AVREISEDAG. Spenningen er til å ta og føle på om bord. Etter hvert som formiddagen skrider frem, blir vi mer og mer oppkavet. Til slutt går vi bare rundt og flytter litt på ting og tang, og er rett og slett i veien for hverandre. Kapteinen har sagt at vi skal gjøre skuta seilklar, men det har den jo vært i flere dager spør du meg.
Heldigvis fikk vi besøk av Aksel fra «Seilas» ved halv 11 tiden. Han ville prate med kapteinen, for han gjør en reportasje om forskjellige båter som skal være med i ARC’en. Han syntes stemningen var svært så avslappet om bord, så han kunne nok ikke se at vi var full av «mark i rompa» og «maur i buksa».
Jeg benyttet anledningen til å få tatt bilde av oss alle når vi hadde en profesjonell fotograf om bord. Og dette ble resultatet.
Han lovet også å ta noen flotte bilder av Numa når vi går over startstreken. Så hvis noen der ute kan følge med i «Seilas» og se om det kommer noen fine bilder av Numa. Vi vil gjerne ha det bladet.
Vi stod på dekk og kikket på de andre båtene som gikk ut av marinaen, og ble mer og mer oppkavet. Men endelig ble det vår tur. Kapteinen ga klarsignalet, og fortøyningene ble kastet. Vi fikk en fantastisk tur ut av Marina Muelle Deportivo. Det ble spilt spansk musikk fra digre høyttalere, og en speaker ønsket oss god reise. Vi kunne til og med se kjente fra Norge blant publikum. Solveig hadde tatt turen til Las Palmas som hun lovet. Det hadde møtt opp masse mennesker som vinket adjø til oss, og vi fikk nesten klump i halsen.
Feststemning i Las Palmas. Nå reiser vi.
Vel ute av marinaen var det litt kaotiske forhold. Det er 230 båter som skal over startstreken, men til forskjellig tidspunkt. Vi med katamaraner skulle først i gang, og kl. 12:30 gikk startskuddet for oss. Numa kastet seg over startstreken, sikkert som en av de første, og seilasen var i gang.
Mannskapet vårt satte umiddelbart standarden. Mona og Per vartet opp med varm lunsj, og Robert fulgte opp med avansert omelett til middag. He-he. Dette skal bli fint.
Den første natten ble litt hektisk. Vi er mange båter, og alle skal samme vei. Det betyr litt unnamanøvrering, litt banning, og en kaptein som ikke fikk så mye søvn. Vi må rett og slett venne oss til å være til sjøs igjen. Vi går 4 timers vakter, der første vakt begynner klokka 20:00. Jeg fikk første vakt, Steinar andre, og Robert siste vakt.
Med friskt mot heiste vi genakeren den første morgenen. Vi hadde seilt hele natten med storseil og genoa. Nå var det tid for genaker.
Det varte til klokka 10:45. Da var all vind borte, og genakeren hang som en sørgmodig klut i baugen. Styrbord motor ble startet, og det er jo slett ikke bra. Vi er bare på dag 1 av vår atlanterhavskryssing. Men det blir nok bedre.
Litt trøst var det at vi fikk besøk av delfiner. Massevis av dem. Steinar talte 14 stykker rett foran baugen. Vi er skjønt enige om at de ser på oss. For de legger seg litt over på siden, og kikker opp på oss. Tror vi. Og de lurer nok på hva vi er for slags merkelige vesener.
Robert fikk hengt opp hengekøya si. Det må man jo ha om bord i en seilbåt. Den gynget kraftig frem og tilbake, så vi får håpe han ikke blir sjøsyk.
Etter at Steinar hadde byttet filter i watermakeren fikk vi også laget vann. Massevis av vann. Så da slipper vi å vaske oss med våtservietter som vi gjorde på den forrige turen vår. Deilig å slippe å lukte baby-oil. Etter hvert kom også vinden tilbake, så dette tegner til å bli en fantastisk tur.
