08.01. – 11.02.2017 Martinique – Bequia – St.Lucia – Martinique

Så var vi plutselig alene da. Kapteinen og jeg. For første gang på nesten to måneder. I karibien. I solen og varmen og Ste. Anne på Martinique. Helt alene he-he.

Steinar benyttet selvfølgelig anledningen til å gå tilbake til sin vante påkledning.

Kapteinen er i gang med sin nye hobby. Matlaging. Håper det varer.

Men han har også blitt inspirert av Robert tror jeg. For det er ikke måte på til mat som lages i Numa for tiden. Av Steinar.

Hva skal dette bli tro? Kreativiteten bobler over.
Hva skal dette bli tro? Kreativiteten bobler over.
HAMBURGERE. Herlige slafsete hamburgere. Og de var gode også.
HAMBURGERE. Herlige slafsete hamburgere. Og de var gode også.

Men de første dagene brukte vi selvfølgelig til å komme i orden igjen. Det var sengetøy og håndklær som skulle vaskes. Og de var det massevis av. Men hva gjør vel det. Vi ligger i en fantastisk flott bukt med rent vann. Det betyr at watermakeren kan gå så mye som vi trenger, og vaskemaskinen fungerer fortsatt perfekt etter 10 år. Kryss fingrene.

Vi har vært inne i Le Marine og bunkret opp litt av hvert av matvarer. Og det må jo prøves ut.

Deriblant Ratatouille. Det kommer for alltid til å minne meg om en animasjonsfilm. Men det smaker altså ikke så veldig ille.
Deriblant Ratatouille. Det kommer for alltid til å minne meg om en animasjonsfilm. Men det smaker altså ikke så veldig ille.

Le Marine er hovedstedet for charter på Martinique, og det er en gedigent stor marina. Med alt et hjerte kan ønske av chandlere.

Så er vi igang igjen. ALDRI har han vel sett så masse godteri :)
Så er vi igang igjen. ALDRI har han vel sett så masse godteri 🙂
På meter, på meter, på meter med hyller. Stappfulle av "must have" varer.
På meter, på meter, på meter med hyller. Stappfulle av «must have» varer.
Caraibe Marine har alt et kapteinhjerte kan ønske seg.
Caraibe Marine har alt et kapteinhjerte kan ønske seg.

Steinar gikk fullstendig i frø, og jeg gikk fullstendig i oppløsning. Etter en og en halv time med de samme hyllene, med de samme varene som skulle sjekkes en gang til, og enda flere hyller som fortsatt ikke var utforsket, trodde jeg at jeg skulle forgå av kjedsomhet. Så jeg gikk ut for å sjekke omgivelsene.

Caraibe Marine. Ligger og opptar plass langs med brygga.
Caraibe Marine. Ligger og opptar plass langs med brygga.Hadde gjort seg bedre med en restaurant til spør du meg.
Og så nærme jollekaia ligger chandleren. Diverse kapteiner bar seg skakke ned til jollene sine med diverse varer. Det er visst ikke bare Steinar har jeg skjønt.
Og så nærme jollekaia ligger chandleren. Diverse kapteiner bar seg skakke ned til jollene sine med diverse varer. Det er visst ikke bare Steinar har jeg skjønt.
Den andre veien var det enda mer båtstæsj å få kjøpt. Seil og joller og motorer og watermakere. Altså alt som man MÅ ha i en båt.
Den andre veien var det enda mer båtstæsj å få kjøpt. Seil og joller og motorer og watermakere. Altså alt som man MÅ ha i en båt.

Men heldigvis. Etter et par timer hadde kapteinen funnet både det han skulle ha, og det han ikke skulle ha. Og jeg kunne endelig få mat.

Kjempefin restaurant.
Bare jeg hadde fått vært på toalettet, spist en pizza og drukket en pils, så kunne jeg se at «Mango Bay» var en veldig hyggelig restaurant. Den står på påler ut i vannet, med en flott utsikt over marinaen.

Vel bespist og bedrukket, kunne vi ikke finne dagligvarebutikken i Le Marine, så vi reiste tilbake til Numa. Det lå det beskjed om at Hanne hadde ringt, så jeg ringte tilbake. Og beskjeden var: Hun og Rikke kommer på besøk fra 26. januar til 11. februar. Jippi. Gleder oss.

Vi har funnet ut at det er like greit å handle i Ste.Anne som i Le Marine. Det er kortere vei, og vi vet hvor butikkene er. De er dessuten velutstyrt, med alt vi trenger i hvert fall. Ikke er det noe dyrere heller.

Tungt lastet er Steinar på vei tilbake til jollekaia.
Tungt lastet er Steinar på vei tilbake til jollekaia.
Vel fremme skal man bare ned i jolla med alle varene.
Vel fremme skal man bare ned i jolla med alle varene.
Kaotiske forhold. Heldigvis er Steinar ganske høy, og har ingen problemer med å komme ned i jolla. Det er en forskjell på høy- og lavvann på 1,19 meter.
Kaotiske forhold. Heldigvis er Steinar ganske høy, og har ingen problemer med å komme ned i jolla. Det er en forskjell på høy- og lavvann på 1,19 meter.

Nå som alle har reist fra oss, eller det ikke lenger noen som dykker på ankeret. Steinar er jo rolig som vanlig, mens jeg gjerne skal se hvordan det ligger. Så……………..da må jeg til pers.

Med svømmeføttene strategisk plassert over en stadig voksende "over 50 års mage" poserer jeg fjellstøtt med undervannskamera og det hele.
Med svømmeføttene strategisk plassert over en stadig voksende «over 50 års mage» poserer jeg fjellstøtt med undervannskamera og det hele.
OK - da skal bare svømmeføtter, dykkemaske, snorkel og jeg organiseres i riktig rekkefølge.
Javel – da skal bare svømmeføtter, dykkemaske, snorkel og jeg organiseres i riktig rekkefølge.
Den frosken - den frosken - den frosken kommer nå. Tra-la-la.
Den frosken – den frosken – den frosken kommer nå. Tra-la-la.

Og det må bare innrømmes. Snorkling er ikke min sterkeste side. Så Steinar snorklet ut med undervannskameraet, og tok litt bilder, og en videosnutt.

Propellen har blitt lodden.
Propellen har blitt lodden.

Kjempefint bilde tatt av Numa fra vannoverflaten.

Kjempefint bilde tatt av Numa fra vannoverflaten.

Dessverre er dette kameraet også nærmere 10 år gammelt, så det er ikke helt vanntett lenger. Håper det varer litt til, men håpet er lite.

Vi har også hatt besøk i båten noen ganger. Først av Hilde og Erik-Andrè på «Seas the Day». Vi hadde kjøpt 3 flasker billig rødvin og en flaske rosèvin. Så vi trengte hjelp til å godkjenne dem. Ikke en av flaskene kostet over 5 Euro. Den billigste kostet 2,65. Det ble en hyggelig kveld, men bare 2 av flaskene ble godkjent. Rosèvinen var udrikkelig, så den helte vi ut. Det samme skjedde med en av rødvinene, og det var IKKE den til 2,65 Euro. Nå har «Seas the Day» reist videre, og vi ser nok ikke dem igjen hvis de ikke legger ut på langtur igjen da. Hyggelig å ha møtt dere, og datteren deres Thea. Og takk for isen vi fikk.

Det kommer fortsatt noen heftige regnbyger = squaller her i karibien. Men sola kommer tilbake umiddelbart etterpå.

Lurer på om denne seilbåten vet at den har en gryte full av gull på akterdekk.
Lurer på om denne seilbåten vet at den har en gryte full av gull på akterdekk.

Vi er flinke og lager mat i båten. Noen ganger. En gang i blant. Og Steinar fortsetter å imponere.

Pizza laget i den elektriske stekepannen. Steinar klarer det også.
Pizza laget i den elektriske stekepannen. Steinar klarer det også.
"The Chef" arrangerer retten.
«The Chef» arrangerer retten. Denne gangen korrekt antrukket.

Vi har også funnet noen kjøttkaker som faktisk smaker veldig godt. Da jeg var ferdig å skrive forrige blogg hadde jeg skrevet hele dagen. Ikke spist noe, og drukket ørten pils. Så blodsukkeret var ikke tilstedeværende, humøret var på bånn og tarmene skrek etter noe å jobbe med. Da lagde jeg dette:

Aldri har jeg vel sett noe så delikat :)
Aldri har jeg vel sett noe så delikat 🙂

Det begynner også å «poppe» opp med gamle kjente på denne ankerplassen. «Hakuna Matata» sveivet forbi og ropte hei. Men vi så ikke mer til dem. Og vi har fått ny nabo nå som «Seas the Day» har reist videre.

"Ultimo" har også funnet det for godt å kaste ankeret utenfor Ste. Anne.
«Ultimo» har også funnet det for godt å kaste ankeret utenfor Ste. Anne.

Conny og Carina er superhyggelige folk. På alder med oss og veldig sosiale. Vi håper å bli bedre kjent med dem. Og både «Numa-folket» og «Ultimo-folket» elsker å gå på restaurant.

Og på "Paille Coco" er det ingenting å si på serveringen eller maten. Vi stortrives i hverandres selskap.
Og på «Paille Coco» er det ingenting å si på serveringen eller maten. Vi stortrives i hverandres selskap.

Etter at vi hadde vært ute å spist den dagen ble Conny og Carina med hjem til oss, og vi fikk besøk av et engelsk ektepar også. Frank og Amanda (Mandy) i «Infinity B) altså «∞β». De fikk servert en pils, men egentlig ville de bare verve oss til «Ocean Cruising Club». Det er en klubb som møtes på SSB radioen klokka 07:30 hver morgen. Det gjenstår å se om kapteinen er opp så tidlig.

Eirin og Jacob i «Mosaikk» har også kommet, og ligger på vår styrbord side.

"Mosaikk" er de med mest premier i ARC'en tror jeg. 3 stykker.
«Mosaikk» er de med mest premier i ARC’en tror jeg. 3 stykker.

De er unge og spreke, og har undersøkt mer om denne plassen enn vi har klart på 14 dager. Ungdom og virkelyst. Veldig slitsomt. Vi har også lest i boka vår «Windward Islands» at restauranten «Chez la Martine» setter opp border og stoler i sidegaten klokka 18. OG serverer den billigste maten og pilsen i byen. Men det måtte en Eirin og en Jacob til for å dra oss inn dit.

En kjempehyggelig tidlig kveld med Eirin og Jacob. Gatelangs i Ste. Anne.
En kjempehyggelig tidlig kveld med Eirin og Jacob. Gatelangs i Ste. Anne.

Maten var litt sånn fingermat aktig, men ganske god. Vi ble mette i hvert fall. Og for 2 drinker, 8 pils og 24 fingermat (kylling og reker tror vi) betalte vi 40,50 Euro. Det er billig det. Etterpå reiste vi en liten tur på besøk til «Ultimo».

Alltid hyggelig i cockpit i "Ultimo".
Alltid hyggelig i cockpit i «Ultimo».

Det begynner å bli veldig vanskelig å få opp dette ankeret vårt i denne bukta. Nå har Erik og Tina på «Endorphine II» også kommet.

Erik og Tina har betalende gjester om bord en gang i blant. Og jeg tror de gjør det bra. Kite camp er visst det neste.
Erik og Tina har betalende gjester om bord en gang i blant. Og jeg tror de gjør det bra. Kite camp er visst det neste.

Så nå er vi faktisk 4 norske båter som ligger her. «Numa», «Mosaikk», «Endorphine II» og «Go Beyond». Den siste båten kjenner vi ikke. Men det kan jo hende at vi blir det snart.

