Den nye brygga vår er bare helt fantastisk. Det er så deilig å slippe å kravle over jolla, for så å måtte klatre opp en slimete stige, og der steinveggen kryr av kakerlakker. Det er bare å gå rett ut på brygga. Livet er herlig.
Og nå har eventyret virkelig begynt. Vi husker jo godt at vi var her i 2005, og ikke mye er forandret. Hverken med marinaen, eller opplegget til ARC. Vi har hatt sikkerhetssjekk med Chris Tibbs. De eneste manglene vi fikk var at vi ikke hadde pyroteknisk, og ikke hadde skrevet navnet på båten på redningsvester og bøyer. Men det er nå ordnet. I nabobåten var det et lite spetakkel, for han ville ikke godta alt som ARC sikkerhetspersonen påpekte. Men de ble venner igjen etter hvert.
Vi har hatt besøk av en fyr som var ekspert på SSB radioer. Og han fikset radioen vår på null komma niks. De norske gutta satt i cockpit og så på at han jobbet, mens de drakk pils. Noe må jo de også gjøre.
Vi har vært på kurs. Steinar på mange flere enn meg. Det er «Management of Emergencies», «Rigging», «Route & Weather», «Provisioning», osv. Osv. Osv. I det uendelige.
Kursene holdes på Real Club Nautico som er på den andre siden av bystranden.
Det tar et kvarters tid å gå dit, og det er virkelig en flott plass. Litt «high class» som det bestandig er på seilerklubber, men vi kommer i shorts, sandaler og t-skjorter. No worries.
Vi har selvfølgelig vært på et par-tre, fire kanskje «Sun Downers». ARC arrangerer disse hver kveld, og det er bestandig leverandører som skal markedsføre produktene sine. Alt fra ost, vin, mat og frukt. Og vi blir lokket dit av to gratis drinker. Enten øl eller vin. Men det beste med disse Sundownerne er at vi møter de andre seilerne, og blir bedre kjent.
Bjørn på Josefine er det selvfølgelig helt fantastisk å møte igjen. Men nå har også Babette kommet. Den båten seilte vi også sammen med i 2005. Hun har fått en nye eier som heter Rune. Espen på «Solskinn» var innom. De er 5 gutter i alderen 23-25. Karl Otto og Maren i Cubaneren er også to unge mennesker som vi ser frem til å bli bedre kjent med. Bengt på Njord ligger på brygga «vår», og det gjør også Tonje og Geir på Shekina. Karoline og Espen på «S/Y Marlene» er gledesspredere, og det er mange flere som vi gleder oss til å bli godt kjent med.
Vi har vært på velkomstfest. Da var det gratis servering av tapas, øl og vin til klokken var 22.30. Når mat og drikke er gratis spises og drikkes det selvfølgelig med begge hender.
Og når det er Rolnautic, den lokale chandleren som spanderer, drikkes det dobbelt så mye. Der har vi alle sammen lagt igjen altfor mye penger, så vi følte vi fikk litt igjen. Vi tenkte å ta med oss en «doggybag» og ta med oss noen tapas hjem, men heldigvis besinnet vi oss. Ved 23 tiden skjønte vi at det var ungdommenes tid, da musikken endret seg fra Queen og 80-talls, til headbanging moderne musikk, og de slapp inn de lokale ungdommene. Det var tid for de gamle å gå hjem. Så vi var faktisk i ganske god form dagen etter. I motsetning til enkelte andre som ikke skal nevnes med navn.
Etter hvert har det gått opp for oss at starten bare er en uke unna. Så vi har fått bestilt kjøtt og frukt. Håper fryseren holder hele veien over. Da får vi noen deilige middager.
Og vi har vært på vinsmaking på La Higuera Mayor, som betyr «Stor Fiken» eller noe slikt. En helt fantastisk tur. Vi var bare 10 personer i en kjempestor buss som kjørte oss langt opp i fjellene.
Det var ganske nervepirrende da det egentlig bare var plass til bussen, og ikke møtende trafikk på de smale, svingete veiene. Heldigvis var sjåføren veldig erfaren. Det var åpenbart da vi kom frem, og ble møtt av eieren av vingården, at vi var forsøkskaniner, og hans første besøkende. Han lurte på hvor lenge vi skulle bli. Om vi hadde lyst til å se vingården først, eller begynne å drikke med en gang. Det var ikke noe ferdig opplegg, og vi ble totalt sjarmert.
Selvfølgelig måtte vi se vingården først.