Mona og Per hadde første vakt den andre natten. Den går fra kl. 20:00 til 24:00, og da er det andre folk oppe mye av tiden. Men jeg må nok si at vi kanskje har tatt oss vann over hodet når vi har tatt med disse svorskene. Altså en svenske og en nordmann = svorsk. De insisterte hårdnakket på at de hadde sett selvlysende, flaksende ting. Og det mente de måtte være UFO eller flaggermus. ???? Kanskje det går over hvis vi bare sier: «Jada, klart det finnes selvlysende flaggermus på Atlanteren.»
Robert har blitt vår faste skribent på Numa sin hjemmeside på ARC’en. Han skriver kjempeflott, og særlig fordi han uten blygsel skryter av båten, meg, Steinar, Mona, Per, seg selv og alt og alle. Veldig flink fyr. Vi liker han godt.
Og han er flink til å lage mat. Hadde jeg visst hvor god han er, hadde jeg adoptert han tidligere. Og Mona og Per lager også helt fantastisk mat. Så når jeg må trå til og lage Spagetti Carbonara fra glass, så blir det ikke det samme. Det blir på en måte litt tamt. Jeg prøver så godt jeg kan å sleipe meg unna matlagingen (og klarer det ganske bra). Så kan jeg heller vaske opp (og det får jeg lov til en gang i blant).
Vi har hatt en litt ruskete seilas i begynnelsen, og kaldt. Men det har gått ganske fort. Kapteinen laster ned værfiler, og de blir studert i minste detalj. Og godt er det. For en kveld ble det meldt squaller og vind over 20 knop om natten, og da kom det rev i storseilet. Vi har en kaptein som tenker sikkerhet først, og det er vi veldig glade for. På min vakt den natten seilte jeg mellom 7.8 og 9.4 knop, uten en eneste squall. Det hadde de andre tatt seg av på sine vakter. På morgenkvisten løyet vinden.
Det er jo typisk Neptun. Når det er svart som en sekk er det bølger og vind. Når det er lyst og sol er det vindstille og ingen bølger. Men man kan ikke få i pose og sekk har vi forstått.
Vel, litt i pose og sekk får vi jo i denne båten. Mannskapet varter opp med den ene fantastiske retten etter den andre. Heldigvis har svenskene gitt slipp på lunsjen sin, slik at de og Robert kan konsentrere seg om å lage deilige middager. Hva sies om disse menyene: Indrefilet med peppersaus, poteter og grønnsaker. Eller: Svinefilet med saus, poteter og kålstuing. Eller: Kjøttkaker i brun saus. Eller: Pizza. Disse menneskene klarer det meste. Og vi får vin til middagen hver kveld. Deilig. Ett glass til hver.
Etter noen dager merket vi at Robert begynte å bli rastløs. Litt vanskelig å holde styr på egentlig. Alt går jo på skinner her i Numa, og det passet ikke herremannen så godt. Han begynte å kjede seg. Og da ville han bade. Men det kommer ikke på tale enda. Det er kaldt. Så Robert boblet over av fryd da en av spilene i storseilet var på vei ut av slissen sin. Før noen hadde sagt «reparere» hadde han klatret opp på bommen, helt ytterst, uten redningsvest og var klar til å få spilen på plass. Heldigvis gikk det bra. Spilen kom på plass, og Robert overlevde uten noe mèn som jeg kan se. Kanskje han nå kan holde fred i et par dager.
Dagen etter oppdaget vi at forseilet begynte å revne litt, så Robert sprang lykkelig og tilfreds ut på dekk med sysakene sine. Nå kommer han i hvert fall til å holde fred i noen dager.
Vi får rapporter fra ARC hver dag, og det har blitt vår lille «eventyrstund» etter middag. Det er noen båter som har vært skikkelig uheldige. En har faktisk sunket. Alle ble heldigvis reddet. En har kollidert med en hval. Et par har brutt seilasen på grunn av diverse uheldigheter.
Etter 6 dager til sjøs har de sørlige breddegrader ikke vist seg fra sin beste side. Det har for det meste vært overskyet, og vi er snart nede ved Kapp Verde. Vi må gå langt syd for å slippe unna «Parkeringsplassen» som har etablert seg midt i Atlanteren. Det er et kjempestort stille område, og hvis vi havner uti der må vi nok bruke all dieselen vi har for å komme oss unna. Og det vil vi ikke.
