Så har vi ligget på svai her utenfor Saint George’s i natt. Klokka 03:00 ringte vekkeklokka. På tide å heise anker. Etter en kopp kaffe og klargjøring av «Numa» seilte vi avgårde fra Grenada klokka 03:45.
Det var på det nærmeste flatt hav i dag. Også mellom øyene. Tror aldri vi har opplevd det før. Det betyr jo at hele turen gikk for motor.
Når man har vært på plasser helt usannsynlig mange ganger, så blir det heller ikke så mange bilder.
Men vi stoppet i Admirality Bay på Bequia i nesten to dager.
Så gikk ferden videre til Rodney Bay på St. Lucia, før vi til slutt kunne kaste ankeret utenfor Sainte-Anne på Martinique 15. desember. I morgen kommer Ole Martin.
Vi har jo pratet med en del norske båter på vår vei nordover. Nesten alle har kommet over med årets ARC. Ingen har tenkt å sette i gange noen julefeiring i Bequia. Alle barnebåtene skal visst til Grenada, og mange skal feire på Martinique. Så vi får se hva det blir til. Steinar elsker jo å arrangere fest, så han har satt i gang en Facebook gruppe igjen. Kanskje det er noen som melder seg på. Vi skal i hvert fall til Bequia. Tror vi.
Å få hentet Ole Martin på flyplassen var ikke så enkelt som vi trodde. Vi hadde flyttet oss inn på bøye i Le Marine, så vi var jo på «hovedstedet».
Til slutt måtte vi få hjelp av marinakontoret for å få tak i en taxi, og ankom flyplassen en halvtime etter at flyet hadde landet. Heldigvis hadde vi telefonkontakt med sønnen vår. Vi fant han på restauranten i andre etasje på flyplassen, der han hadde problemer med å få betalt for en baguett og en flaske vann. Kortet hans virket ikke utenfor Europa. He-he. Vi kom i siste liten.
Og det er SÅ DEILIG å ha sønnen her også. Endelig. Nå er hele vår lille familie samlet. Vi gikk på restauranten i marinaen og spiste deilig middag. Og mange mange pils. Jo flere Ole Martin får jo lykkeligere blir han. Og mer og mer snakkesalig. Det er så man blir svett i ørene. Bare hyggelig.
Men tilbake til «Numa» måtte vi. Og der skulle Ole Martin pakke ut.
Vi koste oss noen dager i Le Marine. Var på restaurant og spiste kjøtt vi stekte selv, fått senga søkkvåt av regnskur (sånn er det når man glemmer å lukke lukene), og vi har fått proviantert opp masse mat.
Men vi har altså bestemt oss for å feire julen i Bequia, så det betyr at vi måtte sette kursen sørover igjen. Nok en gang. Første stopp var Rodney Bay. Igjen. Vi gikk ikke i land. Så vi har vel egentlig vært illegale innvandrere igjen. Vi trøster oss med at vi kom etter at customs var stengt, og reiser før det åpner.
Grytidlig morgenen etter fortsatte vi ferden mot Bequia. Etter morgenkaffen heiste vi ankeret og var ute av Rodney Bay før klokka var 7. Og da har jo ikke customs åpnet enda.
Vi fikk en kjempefin seilas ned til Bequia. Bare mellom St. Vincent og Bequia var det som vanlig lite hyggelig. Men det varer jo bare en times tid, så det gikk bra.
Det begynner å bli tett med båter i Admirality Bay. Kan ikke huske at det var så mange i fjor. Men det kommer sikkert av at mange ikke reiser nordover til BVI. Øyene er fortsatt ikke særlig operative etter ødeleggelsene i høst. Middagen vår denne dagen ble inntatt på «Mac’s» til Ole Martins store glede. Vi måtte ta med take away pizza til Ida. For hun jobber som vanlig.