«Ultimo» har lagt seg i marinaen i Le Marine for litt reparasjoner. Steinar jollet inn dit for å bli med på seilloftet som Conny har skrytt så veldig av. Det var visst veldig fint, men altfor dyrt. Og de har mye å gjøre. Vi må jo reparere forseilet vårt, selv om Robert gjorde en god jobb over Atlanteren. Det holder godt enda. Men «Ultimo» inviterte oss ut på middag på en ny restaurant de har oppdaget.

Kapteinen er ikke fornøyd med hvordan gin tonic drinken ser ut. Altfor "jentete".
Kapteinen er ikke fornøyd med hvordan gin tonic drinken ser ut. Altfor «jentete».
"Ti Toques" viste seg å være en fantastisk restaurant. Men jeg tror vi likte betjeningen best. Vår servitrise var aldeles nydelig.
«Ti Toques» viste seg å være en fantastisk restaurant. Men jeg tror vi likte betjeningen best. Vår servitrise var aldeles nydelig.
"Ultimo" får ligge på Amel sin brygge. Det betyr at det ligger en hel bråte med lekre båter her.
«Ultimo» får ligge på Amel sin brygge. Det betyr at det ligger en hel bråte med lekre båter her.

Men vi er ikke bare på restauranter. Vi jobber og sliter også. Massevis. En gang i blant. Vi har nemlig fått kakerlakker om bord. Små jævler som heter Germans. Ikke det at tyskere er kakerlakker tror jeg, men de heter nå det da. De er ikke store, og gjør ingen skade. MEN DET ER VELDIG EKKELT.

Vi har vasket alt som tenkes kan. Nesten ihvertfall. Ikke i gjestelugarene selvfølgelig. Vi har ikke tenkt å fortelle gjestene at vi har kakerlakker om bord. Mooohhaaa
Vi har vasket alt som tenkes kan. Nesten ihvertfall. Ikke i gjestelugarene selvfølgelig. Vi har ikke tenkt å fortelle gjestene at vi har kakerlakker om bord. Mooohhaaa

Kapteinen gjør ingenting halvveis når vi er infisert med i hvert fall 3 kakerlakker, så da har han kjøpt 20 – 30 giftfeller og plassert dem over hele båten. Samt noen klissete feller som de setter seg fast i. Og vi har vasket. Til og med komfyren er blitt løftet opp og vasket under. Og under platene i gulvet. Overalt. Og sprayflasker med gift er innkjøpt og plassert lett tilgjengelig.

Siden kapteinen ikke gjør noe halvveis, så sover ikke jeg så godt for tiden. Han legger seg gjerne etter meg. Og da har jeg sovnet. Men siden han er på kakerlakkjakt, og det er nattdyr, blir lyset (alt lyset) slått på før han legger seg. Også i lugaren vår. Og da er jeg våken. Veldig lenge. Håper de udyrene snart er utryddet så det går an å få litt fred.

Vi gjør andre ting også. Vel, jeg vasker for det meste. Men Steinar reparerer i fleng.

Den ørlille lekkasjen i babord mottorrom er reparert. Den som Robert oppdaget på vei over Atlanteren.
Den ørlille lekkasjen i babord motorrom er reparert. Den som Robert oppdaget på vei over Atlanteren.
Yanmar grå lakk er anskaffet. Da er motorrommet vasket, rusten tatt vekk, og motorene lakkert. Lekkert.
Yanmar grå lakk er anskaffet. Da er motorrommet vasket, rusten tatt vekk, og motorene lakkert. Lekkert.

Og så var det tid for beach party igjen. Trodde vi. Conny og Carina hadde fått nyss om at det skulle være grillparty på stranden i Le Marine, så vi ble invitert med sammen med Pål og Kjerstin i en båt jeg ikke husker navnet på, samt noen kanadiere.

Steinar styrer jolla mot Le Marine. En tur på ca. 5-10 minutter.
Steinar styrer jolla mot Le Marine. En tur på ca. 5-10 minutter.

Etter et glass vin i «Ultimo» jollet vi bort på stranden. Der var det helt mørkt og folketomt. Ingen Pål og ingen Kjerstin eller noen som helst. Men, vi omstiller oss raskt, og fant en helt fantastisk restaurant som heter «Zanzibar». Rett over gaten fra stranden. Ultimo-folket og Numa-folket havnet nok en gang på restaurant.

Vi kommer på den ene flotte plassen etter den andre. Men dette må jeg si er en av de bedre.
Vi kommer på den ene flotte plassen etter den andre. Men dette må jeg si er en av de bedre. Carina er overbevist om at lampene kommer fra Ikea.
Enkelte har lært av sin svigerinne Mona.
Enkelte har lært av sin svigerinne Mona.
Når det er lyst, er det helt sikkert en fantastisk utsikt over marinaen herfra.
Når det er lyst, er det helt sikkert en fantastisk utsikt over marinaen herfra.
Ett av de mer spesielle navnskiltene vi har sett.
Ett av de mer spesielle navnskiltene vi har sett.

Og der koste vi oss som vanlig sammen med Conny og Carina. Et par med fantastisk sans for humor, og et oppkomme av historier. Heldigvis blir det ikke så sene kvelder med herr og fru «Ultimo», så ved 22 tiden var herr og fru «Numa» vel hjemme.

Det er verre med alle disse nordmennene som omgir oss. Og så så unge som de er. Nå har Karoline og Espen på «Marlene» også kommet.

To flotte ungdommer som er treningsnarkomane og en av dem har støv på hjernen har vi fått vite.
To flotte ungdommer som er treningsnarkomane og en av dem har støv på hjernen har vi fått vite.

Steinar og jeg hadde tenkt å ta en tur til en blues bar på stranden her i Ste.Anne. En som Conny har anbefalt på det varmeste. Dermed sendte Steinar ut en invitasjon på «Langturseiler gruppen», og inviterte med de som hadde lyst. Og kapteinen og jeg la i vei. Først med jolle til Ste. Anne, og deretter til fots over knausen og ned på stranden.

Fantastisk utsikt fra toppen av bakken.Det er veldig mange båter som ligger til ankers utenfor Ste. Anne.
Fantastisk utsikt fra toppen av bakken.Det er veldig mange båter som ligger til ankers utenfor Ste. Anne.
Sola er på vei ned i havet. Vi har kommet til stranden, og sulten gnager.
Sola er på vei ned i havet. Vi har kommet til stranden, og sulten gnager.
Det er noe med palmer som er så usannsynlig vakkert.
Det er noe med palmer som er så usannsynlig vakkert.

Da vi kom frem var klokka litt over 18, og ALT var stengt. Utenom et lite gatekjøkken som solgte crêpes. På «Les Filetes Bleus» ante de ikke hva vi snakket om da vi spurte om blues musikk. Vi sendte melding med en gang om at det var liten vits å komme til stranden. Karoline og Espen fikk ikke med seg det. Så vi fikk i hvert fall en pannekake og en pils sammen med dem.

Litt skuffet over matutvalget, gikk vi tilbake til Ste. Anne og møtte Eirin, Jacob, Tina og Erik på «Dunette».

En herlig gjeng i startgropa.
En herlig gjeng i startgropa.

Etter et par drinker var stemningen på oppadgående, og lommeboka på nedadgående. Vi ble enige om at dette ble altfor dyrt, og bestemte oss for å fortsette festen i Numa. Selvfølgelig. Dessverre reiste alle innom sin egen båt og tok med drikkevarer. Så det gikk som det måtte gå. Norske seilere på tur. Alt gikk ned på høykant.

Det begynner selvfølgelig rolig og beskjedent med en pils og kanskje et glass rødvin.
Det begynner selvfølgelig rolig og beskjedent med en pils og kanskje et glass rødvin.
Folk finner seg til rette.
Folk finner seg til rette.
Stemningen tar seg opp. Litt etter litt.
Og så var det selvfølgelig en som skulle mixe rompunsj. I en karaffel. Hvem i alle sine dager har en karaffel om bord. Jeg nevner ikke navn. Men da var det gjort.
Herlige jenter som jeg får omgi meg med. Tina, Karoline og Eirin. Morsomt at de faktisk har lyst til å være sammen med oss "gamlingene".
Herlige jenter som jeg får omgi meg med. Tina, Karoline og Eirin. Morsomt at de faktisk har lyst til å være sammen med oss «gamlingene».
Juuhuu. Vi får håpe at disse ungdommene snart reiser nordover eller noe.
Juuhuu. Vi får håpe at disse ungdommene snart reiser nordover eller noe.
Fortsatt oppegående . Karoline fra "Marlene".
Fortsatt oppegående . Karoline fra «Marlene».

Man må rett og slett kalle det en rotbløyte. Sistemann forsvant visst ut av Numa ved halv 6 tiden om morgenen. Da hadde fru Numa ligget og sovet LENGE.

Og det gjorde vondt å våkne dagen derpå. Selv om dette er hva som møtte meg.

En lise for en skjelvende sjel.
En lise for en skjelvende sjel.

For å si det slik. Det ble ikke noe av alt det vi hadde planlagt i går kveld. Vi skulle ha yoga på stranden, stå på vannski, wakeboard og jeg vet ikke hva. Vi skulle i hvert fall ha massevis av vannleker. Heldigvis fikk jeg slippe det. Dagen derpå forsvant bare som en ullen tåke, og vekk var den. Espen på «Mosaikk» våknet visst ikke før to dager etterpå. Disse ungdommene. At de ikke kan klare å holde seg i skinnet. Og for å si det slik, gulvet i cockpit måtte vaskes en gang til.

Så brukte vi rett og slett noen dager i Numa og koste oss. Med hjemmelaget mat, internett, chatting, solnedganger, filmer og serier. Herlige dager.

Ifølge dette blikket, så er det ikke ALT som behøver å bli dokumentert.
Ifølge dette blikket, så er det ikke ALT som behøver å bli dokumentert.
Det er veldig ofte vi har denne utsikten fra verandaen vår = cockpit.
Det er veldig ofte vi har denne utsikten fra verandaen vår = cockpit.

Men så var det på tide å bevege seg ut av hjemmet igjen. Vi trengte å proviantere etter festen forrige dagen.

He-he. Hemmelig rom i dørken.
He-he. Hemmelig rom i dørken. Og nå har jeg lært av Robert. Dørken = gulvet

Mens jeg arkiverte all provianten på dertil egnede plasser, reiste Steinar til «Ultimo» og fikk filmer og bilder på harddisken vår. Deretter til «Marlene» som også hadde masse filmer vi kunne få. Dermed har vi massevis av underholdning i mange måneder ville jeg tro.

Nå er vil helt sikre på at vi kakerlakker om bord. 3 har gått i «klisterfella» og Steinar har kverket et par med giftsprayen. Så nå er vi oppe i 8 eller 9 av kreka. Vi får håpe alle giftfellene virker. Og ikke nok med det. Da kapteinen skulle lage brød i dag, fant han MELDYR på alle posene med mel vi kjøpte her for 14 dager siden. Det kravlet larver rundt i plastboksen.  Alt melet ble umiddelbart kastet. Og istedenfor å klargjøre lugarene til Rikke og Hanne, ble det opprydding og vasking i provianten.

Heldigvis kunne vi kose oss med deilig mat på «Number 20» i Le Marine om kvelden. Sammen med Conny, Carina, Karoline og Espen. Veldig kjekt med Espen da, som har studert i Frankrike. Han oversetter for oss.