Og så er det enkelte som ikke klarer å holde luken i lugaren sin stengt når det er drittvær. Det betyr at man kan få en hel brottsjø av saltvann inn gjennom luka. Og rett opp i senga. Skal si at HAN som fikk vannet inn våknet ganske så fort. Alt var vått. Dyne, pute, laken og klær som av en eller annen merkelig grunn ikke lå i skapet, men i trappen opp til senga.
Derfor har vi vasket klær og sengetøy. Men siden det ikke er allverdens beste vær, så fikk vi ikke tørket det så fort. Det måtte tørkes på en liten tørkesnor under tak i cockpit, og det tok vinter og vår før alt var tørt. Blir lenge til neste gang vi vasker tøy. Håper folk kan holde lukene sine stengt.
Mona og Per begynner å bli «båtvarme», og etter å ha hatt vakter sammen en tid, var de klare til å ha vakt hver for seg. Det betyr at vi er 5 personer til å dele på vaktene. Og det betyr at vi får to frivakter etter hverandre. Jadda, dette blir bedre og bedre.
Hver dag har vi det morsomt med å gjette hvor langt vi har seilt siste døgn. Døgnet går fra kl. 12:00 til 12:00 neste dag. Rekorden så langt er 171,4 nautiske mil, og vi var strålende fornøyd.
Det har blitt mye motorkjøring nå i begynnelsen av seilasen. Vinden har gjemt seg på utilgjengelige plasser. Kapteinen laster ned vær, og laster ned vær for å prøve å finne den, og noen ganger treffer vi, og noen ganger er vinden rett og slett forduftet. Men det blir varmere og varmere. Vi har gått fra fleecejakker, langbukser, sokker og sko, til t-skjorte, shorts og barbent. Bærre lækkert.
Det kommende brudeparet Mona og Per skal bli lekre til bryllupet, så de trener på fordekket hver morgen. Og de har med seg en harddisk med musikk. «I love you», «I love you», «I love you» musikk. De er bare så søte der de holder på. Robert maser fortsatt om at han vil bade med delfinene som stadig kommer på besøk.
Vi har gjort en helt fantastisk investering ved å kjøpe den elektriske stekepannen på El Corte Ingles i Las Palmas. Der kan vi lage absolutt alt. Til og med pizza. Eller vi og vi. Robert kan lage pizza i den.
Og så har vi vært en hel uke til sjøs. Tenk det, bare to uker igjen. Kapteinen slo på stortromma og spanderte den siste hvitvinsflasken fra Bodegaen i Las Palmas. Flasken hadde stått i kjøleskapet i over en uke, så den kalde hvitvinen smakte fortreffelig, og flasken ble tømt på rekordtid.
Så fikk endelig Robert oppfylt ønsket sitt. Han fikk bade. Som en del av ukesfeiringen stoppet vi motorene og tok ned alle seil. Robert ordnet tau med knuter og en fender, og så bade vi alle mann. Her er det 4.500 meter dypt, og jeg orker ikke engang å tenke på hva som kan befinne seg under meg. Men kapteinen er et oppkomme av informasjon. Så, en hvithai vil bruke 15 minutter på å komme seg opp fra 4.500 meter for å bite meg i tærne. Og jeg skal love, SÅ lenge var jeg ikke i vannet og utfordret skjebnen. Det var imidlertid Robert, og det kom ingen hai og bet ham i tærne.
Deretter hadde vi konsert om bord. Den godeste Robert har ikke bare med seg gevinster til våre daglige gjettekonkurranser. Han har også med en saxofon. Som han har tenkt å lære seg å spille på. Om bord i Numa. Som ikke er særlig lydisolert. Det lyder ikke bestandig så veldig profesjonelt, men i dag hadde vi det fryktelig morsomt med den. Noen fikk til og med til noe som kunne minne om en melodi.
