10.11. – 08.12.2018 TILBAKE I CURACAO

Vel, jeg tenkte jeg kunne skrive litt spesifikt om denne sommeren. Som ikke ble helt slik vi hadde planlagt.

Vi flyttet inn i vår nye leilighet, som trengte mye mer «tender love and care» enn det vi hadde trodd. Så jeg holdt på nesten hele sommeren å sparkle og male. Det ble bra etter hvert.

Grunnen til at vi kjøpte den leiligheten, var fordi Steinars mamma Eva bor i samme borettslaget, og min mamma og pappa flyttet i leilighet rett borti gata. Fint å være i nærheten av familien når vi først er hjemme i Norge.

Men Eva ville det annerledes. Vi kom hjem lørdag 5. mai, og mandag 7. mai havnet hun på sykehus. Jeg er sikker på at hun hadde ventet på at Steinar skulle komme hjem. Da var alt trygt og godt, og hun hadde noen å lene seg på.

Selv om det etter hvert viste seg at Eva var på sin siste reis, tror jeg at den reisen ble akkurat slik hun ønsket. Gjennom hele sommeren og hele sykeleiet hadde hun alle barna sine innom. I en periode var de der alle 4 på en gang (og det kan bli ganske mye for noen og enhver 😊). De presterte faktisk å bli kastet ut av sykehuset i Tønsberg fordi klokka var 11 om kvelden (langt etter leggetid) og det var altfor mye latter og morsomheter. Sykesøster Ingrid var stram i maska og Hem-søsknene gikk duknakket ut fra sykehuset. Aldri har noen hatt mer besøk på Braarudåsen heller, da hun etter hvert havnet der. Fullt kjør hele tiden.

Slik vi gjerne vil huske henne. Eva legger grunnlaget for ett av sin malerier.
Hva er vel bedre enn et blankt lerret? Klar for nye utfordringer. Da så vi ikke mer til henne på en stund.

 

Ett av mine favoritter.

2. september døde hun, og Inger og Steinar var der med henne. Det blir litt snørr og tårer når jeg skriver dette, for selvfølgelig var det trist, og samtidig litt fint. Når min svigermor ringer og sier at hun er så glad i meg, da blir jeg jo lykkelig.

Vel, man kan tro hva man vil. Men jeg håper at Eva og Sigurd er sammen igjen nå. Som Eva sa: «Han sitter og venter på meg på en benk i himmelen. Men sier at jeg må bruke den tiden jeg trenger». Hvil i fred svigermor.

Men selvfølgelig hadde vi tid til andre ting også.

Tur på øya med gode venner for eksempel. Det er jo andre året på rad, så nå må det sies å være en tradisjon.

Altså, det er 31. mai og folk bader. Vikinger. Helt klart.
Stemningsfullt i Norge når det nærmer seg midtsommer. De lyse sommernettene er magiske.
Utsikten fra leiligheten vår. Det dårlige været er selvfølgelig over Østfold. Den gale siden av fjorden.
En tur på byen med søstrene mine ble det også tid til. Vår årlige tradisjonelle tur på byen (selv om det kan gå noen år mellom hver gang).
Vi har også vært i bryllup til dette søte paret. Mette og Espen. På selveste St. Hans Aften. En uforglemmelig opplevelse. (Foto: Hanne Skjønhaug Bugge)
Kvalitetstid med barna er en selvfølge. Noe som gjerne betyr at mor lager mat og barna (og ektemann) spiser.
Selv om dette barnet kanskje kunne trengt en ferie. Litt mye jobbing på den jenta.

Vi har vært på hyttetur på hytta til Ulla og Terje. Der INGEN av oss tok noen bilder. Og vi har vært på Oksøya på det tradisjonelle familietreffet. Alltid veldig hyggelig.

Så det har vært en sommer med opp- og nedturer. Sorger og gleder. For ikke å snakke om det mest fantastiske sommerværet vi noen gang har opplevd. Det har vært sol og varmt fra morgen til kveld helt fra vi kom hjem til vi reiste. OK – kanskje det har vært et par dager med regn, men det er alt. Har aldri opplevd maken.

Det er trolsk på fjellet om høsten. Det kan være så vakkert det bare vil, men når det begynner å bli slike farger i Norge, da er det på tide å pakke kofferten.

10. november kunne vi i hvert fall skyfle koffertene våre om bord på denne doningen, og sette kursen tilbake til «Numa» på Curacao.

Denne gigantiske doningen fløy oss over Atlanteren fra Amsterdam.
Snart hjemme hos «Numa».

Flyturen gikk som vanlig helt bra. Vi fikk trimmet oss litt i Amsterdam da, fordi bagasjen var ikke sjekket inn helt frem til Curacao. Schiphol er en DIGER flyplass så jeg er sikker på at jeg gikk mine daglige 10.000 skritt (noe jeg aldri gjør). Vi fant bagasjen til slutt, og fikk sjekket den også inn til Curacao. Fryktelig hvis Steinar skulle miste alle duppedittene han har kjøpt i Norge. Clas Ohlson og Biltema er chandlere hjemme i Norge.

Da vi endelig kom til Numa så vi at det var ganske så rent i cockpit, for vi har satt bort vask og polering. Etter et halvt år med stengte dører og luker var luften inne i båten slik jeg vil tro den er i egyptiske pyramider når arkeologene åpner dem for første gang. Kanskje til og med livsfarlig. Derfor åpnet vi alle luker og satte oss i cockpit med hver vår iskalde pils. Livet er herlig.

Dagen etter, i lyset, fikk vi se hvor møkkete det egentlig var inne. Både støv, sand og litt mugg hadde hopet seg opp. Her er det litt å henge fingrene i.

Jeg kan ikke få sagt hvor morsomt der er å gjøre rent i 34,5 varmegrader. Heldigvis har vi ikke hastverk.

Det er altså så deilig å være tilbake i Numa. Vi koste oss den første kvelden med indrefilet, bernaisesaus, poteter og grønnsaker. Herlig å endelig kunne spise kjøtt. Etter noen måneder med Ida som ikke spiser kjøtt er det helt vidunderlig.