Da nærmer det seg veldig ankomst fra Hanne og Rikke, og endelig klarte vi å få opp ankeret utenfor Ste. Anne. Kjetting og brudeskræv var fullstendig gjengrodd av lange hårete vekster. Og veldig, veldig møkkete. Men ned i ankerbrønnen åkte det, med møkk og hår og det hele. Skikkelig stinkete. Først trodde vi at motorene også hadde grodd igjen, men til slutt gikk de fint. Så da vinket vi adjø til Ste.Anne.

Omgivelsene rett øst for Ste. Anne kan kanskje minne litt om Irland. Grønne gressganger.
Omgivelsene rett øst for Ste. Anne kan kanskje minne litt om Irland. Grønne gressganger.
Det er plutselig helt uvant å være ute å seile. Men SÅ vanvittig deilig det er.
Det er plutselig helt uvant å være ute å seile. Men SÅ vanvittig deilig det er.
"Diamond Rock". Lurer på om den er laget av diamanter. Og hvorfor er den i så fall her enda?
«Diamond Rock». Lurer på om den er laget av diamanter. Og hvorfor er den i så fall her enda?

Vi fikk en herlig seilas, eller rettere sagt motortur opp til Les Anses D’Arlet. En utrolig idyllisk liten plass.

Les Anses D'Arlet. En pittoresk liten landsby.
Les Anses D’Arlet. En pittoresk liten landsby.
Kult og gøy og morsomt
Med en flott liten strand som vi helt sikkert skal utforske.

Og nærmeste nabo her er «Tone II». Der bor Even og Anne. Even kom en tur bortom mens jeg snorklet på ankeret. Ganske tøft gjort av meg, spør du meg (uten svømmeføtter). Steinar inviterte dem over på et glass rødvin i kveld. Men først dro kapteinen og jeg i land for å spise litt.

Det første som ble utforsket var selvfølgelig stranden,
Det første som ble utforsket var selvfølgelig stranden,
Men det første som møter oss er selvfølgelig kirken. Og den har påtatt seg ansvaret med å vekke alle innbyggere klokka 06:00.
Men det aller første som møter oss er selvfølgelig kirken. Og den har påtatt seg ansvaret med å vekke alle innbyggere klokka 06:00.
På vår leting etter en restaurant, havnet vi selvfølgelig i en sidegate. Og slik ser det ut i Les Anses D'Arlet.
På vår leting etter en restaurant, havnet vi selvfølgelig i en sidegate. Og slik ser det ut i Les Anses D’Arlet.
Eller slik. Her på vei tilbake mot strandpromenaden.
Eller slik. Her på vei tilbake mot strandpromenaden.
Men til slutt fant vi restauranten vår. Godt gjemt blant soltilbedere, sand og palmer.
Men til slutt fant vi restauranten vår. Godt gjemt blant soltilbedere, sand og palmer.
Selv om det tok lang tid å få både mat og drikke, så er det bestandig morsomt å sitte å betrakte livet.
Selv om det tok lang tid å få både mat og drikke, så er det bestandig morsomt å sitte å betrakte livet.

Inne i landsbyen fant vi ikke noe som var oppe, så vi gikk på stranden. Der fant vi en liten restaurant blant palmene, og satte oss der sultne som ulver. Men det var skikkelig laidback, så det tok vinter og vår før vi fikk noe å spise og drikke. Til slutt hadde vi allikevel fått gaflet i oss stekt kylling og et par Lorraine hver. Så da var vi mette og fornøyde. Det er noe spesielt med det å sitte under palmene, på stranden og nyte mat og drikke. Deilig er det.

Vel tilbake i Numa tok det ikke lange tiden før Anne og Even ankom skuta.

Vi hadde en veldig hyggelig kveld sammen med Even og Anne. Kanskje ser vi dem igjen på vår vei nordover.
Vi hadde en veldig hyggelig kveld sammen med Even og Anne. Kanskje ser vi dem igjen på vår vei nordover.

Som alle andre seilende mennesker vi har møtt, er også disse hyggelige folk som det er godt å være sammen med. Det ble mye prat, rødvin, nøtter og potetgull. Men allerede klokka 23:30 måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg holder ikke til langt utover natten lenger er jeg redd.

Så var endelig dagen kommet. Hanne og Rikke kommer. Og jeg hadde fortsatt ikke gjort klart lugarene. Altfor mye sosialt samvær. Men vi fikk heist ankeret uten problemer, og kommet oss til Fort de France. Der kastet vi ankeret rett bak «Hakuna Matata». Men der var ingen hjemme. Og jeg fikk gjort klart lugarene. Så nå er alt klart for gjestene våre.

Etter å ha spist pizza på den italienske restauranten i lyskrysset, reiste vi til flyplassen og tok dem i mot. Veldig morsomt å få besøk. Flyturen hadde gått over all forventning bra. De var selvfølgelig slitne, men det går nok over etter et par dager.

Et par slitne nordboere kan endelig slappe av i Numa. Det har vært en lang reise.
Et par slitne nordboere kan endelig slappe av i Numa. Det har vært en lang reise.

Gjestene våre brukte selvfølgelig resten av kvelden til å komme i orden i lugarene sine. Mat skulle de ikke ha, men et par glass vin ble det. De hadde også med gave fra Robert.

Pakker er det mest spennende jeg vet.
Pakker er det mest spennende jeg vet.
Massevis av kjøkkenstæsj. Jippi. Da kan noen lage mat. Det må bli Robert.
Massevis av kjøkkenstæsj. Jippi. Da kan noen lage mat. Det må bli Robert.

Jeg mistenker den mannen for å utstyre byssa mi for hans tur over Stillehavet. Det var ting som han savnet da han var med over Atlanteren nemlig. Som slikkepott, mange boller, sil, måleskjeer, negro (mer korrekt kjent som sukkerkulør), kjøttbuljong, kjøttkakesaus, bernaisesaus og krydder. Håper holdbarhetsdatoen er på noen år. Hvordan man bruker kjøttbuljong er meg en gåte.

Dagen etter måtte vi selvfølgelig i land og se Fort de France. Og Hanne skulle ha «flagrende gevanter».

Fort de France here we come (Foto: Rikke S. Bugge)
Fort de France here we come (Foto: Rikke S. Bugge)
Steinar, Rikke og Hanne er klare til å utforske Fort de France.
Steinar, Rikke og Hanne er klare til å utforske Fort de France.

Og som de fantastiske vertene vi er, Steinar og jeg, så vartet vi opp med frokost nummer 2.

McDonalds har alt hva et Rikke hjerte kan ønske. Det er litt verre med oss andre.
McDonalds har alt hva et Rikke hjerte kan ønske. Det er litt verre med oss andre.

Fort de France er ikke en særlig vakker by. Det selges helt usannsynlig mye jalla varer som ser ut til å stamme fra 80 tallet. Jeg tenkte at det måtte være klær til å kle seg ut med. Men vi fant litt å kjøpe alle sammen.

Fort de France er en storby. I karibisk målestokk. Masse trafikk, masse mennesker og masse butikker.
Fort de France er en storby. I karibisk målestokk. Masse trafikk, masse mennesker og masse butikker.
Flagrende gevanter ble handlet. Og en del andre ting også. Selv om butikkene hadde mye rart, var det noe fint innimellom.
Flagrende gevanter ble handlet. Og en del andre ting også. Selv om butikkene hadde mye rart, var det noe fint innimellom.
Litt flott er det jo også.
Litt flott er det jo også.

Vel tilbake i Numa ble det litt bading og avslapping før vi heiste ankeret igjen.

På vei hjem etter shopping. Nå skal vi reise videre.
På vei hjem etter shopping. Nå skal vi reise videre.
En er mer enn klar for bading.
En er mer enn klar for bading.
Dykkemaske, snorkel og svømmeføtter er på plass. Svømmeturen ble LANG.
Dykkemaske, snorkel og svømmeføtter er på plass. Svømmeturen ble LANG. (Foto: Hanne S. Bugge)

Vi tenkte gjestene våre skulle få en rolig start på oppholdet, så vi seilte i hele 20 minutter til Anse Mitan tvers over bukta. 7 knop på bare forseilet. Herlig. Her var vi også i 2005, og møtte på «Veto» i marinaen. Kapteinen bestemte at vi skulle i land før det ble mørkt. Så da ble det slik.

Numita ble bundet fast til en heller vaklevoren jollekai. Men det er alt som trengs. (Foto: Rikke S. Bugge)
Numita ble bundet fast til en heller vaklevoren jollekai. Men det er alt som trengs. (Foto: Rikke S. Bugge)
På vei over åsknausen fra ankringsbukta til marinaen.
På vei over åsknausen fra ankringsbukta til marinaen.
Vakre blomster var det også enkelte steder. Vi må se å skaffe oss en plante ombord i Numa. Jeg ønsker meg en liten palme.
Vakre blomster var det også enkelte steder. Vi må se å skaffe oss en plante ombord i Numa. Jeg ønsker meg en liten palme.

Etter å ha sjekket ut diverse butikker, og fått gjensyn med marinaen var vi sultne. Vi fant en restaurant som var åpen «all day». Ellers så åpner ikke restaurantene for middagsservering før klokka 19 her på Martinique. Noe vi har vanskelig for å lære oss.

Bærre lækkert
I denne marinaen traff vi «Veto» for nesten nøyaktig 11 år siden. Ikke mye har forandret seg.
Maten var ikke så mye å rope hurra for. Men det var selskapet.
Maten var ikke så mye å rope hurra for. Men det var selskapet.
Enkelte har problemer med å finne sugerøret. Men til slutt klarte hun det. For det meste.
Enkelte har problemer med å finne sugerøret. Men til slutt klarte hun det. For det meste.
Mens andre har bestilt drink som han kanskje ikke helt vet hva er.
Mens andre har bestilt drink som han kanskje ikke helt vet hva er

Vi ble mette. Det er for så vidt det beste jeg har å si om den restauranten. Vel, personalet var jo også hjelpsomme og maten kom fort. Etter maten hadde vi ikke behov for ytterligere utskeielser, så vi fortet oss tilbake til Numa.

Vel tilbake i Numa var det også enkelte som ikke helt klarte å holde øynene oppe. Men ørene var oppe. Så det kom noen mumlende kommentarer med jevne mellomrom.
Vel tilbake i Numa var det også enkelte som ikke helt klarte å holde øynene oppe. Men ørene var oppe. Så det kom noen mumlende kommentarer med jevne mellomrom.

Dagen etter var vi tidlig oppe alle sammen. Og det skulle vise seg å bli en ganske så sløv dag.

Vi er enige om at vi ikke hadde sagt nei til noen av disse boligene. Utsikten fra båten i Anse Mitan.
Vi er enige om at vi ikke hadde sagt nei til noen av disse boligene. Utsikten fra båten i Anse Mitan.
Hanne prøver å henge opp båtshaken. Eller kanskje hun prøver å få tak i den. Vi skal skaffe henne en krakk :)
Hanne prøver å henge opp båtshaken. Eller kanskje hun prøver å få tak i den. Vi skal skaffe henne en krakk 🙂

Det blåser og regner litt, så vi motorerte bare rundt odden til Grande Anse D’Arlet. Også en pittoresk liten bukt.

Der åpenbarte det seg denne fantastiske doningen. Vi ble ikke enige om hva det var. U-båt, eller triamaran, eller glass-bottom boat. Rar var den iallefall
Der åpenbarte denne fantastiske doningen seg. Vi ble ikke enige om hva det var. U-båt, eller triamaran, eller glass-bottom boat. Rar var den iallefall
Skal vi se. Så var det denne dingsen igjen. Jeg vet jeg har sett den før, men hva gjør jeg nå? Det ser iallefall ut som om jeg har fått totalt blackout.
Skal vi se. Så var det denne dingsen igjen. Jeg vet jeg har sett den før, men hva gjør jeg nå? Det ser iallefall ut som om jeg har fått totalt blackout.