Vi skjønner at båtene i ARC’en begynner å bli mer og mer desperate etter å finne vind. I de daglige oppdateringene fra ARC kommer det flere og flere meldinger om båter som må gå til Kapp Verde for å etterfylle diesel. «Seas the Day» har sendt oss mail og spurt om vi har mer vind enn dem, men det har vi ikke. Vi fortsetter sørover. Til slutt vil trade winds ta oss med over Atlanteren. Selv om det ser ut til å ta VELDIG mye lenger tid enn vi hadde tenkt.
Så er vi på dag 10, og stemningen om bord er på topp. Vinden har besøkt oss en liten stund, og genakeren har båret oss frem i moderat tempo. Det er supervarmt. 30 varmegrader, og vi svetter som griser. Men vi nyter det. Godt vi har saltvannspumpe i trampolinen.
Robert og Mona har begynt på hver sin «halvveis sang». Monas går med melodien «Napoleon med sin hær», og Roberts går med «Happy Birthday to you». Og Roberts sang kan ha VELDIG VELDIG VELDIG mange vers. Han sang «ørten» av dem for oss under frokosten. Heldigvis ikke akkompagnert av saxofonen.
Genakeren har kommet opp igjen, og selv om det ikke går så fort på grunn av lite vind, så sparer vi mye diesel. Og vi har hatt kontakt med andre båter. Det er ikke hver dag vi ser andre båter, men noen ganger er det en og annen båt i nærheten.
«Bonair» kalte oss opp og hadde en liten prat. De var på vei til Barbados og hadde unger og besteforeldre om bord. Robert hadde en hyggelig prat med «Joanna» en kveld, og noen ganger ser vi andre båter på AIS’en. En fantastisk innretning.
Og etter dag 11 begynte det å stinke i lugaren til Robert. Ikke fordi han er spesielt urenslig, men fordi han har lageret av grønnsaker under sengen sin. Grønnsaker som vi mente må ligge mørkt, som poteter, kål, paprika og gulrøtter. Kål liker IKKE å ligge mørkt innpakket i aluminiumsfolie. Og paprika liker IKKE å ligge under kål (den blir flat). Og poteter liker ikke å ligge i råtnende kålsaus. Det stinket noe helt forferdelig. Jeg trodde jeg klarte å redde en halv kål (måtte kastes dagen etter). Gulrøttene ble reddet. Det grønne var selvfølgelig råtnet, så det skar vi av (skjønner ikke at vi ikke gjorde det i første omgang), og pakket gulrøttene inn i aluminiumsfolie igjen, og potetene trengte bare å bli befridd fra den råtne kålen. Så da har vi fortsatt litt grønnsaker. Fisk har vi ikke fått på kroken, men flyvefisken kommer stadig hoppende om bord. De har nok et dødsønske.
Dag 12 i sjøen er 1. desember. Alle er opp til frokost, og Mona og Per har laget «makka» med egg eller leverpostei. Og Robert overrasker nok en gang med sin planlegging. Han har med kalender til oss. Adventskalender. Skrapeloddkalender. Vi skal ha det spennende hver eneste dag frem til 24. desember. For en mann.
Og ikke nok med det. 1. desember er «halvveisdag». Robert tar ansvar (på eget initiativ må jeg tilføye), og har kjøkkentjeneste HELE dagen. Han begynner med å bake kake. Brownies. Det smakte helt usannsynlig godt til ettermiddagskaffen. Den såkalte ildfaste formen jeg kjøpte i Portugal klarte ikke helt varmen og begynte å brenne litt, men ikke mye ifølge Robert. På kvelden ble det halvveis-middag med kjøttkaker i brun saus igjen, og det smakte minst like godt som første gangen. Kapteinen slo på stortromma og spanderte to flasker rødvin.
Vi får litt informasjon fra venner og bekjente gjennom ARC’en sin mail service. Vigdis og Are som vi hadde besøk av på Lanzarote sender oss mail om hvordan vi ligger an, og det setter vi uendelig stor pris på. Selv om vi ikke vinner, så er det morsomt å vite at vi ikke ligger sist. Moren til Robert er bekymret for ETA som ARC har satt til 12. eller 13. desember. Da skjønner vi at hun er bekymret, siden Robert har billett hjem den 12. desember. Men det skal nok gå bra. Vi har gjettet på å være inne lørdag 10. desember.