Å sitte i cockpit på morgenen og se solen stå opp og høre fuglene som synger er også deilig. Beroligende. Skuldrene senker seg. Men……..det er noen små irriterende fluer som også våkner når solen står opp. De insisterer på å summe rundt i ansiktet mitt. Så ansiktet blir sprayet med insektmiddel. Vet ikke om det er skjønnhetsfremkallende. Insektmiddel i ansiktet altså.

Heldigvis er vi ikke arbeidsnarkomane, så en tur til Willemstad for lunsj og handling fikk vi tid til.

Steinar venter på lunsjen sin. Vi gikk til uteserveringen ved svingbroen. Det var stappfullt av cruiseturister, så det var massevis å se på.
Svingbroen er fortsatt morsom å se på. Den er jo en severdighet. Så da må vi se på den. Altså det er ganske verdt å se på en severdighet.
Den åpner akkurat så mye at de båtene som skal gjennom får plass nok.

Vi er nok ikke vant til så masse lyder lenger. Musikk fra alle retninger, folk som prater høyere og høyere, trafikkstøy osv. osv. Men det er massevis å se på.

Handlegata. Massevis av cruisebåtturister. Vi fikk tak i en pen badebukse til Steinar. Som det IKKE står Curacao på. Håper han ikke jobber i den med aller første.

Endelig kan vi dyppe våre svettebefengte kropper i vannet

Og etterpå kan vi legge oss i skyggen.
Jeg får litt noia av slike plastringer som holder bokser med pils sammen. Særlig siden jeg så et bilde av en stakkars skilpadde som hadde fått en rundt midten da den var liten. Den hadde vokst inn i skilpadden så den så ut som et 8 tall. Fryktelig.
Samme om det er sant eller ikke. Jeg vet ikke hvor søpla her i Curacao havner, så jeg klipper dem opp. Da kan ingen skilpadder sette seg fast i dem 🙂

Det tar selvfølgelig vinter og vår å få Numa i stand. Vi jobber litt hver eneste dag for å få henne i orden. Eller rettere sagt, Steinar jobber litt hver eneste dag. Jeg bare vasker litt rundt i krokene.

Denne herremannen heter Joell og har vasket og polert hele «Numa». Ikke skroga på utsiden. Han er kjempeflink, og «Numa» glitrer som en diamant. Så lenge det varer.
Ingen av motorene vil starte, så kapteinen har vært på chandler. Overraskelse. Nye startreleer er innkjøpt, så dette blir bra. Han har også sikret lukene så han ikke får de i hodet en gang til. Smart fyr denne kapteinen.
Her et sted skal det visst være et startrelè.

Nå er det jo slik at vi skal være med i Suzie Too OCC Rally. Det betyr massevis av små og store sammenkomster for å bli bedre kjent.

Billetter til diverse arrangementer. Alle inkluderer spising og drikking.
Den store Suzie «bibelen». Her står alt vi trenger å vite (tror vi), om alle destinasjonene vi skal til.

Først var vi på vinsmaking. Vel, vi har selvfølgelig også vært på stranden og møtt massevis av folk. Men denne dagen skulle vi på vinsmaking.

Bussen står klar ved jollekaia på ankerplass C. Dette er faktisk den eneste jollekaia i hele Spanish Water. Det er mange brygger vi ikke får lov til å legge til ved, selv om restaurantene (med brygger) arrangerer «seilors dinner» og «happy hour» og jeg vet ikke hva.

På vei i denne merkelige bussen. Den hadde ikke glass i vinduene, så det ble en luftig affære. Heldigvis holdt regnet seg unna.

Vi hentet også masse folk på Curacao Marina, og derfra kjørte vi til Licores Maduro. Vi trodde vi skulle til en vingård, men det var bare et vanlig vinmonopol gitt. Vel, ikke et monopol, for det er det ikke her. Dette stedet leverer til alle cruisebåter og salgssteder i hele Curacao. Men fint var det.

Steinar studerer menyen. Her kan man få kjøpt absolutt alt av alkoholholdig drikke.
Vi fikk virkelig flott servering og oppvartning. Til de forskjellige vinene var det oster, skinker, pølser og kjeks. Nesten så vi kunne spise oss mette.
Denne kjøpte vi en kasse av. Tror vi kommer ti å kose oss masse med den. Men kanskje vi skal prøve å drikke opp vinen vi kjøpte i Spania først? Eller den vi kjøpte i Martinique? Huff, vi har fortsastt mye vin igjen som helt sikkert smaker som eddik nå 🙁

Vi fikk smake på 5 forskjellige viner. 1 musserende, 2 hvite, 1 rosè og 1 rød. Det var en karismatisk mann ved navn Gilbert som fortalte oss om alle vinene og fikk oss til å kjøpe. Jeanette på «Bushpoint» hjalp til, for hun har visst 20 års erfaring med innkjøp av vin. Det var godt å se at hun heller ikke likte de vinene vi ikke var så begeistret for.

Det var massevis av lykkelige seilere etter hvert som kvelden skred frem. Og det var vel også meningen, for det ble solgt massevis av vin. Det tok litt tid å få alle samlet sammen i bussen igjen.

Denne bussen er faktisk ikke lakkert slik. Den er dekket av folie. Ganske enkelt å få det av og lage et annet dekor på bussen altså. Smart.

Kapteinen har til stadighet nye prosjekter på gang. Siden vi fikk baugspydet, har brudeskrævet, eller bridelen som det heter på godt norsk, blitt for kort. Derfor er en ny på gang

Steinar spleiser inn kauser. Det er ihvertfall det han insisterer på at det heter. 

Resultatet kan jo ikke bli annet enn perfekt.

Anneli og Thomas fra Sverige har vi også møtt igjen. De er her på ferie akkurat nå, og bor på Santa Barbara Golf Resort. De har vi møtt på «Boca 19» for en drink. Veldig hyggelig.