Men i dag holdt vi oss i båten, og spiste både frokost, lunsj og middag i Numa. Det viser seg at Hanne og Rikke er så kjappe til å vaske opp, at jeg får ikke engang tenkt tanken før oppvasken er tatt. Ikke at jeg klager.

Litt bading og soling ble det jo i dag også.

Se hvalen - se hvalen - se hvalen kommer nå :)
Se hvalen – se hvalen – se hvalen kommer nå 🙂
Det er et par stykker om bord som er like barnslige. Hvem kan lage størst dobbelthake når man blir tatt bilde av nedenfra er leken.
Det er et par stykker om bord som er like barnslige. Hvem kan lage størst dobbelthake når man blir tatt bilde av nedenfra er leken.
Jeg ser dere. Det nytter ikke å gjemme seg på den måten der folkens.
Jeg ser dere. Det nytter ikke å gjemme seg på den måten der folkens.

Men dagen etter dro vi i land på oppdagelsesferd. Den tok ikke så lange tiden, for det er bare en gate langs med stranden. Vel, kanskje litt mer, men ikke mye.  Og vakkert er det her også.

Kapteinen gjemmer seg i buskene sammen med Hanne.
Kapteinen gjemmer seg i buskene sammen med Hanne.
Vi koser oss i armkroken til Steinar. (Foto: Rikke S. Bugge)
Vi koser oss i armkroken til Steinar. (Foto: Rikke S. Bugge)
Gatelangs i Grand Anse D'Arlet.
Gatelangs i Grand Anse D’Arlet.
Dette er også en måte å fortøye jolla på. I lyktestolpen.
Dette er også en måte å fortøye jolla på. I lyktestolpen.
lekkert
Fortsatt gatelangs. Og folk ligger strødd under palmene. What a life.
Fiskeutstyret er klargjort og arkivert. I morgen er atter en dag.
Fiskeutstyret er klargjort og arkivert. I morgen er atter en dag.
På enden av strandpromenaden fant vi denne stien ned til stranden. Men det førte bare til private strender og resorts tror vi. Alt var gjerdet inn iallefall. Utenom stranden.
På enden av strandpromenaden fant vi denne stien ned til stranden. Men det førte bare til private strender og resorts tror vi. Alt var gjerdet inn iallefall. Utenom stranden.
Så er det selvfølgelig noen som MÅ kjøre båten sin på land. Noe sier meg at det er lenge siden den ble satt her.
Så er det selvfølgelig noen som MÅ kjøre båten sin på land. Noe sier meg at det er lenge siden den ble satt her.
Dette er et lite motell. Helt nydelig.
Dette er et lite motell. Helt nydelig.

Litt før klokka 4 var jeg så sulten at den store skjelven hadde tatt meg. Så vi satte oss ned på en liten restaurant helt i vannkanten. Det viste seg at serveringen stenger klokka 15 og åpner igjen klokka 19. Jeg lurer på når vi skal begynne å skjønne disse åpningstidene. Men servicen var helt upåklagelig. Og vi fikk pizzaen vår allikevel.

Nærmere vannkanten er det vanskelig å komme, uten å sitte i vannet.
Nærmere vannkanten er det vanskelig å komme, uten å sitte i vannet.
Livet er herlig. Vi har fått drinkene våre, og venter på maten.
Livet er herlig. Vi har fått drinkene våre, og venter på maten.
Så er det slike ungdommer igjen da. Som ikke kan sitte stille og vente på maten som andre folk. Neida. Det skal hoppes og danses. Det må da kunne gå an å legge en demper på denne livsgleden.
Så er det slike ungdommer igjen da. Som ikke kan sitte stille og vente på maten som andre folk. Neida. Det skal hoppes og danses. Det må da kunne gå an å legge en demper på denne livsgleden 🙂
Endelig. Maten begynner å kommer. Vi er sultne. Alle sammen.
Endelig. Maten begynner å kommer. Vi er sultne. Alle sammen.
Så er det noen som glefser i seg litt mer enn andre.
Så er det noen som glefser i seg litt mer enn andre.
Her er beviset. Vi sitter og spiser med føttene i sanden.
Her er beviset. Vi sitter og spiser med føttene i sanden. (Foto: Rikke S. Bugge)
Maten er servert. Herlig.
Maten er servert. Herlig. (Foto: Rikke S. Bugge)

Vi tok en liten runde til rundt landsbyen for å finne en dagligvarebutikk. Men det fant vi ikke, så turen gikk tilbake til Numa. Ingen middag i kveld. Vi var altfor mette. Så isteden avsluttet vi kvelden med et slag Liverpool.

Og vi nyter synet fra cockpit mens vi spiller Liverpool.
Og vi nyter synet fra cockpit mens vi spiller Liverpool.
Etter å ha tapt kolossalt i første omgang, hevnet Rikke seg til gangs. Vi har aldri sett lavere score noen gang. 20 poeng. Er det mulig.
Etter å ha tapt kolossalt i første omgang, hevnet Rikke seg til gangs. Vi har aldri sett lavere score noen gang. 20 poeng. Er det mulig.
Og det gikk ikke upåaktet hen kan du si.
Og det gikk ikke upåaktet hen kan du si.(Foto: Rikke S. Bugge)

 

Dagen etter gikk vi også på land for å finne dagligvareforretning. Vi fant en, men den så ikke ut til å skulle åpne med det aller første. Så da ble det en lunsjmatbit på stranden isteden. Denne gangen var problemet at det ikke ÅPNET før klokka 12. Så jeg måtte vente. Sulten som en ulv. Men også her var servicen upåklagelig. Kl. 11:50 stod kyllingsalaten på borden. Herlig.

Men, alle gode ting tar slutt. Også Grand Anse D’Arlet. Ankeret ble hevet, og vi satte kursen mot Ste.Anne.

Nok en gang forbi Diamond Rock. Den er jo fortsatt her, så det er nok ingen diamanter der. Fortsatt.
Nok en gang forbi Diamond Rock. Den er jo fortsatt her, så det er nok ingen diamanter der. Fortsatt.
Gjestene koser seg på dekk. Bølgene er snille, og det er solen også.
Gjestene koser seg på dekk. Bølgene er snille, og det er solen også.

Før vi kastet ankeret, var vi innom Le Marine og fylte opp Numa med diesel.

Der så vi denne katamaranen. Det må være den største vi har sett. Litt sånn UFO aktig.
Der så vi denne katamaranen. Det må være den største vi har sett. Litt sånn UFO aktig.
Litt kaotiske forhold før vi fikk lagt til. Det var mange som skulle ha diesel denne ettermiddagen.
Litt kaotiske forhold før vi fikk lagt til. Det var mange som skulle ha diesel denne ettermiddagen.
Men til slutt fikk Numa maten sin, og kunne stinn og mett sette kursen for bukten ved Sainte Anne.
Men til slutt fikk Numa maten sin, og kunne stinn og mett sette kursen for bukten ved Sainte Anne.

Da vi vel var kommet på plass ved Ste. Anne oppdaget vi at her ligger de fortsatt på rekke og rad. «Endorphine II», «Mosaikk», «Tone II» og «Go Beyond». Det er visst ikke bare vi som har problemer med å reise fra denne bukta.

Denne dagen var det Hanne og Rikke som lagde middag om bord. Herlig omelett med pølser, skinke og ost og masse godis. Nam nam. Det smakte utsøkt og vi ble stapp mette.

Jentene i full sving i byssa. Ingen problemer med å ta seg til rette. Slike gjester er lette å ha.
Jentene i full sving i byssa. Ingen problemer med å ta seg til rette. Slike gjester er lette å ha.
Og kokkene var veldig fornøyd med resultatet. Som vi alle var.
Og kokkene var veldig fornøyd med resultatet. Som vi alle var.
Vi følger spent med på "Mesternes Mester", og nyter følelsen av å slippe å gjøre sånn som de gjør.
Vi følger spent med på «Mesternes Mester», og nyter følelsen av å slippe å gjøre sånn som de gjør.

I går kom jeg på den fantastiske ideen å reise til Bequia. Buktene her på Martinique er jo vakre, men ganske like. Så det er jo morsomt å se noe annet. Alle tente på ideen, så slik blir det. Men først måtte vi vise frem Ste. Anne som vi har brukt så mye tid i.

Jollekaia er jo et helt fantastisk skue. Har aldri sett så masse joller som der er her. Nesten hele tiden. Et populært sted.
Jollekaia er jo et helt fantastisk skue. Har aldri sett så masse joller som det er her. Nesten hele tiden. Et populært sted.
Vi klarte å komme oss ut av Numa før markedet stengte. Gjestene fikk kjøpt litt gaver, og vi fikk kjøpt litt grønnsaker.
Vi klarte å komme oss ut av Numa før markedet stengte. Gjestene fikk kjøpt litt gaver, og vi fikk kjøpt litt grønnsaker.
Vi måtte selvfølgelig spise lunsj på "Paille Coco". Vår desidert største favoritt blant de to restaurantene som er her :)
Vi måtte selvfølgelig spise lunsj på «Paille Coco». Vår desidert største favoritt blant de to restaurantene som er her 🙂
Vi fikk alt vi trengte i dagligvarebutikkene. Nå skal det lages mat i Numa. Yesss.
Vi fikk alt vi trengte i dagligvarebutikkene. Nå skal det lages mat i Numa. Yesss.

Vi fant alt vi trengte i butikkene i Ste. Anne. Øl og vann har vi tenkt å spare til «Friendship Side» i Bequia. Da slipper vi å bære.

Steinar jollet inn til Le Marine og sjekket oss ut av Martinique, og ved 18 tiden var vi på full fart mot Bequia.

Det viste seg å bli en særdeles skumpete og ubehagelig nattseilas. Godt å kunne vise gjestene litt annet enn bare gloria. Men det hadde ikke behøvd å være SÅ ubehagelig. Steinar er en gentleman, selv om vi har blitt enige om ikke å ta vaktene for hverandre. Han vekket meg ikke før klokka 04:15. Med ordene: «Vinden gir seg mer og mer, for vi kommer i le av St. Vincent», gikk han og la seg. 10 minutter etterpå blåste det 35 knop over dekk, og jeg var ganske redd. Lente meg litt over mot bølgene og vinden for å hjelpe Numa til ikke å velte. Noe så dumt. Det skjer jo ikke.

Ved 10 tiden kunne vi endelig kaste ankeret i Admiralty Bay på Bequia. Og før jeg hadde fått sukk for meg, så hadde Hanne vasket cockpit 🙂

Jadda. Slike gjester, det vil gamle Numa ha :)
Jadda. Slike gjester, det vil gamle Numa ha 🙂

Vi får jo bare herlige gjester om bord. De kan lage mat, og de vasker, og de er hyggelig selskap, og de spanderer på restaurant.  Det eneste som er litt dumt er at Rikke vinner i Liverpool hele tiden. Så hun kan kanskje reise hjem snart.

Vi kom oss ikke i land i Port Elizabeth første dagen. Etter at Hanne og Rikke hadde badet i deilig vann, og solt seg i trampolinen ble det et skikkelig grisevær med øs pøs regnevær (på Hannes nyvaskede gulv), og massevis av vind. Vi lagde oss hamburgere og tok en brødskive på kvelden.

Dagen etter viste Bequia seg derimot fra sin beste side. Etter at kapteinen hadde sjekket oss inn, reiste vi til land. Vi hadde tenkt å utforske hele bukta, og gikk derfor først til venstre mot «Devil’s Table». Steinar ville på seilmakeren  som ligger den veien.