Som sagt, så får vi meldinger fra ARC’en hver dag. Vi kan også sende meldinger om ting som kanskje kan være av interesse for de andre seilerne. Som for eksempel dårlig merkede værbøyer eller annen uhumskhet som flyter i vannet. Vi fikk melding om en stakkars båt som hadde mistet masten, og som vil bli tauet til St.Lucia av en motorbåt. Så for å få litt balanse i elendigheten, så spurte vi om oppskriften til å lage iskrem. Robert vil nemlig lage det. Og det fikk vi selvfølgelig dagen etter. Vi har vel omtrent halvparten av ingrediensene, men Robert sier det ikke gjør noe. Vi har for eksempel ikke en ismakermaskin som det stod i oppskriften. Ikke fløte heller. Eller helmelk (bare ekstra lett melk). Så dette blir spennende.
Isen ble ikke klar til lørdags pizzaen, men på søndag var den klar.
På søndag var det også 14 dagers middag, så Robert vartet opp med kjøttgryte og iskrem. Kapteinen spanderte nok en gang en ekstra flaske vin. Iskremen smakte helt fantastisk. En med Baily’s og en med Nutella og kaffe. Kan man ha det bedre.
Det er ikke bare Mona, Per og Robert som er flinke til å lage mat. Kapteinen har et stort ansvar om bord. Han lager vårt daglige brød. Og det blir bedre og bedre. Ganske perfekt egentlig.
Men vi har hatt en skummel opplevelse også. En italiensk baugkrysser. Altså, Atlanterhavet er DIGERT. Og vi hadde ikke sett en båt på mange dager. Annet enn en lastebåt som oppførte seg helt uklanderlig. Så kommer det en italiensk seilbåt (vi kan se den på AIS’en), på kollisjonskurs, og krysser 3 båtlengder FORAN oss. Vi måtte foreta unnamanøver. Hvorfor i alle sine dager kunne han ikke krysse bak oss? Det var midt på natten, så kanskje han sov, men det er ingen unnskyldning. Han har jo sett oss på radaren/AIS’en i mange timer.
Det fortsetter å være til dels dårlig vær. Uforutsigbar vind. Squaller. Litt regn. Litt sol. Deilig vær. Mye bølger, lite bølger, nydelige solnedganger. Og slik fortsetter det. Men vi har også seilt i helt fantastisk vind med genakeren i MANGE timer. Så vi har fortsatt håp om å være inne lørdag 10. desember.
Det er et par som snart skal gifte seg som heller ikke har klart å holde luka lukket når det blir dårlig vær. De fikk også saltvann inn både fra akter-luka og luka over senga. Er det mulig. Men det betyr jo bare en anledning til å vaske klær igjen. Og det kommende ekteparet er fortsatt venner etter et par uker til sjøs. Det tegner godt.
Vi koser oss også med kaffe og solnedgang etter middag. Og enkelte ganger er det helt spektakulært.
Vi har også badet igjen, og Robert er atter lykkelig og tilfreds. Eller rettere sagt. Robert badet, og vi andre så på.
Når solen skinner er det jo helt fantastisk tørkevær. Bare så synd det varer så kort. Nå har jeg nemlig opplevd det verste været siden jeg flyttet om bord i Numa for 4 måneder siden. På dag 17 er det min tur til å ha første vakt fra 20:00-24:00. Det begynner med «silkeføre». Genakeren er oppe. Månen er oppe. Stjernene lyser og alt er bra. Men allerede ved 21 tiden begynner squallene å hope seg opp, så genakeren må ned. Genoaen kommer opp, og det går bra i ytterligere en time. Men da er det slutt. På null komma niks er det beksvart rundt båten, vinden kommer opp i 24 knop over dekk og regnet høljer ned. Det er som om noen har slått på dusjen. Og jeg vet det er 3 båter i nærheten, som jeg ikke lenger kan se på radaren på grunn av regneværet som jammer alt. Jeg er skrekkslagen.