Siden vi var her sist har det visst regnet veldig mye. Det kan vi også se, for golfbanene er irrgrønne og det er flotte blomster over alt.

Lilla er favoritten.

Veldig mye dreier seg jo om å bli kjent med de andre rally deltagerne. Derfor er det en del tilstelninger.

På vei til BBQ på stranden. Den begynte allerede klokka 12 og skulle vare til klokka 15. Mye av det som foregår er på Santa Barbara Beach and Golf Resort. 

Hotellet hadde dekket på i små telt, sikkert fordi det har regnet en del i det siste. Det var virkelig lekkert. Litt sånn luksus for oss stakkars seilere 😊

Det ble servert buffet med massevis av gode retter. Alt fra salater, hamburgere, kylling, litt fisk osv. osv. Folk gaflet i seg og var svært så fornøyde.

Det blir selvfølgelig også massevis av seilerprat når man samler masse seilere. Og vi skal jo bli kkjent også. Det blir mye «Hei, jeg heter…….» og «Hei, jeg kommer fra……..» Etterhvert så kan det hende at vi husker noen av dem.

Selv om sammenkomsten skulle vare helt til klokka 15 hadde vi fått nok ved 13:30 tiden. Maten var fortært og de gratis drikkekupongene var brukt opp. Vi var klare for en dukkert.

Heldigvis har jeg ikke sett noen av disse reptilene i vannet. De holder seg i sanden og i trærne. Og de stjeler mat. De skal visstnok være gode å spise også, men iguanasuppe har vi ikke forsøkt enda.
Denne lekre fuglen er fortsatt en tjuvradd.

Det tok ikke så lange tiden før resten av gjengen i Suzie Too rallyet også kom bort på stranden. Der vaket vi rundt i flere timer. Alle hadde med seg litt å drikke, så det ble vannfest. Veldig mye mer behagelig enn å sitte pent rundt bord og spise mat.

Vi dupper rundt i vannet med en liten drink. Dette har jeg aldri vært med på før. Men det hadde visst Gruppe 1. Etter hva jeg forstod er dette et fast rituale hver dag klokka 16. 

Noen av Suzie Too OCC Rally deltagerne. Både gruppe 1 og 2.
Enkelte gjør mer ut av det enn andre.

Jeg har tatt mot til meg og hentet plantene mine hos «barnevakten». De reiste hjem til Canada for flere måneder siden, og hadde satt plantene inne i cockpit, under tak. Kanskje de hadde overlevd ute på dekk. Det har jo regnet mye i disse månedene vi har vært hjemme.

Tror ikke det er mye håp for disse to nei. Busken ser for så vidt grønn ut, men det er uttørket grønn. Hvis jeg tar på den detter bladene av. Altså en liten mumie vil jeg kalle den.
Steinar fortsetter å jobbe på den nye bridelen. Noe av det må gjøres sittende i trampolina, og det kan være ganske så ukomfortabelt over lang tid. Men det går fremover.
Han har deilig utsikt da. Her skulle det selvfølgelig ha vært bilde av meg :), men jeg er så dårlig på selfies.
Bare som et bevis (selv om bildet er dårlig). Middag i båten, laget av admiralinnen. Indrefilet med bernaisesaus, hjemmelaget potetstappe og grønnsaker. Til og med et glass vin husket vi å ta frem. Bedre blir det ikke.
Dagen derpå venter dette. Blæh.

Det nærmer seg avreise for Gruppe 1 i rallyet, så derfor ble det arrangert en informasjonsdag, før vi kunne avslutte med nok en middagsbuffet.

Det er ingenting å si på Santa Barbara Beach and Golf Resort. Lekkert er det. Rett og slett.
Gangen bort til konferanserommet. Litt arabisk inspirert synes jeg.

Konferanserommet er mer enn stort nok for alle deltagerne i Gruppe 1 og 2. 

Suzanne fra «Suzie Too», vår store leder, informerer om alt. Selv om det skal sies at veldig mye var reklame. Det er kanskje ikke så rart. Vi har bare betalt 25 pund for alt dette. Da er det klart at de som sponser får mye tid på podiet. Særlig Shelter Bay i Panama. Vi gleder oss til å komme dit.
Etter hovedinformasjonen var det et eget møte for oss i Gruppe 2. Mye av det gikk jo ut på å finne frivillige til diverse oppgaver. Først var det veldig stille, men heldigvis var det noen som liker sånne ting. Det minnet nesten litt om slik det var på foreldremøter. Hvem vil være klassekontakt? Totalt tystnad.
Endelig var det klart for middag. Det var massevis av sultne mennesker etter en lag dag med informasjon.
Palmene var nydelig lyssatt i forskjellige farger. Lilla er fortsatt favoritten.

Bordene var nydelig dekket på, og vi hadde hyggelig selskap så praten gikk lett og uanstrengt. Det var selvfølgelig noen som pratet mer enn andre.

Suzanne og David Chappell er duoen på «Suzie Too» som har satt i gang dette rallyet. Helt på egen hånd.
Hele alleen ned til paviljongen der buffeten ble servert var opplyst i forskjellige farger. Nydelig. Det var massevis av mat som ble servert. Men, en merkverdighet var at det var var en kjøttrett. Hvis fisk kan kalles kjøtt da. Noen sure miner ble det. Deriblant min.

Vi har fått nye naboer. Jeff og Julie med sønnen Lucas. De har en 44 Lagoon som heter «J-Squared» De satt også sammen med oss på middagen i går. Jeff har nå funnet ut at Steinar er hans «brother from another mother», så dette blir morsomt. Jeg oppfatter det mer som to Alfa hanner som forteller hverandre hvor fortreffelige de her. Heldigvis er Jeff og Julie i Gruppe 1. Forhåpentligvis tar vi dem igjen i San Blas, for dette var morsomme mennesker.

Jeff på «J-Squared». En mann full av selvtillit. Inkluderende og pratsom.
Kapteinen begynner å bli ferdig med bridelen. For å si det mildt, så ser det ut til å bli en komplisert affære. Håper jeg kan håndtere den.