Godt å bli ønsket velkommen. Bequia er en av favorittplassene våre.
Godt å bli ønsket velkommen. Bequia er en av favorittplassene våre.
Og vi går mot venstre. Flott at de har gangsti på begynnelsen, for gatene er ganske smale.
Og vi går mot venstre. Flott at de har gangsti på begynnelsen, for gatene er ganske smale.
Av en eller annen merkelig grunn får dette meg til å tenke på "Onkel Toms hytte". Det uten å ha sett filmen, eller lest boka.
Av en eller annen merkelig grunn får dette meg til å tenke på «Onkel Toms hytte». Det uten å ha sett filmen, eller lest boka.
Endelig hos seilmakeren. Det var ikke så langt å gå. Men veldig varmt.
Endelig hos seilmakeren. Det var ikke så langt å gå. Men veldig varmt.
Vel..................jeg har ikke ord.
Vel………………jeg har ikke ord.
Hvor går veien? Den er ihvertfall veldig bratt. Men også veldig vakker synes jeg.
Hvor går veien? Den er ihvertfall veldig bratt. Men også veldig vakker synes jeg.
En fargeklatt i åssiden.
En fargeklatt i åssiden.

Her er det nok for det meste lokalbefolkning som bor. Det var både lekre, og ikke så lekre hus langs veien. Og masse lekre biler. Etter en stund hadde vi fått nok i varmen og snudde. På tilbakeveien så vi skiltet til «Papa’s». Det har vi hørt mye flott om så vi stoppet der for noe å drikke. Her var det «grisefest» første juledag. I morgen skal det visst være «Super Bowl fest». Har visst noe med amerikansk fotball å gjøre.

Her er "Papa's". Og irrgrønt skal det være. Det er faktisk en svenske som eier denne plassen.
Her er «Papa’s». Og irrgrønt skal det være. Det er faktisk en svenske som eier denne plassen.
Vi nyter å kaldt å drikke etter en veldig varm gåtur.
Vi nyter å kaldt å drikke etter en veldig varm gåtur. (Foto: Rikke S. Bugge)
Vi sitter ute på terrassen, og det er en fantastisk utsikt over Admiralty Bay.
Vi sitter ute på terrassen, og det er en fantastisk utsikt over Admiralty Bay.
Av alle ting så var det en overlykkelig valp med navn Pepsi som hoppet rundt i restauranten.
Av alle ting så var det en overlykkelig valp med navn Pepsi som hoppet rundt i restauranten. Til Rikkes store glede (Foto: Rikke S. Bugge)
"Papa's" må ha en av de flotteste utsiktene på Bequia. Men det morsomme var at eieren kjente igjen navnet vårt "Numa" fra grisefesten 1. juledag. Mona og Per var jo der.
«Papa’s» må ha en av de flotteste utsiktene på Bequia. Men det morsomme var at eieren kjente igjen navnet vårt «Numa» fra grisefesten 1. juledag. Mona og Per var jo der.
Gjensidig kjærlighet.
Gjensidig kjærlighet.

Hanne og Rikke fikk også shoppet litt på markedet. Det må være det dyreste markedet i hele karibien, men det brydde de seg ikke om. Armbånd ble det.

Girlpower. Armbånd er innkjøpt. Nå skal de visst være ett fra hver plass vi er. Så da blir det vel sånn.
Girlpower. Armbånd er innkjøpt. Nå skal de visst være ett fra hver plass vi er. Så da blir det vel sånn.
bla bla
Bayshore Mall var vel ikke det som imponerte mest. Det er 3 butikker der. Men JEG ble imponert. Det er de samme 3 butikkene som var der for 11 år siden.
Det var sikkert Steinar som lurte dem inn der. Han ser ihvertfall ut som en luring.
Det var sikkert Steinar som lurte dem inn der. Han ser ihvertfall ut som en luring. (Foto: Rikke S. Bugge)
Armbånd innkjøpt på Bequia. Behørlig dokumentert. (Foto: Rikke S. Bugge)
Armbånd innkjøpt på Bequia. Behørlig dokumentert. (Foto: Rikke S. Bugge)

Etter litt shopping hadde vi fått mer enn nok av å gå i varmen, så vi tok jolla til «Jack’s» og Princess Margaret Beach istedenfor å gå. Og det falt i smak hos gjestene våre. Det visste vi selvfølgelig. Hva er det å ikke like liksom.

En velkjent portal. Nye folk. Og de elsket plassen.
En velkjent portal. Nye folk. Og de elsket plassen.
Det er vanskelig å finne en bedre beliggende restaurant enn "Jack's". Og så er det så GOD mat.
Det er vanskelig å finne en bedre beliggende restaurant enn «Jack’s». Og så er det så GOD mat.
Rikke har også funnet frem.
Rikke har også funnet frem.
Vi er klare. Gi oss mat. Sultne.
Vi er klare. Gi oss mat. Sultne.
Etter maten måtte vi selvfølgelig gå en tur langs stranden.
Etter maten måtte vi selvfølgelig gå en tur langs stranden.
OK - da har yngstemann funnet noe spennende i vannet.
OK – da har yngstemann funnet noe spennende i vannet.
Da har Hanne klart å unnslippe bølgene. Det var skikkelig høyvann, og bølgene slo langt opp på stranden. Litt for langt noen ganger. Vi ble litt våte.
Da har Hanne klart å unnslippe bølgene. Det var skikkelig høyvann, og bølgene slo langt opp på stranden. Litt for langt noen ganger. Og vi ble litt våte.
Det er himmelsk å gå barbent i sanden, mens varme bølger visker ut fotsporene.
Det er himmelsk å gå barbent i sanden, mens varme bølger visker ut fotsporene.
Kanskje det er her vi får øye på den andre "Numabåten" med norsk flagg. Men det viste seg å være en charterbåt med amerikanske passasjerer.
Kanskje det er her vi får øye på den andre «Numabåten» med norsk flagg. Men det viste seg å være en charterbåt med amerikanske passasjerer. (Foto: Rikke S. Bugge)
LIVET ER HERLIG :)
LIVET ER HERLIG 🙂 (Foto: Rikke S. Bugge)
Fantastisk godt å ha gode venner på besøk.
Fantastisk godt å ha gode venner på besøk. (Foto: Rikke S. Bugge)

Så var vi klare for litt bading og soling på Numa igjen. Må jo slappe av etter en slik anstrengende tur. Rikke og Hanne begynner å skjønne tempoet i Numa nå. Og de tilpasser seg eksemplarisk. Det er full forståelse for at dette er et anstrengende liv.

Etter hvert ble vi jo sultne igjen, og turen gikk nok en gang i land. Denne gangen gikk vi til høyre ved jollekaia. Vi har «Mack’s Pizza» som sluttdestinasjon.

"Maria's" er veldig koselig. Vi har fått nydelig lunsj, og forferdelig middag der. Så dit tør vi ikke å gå igjen.
«Maria’s» er veldig koselig. Vi har fått nydelig lunsj, og forferdelig middag der. Så dit tør vi ikke å gå igjen.
Squallene kommer og går, men gjestene våre fryser ikke av den grunn. Godt og varmt er det.
Squallene kommer og går, men gjestene våre fryser ikke av den grunn. Godt og varmt er det.
Sola er atter en gang på vei ned i havet.
Sola er atter en gang på vei ned i havet.
Stien langs vannet har blitt vesentlig forbedret siden vi var her i 2005. Men det betyr jo også at palmene vi måtte klatre over er borte.
Stien langs vannet har blitt vesentlig forbedret siden vi var her i 2005. Men det betyr jo også at palmene vi måtte klatre over er borte.
Vi jentene må jo også ha noe å hvile øynene på. Og det fant vi på "Frangipani".
Vi jentene må jo også ha noe å hvile øynene på. Og det fant vi på «Frangipani».
Altså deilige orange rompunsj.
Altså deilige orange rompunsj.
Mor og datter har det slett ikke ille i Bequia.
Mor og datter har det slett ikke ille i Bequia.
Herr og fru Numa har det heller ikke ille i Bequia.
Herr og fru Numa har det heller ikke ille i Bequia.
Så er vi fremme ved bestemmelsesstedet. "Mack's". Vi håper at Hanne og Rikke liker det like godt som oss.
Så er vi fremme ved bestemmelsesstedet. «Mac’s». Vi håper at Hanne og Rikke liker det like godt som oss.
Selvfølgelig synes de det var helt vanvittig deilig pizza. Selv om ingen klarte å spise opp.
Selvfølgelig synes de det var helt vanvittig deilig pizza. Selv om ingen klarte å spise opp.

Etter rompunsjen på «Frangipani» smakte det fortreffelig med pizza på «Mac’s». Et lite skår i gleden var at for første gang opplevde vi tiggere i Bequia. Altså en som står utenfor en restaurant og tigger mat. Vi satt helt ute ved kanten, og jeg var førstemann til å ikke klare å spise opp pizzaen. Han var der da på et blunk og spurte om han kunne få resten. Noe han fikk. Jeg fikk helt vondt i hjertet. Men Steinar ble ganske irritert, for selvfølgelig ønsker ikke restauranter å ha tiggere rundt dørene. Allikevel, jeg klarte ikke å la være.

Det skulle være steelband konsert på «Frangipani» i kveld. Etter at vi hadde fått pakket alle pizzaene i en doggie-bag (ingen klarte å spise opp), ruslet vi tilbake dit.

tjohei
Med rompunsj og myggstift er vi klare for steelbandkonsert.

Vi ble vel ikke så veldig imponert. Vel, det er imponerende at de i det hele tatt klarer å få toner ut av oljefatene sine. Men ikke så imponerende at det er moderne pop musikk. Vi ville ha raggae og karibisk musikk. Så vi ble ikke så lenge.

På veien tilbake til jolla fikk Steinar en ny venn som han ikke ville akseptere vennskapet til. Bare fordi denne nye vennen hadde lyst på pizzaen han bar på. Vi andre hadde det veldig morsomt da.

Fredag fikk vi bunkret opp med drikkevarer fra «Friendship Side». Veldig kjekt å slippe å bære. Etter  å ha badet og solt litt reiste vi i land. I dag er det utflukt til skilpaddefarmen som er på programmet. Det er en fyr som har påtatt seg å redde havskilpaddene i området. Og det må vi se.

Klare for utflukt til andre siden av øya.
Klare for utflukt til andre siden av øya.
Håper Toyota'n tar oss trygt over til andre siden. Det er ganske svingete og smale veier vi skal kjøre.
Håper Toyota’n tar oss trygt over til andre siden. Det er ganske svingete og smale veier vi skal kjøre.
Rikke er en dedikert fotograf. Ikke mye som unngår den jenta.
Rikke er en dedikert fotograf. Ikke mye som unngår den jenta.
Palmeskog ved stranden.
Palmeskog ved stranden.(Foto: Rikke S. Bugge)
Skilpaddefarmen ligger i fantastiske omgivelser.
Skilpaddefarmen ligger i fantastiske omgivelser.
Utrolig spennende natur. (Foto;: Rikke S. Bugge)
Utrolig spennende natur. (Foto;: Rikke S. Bugge)
Denne skilpadden er 21 år gammel.. Og hun har vært med siden begynnelsen.
Denne skilpadden er 21 år gammel.. Og hun har vært med siden begynnelsen.
Disse er visst fra 6-12 år.
Disse er visst fra 6-12 år.
Og disse småtrolla er 6 måneder gamle.
Og disse småtrolla er 6 måneder gamle.
Vi har skilpadder rundt båten nesten daglig. Og jeg synes det er litt vondt å se disse dyrene i de små karene sine. De kan jo nesten ikke bevege seg.
Vi har skilpadder rundt båten nesten daglig. Og jeg synes det er litt vondt å se disse dyrene i de små karene sine. De kan jo nesten ikke bevege seg. (Foto: Rikke S. Bugge)
Men jeg er sikker på at eieren mener vel. Han sier at 3 av 3000 nyklekte skilpadder overlever. Og han tar 10 egg eller noe.
Men jeg er sikker på at eieren mener vel. Han sier at 3 av 3000 nyklekte skilpadder overlever. Og han tar 10 egg eller noe. Hos han overlever alle.
Men jeg lurer på hvorfor han ikke har sluppet ut denne kjempen. I det bittelille karet.
Men jeg lurer på hvorfor han ikke har sluppet ut denne kjempen. I det bittelille karet.