Det må også sies at vi hadde ca. 1 time og 20 minutter til rådighet. Og eieren, som jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, fortalte om plantene, jorden, kaniner, vanning og historien til gården. Det gikk på litt stotrende engelsk, men det var fullt forståelig. Han pratet VELDIG mye. Så da vi kom tilbake til gården, der hvor vinen lages, hadde vi omtrent 1 time igjen.
Da var det omvisning der hvor vinen lages.
Det tok også en halvtimes tid. Men endelig var det tid for vinsmaking.
Og nå ble det enda mer åpenbart at dette var første besøket. Han sprang frem og tilbake og hentet en og en vin. Så det tok litt tid kan du si. Men Steinar og jeg hadde god tid i motsetning til noen engelske herremenn som skulle få mannskap om bord klokka 17. Da vi fikk smake på den første hvitvinen var nok klokka allerede 16.30.
Da fant eieren av La Higuera Mayor Bodega ut at det ikke gikk an å drikke slik flott vin uten ost. Så vi fikk servert den mest fantastiske osten, som han ikke har lenger. For vi kjøpte litt av den alle sammen. Han sprang også og fant frem brød som smakte litt av anis. Veldig godt. Under hele denne seansen svarte han på alle våre spørsmål, og vi hadde en helt fantastisk opplevelse.
Så kom sekvensen da vi skulle kjøpe noe av vinen hans. Det hadde han ikke gjort klart, og engelskmennene og bussjåføren begynte å bli litt stressa. Men ikke vi andre.
Jeg er sikker på at bodegaeieren kunne ha solgt dobbelt så mye om han bare hadde vært litt bedre forberedt. Men nå har han sikkert lært. Det var i alle fall en flott tur. Og vi var tilbake i Numa ved 18.00 tiden.
Da var det bare å kle seg i litt penere klær. Rettere sagt kjole og høyhælte sko på meg, og skjorte og bukse og «tette sko» på Steinar. Vi skulle nemlig på «ARC Yacht Owners’ Dinner» på Real Club Nautico.
Det var en litt selsom opplevelse. For å si det som det er, så følge vi oss ikke helt hjemme. Greit at vi eier en båt, men vi er allikevel seilere som føler det mer behagelig å gå på «Sailors’ Bay», enn på en fancy seilerklubb. Men da har vi opplevd det også.
Det skulle også være party etterpå, men da måtte herrene ha på slips og jakke. Noe kapteinen i Numa ikke er i besittelse av. Så da kunne vi gå tilbake til Numa, ta av oss festklærne og dåne i senga etter en begivenhetsrik dag.
På søndag var det «ARC 2016 Opening Ceremony». Alle seilerne blir oppfordret til å komme å gå i toget som går rundt hele Muelle Deportivo. Og selvfølgelig møtte vi nordmenn opp.
Vi fikk høre at hvis vi legger sammen deltagerne fra Sverige, Danmark og Finland, så var fortsatt nordmennene flere i årets ARC seilas. Vi har jo dessuten Knut Frostad på vårt parti. Han ligger på vår brygge med en diger, fantastisk katamaran. Han vet å velge det beste skjønner vi.
Og det var musikk. Bakerst gikk det et, hva skal vi kalle det, rytmeorkester kanskje. De spilte så vi fikk skikkelig karibisk følelse. Først gikk et korps og spilte spansk musikk. Og mellom disse to gikk vi seilerne og vaiet med flaggene våre. Det var morsomt.
På søndag var det endelig forholdsvis pent vær igjen, så etter seremonien ruslet vi tilbake til Numa.
Vi hadde satt på watermakeren før vi gikk, og forventet at tanken skulle vært fylt opp. Det var den ikke. Watermakeren vår har gått i stykker.
Men før Steinar hadde tid til å sjekke katastrofen fikk vi besøk.
Pia, en venninne av Mona kom sammen med samboeren sin Kristian fra Stavanger, og et par andre venner. Vi har ikke sett Pia siden dåpen til tvillingene, og det var virkelig hyggelig. Vi fant ut at vi skulle spille Mona et puss. Så Pia sendte Mona en melding, med bilde, om at hun var i Numa, og nok ikke kunne komme å treffe henne når hun kommer på torsdag. Vi har selvfølgelig invitert henne på kanarisk hvitvin og ost på fredag ved 17 tiden. Håper Mona setter pris på overraskelsen.
Men senere på kvelden måtte Steinar sjekke hva som var galt med watermakeren.
Han trodde at membranen hadde gått i stykker, men det var ikke tilfellet. Han fant i grunnen ikke noe feil i det hele tatt, så vi satte den på plass igjen. Vi håper at det bare er noe som er tett i inntaket, for vi ønsker oss en uproblematisk tur over Atlanteren, med så mye vann som vi bare vil ha. Jeg krysser fingrene.
