å bøye seg ned for å se hvor tunnelen gikk, så ble de skutt i hodet. Trykk på lenken for å se filmen. 

 

Dette er Cartagenas store helt Don Blas de Lezo.
Etter å ha sømfart fortet fra bunn til topp, kjørte vi til La Popa Monastery som ligger på det høyeste punktet i Cartagena. Derfra var det en helt fantastisk utsikt.
Klosteret (som ikke er et kloster lenger) er veldig vakkert. Det hadde et atrium som jeg ikke hadde hatt noe imot å ha som hage.
Blomstene var praktfulle.
Det egentlige navnet på klosteret. En gang i året er det en fiesta som hyller helgenen. Hun blir da tatt ut og båret ned fjellet mens alle går i tog og bærer lys. Det skal være veldig fint.
Denne altertavlen er ikke den originale for den stjal spanjolene da Bolivar kom og jaget dem ut. Til dette klosteret ble overklassejenter som hadde kommet i «uheldige omstendigheter» sendt, og måtte være her til «omstendigheten» var født. Ingen visste hvor det ble av barna for det finnes ingen arkiver.

Noe som nesten var morsomst med klosteret, var ungene som tagg penger utenfor. Det har de selvfølgelig ikke lov til, så de var under et vindu bak klosteret der de sikkert visste at turistene kikket ut. De hadde en lang, lang pinne der de hadde limt fast bunnen på en flaske som de løftet opp til vinduet. Så da var det bare å fylle opp koppen med penger. De fikk en del av oss. Oppfinnsomhet belønnes.

Etter at vi hadde vært i Sams butikk og betalt for turen dro vi til gamlebyen. Der ruslet vi fra den ene enden til den andre og fikk høre enda mer om byen. Vi startet ved huset til Gabriel Garcia Marquez som fikk Nobel prisen i litteratur, og avsluttet ved katedralen.
Det er vakkert i gamlebyen. Vi fikk lære masse om gamledager. F.eks. var det slik at rikdom og sosial status ikke hang sammen. Hvis du var spanjol behøvde du nødvendigvis ikke å være rik, men du hadde aller høyeste sosial status. Hvis du var sønn/datter av spanjoler, men født i koloniene, så hadde du ikke så høy status. Hvis du rett og slett var fra koloniene fikk du aldri gode stillinger, eller kunne gifte deg oppover i hierarkiet. Husene viste også om du var fattig eller rik. Det er lave hus, en etasje, som er de billigst. Mellomhus som har to etasjer og en balkong, og høye hus på to etasjer, en mellometasje, lang balkong og små balkonger under disse.
Dørhammerene fortalte også om hva eieren av huset drev med. F.eks. en firfisle fortalte at eieren drev innen medisin (lege/apoteker), en ørn fortalte at eieren drev innen alkohol, og en fisk faktisk at eieren var fisker.
Hva løvene på Sir Francis Drakes hus fortalte fikk jeg ikke med meg. Men jeg gjetter på maktpersoner.
Her bodde faktisk Sir Francis Drake i 1586. Til engelskmennene i følget vårt sin store irritasjon ble han kalt pirat. Han er jo en stor helt i England. Men Sam, guiden vår, takket han også, selv om han brant ned byen hans før han dro. Da ble nemlig arbeidet med den store borgen påbegynt for å beskytte byen mot en slik hendelse igjen. Og det virket jo.
Alle byer i Sør-Amerika har en Bolivar park. Han kjeppjaget spanjolene ut av Venezuela, Colombia og Peru. Faktisk så døde han i Santa Marta der vi akkurat har vært, og som også var den første byen som ble frigitt.
Vi ser ut som skikkelige turister. Og det er vi jo også. Vi hørte godt etter hva Sam sa. Han pekte også ut gode restauranter og butikker for lær og kaffe. Colombia er kjent for sitt lær som er av veldig god kvalitet. Vi kjøpte ingenting for dessverre så mugner lær i båten.
Etter avsluttet tur ble mange med bussen tilbake til marinaen. Steinar og jeg gikk på en heller glissent besøkt restaurant. Kjempedyr og ikke veldig god mat. Men vi ble mette.
Fargerike hus på veien tilbake til marinaen. Fortsatt i gamlebyen.

Kapteinen har rett og slett blitt en duracell kanin. Han klarer knapt å sitte stille. Hvis han ikke er å hjelper noen med ett eller annet problem, så er han å kjøper noe.