Det tok ikke veldig lange tiden å se på skilpaddene. For det er ikke et stort sted. Men han som eier det var VELDIG pratesyk, og til slutt var det en av de ansatte som spurte meg (veldig forsiktig) om vi kanskje kunne gå snart. Det var nemlig lunsjtid. Så da gjorde vi det. Og det var lunsjtid for oss også. Vi ba taxien som hadde ventet på oss om å sette oss av på «Sugar Reef». Det er slik en fantastisk plass.

Hensatt til engelsk kolonitid.
Hensatt til engelsk kolonitid.
Med en helt unik utsikt.
Med en helt unik utsikt.
Unike karibiske øyeblikk.
Unike karibiske øyeblikk.
Kapteinen venter på mat.
Kapteinen venter på mat. (Foto: Rikke S. Bugge)
Spasertur på stranden før maten blir servert.
Spasertur på stranden før maten blir servert.
Maten var helt utsøkt. Og vi koste oss med deilig mat, drikke og oppmerksomme kelnere.
Maten var helt utsøkt. Og vi koste oss med deilig mat, drikke og førsteklasses service (Foto: Rikke S. Bugge)
Det er helt spesielt her på "Sugar Reef". Jeg har aldri sett noe lignende. Utenom på film kanskje.
Det er helt spesielt her på «Sugar Reef». Jeg har aldri sett noe lignende. Utenom på film kanskje.
Ja, ja. Det er enkelte som ikke klarer å sitte stille og oppføre seg som folk.
Ja, ja. Det er enkelte som ikke klarer å sitte stille og oppføre seg som folk.
Vi gjentar suksessen fra nyttårsaften. Denne gangen med Bugge og Hem.
Vi gjentar suksessen fra nyttårsaften. Denne gangen med Bugge og Hem.

Vel tilbake i Port Elizabeth sjekket vi prisen for en melon. Det er ca. kr. 150,-. Vanvittig. Men det koster helt enormt for frukt og grønnsaker her i Bequia. Vel, vel. Vi får tenke litt på det. Noe mer tur på land ble det ikke i dag. Vi spiste faktisk opp pizzaen fra i går. Rester altså. Varmet i stekeovnen. Tror det er første gangen JEG har brukt ovnen. Og den fungerer bra. Hmmmmm, kanskje jeg skal begynne å bruke den til noe annet enn brødboks?

Det er helt fantastisk å ha Hanne om bord. Hun blir litt rastløs nemlig. Og da må hun vaske. Nå er det vasket på de utilgjengelige flatene bak komfyren. Så var de kanskje ikke så utilgjengelige allikevel. Og cockpit er vasket enda en gang. Og salongen. Og det blir vasket opp. Jeg gjør altså ikke en dritt for å si det mildt. Abstinensene vil komme et par timer etter at hun har reist hjem.

I morgen reiser vi nordover igjen, så Hanne ble med Steinar inn til Port Elizabeth for å sjekke oss ut. Steinar vet nemlig ikke hvordan en melon ser ut, så hun måtte være med. Vi har bestemt oss for å spandere melon på Mette og Espen som kommer på besøk 7. februar. Men, å ta med Steinar på handletur betyr å komme tilbake med mer enn vi har bestilt.

DETTE er altså en Sour Sot ifølge Rikke.
DETTE er altså en Sour Sot ifølge Rikke.
Den er giftgrønn og full av pigger. Ikke et menneske hadde fått meg til å plukke den f.eks. i skogen. Men den smaker litt godt. Konsistens som kålrabi, og mild smak. Som utvannede sukkererter kanskje.
Den er giftgrønn og full av pigger. Ikke et menneske hadde fått meg til å plukke den f.eks. i skogen. Men den smaker litt godt. Konsistens som kålrabi, og mild smak. Som utvannede sukkererter kanskje.

Men det er jo bare spennende.

Jeg har fått min egen personlige øyebrynsmoderator. Rikke tok fatt på oppgaven med mot i blikket og stål i ben og armer. Og resultatet ble bra. Jeg har fått fine øyenbryn.
Jeg har fått min egen personlige øyebrynsmoderator. Rikke tok fatt på oppgaven med mot i blikket og stål i ben og armer. Og resultatet ble bra. Jeg har fått fine øyenbryn.

Siden vi reiser grytidlig i morgen tidlig, måtte vi avslutte med en liten tur på «Jack’s». Det begynner å bli det nye favorittstedet i Bequia.

Et siste farvel.
Et siste farvel. (Foto: Rikke S. Bugge)
Hvis man f.eks. er på restaurant og har glemt brillene sine. Så demonstrerer Steinar her hvordan man kan gjøre for å klare å lese menyen.
Hvis man f.eks. er på restaurant og har glemt brillene sine. Så demonstrerer Steinar her hvordan man kan gjøre for å klare å lese menyen. Det ser kanskje ikke så intelligent ut, men effektivt er det. (Foto: Rikke S. Bugge)
haha
Veldig deilig å vente på maten når vi har denne utsikten. Vi har vin i glasset og hyggelig selskap. Hva mer kan vi ønske? (Foto: Rikke S. Bugge)

Så var det avreisedag igjen. Som vanlig har det vært deilig å være i Bequia. Klokka 06:10 hadde vi lagt Admiralty Bay bak oss og satt kursen for Marigot Bay på St. Lucia. Det ble selvfølgelig en huskete tur, men ikke så aller verst. Sånn midtveis fikk Numa en raptus, og ville nok tilbake til Bequia. Plutselig hadde jeg St. Vincent i baugen, og ikke St. Lucia og pitonene. Det hadde vært vindskifte uten at jeg hadde merket noe som helst, og det taklet ikke «Juan» autopiloten vår. Vel, vel. Det ble ordnet opp i da kapteinen fikk nyss om hendelsen.

Så har vi atter en gang St.Lucia i sikte. Grand Piton og Petit Piton. (Foto: Rikke S. Bugge)
Så har vi atter en gang St.Lucia i sikte. Grand Piton og Petit Piton. (Foto: Rikke S. Bugge)
Bølgene forsvinner med en gang vi er i lè av øyene, og seilingen er nydelig. (Foto: Rikke S. Bugge)
Bølgene forsvinner med en gang vi er i lè av øyene, og seilingen er nydelig. (Foto: Rikke S. Bugge)
Så er det Rikke som har okkupert den fineste plassen om bord (Foto: Hanne S. Bugge)
Så er det Rikke som har okkupert den fineste plassen om bord (Foto: Hanne S. Bugge)

 

Ved 17 tiden var vi så heldige å få den siste ledige bøya i Marigot Bay. Han som hjalp oss var veldig hyggelig, men kanskje litt i overkant interessert i Rikke. Ha-ha. Det hadde vi det litt morsomt med.

Endelig fremme i Marigot Bay. Igjen. (Foto: Rikke S. Bugge)
Endelig fremme i Marigot Bay. Igjen. (Foto: Rikke S. Bugge)

Steinar og Rikke kastet seg i jolla for å dra på sightseeing. Hanne og jeg ville heller ha en rolig stund i Numa. Men etter hvert ser vi at Steinar er på Facebook, og da er han vel ikke i jolla. Det viste seg at han og Rikke hadde vært på «Doolittles» og tatt en rompunsj. Så de var lykkelige da de kom tilbake. Og fnisete. Men, de hadde også funnet plassen vi spiste på den kvelden.

"Rainforrest Hideaway" er også et lite hotell, og vi kunne fortøye jolla ved resepsjonen.
«Rainforrest Hideaway» er også et lite hotell, og vi kunne fortøye jolla ved resepsjonen. Enklere blir det ikke.
Inngangen for de som kommer med den lille fergen som trafikkerer Marigot Bay.
Inngangen for de som kommer med den lille fergen som trafikkerer Marigot Bay.
Vi måtte vente litt mens bordet vårt ble gjort klart.
Vi måtte vente litt mens bordet vårt ble gjort klart.

 

Vi nyter den beste Angus biffen vi har fått hittil, og en deilig spansk vin. Vi nyter livet.
Vi nyter den beste Angus biffen vi har fått hittil, og en deilig spansk vin. Vi nyter livet.
En helt spesiell atmosfære på "Rainforrest Hideaway".
En helt spesiell atmosfære på «Rainforrest Hideaway».

Dagen etter begynte med litt regnbyger, men det klarnet opp litt etter litt.

Litt mørkt og dystert i Marigot Bay denne morgenen. Men det regnet heldigvis ikke da vi fikk flytte Numa til en annen bøye. Til et litt vakrere sted.
Litt mørkt og dystert i Marigot Bay denne morgenen. Men det regnet heldigvis ikke da vi fikk flytte Numa til en annen bøye. Til et litt vakrere sted.
tralala
Mye bedre å la blikket hvile på denne utsikten, enn inn i mangroveskogen.

Hanne og Rikke ble med Steinar inn til land da han skulle sjekke oss inn. De ville gjerne på Capella Marigot Bay Resort. Så kan vi møte dem der senere.

Det er virkelig ikke noe feil i å tilbringe et par timer på Capella Marigot Bay Resort. Dette er en film som Rikke har tatt.

Hanne koser seg under fossen (Foto: Rikke S. Bugge)
Hanne koser seg under fossen (Foto: Rikke S. Bugge)

Men Steinar og jeg dro ikke i land igjen. Vi må jo benytte sjansen når gjestene våre er vekk. Steinar måtte ordne med Rikkes toalett, som var tett. Det er nok tilbakeslagsventilen som er gåen. Og jeg fikk vasket badet vårt og ordnet litt i lugaren. Jeg fikk til og med vasket vinduene og dørene. Det var sårt tiltrengt, og jeg må jo forte meg mens Hanne er borte. Ellers er det gjort før jeg får snudd meg. Så nå er det tipp topp til Espen og Mette kommer i morgen.

En diger klase med grønne bananer kjøpte vi i dag. Forhåpentligvis blir de gule med tid og stunder.
En diger klase med grønne bananer kjøpte vi i dag. Forhåpentligvis blir de gule med tid og stunder.
Masse herlig frukt som skal nytes.
Masse herlig frukt som skal nytes.
Denne karen selger også frukt. Men han står nok opp altfor sent. Woop woop fyren hadde vært hos oss mange timer før denne karen kom.
Denne karen selger også frukt. Men han står nok opp altfor sent. Woop woop fyren hadde vært hos oss mange timer før denne karen kom.

Vi har også betalt i dyre dommer for noen bananer og litt frukt av herremannen som kommer hver morgen. Han kommer i en segneferdig kano og selger all slags frukt. Han har på seg nisselue, og roper «woooopp, woooop» når han kommer. Ikke mulig å overhøre.