Det er folk som har greie på watermakere som kommer og hjelper ARC seilere fra 15.-17., så vi setter oss på liste i morgen.
På kvelden var vi ute å spiste med Tine og Erik og mannskapet deres fra Endorphine II, samt Bengt fra Njord. En særdeles vellykket kveld. Og vi avsluttet i skapelig tid. For en gangs skyld.
Vi har vært på rundtur i Las Palmas. Både kapteinen og jeg var overbevist om at vi skulle på tur til gamlebyen. Men det var ikke tilfelle, det var museumstur og busstur.
Først var det Castillo de La Luz.
Deretter var det en kjempelang busstur rundt i hele Las Palmas. Vi synes mest vi kjørte gjennom boligstrøk med blokker. Men vi fikk bilde av denne flotte utsikten.
Og så var det nok et museum/borg. Denne gangen Castillo de Mata. Her måtte vi ha med oss en spansktalende museumsguide. Han pratet først MASSE med vår guide, som så oversatte til engelsk. Heldigvis mistet ARC representanten som var med oss tålmodigheten etter en times tid.
Nå begynte folk å bli ganske sultne og tørste, for turen skulle bare vare et par timer, og nå var vi allerede omtrent en time på overtid. Men da skulle vi besøke Casa Colòn. Det er huset der Columbus bodde før han reiste over Atlanteren på sine ekspedisjoner til Amerika.
Og endelig fikk vi mat. Guiden vår tok de som ville med til en liten restaurant der vi fikk mat og drikke. Dagen var reddet.
Og siden kapteinen er sjefen om bord, så tror han at det gjelder på land også. Han bestemte at siden vi var så langt syd i byen, så kunne vi like godt ta en taxi til Ikea. Det er ting vi trenger. Mannskapet vårt har bestilt tynne dyner, så da må de jo få det. Og vi må ha plastkasser til maten vår. Kjekt å ha lokk på enkelte i tilfelle det er kakerlakker.
På kvelden havnet kapteinen på fyllefest i «Seas the Sea». Han hadde en fortreffelig kveld.
Vi har fått litt informasjon om startnummeret vårt. Vi har start nr. 161, og det betyr at det er 160 båter som er lenger eller like lange som oss. Gjennomsnittslengden på båtene i år er 52 fot. Kjempestore båter altså.
Og vi har fått overnattingsgjest i et par dager. Reidun kom ikke helt overens med de andre om bord i båten hun skulle være med på, så hun måtte flytte på dagen. Hun var skrekkelig lei seg, og verre ble det da det ikke er hotellrom å oppdrive i Las Palmas. Selvfølgelig fikk hun ligge på den ledige lugaren vår frem til Mona og Per kommer. Men hun hadde kjempeflaks og fikk hyre på en belgisk båt der mannskapet var litt eldre. Så da var Reidun lykkelig igjen.
Kapteinen om bord i Numa er en fantastisk handyman. Han har fikset watermakeren. Det var en slange som hadde gått lekk. Så nå kan vi dusje og vaske klær så mye vi vil over Atlanteren. Turen blir nå veldig mye mer behagelig.
Provianten vår begynner å ankomme. I digre mengder.
Nå har vi først fått tørrvarene. Så nå kan vi bake brød og spise kjeks i bøtter og spann. Hermetikk har vi også fått tak i. Og nøtter. Og sjokoladepålegg. VELDIG mye sjokoladepålegg. Kan ikke skjønne hva vi skal med det, for det har vi ikke spist på mange år.
Og endelig begynner mannskapet vårt å innfinne seg. Robert er førstemann. Han hadde med seg Magasinet til meg. Da kan jeg løse litt kryssord igjen. Når jeg har tid. Og norsk sjokolade og geitost hadde han også med seg. Hva mer kan man ønske seg. Og pepperkaker og Akevitt til Jul.
Uvurderlig hjelp til å stue vekk provianten som dere kan se.
Nå mangler vi bare kjøtt, grønnsaker, vin og egg tror jeg.
Vi har vært på «Air-Sea Rescue helicopter demonstration».
Helikopteret genererte skikkelig sterk vind, og en stund var vi redd for at en av båtene skulle slippe ankeret. Men heldigvis gikk det greit. Etterpå var det demonstrasjon av hvordan man bruker det pyrotekniske vi har om bord. Nødbluss og raketter. Det var så mye folk foran oss at vi ikke så så mye, men vi fikk med oss hvordan det skal brukes.