Morgenen etter våknet jeg til et helsikkes drittvær. Må venne meg til å være på en ny plass og stole på ankeret. Så jeg satt i cockpit allerede klokka 04:30. Men da sola stod opp prøvde værgudene igjen å blidgjøre meg. Og denne gangen klarte de det.
Steinar, Ida og Ole Martin jollet i land og kjøpte internett tilgang. Til alle mann alle. De ungene er jo helt avhengige. Må jo innrømme at det er deilig å ha internett selv også.
Men det betyr at jeg ikke fikk lurt dem ut av båten på kvelden for å spise middag. Og det betyr at jeg måtte lage middag. Pølse og potetstappe ble det, siden det er det eneste som er å oppdrive i båten (foruten Joikaboller som vi ikke vil dele med noen). Vi må proviantere.
Så da ble det proviantering og frokost i land morgenen etter. Der møtte vi folket fra Holmestrand. Rita og Jan i «Colpodivita» og datteren deres Ann Kristin med kjæresten Atle i «Jovial». Samt flere barn og noen venner. Veldig hyggelige folk. I butikken fikk vi tak i litt frossen mat jeg håper er OK. Litt grønnsaker og litt nødvendigheter. Utvalget er ikke av det ypperste. Men det klarer seg.
På kvelden fikk jeg endelig lurt familien ut av «Numa» og inn på «Jack’s».
Lille julaften pyntet vi «Numa» med lyslenkene Ole Martin hadde med hjemmefra. Det blir morsomt å se hvordan det blir i mørket. For jeg slapp å lage middag denne dagen også. I dag var alle mann alle klare for middag på «Mac’s». Og der var det stappende fullt av folk, så det gikk vinter og vår før vi fikk maten vår. Men det var ei lita tulle som hadde bursdag, det var levende musikk, folk som danset litt, stressa kelnere og lykkelige seilere. Så vi hadde en flott kveld på «Mac’s».
Og så opprant den store dagen. JULAFTEN. Formiddagen ble akkurat som alle andre julaftener. Kjempesløv. Dessverre uten Mikke Mus og vennene hans og Tre Nøtter til Askepott. Men pytt pytt, hva gjør vel det. Vi skulle spise julelunsj på «Open Deck», en restaurant som «Ultimo» har oppdaget. Men den var stengt fortalte den hyggelige svenske eieren. Så vi dro til «Jack’s» igjen. Men først måtte vi innom «Numa» og skifte klær, for det er så skvulpete bølger at vi ble kliss våte.
Men endelig var det på tide med de fantastiske JULEPRESANGENE ?
Etter en liten drink i «Alutia», en norsk aluminiumsbåt, var vi alle på plass hos Willy på Princess Margaret Beach ved 18 tiden.
Det var på langt nær så mange som i fjor. Dette året var vi sånn ca. 25 personer. Noe som gjorde julemiddagen intim og koselig. Alle kunne prate med alle. Selv om ungdommene selvfølgelig rottet seg sammen, ungene rottet seg sammen, og ifølge Ann Kristin på «Jovial» så rottet gamlingene seg sammen også. Jeg tror jeg går under kategorien gamlinger.
Jeg våknet grytidlig morgenen etter av at noe banket i båten. Det er ganske mye bølger, så etter hvert fant jeg ut at det var kjelene i skapet under komfyren som banket inn i hverandre. Det er jo så usannsynlig irriterende med sånne lyder når man begynner å høre etter. Men jeg løste problemet. Nei, jeg kastet ikke kjelene på sjøen selv om jeg hadde lyst.
Men første juledag, da var det sen lunsj på «Open Deck». Vi rakk det akkurat før de stengte for lunsjserveringen. Jeg fikk svenske kjøttbullar og gutta spiste sandwich. Ida var ikke med. Hun jobbet til en forandring. Maten var kjempegod og betjeningen var hyggelig.