Og her er han. Med nisselue og det hele.
Og her er han. Med nisselue og det hele.
Og han er en god selger som ikke gir seg så lett. Tror han får solgt til nesten alle båtene.
Og han er en god selger som ikke gir seg så lett. Tror han får solgt til nesten alle båtene.

Ved 16 tiden var vi alle sultne, så Hanne og Rikke ble hentet i land. Fikset seg litt, og så jumpet vi i jolla igjen. «Doolittles» skal sjekkes med henhold til lunsj i morgen, så da kan vi like så godt spise en tidlig middag.

Restauranten ligger rett ved siden av palmehalvøya.
Restauranten ligger rett ved siden av palmehalvøya.
Et vell av blomster lyser opp omgivelsene. Bougonvilla tror jeg denne heter.
Et vell av blomster lyser opp omgivelsene. Bougonvilla tror jeg denne heter.
En liten frekkas som ikke sa nei takk til en liten brødbit.
En liten frekkas som ikke sa nei takk til en liten brødbit.
Rikke var ikke like begeistret for denne sjarmøren, som for valpen Pepsi.
Rikke var ikke like begeistret for denne sjarmøren, som for valpen Pepsi.
Her er det også jollekai rett utenfor restauranten. Og Rikke er vår nye matros. Hun fikser fortøyninger og holder jolla stødig.
Her er det også jollekai rett utenfor restauranten. Og Rikke er vår nye matros. Hun fikser fortøyninger og holder jolla stødig.

Det er fantastisk stille og rolig her i Marigot Bay. Ingen støyende musikk til langt ut på morgenkvisten. Vannet er rolig, og alt er skikkelig bekvemt rett og slett.

Stemningsfullt om kvelden. Og så stille så stille.
Stemningsfullt om kvelden. Og så stille så stille.
Numa ligger trygt og godt på bøya si.
Numa ligger trygt og godt på bøya si.

Kvelden ble avsluttet med nok et slag Liverpool. Men nå får det snart være slutt. Det er bestandig Rikke eller Steinar som vinner.

Hanne og jeg går mot nok et irriterende nederlag. Kanskje hellet snur snart.
Hanne og jeg går mot nok et irriterende nederlag. Kanskje hellet snur snart.

Dagen etter opprant med en stille og rolig morgen. Litt overskyet og regn i dag også. Men det går over. Vi tenkte at gjestene våre kanskje ville gi et pip fra seg når de sitter i taxien fra Castries og cruise skipet sitt. Men den gang ei. Ved 11 tiden hørte vi en gjennomtrengende plystring fra brygga, og der står Espen og Mette. Steinar joller inn og henter dem, mens vi andre gjør klar «bevertningen».

Bevertningen er klar. Det ser skikkelig karibisk ut spør du meg.
Bevertningen er klar. Det ser skikkelig karibisk ut spør du meg.
Og her kommer gjestene. Hanne, Rikke og jeg sang selvfølgelig bursdagssangen for Mette så det ljomet utover bukta.
Og her kommer gjestene. Hanne, Rikke og jeg sang selvfølgelig bursdagssangen for Mette så det ljomet utover bukta.
Bursdagsbarnet er bare smil og glede. Ingen depresjon over å fylle 50 år. Herlige Mette.
Bursdagsbarnet er bare smil og glede. Ingen depresjon over å fylle 50 år. Herlige Mette.
Vi skravler og prater og drikker og spiser og har rett og slett en kjempefin tid i Numa. Tiden går bare så altfor fort.
Vi skravler og prater og drikker og spiser og har rett og slett en kjempefin tid i Numa. Tiden går bare så altfor fort.
Jeg tror Mette skal lete lenge for å finne vakrere omgivelser å feire 50 års dagen sin i.
Jeg tror Mette skal lete lenge for å finne vakrere omgivelser å feire 50 års dagen sin i.

Jeg tenker at det er SÅ veldig hyggelig av dem å komme til oss når de er på cruise i karibien. Og så på Mettes 50 års dag. Men det var de selv som valgte det, så da så. Vi hadde en kjempehyggelig og livlig sammenkomst i Numa. Vi drakk champagne (som Mona og Per hadde etterlatt), og vi spiste skinke og melon og annen frukt. Og vi drakk pils. Og hvitvin. Og vann. Stemningen var etter hvert skyhøy, og vi tok en liten jolletur rundt Marigot Bay, før vi dro til «Doolittles» og spiste lunsj.

Home & Cottage ?
Home & Cottage ?

Marigot Bay er jo så vakker, så man kan ikke reise herfra uten å hatt en liten rundtur.

Mette nyter en rompunsj.
Mette nyter en rompunsj.
Og det gjør jammen meg kapteinen også.
Og det gjør jammen meg kapteinen også.

Jeg fikk visst ikke tatt så mange bilder fra «Doolittles». Men det er helt sant. Vi spiste også. Det ble bare altfor hyggelig, med mye prat og latter. Så jeg kunne ikke kaste bort tiden på å ta bilder.

Etterpå rakk vi en tur bort på stranden på «palmehalvøya» også. Og et lite bad.

Enda flere fantastiske blomster.
Enda flere fantastiske blomster.
På vei ut til stranden møtte dette skiltet oss.
På vei ut til stranden møtte dette skiltet oss. Lurer på om dette er 8XL modellene 🙁
Det var godt å få badet litt. Å få kjølt ned smilemusklene. Ikke lett med Mette i nærheten.
Det var godt å få badet litt. Å få kjølt ned smilemusklene. Ikke lett med Mette i nærheten.
Tada
Taaaaadaaaa. Vi har det flott på palmehalvøya.
Utsikten mot "Doolittles". Ikke så galt det heller.
Utsikten mot «Doolittles». Ikke så galt det heller.
Og da bursdagsbarnet kom med favnen full av pils, var alt fullkomment perfekt.
Og da bursdagsbarnet kom med favnen full av pils, var alt fullkomment perfekt.
Det ble også handlet. Skilpaddearmbånd. Denne herremannen var også en god selger. Og Hanne gikk 5 på :)
Det ble også handlet. Skilpaddearmbånd. Denne herremannen var også en god selger. Og Hanne gikk 5 på 🙂
Men, som sagt før, alt kommer til en slutt. Også dette fantastiske besøket. Mette og Espen måtte tilbake til cruise skipet sitt.
Men, som sagt før, alt kommer til en slutt. Også dette fantastiske besøket.

Men så var det slutt på festen. Mette og Espen måtte rekke cruiseskipet sitt. Det skulle gå klokka 17, så 15:30 ble de avlevert på brygga igjen. Da stod heldigvis taxien og ventet på dem. Og siden vi ikke har hørt noe annet, så koser de seg nok fortsatt på cruise. Det er merkelig at vi må helt til St. Lucia for å treffe dem. Det er jo evigheter siden sist vi så Mette og Espen. Helt sikkert ett år siden. Morsomt var det lell. Både Mette og Espen er morsomme personer som vi setter stor pris på. Dere er hjertelig velkommen tilbake en annen gang.

På veien tilbake til Numa sveivet vi innom «Ultimo» som holdt på å legge til i marinaen. Vi sa bare hei. Men senere på dagen fikk vi besøk av Rune på «Babette». Han ville at vi skulle komme på «Chateau Mygo» på en drink. Noe som var altfor tidlig for oss. Vi prøvde å komme oss etter festen tidligere på dagen. Etter at han hadde reist fant vi ut at vi likevel kunne ta en tur. Vi dro innom «Ultimo» på veien for å fortelle at vi reiser videre i morgen. De har gjester om bord, og vi ser dem sikkert lenger nordover senere. På «Chateau Mygo» var Rune og mannskapet hans i gang med å spise, så vi ville ikke trenge oss på. Vi tok en pytteliten drink og jollet tilbake til Numa. Vel fornøyd med dagen.

Conny og Carina kom innom på morgenkvisten dagen etter og sa hade. De kommer nordover om noen dager.

Fantastiske mennesker. Og de kaller hverandre "elskling".
Fantastiske mennesker. Og de kaller hverandre «elskling».

Så ved 11:30 tiden slapp vi fortøyningene til bøya, og satte kursen mot Rodney Bay. Vi må jo vise gjestene våre hvor ARC’en kommer inn. Der har vi også brukt mye tid. Det er «rett rundt svingen», så ved 2 tiden kastet vi ankeret utenfor Reduit Beach. Og gjett om det var noen som var glade for å kunne bade fra båten igjen.

ENDELIG. Rent deilig vann til å boltre seg i.
ENDELIG. Rent deilig vann til å boltre seg i.
Rikke, Hanne og Steinar nyter vannet.
Rikke, Hanne og Steinar nyter vannet.
Reduit Beach med "Spinnaker" og yacht klubben.
Reduit Beach med «Spinnaker» og yacht klubben. Det er mye mer mennesker her nå enn det var i desember.

Jeg var trøtt og sliten etter å ha vært tidlig oppe, så jeg tok en siesta på et par timer faktisk. Da jeg våknet var de andre klare for en tur på land. Og det fikk de lov til. Alenetid på meg. Men, det tok ikke lange tiden før de var tilbake. De hadde ikke fått jolla opp på land uten å bade.

Men ett sted hadde de funnet. «Jacque’s» der vi skal spise premien til Robert.

Beviset på at vi har rett til å spise et gratis måltid for 4 personer.
Beviset på at vi har rett til å spise et gratis måltid for 4 personer.

De hadde bestilt bord til klokka 19. Og i god tid før det fortøyde vi jolla der, og gikk bort til «Spinnaker» for en drink. Til Rikkes store glede var det fortsatt siste rest av happy hour, så hun fikk 2 rompunsjer til prisen av en. Du store lykke.

Tilbake på "Spinnaker". Et sted vi trives veldig godt. Det er nydelig mat, avslappet atmosfære og hyggelig betjening.
Tilbake på «Spinnaker». Et sted vi trives veldig godt. Det er nydelig mat, avslappet atmosfære og hyggelig betjening.

Men denne gangen skulle vi ikke spise på «Spinnaker», bare ha en liten drink. Så etterpå gikk vi til «Jacque’s» og spiste en fantastisk middag.

En sjarmerende restaurant. Litt upperclass faktisk.
En sjarmerende restaurant. Litt upperclass faktisk.

Tusen takk Robert. Det er den billigste middagen vi har spist hittil på turen. Vi måtte bare betale drikkevarene, og de spanderte Hanne. Gratis altså. Serveringen var helt perfekt, restauranten lå idyllisk til rett i innseilingen til Rodney Bay. De solgte også parfyme, og det måtte jeg kjøpe.

Dagen etter hadde kapteinen egentlig bestemt at vi ikke skulle reise videre til Martinique i dag. Men han ombestemte seg. Så derfor ble vi alle med inn til Rodney Bay Marina da han skulle sjekke oss ut. Måtte jo vise frem marinaen vi har hatt det så mye gøy i.

Full fres med jolla på vei til Rodney Bay Marina.
Full fres med jolla på vei til Rodney Bay Marina.
Hmmmm - kan dette være samme marina da? Hvor er alle salgsbodene og menneskene?
Hmmmm – kan dette være samme marina da? Hvor er alle salgsbodene og menneskene?
Og ingen øredøvende musikk. Alt er rett og slett bare rent, pent og velstelt.
Og ingen øredøvende musikk. Alt er rett og slett bare rent, pent og velstelt.
Vi måtte selvfølgelig spise lunsj på "Elena's". Omelett med ost og skinke skled ned på høykant.
Vi måtte selvfølgelig spise lunsj på «Elena’s». Omelett med ost og skinke skled ned på høykant.
I Rodney Bay Marina er det også en velutstyrt chandler. Så nå fikk Hanne og Rikke se at jeg ikke overdriver når det gjelder Steinar og tidsbruk i slike butikker.
I Rodney Bay Marina er det også en velutstyrt chandler. Så nå fikk Hanne og Rikke se at jeg ikke overdriver når det gjelder Steinar og tidsbruk i slike butikker. Jeg overdriver ALDRI.