Våre nye amerikanske naboer fornekter seg ikke. De gjør akkurat slik vi tror amerikanere gjør. Jeff kom bort med et brød til oss som Julie hadde bakt. Helt usannsynlig søtt gjort. Ifølge Jeff var det brødet eneste måten hun kunne få i dem grønnsaker på???????? Jeg oppfattet det mer som kake. Ingefærkake som vi serverer til jul. Veldig godt. Lurer på hvor grønnsakene var? Da måtte vi jo gjøre gjengjeld, og inviterte dem over til en «night cap» etter middag.

Her er Julie fra «J-Squared» og Fiona og Alastair på «Busco Viento.

Etter hvert kom også Lucas over, og vi hadde en veldig hyggelig kveld, med hyggelige seilere.

«J-Squared» er jo i gruppe 1, så de forsvant etter to dager. Da var det avreise for dem til Aruba. Vi følger etter om 14 dager, eller noe sånt.

Vi har også møtt Anneli og Thomas igjen.

Anneli og Thomas prøver å finne ut hva de skal spise. Vi er selvfølgelig på restaurant på Santa Barbara Resorten.
Det gjør Steinar også. Jaggu meg er det ikke buffet her også. Men så til de grader mye bedre enn det var på paviljongen forrige kvelden.
Hyggelig selskap med hyggelig prat, deilig mat og godt drikke.

Vi hadde en herlig kveld med Anneli og Thomas på Santa Barbara Beach and Golf Hotel. De bor her når de er på ferie. Det er jo lenge til huset deres er ferdig. På lørdag reiser de hjem til Sverige, og Steinar skal kjøre dem til flyplassen.

Jeg har kjøpt en erstatningsplante for mumiebusken. Aloe vera kan jo brukes til noe nyttig. For eksempel hvis vi skulle bli solbrent. Noe vi ikke blir. Når jeg bare finner nye palmefrukt, så skal jeg plante på nytt. Jeg kan jo ikke gi opp å få en palme om bord.
Steinar har jo også prosjekt på gang med å få AC’en til å virke. Derfor er salongen demontert i påvente av reparerte kretskort.

Nå som gruppe 1 hadde reist tenkte vi det skulle bli litt roligere dager. Vel, det er ikke slik at vi stresser fra evenement til evenement. Men noen ganger kan det bli litt mye. Men hvis vi skal bli kjent med de andre, så er det bare å stille opp. «Honey Ryder» har overtatt VHF sendingen klokken 8 hver morgen, og Sabrina skal oppdatere oss på nye sammenkomster.

Så da var det bare å pakke pils og badetøy og kjøre til «Pop’s Place» på Caracasbaai, eller Brisa do Mar som det også kan kalles.

Trykk her for se film fra Caracasbai

Vi samles på Caracasbaai. En skravlete gjeng som begynner å kjenne hverandre litt. Noen kjenner hverandre veldig godt fra før, men alle er inkluderende og ikke vanskelige å prate med. (Trykk på lenken for å se filmen) 

Lykkelige seilere i (nesten) sitt rette element

Mange hadde tatt med egen mat, og enkelte hadde ikke. Vi kunne ha grillet på stranden, men det var det ingen som hadde lyst til. Vi klumpet oss sammen i skyggen. Steinar og jeg måtte selvfølgelig ta en tur på «Pop’s Place» og spise kjøttstuing som vi hadde hørt skulle være god.

Den var slett ikke så verst. Faktisk ganske god.
Kapteinen nyter maten
Helt alene. Men i denne delen av restauranten var det mest skygge og kaldest. Da var det ikke vanskelig å velge denne plassen.
Veldig karibisk sted dette her.

Sammenkomstene varer som regel ikke i så veldig mange timer. Men vi fikk tid til både å prate masse, bade, spise og drikke. Jeg var så intelligent at jeg hang håndkleet og sarongen min på en gren da vi tok en dukkert. Det viste seg etterpå at begge var infisert av små maur som bet. Ikke at jeg oppdaget det med en gang, for jeg trodde det bare var at jeg holdt på å tørke eller noe. Selv om jeg synes det stakk veldig. Da vi kom tilbake til «Numa» så jeg jo at det kravlet ekle små kryp overalt. Gjett om jeg hoppet rett i dusjen, og håndkle og sarong havnet på dekk. Æsj, grøss og gru. HATER MAUR.

Her kommer et eksempel på hvorfor jeg ikke har lyst til å handle med Steinar. Utenom når vi skal rett til butikken og handle mat. Først reiste vi til chandler . Der hadde de ikke det han måtte ha. Så var det til Air Condition butikken. De hadde ikke funnet noen feil på kretskort. Så var det på jernvarehandelen Kooyman. Der ble det kjøpt ting. Så var det på badebutikken. Der ble det kjøpt nye dusjarmaturer og en gasstank. Da var det tilbake til jernvarehandelen for å kjøpe slange og kobling til gasstanken. Og SÅ til matvarebutikken. Jeg var fullstendig i oppløsning. Jeg hadde sittet i bilen med aircondition, så det var jo OK. Og jeg hadde spilt spill på mobilen og til og med slumret litt. Shopping er noe dritt.

Ikke nok med det. Senere på ettermiddagen reiste kapteinen ut for å fylle gass og ordne med tilkoblingen til den nye gasstanken. Det gikk ikke. Så gasstanken ble satt ved søppelkassene i tilfelle noen ville ha den. Vel, vel. Man kan ikke vinne bestandig.

AC’en blir skrudd sammen igjen. Kapteinen mistenker brudd i en kabel, selv om han synes det høres rart ut. Det virker i hvert fall ikke som det skal.

Da vi var på Van den Tweel fant jeg faktisk to palmefrukter, så nå er jeg på gang igjen.