Conny, Carina og Angelica kom akkurat for sent til å spise. Vi satte av Ole Martin i «Numa» og ble med dem til «Jack’s». Må jo holde dem litt med selskap.
Kvelden ble tilbrakt på «Numa». Familietid. Noe som betyr at mor må lage mat. Denne gangen ble det dobbeltdekker på avkommet. Langt utpå kvelden fant Ida det for godt å ta en pause. Hun ville spille Skip-Bo. Men da hadde jeg sett ut som en pute i trynet i mange timer allerede, så det kom ikke på tale. Senga ropte på meg. Jaaaaaannnnnnneeeeeeee. Jeg hørte det helt tydelig.
Dagen etter fikk vi dratt begge ungene ut på tur. Vi skulle ta den nye stien inn til Port Elizabeth.
I morgen er det avreisedag igjen. Så Steinar sjekket oss ut. Det var helligdag i Bequia i dag, så det kostet ekstra EC$ 100,- å få sjekket ut. Men noe skal dem vel tjene penger på også. Vi avsluttet oppholdet her på Bequia med noen slag Skip-Bo. Altså Ole Martin, Steinar og jeg. Ida, hun jobbet.
Brudeskrævet hadde tvinnet seg rundt ankerkjettingen igjen da vi skulle reise morgenen etter. Men ikke verre enn at jeg fikk løsnet det. Så klokka 06:30 seilte vi ut av Admirality Bay. Kanskje for siste gang. Litt vemodig.
Vi fikk en huskete tur opp til St. Lucia. Vind og bølger rett i snuta. Men endelig, ved 17 tiden kunne vi seile inn i Marigot Bay. Og under over alle under. Det var en ledig bøye til oss. Litt for godt til å være sant tenkte jeg, siden det var smekkfullt av båter til ankers og på alle de andre bøyene. Men vi fikk hjelp av en grønnsaksselger til å fortøye, og alle var lykkelige. Særlig grønnsaksselgeren da jeg kjøpte noen bananer og en agurk av han for i overkant mye penger. EC$ 50,-. Vi var lykkelige helt fram til klokka 18. Da ble vi jaget bort. Superyachtene kommer ikke ut hvis noen ligger på denne bøya. Og nå skulle selvfølgelig en av gigantene reise. Da vi tok fortøyningene begynte det selvfølgelig å styrtregne så vi ble søkk våte. Jeg ble så sur at man kunne skjære seg på meg. Og det var jeg hele turen opp til Rodney Bay (der det heldigvis er enkelt å ankre opp i mørket). Jolla kom på vannet og alle var klare for å dra i land og spise. IKKE jeg. Jeg var fortsatt sur. Gikk og la meg isteden. Virkelig voksent gjort. Sulten var jeg også. Dust.
Men dagen etter var jeg blid igjen. Og vi dro inn i marinaen og spiste lunsj.
Vi vil gjerne inn i marinaen, for «Numa» trenger en rundvask. Både innvendig og utvendig. Kapteinen fikk beskjed om at det var fullt, men etter mye mas fikk vi plass etter klokka 15. Og rett etter det var vi trygt plassert på plass E13. Her er det virkelig smekkfullt, og masse mennesker som holder på å gjøre båtene sine klare for «World ARC». Den går rett over nyttår.
Så som sagt så gjort. Vi bestemte oss for å bli i Rodney Bay til over nyttår. Da fikk vi god tid på å vaske og gnukke på «Numa». Til slutt strålte hun som en sol og koser seg i fortøyningene sine. Men samme hvor godt vi vasket så fikk vi dette om bord:
Steinar åpnet en av lukene i taket i salongen og følte at noe falt ned derfra. Og krøp inn i skjorta hans. Han kom derfor sindig ut i cockpit og vrengte av seg skjorta og ristet den kraftig. Først skjønte vi ikke hva det var før vi fikk se denne skolopenderen på krakken ved siden av der jeg satt. Hysteriet kom og tok oss litt, før vi endelig fikk funnet frem kamera. Etter at den var behørlig drept, tok Steinar den med opp på marinakontoret for å spørre hva det var. Der fikk han beskjed om at den var giftig og potensielt dødelig. Vet ikke helt om jeg tror på det altså.