Som for eksempel to nye solcellepaneler på 300 watt hver. Totalpris 1.380.000 Pesos. Sånn omtrent NOK 3.700,-. Ifølge kapteinen er det veldig billig. Panelene var jo altfor store til å få i jolla, så marinaen kjørte dem ut for oss i sin båt. Skikkelig god service.
Kapteinen gleder seg som en liten unge til å se hvor mye vi lader med de nye panelene, så de ble montert umiddelbart. Og slik ser det ut i hekken nå. Vi synes det har blitt veldig fint. Steinar har konstruert stativet selv og det fungerer bra.

På vei hjem fra byen i går stoppet vi på Convention Centre og kjøpte billetter til konsert med ungdomsfilharmonikerne. Det er klassisk musikkfestival her i Cartagena fra 4-13. januar.

P1020027

Vi er spente på hva slags musikk som skal spilles. Trykk på lenken for å se filmen. 

Vakkert scenario.

P1020033

Veeeeeel. Det var jo en opplevelse. Dirigenten het Juan Pablo Valencia og solisten på harpe var Gwyneth Wentink. Hverken Steinar eller jeg var så begeistret for harpe sekvensen, men det første stykket var mektig og flott. Resten var rett og slett moderne. Noe som visstnok er veldig vanskelig å spille og for meg hørtes ut som pling plong og vilt sammensatte toner. Konserten het «Serie Latinoamericana», men det var ikke mange salsarytmer å spore kan man si. Trykk på lenken for å se filmen. 

Selv om musikken ikke var det vakreste vi har hørt, så var hele opplevelsen verdt å ta med seg. Hvor mange ganger får vi gått på musikkfestival i Cartagena i Colombia liksom?

Vi har også hatt besøk av en fyr på «Sophisticated Lady». Han lager Youtube videoer om seilerlivet. Tjener visst gode penger på det også har vi hørt. Han ville ta film av solcellepanelene våre. Jeg nektet plent å være med på noen video, men nå er vel Steinar Youtube-stjerne tror jeg.

Sabrina i «Honey Ryder» inviterte meg over til seg for å lære meg å lage kalabash skåler. Moro. Her viser hun meg at alle kalabasher har en strek der det er naturlig å dele den.
Det kan se ut som en vanlig, deilig, myk frukt. Men det er det altså ikke. Den er mer som treverk og må deles med en sag.
Slik ser den ut inni. Full av guffe som man ikke engang kan spise. Man vil ikke få det på gulvet for det er skikkelig vanskelig å få vekk klisset.
Dette er kalabashen når alt er skrapet ut og den har ligget i klor en liten stund. Den må ligge i klor for at man skal få frem det man ønsker å gravere inn. Hvis man skal gravere da. Det er veldig fint å male den også.
Dette skal bli mitt første design. Tror jeg. Det er skikkelig tungt å holde på med og man kan ikke gjøre feil. Derfor er det lurt å tegne opp først, på kalabashen, det man har tenkt å gravere inn. Det er det min eminente lærer har lært meg.

Vi får se om det blir noe mer kalabashboller på meg. Men jeg har nå massevis av disse fruktene om bord, for vi er stadig på kalabash slang. Man vet aldri når kreativiteten tar overhånd.

Vi var blitt forespeilet Happy Hour med fingermat i marinaen, men der var det et privat selskap, så det stemte nok ikke. Derfor havnet vi på Food Courten igjen.
Masse deilig, billig mat og masse å drikke. Her går det i sushi.
Veggmaleri på dame toalettet. Så lekkert.

Det begynner å nærme seg avreise til San Blas. Eller først skal vi tilbake til Islas del Rosario. Det betyr at møtevirksomheten og chandlerbesøkene blir hyppigere. Hver dag skal det nemlig rapporteres til kystvakta hvem som er hvor og når.

Jeg har brukt dremmel på kalabashen min. Orket ikke å risse inn med ishakke eller ett eller annet spisst.
Dette ble resultatet. Min første kalabash. Ikke så veldig mange feilskjær. Lite sannsynlig at det blir flere.

P1020056

Det er uhyggelig mye trafikk rundt denne ankringsplassen. Juleferien har pågått helt til nå og da er det masse colombianere som er på ferie her i Cartagena. Det er små og store båter som alle spiller høy musikk. De kjører fort eller sakte, gjerne mellom båtene som ligger til ankers. Noen ganger er det ganske irriterende. Men disse colombianerne er så hyggelige og usjenerte. De glaner rett inn i båten og vinker henrykt tilbake når vi vinker til dem. Litt hyggelig også da. Trykk på lenken for å se filmen. 