Aloe veraen har fått ny potte og palmefruktene er plantet. Da gjenstår bare å se om det kommer opp noen spirer igjen, og om aloe veraen overlever. Jeg aner ikke hvordan man behandler en slik plante. Men den får stå på dekk, og da får den jo nok vann siden det regner en god del. Og masse sol. Dette blir bra.
Det er ikke bare admiralinnen som har siestaer, kapteinen kan også kollapse i f.eks. cockpit.

Så var det på tide med en samling av Gruppe 2 seilere igjen. Denne gangen skulle det snorkles. Og det er jo det beste jeg vet. Not. Klaustrofobien kommer og tar meg. Jeg skal nok øve meg opp igjen. Klarte det jo fint da vi var ute i 2005/2006.

Hvem skulle tro at det kan være en hyggelig strand her. Dette prøveborringsskipet er forresten til salgs. Hvis det er noen som vil lete etter olje.
Hmmmmmmm………dette lover bra. Welcome to downtown……. Hva betyr det tro?
Det er til og med solstoler her
Her samles seilerne. Jeg valgte å være vakt over eiendelene deres. Mens de snorklet. Noen må gjøre det også. 
Bartenderen var nesten sikker på at jeg kom til å dåne da jeg så hvor kjekk han var. Han ba meg være forsiktig med å publisere dette bildet, for han er usannsynlig karismatisk. Godt jeg hadde Steinar der som kunne passe på meg. 
Her kan du få kjøpt det meste når det gjelder nyttige og unyttige ting. Selvfølgelig mest dykkerutstyr. Lokalet var en salig blanding av bar, kantina, spillebule og butikk. 
Helt utrolig masse ting over alt.
Selvfølgelig er palmen på plass. Det vakreste treet av dem alle.
Seilerne gjør seg klare til å snorkle. Det var visst ikke så mye å se på i dag, så de ble enige om at fiskene nok var fyllesyke og gjemte seg i hulene sine. Det var tross alt lørdag i går.
Stranden og plassen heter Tugboat/Rock Beach. Og det passer jo bra.
Jeg hadde ikke så lyst til å prøve dette toalettet. Ser ikke ut som de kan bestemme seg om det virker eller ikke 😊
De prøver å få korallrev tilbake her også. Godt å se at gjøres anstrengelser for å få det til. Det er slike prosjekter på alle ABC  øyene. 
Blide seilerdamer

Det var ikke noe mat å snakke om å få kjøpt på Tugboat, så kapteinen og jeg stoppet på «Pop’s Place» på vei tilbake til Numa. Jeg hadde helt usannsynlig lyst på hamburger. Ifølge damen som serverte stod det ikke på menyen, men vi kunne godt få det. Hvis vi ville. Det ville vi. Og for en hamburger. Nam nam nam nam. Vi gromkoste oss. Og så herlig å slippe å lage middag.

Vi har funnet ut at den norske krona er VELDIG svak akkurat nå. Sist vi var her, var en NAF eller ANG verdt NOK 3,40 ca. Nå må vi ut med 4,78 NOK for 1 ANG (Nederland Antillean Gylden) , så det er ikke så billig her lenger. Ganske dyrt faktisk.

Hver morgen klokka 8 er det en sending på VHF kanal 74. Den er for alle, og en spesiell sekvens for Suzie Too Rally medlemmer. Vi har hatt en «Treasure of the Bilge» da vi har to Cruisers Guide to Panama. Det var veldig hyggelig å kunne gi den bort til Mark fra Irland. Han kom jollende bort for å hente den, og ble sittende å prate en lang stund. Han var et oppkomme av informasjon, fordi han har vært delivery captain for Leopard båter, og han har vært mye i Panama. Deriblant Bocas del Toro som vi har tenkt å besøke. Vet ikke om han var så veldig begeistret, men det er visst vakkert. Vi gleder oss fortsatt til å se det.

De nye plantene mine får kjørt seg. Det regner skikkelig hardt enkelte ganger, og da ser det sånn ut. Det betyr også at jeg har en rengjøringsjobb å gjøre.
En stakkars liten blekksprut hadde hoppet opp i båten i løpet av natten. Veldig dumt, siden den ikke klarte å hoppe ut i vannet igjen.

Det tar ikke så mange dagene mellom hver gang det er en tilstelning med våre rally venner. Noen ganger er vi mange, noen ganger er vi veldig få. Som for eksempel besøk på Curacao Ostrich Farm.

Veien ut til strutsefarmen. Det var bare 15 minutters kjøretur fra marinaen, men ser ut som langt inn i ødemarken.
Steinar i sin kjente turistpositur. Foran et skilt der ALLE turister tar bilde. Godt å være skikkelig turist en gang i blant.
En av mange flotte skulpturer i inngangspartiet på strutsefarmen. Den kunne bringe frem opptil flere assosiasjoner om man var nærme eller langt i fra den. Det var lagt opp til en afrikansk stil. Det var til og med et lite museum.
Denne kjekkasen fikk mange beundrende blikk. Og så ut til å nyte oppmerksomheten.
Dette er restaurantbygget. Det skal vi besøke når vi er ferdige med rundturen. Ser virkelig ut som et forsamlingsbygg i Afrika. Som jeg bare har sett på bilder.  
Sabrina og Tom fra «Honey Ryder» og vi var de eneste fra rallyet som var med på denne turen. Sabrina var veldig morsom da hun kalte det en østerrikefarm. Så da skal vi vel ut å se på østerrikere da.
Dette var en fluffy liten sak. Ikke så lett å vite om det er en hunn eller hann. Afrikanske struts får ikke kjønn før de er rundt 8 måneder gamle. Da får hannene sort og hvit fjærdrakt, mens jentene fortsatt må se ut sånn som dette. Altså grå.
Når de begynner å bli voksne, får ikke turistene lov til å nærme seg dem. De sparker nemlig ganske hardt. For bare en liten stund tilbake fikk man ri på disse strutsene på farmen. Men de har funnet ut at det er dyreplageri, og har avviklet ordningen. Godt er det. Selv om det hadde vært morsomt å sitte på en struts. Men jeg skjønner godt at 100 kg kaptein på en struts kan oppfattes som dyreplageri.
Ganske søt da. Men ikke så veldig intelligent ifølge vår flotte guide. Ifølge han, så er det hannene som ruger på eggene i 4 måneder etter at de er lagt. Altså jentene får fri. Men hvis oppdretterne tar eggene, så leter hannen i omtrent 14 dager etter dem, før han setter i gang å lage nye barn med damestrutsene. Dermed får farmen flere struts og flere egg, Det er vel det som kalles oppdrett.
Som alle smarte oppdrettsanlegg, så får de de besøkende til å betale for foret. Det er noen ganske digre fugler, og jeg kunne like godt fått et kakk i hodet hvis de ikke hadde likt hvordan jeg serverte dem. Morsomt var det lell.