Hva gjør jeg da? Jo, jeg banker noen ganger på luka ned i lugaren vår der Steinar akkurat har lagt seg. Så noen minutter etterpå sitter min stødige klippe ved siden av meg og beroliger meg med at det ikke er så farlig. Og der blir han sittende til vakten min er over. Og siden drittværet fortsatte, så var han der også for Per på neste vakt, og Mona på siste vakt. For en kaptein. Men bilder av denne begivenheten finnes ikke.
Vi fortsetter å suse mot målet, og nå er det ikke mange dager igjen.
Kanskje vi vinner? Men det er nok ikke store sjanser for det. Vi har snart brukt opp all dieselen vår, og det spiller ingen rolle. Massevis av penalties må påregnes.
De siste dagene før målgang seilte vi genaker så det suste om skrogene. Steinar så 15,8 knop, og vi var imponert. Men siden vi vil komme inn til St.Lucia på dagtid, måtte vi bremse den siste dagen. Da hadde vi bare forseilet oppe. Siste kvelden før landgang var det Mona og Per som stod for maten. Kyllinggryte med ris. Og kapteinen begynner å bli slepphendt. Han spanderte en ekstra flaske vin denne kvelden også. Brudeparet begynner å glede seg til å komme i land.
Så er det lørdag 10. desember 2016, og vi har St. Lucia i sikte.
Det var en merkelig følelse å se øya dukke opp i det fjerne. Vi var alle mann alle på dekk og speidet. Hvem ser øya først? Og det var meg ved 9 tiden på morgenen. Det tok ikke lange tiden før vi hadde dekning på telefonen, og jeg er jo så sentimental at jeg ringer familien hjemme i Norge og forteller at nå er vi fremme.
Mona tok opp samtalen som Steinar hadde med ARC Finish Line, og klokka 11:27 lokal tid krysset vi målstreken. Da har vi brukt 19 dager, 23 timer og 23 minutter på overfarten. Vi er i MÅL.
Da vi kom til vår plass på brygge B, plass 5 og 6, i Marina Rodney Bay, ventet 2 personer fra ARC for å hjelpe oss med fortøyningene, 1 rasta-man som spilte steel-band tromme, 1 dame med fruktkurv og en pose med dokumenter, og etter hvert også en mann med 5 krus med rom punsj. Vi er i himmelriket.
Vi tok oss en ankerdram i cockpit, og fordøyde alle inntrykkene. Jeg tok svalestup ned i køya og sov et par timer. Det gjorde også Mona og Per utpå dagene. Vi hadde et lite besøk av «Shikina» og «Cubaneren». Veldig hyggelig å bli ønsket velkommen. Men så var vi klare for tur på land. Etter en heller lite minneverdig «middag» på en kafe, var det party på «promenaden». Et live band spilte lokal musikk, som betyr raggae. Men de hadde grepet på mange andre sjangere også. Full rulle, rytme, dans, rom punsj og masse, masse glade mennesker som har fullført ARC 2016.
Etter et par drinker og litt pils var det nok for alle i Numa. Vi var helt utkjørt, og holdt ut bare en time eller to. Da ruslet vi tilbake til båten, og det var natta etter en begivenhetsrik dag.
Robert ønsket nok å ha litt «alene-tid» dagen etter, for han ville ikke være med Mona, Per, Steinar og meg til Reduit Beach på andre siden av lagunen. Men vi andre ruslet av gårde med freidig mot. I 30 varmegrader og kjipp-kjapper. Vi svettet heftig. Allikevel skulle Mona på kjøpesenteret og kjøpe sandaler til bryllupet. Og det fikk hun. Vi fant også butikken som selger internett, men den var stengt. Så det får bli en annen dag.
Men, endelig, etter et par timer kunne vi benke oss ned foran «Spinnakers» og nyte en kald Carib.
Vi kunne også nyte et avkjølende bad i sjøen, og Mona kjøpte seg hatt av palmeblader. Per er jo selger, og han klarer virkelig ikke å si nei til pågående selgere.
Etter et par heftige regnskurer, og en par Caribs ville Steinar hjem. Men det ble tid til en hamburger på Spinnakers før vi tok taxi tilbake til Rodney Bay Marina.