Min kjære familie har selvfølgelig også vært ute å handlet. På kjøpesenteret. Jeg vasker heller hele «Numa» enn å dra på shopping med Ida, Ole Martin og Steinar. Det er drepen kjedelig.
Vi hadde som sagt bestemt oss for å bli og feire nyttårsaften i Rodney Bay. Marinaen er smekkfull av båter. Også de som skal ut på «World ARC» om noen dager. Derfor regnet vi med at det kom til å bli arrangert noe. Vi hadde sjekket med noen restauranter i nærheten om å bestille bord til nyttårsaften, men alt var fullt. I marinaen tok de ikke imot bordbestilling.
Derfor, klok av skade, ble det middag om bord i «Numa» før vi skulle gå i land for en drink og kjempeparty.
Ved 23 tiden gikk vi i land og forventet oss liv og røre. INGENTING kunne vært mer feil. Det var ingen folk der. Restaurantene var stengt. Vel, det var en bar som var åpen. De serverte øl, vin og enkle drinker. No coctails. Og det var INGEN musikk.
Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd en mer tragisk nyttårsaften.
Dagen etter var OGSÅ alt stengt i marinaen. Det får være måte på til hvor mye mat som skal lages i «Numa», så Steinar, Ole Martin og jeg tok en taxi til «Spinnacer’s». Ida ville jobbe. Og der var det smekkfullt av folk både på stranden og i restauranten. Derfor tok det selvfølgelig lang tid før vi fikk mat, men det var mye morsomt å se på.
Men så var det på tide å reise fra St. Lucia. Steinar sjekket oss ut, og klokka 12:30 hadde vi kastet fortøyningene og satt kursen for Martinique. I morgen skal Ida og Ole Martin reise hjem til Norge. De skal være samboere i uthuset, så vi får håpe de ikke dreper hverandre. Etter en tre timers seilas kastet vi ankeret utenfor Sainte-Anne. En herlig plass. Steinar målte vanntemperaturen til å være 28 grader, og vi tok oss et bad. Jeg tror han juger, for jeg syntes det var kaldt.
Den siste kvelden om bord ble det «Spagetti a la mamma» til middag. Med norsk biff krydder. Luksus. Kjempegodt. Steinar støvsugde Ole Martins koffert for rester av pepperkaker ?. Vi fikk oss noen omganger med Skip-Bo, og avkommet fikk pakket sakene sine. Ida bruker plass i Ole Martin sin koffert også. For hun skal ha med seg mye. Så av alle koffertene og sekkene de har med seg, så bruker Ida 90% av kapasiteten.
Det ble en del stress på morgenkvisten. Steinar fikk sjekket oss inn. Avkommet fikk organisert alle eiendelene sine i diverse kofferter. Vi fikk skaffet vann og baguetter. Og vi stod utenfor kirken og ventet på taxien presis klokka 11:30 som avtalt.
Innsjekkingen var gjort i en fei, og allerede etter 40 minutter på flyplassen var Ida og Ole Martin klare til å gå gjennom sikkerhetskontrollen. Da var det bare igjen å si hade, og det syntes jeg var veldig tungt. Jeg får jo ikke se dem igjen før om et halvt år eller noe. Men det er godt å vite at de skal hjem til kjente trakter. Det har vært så godt å ha dem om bord. De har blitt voksne oppegående mennesker som det er hyggelig å være sammen med. Vi er heldige som har slike kjekke unger. Og det er det vel ingen andre foreldre som sier heller. ?
Nå skal vi være på Martinique til vi finner ut hva vi skal gjøre videre.
FORTSETTELSE FØLGER.