De hadde mange forskjellige dyr på farmen. Griser, geiter, høner, gjess, krokodiller, påfugler, aper og ender. Jeg tror det var det. Ifølge guiden vår var ikke krokodillene særlig interessante. De lå jo bare der, og gjør ingenting. Han ga oss to minutter før vi begynte å kjede oss da vi så på dem, og det stemte ganske perfekt.

Etter turen fikk vi sjekke strutseegg. Det er nesten så jeg tror de var uekte. Denne mannen, altså 100 kg kaptein, kunne stå på et, uten at det knuste. Ifølge han var skallet 3 mm tykt, og hvordan strutsekyllingen klarer å hakke seg ut er en gåte for meg.
Jadda. Lekkert. Jeg vet.
Denne gåsa, om det er en hann eller hunn vet jeg ikke, fulgte oss rundt i dyrehagen. Den skravlet og pratet og var skikkelig selskapssyk. Det er fryktelig mye lyd i disse fuglene, noe som kom frem da den ikke fikk oppmerksomheten den ville ha.
Selvfølgelig måtte vi spise litt lunsj/middag på restaurant Zambezi.
Selvfølgelig serverte de strutsebiff, strutsehamburger og strutseomelett. Hva er mer naturlig enn å spise de dyrene man akkurat har matet og kikket på. Sånn er livet. Men det skal sies at kokken hadde nok en dårlig dag på jobben. Kjøttet kunne sikkert ha vært godt hvis det ikke hadde vært kuttet opp i småbiter og stekt i stykker.

Men en fugl som vi ikke spiste var påfuglen som tagg mat i restauranten. Altså ikke en hund eller katt som er vanlig. Men en påfugl. Morsomt.

Denne lekre saken spankulerte rundt i restauranten og fikk stadig servert litt mat av gjestene.
Merkelig å mate påfugl ved bordet. OK – due, men påfugl, nei.

Kapteinen tok seg også en tur og filmet påfuglene som plutselig kom ruslende inn på plassen.

Vi aner ikke om dette er en ungfugl eller en egen art av påfugl. Han har jo så liten hale, men ser akkurat ut som en vanlig påfugl. Flørter med jentene gjør han også.

Vi skulle egentlig ha møtt Tom og Sabrina på jazzkvelden på Hotel Avila den kvelden, men vi var altfor trette.

Det har også vært en samling på «Boca 19». Middag med quiz. Middagen kom, en quizen uteble.

Fiona fra «Sisu» smiler bredt. Hun er fra Isle of Man, og er HELT klar på at det IKKE er England. Så da lærte jeg noe nytt igjen.
Serveringsdamen var en liten flørt. En skikkelig søt en også.
Jeg tror rett og slett at disse seilerne i Gruppe 2 på Suzie Too Rallyet har altfor mye å prate om til å ha tid til en quiz.

Vi får jo gjort noe om bord også. Steinar har stadige prosjekter i gang. Blant annet skal det byttes fra saltvann til ferskvann i toalettene.

Kapteinen legger om til ferskvann.
Dette kommer sikkert til å bli bra Vi håper at den vonde kloakklukten forsvinner når vi har lagt om til ferskvann i toalettene. Foreløpig ble det bare lagt om i toalettet på styrbord side, men snart blir det i de andre toalettene også.

Dette blir spennende å se om det virker. Vi aner jo ikke hvor mye mer vann vi må produsere med watermakeren. Heldigvis kan vi bare switche over til saltvann hvis vi må.

Kapteinen har som sagt masse prosjekter i gang. Så som dette:

Bridelen er ferdig. Dette håper jeg veldig at jeg får opplæring i. Stort flere tau er det neppe plass til.

Det er ikke slik at vi bestandig har fint vær. Oh no. Sånn ser det ut når det regner skikkelig. Vanligvis er det bare en skur eller 4 i løpet av en dag. Og de varer i sånn omtrent 5 minutter. Men noen ganger kommer sånne som dette. Som varer lenge.

Godt å få vannet planter og vasket båten da.
Første søndag i advent. Kapteinen vil ikke ha levende lys om bord. Ikke jeg heller for å si som sant er. Derfor dette fra Clas Ohlson. Skal si vi har julefølelsen i orden.

Jeg har jo også prosjekter på gang. Skikkelig spennende noen faktisk. Som for eksempel å lage ny saus til kyllingmiddagen. Altså selv om det står i oppskriften at det tar lang tid, så klarer jeg å tro at det er OK å begynne å lage sausen ETTER at kyllingene er stekt. Man kan si det sånn at resultatet er at sausen er varm og god, mens kyllingen er kald og seig. Bedre lykke neste gang sier jeg bare.

Det er godt å være medlem av en seiling community. «Festene» begynner tidlig, og slutter tidlig.

Steinar gjør «Numita» klar til en tur over Spanish Water. I dag er det music jam.
«Numa» ligger og koser seg i Seru Boca marina. Vakker er hun. Faktisk. Synes vi.
Ankerplass C i Spanish Water. Det er den eneste ankringsplassen som har en jollekai. Det er faktisk den ENESTE jollekaia. Joller er ganske uvelkomne over alt i Spanish Water har vi funnet ut. Noe som betyr at det ikke er så enkelt å komme til land for de som ligger til ankers.
Jollekaia

Selvfølgelig er det mange av seilerne som er gode musikere. De finner hverandre og setter i gang music jams. Noen ganger hender det sikkert at folk hører på dem også.