Stemningsrapport fra Spinnakers. De har helt fantastisk gode hamburgere.
Der hadde Robert kost seg skikkelig med en halv flaske rom, og var i strålende humør. Det er jo Roberts siste kveld før han reiser hjem i morgen kveld. Vi fikk alle en rolig stund, før det atter en gang var full fart ut for å spise middag. Denne gangen på «Thai One On» Bosun. Fantastisk deilig mat, som enkelte av oss nok ikke helt husker å ha spist.
Etter middagen bar det rett ut på «stripa», og masse hyggelig prat med andre seilere. Og selvfølgelig den lokale ølen Piton.
Men, vi har stilt klokka 2 timer tilbake. Det har vært mange inntrykk, og vi er rett og slett slitne klokka 9 om kvelden. Vi må prøve å justere oss.
Og så har Robert rett og slett reist fra oss, så nå er vi ikke lenger alle mann alle. Det føles rett og slett litt tomt. Da vi var ute og spiste middag om kvelden, samlet Per sammen 5 stoler som vanlig. Så da var det en som stod tom da. Merkelig følelse. Tusen takk Robert. Det har vært en glede å ha deg om bord. Vi gleder oss til Stillehavet. Og du har jo allerede begynt å skrive handleliste 🙂
Men, livet går videre uten Robert. Vi har vært på utflukt. Zip-lining i regnskogen. O skrekk og gru. Turen begynte med en 1,5 times busstur sammen med andre spente deltagere. Og en guide som egentlig heter Erica.
Men hvis vi ville ha tak i en feit, kjedelig, gammel kjerring, så kunne man spørre etter Erica. Hvis man ville ha tak i henne, skulle man spørre etter Sunshine. Hun holdt snakketøyet i gang i samfulle 90 minutter som bussturen varte. Og hun skremte livskiten ut av meg i hvert fall, med diverse historier, og forklaringer om hvordan zip-lining foregår. Håper vi overlever.
Da vi kom frem til «Tretop Adventure Park», ble vi først geleidet ned en fantastisk trapp gjennom trekronene. Deretter gjennom et drivhus der det også bodde kolibrier. Jeg mistenker Sunshine for å prøve å berolige oss igjen.
Men deretter braket det løs. 4 deltagere delte på en guide, som brukte våre kameraer til å ta bilder av alt vi gjorde. Så vi delte PK med Connie og Karina.
Her kommer noen smakebiter:
PK tok den siste Ziplinen ned før oss, og filmet hele veien. Og dette er faktisk akkurat slik det var. Skummelt og spennende.
Og her kommer først jeg, og så kommer Steinar.
Det var en helt utrolig spennende opplevelse. Jeg var kjempenervøs før første ziplinen (det var 12), men da det gikk bra, var resten bare morsomt. Det som ikke var SÅ veldig morsomt, var alle trappene vi måtte forsere. Vi klatret rundt i regnskogen i omtrent to timer, og svetten rant i strie strømmer. Noen ganger var jeg så pumpa, at jeg bare måtte stoppe å få igjen pusten. Heldigvis var det ikke bare jeg som hadde det sånn.
Vi avsluttet med hamburger og en kald pils. Og Erica/Sunshine holdt snakketøyet gående også på hjemturen. Hun var et oppkomme av morsomme historier og informasjon om St.Lucia. Selv om vi mistenker henne for å legge på og trekke fra som hun lyster og behager. Morsomt var det i alle fall.
Det skjer også mange ting i Rodney Bay. Det er tilstelninger som vi har vært på, og massevis av nye og gamle seilere vi har blitt kjent med. Blant annet en Calypso kveld på Rodney Bay Yacht Club på Reduit Beach. Vi fikk beskjed om at det startet klokka 17, men det var i overkant optimistisk. Vi rakk å spise middag på Spinnakers som ligger vegg i vegg.
Skikkelig spetakkel på Yacht Club før konserten begynner.
Spennende å høre lokal calypso musikk. Disse musikerne spilte på trommer og andre rytmeinstrument, og det hørtes helt flott ut. Vi fikk dansefoten i gang.