Kapteinen har funnet ut at han vil seile Blue Water Runneren igjen allikevel. Ett av tauene (det uendelige) må kortes inn og spleises på nytt.

Vi har vært i butikken og proviantert til turen til San Blas. Der har vi fått beskjed om at det ikke finnes restauranter og ikke butikker. Men, det kommer grønnsaksbåter i ny og ne. Av dem kan vi få kjøpt litt grønnsaker til en uhorvelig dyr pris. Så derfor provianterer vi for 37 dager her i Cartagena. Ikke det at grønnsakene vil holde så lenge, men vi har i hvert fall kjøtt, kjøttdeig, pølser og kylling til middager. Jeg er redd for at kjøttet er bankekjøtt og ikke biff. Det viser seg jo senere. Ost, egg, pasta og skinke er også innkjøpt så jeg tror vi er berga. Kanskje vi til og med får en fisk i tide og utide. For all den maten, inkludert 6 kasser pils og en flaske gin betalte vi litt i overkant av kr. 3.000,-. Billig. OG en ansatt i butikken trillet handlevognen tilbake til marinaen for oss. For kr. 13,-. Billig.

En kveld var vi også invitert til Michael og Kathy i «Late Harvest» for en sundowner. De hadde laget drinken som Sabrina har kalt Suzie Too Group 2’s signaturdrink. Kokosmelklimonade med en shot rom. Den er syrlig og god. Michael og Kathy er også av rasen lavmælte amerikanere.
Senere på kvelden var vi invitert til noe som skulle være en av de beste restaurantene i Cartagena med Rhonda og Tim på «Q4». Restauranten lå rett på utsiden av marinaen, så det var jo ikke langt å gå. Tim og Rhonda er av rasen høylytte amerikanere. Men vi hadde en kjempehyggelig kveld sammen med dem. De har massevis av historier å fortelle. Og de forteller dem morsomt.
For å få plass til alt vi har kjøpt, måtte jeg faktisk ordne i kjøkkenskapet mitt. Det med alle tørrvarene som bare har blitt stappet inn fortløpende. Jeg kastet en hel søppelsekk med ting som aldri en gang har blitt smakt på. Innerst fant jeg til og med noe fra Kroatia. Wææææ. Der er det lenge siden vi har vært. Men nå er det rent og pent.
Deretter reiste vi til Mall Plaza sammen med Grace og Rhonda. Og mens de tok pedikyr kjøpte Steinar og jeg nye puter til cockpit, nye hodeputer til senga og masse oppbevaringsbokser. Etterpå spiste vi fastfood sammen med Grace, som hadde fått turkise tånegler, og Rhonda som hadde fått blå.
Tilbake i «Numa» danderte jeg putene i cockpit. Og nå er turkis tilbake. Jeg er virkelig glad i den fargen.
Det er lov å applaudere. Aldri har dette skapet vært så organisert og ryddig.
«Annalena» til ankers i gamlebyen. Der bor Gerhard og Rommy. Veldig trivelige folk. Psykologer. Det kan det jo hende vi trenger etter hvert.
Denne stæren eller hva det er kom på besøk en morgen. De synger aldeles fantastisk. Men alle lydene den kommer med er ikke av det vakre slaget. Plutselig skriker den som en kråke, og det skikkelig høyt.

De siste par dagene i Cartagena var vi ute å spiste både alene og sammen med flere andre i Suzie Too Gruppe 2. Vi fikk også tak i US$ som vi må ha i San Blas. Der må vi betale all immigration, customs og cruising fees kontant med dollar. Kapteinen hadde en selsom opplevelse når det gjaldt å få vekslet Pesos til USD. Han dro i banken på kjøpesenteret, men der hadde de ikke dollar. Men de kjente en mann som hadde som jobb å veksle dollar, så de ringte han. Steinar måtte stå utenfor banken og vente og etter hvert kom det en fyr med en ryggsekk full av dollar. Det kan jo ikke ha vært ulovlig for det var banken som ringte han. Virkelig merkelig. Så nå har vi dollar til San Blas og Panama. Og vi har kjærlighet på pinne til barna i San Blas.

Vi traver rundt i gamlebyen, the Walled City,  i bydelen Getsemani. Denne gaten er jo bare helt unik. Pyntet med paraplyer.
Jeg har aldri sett noe som denne gaten.
Gatekunst er det her også. Helt fantastisk gatekunst egentlig.

Gatemusikanter er det også flust av. På Plaza Trinidad veksles det på å være dansegrupper og musikkgrupper. Et yrende folkeliv.