Gruppe 2 er samlet for music jam. Trykk på lenken for å se filmen.

Vi er nok en gang samlet. Denne gangen til music jam på parkeringsplassen  ved ankerplass C

Prate eller spille. Trykk på lenken for å se filmen.

Jeg må vel si at at jeg tror disse musikerne er mer interessert i å prate enn å spille musikk. Men de får nok opp dampen etter hvert.

Musikerne koser seg. Trykk på lenken for å se filmen.

Det kan jo ikke være enkelt å overdøve dette. Men på den annen side så tror jeg ikke musikerne bryr seg særlig om det. De hadde det kjempehyggelig seg imellom.

Seilerne skravler og prater og blir kjent. Det blir ganske høylytt etter hvert.
Og musikerne har det helt fortreffelig.
Herrene sitter og koser seg med en øl. Selv om det ser ut som om Tim fra «Q4» mangler noe i hånden sin. Som for eksempel en pils. Chris fra «Quicksilver» har hendene fulle.
Når disse sammenkomstene slutter så tidlig, så blir det også tid for å lage middag om bord. Biff med bernaise, poteter og gulrøtter. Herlig. Bare for å bevise at jeg faktisk lager middag. Ganske ofte faktisk. Og ikke bare biff. Selv om dette er det andre bildet. 

Vi har også tid for oss selv faktisk. Å kjøre inn til Willemstad og gå på «vår» lille fortausrestaurant er en liten godbit i hverdagen.

Dette er rett og slett en kjempehyggelig liten spiseplass.
Steinar venter på sin hamburger av svin. Vi gleder oss.
Jadda. Det falt i smak denne gangen også. Veldig smakfullt.
Etter maten gikk vi en tur i byen, og det gjøres klart til jul.
En kjempenisse ønsker oss velkommen til byen.

En annen godbit i hverdagen, er at jeg har et par kjempesnille foreldre. Førjulspresangen fra dem gjør hverdagen vår ganske så mye lettere, og vi kan ikke være mer takknemlige. Jeg tror vi skal ha dem som et forbilde. Å gi bort arv mens man fortsatt er i live og kan se gleden det gir, det tror jeg at jeg også vil oppleve. Hvis jeg ikke har brukt opp alt jeg har da.

Men med glede kommer også nedturer. Dagen etter gikk vaskemaskinen i stykker og mail angående e-faktura fra Telenor sa at vi hadde fått en regning på kr. 40.848,-. Med forfall på julaften. Heldigvis viste det seg at regningen fra Telenor var feil. Lykke. Vaskemaskinen hadde jo faktisk virket i 11 år i et heller dårlig miljø for vaskemaskiner, så noe annet var kanskje ikke å forvente.

Dermed dro vi på vaskemaskinjakt, og fikk tak i nesten samme LG maskin som den gamle. Kanskje den viser seg å være like samarbeidsvillig og holdbar. Vi betalte NAF 975,- for den. Inkludert levering og henting av den gamle. Jeg tror ikke de som leverer blir veldig begeistret når de ser hvor knotete det blir å få ut den gamle og inn den nye i vårt baderom.

Nå er det bare noen få dager til vi reiser fra Curacao mot Aruba. Da er det selvfølgelig informasjonsmøte i Suzie Too Rally Gruppe 2.

Sabrina fra «Honey Ryder» informerer om VHF og SSB
Kathy fra «Late Harvest» informerte om ankomst Aruba og avreise Curacao.

Det er morsomt at det faktisk er to jenter som har holdt oss oppdatert i den tiden vi har vært her i Curacao. Vanligvis er det jo menn som påtar seg disse oppgavene. Flott gjort jenter.

Selv om det ikke er lov (har jeg hørt i ettertid), kjøpte jeg tokens til Jutta og Fiona til å bruke på vaskemaskinene her i marinaen. Man må jo vaske klær og ting og tang før man reiser på langtur. Helt til Aruba. Opptil 10 timer avgårde.

Fiona hadde sin debut med jolla denne sesongen. Hun og jolla er heller ikke så gode venner, så det er ikke bare jeg som er uvenner med dette fremkomstmiddelet.

Fiona har tatt kontroll på jollejævelen
Fiona og Jutta er to kjempeherlige jenter. De byr på seg selv, og praten gikk om alt og ingenting i de timene de var om bord i «Numa».

Vi ble enige om at de skulle betale oss tilbake i pils når vi kommer til Colombia. Der er det nok mye billigere enn her, ergo flere pils.

Vår nye vaskemaskin kom ikke før vi MÅTTE på en ny sammenkomst i Gruppe 2. Denne gangen var det Tim og Rhonda på «Q4» som hadde invitert til en sundowner på båten deres, en 40 Lagoon.

Tim og Rhonda. Vertskapet denne ettermiddagen. Tim hadde laget sin egen «signaturdrikk» som alle måtte smake på. Det var visst øl, vodka og curacao, og den var kjempegod. Siden jeg ikke smakte at det var noe alkohol var den sikkert kjempefarlig. Ergo, kun en kopp av det.
Jeg har selvfølgelig plassert meg ved matbordet. Alle har fått beskjed om å ta med seg det de vil drikke, og noe til å dele med andre. Det betyr jo et overdådig tapas bord med alt fra popcorn til julekake til pølse og skinke. 
Jollene ligger trygt fortøyd til «Q4».
Vi var ganske så mange mennesker om bord. Jeg tror omtrent 25 personer.

På samling i «Q4». Trykk på lenken for å se filmen.

Massevis av herlige mennesker om bord på «Q4»

Diskusjonene og samtalene går i høyt volum og intensitet
Noen hadde funnet veien ut på dekk. Det var jo ganske mange mennesker om bord, så det var godt å kunne få litt luft.