Det er ganske mange kurs som avholdes, og gutta har også vært på «Liferaft demonstration». Vi var alle på «Crossing on a Catamaran» som var sponset av Group Beneteau. Det betydde selvfølgelig at det var ganske mye reklame for Lagoon, men det gjorde ingenting. Og det er ganske klart at Beneteau har god råd. For etterpå var det coctails. Og det ble så mye tapas og vin at vi ikke behøvde å gå ut å spise middag etterpå. Herlig. Endelig noe som er gratis.
Og så har endelig Mona og Per kommet også. Så nå er vi alle mann alle.
De hadde med seg håndklær og nye piquet skjorter til oss. Per driver jo med salg av merkevarer til bedrifter, så han får slikt mye billigere enn det vi klarer. Og alt sammen er nydelig brodert med S/Y Numa. Vi fikk til og med morgen-kimonoer med logoen vår på. Tynne og deilige. Vi er heldige.
Mannskapet måtte være med kapteinen til Hiper Dino Supermarked for å handle de siste nødvendighetene. Det viste seg å bli ganske mye. Merkelig hvor mye man trenger for å lage mat i et par-tre uker. Kan ikke tenke meg at alt dette hadde vært nødvendig hjemme i Norge.
Stemningen på brygga «vår» begynner å bli elektrisk. Nå er alle fulle av forventning. Det vaskes og repareres og installeres og monteres over hele linja. Matvareleverandørene går i skytteltrafikk.
En «gammel» bekjent kom også ruslende ut på brygga. «Harry Z» møtte vi i Caledonien kanalen på vei hjem fra vår forrige tur. Verden er liten.
Denne mannen er grunnen til at vi slipper å ligge i Marina Vela Latina. Han stod på og forhandlet med marina kontoret. Som han sa, han skjøv bare problemet foran seg, men vi var jo her først. Eller en av de første i hvert fall.
Og så er det på’n igjen. Bordet er dekket til vorspiel før vi skal på «ARC Farewell Cocktail» på Real Club Nàutico. Det er Gran Canaria Tourist Board som spanderer, så dit må vi gå.
Mona og Per ble selvfølgelig overrasket da Pia og Kristian dukket opp. Det hadde vi jo avtalt sist de var her, og ikke fortalt noe til Mona. Pia og Mona har en lang historie sammen, så det var hyggelig å kunne overraske litt.
Og så bar det av gårde på fest.
Vi hadde en helt fantastisk kveld. Men morgenen etter var ikke så fantastisk. Alle var mer eller mindre lite lystige, og det beviser jo bare at vi hadde en flott kveld.
Nå er det siste dagen før avreise, og sommerfuglene i magen begynner å vokse til ørner. Kapteinen og Robert har vært på «Skippers’ Briefing» seminar, og nå har vi problemer med å bestemme om vi skal ta den nordlige eller sørlige ruten. Midt i Atlanteren ligger det nå et stillebelte uten noen vind, og det er større sjanse for å slippe det hvis vi tar den nordlige ruten. Kanskje. Vi får se hva det blir.
Endelig har vi fått all provianten levert.
Robert ordner med hengekøyer til grønnsakene.
Og Per skrur opp holderen til fiskestangen. Vi må jo fiske på veien over.
Vi har vært å spist vår siste middag i land. Heretter er det skikkelig sjømannskost som gjelder.
Etter maten gikk Mona for å kjøpe toast-ost og diverse på Hiper Dino. Siste innspurt på matfronten. Gutta gikk for å kjøpe fiskeutstyr, og jeg tok en siste dusj på land.
Nå nærmer det seg skikkelig avreise, og vi er litt gira alle sammen. Steinar, Mona og Per gikk på den siste «Sundowneren», mens Robert fullførte den siste hengekøya og jeg skriver på denne bloggen.
Og hva dukker så opp i båten?
De hadde med seg to flasker champagne for selvfølgelig å feire vår avreise i morgen. Blomstene fra Reidun er nå så praktfulle at det hadde vært vanskelig å kaste dem. Derfor fikk Laila de med seg hjem til leiligheten de har her nede. Champagne til oss og blomster til dem.
Klokka 22 var det «ARC farewell firework», og det var helt fantastisk flott og varte i 10 minutter. Man kan jo få kink i nakken av mindre.
Og da var kvelden slutt. Mona og Per har lagt seg. Robert må reie opp sengen sin etter at alt er arkivert under den. Jeg er nå ferdig med denne bloggen og kapteinen sjekker været en siste gang.
Så da blir neste oppdatering fra St.Lucia i karibien. I morgen reiser vi, og vi gleder oss masse.
LA SEILASEN BEGYNNE. FAIR WINDS.