Her har det bodd en fisker. Det har vi jo lært av Sam.
Vi fant en pub som serverte S2G2 sin signaturdrink. Kokosnøttmelklimonade med en dæsj rom.
Sabrina var mer opptatt av kattungen som bodde på puben.
Ingen skal si at colombianere ikke har humoristisk sans.
Det var ikke så vanskelig å gjette seg til hva som var dame- og herretoalettet 😊
Som vanlig, en veldig hyggelig kveld med gjengen.
Denne krabaten ønsker velkommen til en drikkebule. Vi gikk ikke inn der.
Gatekunst. Det var flere slike figurer rundt om i gamlebyen i Cartagene. De så ut til å være laget av den samme kunstneren.
Rundt Trinidadplassen selges det gatemat fra slike vogner. Og det er faktisk veldig god mat, og vanligvis lange køer. Steinar og jeg måtte ta en siste tur tilbake til denne flotte plassen.
Vi fant også en cubansk restaurant/bar. Det er vel selve symbolet på Cuba, biler fra 50-tallet og sigarrøykende damer.

Det var skikkelig show på torget denne kvelden. Gutta kan tromme og jentene kan virkelig vrikke på hoftene. De er skrudd sammen annerledes enn oss jenter fra skandinavia. De har nok kulelager i de hoftene tror jeg.

Så var siste dagen i Cartagena kommet. Kystvakta «Armada» hadde selvfølgelig fått beskjed om at vi alle skulle reise, så de kom bortom for å forsikre seg om at det var Islas del Rosario vi skulle til. Veldig hyggelige gutter.
Men før vi la i vei måtte vi ha diesel. Det er ikke mye vind i disse farvannene på denne tiden av året. Bare bølger. Det gikk veldig trått på begynnelsen, før vi skjønte at pumpa stoppet når vi hadde fylt for 10.000 Pesos. Noe sånt som 4 liter. Da måtte vi trykke på dieselpistolen for å få den til å fortsette.
Imponerende marinefartøy dukket opp på vår vei ut av Cartagena. Eller kanskje det er forskningsfartøy.
Et militært skip kom seilende mot Cartagena. Da de passerte oss ble det blåst i en fløyte, og alle om bord gjorde honnør til oss. Jeg syntes det var en flott gest, helt til noen fortalte meg at det gjør den colombianske marinen til alle fartøy som passerer dem på vei UT av en by. Vel, jeg velger å tro at det var spesielt til oss.

P1020101.

Vi seiler ut av Cartagena. Og for en by dette er. Den MÅ rett og slett oppleves. Trykk på lenken for å se filmen.

Ha det bra Cartagena. Kanskje vi kommer igjen. Det har vi veldig lyst til. Nå vet vi jo at Colombia er et fantastisk land. Og helt ufarlig.

Turen tilbake til Isla Grande i Islas del Rosario tok 4 timer og var fullstendig begivenhetsløs. Ingenting gikk i stykker. Ikke var det vind og ikke var det bølger. Godt vi hadde fylt diesel.

Det var et møte allerede første ettermiddagen. I bassenget på hotellet. Men det var mange som ikke hadde kommet enda, så det var nok litt mislykket. Vi fikk med oss at allerede i morgen er det 5 båter som reiser til San Bernandino. De skal ta med seg de to siste øyene på colombiakysten. Vi skal jo  reise direkte til San Blas herfra.

På kvelden fikk jeg testet ut det nye kjøttet vi kjøpte i Cartagena. To DIGRE biffer (håpet jeg). Men det var det altså ikke. Det var altfor trått og trevlete til det. Det gikk fint an å spise og var godt også, men jeg tror det må kokes ja. Steinars «biff» blødde innvendig og var også kald. Ergo, dette kjøttet kan ikke stekes som en biff. Vi får prøve en annen fremgangsmåte neste gang.

Denne turen til Islas del Rosario er nok ment som en deilig avslapping etter oppholdet i Cartagena. Det betyr at vi kan bade igjen. I havet, og det er fantastisk deilig. Kapteinen satte i gang å skrape skroget. Der har det grodd masse merkelig under oppholdet i Cartagena.

Vi har også fått vasket båten utvendig. Når vi ligger på en slik deilig plass som dette, så kan vi lage vann. Her er det ikke noe dieselsøl.