Som vanlig var sammenkomsten ferdig ved 19 tiden, og vi jollet hjem til «Numa». Selv om det hadde vært massevis av småretter, som vi hadde forsynt oss grovt av, så var vi sultne på middag. Derfor ble det servert «Spagetti a la mamma» ved 20:30 tiden. Herlig slafsemat. Steinar forspiste seg.

Dagen før avreise kom den nye vaskemaskinen vår. Og herrejemin for et spetakkel det ble. De holdt på i i hvert fall et par timer med å få den gamle ut og den nye inn. Jeg holdt meg helt ute av syne, for maken til millimeterpresisjoner skal man lete lenge etter. Altså båten min ble demontert for å få maskinene inn og ut av badet vårt. Det manglet sånn omtrent 1 cm for at alt skulle gå som smurt.

Vaskemaskinene ble demontert til det ugjenkjennelige. Her et herlig kaos av PC, briller og vaskemaskindeler. Og verktøy.
Her står vidunderet. Vår nye vaskemaskin. Nå skal den bare monteres igjen.
Kapteinen klarer selvfølgelig å fullføre oppgaven. Selv om det er over 30 varmegrader, trangt og lite hyggelig. Tror ikke personalavdelingen i en hvilken som helst bedrift hadde godtatt dette. Men admiralinnen er ikke så fin på det. 
Yesssss. Vaskemaskinen er på plass. Jeg slipper å vaske for hånd. Tror ikke jeg vet hva det er lenger. Eller rettere sagt, hvis jeg måtte det, så hadde jeg reist hjem. Vi fikk også testet maskinen med en gang, og det ble helt perfekt resultat. Selv om vi måtte gjette hva det stod på programvalgene. Det står nemlig på nederlandsk. 

Maken til service skal man lete lenge etter. Kapteinen måtte selvfølgelig også trå til, men de fikk det til til slutt. Og den gamle maskinen tok de med seg når de dro. Herlig. Da slipper vi å kaste den i søppelkassen i marinaen. Det hadde vært mega upopulært.

Og skapet der vaskemaskinen står har blitt vasket for første gang på 11 år.

Da alt var ordnet kunne vi dra og handle for siste gang på Van den Tweel. Det ble to fulle handlevogner og regningen kom på NAF 1.063,51. Men nå har vi mat og alt vi trenger for en lang tid. Tror jeg. Godt å ha mat i frysa, for vi vet ikke hva som kommer.

Suzie Too OCC Rally har ordnet det slik at både customs og immigration kommer til Santa Barbara Hotellet. Noe som gjør det veldig enkelt for oss å sjekke ut. Det var gjort på 15 minutter. Heldigvis hadde Steinar overtalt meg til å være med. Kunne ikke skjønne helt hvorfor, men det viste seg at immigration ville SE folka de skulle sjekke ut av landet. Ikke bare passene.

Vi får nyte luksuslivet på Santa Barbara Beach and Golf Resort for siste gang. Nyter utsikten. (Foto: Kathy på «Late Harvest»
Det er pyntet til trengsel til jul. Litt mye for en avholden nordmann som meg (jeg har jo aldri pyntet mye til jul noen gang). )(Foto: Kathy på «Late Harvest»). 

Vel tilbake i marinaen ble fortøyningene ordnet slik at de kan tas om bord. Regningen ble betalt, og vi sa hade til naboene våre.

Miram med mann og hunder. Henne har vi hilst på hver eneste morgen, så det var litt vemodig å si hade. Kanskje møter vi dem igjen. De har en seilbåt på gang i Aruba.

Så var det bare å ta fortøyningene og seile avgårde. Kapteinen klarte å ta oss ut av den trange marinaen uten en skrape i lakken. Det gikk litt trått, men vi regnet med at det bare var litt groing på skroget. Det ville forsvinne på turen opp til Santa Cruz.

Friskt vann under kjølen igjen. Denne fjelltoppen kommer vi til å kjenne igjen så lenge vi lever. Ha det bra Spanish Water.
Lekker båt i Santa Barbara Marina. Litt sånn stealth aktig.
Ut gjennom kanalen fra Spanish Water. Her har vi kost oss masse. Deilige svømmeturer, hyggelige møter med venner, massevis av herlig mat. Vi kommer til å savne denne plassen.
Men nå bærer det av gårde på nye eventyr.
Jeg kan ikke få sagt hvor fantastisk det føltes å være ute på tur igjen
Vi nærmer oss Santa Cruz. Vårt siste stoppested før overfarten til Aruba.
Kanskje ikke værgudene er så glade for at vi skal reise fra Curacao. Rett før ankomst til Santa Cruz øste det ned.
Kapteinen lot ikke det gå inn på seg. Han koser seg glugg i hjel. Anstendig kledd for anledningen. 

Rett før klokka 17 kunne vi kaste ankeret utenfor Santa Cruz. Vi hadde egentlig blitt enige med de andre i rallyet om å bruke resten av Curacao pengene våre på baren i land. Men det var så usannsynlig deilig å ligge på svai og bare være oss, så vi dro ikke i land. Ingen av de andre gjorde det heller.

Ankerplassen utenfor Santa Cruz. For første gang til ankers på over 9 måneder. Deilig, deilig, deilig. 
Kapteinen måtte finne ut hvorfor det hadde gått så trått å styre «Numa», så han dykket for å sjekke. Det viste seg at skroget var helt fint og fritt for groing. Men, propellene var fulle av koraller, skjell og andre uhumskheter. Han prøvde å få av litt av elendigheten, men det sitter ganske hardt. Aldri har han sett noe så overgrodd som disse propellene.
Propellrengjøring får vente til vi kommer til Aruba. Nå skal vi bare nyte å ligge på svai og se på solnedgangen. Og spise middag i båten. Pølse med potetstappe 😊

Så 06:20 lørdag morgen den 8 desember heiste vi anker og satte kursen for Aruba.

Og dette er mesteparten av folka vi skal seile sammen med. Vi kjenner ikke alle enda, men det kommer seg. Om en måned eller to kjenner vi helt sikkert alle. Vi gleder oss.

FORTSETTELSE FØLGER.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.