Etter at vi også hatt fått kjøpt med oss smør (de har de beste smøret her på St.Lucia), jollet vi tilbake til Numa og heiste ankeret. Klokka 15 var vi på full fart ut av Rodney Bay, og ut i 3-4 meter høye bølger. Det var VELDIG skumpete.

Gulvet i cockpit viste seg å være det mest stabile stedet. Det fant Rikke fort ut av, og la seg til å sove der.
Gulvet i cockpit viste seg å være det mest stabile stedet. Det fant Rikke fort ut av, og la seg til å sove der.

Og det har seg jo slik, at når man minst ønsker det, så skjer det. Vi fikk vår aller første fisk. Steinar hadde kjøpt ny sluk, og fått nye råd på chandleren i Rodney Bay. Vi skulle ikke ha sluken 30 meter bak båten, men 10 meter. Som rådet, så gjort. Og der satt den. Gullmakrellen. Alias maimai. Alias dorado.

Den var ikke så stor (heldigvis), så kapteinen fikk halt den om bord uten store problemer.
Den var ikke så stor (heldigvis), så kapteinen fikk halt den om bord uten store problemer.
Det er fantastiske farger på denne fisken. Gull og grønt.
Det er fantastiske farger på denne fisken. Gull og grønt.
Vel om bord, og med kleppen godt plassert i gjellene rakk den å sprute ned halve båten med blod. Steinar tok livet av den med litt akevitt.
Vel om bord, og med kleppen godt plassert i gjellene rakk den å sprute ned halve båten med blod. Steinar tok livet av den med litt akevitt.
Hanne tok tollekniven og skar strupen over på den. Vi tenkte kanskje vi måtte få ut blodet. Som på annet vilt liksom. Fisking har vi ikke drevet med siden vi var ungdommer.
Hanne tok tollekniven og skar strupen over på den (har fisk strupe?). Vi tenkte kanskje vi måtte få ut blodet. Som på annet vilt liksom. Fisking har vi ikke drevet med siden vi var ungdommer.
Og så er den helt død. Badende i sitt eget blod. Groteskt. Den er også mer eller mindre grå, for doradoen mister fargen sin når den dør. Så trist.
Og så er den helt død. Badende i sitt eget blod. Groteskt. Den er også mer eller mindre grå, for doradoen mister fargen sin når den dør. Så trist.

 

Når det er så høye bølger, så er det ganske vanskelig å holde seg på bena. Men kapteinen fikk til en effektig «lene seg mot davitene» stilling. Doradoen kom i hvert fall om bord. Sløying var totalt uaktuelt. Det fikk vi vente med til vi hadde kastet anker utenfor Ste. Anne ved 19 tiden.

Vel, så dette er en fisk? Den skal nå sløyes som det heter på fagspråket. Jeg har ikke tatt på meg regnjakke for å sløye fisk. Det begynte å regne akkurat da vi skulle kaste ankeret utenfor Sainte Anne.
Vel, så dette er en fisk? Den skal nå sløyes som det heter på fagspråket. Jeg har ikke tatt på meg regnjakke for å sløye fisk. Det begynte å regne akkurat da vi skulle kaste ankeret utenfor Sainte Anne.
Moaaahahahaha. Fisken er halshogd.
Moaaahahahaha. Fisken er halshogd.
Samarbeid er bra. Selv om jeg fikk beskjed om å dra til meg fingrene med jevne mellomrom. Men til slutt var også gørra innvendig i fisken vekk. Og den var filetert. Med mer enn nok mat til oss 4 vil jeg tro.
Samarbeid er bra. Selv om jeg fikk beskjed om å dra til meg fingrene med jevne mellomrom. Men til slutt var også gørra innvendig i fisken vekk. Og den var filetert. Med mer enn nok mat til oss 4 vil jeg tro.

Vi var alle enige om at vi ikke hadde lyst på fisk, så filetene ble lagt i kjøleskapet. De skal bli lunsj i morgen. Eller kanskje middag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Det blåser og regner litt her også, men da vi hadde fått ned skyddene på sidene, kunne vi kose oss med «Mesternes Mester» på lerretet.

Og så beæret solen oss med sitt nærvær igjen. Deilig og varm. Vel, varmt er det jo hele tiden, men det er deilig med solen. Hanne og Rikke begynner å kjenne på at de skal reise hjem i morgen. Etter å ha badet og solt seg litt, ble de med Steinar inn til Ste. Anne. Steinar for å sjekke oss inn i Martinique og handle litt, de andre for å shoppe presanger til de der hjemme.

De hadde fått alt de ønsket seg, og mer til . For eksempel dette:

De hadde vært på et fransk bakeri og fråtset i bakevarer.
De hadde vært på et fransk bakeri og fråtset i bakevarer. (Foto: Rikke S. Bugge)
Vi glefset i oss mesteparten. Helt uten forbehold.
Vi glefset i oss mesteparten. Helt uten forbehold.

Men så var det på tide å bade og sole litt igjen.

Hanne i farta. Ingen grunn til å kjenne på vannet først.
Hanne i farta. Ingen grunn til å kjenne på vannet først. (Foto: Rikke S. Bugge)
mmmm
Club Med resorten på stranden. Her spilles det til tider HEFTIG musikk. Det er også noe vi antar er vannaerobics eller noe. Men vanvittig dedikerte instruktører. Høylytte rett og slett. (Foto: Rikke S. Bugge)
Penger til tørk. Av en eller annen merkelig grunn hadde Steinar penger i lomma på badebuksa.
Penger til tørk. Av en eller annen merkelig grunn hadde Steinar penger i lomma på badebuksa. Kanskje det er kjekt å ha da. Man vet aldri hva som kan skje.

Rett før vi hadde tenkt å ta opp ankeret, fikk vi besøk av Trond fra «Go Beyond». Han fikk en pils, og ble sittende en stund. Vi hadde en hyggelig prat med han også. Men, ved 16 tiden fikk vi tatt opp ankeret, og satt kursen mot Les Anses D’Arlet. Også kalt Petite Anse D’Arlet.

Og for en gangs skyld fikk vi en deilig seilas, og vi kunne sitte på fordekket og nyte solen og vinden. Rett før sola gikk ned var vi fremme. Det ble ikke noen landgang på oss i dag, for vi hadde en fisk som ventet på å bli spist.

Hanne stod for stekingen, og jeg for tilbehøret. Den eneste måten jeg vet å steke fisk, er å vende den i mel, salt og pepper, for så å steke i masse smør og hvitløk. Det ble megagodt.
Hanne stod for stekingen, og jeg for tilbehøret. Den eneste måten jeg vet å steke fisk, er å vende den i mel, salt og pepper, for så å steke i masse smør og hvitløk. Det ble megagodt.
Et skikkelig herremåltid ble det. Dorado, potetstappe og erter :) Og vi ble mette alle sammen.
Et skikkelig herremåltid ble det. Dorado, potetstappe og erter 🙂 Og vi ble mette alle sammen.

Den ble tilberedt ute, for det lukter veldig av stekt fisk. Og det vil jeg ikke ha inne i Numa. Der er også den elektriske stekepannen helt fantastisk. Man kan jo bruke den overalt.

Vi avsluttet kvelden med et siste slag Liverpool. Som Steinar vant. Så da har Rikke eller Steinar vunnet alle spillene, og Hanne og jeg har tapt. Urettferdig.

Og så kom avreisedag for gjestene våre. Det betyr at det er litt oppbruddstemning hele dagen. Men som de organiserte folkene de er, så vasket og pakket de tidlig på dagen. Det betyr at de har hele resten av dagen til rådighet. Så ved 12 tiden reiste vi i land og oppdaget Les Anses D’Arlet.

Noe sier meg at jeg har sett denne kirken før. (Foto: Rikke S. Bugge)
Noe sier meg at jeg har sett denne kirken før. Det er den som har påtatt seg å vekke folk klokka 6 om morgenen. Og for å være helt sikker på at du ikke skal forsove deg, så ringes det 6 slag hver halvtime også.  (Foto: Rikke S. Bugge)
hmmm
Rett utenfor stranden er det et lite rev. Der er det visst fint å snorkle. Noe vi glemte å informere gjestene våre om. Så da må de nok komme tilbake.
Les Anses D'Arlet here we come.
Les Anses D’Arlet here we come.
hmmm
Ovenfor denne stranden går strandpromenaden. Og der gikk vi først.
Dette er et helt normalt scenario for lokalbefolkningen. Vi synes det er fullstendig pittoresk.
Dette er et helt normalt scenario for lokalbefolkningen. Vi synes det er fullstendig pittoresk.

Det tar jo ikke lange stunden å gå gjennom denne lille landsbyen. Men det er fortsatt veldig fint her. Først var det litt shopping på gang, og Rikke og Hanne fikk kjøpt enda flere gaver, og ting til seg selv. Deretter gikk vi langs stranden tilbake, og fant en liten restaurant helt nede i strandkanten.

Så er vi på vei bortover stranden til babord for jollekaia.
Så er vi på vei bortover stranden til babord for jollekaia.
Ikke gatelangs, men strandlangs.
Ikke gatelangs, men strandlangs.
Mor og datter. Fine folk.
Mor og datter. Fine folk.
Vi fant en restaurant denne gangen også gitt. Og det er litt morsomt når stolen forsvinner ned i sanden når vi setter oss. :) Kan det være at vi er for tunge?
Vi fant en restaurant denne gangen også gitt. Og det er litt morsomt når stolen forsvinner ned i sanden når vi setter oss. 🙂 Kan det være at vi er for tunge?
Rikke sine fotspor
Rikke sine fotspor
Hannes fotspor. Selv om fotspor i sanden er forgjengelige, så vil fotsporene dere har satt i våre sinn alltid være der.
Hannes fotspor. Selv om fotspor i sanden er forgjengelige, så vil fotsporene dere har satt i våre sinn alltid være der.

Vi koste oss med deilig mat. Nok en gang i strandkanten. Under palmer og med bølgeskvulp i ørene og sand mellom tærne. Livet er herlig. Men så måtte vi tilbake til Numa. Det skal bades og soles litt til før gjestene skal hjem. Før vi satte oss i jolla fikk vi faktisk kontakt med en taxisjåfør, og hun kommer og henter Hanne og Rikke klokka 19 i kveld. Det kunne jo ikke passet bedre.

Herlige jenter.
Herlige jenter.

Det ble mye bading og soling i Numa da vi kom tilbake. Og etter hvert fikk vi også besøk av Anne Britt og Rune i «Aida». De var et oppkomme av informasjon, og har reist over Atlanteren utenom ARC’en. Kanskje vi møter dem igjen ved en senere anledning. Ved 5 tiden reiste de tilbake til «Aida», og vi kunne kose oss den siste stunden med gjestene våre. Rikke og jeg byttet bilder, og hun har virkelig hatt en stor produksjon.

Men alt kommer til en slutt, også dette besøket. Rett før klokka 19 jollet vi dem inn til land, og taxien stod og ventet. Så etter litt snørr og tårer og masse klemmer vinket vi farvel for denne gangen.  Det har vært en glede å ha dem om bord, og vi håper de kommer igjen. Hanne har i hvert fall lovet å komme tilbake. Vi ses snart igjen.

received_1640864919273342

TAKK FOR BESØKET.

To be continued……………………

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.