Men midt i alt dette, måtte vi reise til Martinique for å hente Ida og Ole Martin. Kjempeherlig. Vi har ikke sett dem på aldri så lenge.
Turen over til Fort de France på Martinique tok ikke mer enn 4,5 time, så vi hadde god tid på å komme oss til flyplassen. Eller vi visste jo ikke egentlig det, men det tok bare 20-30 minutter å komme oss dit. Og det føles så godt i et mamma-hjerte å ha begge barna her igjen.
De ville spise mat på pizza restaurant før de dro i båten. Og dere vil ikke tro hva den lokale pilsen på Martinique heter:
Morgenen etter hadde vi tenkt å reise tidlig tilbake til St.Lucia. Men denne Hem-familien er ikke av det stressa slaget. De dro til land for å shoppe, mens jeg ble igjen for å vaske badet. Dessverre var det jeg som hadde latt vinduet stå oppe på seilasen i går, noe som betyr hele badet fullt av saltvann.
Men smått om senn kom de om bord igjen, og vi reiste tilbake til Rodney Bay Marina og St.Lucia. Det var godt å få hjelp av «Seas the Day» med fortøyningene for de hadde sperret av plassen vår med gule sperrebånd. 15 minutter etter at vi hadde fortøyd kom Espen fra «Marlene» om bord, og 15 minutter etter det kom det 5 svensker fra båter jeg ikke husker hva heter, så da var vi faktisk 12 mennesker rundt bordet i Numas cockpit. Og det var god plass.
Etter hvert forsvant alle på Standing Friday i den lokale landsbyen. Også Mona, Per, Ida og Ole Martin. Steinar og jeg hadde virkelig ikke lyst, så vi spiste bare noe lett i marinaen, og gikk deretter til sengs. Men vi hørte de ramlet om bord ved ett tiden på natten.
Så er det avslutning av ARC her i Rodney Bay på St. Lucia. Vi har fått vite at vi får en premie, og at vi, eller en av vårt crew, vil bli kalt opp på scenen for å motta premien. Spennende. Vi gleder oss. Selv om vi gjettet på hva det kan være. Og vi gjetter på enten Roberts iskrem, eller Roberts blogg. Så får vi se.
Vi ble kjørt til seremonien av taxier som kjørte skytteltrafikk, og vi kunne alle være med. Ida og Ole Martin også.
Det var MANGE MANGE MANGE premier som skulle deles ut. Også mange morsomme. Og vi fikk, eller Robert fikk prisen for beste utenlandske blogg. Så veldig synd at du ikke kunne være her å ta imot den selv Robert. Men nå har vi en middag for 4 til gode i Rodney Bay, og den tar vi på veien tilbake til Martinique.
I taxien tilbake ble Mona og jeg enige om at vi skulle kose oss med litt god rødvin og deilig ost når vi kom tilbake i Numa. Bare oss 6. Slik ble det ikke. Erik-Andre, Hilde og Thea fra «Seas the Day» kom om bord og fikk en pils og litt cola. Men de gikk ganske fort. Sikkert fordi Thea bare er 11 år. Deretter kom Herr og fru Serenity om bord. Det er naboene våre fra Las Palmas. Hun er fra Belgia, og han er fra New Zealand. Deretter kom Eirin og Jacob fra Mosaikk. Og de har vunnet 3 priser i dag. Det gikk som det måtte gå.
Eirin fra «Mosaikk» er en habil saxofonist. Det kan man høre her, når hun spiller «Bjørnen sover».
Og det var ikke bare Eirin som spilte. Steinar spilte saxofon, en fløyteting og gitar. Det var det dessverre flere som gjorde også. Så vi var nok ganske bråkete på brygga vår denne natten. Men det er bare en gang i livet man vinner en premie i ARC 2016.
Dagen etter var formen faktisk ganske god. Eller så god som den kunne være. Men dagen ble ganske rolig og avbalansert. Vi fikk bunkret opp med litt (mye) pils før butikken stengte, men glemte grønnsakene. Vi avsluttet vårt opphold til Rodney Bay med middag på den indiske restauranten.
TIDLIG I MORGEN GÅR TUREN TIL BEQUIA.