Det er også middag i båten hver kveld. Nå har jeg prøvd meg på kylling med fløtesaus med hvitvin. Snart er jeg en gourmetkokk. Ha-ha. Jeg må bruke fløten før den går ut på dato.
Nesten alle turistbåtene har sluttet å gå her nå. Så det er bare en og annen som fortsatt fliser forbi. Musikken har helt sluttet å ljome. Det betyr at det er deilig og stille. Nydelig. Herlig. Vi nyter livet her ute på øyene.
Og vi bader og vi bader. Da jeg badet akterut og vasket håret hørte jeg plutselig latter fra baugen. Jeff på «Canapesia» ler nesten bestandig når han er ferdig å prate. Da Dan hørte at det var guttetreff rundt baugen på «Numa» kom han også svømmende. Men siden det ikke var ølservering ble møtet kortvarig.
Våre sundownere blir nå inntatt på «Cocoliso Island Resort». Der er det fullt av turister fra fastlandet frem til klokka 15, og så er det tomt. Foruten oss.
Da har vi hele dette bassenget for oss selv. Og selvfølgelig bare til venstre der. Noe som betyr at sundownere nå blir inntatt lenge før solen går ned.
Vi fyller opp bassenget etter hvert. Steinar, Dan, Sabrina, Lori og Tom har kommet seg ut i vannet.
Steinar koser seg selvfølgelig med jentene. Sharon og Diane.
Litt vel koselig i baren kanskje 🙂
Chris, mannen til Sharon, og jeg tenkte at vi kanskje kunne forstyrre dem ved å kaste kokosnøtter på dem. Men så slemme er vi selvfølgelig ikke.
Det er et flott sted med hengekøyer mellom palmene.

P1020144

Kapteinen måtte selvfølgelig prøve en av hengekøyene, og jeg forsøkte å få han til å drite seg ut som straff for all den flørtingen i bassenget. Trykk på lenken for å se hvordan det gikk. 

Nydelig resort, uten noen gjester som vi kunne se. Bare de som kommer fra fastlandet på dagtid.
Jeg har tilgitt ham flørtingen. Her er vi på vei ut til jolla.

Nå begynner vi å bli veldig usikre her. Alle, utenom «Be-Be» skal reise sørover til San Bernandino og Isla Fuerte for derfra å seile over til San Blas i flokk og følge. Fra de som allerede har seilt hører vi bare fine ting om disse øyene. Og Colombia er jo så flott. Nei, nå er vi usikre. Hva skal vi gjøre. Rett til San Blas, eller følge de andre til øyene.

Det er noen lekre private feriehus her på Isla Grande.
Dette er jo bare helt perfekt for meg. Med egen brygge til og med.
Dette er vel kanskje i største laget. Da må jeg jo vente på neste lønning før jeg kan betale for denne kolossen. Og det kan jo bli lenge til. Når jeg får pensjon. 🙂
Sabrina og Tom er ute og padler. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilde da Tom gikk på trynet i vannet. Jeg lo for mye. Storveis underholdning på morgenkvisten.
Den store happeningen denne helgen er selvfølgelig måneformørkelsen. Den måtte vi ifølge Rommy på «Annalena» få med oss. Fra klokka 23:45 fikk vi beskjed om.
Det er jo midt på natten, men vi ville gjerne få det med oss. Så jeg la meg til å drunte litt i cockpit og ble vekket 22:45. Da hadde det begynt. Håper de andre ikke venter til 23:45 før de ser opp.
Det lille kameraet vårt klarte å få et forholdsvis bra bilde av begivenheten. Men det var grisekaldt å sitte foran i baugen å se på fenomenet. Det blåste heftig og begeistret. Da månen var godt gjemt i skyggen fra jorda og hadde antatt en rødlig farge hadde jeg fått nok. Jeg stupte til køys og overlot til kapteinen å lokke månen frem igjen.

Morgenen etter sjekket Steinar været enda en gang, og ble betenkt. Ikke så mye for vinden som kommer opp i 27 knop (midt på natten selvfølgelig), men for bølgene som er meldt til opp mot 3 meter og med korte intervaller. Vi har ikke lyst på heisatur over det karibiske hav, så vi meldte på VHF nettet på morgenen at vi blir med til San Bernandino og Isla Fuerte. Ikke så morsomt for «Be-Be» kanskje. De vil heller ikke reise alene, så de blir også med til øyene i sør.

Steinar satte i gang med å få opp Blue Water Runner seilet vårt igjen. Nå skal det til pers atter en gang.
Vi er klare.
Adios Isla Grande. Vi har sagt ha det bra til kystvakta og sagt i fra hvor vi skal. Så da er vi helt klare. Kanskje vi kommer tilbake en gang. Det vil vi gjerne.

FORTSETTELSE FØLGER

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.